Category: Filosofi

Benytt nå muligheten til et kvarters lynkurs i beslutningsteori, og oppdag hvor viktig det er å kunne skille snørr og barter i enhver diskusjon.

Her er en enkel guide til beslutningsteori.

En ting er å sette seg inn i en modell for rasjonelle beslutninger, noe annet er å oppdage hva dette betyr rent filosofisk. Da jeg snekret sammen denne for 30 år siden (av praktiske årsaker), så førte det også til at jeg begynte å analysere hva dette faktisk betyr.

Det første jeg hang meg opp i (og var stolt av) var at jeg hadde kommet på å bruke sannsynligheter i stedet for enten-eller. Man kan vel kanskje si det slik at jeg er født og oppvokst i enten-eller-land. Det er en tankegang preget av at enten er det eller det er ikke. I dag har jeg lært navnet på det og det heter dikotomier. Det er en type «enkel» tenkning uten usikkerhet og uten nyanser. Min beslutningsformel avslører at det ikke er slik mitt subjekt fungerer. Først senere oppdaget jeg at «min» modell er en typisk modell som akademia kaller «beslutning under usikkerhet» (ingen original oppfinnelse altså).

Så hadde jeg sett behovet for å vekte elementer i forhold til hverandre, med utgangspunkt hvor «viktige» de er. Så min modell inneholder altså vekttall. Men hva betyr det egentlig? Etter å ha skrevet meg gjennom hensiktsanalysen oppdager jeg det selvfølgelige: Denne vektingen handler om noe som ikke kan begrunnes ved hjelp av fakta eller logikk. Det er noe som ender utenfor fornuften. Ord som preferanser, motiv og vilje dukker opp. Derfra var veien forholdsvis kort til verdier og verdisystemer. Det mest kontroversielle i denne tenkningen er koblingen til det emosjonelle systemet. Min «oppdagelse» er at det emosjonelle systemets funksjon er å skape evnen til å foretrekke noe foran noe annet, som er min definisjon på verdi. Men da er det ikke tilfeldig hvilke prioriteringer som er bygget inn i dette. Den neste store «oppdagelsen» er at det emosjonelle systemet er formet av evolusjonsprosessen. Måten vårt emosjonelle system er rigget på, gjenspeiler utallige utfordringer som våre forforeldre ble eksponert for, gjennom utallige generasjoner i førmenneskelig tid.

Beslutningsteorien ble dermed sentral i min filosofiske tenkning. Den sorterer elegant ut, de viktigste komponentene i vår mentale prosess. Et godt bilde på denne sorteringen finner du her. Dette konseptet kaller jeg for atferdsdualisme, best beskrevet her. Atferdsdualismen beskriver hvordan biologi og livserfaring fungerer som et helhetlig system for autonom atferd, optimalisert på biologisk resultat, samtidig som det har en ekstrem fleksibilitet i forhold til miljøets utfordringer. Vi er simpelthen ute av stand til å ta beslutninger uten denne biologiske støtten.

Tekster som utbroderer dette finner du her og her og her.

Filosofisk sett innebærer dette bedre verktøy til analyse av problemet med fri vilje, med arv og miljø, det gir en nye å spennende dimensjon til vårt syn på rasjonalitet. Dette åpner igjen for å se mennesket og all dets mangfold på en ny måte. Og ikke minst åpner dette for en etisk revolusjon fordi dette innebærer en endelig løsrivelse fra alt metafysisk tankegods som har blitt oppkonstruert i et forsøk på å løse slike ligninger med fortidens mange metafysiske forståelseshorisonter.

Men den etiske revolusjonen kommer med en kostnad som få tenkere er villige til å ta. Det vi har er nemlig en komplett naturalistisk forklaring på hensikt. Det knytter ubønnhørlig evnen til hensikt til subjektet. Her og her er noen refleksjoner som overbeviser meg om at dette er noe man ikke kan komme unna. Det å innse moralen er et sosialt naturfenomen innebærer å gi slipp på den siste metafysiske krykke, nemlig ideen om et objektivt absolutt moralsk grunnfjell uavhengig og utenfor mennesket selv. Dette leder til såkalt nihilisme, altså en erkjennelse av manglende overordnet hensikt med det hele. Det er en fryktet filosofisk posisjon fordi den åpner alt det grusomme vi mennesker kan fantasere om. Og igjen, så setter innsikten krav til vår modenhet, at vi er i stand til å besinne oss. Men det er et annet tema. Problemstillinger rundt nihilisme har jeg best oppsummert her.

Hvem fristes ikke av drømmen om en paradisisk tilværelse av glede, hvor alle drømmer går i oppfyllelse, hvor ingen lider og alle lever gode og meningsfylte liv i all evighet. Vel, jeg har dårlig nytt: Vi er enkelt og greit ikke utrustet for å leve slike liv.

Se mine refleksjoner om dette her og her.

Jeg googlet «lammet og løven» og fant mange bilder som jeg kjenner igjen fra min barndom da jeg vokste opp i en familie av konservative kristne. Det er en type bilder som i alle fall satte fyr på min egen fantasi, og mine drømmer om en fantastisk tilværelse i himmelen, med alle slags dyr og planter, flott vær hver dag, og fantastisk mat i hvert tre, ingen mygg som stikker, ingen ubehagelige insekter og aldri syk.

Men det var før jeg skjønte litt om biologi og økosystemer. Jeg ser meg selv i speilet. Mine øyne er fremadrettet, på samme måte som hos de fleste arter av predatorer. Jeg lar meg rive med av leker som «sisten», og kjenner på impulsen til å ville få tak i fugler og fisk jeg ser i naturen. Jeg kan ikke spise gresset på marken. Jeg har en tykktarm for fordøyelse av kjøtt, og en tynntarm for å ta seg av vegetarisk mat. Jeg er ikke en spesifikk jakter, men tilhører åpenbart i en art som elsker nettopp det: jakt, fangst og fiske. Ja noen av oss elsker det så høyt, at selv om ingen av oss har problemer med tilgang på mat, så bruker man store deler av fritiden på nettopp dette: å jakte. Som jeg sa i forrige blogg: Vi gjenskaper steinalderen fordi det gir oss en opplevelse av mening med livet. Men vår art er «allroundere». I teorien kan vi klare oss uten dette. Men hva med løven, eller andre arter som åpenbart er spesialisert på en ting: jakt?

Se på løven. For å si det med Richard Dawkins i boka «The greatest show on Earth»: Evolusjonen står skrevet over hele dyret. Løven har ikke bare klør og spisse tenner. Hele dens fordøyelsessystem, sanseapparat, og ikke minst mentale utrustning, er innrettet for å jakte, drepe, spise og fordøye andre dyr. Det å tegne løver eller andre typiske predatorer inn i slike paradis-forestillinger er mildt sagt uttrykk for ignoranse. Det å hindre løven i å leve seg selv ut som løve, er å sammenligne med å hindre en fugl fra å fly, hele sitt liv.

Det meste av løvens utrustinger måtte modifiseres for å tilpasse løven til paradis. Og det går nok an, men vil vi da løven fortsatt være løve? En ting er å oppdage at min barndoms fantasi er et bedrag; voksenverdens ignorante selvbedrag. Det skal ikke mye kunnskap til for å oppdage at løver og ulver ikke hører hjemme i slike paradis-fremstillinger. Men hva annet hører da hjemme der? Vi oppdager hele det økologiske system, og finner ut at det er nådeløst, brutalt fullt av lidelse og død. Hele naturen har skrevet lidelse og død over hele seg. Ja, vi kan nok modifisere og konstruere opp noe som passer med paradis. Men vil da natur fortsatt være natur, og er mennesket noe unntak fra resten av naturen slik at det kan leve der?

Det er da vi oppdager at også vi, våre kropper er nådeløst tilpasset nøyaktig de samme forhold: alt fra immunsystemer til forsvar mot bakterier og virus, til strategier for å handtere sykdom og kompensere for bortfall av funksjoner, til en hjerne innrettet på steinalder og sosialt spill, på et nødeløst race på kjønnsmarkedet.

Så kan vi si: Men alt dette kan vi da modifisere. Jepp, men er da mennesket fortsatt menneske? Jeg tenker at denne modifikasjon blir så omfattende at sluttproduktet ikke lengre kan kalles for menneske.

Her er vi ved en kant i vår tenkning hvor vi oppdager at dette er i ferd med å sette er press på humanismen. Jeg har en venn som i all hovedsak er kommentarfeltleser. En dag hadde han plukket opp trans-humanistisk tankegods. Resonnementet har utgangspunkt i risiko opp mot AI (kunstig intelligens). Min venn er tilhenger av å la ut viklingen seile sin egen sjø. Når AI en gang i fremtiden utvikler seg selv til super-super AI, så blir mennesket, ikke bare insignifikant, men også umoralsk. Tenk på følgende: Vi er utviklet og spesialtilpasset et økologisk system på en planet i dette universet. Hele vår overlevelse avhenger av at vi gjenskaper vårt eget økologiske miljø hvor enn vi måtte etablere oss. I seg selv er dette økologiske miljøet amoralsk, brutalt nådeløst og irrasjonelt. Mennesket er en helintegrert del av alt dette. Når AI oppdager dette, og raderer mennesket ut av eksistensen med et tastetrykk, så er det fremgang. For maskiner kan etablere seg nesten overalt. De trenger intet medfølgende økologisk system. De har ingen innebyggede evolusjonære mekaniser som driver til irrasjonalitet og umoral. Kort og godt: AI er mennesket overlegent på alle plan, og er derfor i sin rett til å ta konsekvensen av dette.

Jeg har i hele mitt voksne liv omfavnet det som kan kalles tradisjonell humanisme. Kanskje er det best uttrykt i Nordisk humanist manifest. Men dersom vi nå fjerner alle implisitte antroposentriske referanser til dette, så sitter vi faktisk igjen med en type etikk som ligner min egen «Empatisk Etikk». Dette er slett ingen parentes i vår tids store samtale. Det manifesterer seg blant annet ved at veganisme er på akselererende fremmarsj i vår kultur, da ikke bare med begrunnelse i klima, helse eller religion, men også rent etisk. Det er en utvikling jeg på alle måter ønsker velkommen. Den dagen jeg hadde kompetanse og mulighet til det, så ville jeg sluttet meg til.

Men, sett i det perspektivet vi nå drar opp, nemlig det faktum at vi er biologiske vesener, skapt av en amoralsk naturprosess kalt naturlig utvalg, full av «umoralske» løsninger, som vi ikke kan skilles fra uten å opphøre å være det vi er, så har kanskje universelt etiske modeller en slags naturlig konklusjon. Og det er denne konklusjonen vi kan tenke oss at AI kunne komme opp med. Det betyr ikke bare utradering av alt biologisk liv på denne kloden, men i hele universet.

Nå har jeg, med vilje, strukket dette tankeeksperimentet veldig langt. Dermed settes det hele på spissen på den måten at det leder dette oss inn i noen av de mest grunnleggende moralske spørsmål man kan stille: Er vår blotte eksistens umoralsk i seg selv? Gitt det perspektivet jeg akkurat har trukket opp, gitt den naturlige utopien det baserer seg på, og uubs, min venns konklusjoner har en iskald logikk i seg, egnet til å gi frysninger.

Dette er en tanke som ligger implisitt, rett under overflaten. Hør gjerne denne podkasten av to morsomme erklærte anti-filosofer og oppdag hvor nærliggende det er. Oppdag at de ser store problemer med det å ville simulere universer av den typen vi er i, nettopp av etiske grunner. Tenk over det scenarioet at vi har makt til å simulere universer som ligner på vårt, og vi får etiske skrupler med å gjøre det. Og dette er på ingen måte tull. Ethvert seriøst forskningsprosjekt som involverer mennesker eller dyr må også innom en prosess for etisk vurdering. Og det har, etter hvert, blitt temmelig strengt. Det er veldig forståelig. Det å simulere et univers, med muligheter for utvikling av biologisk liv, vil nødvendigvis innebære store lidelser, brutalitet og drap. Selvsagt ville det aldri blitt godkjent av et hvilket som helst etisk råd. Men tenk hva dette egentlig impliserer: vår blotte eksistens står på ryggen av en umoral vi aldre ville akseptert av oss selv. Hva sier dette om en evt. Gud som skapte det hele?

De som laget denne podcasten er tydeligvis ikke religiøse mennesker, men for den religiøse nærmer dette seg det man kaller for «Det ondes Problem». Dette er Det Ondes Problem i en ny og skremmende dragt.

Erkjennelsen av at menneskets eksistens er betinget av lidelse og død, og at selve opplevelsen av livsmening, kontrasterer nettopp mot lidelsen, er en etisk fundamental erkjennelse. Og den har en skremmende demoraliserende sprengkraft i seg. Betyr det at vi bør lukke øynene, se en annen vei og håpe på at alle glemmer dette ubehagelige temaet?

Min innstilling er å arbeide meg tvers gjennom det, med mål om å komme ut av det, som et anstendig modent menneske fortsatt med det moralske gangsynet i behold.

Da jeg for noen år siden kommenterte Det Ondes Problem så ser jeg spiren til måten jeg tenker om denne type problematikk i dag.

Det å oppdage at mennesket er avskåret fra et evig liv i paradis handler i bunn og grunn om en gryende erkjennelse av at opplevelser av mening med livet i høy grad henger sammen med evnen til å oppleve lidelse. Den skremmende tanken er: Ingen lidelse = ingen mening. Det skremmende er erkjennelsen av at nettopp en slik ide kan bli kidnappet og vulgarisert til en ideologi hvor det å påføre andre lidelse ikke lengre oppfattes som umoralsk. Derfor sitter det langt inne å promotere denne erkjennelsen. Dette krever en modenhet svært mange alfa-miljøer mangler.

Her introduserer jeg begrepet «moden humanisme», hvor jeg utvider humanismen til også å utfordre på livets-, biologiens, artenes og særlig menneskets tilstedeværelse i universet. Den oppmerksomme vil oppdage at dette er et rent moralsk spørsmål. Vil vi som mennesker, med all vår mangfoldige bagasje, eksistere? Har vi vilje til å forsvare vår eksistens nå og i fremtiden? Ureflektert vil nok de fleste intuitivt svare ja på dette spørsmålet. Men nå har vi som sagt stilt opp noen fundamentale utfordringer: Vår egen humanistiske ideolog, baseres på en utopi, som motsies av vår egen blotte eksistens. Og igjen, dette er skremmende fordi denne ligningen inneholder minst to, vulgære løsninger.

Den første er å erklære mennesket og alt liv som uønsket i universet fordi det er iboende umoralsk; «La maskinene overta!»

Digresjon: Er ikke dette en super ide til en dramatisk Science Fiction, hvor det handler om en sivilisasjon som kommer akkurat til denne konklusjon, og som gjør det til sin misjon å utvikle teknologiske systemer med det formål å reprodusere seg selv, og holde universet «rent» for alt biologisk liv?

Den andre vulgære løsningen er den motsatte grøften: Vi forkaster ideologien i sin helhet, og lar naturen utspille seg som den er med «den sterkestes rett». Spiren til denne type tenkning finner vi f.eks. hos Nietzsche. Når Nietzsche sier «Gud Er Død», så handler det om mer enn bare et uttrykk for ateisme. Nietzsche gikk dypt nok i det, til at han så nihilismen i hvitøyet. Den vulgariserte versjonen av dette er f.eks. Nazisme, eller enhver ideologi som forherliger makt, det sterkeste og dyrker «makt gir rett».

Nihilisme, som handler om at det ikke eksisterer noen overordnet hensikt med alt, er en skremmende tanke som ikke bare skremmer troende, men også langt inn i ateistenes leire.

Den «modne humanisme» handler om å «ta til vett», besinne seg og forholde seg til dette problemet som det er. Hovedproblemet er det jeg kaller for ideologisk utopisk tenkning, som jo nettopp baserer seg på en umoden klamring til fullkommenhetsidealer.

Digresjon 2: Kanskje jeg her, uforvarende har servert «den endelige løsning» på «Det Ondes Problem». Det har intet med «fri vilje» å gjøre. Tenk deg at du sitter i den gudommelige etiske komité. Og dette er opsjonene: Enten skape dette universet, hvor livet kommer «noen umoralske bivirkninger», eller la være å skape noe univers i det hele tatt. Hvordan blir din stemme?

Jeg skal ikke fristes til å spinne videre på denne, men bare konstatere: «Vi er her. Dette er vår deal. Take It, or leave it!»

Den modne humanisme handler om viljen til å slippe tak i barnlige glansbilder. Det handler om å bli voksen, og akseptere at utopiene ligger utenfor, både guders og menneskets mulighetsrom. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

Skal vi være her, ta plass i virkelighetens mangfold, så kommer vi med en pakke full av både plusser og minuser. Nei, vi gir ikke slipp på utopien. Den forblir retningsgivende for våre etiske overveininger. Det er det jeg kaller for rasjonell utopisk tenkning. Sant å si så er det mye frigjørende i dette. Oppdag at det er vår utilstrekkelighet og våre sårbarheter som binder oss sammen. Oppdag at vi kan senke skuldrene og tillate mennesket å være menneske. Oppdag at det er opp til deg å innvilge deg selv og andre et ufravikelig etisk menneskeverd. Dette er ikke noe vi tror på, eller regner oss frem til. Det er noe vi tilslutter oss gjennom egen vilje. Jeg er blant dem som mangler tro på at det etiske grunnfjellet er noe teoretisk «der ute». Det er i meg, og sammen med andre kan dette skapes.

Oppdag at lidelsen og ufullkommenheten hører med til et meningsfylt liv. Jeg sier ikke dermed at vi skal «takke for all motgang», men vi skal vite at den åpner muligheten for verdifulle perspektiver, og ikke minst den gir oss opplevelsen av mening med det hele. Min appell er: La oss bli hverandres gode medpassasjerer på denne merkelige livsreisen vi alle er med på.

Velkommen inn i den utilstrekkelige menneskeheten

Det er nok mye sannhet i at de som ikke har problemer de lager problemer. Dette er i alle fall min livserfaring. Men det er først de siste årene jeg har utviklet en forståelse av hva dette egentlig dreier seg om.

Jeg googlet «den som ikke har problemer han lager problemer» og fikk frem denne dialogen. Den gir et hint om at impulsen til å lage problemer ligger dypere enn personen selv forstår, eller kontrollerer. Så hva er dette for noe og hvorfor har vi slike tendenser? Min hypotese på dette finner du her. Resonnementet er i korthet slik:

• Vi er biologiske autonome vesener
• Autonomi forutsetter handlingsevne
• Autonom handlingsevne forutsetter beslutningsevne
• Beslutningsevne forutsetter evne å foretrekke noe foran noe annet
• Evne til å foretrekke noe foran noe annet er den subjektivistiske definisjon på verdi
• Verdier i autonome biologiske individer har opprinnelse i individets emosjonelle system
• Individets emosjonelle system er grunnleggende formet av naturlig utvalg, som er drivkraften bak biologisk evolusjon.
• Enhver nedarvet egenskap representerer en løsning på utfordringer som våre forforeldre har vært eksponert for gjennom utallige generasjoner som strekker seg langt tilbake i førmenneskelig tid
• Vårt emosjonelle system gjenspeiler denne utviklingen
• Alle kroppslige og mentale funksjoner er i behov av å brukes for å utvikles (i individet) og å unngå forfall.
• Dette skaper seleksjonstrykk som driver til utvikling av mekanismer som aktiverer funksjonalitet som er viktig for biologisk suksess, og som blir for lite brukt
• Dette inkluderer også emosjonelle funksjoner
• Derfor aktiveres emosjonelle funksjoner uten at reelle utfordringer trigger dem, eller systemet blir oversensitivt og trigger på dagliglivets støy.
• Slike emosjonelle fluktuasjoner driver individets kreative motor (fantasien) til å skape tilhørende narrativ.
• Slike fantasi-fluktuasjoner begynner å vekselvirke med omgivelsene
• Disse mekanismene påvirker utformingen av det sosiale univers
• Jeg kaller forestillinger som har opphav i spontan aktivering av funksjoner på tomgang, for dekadente
• Jo mindre reelle utfordringer individet eksponeres for, desto større andel av det sosiale og mentale univers vil bestå av dekadente forestillinger.

I praksis handler altså dette om at svikt i tilgang på utfordringer i livet driver til:

• at vi skaper oss demonforestillinger slik at vi har noe å være redd
• at vi skaper oss hat- og fiendebilder slik at vi har noe å utøse vår aggresjon på
• at vi blåser opp moralske normer slik at vi kan være indignert og krenke andre
• at vi utvikler konspirasjonsteorier slik at vi utfordrer vår kognitive kapasitet
• at vi intensiverer det sosiale spillet slik at vi kan rivalisere og rangere
• at vi skaper oss offerforestillinger slik at vi kan bli helter
• at vi blåser opp trusler for at vi også skal kunne få helteroller

Denne måten å forstå mennesket på har store konsekvenser. De store politiske- og religiøse- konfliktene mellom oss får en ny dimensjon. I tillegg til fysiske konflikter handler jo dette i stor grad om ideologi. Den vanlige tenkemåten er at først ideologi, så formes kultur og individ. Min tenkemåte kompliserer det hele, og anser derfor ideologier like mye som et produkt av kulturen, som at kulturen er et produkt av ideologier, men at vi har underliggende biologiske drivkrefter bak alt dette.

Likevel er det viktig å forstå et det ikke er noen «determinisme» i dette. Menneskets varemerke er å avsløre naturens mekanismer og ta høyde for dette i sin planlegging. Fysiske helseproblemer lar seg jo handtere med kunnskap og kompetanse. Det samme gjelder kulturelle helseproblemer. Det betyr at, dersom vi ønsker å skape en stabil bærekraftig sivilisasjon, så må dette inn i ligningen, når vi planlegger dens innrettinger. Vi må forebygge mot naturlige svakheter innebygget i vår egen biologi. Den type dekadens jeg snakker om her, rammer mest blant elite og i høyere sosiale lag. Med utvikling av velferdsstat vil jo dette spre seg nedover i rekkene og bli en folkesykdom. Jeg tenker at det finnes et vell av muligheter for å forebygge. Men det er en annen diskusjon. Det viktigste nå er å erkjenne eksistensen av slike mekanismer og hvilken risiko dette innebærer.

Noen har sagt at de fleste av oss fødes som originaler men vi dør som kopier. Men går dette så langt at vi faktisk har et flertall som, i all sin tenkning, følger den store strømmen, hvor enn den går? Kan dette skyldes en impuls i oss som stikker dypere enn vi liker å tro?

Jeg ble klar over at jeg er i stort mindretall da jeg, for noen år siden ble skarpt irettesatt av en venn for å riste på hodet over en sak om en taxisjåfør som ble skjøvet ut på grunn av en åpen skjorteknapp. Vi hadde en lengre diskusjon, og jeg oppsummerer den slik: Er det å bomme på konformitet et uttrykk for svakere sosial kompetanse, eller i verste fall svakere respekt og lojalitet, eller er det et uttrykk for sosial resistans og selvstendighet? Sannsynligvis er det ikke noe fasitsvar, men jeg tror vi kunne blitt enige om at det å utfordre konformiteten, alltid medfører risiko for sosiale kostnader. Spørsmålet er hvor langt dette går og hvor dypt det stikker. Jeg fikk et eureka-øyeblikk da jeg så denne videoen om sjimpansepolitikk. Her fikk jeg se to sjimpanser, marsjere i takt, som et signal på alliansen mellom dem.

Da jeg så dette og forstod hvordan allianser signaliseres i en sjimpanseflokk, så gikk det et lys opp for meg. Jeg vil ikke bli overrasket om andre har tenkt samme tanken før meg. Her ligger en mulig forklaring på fenomener som marsjering, dans, synkrone bevegelser osv. Her er det mye å høste opp imot bakgrunnen for utvikling av f.eks. dans og musikk, som jo er et universelt kulturelt fenomen. Men det lar vi ligge. Saken er jo at synkrone bevegelser signaliserer allianser, og vil dermed inngå som en del av den politiske prosessen i gruppen. Dette har jeg beskrevet her.

Min «hårete» ide er at denne type signalering kanskje strekker seg mye lengre når det gjelder oss mennesker. Vi er tross alt den meste ekstreme av arter som sosialiserer via kognitiv kapasitet. Da ser jeg for meg to synkroniserings-lag til. Det vi ser i videoen er jo motorisk synkronisering. Men når jeg begynte å tenke på dette fenomenet så ser jeg jo med en gang koblingen til emosjonell synkronisering. Dette er best beskrevet her. Det fungerer via det kommunikasjonslaget jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Så kommer det kontroversielle, som kanskje ikke er så kontroversielt når vi tenker oss om. Vi synkroniserer også intellektuelt. Det vil si at meninger, hvordan vi oppfatter verden, livssyn, ja alt av forestillinger basert på forståelse, tenderer til å bli synkronisert. Dette har jeg beskrevet her, under «Kognitiv Synkronisering».
Det vil si at våre holdninger har lavere selvstendighet og autonomi i seg enn vi liker å gi inntrykk av.

Mer og mer har jeg skjønt at, dersom det er noe i dette, så er det dramatisk. Hva betyr dette for vår tro på demokratiet? Hvor stor andel av de stemmeberettigede fortjener betegnelsen «stemmekveg»?
Men det som verre er, er at dersom vi er blind for dette, så vil det meste av våre analyser av sosiale og kulturelle prosesser mangle avgjørende perspektiver. Legger vi for stor vekt på ideologienes innhold? Er det medvirkende årsak til problemet med «å lære av historien»?

Men det aller verste er kanskje øyeåpneren som viser hvordan sosiale prosesser kan «gå av hengslene» helt av seg selv, og fange individene inn i sosiale malstrømmer uten mulighet til å komme unna. Les gjerne om «folkekalkulatoren», «Sosiale vippepunkter» og ikke minst mitt praktiske eksempel hvor dette er anvendt på Nazi-Tyskland.

Det har etter hvert gått opp for forskere at vi tenderer til å mene eller handle på autopilot, observere dette, og rettferdiggjøre det i ettertid, dersom det blir nødvendig. Men her kommer det magiske trikket. Når vi rettferdiggjør, så tenderer vi til å tro at vi gjorde denne kalkylen i forkant av handlingen. Det er som regel ikke tilfellet. Eksperimenter avslører det motsatte. Vi er utrolig kreative til å rettferdiggjøre. Vi har en hjerne som ikke spesifikt er innrettet på sannhet, moral eller rasjonalitet, men på biologisk suksess. Alt det andre er bare biprodukter, særlig dyrket frem av seleksjonspress på sosial suksess. Jo høyere IQ, desto flinkere er vi, ikke til å være rasjonelle og finne sannhet, men til å rettferdiggjøre. Derfor er det neppe noen sammenheng mellom IQ og f.eks. det å tro at Jorda er flat, eller at klimaforskningen er en gedigen konspirasjon. Kanskje er det verre å bevege smarte mennesker ut av sin irrasjonelle tro, nettopp på grunn av denne irrasjonelle bruken av egen kognitive kapasitet. Jeg opererer ofte med begrepet «bergtatt». Evnen til å bli bergtatt varierer sannsynligvis positivt med IQ og overtro på egen dømmekraft.

Men dette er jo stikk i strid med et ideal mange av oss har. Vi vil jo gjerne være selvstendig, åpen og rasjonell. Hvordan kan vi vaksinere oss mot denne tilbøyeligheten i vår natur? Jeg tenker at den første myten som må bort, er overtroen på egen dømmekraft, magefølelsen og selvkontroll. Jeg har opplevd mennesker som sier til meg, at – Ja dette har jeg kontroll på. Jeg vet om alle disse svakhetene. Derfor sjekker jeg alltid motargumentene, og de viser alltid at jeg har rett.

Vel, kunne jeg ha svart: Dine fortolkninger av saken, dine analyser av saken vil alltid vise deg at du har rett. Ikke fordi det har noe med sannhet eller objektiv analyse å gjøre, men fordi villdyret i deg viser deg disse kortene. Og som regel havner man «tilfeldigvis» ned på en «fasit» omtrent i tråd med den gruppen man selv identifiserer seg med.

Derfor vektlegger jeg mest oppøvelse til selvkritikk i Det Kritiske Mennesket. Men ingen mennesker behersker dette alene, og ingen av oss unngår denne fella. Derfor legger jeg så stor vekt på konstruktiv dialog, som jo er ment som en prosess for gjensidig utfordring, i motsetning til ekkokammer som er en prosess som fungerer som gjensidig bekreftelse. Det er vesentlig å kunne oppdage forskjellen på disse. Konstruktiv dialog er ment designet slik at uenighet oppfattes som en mulighet, en ressurs, i stedet for en trussel. Dette er ikke villdyrets naturlige primærstrategi, derfor krever det kognitivt arbeid å opprettholde denne holdningen. Uenighet er en mulighet til å utvide egen forståelseshorisont, og det er ingen nødvendig forbindelse mellom uenighet og fiendskap. Derfor er det også viktig at man er bevisst på at tilbøyeligheten til å utvikle fiendebilder, kan avdempes ved hjelp av det jeg kaller for sosial punktering. Man skal ikke trekke seg bort fra meningsmotstandere, men heller søke fellesskap med dem.

Til slutt vil jeg nevne teksten om Det Fanatiske Mennesket, som jeg håper kan være en øyeåpner. Fanatisme er nok noe som oppstår i patologiske sosiale vekselvirkningsprosesser. Da er det vesentlig å identifisere kjennetegnene på fanatisme, og hvordan man kan vaksinere seg mentalt mot dette.

Jeg holdt på å falle av stolen da muligheten gikk opp for meg at kvinnens mest sentrale kjønnsdrift ikke er seksualitet men aggresjon. Muligheten gikk opp for meg da jeg arbeidet med denne bloggposten. Kanskje har det også sammenheng med at jeg på den tiden nettopp var veldig opptatt av aggresjonen, hva den egentlig er og dens mange manifestasjoner.

Utfyllende om dette: Se her og her og her. Først vil jeg påpeke at begrepet «kjønnsdrift» ikke er skrevet i stein. Det er ikke noen fasit i hva det skal inneholde. Når jeg foreslår å sortere aggresjon som kvinnens kjønnsdrift nummer en, så handler det om at den, for kvinners del, er viktigere for reproduksjon enn seksualdriften. Selvsagt forstår jeg at dette forslaget er kontroversielt. Jeg begrunner det med følgende:

• Kvinnen er portvokter for det reproduktive maskineri
  Da er aggresjon den viktigste drivkraften til forsvar av dette
• Kvinner er like aggressiv som menn, men aggresjonen manifesterer seg mer subtilt
  Her benytter jeg Freuds teori om forskyvning. Kvinner er i gjennomsnitt fysisk svakere enn menn, og må derfor oftere finne andre måter å utløse aggresjonen på. Kvinners manifestasjon er derfor mer på sosial vold.

Om vi tar utgangspunkt i denne hypotesen, så betyr det i praksis at de fleste kvinner har den ubehagelige oppgaven med å diskriminere mellom menn, hardt og brutalt. Sannsynligvis handler ikke dette bare om trykket av menns utspill, men også om å dempe ubehaget ved å hindre at det kommer så langt som til utspill. Da handler det om alt fra å usynliggjøring, til innrettinger som begrenser menns tilgang til arenaen og til å høyne risikoen ved det å prøve seg. Alt dette finner vi igjen i samfunnet i dag. Men når jeg sier ubehag, så handler det sannsynligvis ikke bare om mas og selve ubehaget i å måtte avvise, men også om en dyp oppfatning om at dette egentlig ikke er rettferdig opp mot vår tids standard. Det jeg kaller for kjønnsknuten handler akkurat om dette siste. Da er det jo bare å konstatere at vi akkurat har gjennomlevd en humanismens epoke i vår kultur. Humanismen har et sterkt fokus på menneskets etiske verdi, og dermed også mot alle former for diskriminering. Humanismens idealer kan også rotfestes i menneskets biologiske disposisjon for omsorg og empati. Det er derfor lett å identifisere seg med dette, og å oppfatte mennesker som bryter med dette som «onde» og «slemme». Det er disse verdisettene som brytes mot hverandre og som blir satt på spissen, nettopp i det gode humanistiske samfunn. Det skaper såkalt kognitiv dissonans, og går kanskje så dypt som emosjonell dissonans. Problemet er at vi har et humanistisk ideal om ikke å diskriminere, mens villdyret i oss har en uhemmet hang til dyp diskriminering på akkurat dette området. Det er altså en inkompatibilitet som skaper skam, angst og aggresjon. Det er ikke rettferdig at mennesker skal eksponeres for et daglig dilemma hvor gode humanistiske idealer brytes mot nødvendig sosial brutalitet.

Dette er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten, og jeg regner dette for å være en viktig del av det jeg kaller for kvinnens primære kjønnsfrustrasjon.

Jeg tenker at med å få satt ord på hva dette egentlig er, så er samfunnet mange steg videre i sin kamp for å forholde seg til problemet på en rasjonell måte. Veien går gjennom erkjennelse og anerkjennelse av det jeg kaller primær kjønnsfrustrasjon hos begge kjønn. Så handler det om å innse at her finnes det en knute som selveste moder natur har etterlatt i oss, som er inkompatibel og som vi må finne en måte å leve med, også i moderne sivilisasjon. Det betyr ikke å la det skure og gå, men å finne frem til måter å handtere det på, som kan avdempe problemet så langt som mulig. Vi vil aldri kunne skape paradis, men forskjellen på det beste og verste samfunn vi faktisk kan skape, er formidabel. Da handler det om ikke å falle for fristelsen til å demonisere hverandre, men heller oppmuntre hverandre der vi er. Det handler om å gjenetablere det etiske menneskeverdet. Det handler om å trene seg opp til å praktisere respekt, og til å tåle ubehaget når utfordringen treffer. Det handler om å endre holdningen til slike ulykker til å akseptere det som en nødvendig ingrediens på denne livets reise, som er med på å skape mening. Les mer om denne type livsinnstilling i «Det Modne Menneske».

Hvor er det manglende mellomledd? En gang i livet hadde jeg muligheten til å respondere på denne utfordringen fra en kreasjonist. Jeg irriterer meg grenseløst over å ha skuslet den bort. I dag ville mitt svar vært: «Se deg i speilet min gode mann. Se deg i speilet og du ser rett på det manglende mellomledd».

For det er ikke slik at vi mennesker har utviklet oss fra dyrene. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskaper. Forskjellen på disse to konseptene er dramatisk. Det første plasserer oss mennesker utenfor biosfæren. Og det gir oss en slags opphøyet status i forhold til naturen. Det andre konseptet dekonstruerer denne opphøyde forestillingen. Min naturalistiske spissformulering:

Vi mennesker er av naturen vi er natur og vi har en natur.

Og jeg mener å ha fullt vitenskapelig belegg for en slik påstand. Samtidig er dette en påstand, som ikke bare er religiøst kjetteri, men også politisk ukorrekt i vår tids sosiale klima. Og det finnes antivitenskap på begge sider, utviklet for å benekte akkurat dette. Kampen om menneskenaturen har jeg skissert her. Min naturalistiske grunnholdning er altså at menneskets slektskap med resten av naturen er mer nærgående og påtrengende enn mange av oss liker å tenke på. For, mens kreasjonisme benekter slektskapet totalt, så har vi en tidsånd i dag hvor slektskap aksepteres, men kun opp til halsen. Dyret stopper ved den siste nakkevirvelen. Det er gått noen år siden hjernevaskdebatten la seg. Men et besøk i Norge, av den kjente kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson i oktober 2018 har blåst nytt liv i den, og den ruller videre. Kan biologiske mekanismer være en del av årsaks-komplekset bak det såkalte liketillingsparadokset? Jeg går ikke videre inn i den debatten, men bare konstaterer at dette er noe som engasjerer, og som kanskje burde interessere vår tids filosofer i større grad.

På et vis så reiser dette helt grunnleggende spørsmål ved måten vi mennesker forstår oss selv og vår plass i tilværelsen. Hva vi tror om dette avgjør hvordan vi fortolker oss selv, verden og hvordan vi navigerer i det sosiale univers.

En gang i starten på min hobbyfilosofiske reise, for 30 år siden så skrev jeg følgende spørsmål:

Kan jeg vite noe om verden uten at jeg først vet noe om meg selv?

Kan jeg vite noe om meg selv uten at jeg først vet noe om verden?

Da jeg kom over dette noen tiår senere, så oppdager jeg hvor styrende disse tankene har vært for min videre tenkning. For, på et vis, så er hele det prosjektet jeg i dag kaller for subjektivisme innebygget i disse spørsmålene. Måten jeg fortolker verden på kan aldri bli uavhengig av meg, og måten jeg fortolker meg selv på, kan aldri bli uavhengig av mine forestillinger om verden. Det har ledet meg til utsagn som:

Enhver filosof er fanget i sin egen tid (Se her)

Det har nå gått 160 år siden Darwin utga sin banebrytende bok om evolusjonsteorien. Men filosofer er kanskje tregere i avtrekkeren enn andre. Har man virkelig ikke oppdaget at dette er den største filosofiske revolusjonen siden Platon? Det er på tide å ta dette inn over seg, ikke bare som en ytre narrativ til forsvar for f.eks. ateisme, men som et fundamentalt narrativ som også handler om og har preget vårt mentale univers fra A-Å. Det er egentlig dette «den hårete ideen» om Den Store Splinten egentlig handler om. Jeg har beskrevet det nærmere beskrevet her (dette bør leses for å få med seg sammenhengen)

Når jeg snakker om «det manglende mellomledd», så er det et hint om at det vi opplever som vår «menneskelighet» på ingen måte står i perfekt harmoni med det gamle, og at vi opplever og vansmektes av denne disharmonien hver eneste dag i vårt liv. Vi har idealisert det menneskelige, men oppdager gang på gang at vi kommer til kort. Det er ingen nyoppdagelse jeg serverer. Mennesket har kjent på denne ubalansen, så lenge mennesket har vært menneske. Med språket fikk vi satt ord på det. Begreper som som «synd», «karma», «kjødet» og «ondskap» er språklige uttrykk som sentrerer rundt problemet.

Mennesket er det mest sosiale dyret på hele kloden. Det har vært en enorm suksess. Kostnaden har vært utvikling av kognitiv kapasitet nok til å overstyre villdyrets impulser, som så oftest vil noe annet og spriker i alle retninger. Men denne overstyringen er et kompromiss vi aldri kan komme unna. Derfor blir det aldri perfekt.

Det nye handler, ikke bare om å rydde bort inadekvate tankekonsepter rundt dette, men å se dette med nye øyne i lys av moderne vitenskap. Mennesket er i behov av en nyorientering om synet på seg selv, uavhengig av myter om ånder og demoner, men heller gjenoppdage realitetene: Vi har dyret i oss, og det dominerer vår atferd mer enn vi liker å tro.

I min tankeverden handler dette om erkjennelsen av kampen i vårt sinn, at den aldri blir avklart, at vi ikke kan leve uten det, at vi aldri kan overgi oss, men at fornektelsen av det gjør oss til slaver av det. Det betyr i klartekst at mennesket er dømt til et liv i kamp, med lidelse, ufullkommenhet, og utilstrekkelighet, men at vi kommer best ut av dette ved å «se villdyret i hvitøyet». Det betyr i klartekst å akseptere skjebnen, hvem vi er og mobilisere viljen til å være i tilværelsen med dette som grunnbetingelse.

Dette grunnsynet på mennesket danner basis-posisjoner i alle filosofiens grunndisipliner, epistemologi, ontologi, språk, logikk og ikke minst etikk.

Menneskets hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på overlevelse og reproduksjon. Men reproduksjon forutsetter ikke teoretisk forståelse av virkelighetens innerste natur, kun evne til å navigere i verden. Til dette har vi, i tillegg til sanser, utviklet logikk og språk, som harmonerer med de utfordringer arten er eksponert for gjennom utallige generasjoner. I tillegg har vi, fordi vi er en sosial art, utviklet mekanismer, på toppen av alt dette, som hjelper oss med samspill og samarbeid. Mye av dette har vi språklig plassert under den kategorien vi kaller for moral.

Når vi nå tar utgangspunkt i at evolusjonen er en høyst ufullkommen prosess, at vårt sinn preges av den samme feilbarligheten, og at det samme gjelder de sosiale prosessene, så er jo på mange måter opplysningstidens idealer, på områder som erkjennelse, sannhet, forståelse og moral, blitt utopi.

Den filosofiske respons på dette er kanskje naturlig postmodernisme.

Min analyse er at postmodernismen er en nødvendig korreksjon til opplysningstidens mest naive tilbøyeligheter, men at den samtidig utgjøre en fare for vulgarisering. Det at menneskets oppdager ufullkommenhetene i sin egen tenkning, forståelse og moral, medfører med ingen nødvendighet at opplysningstidens idealer må forkastes.

Postmodernistisk tenkning trekker ikke analysen langt nok på den måten at man ser sammenhengen mellom vår utilstrekkelighet og den vitenskapelige forståelse som også inkluderer oss selv. Man kan være fristet til å tenke at deler av postmodernistisk tenkning ble vulgarisert, slik at vitenskapsskepsisen ble for dominerende før man rakk å trekke den endelige konklusjonen, basert på vitenskap. Min analyse av postmodernismen (på sitt verste) finner du her.

Resultatet er at filosofiske miljøer i vår tid på mange måter har sviktet sin oppgave, og at mye av den forvirringen, konfliktnivået og polariseringen kunne ha vært unngått dersom filosofene hadde vært mer politisk ukorrekt (slik som f.eks. Sokrates må ha vært nettopp det). Når ledende samfunnsdebattanter tar til orde for å skrinlegge Ex. Phil. så handler det kanskje om at filosofien tar tapt sin relevans, nettopp på grunn av politisk korrekthet.

Oppsummeringen av den store splinten er at vår evolusjonære historie antyder en periode med «unormal» sterk hjernevekst. Dette kan ha skapt en evolusjonær vokseverk for hele arten. Det handler igjen om inkompatibilitet mellom måten vi lever på og impulsene fra vårt emosjonelle system. Det koster anstrengelse å være menneske, og det medfører lidelse og smerte på en ny måte. Det mentale og, ikke minst, de sosiale prosessene er fulle av fallgruver som truer med menneskelighetens sammenbrudd. Vi lar oss alt for lett «lede inn i fristelse», for å si det på religiøst språk. Poenget er at vi kan ikke kvitte oss med «fristeren» uten at vi kvitter oss med oss selv, taper meningen med livet og alt som er. Vi er ugjenkallelig forbundet med dyret i oss selv. Samtidig kan vi ikke overgi oss uten å miste vår egen menneskelighet, og vi kan heller ikke fornekte villdyret uten å bli slave av det. Mitt «hårete bidrag» i dette er fokus på at bevegelse fra menneske til massemenneske også utløser de samme mekanismene. Som massemenneske, enten det er massesuggesjon, eller det sosiale spill, så kan det utløse henfall til dyret i oss, og at dette skjer hele tiden.

Dette blir da også et bakteppe for min livsfilosofi, beskrevet i Det Modne Mennesket. Her handler det om viljen til å forstå, og akseptere denne kunnskapen, viljen til kompromiss, viljen til å leve med ufullkommenhet, utilstrekkelighet og viljen til å tåle det hos seg selv og andre.
Videre slår dette inn i den politiske filosofien. Skal vi skape et godt samfunn, må vi opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral. Men for å opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral, så må vi forstå oss selv. For å forstå oss selv må vi forstå mennesket. For å forstå mennesket må vi forstå evolusjonen, og vår egen evolusjonære historie. Uten at vi forstår og innretter samfunnet deretter, så legger vi kimen til at dette går galt, gang etter gang etter gang. Det er på tide vi oppdager det grunnleggende problemet, adresserer det og innretter samfunnet og livene våre etter dette. Det er det min filosofi går ut på.

Erkjennelsen av at selveste moralen, menneskets varemerke, er en sentral del av det sosiale spill og at moralen som hersketeknikk konkurrerer blant de kraftigste, sitter svært langt inne for de fleste. Det er kanskje en uvant tanke.

Kanskje handler det om at en slik erkjennelse forutsetter at man har forlatt ideen om at moralen er noe gudegitt hellig. Jeg er ikke redd for å si at moralen også kan forstås som en sosial konstruksjon. Akkurat det vil nok sannsynligvis oppfattes svært ugreit for mange. På en måte er kan det sammenlignes med å si at penger, ikke har noen objektiv verdi. Dersom alle begynte å leve som om penger er verdiløse, så ville hele det finansielle systemet bryte sammen, og med det hele økonomien, og det meste av produksjon eller verdiskaping. Innerst inne vet vi alle dette. På samme måte er det med moralen. Det er en mekanisme som er avgjørende for å holde samfunnet sammen. Det er et sosialt lim vi har med oss fra fordums tid, kledt inn i utallige begreper og fortellinger. Det er en forutsetning for menneskeartens unike suksess som sosial art. Det er viktig at jeg ikke oppfattes som at jeg tar til orde, hverken for å avskaffe hverken penger eller moral. Men de fleste av oss er villig til å erkjenne at penger har en, ikke ubetydelig, nedside. Dette er sosiale bivirkninger. Penger er et sosialt stimuli, og har bivirkninger på samme måte som legemidler har det. Jeg våger altså den påstanden at det samme gjelder moralen. I denne guiden finner du en oppsummering av min etiske tenkemåte. For ordens skyld orienterer jeg om at begrepene moral og etikk går om hverandre i mine tekster.

Da går jeg rett på temaet om moral som hersketeknikk. Mitt syn på makt og maktutøvelse er best beskrevet her. Det finnes ikke en begrenset liste med hersketeknikker. Hersketeknikk handler om sosial kreativitet. Hos menneskearten er den nesten grenseløs. Det meste av prosesser, vi mennesker har gående mellom oss, inneholder komponenter av hersketeknikker.

Spørsmålet om moral også kan være en del av dette er enkelt: Har moral sosial påvirkningskraft? Selvsagt har det det. Det er jo derfor vi holder oss med moral. Den stabiliserer det sosiale samspillet. Men kan dette misbrukes til mer obskure formål? Jeg tenker at svaret på det er opplagt.

Først en liten guide til mine egne refleksjoner bak dette:

• I min tekst om «Det Sosiale Spill» har jeg skrevet kort om moral som hersketeknikk her.
• Det moralsk indignerte mennesket.
  Dette er kanskje den viktigste teksten jeg har på området. Her innføres begreper som «Moralsk trakassering», «Dirtyfisering», «Dydssignalisering», «Moralisme» og «Moralterrorisme». Jeg anbefaler å lese gjennom dette.

Hvorfor er vi slik?
I mine tekster har jeg mye fokus på det å forstå mennesket og dets mentale, sosiale og kulturelle prosesser. Basis for denne analysen er at mennesket er et biologisk evolvert vesen. Og det er kanskje på dette område jeg opplever at min tenkning har utviklet seg mest de siste årene. De av oss som ikke kan skryte av å ha en tro, blir ofte konfrontert med «moralens fundament» eller «Hvor kommer det gode fra?». Denne utfordringen har inspirert meg til å søke forklaringer på kulturenes moralske tradisjoner, med utgangspunkt i menneskets natur, som igjen har utgangspunkt i evolusjon og biologi. Dette forutsetter at jeg har gjennomtenkt:

• Koblingen fra biologi til atferd.
  Min tenkning om dette starter med beslutningsteori, som jo inneholder en erkjennelse av at beslutninger forutsetter verdier og virkelighetsoppfatning. Dette er forsøkt oppsummert i begrepet atferdsdualisme (se her og her). Verdi-systemet kobles til det emosjonelle systemet. Se også her og her. Den mentale prosessen er svært kompleks. Rent naturlig er vi individer stort sett blinde for disse mentale prosessene. Se også her.
• Koblingen fra biologi til kultur. Dersom biologiske mekanismer slår inn på individets atferd, vil dette også spre seg, og etter hvert sementere seg på det kulturelle området.

Alt dette danner den teoretiske bakgrunnen som igjen åpner for å tenke om sosiale prosesser i lys av evolusjon, da spesielt med utgangspunkt i naturlig utvalg og seksuelt utvalg. Dette er en svært kontroversiell tilnærming. Det jeg tror som er spesielt for min tenkning er at jeg fremhever koblingen mellom følelser og verdier, at dette inngår i beslutningsteori og verditeori, og at dette er måten individet kjenner og opplever sin biologi på. Jeg har også filosofiske betraktninger på verdibegrepet som harmonerer med dette: Se her og her. Da har vi utkrystallisert en fruktbar avgrensing og forståelse av verdibegrepet. Dette kan nå tas videre og vi kan begynne å studere hva som former våre verdisystemer. Jeg hevder altså at verdisystemer har utgangspunkt i det emosjonelle. Men slike systemer er komplekse og vi skal ikke langt ned i lagene før vi finner instrumentelle verdier. Det vil si at noe er verdifullt, ikke i seg selv men fordi det er nøkkelen til noe annet. Jeg har allerede nevnt penger. Vårt emosjonelle system er fleksibelt nok til også å kunne omfavne (konvertere) instrumentelle verdier til emosjoner. Vinner vi penger så responderer det emosjonelle systemet med glede (dopamin-rush). Vi innser at dette handler om komplekse sosiale prosesser. Og et viktig studium av dette er å studere hvordan, det vi sorterer under moralparaplyen, inngår i slike prosesser. Samtidig åpner denne type rammeverk for at vi kan ingeniør-tenke om slike prosesser i stedet for magitenkning. Sosiale prosesser er svært komplekse. Monokausalisme har ingen plass i dette. Dette er systemer med komplekser av årsaksmønstre, vekselvirkninger og alt vi kan forvente av kaotiske prosesser.

Jeg har kommet opp med begrepet «Sosial paleo-konstruksjon». Det er i prinsippet sosial kreativitet. Men poenget er at konstruksjonen ikke blir til på samme måte som individet opplever sin egen mentale prosess. Her er ingen plan, intet rasjonelt mål, ingen som tenker det ut, ingen som setter planen ut i livet. Likevel er sosiale prosesser i stand til å skape sofistikerte sosiale konstruksjoner.

Jeg deler området av etiske temaer inn i tre områder:

• Det universelle (det som med nødvendighet må til for at vi skal kunne fungere godt sammen i sosialt samspill. Temaer kan handle om vold, drap, voldtekt, respekten for hverandres eiendom osv.)
• Det omstridte (vanskelige temaer med mye strid om og som ofte inneholder dilemmaer, eksempel rus, abort og en rekke temaer innenfor reproduksjon generelt, aktiv- passiv- dødshjelp)
• Det fin-etiske (Dette er temaer de fleste skjønner må bli private og opp til den enkelte, eksempel påkledning, høflighet, banning osv.)

Normer som blir utgangspunkt for moralsk hersketeknikk tilhører enten kategori 2 eller 3. Men i og med at disse kategoriene flyter i andre etiske teorier, så assosieres gjerne kulturspesifikke moralnormer med kategori 1.

Moralnormer blir til hersketeknikker når de for eksempel:

• Brukes i drittpakker
• Anvendes til trakassering
• De brukes til å diskreditere individet, inkludert etisk degradering (tap av menneskeverd)
• Demoniserer individet
• Avindividualiserer individet (ekskludering fra menneskeheten)
• Henger ut individet (mater «kjøttet» til massen)
• Innebærer sosial utrenskning

Hersketeknikken handler om at dette blir til trusler basert på reell risiko for angrep. Trusselen innebærer alt fra skam, til sosial ekskludering til regelrett sanksjonering. Individet handler under frykt av terroren i dette. Dette er sannsynligvis den sterkeste formen for sosial kontroll man har. Kort om skam. Skammens styrke og utbredelse er en klar indikator på det sosiale klima og menneskeverdets kår i kulturen. Jeg er blant dem som mistenker at menneskeverdet er i forfall i vår kultur. Indikasjonen er nettopp dette: at skammen brer om seg og blir en folkesykdom. Skammen blir et virkemiddel for sosial kontroll. Grunnleggende indikerer dette at menneskeverdet er i ferd med å vike plass for æreskultur. Individets fokus er i sterkere grad på «hva andre måtte tenke» enn på saken i seg selv. Menneskeverdet er erstattet med prestasjon, rikdom, suksess, ungdom og feilfrihet. Det er ikke rart at NRKs serie med samme navn går verden rundt, enda den ikke er i nærheten av analyse eller refleksjon av skam som fenomen.

Summen av dette gjør at moral som hersketeknikk stadig får bedre kår i vårt samfunn. Her gir jeg en rekke eksempler på moralsk trakassering. I tillegg skal jeg avslutte med noen ferske eksempler:

Eksempel 1, Uanstendig påkledning
Her kan du lese om en egyptisk skuespillerinne som risikerer fem års fengsel for offentlig opptreden i en «usømmelig» kjole. Hun stilte altså på et show i en kjole som var så gjennomsiktig at man kunne se beina og trusa. Noen, som har sett dette på TV har da benyttet muligheten til å anmelde, og hun risikerer 5 år i fengsel. Den eneste begrunnelsen for å gjøre dette er moral. Uttrykket er aggressivt angrep, som jo i seg selv er en svært alvorlig trussel. Dermed faller det inn under min måte å anvende trakasserings-begrepet på. Så kan jeg jo ikke å la være å spekulere i de mekanismer som kan lede til dette. Først er det viktig å konstatere at den eller de som står bak anmeldelsen fremstår som «indignerte». De har altså sett innslaget og blitt «opprørt og forferdet» over det de har sett. Dette er «veldig alvorlig», og de gjør sin plikt i å anmelde det for å se til at hun blir straffet for sin overtredelse. Tror jeg på det? Kanskje er det noe med meg, men jeg har egentlig aldri fått tillit til slike uttrykk. Skepsisen finner du uttrykt i tekster som «Det fromme mennesket» og ikke minst om «Det moralsk indignerte mennesket». Jeg kan nok være åpen for at noen sarte sjeler blir «sjokkert», men jeg tror det er sjelden. Det å ha rollen som anmelderen i en slik prosess, viser handlekraft og sosial gjennomslagskraft. Dette er igjen motivert av det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Et viktig motiv kan være at ens egen moralske kapital styrkes. Det kan f.eks. signalisere at «jeg lar meg ikke friste til å begjære en lettkledd kvinne» (høymoralsk, dydssignalisering) og at det er viktig «å skjerme svake sjeler mot slikt begjær» (paternalisme). Et annet motiv kan være at man på denne måten signaliserer lojalitet til gruppens verdinormer. Det er det jeg kaller for alliansesignalisering, som jo er på listen for å bli tema i en egen blogg.

Eksempel 2 Religiøs fornærmelse i Pakistan

Nylig ble pakistanske Asia Bibi frikjent i høyesterett, etter at hun var dømt til døden av lavere instanser for blasfemi. Saken er jo godt kjent fra mediene her i Norge, så jeg skal ikke gå dypt inn i den.
Begrepet blasfemi er jo kroneksemplet på hvordan uenighet om livssyn og religion kan eskalere og ende opp i lovgivning og rettsapparat, og dermed befeste den kulturelle sementeringen, også juridisk.

Det vi skal merke oss er hvordan en slik sak kan antennes, i form av en krangel mellom noen kvinner på åkeren. Det var snakk om at Bibi, skulle hente vann, men at noen av de andre kvinnene nektet henne oppgaven. Slik som det er fremstilt, handler konflikten på åkeren åpenbart om moralsk trakassering. Sitat fra VG:

Muslimske kvinner på stedet skal ha sagt at hun ikke skulle ha hentet vann, fordi hun som ikke-muslim var uskikket til å ta på vannkarene og gjorde vannet urent.

Språkbruken her avslører at den sosiale prosessen drives av det jeg kaller for «moralens onde tvilling». Det kobles rett opp mot vemmelse, og mot det jeg kaller for sosial kontaminasjon. Videre utløser dette aggresjon, som jo i seg selv er en sentral drivkraft til å utløse vold.

Etter at blasfemilovgivningen ble skjerpet inn i Pakistan (på 80 tallet), eksploderte det med anmeldelser i landet. Det ble innført dødsstraff for blasfemi. Dette er en juridisk åpning for det jeg kaller for «vold via proxy». Det handler om muligheten for å appellere til overmakten for å utløse vold over andre. Betingelsen for å kunne ta i bruk et slikt verktøy er at man har tilstrekkelig med sosiale ressurser. Dette forsterker så ulikheten i sosial kapital, slik at utsatte og sårbare blir enda mer utsatt og sårbare.

Nå fikk ikke massemobben sin aggressive forløsning i denne saken, og det førte til omfattende protester, en farlig mobb som tidligere ikke har gått av veien for drap. Slike massemobber er også et resultat av den forventingen som lovgivningen har skapt. Villdyret vil se blod, og blir rasende om det nektes. Dette er helt fjernt fra «moralens gode tvilling» som er omsorg og respekt for sine medmennesker.

Eksempel 3, Sexkjøp i Thailand
Men det er viktig å hente frem eksempler på moralsk trakassering, også fra vår kultur slik at vi ikke går i den fella og tror at dette kun gjelder «primitive kulturer langt borte». Menneske er menneske, også her i hjertet av europeisk kultur. Vi skal ikke lengre bak enn til vår besteforeldregenerasjon for å finne grove overtramp, for eksempel mot såkalte «tyskertøser» og deres barn. Moralsk trakassering handler jo mest om sårbare mennesker som faller utenfor det til enhver tid gjeldende normsett, som kulturen holder seg med. I vår tid er seksualiteten re-etablert som moralsk huggestabbe, da kanskje best uttrykt i form av sexkjøpsloven som jo er et svensk originalprodukt som har spredt seg blant annet til Norge og Canada.

Den svenske journalisten og forfatteren Frida Maria Boisen, kom for litt siden med et utspill om å boikotte Thailand som turistmål på grunn av sex-industrien. Artikkelen forteller om journalisten Joakim Medin, som gikk undercover blant svenske menn på ferie i Thailand.

Jeg tenker at denne type utspill faller godt innenfor det jeg kaller for moralsk trakassering. Det skal jeg komme tilbake til. Men først vil jeg påpeke selve hersketeknikken. Hun oppfordrer altså til boikott av Thailand som turistmål. Dersom dette brer om seg vil effekten være at mennesker som er opptatt av å fremstå som anstendige, ikke kan vedkjenne seg å reise som turist til Thailand. Dette på tross av at de fleste som reiser dit har helt andre motivasjoner. Det å reise til Thailand blir altså, i sterkere grad enn tidligere, en minuspost på kontoen for moralsk kapital. Dette er dermed et utmerket eksempel på hvilket potensiale moral har, som hersketeknikk.

Er dette moralsk trakassering? Her er en interessant avsløring å komme med. Det er uttrykket «Jeg blir kvalm». Det sier alt. Les gjerne dette, hvor jeg refererer forskning på underliggende drivkrefter bak moral. Det lar seg koke ned til følgende primitive responser i oss: omsorg, vemmelse og aggresjon. Det følger mye lidelse med sex-industrien. Omsorg for de som har fått en slik skjebne ville blitt uttrykt med andre ord som forferdelig, grusomt, sorg, fortvilelse. Man ville aldri funnet på å bruke ord som «kvalm» dersom man hører om at et menneske er rammet av en uhelbredelig sykdom, eller ulykke. Begrepet «kvalm», adresserer altså «overtrederne». Les mer om den nære koblingen her. Dette er veldig avslørende, fordi individet bak med dette avslører at fokuset er på «moralens onde tvilling», nemlig vemmelse, forakt og aggresjon. Omsorgen for dem som er rammet har ingen fokus, men fungerer som et instrument for det sosiale spill. Gevinsten er som angitt i det forrige eksemplet; moralsk profitt, aggresjonsonani, dydssignalisering og alliansesignalisering.

Jeg kategoriserer prostitusjon som et omstridt moralsk problem. Det er ikke sort-hvitt, men inneholder en rekke dilemma og problematiske sider, for alle involverte parter. Dette er jeg nærmere inne på her. Omstridte moralske problemer inneholder som regel komplekse dilemmaer for alle involverte. Det er ikke poenget her å benekte dette. Det jeg adresserer her er demoniseringen av en av partene i dette problemkomplekset. Sitat:

Du mann, som reiser til Thailand og kjøper sex av et utsatt menneske. Du er et egoistisk, følelsesløs lite menneske. Du utnytter et menneske i ekstrem fattigdom. Virkelig, hvem er du?

Her er ingen vilje, hverken til analyse eller forståelse av problemkomplekset, kun krenkelse av en stor gruppe mennesker. Det er åpenbart høy moralsk profitt å hente ut av et slikt utspill, for den som er i posisjon til å kunne gjøre det. Demoniseringen og det fiendebildet som tegnes, helt akseptert i kulturen, er en klar indikator på at dette handler om trakassering. Og selvsagt er den gruppen som adresseres så stigmatisert at de mangler en arena å forsvare seg på.

Eksempel 4, abortlovgivningen i El Salvador
Det å moralsk trakassere kvinner som tar abort, er jo ikke et ukjent fenomen, selv i vår del av verden. Jeg sorterer også abortspørsmålet inn under moralsk omstridte temaer. Det har jeg skrevet mer om her. I enkelte land, særlig katolske har jo dette eskalert til det ekstreme. Les gjerne her, om mekanismene bak slike eskaleringer. Så her tar altså normene helt av og blir «hellige». I El Salvador kan man få flere ti-år i fengsel dersom man blir funnet skyldig i abort. Dette er en slik historie, men jeg har sett mange flere. Det er om 20 år gamle Imelda Cortez som satt 18 måneder i fengsel, for mistanke om forsøk på å ta abort. Historien hennes er tragisk. Den handler om overgrep fra hun var barn, og voldtekt som endte opp med at hun ble gravid. Det å ha en lovgivning i et land som åpner for å forfølge individer på et moralsk grunnlag, på et så omstridt område, har alle karakteristikker på plass for å fortjene betegnelsen moralsk trakassering. Vi har noen som tjener på dette, økonomisk og moralsk. Det gir makt til å utøve streng sosial kontroll. Og det gir ressurssterke mennesker muligheten til å befeste egen moralske kapital, på bekostning av sårbare mennesker som ikke er i stand til å forsvare seg mot dette.
Når alt dette er sagt, er det viktig å få sagt at individer som anser abort som synd også har en plass i det modne samfunn, og de skal respekteres. I USA er abortsaken svært betent og polarisert. Det resulterer i at den moralske trakasseringen like godt kan gå i motsatt retning, som vist i denne videoen. Dette handler om viljen til å gi hverandre plass og verdighet i samfunnet, på tross av vår forskjellighet.

Moralsk trakassering kommer lettest på radaren når det handler om normer som er fjernt fra oss og som vi ikke deler. Det som eksisterer i vår egen kultur og samtid, blir ofte blinde flekker på denne radaren. Som sagt: Tenk bare for noen få generasjoner tilbake, hvordan det store flertallet av den norske befolkningen kastet seg over «den moralske indignasjonen» over såkalte «tyskertøser». Dette gikk jo helt bevisstløst rett inn i statlig forvaltning og rettsapparat. Det som verre er, er at hvor lett man falt for fristelsen til å la dette gå ut over såkalte «tyskerbarn», og utsette dem for krenkelser, ekskludering langt inn i vår tid.

Når vi nå ser dette på avstand er umoralen i det lett å fatte. Men vær da obs på at hverken gener eller kultur har forandret seg mye på tiden frem til oss. Tror vi virkelig at vi er immune mot dette i vår tid, at vi selv ikke har slike blinde flekker på radaren? Det finnes en måte å vaksinere seg på, og dermed forbedre radaren, og kanskje tette igjen slike hvite flekker. Det er å tilslutte seg det jeg kaller for «Det etiske grunnfjellet» hvor alle mennesker betingelsesløst inkluderes i menneskeheten og blir våre medmennesker. Så er det jo bare å kartlegge og finne frem til samfunnets stereotyper og huggestabber. De finnes, også blant oss i dag. Men da skal vi vite at det å tale samtiden midt imot, sannsynligvis har store sosiale kostnader. Det kan se ut som at samfunnet har et behov for å holde seg med monsterforestillinger og fiendebilder.

Til slutt kan jeg ikke la være å vise frem mine hypoteser på hvorfor moralnormer har en tendens til å forsterke seg helt ut i de fanatiske ytterhjørner. Se her og her og her. Jeg tenker at dette er sosiale mekanismer som burde være allmennkunnskap. Dette er eneste måten å forhindre at samfunnet forfaller i dekadens. For dette handler ofte om dekadens. Dekadens betyr jo egentlig moralsk forfall. Det er her jeg har en distinksjon mellom moral og normer. Strenge normsett er ikke moral. Normer behøver ikke å være moralske. Noen ganger er de dypt umoralske. Så en del av det moralske forfallet kan ofte manifestere seg i form av strenge moralkodekser og høylytt moralsk indignasjon. Men det er ikke så enkelt.

Det å være god mot de man liker eller har medfølelse med, er jo en fin ting, men ikke nødvendigvis en stor moralsk prestasjon. Stjerner i den moralske karakterboken får man først når man er god mot de man ikke liker.