«Reis te hælvetta!» er en formulering jeg vurderte som overskrift på dette innlegget. Men jeg innser at det nok ville fungert «kontraproduktivt» i denne «konteksten». I stedet lar jeg gjeldende overskrift stå med MS-Words røde strek under, som et slagst skjult signal om protest og indignasjon.
Jeg klarer altså ikke å motstå fristelsen til å kommentere en debatt som har vært i media i det siste. Det er den om bruken av begrepet markedsverdi i sammenheng med «dating-markedet», eh … nei «kjønnsmarkedet», eh …. Nei … parbinding … eh nei, … eh … nei, «Tinder», Yess der fant vi et ord, som enda ikke er belastet, som kanskje ikke kan kritiseres, eller hm … kan det det? Er det noen som skjønner hva jeg mener? Det er altså det der at mennesker av motsatt kjønn skal finne hverandre og bli en slags par.
Utdatert språk
I Aftenposten har altså Frode Thuen og Peder Kjøs dummet seg ut med å bruke begrepet «markedsverdi» om aspekter ved denne type prosesser. En gang for utallige år siden så skrev jeg denne teksten om seksuell kapital. Den gangen trodde jeg at jeg hadde kommet opp med en unik tilnærming i måten å beskrive dette fenomenet på. Hvor feil kan man ta. Psykologer hadde nok brukt utrykket lenge før jeg prøvde meg med noen tanker om dette. Så dette var nok en ubevisst «copycat» eller hva det nå heter nå det på korrekt språk.
Bråket Kjøs & Co startet, fant raskt sin vei til Dagsnytt 18, hvor jeg «på lissom» satte «kaffen i halsen» da jeg fikk høre om hvilket oppstyr bruken av begrepet hadde skapt, etter et «velmenende» råd til Monica på 49 som ikke opplevde å lykkes på … ja, hva var nå det korrekte ordet igjen?
Monica dukket opp på NRK Debatten senere. Dersom alle moralnormer og omstendigheter ellers var kastet på båten: Jeg hadde ikke betenkt meg en halv gang for å «date» en som henne. Dette på tross av høyrisiko for å havne på hodestups ut av et firkantet hull i veggen, som for liten, for hvit, for nordnorsk, for snill, for fattig, for uinteressant, for tøffel.
På Dagsnytt 18 måtte altså Peder Kjøs stå skolerett for Nina Strand redaktør i et tidsskrift kalt «Objektiv», å bli fortalt at språkbruken er «utdatert». Min første impuls er en protest mot hele tankegangen her. Jeg oppfatter dette som trakassering av de av oss som er middelmådige i språk, og kanskje også sosialt. Hvorfor skal vi utestenges av samfunnet store samtale? Det jeg oppfatter dette er en del av en tiltagende intoleranse-kultur eller «cancel-culture» som det heter på fint. Det er det moralsk indignerte mennesket i ny utgave. Ja, jeg innrømmer å være en skoletaper, og i alle fall i norsk. Ordforråd, vel jeg har vel kompensert ved å langsom-lese mer enn de fleste, og plukket opp noen moteord her og der. Så skriver jeg kanskje mer enn gjennomsnittet. Takk Word, så jeg slipper å avsløre skrifta mi, og ikke minst hjelpe meg med de verste stavefeilene. Men se: Nå snakker han også, han med NG i norsk. Det er en foruroligende utvikling med normdannelse på språk som er så hurtig og eksklusiv at det blir en motegreie ut av dette. Det blir en slags vinn eller forsvinn konkurranse hvor rødrussen mesker en frontbølge kombinert av intoleranse, kanselleringer, utestenginger, og hvor de av oss som ikke er på høyden av spillet, tråkker i baret, pådrar oss kremens påskudd til indignasjon og utestengelse, som om vi uforvarende var kommet til en vilt fremmed kultur.
Trude Drevland sier ifra
I Debatten dukket Trude Drevland opp og var «lyn fetle forbainna» … eh nei, hun var «rasende» … eh …, nei hun var «sint», eh … nei hun var «opphisset». Fy f** Runar, hva er det du «insinuerer»? OK, hun var «indignert». Så jaså du, du driver å smykke deg med «fin-språk», som om du skal forsøke å gjøre deg litt mer intellektuelt «importent» en du egentlig er, Runar?
Jo, takk Word hjelper meg. Noen ganger får jeg slike stiplede linjer under teksten. Jeg skriver for eksempel: «Trude Drevland fremstod emosjonelt anstrengt i forhold til Peder Kjøs språkbruk». Da får jeg en stiplet linje under «i forhold til». Så står det: «Vurder å bruke et mindre forslitt uttrykk».
Jeg er for øvrig en stor «faen» av Trude Drevland. Eh … jeg mener «en stor fæn». Hun er en flott dame. Og igjen, om dating var «normalisert» og tilbudet hadde vært der, så hadde jeg hoppet på muligheten uten å tenke. Jeg har en forestilling om at vi skulle ha kommet godt ut av det med hverandre på date, Trude og jeg. Jeg er en utmerket lytter. Og dette er et menneske med en livserfaring man bare kunne drømme om, på godt og vondt. Ja, hun har vært gjennom en del denne dama, og jeg beundrer henne for å stå oppreist. Derfor tror jeg også at hun må være dypt reflektert. Kanskje det ikke hadde blitt hodestups ut, der i gården. Noe mer av typen: «Hyggelig å snakke med deg». Men det hadde definitivt vært verdt det.
Trudes perspektiv er aldersdiskriminering. Når vi blir eldre i vår kultur, så sorteres vi bort på mange områder, og i alle fall på …, ja hva var det nå det het igjen, der mennesker kobler seg i par?
Nina Strand, frontmenneske i intoleransekulturen?
Så har vi denne Nina Strand. Dersom jeg kommenterer henne som godt over gjennomsnittet pen, så går jeg nok over streken. Da må jeg, for kjønnsbalansens skyld, også si noe om Frode, og Peder og ikke minst Fredrik. Dette er flotte menn. Nå er det slik at jeg dessverre er «cisperson», med en ubehagelig særinteresse for damer, og tilsvarende seksuell frastøting mot menn. Derfor sitter det langt inne å vurdere disse herrer «på den måten». Om jeg skulle gjette, så tror jeg Peder tar førsteplassen. Kanskje fungerer hårfrisyren som et signal på noe? Kanskje en lettvariant av «handikapprinsippet», en form for beskjedent «ornament». F** der plumpet jeg ut i det igjen.
Tilbake til Nina. Det var usaklig å gå på utseende. For meg er jo dette en av de gudinnene, som står over meg i alt, selvsagt også intellektuelt. Det er en av de gudinnene som ville ha forholdt seg til meg som Jahve i Bibelen forhold seg til Esau, som han hadde «uvilje mot». Nina fremstår for meg som en radikalfeminist. Men hun sier altså at ting er annerledes nå, en slags kulturell omvendelse etter Me Too, kanskje? Og hun hevder at psykologenes språkbruk, ja kanskje holdninger er utdatert. Betyr det at slike som meg, plutselig ikke er verdiløs på … hva var det nå det het igjen?
Hvordan møtes kvinner og menn med sine kjønnsfrustrasjoner i dagens offentlighet?
2019 er etter Me Too-revolusjonen. Da dukket en episode på Trygdekontoret opp, hvor Incel-fenomenet er tema:
https://tv.nrk.no/serie/trygdekontoret/2019/MUHU10000119/avspiller
Jeg anbefaler å investere litt tid i å se akkurat dette innslaget. For meg var det vondt å se hvordan denne gutten, som kaller seg for Jørgen, som står frem, blir tildeles den ene verbale knyttleven etter den andre (min fortolkning). Jeg oppfatter Jørgen som reflektert, med åpenbar vilje til brutal realitetsvotering for sin situasjon. Statistikken gir solid empirisk basis til å hevde realitetsorienteringen handler om en virkelighet som er der ute og som mange menn opplever.
En grunn til med å ta dette med her er at å påpeke at begge kjønn sliter på denne arenaen. Og det er vel vanskelig å nekte for at mennesker har temmelig ulike forutsetninger for å lykkes. Og selvsagt blir dette ofte brutalt synlig for de som måtte våge seg utpå. Jeg håper at det jeg beskrev nå ikke er så veldig omstridt. For begge kjønn er dette en arena med strenger i seg som treffer oss så dypt, at det nærmest blir et eksistensielt alvor over det hele. De vanskeligheter som knyttes opp til dette kaller jeg for primær kjønnsfrustrasjon. Så er det neppe veldig omstridt at om du er gutt eller mann, så har du dessverre statistikken imot deg. Men hovedpoenget her er å fokusere på måten dette blir møtt på.
Når en kvinne på 49 år står frem med sine frustrasjoner over ikke å finne den rette, så skal hun respekteres. Men gjelder ikke dette også menn? I brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen» dukker komikeren Sigrid Bonde Tusvik og kaller sutrete menn for usexy. Hennes eksakte ord:
Den svake, puslete, hvite mannen som sitter og sutrer og er så usexy i den måten å bare… åhh verden er ikke laget for meg lenger
Her kom Mats Kirkebirkeland en reaksjon på denne dokumentaren, som påpeker dette fenomenet, at menn og kvinner som kommer til offentligheten med sin kjønnsfrustrasjon, blir møtt på svært forskjellig måte. Hvorfor?
Hva er forskjellen på å utrykke sin lidelse og på det å «sutre»?
For å sette det på spissen: Forskjellen handler ikke om avsender, men om mottakers beskrivelse av dette. Og mottakers beskrivelse handler igjen om fortolkning, i lys av mottakers holdning til avsender. Monica uttrykker en frustrasjon. Responsen kan sikkert diskuteres, men ingen vil kunne hevde at hun ikke blir tatt alvorlig, eller at hun ikke behandles med respekt. Jørgen eller andre frustrerte gutter eller menn, som våger seg utpå har svært høy risiko for å bli stemplet som sutrete. Når noen går ut i offentligheten og ikke forstår hvorfor menn er så stille om sine følelser, så er det bare å peke på slike utfall som dette. Det vi snakker om nå, er etter min mening, dypt eksistensielt. Jeg har reflekter over dette her. Og dette gjelder begge kjønn, men på gjennomsnittsforskjellig måte. Det generelle for alle mennesker, tenker jeg, handler om bekreftelse av menneskeverd, som etableres gjennom å utvikle sosial eksistens. Min oppfatning handler om at veien dit går gjennom sårbarhet. Jeg er ikke et synlig subjekt for den andre, dersom jeg ikke kan meddele og får bekreftet min egen sårbarhet. Og motsatt, jeg ser ikke den andre, før jeg har sett og ikke minst anerkjent den andres sårbarhet.
Og for å si det rett ut: Sosial eksistens er for de fleste av oss, mer verdt enn livet selv. Vi snakker om den dypeste bekreftelse på egenverdet; det etiske menneskeverdet.
Så er det slik at vi er mangfold, og har statistiske variasjoner mellom kjønnene. Det viktigste budskapet til begge kjønnene er: Respekter selv om du ikke forstår. Vi kan ikke alltid speile hverandres emosjonelle verdener. Løsningen er å motstå fristelsen til å benekte den andres beskrivelser, fordi vi ikke kjenner det samme selv. Til dette har vi ett verktøy. Det er kognitiv mobilisering. Det handler om bevisstgjøring på vårt mangfold, og hvordan vi stadig plumper i det fordi ubevisst projiserer oss selv over på alle andre.
Psykologer med feil kjønn?
Så fikk altså Monica noen velmente råd fra mannlige eksperter på området. Men det kan jo være at råd fra en kvinnelig ekspert kanskje ville sett noe annerledes ut. Det er min gjetning. Da handler det om at utfordringen er annerledes for en litt for høy prosent av oss menn. Og vi navigerer i verden med utgangspunkt i dette. For den ubegunstigede mann har utfordringen svakere betoning på «å finne den rette» og høyere betoning på «å finne noen». Og hvis det er målet å komme unna ensomheten, så er det en markedslogikk i det at ved å senke ambisjonene, så utvider du mulighetsrommet. Så ja, psykologer til tross, de er menn, både Thuen og Kjøs. Da blir dette rådet kanskje malplassert med utgangspunkt i hva som er hennes utfordring. Dette er et menneske som rekker laaaangt over nederste hylle på … unnskyld, ja kjønnsmarkedet. Her mangler det neppe på tilbud. Det er tilbudet fra «den rette» som mangler.
Kanskje kan det også være slik at kvinner generelt tåler singellivet bedre, og at terskelen er lavere for å velge singellivet fremfor en bare «passe bra mann».
Et viktig poeng fra Nina her: Dette vet da Monica så alt for godt fra før. Kanskje hun også har intuitiv innsikt i hvorfor det er slik. Alle «gangbare menn» som kunne passe for henne, er allerede opptatt. Det er ren statistikk. Det jeg ville forsket på er kjønnsforskjeller i rådene fra ekspertene på området.
Menneskeverd er den etiske fellesnevneren for alt dette
Men nå passer det å ta enda et filosofisk poeng her. Det handler om verdi-begrepet. Er det bare jeg som ser at vi åpenbart har manglende fellesforståelse av verdibegrepet i denne sammenhengen. Man kan selvsagt ta en slemmere hypotese og hevde at Nina Strand her opererer rent retorisk mot bedre vitende.
Hør nå nøye etter: Det å tape erotisk markedsverdi etter som man blir eldre er IKKE det samme nedgradering av menneskeverd. Eller kanskje burde jeg kanskje putte inn ordet «nødvendigvis» her fordi begreper er fleksible. Her er min generelle refleksjon over verdi-begrepet. Selve verdibegrepet er arbitrært og nødvendig for å kunne beskrive dynamisk rangeringsforhold, anvendt på hva som helst. Det er funksjonelt nødvendig for vår evne til å ta rasjonelle beslutninger.
Når det kommer til menneskeverd, er det nødvendig å ta noen etiske svinger her. Det har jeg forsøkt på her. Det som er vesentlig her er sorteringen mellom etisk verdi, og nytteverdi og også sosial verdi. Her står etisk verdi i en særstilling. Mens individets «nytteverdi» og «sosiale verdi» er noe som teoretisk kan observeres og måles, så er etisk verdi noe som må bestemmes og sluttes opp om. Det blir slik fordi jeg definerer etisk verdi som ubetinget, og dermed også uavhengig av alt annet. Dette er selvsagt kontroversielt. En videre dialog om dette vil nødvendigvis bringe oss i dybden på moralfilosofien. Men oppdag at når psykologene snakker om markedsverdi, handler det om målbare størrelser som kan observeres, registreres, måles og forskes på. Det er omtrent som å måle markedsandeler til de bestemte aktørene i et markedssegment. Det er med andre ord empirisk bestemt. Begrepsbruken her blir en del av den strukturen som gjør det mulig å høste kunnskap ut av slike forhold. Begrepet «markedsverdi» fungerer her som en metafor, hentet fra økonomisk teori. Plutselig lar deler av økonomisk teori, seg anvende, også på områder som berører psykologi og sosiale prosesser. Les gjerne min refleksjon om metaforer her. Men metaforer treffer sjelden hundre prosent. Så selvsagt vil en slik metaforbruk alltid innebære risiko for at man trekker parallellen for langt. Og det gjør Nina strand, når hun trekker inn «vare»-begrepet, som alt for lett skaper assosiasjoner til slaveri og kjøp og salg av mennesker. Dermed får dette retorisk kraft, men uten rasjonell vekt. Det blir en versjon av stråmanns-argumentasjon, og dermed også usaklig. Det betyr ikke dermed at Nina strand har ment det slik.
Min hypotese er at man på intuisjon og autopilot automatisk knytter begrepet «seksuell markedsverdi» sammen med menneskeverd. Nå har jeg påpekt det. Min utfordring til deg nå, er å tenke nøye over konsekvensene av en slik knytning. Og sannsynligvis vil jeg ha de fleste feminister med meg i dette, når de bare får tenkt seg om. Jeg sjekket opp den artikkelen av Ellen Engelstad som Nina Strand refererer til. Du finner den her. Interessant refleksjon hvor jeg merket meg følgende:
Feminismens grunnspørsmål er av eksistensialistisk art: Hva vil du gjøre med ditt eneste liv? Og hvordan kan vi legge opp samfunnet på best mulig vis, slik at folk får realisert sitt potensial uten at det går utover andres frihetsutfoldelse?
Jeg kan ikke si meg mer enig, men prøv å få denne ligningen til å gå opp, dersom menneskeverdet kobles sammen med alt fra utseende, til alder, til etnisitet, til rikdom, kjønn, til helse eller IQ. Sistnevnte representerer for meg en slags «normalmenneskets anomali». Hvordan i huleste heite er det mulig å høylytt protestere på måling av IQ opp mot variabler som kjønn og etnisitet, av frykt for at noen dermed blir «mindreverdige»? Hva f** skal vi dumme skoletapere da svare på signalet om at nettopp, ja «dum=mindreverdig»? Hva om det blir praktisert? Blir det praktisert? Kan det være noen tause skrik her, som samfunnet hverken hører, ser eller vil forstå? Vær så snill å oppdag at hele basisen for slike panikker handler om en ting: Vårt ureflekterte syn på menneskeverdet.
Nei 49 år gamle Monica er ikke redusert til en «vare». Ingen i panelet kan beskyldes for dette. Her er det snakk om å strekke metaforen ut over intensjonen. På den måten skapes ståmannsargumentet som åpner for å utrykke indignasjon. Psykologene leses altså ikke med velvilje, men kanskje heller taktisk, med utsikter til god sosial gevinst på andres bekostning.
Monica, som alle andre har sitt ubetingede menneskeverd i orden, selv om andre variabler endrer seg med tiden. Eller er det slik? Sa ikke jeg at menneskeverd er noe som må bestemmes? Hvem bestemmer? For de av oss som mangler religiøse antenner blir jo det en ekstra utfordring som ikke-troende stadig konfronteres med. Jeg kan ikke bare peke på Gud og problemet er løst. Selv det, er etter min mening en lite holdbar løsning og de av oss som ikke kan skryte av «tro på Gud», mangler dette alternativet fullstendig. Så hva gjør man da? Forestillingen om å finne en perfekt løsning på dette kaller jeg for utopisk. Jeg tenker at en del av det å bli moden er å innse, at her finnes ingen trylleformel for dette. Mitt forslag til tilnærming finner du her. Jeg er ganske dypt innom utfordringen i tidligere blogger her og her.
Det er den harde veien som vi aldri blir ferdig med. Jeg inviterer jeg herved til den dugnaden det er å tilslutte seg oppslutningen om det etiske grunnfjellet som er det ubetingede menneskeverd.
Fortsettelse følger
Jeg satset på å lage et kortere blogginnlegg, og bruke mindre innsats enn det det ble. Men dessverre, jeg er dårlig Twitter-kompatibel og i så måte i utakt med min tid. Så det blir nok et innlegg til med mer om dette.