Den biologiske kjønnsknuten

Jeg holdt på å falle av stolen da muligheten gikk opp for meg at kvinnens mest sentrale kjønnsdrift ikke er seksualitet men aggresjon. Muligheten gikk opp for meg da jeg arbeidet med denne bloggposten. Kanskje har det også sammenheng med at jeg på den tiden nettopp var veldig opptatt av aggresjonen, hva den egentlig er og dens mange manifestasjoner.

Knute

Utfyllende om dette: Se her og her og her. Først vil jeg påpeke at begrepet «kjønnsdrift» ikke er skrevet i stein. Det er ikke noen fasit i hva det skal inneholde. Når jeg foreslår å sortere aggresjon som kvinnens kjønnsdrift nummer en, så handler det om at den, for kvinners del, er viktigere for reproduksjon enn seksualdriften. Selvsagt forstår jeg at dette forslaget er kontroversielt. Jeg begrunner det med følgende:

  • Kvinnen er portvokter for det reproduktive maskineri
    Da er aggresjon den viktigste drivkraften til forsvar av dette
  • Kvinner er like aggressiv som menn, men aggresjonen manifesterer seg mer subtilt
    Her benytter jeg Freuds teori om forskyvning. Kvinner er i gjennomsnitt fysisk svakere enn menn, og må derfor oftere finne andre måter å utløse aggresjonen på. Kvinners manifestasjon er derfor mer på sosial vold.

Om vi tar utgangspunkt i denne hypotesen, så betyr det i praksis at de fleste kvinner har den ubehagelige oppgaven med å diskriminere mellom menn, hardt og brutalt. Sannsynligvis handler ikke dette bare om trykket av menns utspill, men også om å dempe ubehaget ved å hindre at det kommer så langt som til utspill. Da handler det om alt fra å usynliggjøring, til innrettinger som begrenser menns tilgang til arenaen og til å høyne risikoen ved det å prøve seg. Alt dette finner vi igjen i samfunnet i dag. Men når jeg sier ubehag, så handler det sannsynligvis ikke bare om mas og selve ubehaget i å måtte avvise, men også om en dyp oppfatning om at dette egentlig ikke er rettferdig opp mot vår tids standard. Det jeg kaller for kjønnsknuten handler akkurat om dette siste. Da er det jo bare å konstatere at vi akkurat har gjennomlevd en humanismens epoke i vår kultur. Humanismen har et sterkt fokus på menneskets etiske verdi, og dermed også mot alle former for diskriminering. Humanismens idealer kan også rotfestes i menneskets biologiske disposisjon for omsorg og empati. Det er derfor lett å identifisere seg med dette, og å oppfatte mennesker som bryter med dette som «onde» og «slemme». Det er disse verdisettene som brytes mot hverandre og som blir satt på spissen, nettopp i det gode humanistiske samfunn. Det skaper såkalt kognitiv dissonans, og går kanskje så dypt som emosjonell dissonans. Problemet er at vi har et humanistisk ideal om ikke å diskriminere, mens villdyret i oss har en uhemmet hang til dyp diskriminering på akkurat dette området. Det er altså en inkompatibilitet som skaper skam, angst og aggresjon. Det er ikke rettferdig at mennesker skal eksponeres for et daglig dilemma hvor gode humanistiske idealer brytes mot nødvendig sosial brutalitet.

Dette er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten, og jeg regner dette for å være en viktig del av det jeg kaller for kvinnens primære kjønnsfrustrasjon.

Jeg tenker at med å få satt ord på hva dette egentlig er, så er samfunnet mange steg videre i sin kamp for å forholde seg til problemet på en rasjonell måte. Veien går gjennom erkjennelse og anerkjennelse av det jeg kaller primær kjønnsfrustrasjon hos begge kjønn. Så handler det om å innse at her finnes det en knute som selveste moder natur har etterlatt i oss, som er inkompatibel og som vi må finne en måte å leve med, også i moderne sivilisasjon. Det betyr ikke å la det skure og gå, men å finne frem til måter å handtere det på, som kan avdempe problemet så langt som mulig. Vi vil aldri kunne skape paradis, men forskjellen på det beste og verste samfunn vi faktisk kan skape, er formidabel. Da handler det om ikke å falle for fristelsen til å demonisere hverandre, men heller oppmuntre hverandre der vi er. Det handler om å gjenetablere det etiske menneskeverdet. Det handler om å trene seg opp til å praktisere respekt, og til å tåle ubehaget når utfordringen treffer. Det handler om å endre holdningen til slike ulykker til å akseptere det som en nødvendig ingrediens på denne livets reise, som er med på å skape mening. Les mer om denne type livsinnstilling i «Det Modne Menneske».

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>