Det posthumane samfunn

Befinner menneskeheten seg nå på toppen av sin sivilisasjon? Har våre etterkommere bare nedoverbakke i vente? Hvor dypt kan vi falle? Blir vi reddet av guder eller teknologi? Eller blir menneskearten et forbigående punktum i den store tilværelsen?

Trump

Det posthumane samfunn er et samfunn hvor flere av de verdiene vi møysommelig har utviklet, og som har gitt oss suksess, er under press og delvis i ferd med å forvitre. Da snakker vi om verdier som:

Sett i perspektiv står mennesket i dag overfor utallige store utfordringer. Det handler ikke bare om menneskeskapte utfordringer og overbefolkning, men også om naturens utfordringer, som vi har vært forskånet for de siste 10 tusen årene, men som vi ikke kan regne med vil fortsette i det uendelige. Jeg har laget en oversikt over menneskets utfordringer her.

Mange av oss er blitt urolige av de trender vi oppfatter i samfunnet rundt oss. I 2016 fikk vi Brexit og Donald Trump ble valgt til president i USA. Høyrepopulistiske bevegelser har kraftig vind i seilene i store deler av den vestlige verden. Dette er partier som i stor grad har totalitære tendenser. Interessant å se at disse bevegelsene ser ut til å støtte hverandre på tvers av grensene. Det later ikke til at så mange skjønner at nasjonalpopulisme er inkompatibelt med nasjonalpopulisme. Dersom Norge hadde vært et sterkt nasjonalpopulistisk land, og Sverige, det samme, hadde vi hatt store problemer med å kunne samarbeide. For begge ville hatt ambisjoner som å dominere den andre. Nasjonalpopulisme er å sette seg selv på toppen og dominere alle andre. I en verden av nasjonalpopulistiske stater ville lille Norge ha vært ille ute. I tur ville vi blitt hundset av Sverge, Tyskland, England, Russland, Kina og USA. Makt er makt og vi rekker ikke høyt opp i den skolegården.

Det er vel også en naturlov at i en verden hvor alle forsøker å dominere hverandre, så ruster man seg til tennene med våpen. For makt er det eneste som teller. Det ligger da også i tiden at frykten for hverandre er økende og vi har et press i retting av å ruste opp.

Menneskeverdet vil alltid være under press, uansett samfunn. Her nytter det ikke hva vi sier, for det finnes mange fine ord. Menneskeverd handler i stor grad om hvordan samfunnet behandler enkeltmennesker, og med hvilken holdning dette skjer. Noen indikasjoner har vi: Vi har fått noen nye skjellsord i samfunnet, det er f.eks. «snillisme» og «godhetstyranni».
Det mangler ikke på advarsler om at det nå går i gal retning. For ikke lenge siden ble den såkalte dommedagsklokka stilt til to og et halvt minutt før midnatt.  Så nære har den ikke vært siden 1951, midt under den kalde krigen. Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov advarer mot at verden ser ut til å forberede seg på krig.

Innenfor religiøse miljøer, blant muslimer og kristne finner vi store innslag av fortolkning av vår tid som en endetid. Slik har det vel alltid vært. Men det er opplagt at det blant muslimer eksisterer miljøer som opplagt ser på vår tid som en slags endelig kamp, hvor Islam skal vinne verdensherredømmet. På den andre siden ser vi kristne miljøer, som med forskjellige vinklinger fortolker dette å være den endetiden som er beskrevet i Johannes Åpenbaring. I begge tilfeller handler det om et håp om at «gudene redde oss», og på hver sin side renske ut «ondskapen i verden» og skape «et nytt rike».  Men hittil har gudene uteblitt og glimret med sitt fravær.

Mennesket har et sivilisasjonsprosjekt på gang. Det er et prosjekt uten budsjett, som ingen har startet og som ingen har planlagt. Det har pågått, minst siden jordbruksrevolusjonen som startet for rundt 9000 år siden. Før den tid levde mennesket i sosiale strukturer omtrent som aper. Det er steinaldermennesket. Menneskets natur er ikke nevneverdig endret siden den gang. Vi bærer alle steinaldermennesket i oss. Men gradvis har vi utviklet en sivilisasjon, hvis utfordringer, i større og større grad, er inkompatibel med steinaldermenneskets iboende natur. Det eneste som kan kompensere for dette er menneskets unike kognitive evner, som skaper grunnlaget for vår rasjonalitet.

Hva som gjorde det mulig for mennesket å starte denne reisen kan enkelt illustreres. Hver helg kan ti tusen mennesker møtes på tribunene på et fotballstadion. Det kan skje uten at det medfører nevneverdige problemer. Send inn ti tusen sjimpanser på den samme stadion og du har skapt det komplette kaos.  Mennesket har utviklet en evne til å organisere seg i store tall. Et menneske mot en sjimpanse, og det mennesket ligger svært tynt an. Tusen mennesker mot tusen sjimpanser, og sjimpansene ligger tynt an.

Menneskets evne til å organisere seg i store tall er en biologisk suksesshistorie. Vi vet at det å samarbeide er vårt varemerke.

Likevel lurer villdyret i oss alle. Og villdyret i oss forteller oss at vi er bedre enn de andre (menneskeverd), at vi skal dyrke alfa-lederen, at slagord er mer sexy enn analyse (rasjonalitet), at vi skal vinne over og dominere alle andre (det motsatte av demokrati), og at vi derfor må være sterkere enn alle andre (våpenkappløp).

Poenget er at dette skaper en fragmentert menneskehet, i konflikt med seg selv, og derfor svekket evne til å handtere kommende globale utfordringer. Dette kommer i tillegg til de katastrofer vi kan påføre oss selv, som følge av høyt konfliktnivå og overforbruk av ressurser.

Kan teknologien redde oss?

Dagens tilstand med populisme, Brexit og Trump kan også forstås ved bruk av en helt annen analyse enn det jeg har gjengitt her. Den går i korthet ut på at bølger av teknologi suksessivt har skapt bølger av økonomiske svingninger og sosiale omkalfatringer. Den er gjort av Dr. Michio Kaku og kan ses her. Oppsummeringen er de politiske og økonomiske omveltningene vi har sett de siste 200 år er drevet av bølger av teknologiske fremskritt. Først fikk vi kull og damp teknologien som skapte den industrielle revolusjonen, og dermed også arbeiderklassen, og som også endte med en økonomisk boble og kollaps i 1850. Så fikk vi den andre bølgen på slutten av 1800-tallet, som var elektrisitet, og oljebasert teknologi, da spesielt bilen. Det skapte mye velstand, fagforeninger, men også boblen som førte til krakket i 1929. Nå er vi inne i den tredje bølgen, som begynte med transistoren, elektronikk, laser, datamaskiner og til slutt internett. Det har skapt en enorm velstandsutvikling, men også finanskrisen i 2008 og globalisering. Globalisering gjør det mulig for bedrifter å produsere der det er billigst, operere fra land der skatte reglene er best, og selge i markeder der det er dyrest. Den store arbeiderklassen, som nå er middelklasse blir konkurrert ut, og det er det vi ser en reaksjon på i dag.
Så langt fortid og nåtid, men Kaku spår en ny bølge av teknologi, som igjen kan omkalfatre den utviklingen vi nå er inne i. Da snakker vi om kunstig intelligens, nanoteknologi, robot-teknologi og bioteknologi.

Forestillingen om teknologien som igjen skal redde menneskeheten, kan kalles for teknologioptimisme. Men det er et paradoks å tro på teknologien, samtidig som man har mistet troen på politikere, vitenskap og akademia.
Jeg tenker at Kaku’s analyse er svært interessant, og at den absolutt har noe for seg. Men så vil jeg påpeke at alle de tre bølgene med teknologi har utgangspunkt i den vestlige verden generelt og USA spesielt. Spesielt Afrika og den muslimske verden er helt fraværende i dette.

Dette forteller meg at politisk klima, kultur og religion også er variabler som er med å påvirke dette. Troen på at dette bare kommer av seg selv kan umiddelbart avvises. Hadde ikke USA og den vestlige verden eksistert, ville f.eks. den islamske verden sannsynligvis fortsatt ha befunnet seg i middelalderen. Da handler det ikke om lavere gjennomsnitts IQ, men om måten samfunnet er innrettet på.

Da sier det seg selv, at dersom vi taper de egenskaper ved kulturen som gjør slike fremskritt mulig, så vil den ikke skje av seg selv.

Men så enkelt er det heller ikke, for nå er vi i ferd med å møte den såkalte verdensveggen. Hver ny bølge har muliggjort en eksponentiell befolkningsvekst, og at verdens ressurser har blitt tatt ut i stadig høyere tempo. Dersom en ny bølge av teknologi gir den samme virkningen, så er det ikke mer å vokse på. Men her kan vi parere med at den teknologien som kommer nå også vil være suveren på ressursutnyttelse. Dermed kan vi få langt lettere tilgang til fornybar energi, og nanoteknologien gir uante muligheter for resirkulering og redusere forurensning.

Ja, sier jeg. Dette er jo muligheter som gir oss håp. Men dette er utviklingstrekk som ikke gir seg selv. Det må ha fokus og samfunnene må være villig til å styre i denne retningen.
Dagens trend med populisme og anti-vitenskap er ikke i nærheten av denne typer analyser. Populismen er i stor grad kortsiktig. Det handler om arbeidsplasser her og nå, om å opprettholde nåværende livsstil og helst øke dagens forbrukskultur til nye uante høyder. Menneskeverdet er i stor grad redusert til «forbruksverd». Min verdi i min kultur bestemmes av hvor stort å prangende forbruk jeg klarer å mobilisere. Her møter vi på det gode gamle steinaldermennesket. Det er en latent fare for at all ny teknologi, blindt blir utnyttet til å øke forbruket enda mer, lage enda større forskjeller, eskalere konfliktnivået og krige stadig mer med hverandre.
En fremmed sivilisasjon som har kommet over dette stadiet, og som observerer dette, vil kanskje se det samme som vi gjør når vi har fylt opp fotballstadion med sjimpanser. Det er den komplette galskap.

Det er bare det at mennesket har vært på månen, mennesket vet at E=MC², mennesket vet at universet utvider seg, hvilken galakse det tilhører, at solen er 4,5 milliarder år og skal vare i over 4 milliarder år til, at dyr og mennesker er blitt til ved evolusjon osv.
Det er ikke menneskets tenkeevne det skorter på. Vi vet også at verdensveggen er nær. Likevel lar vi alfa-mennesket regjere i våre liv og våre samfunn.

Menneskeheten står overfor store utfordringer i tiden som kommer. Men for å løse disse tvinges man til å måtte se realitetene i hvitøyet. For uten at vi vet hvor vi er, hvordan kan vi vite retningen mot målet? Dagens trend med anti-vitenskap og akademiaskepsis kalles ofte for det postfaktuelle samfunn. Virkeligheten erkjennelse ikke lengre, den defineres. Men fremtidens utfordringer krever erkjennelse av en helt annen dimensjon. Viktigst av alt er at vi mennesker får øye på villdyret i oss selv, og tar inn over oss både våre svakheter og våre muligheter. Samfunnet må innrettes i henhold til en realistisk forståelse av menneskets natur.

Vi innser også at et ubestridt menneskeverd er en grunnforutsetning for den type samarbeid som kreves av oss. Det gir oss oppskriften å konstruere opp en etisk basis, basert på rasjonalitet. Så kan vi innrette samfunnet etter dette.

Det er bare det at vår tids trender er på full fart i motsatt retning. Det lover ikke bra for våre etterkommere.

Så burde jeg sikket avsluttet dette innlegget med noen «trøstens ord». Det er enkelt: De aller fleste av menneskers mørkeste spådommer har slått feil. Sannsynligheten er derfor stor for at også min spådom er en av disse utallige feiltakelser. Så bruk ikke dette til å skape frykt. Det eneste jeg ønsker å appellere til er større grad av ansvarlighet og vilje til å tenke over hva slags framtid vi spinner for våre barn og barnebarn.

 

 

One thought on “Det posthumane samfunn”

  1. Populism is a product of the shift in capital from the poor to the well off. The gap has widened and the people on the bottom hungers for a change. The trust in politicians have been eroded and the people are looking for a utopian solution. In the US they got their wish, but I fear that Trump is not the answer. This is a world wide phenomenon and I believe that populism is being exploited to the max by clever politicians. Especially in the US and Oz, where the rise of Pauline Hanson has created a dilemma for the two major parties. Creating scapegoats and blaming same for all the ills is a hallmark of populism which feeds back to the general education of the masses. 500,000 people voted for an extremist politician in our country, unheard of populism, but that is a fact. The phenomenon of Trumpism is also evidence that many people are attracted to this utopian “principle” where truth and evidence is not necessary, just words and lofty promises. Go figure.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>