Sannsynligheten for en ny Trump-periode etter valget i 2024 er kanskje høyere enn 50%. At menneskeheten lever farlig for tiden, er vel temmelig sannsynlig. Men blir verden enda farligere med Trump 2.0?
Fra republikanere til banan-republikanere
Jeg er åpenbart ikke den eneste som bekymrer meg for de neste årene i amerikansk politikk. For den som hever blikket på det globale og over det, så er det vanskelig å gjøre det realistisk uten at det vekker bekymringer.
MAGA bevegelsen har mange likhetstrekk med en kult. Trump har tidvis status som frelser og profet. Tilhengere fremstår populistisk og fiendtlig overfor annerledestenkende. Trump går åpenbart etter alle som er uenige med ham, med de destruktive virkemidler han måtte ha til rådighet. Dette oppfatter jeg som et totalitært trekk. Det gjelder også internt i det republikanske partiet. Slik har han kapret partiet. Man kan sikkert si mye om det republikanske partiet, men en gang var dette et ansvarlig parti. Da snakker vi demokratiske grunnverdier, et uavhengig rettssystem, frie valg, menneskerettigheter og ansvarlig utenrikspolitikk. Mye av dette kan nok diskuteres, men jeg tenker det var grunnleggende ansvarlig. Det er det ikke lengre. Partiet fremstår nå med åpenbare autoritære trekk. Begrepet fascisme, nevnes stadig oftere.
https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/sesong/202312/l_79a31330-2f81-4b81-a313-302f818b8131
Les gjerne her om sosiale vippepunkter. Poenget er at et flertall, kanskje i enhver gruppe, ubevisst tenderer mot opportunisme. De støtter opp der de aner at makten havner, uansett hva den makten måtte være. Dette vipper over i en selvforsterkende prosess. Jo flere som støtter opp om kult-lederen, desto flere vil fange opp signalene og kaste seg på bølgen. Dermed vipper det. Her har vi altså en ledertype som det kan være ødeleggende, ja kanskje direkte farlig å komme på kant med. Dette er et kjent trekk i diktaturer. Vi ser det på nært hold i Russland. Men trekkene er kjent, både fra Nord-Korea og Kina.
Det som er spesielt, er når denne type mekanismer legger demokratier i grus. Det skjedde jo i Tyskland, da Hitler overlistet og overmannet Weimar-republikken. Denne svakheten ved demokratier er problematisert her og her. Noe lignende kan altså ha skjedd i det republikanske partiet i USA. Spørsmålet er om dette truer USA-demokrati.
Lojalitet over kompetanse
Så langt jeg har forstått idealiserer tradisjonell høyreside hierarkier basert på kompetanse og meritter. Det vil si at oppgaver og ansvar fordeles med utgangspunkt i individets kompetanse, innsats og resultater. Dette er jo i motsetning til mekanismer av type familie, klaner, sosiale relasjoner, økonomiske ressurser, utseende osv. Men det nye banan-republikanske partiet er åpenbart at et parti, hvor alt handler om i hvilken grad man ukritisk støtter opp om lederen i alt. Oppdag at dette er en fundamental omveltning. Det er fristende å assosiere med den gamle parti-boken. Det er jo et paradoks, at man midt opp i den den amerikanske konservative bevegelsen, som jo fremelsker frihet, både i forhold til tro, ytringer, og meningsbrytning, faktisk har vippet over den autoritære leiren, kanskje uten egentlig å skjønne det selv. Det ryktes at partiet driver med kartlegging slik at nødvendige utrenskinger kan gjøres, den dagen de er i posisjon, slik at Trump og hele hans administrasjon, blir omgitt med ja-mennesker. Dette er farlige diktatoriske trekk. Husk at dette skjer i en bevegelse som tidligere har stått på barrikadene for ytringsfrihet og liberale verdier.
Dersom utviklingen virkelig går denne veien, altså at vi får en sterk karismatisk, selvsentrert leder inn i Det Hvite Hus, omgitt av en stab, som ikke er rådgivere, eller selvstendige aktører, men som i all hovedsak eksekverer lederens diktat ukritisk, så tenker jeg at de fleste ser at dette kan bli veldig farlig. Da Trump overtok etter valget i 2016, fremstod han åpenbart politisk uopplyst. Jeg husker at vi ble beroliget med at han hadde en stab rundt seg som var ansvarlig, og som etter hvert ville opplyse og temme ham. Etter det jeg har sett og hørt, virker ikke slikt på denne lederen. Tvert imot, er det ikke risikofritt å motsi denne mannen. Men han er ikke lengre fullt så uopplyst. Trump 2.0 har fått lært seg hvilke hindre som eksisterer, og sannsynligvis hvordan de kan ryddes av veien. Dermed øker risikoen for at Trumps dag-til-dag selvsentrerte impulser, kan ende opp i praktisk politikk, hvor uansvarlig det enn måtte være.
Er Trump farligere i fengsel enn i det hvite hus?
Det kan jo være at mange setter sin lit til at Trump havner i fengsel før han kommer så langt. Men så langt jeg har skjønt, er det ingen lover mot at en president skal kunne styre landet fra fengsel. Men la oss starte med dette: Donald Trump har allerede oppnådd martyr-status. Dette er en interessant og skremmende effekt. For det er åpenbart en slags immunitet, mot enhver form for moralsk kritikk. Vi kjenner jo til at guder kan få denne statusen. Jahve overlever jo moralsk på tross av historiene i Bibelen, ja han overlever til og med det evig brennende helvete. På samme måte som guder kan oppnå total moralsk immunitet, så ser dette også ut til å gjelde Trump. Dette er et fenomen, som faktisk burde forskes på. Her har jeg en refleksjon om tendensen til at moralsk toleranse øker med økende status. Kanskje er det ytterpunktene av denne effekten vi ser i fenomenet Trump. Trump har vært tiltalt for alt fra svindel, overgrep, alskens regelbrudd, uansvarlig oppbevaring av dokumenter med statshemmeligheter, og nylig ble han av høyesterett i Colorado diskvalifisert fra å kunne stille som presidentkandidat grunnet sin medvirkning til stormingen av kongressen 6 februar 2021. Alt dette øker oppslutningen om Trump. Det er en viss risiko for at Trump kan havne i fengsel, før valget 2024 er over. Hva skjer da? Denne merkelige effekten kan selvforsterke. Trumps tilhengere vil enten fortolke dette som urimelig forfølgelse, bagatellisere, eller rettferdiggjøre. Hvordan vil et Trump-styre fra fengsel arte seg? Det kan man nok bare gjette på. Men poenget er at dette bare er nok et motiv til å knekke maktapparatet i det amerikanske demokratiet. Kanskje blir en fengslet Trump som president enda farligere. For dette kan virke mobiliserende på en enorm tilhengerskare, i et land hvor våpen er nærmest fritt tilgjengelig. Vi har allerede sett tendensen til halvmilitære utenom-statlige grupper i USA. Kanskje handler det kun om en samlende og koordinerende kraft. Kan det bli borgerkrig? Dette er en risiko, og den er ikke ubetydelig.
Det stavas MAGA
En sammenheng mellom konservatisme og fascisme er forestillinger om en stor fortid, og at nå skal dette gjenopprettes. «Make America Great Again», utrykker jo akkurat dette. Hypotesen er at det ligger en stor forførende kraft i dette, for den som ønsker å massere store folkemengder. Jeg har skrevet om massesuggesjon her. I den senere tid har jeg også utviklet begrepet sosial magi. Det har jeg skrevet om her. Vår tids mest synlige eksempel på en sosial magiker, er nettopp Donald Trump. Han har sin fortid i reality-TV, og dette er kanskje en svært giftig kombinasjon. For hele konseptet Reality-TV fremelsker ofte dette brutale sosiale spillet, som et ideal. For meg, som utenforstående dukket Trump opp som troll av eske under valgkampen 2008, da Obama vant valget. Da dukket altså denne Trump opp og anklaget Obama for ikke å være født i USA. I en slik situasjon tenker jeg det beste er å sette en gruppe etterforskere på saken, gi den en ansvarlig behandling, og deretter legge den mest sannsynlige hypotesen til grunn. Og så langt jeg oppfattet det var bevisene for at Obama var født i USA, overveldende. Trump innrømmet dette først under valgkampen i 2016. Da hadde jeg for lengst tapt tilliten til Trumps dømmekraft. Men her var jeg kanskje naiv. For dette handler ikke om fakta i saken, men om sosialt spill som jeg som regel ikke forstår meg på. Sannsynligvis var dette saken som vippet Trump over fra underholdningsbransjen til å bli en reell politisk aktør. Jeg konstaterer at en sosial magiker, ofte kan være lett å gjennomskue, dersom man frikobler seg fra rene sosiale attraksjonsfaktorer, og holder seg til rasjonaliteten. I så måte kan jo de av oss som er svak på det sosiale spill, rett og slett undervurdere typer som Trump, tro at de er dumme, eller noe slikt. Det var min feiltakelse. Og feilen handler om tendensen til å evaluere ut fra felles menneskelig rasjonalitet, i stedet for sosialt spill. Det å vinne mennesker over på sin side, handler i langt større grad av sosiale mekanismer, enn av sannhet og felles verdier. Og for å si det slik, det er ikke noe irrasjonelt i det å forføre store menneskemasser, med utgangspunkt i manipulasjon, løgn, bedrag og trusler, dersom målet nettopp er egen vinning i form av store sosiale gevinster. Trump kan være et geni på sitt område, nemlig i evnen til å forføre andre. I mellomtiden har jeg altså gitt fenomenet navnet sosial magi.
Hvor reell er risikoen for hvem?
For meg er det åpenbart at sosiale magikere, representerer en omfattende risiko for små og store samfunn. På listen over sosiale magikere, har jeg alt fra Åsa Waldeu (Knutby-saken), til Jan Helge Andersen (Baneheia), til Adolf Hitler, Benito Mussolini, Mao Tse Tung, Ayatolla Khomeini og Donald Trump. Samtlige av disse representerer på hver sin måte risiko. Og noen ganger gikk det forferdelig galt. Mao Tse Tungs beslutninger om riseksport baserte seg på «ja-mennesker» som formulerte svar som forventet. Beslutningsgrunnlaget ble korrumpert og millioner av mennesker sultet i hjel.
Vi har en rekke personer som har vært nær Donald Trump og som hevder at Trumps motiver ensidig er innrettet på ham selv. Her har vi en rekke tunge aktører som John Bolton, Michael Cohen og ikke minst Trumps egen familie, psykologen Mary Trump. Alle advarsler går nettopp i denne retningen. Trump beskrives som en person med sterke narsissistiske trekk, hvis alle avgjørelser handler om ham selv. Kritikken fra hans egen parti, fordeler seg som ventet i et stort flertall, av det jeg kaller for «grå mennesker», som opportunistisk føyer seg inn i rekkene, og av et lite minsteantall av kritikere, som Mitt Romney, Liz Cheney og ikke minst presidentkandidaten Chris Christie, som i dette innslaget advarer på det sterkeste mot Trump. Og advarslene går i en retning, nemlig risikoen for at demokratiet kan falle.
Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Vi må bort fra dikotomisk tro eller ikke-tro til kalkulering av risiko. Ingen av oss er profeter, men det å estimere risiko er en vitenskap i seg selv. Ingeniørene sier ofte at risiko=sannsynlighet*konsekvens. Nøkkelordet her blir estimering av sannsynlighet.
Jeg tror alle vil være enig i at en uansvarlig irrasjonell person med mye makt er svært dårlig nytt for de fleste av oss. Men er Trump egentlig uansvarlig og irrasjonell?
Da er jeg igjen tilbake til at rasjonalitet også handler om hvilket mål vi sikter etter. Dersom målet er god utvikling for samfunn, og verden, så er det ganske forskjellig fra ensidig egoistisk fokusering på egen person. Derfor kan vi anse handlinger som tjener egoet, som irrasjonell sett fra et samfunnsperspektiv, selv om de er rasjonelle, sett fra et ego-perspektiv. Og det jeg etterspør her, er selvsagt samfunns-perspektivet og totalen for menneskehetens sivilisasjon, nå og i fremtiden.
Her har vi jo mange sterke indikasjoner på at Trump, på ingen måte deler det perspektivet. Han er under tiltale for bedrageri, uansvarlig omgang med topphemmelige dokumenter og forsøk på valg-svindel. Det er høy sannsynlighet for at dette er reelt. Vi så selv hans påstander om at «valget var stjålet», lenge før noen kunne vite om slikt. Trump er ikke profet. Han kunne umulig vite noe om dette på valgnatten. Og om han ikke visste det, hvor kom da den «innsikten» fra, om ikke dette var bevisst desinformasjon? I ettertid er har man ikke funnet noe som kan støtte opp under påstandene.
Vi så en åpenbart uansvarlighet i møte med pandemien. Og vi så hans rolle i stormingen av kongressen. Dette er ikke en ansvarlig person som setter «America first». Alt tyder på at advarselen fra hans nærmeste medarbeidere medfører riktighet. Det er Trumps uvanlige store ego, som er hans mål. Sannsynligheten her anslås til langt over 90%.
Da er det også vel så sannsynlig at dette er en uansvarlig person. For sannhet har kun sin misjon i fellesskapet. Er egoet målet, så handler det ikke om sannhet, men om å presentere det budskapet som er nødvendig for å nå sine mål. Og vi har side opp og side ned med sterke indikasjoner på at det er akkurat dette han driver med. Man har ført statistikker som angir antall løgner pr dag i tusener. La oss nå skalere det ned til titalls. Påstanden om at «valget var stjålet», så vi jo selv. Dette er neppe «deep fake». Det skremmende er jo i hvilken grad dette har gjennomslagskraft. Millioner av amerikanere går jo i dag rundt og tror på dette. Fenomenet er ubegripelig. Det virker som om Trump kan servere hva som helst, og det blir til «sannhet». Og med to ord kan han avvise alt som motsier ham: «fake news». Dette er en variant av det jeg her beskriver som informasjonsmonopol.
Og det skjer helt åpent, og sprer seg rundt hele kloden, før vi rekker å sette kaffen i halsen. Maken til totalitær definisjonsmakt, har menneskeheten aldri noensinne sett tidligere.
Sannsynligheten er altså høy for at vi har å gjøre med en uansvarlig irrasjonell person, med høyere makt enn hva som er vanlig i demokratier. Spørsmålet er hvilken risiko dette utgjør.
Det amerikanske demokratiet
Det amerikanske demokratiet regnes som svært robust. I tillegg til det tradisjonelle maktfordelingsprinsippet, mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt, så har vi maktfordeling mellom senatet og representantenes hus. Men samtidig har presidenten vide fullmakter og beskyttelse. Trump spekulerer for eksempel åpent i muligheten til å benåde seg selv. Dette gir åpenbart motiv til å få kontroll over rettsvesenet. Hadde han lykkes med dette, er jo dette første steg utenfor av klippen for demokratiet. Jeg tenker at det kan være verdt et studium å analysere hvordan Hitler utmanøvrerte den tyske Weimar-republikken. Jeg er ikke ekspert på dette, men når jeg hører historien, så slår det meg at man nok i utgangspunktet følte seg trygg på at man kunne ha kontroll på Hitler. Hitlers «magiske» sosiale kunstner ble undervurdert. Men samtidig var dette ingen selvfølge og lett manøver. Hitler hadde nok også flaks.
Uansett så tenker jeg at nøkkelen her ligger i kontroll over det fysiske maktapparatet. Da tenker jeg på FBI og generalene i Pentagon. Man hører rykter om at Trump har beklaget seg over generaler som ikke adlyder. Jeg tenker det skal mye til. Men jeg utelukker ikke muligheten for at her kan skje en lignende vippe-prosess som i det republikanske partiet. Da kan det for eksempel handle om at noen av disse, vil kunne utpresses. Og får vi først noen, så er utsiktene enten ødeleggende borgerkrig, eller at sentrale maktpersoner berger sitt eget skinn ved å underlegge seg det som kommer. Mye av dette skjedde da Nazi-tyskland oppstod. Universiteter, dommere, politi, rettsvesen og militære ledere, sluttet ganske entydig opp, der utfallet etter hvert ble tydelig. Kan det amerikanske demokratiet vippes av pinnen? Det er vanskelig å se for seg. Men samtidig mangler det fleste av oss en «kriminell hjerne», med store evner til å legge sofistikerte planer. Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor genial menneskets mørke sider kan være. Jeg har reflektert over manipulasjon her. Jeg er veldig klar over at høytstående personer i forsvaret, er grundig sikkerhetsklarert, inklusive sårbarhet for utpressing. Men dette betyr lite i en verden der påskudd kan skapes, ja hele narrativ kan dikteres inn i et korrupt rettsapparat. Da handler jo ikke utpressingen om reelle sårbarheter, men ren trussel. Hvem kan da stå imot? Trump må ikke undervurderes. Poenget er at sannsynligheten kanskje er nærmere 10% enn null %. Gitt de enorme konsekvensene, så må dette regnes som høy-risiko. Derav reell bekymring for at det amerikanske demokratiet kan gå tapt.
Ukraina
Trump har sagt at han skal fikse Ukraina på en dag. Det får han neppe til, uten å inngå en avtale med Putin. Det som nok ligger i kortene, er at den militære støtten til Ukraina vil forsvinne. Det øker jo risikoen for at Putin ender opp med å få fritt spillerom. Så spørsmålet er om Putin vil nøye seg med Krim, Donbas og Luthansk. Utfallet av Trump-politikk i Ukraina er med andre ord høyst uviss. Jeg tenker at hvis planen er «å se Putin i hvitøyet», er det ingen god i ide å ha trappet ned våpenstøtten før den tid. I det hele tatt er USA, vingling med støtten til Ukraina, noe som kan ødelegge mulighetene i senere forhandlinger.
Uansett tenker jeg at landet bare kan glemme de okkuperte områdene, med Trump ved makten. En forhandlingsløsning hvor Trump får lov til å skinne, kan kanskje medføre kortvarig fred, og dermed kanskje et etterlengtet pusterom. Men samtidig er det åpenbart at dette bekrefter bildet av at vi har en global naturtilstand. Det vil si at de største og sterkeste bøllene i skolegården i stor grad får fritt spillerom. Hvor lenge kommer resten av Ukraina til å vare? Hvor lang tid går det før f.eks. Moldova lider samme skjebne? Andre land?
Europas sikkerhet og den nye verdensorden
De sterkeste aktørene vil alltid ha mest å vinne på en global naturtilstand. Gjennom hele min generasjon, og halve foreldregenerasjonen har det lille landet Norge, vært under beskyttelse av verdens sterkeste militære allianse NATO, med USA i spissen. Bortsett fra atom-trusselen, særlig under den kalde krigen, har det vært en trygghet. USA kan kritiseres for mye, men for oss har de betydd en garanti for fredelig utvikling, som selvstendig nasjon. Vi er blant de minste i skolegården, men har hatt sterke aktører som har holdt sin hånd over oss. Og USA har genuint fremmet verdiene som ligger i demokrati, frihet og menneskerettigheter. I første halvdel av 90-tallet virket det som at denne kampen var vunnet. Det kunne se ut som at hele menneskeheten nå, tok det til seg. I dag er bildet snudd. Og jeg kan ikke fatte norske frihetselskende markedsliberale som kommer til å feire den dagen Trump blir valgt til president. For det er en reell risiko for at NATO blir et europeisk fenomen, at vi må klare oss uten USA. Trump truet med dette i forrige runde. På innfall kan han trekke USA ut av NATO. Europa vil da måtte bruke lang tid, og svært store ressurser på å bygge opp tilsvarende sikkerhet. I en ellers krevende situasjon med grønn omstilling, vil det kanskje ikke være realiserbart. Husk at en amerikansk tilbaketrekking av støtte, vil være svært oppmuntrende for Putin. Vil han stoppe med Ukraina? De baltiske stater kan kanskje være første prøveklut på rest-NATO’s styrke og forsvarsevne. Ja, det kan ta tid. Men hvilke utfordringer står våre etterkommere overfor? Vil de fortsatt leve i et demokrati? Eller vil vi komme i en tilstand hvor enhver opponent enten blir forgiftet, omkommer i rare ulykker, eller ender opp som Navalnyj? Her opererer jeg med begrepet «uansvarlighetens triumf». For det er faktisk slik at uansvarlighet gir tilgang til de sterkeste virkemidler. Da tenker jeg ikke bare på atombomber, men også på ubegrenset brutalitetstoleranse. Tenk over det: Russlands nåværende krigsstrategi er å utarme fienden, ved å veksle inn unge soldaters liv i fiendens ammunisjonsforbruk. Man pøser på med unge menn, i kverna, i den hensikt å slite ut kverna. Dette handler om villighet til brutale virkemidler. Det samme ser vi jo i pågående konflikt mellom Hamas og Israel, at Hamas bevisst gjemmer seg bak egen sivil-befolkning, ikke bare for å beskytte seg selv, men for å tappe Israel for internasjonal støtte. Man har jo forsøkt seg med internasjonale regler for krigføring. Men hva skal man gjøre når en part tjener alt på å strunte opp i det hele? I vår tid, kaller man gjerne slike regler og menneskerettigheter for «vestlige oppfinnelser». La meg si det i klartekst: Vår type demokratier, er nærmest å regne som mirakler, at de har kommet til, mer på tross av menneskets natur, enn på grunn av. Den grusomme realiteten er at brutalitet og rå maktbruk lønner seg, for de sterkeste av oss. Resten av oss, om vi ikke greier å rotte oss sammen, vil lide under det. Mister vi våre demokratier nå, kan det bli svært lenge til neste gang, kanskje aldri. Er det dette norske konservative markedsliberalister jubler over?
Er ikke dette å overdrive? Jeg poengterer at jeg snakker om risiko. Og i en risikoanalyse hører også de verste mulige scenarioene til. Det jeg skisserer her, er definitivt en mulighet med en sannsynlighet som ganske sikkert øker med Trump 2.0.