Når meninger blir mote

Noen har sagt at de fleste av oss fødes som originaler men vi dør som kopier. Men går dette så langt at vi faktisk har et flertall som, i all sin tenkning, følger den store strømmen, hvor enn den går? Kan dette skyldes en impuls i oss som stikker dypere enn vi liker å tro?

Synkron

Jeg ble klar over at jeg er i stort mindretall da jeg, for noen år siden ble skarpt irettesatt av en venn for å riste på hodet over en sak om en taxisjåfør som ble skjøvet ut på grunn av en åpen skjorteknapp. Vi hadde en lengre diskusjon, og jeg oppsummerer den slik: Er det å bomme på konformitet et uttrykk for svakere sosial kompetanse, eller i verste fall svakere respekt og lojalitet, eller er det et uttrykk for sosial resistans og selvstendighet? Sannsynligvis er det ikke noe fasitsvar, men jeg tror vi kunne blitt enige om at det å utfordre konformiteten, alltid medfører risiko for sosiale kostnader. Spørsmålet er hvor langt dette går og hvor dypt det stikker. Jeg fikk et eureka-øyeblikk da jeg så denne videoen om sjimpansepolitikk. Her fikk jeg se to sjimpanser, marsjere i takt, som et signal på alliansen mellom dem.

Da jeg så dette og forstod hvordan allianser signaliseres i en sjimpanseflokk, så gikk det et lys opp for meg. Jeg vil ikke bli overrasket om andre har tenkt samme tanken før meg. Her ligger en mulig forklaring på fenomener som marsjering, dans, synkrone bevegelser osv. Her er det mye å høste opp imot bakgrunnen for utvikling av f.eks. dans og musikk, som jo er et universelt kulturelt fenomen. Men det lar vi ligge. Saken er jo at synkrone bevegelser signaliserer allianser, og vil dermed inngå som en del av den politiske prosessen i gruppen. Dette har jeg beskrevet her.

Min «hårete» ide er at denne type signalering kanskje strekker seg mye lengre når det gjelder oss mennesker. Vi er tross alt den meste ekstreme av arter som sosialiserer via kognitiv kapasitet. Da ser jeg for meg to synkroniserings-lag til. Det vi ser i videoen er jo motorisk synkronisering. Men når jeg begynte å tenke på dette fenomenet så ser jeg jo med en gang koblingen til emosjonell synkronisering. Dette er best beskrevet her. Det fungerer via det kommunikasjonslaget jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Så kommer det kontroversielle, som kanskje ikke er så kontroversielt når vi tenker oss om. Vi synkroniserer også intellektuelt. Det vil si at meninger, hvordan vi oppfatter verden, livssyn, ja alt av forestillinger basert på forståelse, tenderer til å bli synkronisert. Dette har jeg beskrevet her, under «Kognitiv Synkronisering».
Det vil si at våre holdninger har lavere selvstendighet og autonomi i seg enn vi liker å gi inntrykk av.

Mer og mer har jeg skjønt at, dersom det er noe i dette, så er det dramatisk. Hva betyr dette for vår tro på demokratiet? Hvor stor andel av de stemmeberettigede fortjener betegnelsen «stemmekveg»?
Men det som verre er, er at dersom vi er blind for dette, så vil det meste av våre analyser av sosiale og kulturelle prosesser mangle avgjørende perspektiver. Legger vi for stor vekt på ideologienes innhold? Er det medvirkende årsak til problemet med «å lære av historien»?

Men det aller verste er kanskje øyeåpneren som viser hvordan sosiale prosesser kan «gå av hengslene» helt av seg selv, og fange individene inn i sosiale malstrømmer uten mulighet til å komme unna. Les gjerne om «folkekalkulatoren», «Sosiale vippepunkter» og ikke minst mitt praktiske eksempel hvor dette er anvendt på Nazi-Tyskland.

Det har etter hvert gått opp for forskere at vi tenderer til å mene eller handle på autopilot, observere dette, og rettferdiggjøre det i ettertid, dersom det blir nødvendig. Men her kommer det magiske trikket. Når vi rettferdiggjør, så tenderer vi til å tro at vi gjorde denne kalkylen i forkant av handlingen. Det er som regel ikke tilfellet. Eksperimenter avslører det motsatte. Vi er utrolig kreative til å rettferdiggjøre. Vi har en hjerne som ikke spesifikt er innrettet på sannhet, moral eller rasjonalitet, men på biologisk suksess. Alt det andre er bare biprodukter, særlig dyrket frem av seleksjonspress på sosial suksess. Jo høyere IQ, desto flinkere er vi, ikke til å være rasjonelle og finne sannhet, men til å rettferdiggjøre. Derfor er det neppe noen sammenheng mellom IQ og f.eks. det å tro at Jorda er flat, eller at klimaforskningen er en gedigen konspirasjon. Kanskje er det verre å bevege smarte mennesker ut av sin irrasjonelle tro, nettopp på grunn av denne irrasjonelle bruken av egen kognitive kapasitet. Jeg opererer ofte med begrepet «bergtatt». Evnen til å bli bergtatt varierer sannsynligvis positivt med IQ og overtro på egen dømmekraft.

Men dette er jo stikk i strid med et ideal mange av oss har. Vi vil jo gjerne være selvstendig, åpen og rasjonell. Hvordan kan vi vaksinere oss mot denne tilbøyeligheten i vår natur? Jeg tenker at den første myten som må bort, er overtroen på egen dømmekraft, magefølelsen og selvkontroll. Jeg har opplevd mennesker som sier til meg, at – Ja dette har jeg kontroll på. Jeg vet om alle disse svakhetene. Derfor sjekker jeg alltid motargumentene, og de viser alltid at jeg har rett.

Vel, kunne jeg ha svart: Dine fortolkninger av saken, dine analyser av saken vil alltid vise deg at du har rett. Ikke fordi det har noe med sannhet eller objektiv analyse å gjøre, men fordi villdyret i deg viser deg disse kortene. Og som regel havner man «tilfeldigvis» ned på en «fasit» omtrent i tråd med den gruppen man selv identifiserer seg med.

Derfor vektlegger jeg mest oppøvelse til selvkritikk i Det Kritiske Mennesket. Men ingen mennesker behersker dette alene, og ingen av oss unngår denne fella. Derfor legger jeg så stor vekt på konstruktiv dialog, som jo er ment som en prosess for gjensidig utfordring, i motsetning til ekkokammer som er en prosess som fungerer som gjensidig bekreftelse. Det er vesentlig å kunne oppdage forskjellen på disse. Konstruktiv dialog er ment designet slik at uenighet oppfattes som en mulighet, en ressurs, i stedet for en trussel. Dette er ikke villdyrets naturlige primærstrategi, derfor krever det kognitivt arbeid å opprettholde denne holdningen. Uenighet er en mulighet til å utvide egen forståelseshorisont, og det er ingen nødvendig forbindelse mellom uenighet og fiendskap. Derfor er det også viktig at man er bevisst på at tilbøyeligheten til å utvikle fiendebilder, kan avdempes ved hjelp av det jeg kaller for sosial punktering. Man skal ikke trekke seg bort fra meningsmotstandere, men heller søke fellesskap med dem.

Til slutt vil jeg nevne teksten om Det Fanatiske Mennesket, som jeg håper kan være en øyeåpner. Fanatisme er nok noe som oppstår i patologiske sosiale vekselvirkningsprosesser. Da er det vesentlig å identifisere kjennetegnene på fanatisme, og hvordan man kan vaksinere seg mentalt mot dette.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>