Hva betyr det egentlig å velge?

Benytt nå muligheten til et kvarters lynkurs i beslutningsteori, og oppdag hvor viktig det er å kunne skille snørr og barter i enhver diskusjon.

Beslutninger

Her er en enkel guide til beslutningsteori.

En ting er å sette seg inn i en modell for rasjonelle beslutninger, noe annet er å oppdage hva dette betyr rent filosofisk. Da jeg snekret sammen denne for 30 år siden (av praktiske årsaker), så førte det også til at jeg begynte å analysere hva dette faktisk betyr.

Det første jeg hang meg opp i (og var stolt av) var at jeg hadde kommet på å bruke sannsynligheter i stedet for enten-eller. Man kan vel kanskje si det slik at jeg er født og oppvokst i enten-eller-land. Det er en tankegang preget av at enten er det eller det er ikke. I dag har jeg lært navnet på det og det heter dikotomier. Det er en type «enkel» tenkning uten usikkerhet og uten nyanser. Min beslutningsformel avslører at det ikke er slik mitt subjekt fungerer. Først senere oppdaget jeg at «min» modell er en typisk modell som akademia kaller «beslutning under usikkerhet» (ingen original oppfinnelse altså).

Så hadde jeg sett behovet for å vekte elementer i forhold til hverandre, med utgangspunkt hvor «viktige» de er. Så min modell inneholder altså vekttall. Men hva betyr det egentlig? Etter å ha skrevet meg gjennom hensiktsanalysen oppdager jeg det selvfølgelige: Denne vektingen handler om noe som ikke kan begrunnes ved hjelp av fakta eller logikk. Det er noe som ender utenfor fornuften. Ord som preferanser, motiv og vilje dukker opp. Derfra var veien forholdsvis kort til verdier og verdisystemer. Det mest kontroversielle i denne tenkningen er koblingen til det emosjonelle systemet. Min «oppdagelse» er at det emosjonelle systemets funksjon er å skape evnen til å foretrekke noe foran noe annet, som er min definisjon på verdi. Men da er det ikke tilfeldig hvilke prioriteringer som er bygget inn i dette. Den neste store «oppdagelsen» er at det emosjonelle systemet er formet av evolusjonsprosessen. Måten vårt emosjonelle system er rigget på, gjenspeiler utallige utfordringer som våre forforeldre ble eksponert for, gjennom utallige generasjoner i førmenneskelig tid.

Beslutningsteorien ble dermed sentral i min filosofiske tenkning. Den sorterer elegant ut, de viktigste komponentene i vår mentale prosess. Et godt bilde på denne sorteringen finner du her. Dette konseptet kaller jeg for atferdsdualisme, best beskrevet her. Atferdsdualismen beskriver hvordan biologi og livserfaring fungerer som et helhetlig system for autonom atferd, optimalisert på biologisk resultat, samtidig som det har en ekstrem fleksibilitet i forhold til miljøets utfordringer. Vi er simpelthen ute av stand til å ta beslutninger uten denne biologiske støtten.

Tekster som utbroderer dette finner du her og her og her.

Filosofisk sett innebærer dette bedre verktøy til analyse av problemet med fri vilje, med arv og miljø, det gir en nye å spennende dimensjon til vårt syn på rasjonalitet. Dette åpner igjen for å se mennesket og all dets mangfold på en ny måte. Og ikke minst åpner dette for en etisk revolusjon fordi dette innebærer en endelig løsrivelse fra alt metafysisk tankegods som har blitt oppkonstruert i et forsøk på å løse slike ligninger med fortidens mange metafysiske forståelseshorisonter.

Men den etiske revolusjonen kommer med en kostnad som få tenkere er villige til å ta. Det vi har er nemlig en komplett naturalistisk forklaring på hensikt. Det knytter ubønnhørlig evnen til hensikt til subjektet. Her og her er noen refleksjoner som overbeviser meg om at dette er noe man ikke kan komme unna. Det å innse moralen er et sosialt naturfenomen innebærer å gi slipp på den siste metafysiske krykke, nemlig ideen om et objektivt absolutt moralsk grunnfjell uavhengig og utenfor mennesket selv. Dette leder til såkalt nihilisme, altså en erkjennelse av manglende overordnet hensikt med det hele. Det er en fryktet filosofisk posisjon fordi den åpner alt det grusomme vi mennesker kan fantasere om. Og igjen, så setter innsikten krav til vår modenhet, at vi er i stand til å besinne oss. Men det er et annet tema. Problemstillinger rundt nihilisme har jeg best oppsummert her.

Glem paradis, du passer ikke der likevel!

Hvem fristes ikke av drømmen om en paradisisk tilværelse av glede, hvor alle drømmer går i oppfyllelse, hvor ingen lider og alle lever gode og meningsfylte liv i all evighet. Vel, jeg har dårlig nytt: Vi er enkelt og greit ikke utrustet for å leve slike liv.

Paradis

Se mine refleksjoner om dette her og her.

Jeg googlet «lammet og løven» og fant mange bilder som jeg kjenner igjen fra min barndom da jeg vokste opp i en familie av konservative kristne. Det er en type bilder som i alle fall satte fyr på min egen fantasi, og mine drømmer om en fantastisk tilværelse i himmelen, med alle slags dyr og planter, flott vær hver dag, og fantastisk mat i hvert tre, ingen mygg som stikker, ingen ubehagelige insekter og aldri syk.

Men det var før jeg skjønte litt om biologi og økosystemer. Jeg ser meg selv i speilet. Mine øyne er fremadrettet, på samme måte som hos de fleste arter av predatorer. Jeg lar meg rive med av leker som «sisten», og kjenner på impulsen til å ville få tak i fugler og fisk jeg ser i naturen. Jeg kan ikke spise gresset på marken. Jeg har en tykktarm for fordøyelse av kjøtt, og en tynntarm for å ta seg av vegetarisk mat. Jeg er ikke en spesifikk jakter, men tilhører åpenbart i en art som elsker nettopp det: jakt, fangst og fiske. Ja noen av oss elsker det så høyt, at selv om ingen av oss har problemer med tilgang på mat, så bruker man store deler av fritiden på nettopp dette: å jakte. Som jeg sa i forrige blogg: Vi gjenskaper steinalderen fordi det gir oss en opplevelse av mening med livet. Men vår art er «allroundere». I teorien kan vi klare oss uten dette. Men hva med løven, eller andre arter som åpenbart er spesialisert på en ting: jakt?

Se på løven. For å si det med Richard Dawkins i boka «The greatest show on Earth»: Evolusjonen står skrevet over hele dyret. Løven har ikke bare klør og spisse tenner. Hele dens fordøyelsessystem, sanseapparat, og ikke minst mentale utrustning, er innrettet for å jakte, drepe, spise og fordøye andre dyr. Det å tegne løver eller andre typiske predatorer inn i slike paradis-forestillinger er mildt sagt uttrykk for ignoranse. Det å hindre løven i å leve seg selv ut som løve, er å sammenligne med å hindre en fugl fra å fly, hele sitt liv.

Det meste av løvens utrustinger måtte modifiseres for å tilpasse løven til paradis. Og det går nok an, men vil vi da løven fortsatt være løve? En ting er å oppdage at min barndoms fantasi er et bedrag; voksenverdens ignorante selvbedrag. Det skal ikke mye kunnskap til for å oppdage at løver og ulver ikke hører hjemme i slike paradis-fremstillinger. Men hva annet hører da hjemme der? Vi oppdager hele det økologiske system, og finner ut at det er nådeløst, brutalt fullt av lidelse og død. Hele naturen har skrevet lidelse og død over hele seg. Ja, vi kan nok modifisere og konstruere opp noe som passer med paradis. Men vil da natur fortsatt være natur, og er mennesket noe unntak fra resten av naturen slik at det kan leve der?

Det er da vi oppdager at også vi, våre kropper er nådeløst tilpasset nøyaktig de samme forhold: alt fra immunsystemer til forsvar mot bakterier og virus, til strategier for å handtere sykdom og kompensere for bortfall av funksjoner, til en hjerne innrettet på steinalder og sosialt spill, på et nødeløst race på kjønnsmarkedet.

Så kan vi si: Men alt dette kan vi da modifisere. Jepp, men er da mennesket fortsatt menneske? Jeg tenker at denne modifikasjon blir så omfattende at sluttproduktet ikke lengre kan kalles for menneske.

Her er vi ved en kant i vår tenkning hvor vi oppdager at dette er i ferd med å sette er press på humanismen. Jeg har en venn som i all hovedsak er kommentarfeltleser. En dag hadde han plukket opp trans-humanistisk tankegods. Resonnementet har utgangspunkt i risiko opp mot AI (kunstig intelligens). Min venn er tilhenger av å la ut viklingen seile sin egen sjø. Når AI en gang i fremtiden utvikler seg selv til super-super AI, så blir mennesket, ikke bare insignifikant, men også umoralsk. Tenk på følgende: Vi er utviklet og spesialtilpasset et økologisk system på en planet i dette universet. Hele vår overlevelse avhenger av at vi gjenskaper vårt eget økologiske miljø hvor enn vi måtte etablere oss. I seg selv er dette økologiske miljøet amoralsk, brutalt nådeløst og irrasjonelt. Mennesket er en helintegrert del av alt dette. Når AI oppdager dette, og raderer mennesket ut av eksistensen med et tastetrykk, så er det fremgang. For maskiner kan etablere seg nesten overalt. De trenger intet medfølgende økologisk system. De har ingen innebyggede evolusjonære mekaniser som driver til irrasjonalitet og umoral. Kort og godt: AI er mennesket overlegent på alle plan, og er derfor i sin rett til å ta konsekvensen av dette.

Jeg har i hele mitt voksne liv omfavnet det som kan kalles tradisjonell humanisme. Kanskje er det best uttrykt i Nordisk humanist manifest. Men dersom vi nå fjerner alle implisitte antroposentriske referanser til dette, så sitter vi faktisk igjen med en type etikk som ligner min egen «Empatisk Etikk». Dette er slett ingen parentes i vår tids store samtale. Det manifesterer seg blant annet ved at veganisme er på akselererende fremmarsj i vår kultur, da ikke bare med begrunnelse i klima, helse eller religion, men også rent etisk. Det er en utvikling jeg på alle måter ønsker velkommen. Den dagen jeg hadde kompetanse og mulighet til det, så ville jeg sluttet meg til.

Men, sett i det perspektivet vi nå drar opp, nemlig det faktum at vi er biologiske vesener, skapt av en amoralsk naturprosess kalt naturlig utvalg, full av «umoralske» løsninger, som vi ikke kan skilles fra uten å opphøre å være det vi er, så har kanskje universelt etiske modeller en slags naturlig konklusjon. Og det er denne konklusjonen vi kan tenke oss at AI kunne komme opp med. Det betyr ikke bare utradering av alt biologisk liv på denne kloden, men i hele universet.

Nå har jeg, med vilje, strukket dette tankeeksperimentet veldig langt. Dermed settes det hele på spissen på den måten at det leder dette oss inn i noen av de mest grunnleggende moralske spørsmål man kan stille: Er vår blotte eksistens umoralsk i seg selv? Gitt det perspektivet jeg akkurat har trukket opp, gitt den naturlige utopien det baserer seg på, og uubs, min venns konklusjoner har en iskald logikk i seg, egnet til å gi frysninger.

Dette er en tanke som ligger implisitt, rett under overflaten. Hør gjerne denne podkasten av to morsomme erklærte anti-filosofer og oppdag hvor nærliggende det er. Oppdag at de ser store problemer med det å ville simulere universer av den typen vi er i, nettopp av etiske grunner. Tenk over det scenarioet at vi har makt til å simulere universer som ligner på vårt, og vi får etiske skrupler med å gjøre det. Og dette er på ingen måte tull. Ethvert seriøst forskningsprosjekt som involverer mennesker eller dyr må også innom en prosess for etisk vurdering. Og det har, etter hvert, blitt temmelig strengt. Det er veldig forståelig. Det å simulere et univers, med muligheter for utvikling av biologisk liv, vil nødvendigvis innebære store lidelser, brutalitet og drap. Selvsagt ville det aldri blitt godkjent av et hvilket som helst etisk råd. Men tenk hva dette egentlig impliserer: vår blotte eksistens står på ryggen av en umoral vi aldre ville akseptert av oss selv. Hva sier dette om en evt. Gud som skapte det hele?

De som laget denne podcasten er tydeligvis ikke religiøse mennesker, men for den religiøse nærmer dette seg det man kaller for «Det ondes Problem». Dette er Det Ondes Problem i en ny og skremmende dragt.

Erkjennelsen av at menneskets eksistens er betinget av lidelse og død, og at selve opplevelsen av livsmening, kontrasterer nettopp mot lidelsen, er en etisk fundamental erkjennelse. Og den har en skremmende demoraliserende sprengkraft i seg. Betyr det at vi bør lukke øynene, se en annen vei og håpe på at alle glemmer dette ubehagelige temaet?

Min innstilling er å arbeide meg tvers gjennom det, med mål om å komme ut av det, som et anstendig modent menneske fortsatt med det moralske gangsynet i behold.

Da jeg for noen år siden kommenterte Det Ondes Problem så ser jeg spiren til måten jeg tenker om denne type problematikk i dag.

Det å oppdage at mennesket er avskåret fra et evig liv i paradis handler i bunn og grunn om en gryende erkjennelse av at opplevelser av mening med livet i høy grad henger sammen med evnen til å oppleve lidelse. Den skremmende tanken er: Ingen lidelse = ingen mening. Det skremmende er erkjennelsen av at nettopp en slik ide kan bli kidnappet og vulgarisert til en ideologi hvor det å påføre andre lidelse ikke lengre oppfattes som umoralsk. Derfor sitter det langt inne å promotere denne erkjennelsen. Dette krever en modenhet svært mange alfa-miljøer mangler.

Her introduserer jeg begrepet «moden humanisme», hvor jeg utvider humanismen til også å utfordre på livets-, biologiens, artenes og særlig menneskets tilstedeværelse i universet. Den oppmerksomme vil oppdage at dette er et rent moralsk spørsmål. Vil vi som mennesker, med all vår mangfoldige bagasje, eksistere? Har vi vilje til å forsvare vår eksistens nå og i fremtiden? Ureflektert vil nok de fleste intuitivt svare ja på dette spørsmålet. Men nå har vi som sagt stilt opp noen fundamentale utfordringer: Vår egen humanistiske ideolog, baseres på en utopi, som motsies av vår egen blotte eksistens. Og igjen, dette er skremmende fordi denne ligningen inneholder minst to, vulgære løsninger.

Den første er å erklære mennesket og alt liv som uønsket i universet fordi det er iboende umoralsk; «La maskinene overta!»

Digresjon: Er ikke dette en super ide til en dramatisk Science Fiction, hvor det handler om en sivilisasjon som kommer akkurat til denne konklusjon, og som gjør det til sin misjon å utvikle teknologiske systemer med det formål å reprodusere seg selv, og holde universet «rent» for alt biologisk liv?

Den andre vulgære løsningen er den motsatte grøften: Vi forkaster ideologien i sin helhet, og lar naturen utspille seg som den er med «den sterkestes rett». Spiren til denne type tenkning finner vi f.eks. hos Nietzsche. Når Nietzsche sier «Gud Er Død», så handler det om mer enn bare et uttrykk for ateisme. Nietzsche gikk dypt nok i det, til at han så nihilismen i hvitøyet. Den vulgariserte versjonen av dette er f.eks. Nazisme, eller enhver ideologi som forherliger makt, det sterkeste og dyrker «makt gir rett».

Nihilisme, som handler om at det ikke eksisterer noen overordnet hensikt med alt, er en skremmende tanke som ikke bare skremmer troende, men også langt inn i ateistenes leire.

Den «modne humanisme» handler om å «ta til vett», besinne seg og forholde seg til dette problemet som det er. Hovedproblemet er det jeg kaller for ideologisk utopisk tenkning, som jo nettopp baserer seg på en umoden klamring til fullkommenhetsidealer.

Digresjon 2: Kanskje jeg her, uforvarende har servert «den endelige løsning» på «Det Ondes Problem». Det har intet med «fri vilje» å gjøre. Tenk deg at du sitter i den gudommelige etiske komité. Og dette er opsjonene: Enten skape dette universet, hvor livet kommer «noen umoralske bivirkninger», eller la være å skape noe univers i det hele tatt. Hvordan blir din stemme?

Jeg skal ikke fristes til å spinne videre på denne, men bare konstatere: «Vi er her. Dette er vår deal. Take It, or leave it!»

Den modne humanisme handler om viljen til å slippe tak i barnlige glansbilder. Det handler om å bli voksen, og akseptere at utopiene ligger utenfor, både guders og menneskets mulighetsrom. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

Skal vi være her, ta plass i virkelighetens mangfold, så kommer vi med en pakke full av både plusser og minuser. Nei, vi gir ikke slipp på utopien. Den forblir retningsgivende for våre etiske overveininger. Det er det jeg kaller for rasjonell utopisk tenkning. Sant å si så er det mye frigjørende i dette. Oppdag at det er vår utilstrekkelighet og våre sårbarheter som binder oss sammen. Oppdag at vi kan senke skuldrene og tillate mennesket å være menneske. Oppdag at det er opp til deg å innvilge deg selv og andre et ufravikelig etisk menneskeverd. Dette er ikke noe vi tror på, eller regner oss frem til. Det er noe vi tilslutter oss gjennom egen vilje. Jeg er blant dem som mangler tro på at det etiske grunnfjellet er noe teoretisk «der ute». Det er i meg, og sammen med andre kan dette skapes.

Oppdag at lidelsen og ufullkommenheten hører med til et meningsfylt liv. Jeg sier ikke dermed at vi skal «takke for all motgang», men vi skal vite at den åpner muligheten for verdifulle perspektiver, og ikke minst den gir oss opplevelsen av mening med det hele. Min appell er: La oss bli hverandres gode medpassasjerer på denne merkelige livsreisen vi alle er med på.

Velkommen inn i den utilstrekkelige menneskeheten

Er norske politikere naive?

Barnevernet i Norge er omstridt. Virkelighetsoppfatningen varierer fra «verdens beste barnevern» til et dysfunksjonelt totalitært system. Diplomatisk krise med Polen, demonstrasjoner i utlandet, barnevernsflyktninger, bekymringsmelding fra fagfolk, konstatert brudd på menneskerettigheter, og flere saker under behandling i Strasbourg, burde jo få noen klokker til å ringe.

BV_Dialog

Vi har fått ny barneminister fra Krf. Det gir kanskje håp om nye øyne på området. Oppramsingen over burde få klokkene til å ringe for enhver barneminister, at alt ikke er som det burde være. Den viktigste kapitalen vi som samfunn har er tillit. Etter å ha googlet og søkt på facebook og Youtube, er det åpenbart en rekke grupper i landet som har tapt all tillit til barnevernet. Hva ville jeg ha gjort dersom jeg var barneminister, eller barneombud? Ville jeg bare ha sett at vi har verdens beste lovverk, at alle sikringsmekanismene er på plass, at vi har en reform på gang, at barn har en unik status i vårt samfunn, og slått meg til ro med det?

Ja jeg tenker at norske politikere absolutt har de aller beste hensikter i sin innsats for å få til best mulig oppvekstvilkår for barn og unge her i landet. Derfor oppleves det kanskje uforståelig når vi har diplomatisk krise med Polen på grunn av barnevernet, og at Norge har tapt flere saker som involverer barnevernet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

 

Jeg vinkler nå dette problemkomplekset med utgangspunkt i min forståelse av den menneskelige natur. Naivitet kan være flere ting. Jeg har en spekulativ hypotese om at suksessrike politikere til en viss grad risikerer å miste gangsyn i forståelsen av menneskets natur, særlig opp mot muligheter for patologiske sosiale mekanismer.

Jeg formulerer ofte noe slikt som dette:

For å bli en god politiker må man forstå mennesket og ha en god moral som inkluderer alle.

For å forstå mennesket og ha en god moral, så må man forstå menneskets natur.

For å forstå menneskets natur så må man forstå evolusjonsteorien.

De store politiske bomskuddene som ble gjort i forrige århundre, og som vi enda lider av, skyldes også mangel på kunnskap om menneskets natur.

Dette gjelder i stort og smått. Etter å ha sett barnevernet, både via media, og hørt på de som har opplevd dette på nært hold, og hørt fagfolk uttale seg, så er min konklusjon at barnevernet i Norge er innrettet på en slik måte at veien er vid åpen for menneskenaturens skyggesider til å få innpass. Det er min vinkling.

Jeg går nå rett på sak og påpeker de politiske designfeilene en for en:

1 – Kommersielle interesser

Som bakgrunnsstoff, les gjerne om kapitalismen her, og en kort refleksjon om spesielt om legemiddelindustrien her.

Først vil jeg si at jeg, rent politisk, i utgangspunktet er positiv til kapitalisme og tilhenger av en forsiktig regulert kapitalistisk økonomi. Dette ut fra en erfaring på hvor effektivt slike systemer er, kreativiteten det skaper og gode reguleringsmekanismer.

Men kapitalisme er ingen universalformel. Det finnes ingen universalformel. Dette er ikke magi. Derfor er vi i behov av å ingeniørtenke om hvordan mekanismene passer inn i de formål vi ønsker å oppnå.

Jeg har ingen prinsipiell motvilje mot å kommersialisere offentlige tjenester. Men det må gjøres med forstand, og man må ha vilje til å gjøre om på det som viser seg ikke å fungere. Jeg peker på legemiddelindustrien fordi den har noen parallelle trekk med kommersialisering av barnevernsoppgaver. Da handler det om jeg kaller for insitamentsdesign, som innebærer at insitamentet i systemet blir avvikende fra samfunnets mål med tjenesten. Satt på spissen: mens samfunnet er ute etter mest mulig helse for pengene, så er legemiddelindustrien ute etter mest mulig profitt. Og syke mennesker gir denne profitten.
Noe av det samme finner vi innenfor barnevernstjenester:

  • Samfunnet ønsker at behovet for inngrep i familier, skal komme ned på et minimum. Kommersielle barneverns institusjoner ønsker størst mulig marked, og dermed flest mulig «dysfunksjonelle» familier.
  • Samfunnet ønsker presise utredninger som er treffsikre og effektive. Kommersielle aktører ønsker mest mulig lange oppdrag hvor man kan fakturere mange timer. Det gir insitament til å blåse opp bagateller, overdrive og være kreativ for å holde sakene gående.
  • Samfunnet ønsker objektive og faglige utredninger. Sakkyndige ønsker god tilgang på oppdrag og fristes derfor å tilpasse sine resultater til de de aktører som styrer utvelgelsen av sakkyndige.

Dagens organisering har altså et alvorlig sprik på insitamentene. Så er det jo ikke slik at alle aktører er kyniske og useriøse. Men nettopp her kommer kunnskapen om menneskenaturen inn. Riktignok finnes det alltid kynikere som er bevisst på dette og utnytter der de kan, men de fleste tenker seg nok seriøse og uten slike motiver. Men nettopp her burde mennesker med psykologikompetanse skjønne risikoen for at selv de kan bli lurt av sin egen underbevissthet. Jo mer oppdrag de får, desto mer penger. Det er jo ikke uetisk. Men jo fler oppdrag, desto større er muligheten for at man går på magefølelse, og lar det jeg kaller for villdyret i oss regjere. Jeg mistenker at psykologer og sosionomer ofte får en overtro på egen fag-kompetanse, slapper av og dermed stoler på sin egen intuisjon. Men da har de glemt at magefølelsen på ingen måte er en sannhetsmaskin, særlig i sosiale anliggender. Villdyret serverer deg ikke sannheten, men det du trenger å tro, for best mulig sosial profitt.
Fristelsen til å «kjøre på autopilot» skaper også sårbarhet for manipulasjon i systemet. Gode manipulatorer omgår ofte det kognitive systemet, masserer det emosjonelle og intuitive. Grete Nordhelle, som både er advokat og psykolog, med stor fartstid i barnefordelingssaker hevder nettopp at sakkyndige ofte faller for manipulasjon. Hun har skrevet egen bok om dette, noe som burde vært pensum for psykologer som tar oppdrag som sakkyndige. Du finner et resyme av dette her.

Totalen av dette skaper altså en latent risiko for at kommersielle aktører, som er kyniske, kan melke systemet, at kommersielle aktører opparbeider for høyt volum, går på autopilot, blir åpne for manipulasjon og løper oppdragsgivers ærend. Alt dette kan kanskje oppsummeres med begrepet faglig korrupsjon, bevisst eller ubevisst.

I et modent samfunn vil man ha sørget for frikobling mellom oppdragsmengde og resultat. Det vil si at resultatet av den faglige bistanden ikke påvirker muligheten for videre oppdrag. Spesielt i Norge sliter vi nok ofte med for små forhold, og for tette bånd mellom sentrale aktører i systemet. Dette skaper sosiale relasjoner som er dysfunksjonelle sett opp mot den totale oppgaven som skal løses.

Løsningen er å organisere tildelingen av oppdrag slik at den er uavhengig og sosialt isolert fra alle aktørene i systemet. Det kan være en sentral statlig funksjon, som styres av en fjerntliggende etat. Kriteriene er rent faglige, samt evalueringer av jobben som gjøres. Det inkluderer også klientenes evalueringer, som selvsagt skal innhentes i hver eneste sak. Signifikante faktorer kan være mange. Eksempler på viktige faktorer er konfliktnivå og tillit, men også evalueringer på lang sikt hvor involverte barn også følges opp.

Men dette alene løser neppe hele problemet. Sannsynligvis bør ikke fagpersoner som jobber i dette feltet ha kommersielle interesser i det hele tatt. Det vil alltid være en fristelse å blåse opp bagateller i den hensikt å gjøre seg selv og sitt eget fag viktigere enn det er. Kravet til vitenskapelighet og fagfellevurdert forskning må settes svært høyt. Psykologene avkreves å kunne skille mellom spekulativt skjønn og forskningsbaserte vurderinger. Jeg er vel vitende om at dette er vanskelig gitt det faktum at psykologifaget har naturlige begrensinger i forhold til grad av vitenskapelighet. Men kravet må fortsatt gjelde, da vi absolutt ser at utvekster av uvitenskapelig overtro kan ta full fyr innenfor feltet. Innsikt i dette perspektivet er også et viktig evalueringskriterium. Jeg har sett at Einar Salvesen, en av initiativtakerne til KIB, har foreslått offentlige team som håndterer dette feltet. Han har jo sett dette på nært hold, og er reflektert nok til å analysere hva problemet egentlig er.

Så har vi altså oppgaven med å ivareta barn i barnevernets varetekt. Igjen er det viktig å ta med at de aller fleste fosterforeldre er velmenende og opptatt av å gjøre sitt beste. Men det er åpenbart at dersom betalingen for tjenesten blir høy nok, så vil det i seg selv representere en fristelse til å gå inn i dette med andre motiver. Jeg har snakket med mennesker som selv har vært fosterbarn, og som har opplevd en markant forskjellsbehandling, og i stor grad blitt avgrenset til å være på rommet med alt sitt (til og med ytterklær). Denne gutten fortalte også om hvordan fosterforeldrene hadde et «opplegg» og skapte glansbilde-stemning når barnevernet skulle komme.
Fra Sverige har jeg sett gjengitt rystende historier om høye summer for barnevernsbarn, og at fosterforeldre har karret til seg alt de kunne få tak i, uten at systemet hadde kontroll. I et hjem med fem fosterbarn døde en 15 år gammel jente fordi hun ikke fikk legehjelp. Det er noen år siden jeg snappet opp dette på Youtube, så jeg kan dessverre ikke dokumentere det.
Jeg har også sett forskning som antyder opp til hundregangen i risiko for vold begått av steforeldre i forhold til biologiske foreldre. Tar selvsagt forbehold om at referansen omhandler forhold i USA.

Vi ser at det stadig etterspørres forsterforeldre. Behovet skaper sannsynligvis et prispress i systemet. Men nettopp denne utviklingen øker også risikoen for at de kommersielle motivene blir drivkraften, og at profitt er hovedmotivet. Det ser ikke pent ut når ledere av barnevernsinstitusjoner går ut i media og oppfordrer barnevernet til å være raskere til å ta flere barn. Mennesker i slike roller er ikke de rette til å få en talerstol i media, nettopp fordi deres budskap så lett kan assosieres med markedsføring.

Målet må jo være å få ned antall omsorgsovertakelser. Det hevdes at Norge er godt over gjennomsnittet i antallet barneovertakelser opp mot folketall. Samtidig kan jo samfunnet ikke avskjære seg fra å ha dette instrumentet i verktøykassen. Men, når det først skjer, så bør man legge mye innsats i å unngå at konflikt eskalerer. Det gjør man ved å opprettholde verdighet for alle parter i prosessen. I stedet for å bli degradert, må foreldre i størst mulig grad inviteres til medeierskap i prosessen.
Samfunnet vil alltid ha behov for forsterforeldre. Men barnevernsinstitusjoner bør ikke være kommersielle. Det vil fjerne insitament til kommersiell markedsføring av omsorgsovertakelser.

2- Vide fullmakter

Dersom man går inn på det juridiske ser man at intensjonene er gode, men lovene har høy grad av unntaksbestemmelser som gir barnevernet vide fullmakter. Da handler det ikke bare om omgåelse av lover, men også om nærmest fri tilgang til personinformasjon, inkludert helsejournaler. Dersom det blir en allmenn oppfatning at våre psykiske helsejournaler som overvåkes av barnevernet, og at dette kan blir brukt mot oss, så vil dette kunne medføre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp, av frykt for å pådra seg problemer med det offentlige senere i livet. Foreldre kan la være å søke hjelp for sine barn, av frykt for at navnet deres skal komme inn «i rullene». Distinksjonen mellom kriminelt rulleblad og helsejournaler viskes ut. Personvern blir langt viktigere dersom en stat utvikler totalitære utvekster.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at vide fullmakter og full tilgang til sensitiv helseinformasjon kombinert med svak faglighet og dårlig skjønn er ingen god miks. Derfor har man selvsagt kontrollmekanismer for å dekke opp for dette. Problemet er at disse kontrollmekanismene ofte svikter. Det betyr i praksis stor makt og svake kontrollmekanismer. Det er oppskrift på latens for utvikling av totalitære kulturer. Husk at kulturutvikling er selvpåvirkende. Kulturen skaper seg selv med utgangspunkt i det den driver med. Jo mer gjennomslag man får, ved hjelp av spill og totalitære virkemidler, desto mer vil det stimulere til enda mer bruk av det samme. Det utvikles en toksisk subkultur, som etter hvert utvikler moralsk fartsblindhet.
Man sier ofte at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg tviler ikke på at måten lovverket er rigget på, har utgangspunkt i viljen til å skape det best mulig oppvekstmiljø for barn i Norge.  Problemet er mangelen på forståelse av menneskenaturen, og hva slike maktmidler uten reell kontroll gjør med kulturen. Jeg har utviklet ideen om det såkalte statsmonsteret her. Dette gjelder ikke bare stater. Det gjelder i høyeste grad alle subkulturer med tilgang til maktmekanismer nok til å herse med andre mennesker og komme unna med det.

3- Fra fag til skjønn til synsing til spill

Det er forståelig at det må være et visst rom for skjønn i den enkelte sak. Ethvert barn er unikt, og enhver familie er unik. Hensikten er sannsynligvis å skape nødvendig fleksibilitet og handlekraft. Men man må være klar over at henvisning til skjønn også fungerer som en autoritær hersketeknikk. Igjen, dersom man kombinerer ukritisk bruk av skjønn med vide fullmakter, så er det en oppskrift på utvikling av en totalitær kultur. Igjen er det viktig å unngå å se isolert bare på virkemidlene. Man må også få øynene opp for hva virkemidlene gjør med kulturen som får dem til sin disposisjon. Kultur skapes og formes også av virkemidlene den anvender seg av. Det er dette vi kan lære av menneskenaturen.

Henvisning til bruk av skjønn i forhold til foreldre, barn og myndigheter skaper full åpning for krenkelse og dominant atferd. Å si at «dette er vår vurdering» uten å begrunne analytisk, er det samme som å henvise til egen autoritet. Det at dette innebærer krenkelse og stor innflytelse på det som skjer, åpner for at barnevernere kan fristes av tilfredsstillelsen som ligger i denne utøvelsen. Vi mennesker har innebygget trang til å dominere andre. Når, vi får det til, tilfredsstilles vi, og våre belønningssystemer oppfordrer til gjentakelse, noe som igjen kan skape avhengighet. I neste omgang får vi strategier for rettferdiggjøring av atferden, og gjennom dette formes kulturen i dysfunksjonell retning.

Bruk av skjønn må ha utgangspunkt i faglig kompetanse. Det må selvsagt brukes i faser av prosessen for å opprettholde et visst mangfold og bredde i det som skjer. Men det krever at bruk av magefølelse eller intuisjon ikke kan fungere som begrunnelse i seg selv. Det bør med andre ord ikke være adgang til å begrunne vedtak eller handlinger under ren henvisning til skjønn. Derfor må det være et krav at alle barnevernets handlinger må begrunnes faglig, under henvisning til faglighet i form av forskrifter, vitenskap, forskning, analyse osv.

Det vil ikke si at intuisjonen ikke er nyttig. Man kan bevisstgjøre seg på å bruke intuisjonen som en radar som gir informasjon om hvordan verden møter individet. Denne informasjonen kan så inngå i en strategi for å hjelpe individet.

Denne bevisstgjøringen handler også om å være bevisst på at ikke rene intuisjoner legger seg til i fortolkningsskjemaet, og blir til noe som igjen definerer individet, i stedet for å se og anerkjenne subjektet. Husk at det er vår natur å gjøre akkurat dette. Profesjonalitet handler om bevisst overstyring av det. Det er også en vesentlig moralsk komponent i dette. Det handler om menneskeverd. Det er heller ikke noe som er gitt. Vår menneskelige natur trekker ofte i en annen retning enn menneskeverdet. Som sivilisasjon er vi i behov av å ha en dugnad som motvirker dette, nettopp for å holde menneskeverdet i hevd. Det er jo samfunnets viktigste sosiale kapital.
Når Einar Salvesen snakker om «den menneskelige faktor» så tenker jeg at det blant annet handler om bevissthet på menneskeverd. Da handler det om vilje til å se og forstå andre individer. Det å kommunisere via dialog, med utgangspunkt i faglige begrunnelser, handler ikke bare om dialogen, men også om signalisering av likeverd. Det å handtere mennesker uten å krenke, er det viktigste man kan gjøre for å forebygge mot konflikteskalering. Det er utrolig hvor gode løsninger man kan få på plass, dersom man søker å involvere alle aktører på en konstruktiv måte i prosessen. At dette også er til beste for barnet, er vel umulig å trekke i tvil.

4- Kontrollmekanismer som sover

Den viktigste designfeilen i forhold til fylkesnemnden er at den er politisk valgt. Det eksisterer altså et avhengighetsforhold mellom styrende myndigheter og nemnda. Det kobler nemda sosialt og mentalt til staten. Opp mot menneskenaturen gir dette en sosial identitet som kobles mot denne gruppen. Dette er fundamentalt. Man kunne jo dagdrømme om at, når saken til slutt havner i rettssystemet, så er jo nettopp dette designet for uavhengighet. Dessverre fungerer ikke alltid dette. Da er det kanskje den elitistiske identiteten som blir styrende.

Jeg så en gang en dommer eller sorenskriver uttale seg i media, og uttalte noe slikt som at «det barnevernet ber om det får de». Det vil si det samme som at rettsprosessen er proforma. Igjen, kan man forstå dette som naivitet. «Barnevernet, det handler jo om barnets beste. Da må vi ikke hindre barnevernet i sin virksomhet, og gi dem alt de ber om».
Og jeg, som lekmann blir jo selvsagt overrasket over at velutdannede jurister, ikke har forstått sin rolle i prosessen. For dette har utgangspunkt i en idealisering av den underliggende prosess. Det vil si at alle barnevernere er feilfrie, de har alltid barnets beste i sine tanker, de er godt nok kvalifiserte, og har de beste intensjoner med alt de holder på med. Og, motsatt: «alle klienter som syter og klager over dette, de tenker bare på sin egeninteresse, de forsøker å eie barnet, de har alle slags skavanker som gjør dem uegnet til å meddele noe som helst i sin sak. Det er ikke deres sak, det er banets sak. Men dette skjønner de jo selvsagt ikke. Følgelig er alt som kommer fra det holdet, upålitelig, ukvalifisert og ubalansert. Men som proforma skal de jo ha sin rettssikkerhet, men dog uten reell mulighet for gjennomslag.»

Jeg er ikke fremmed for tanken på at det sort-hvitt bildet jeg nå tegnet, alt for ofte er regjerende, både i nemder og rettsaker.

Jeg betegner dette for naivt, fordi det på ingen måte gjenspeiler den komplekse virkeligheten som eksisterer på området. Men, aller mest, handler det om mangel på forståelse av menneskenaturen.  For det første så vil det meste av aktørene i prosessen, utenom familien som rammes, identifisere seg som, enten å jobbe for det offentlige, eller som eliten.  Jamfør Einar Salvesens uttalelser i dette intervjuet. Dette gir gruppeidentitet. Les mer om de mekanismer som dette utløser her. Jeg vil også trekke inn et annet fenomen, nemlig det jeg kaller for alliansesignalisering, og den intellektuelle synkroniseringen som følger av det. Her kan det også være på sin plass å nevne intuisjon, magefølelse, system 1, den ubevisste tankemotoren, og hvordan dette er systemer som er inkompatibelt med oppgaven som kontrollerende og korrigerende kontrollinstans. Dommere, jurister og politikere i nemnder tenderer til å gå på autopilot, ha overtro på egen intuisjon, uten å være klar over at denne kun gjenspeiler evolverte mekanismer som skapte sosial suksess i førmenneskelig tid, og er på ingen måte en sannhetsmaskin i forhold til de utfordringer man er tiltrodd å skulle løse. Det er ikke tilfeldig at det er belastende å bli en varsler. For nettopp det signaliserer illojalitet mot fellesskapet. Tenk over det. Det er nettopp det som skaper motviljen til å begynne å tenke kritisk om gruppens ortodoksi.
Her kommer enda et viktig aspekt inn, nemlig sosiale bindinger. De behøver ikke nødvendigvis være så tette eller nære. Men det kan være nok til å utløse disse gruppeidentitetsmekanismene. Derfor tar jeg i «Det Modne Samfunn» til orde for såkalte sosiale brannmurer. Det handler om å innrette systemet slik at sosiale bindinger ikke forstyrrer nøytraliteten i prosessen. For det er nemlig mye lettere å beholde sitt kritiske gangsyn dersom man ikke oppfatter seg som en del av en inngruppe. I praksis betyr det nok at kontrollinstansen har klare regler for betydelig sosial distanse mot aktørene i prosessen. Jeg har faktisk tenkt at en av grunnene til at Norge kommer på radaren på dette området, også kan handle om at vi opererer i små forhold, hvor den lokale elitedannelsen blir altomfattende, fordi den besitter alle maktposisjoner i lokalsamfunnet. Under større forhold blir den sosiale distansen stor nok til at slike institusjoner lettere fungerer etter hensikten.

Så her blir da en viktig del av reformen å skape denne sosiale distansen, og ikke minst bevisstgjøre kontrollinstansen på dens samfunnsnødvendige funksjon. Det er ikke til «barnets beste» å ha et dysfunksjonelt system til å ivareta barnets interesse. Velfungerende kontrollinstanser er helt nødvendig for få dette til.

Så vil jeg foreslå å opprette en offentlig havarikommisjon for statlig forvaltning. Det gjelder ikke bare barnevernet, men all form for statlig forvaltning som kan tenkes å begå sosialt havari. Så må man definere kriteriene for havari innenfor det enkelte forvaltningsområde. Innenfor barnevernet ville jeg foreslått kriterier som konfliktnivå mellom aktører, klienter som i evaluering uttrykker dyp mistillit, alle prosesser der man ender opp med å benytte krenkende tvangsmidler, der prosesser medfører skade på helse, inkludert sosiale skadevirkninger, der det ender i selvmord eller flukt fra barnevernet, eller ungdom som kommer i ettertid og anklager prosessen de ufrivillig ble en del av som barn. På den andre siden, der barnevernet forsømmer seg der de burde ha tatt grep (som f.eks. den kjente Kristoffer-saken). Summen av dette er at det handler om manglende presisjon. Og dette blir ikke bedre dersom man ikke utvikler en lære-kultur, hvor havari blir gransket helt ned på detaljnivå, ikke for å henge ut noen, men for å høste læring og gjøre de nødvendige justeringer for å tette igjen dysfunksjonelle hull.

Men så er det viktig med mekanismer som plukker uegnede personer ut av systemet. Sosiale spillere, og mennesker med psykopatiske- eller totalitære trekk har ingenting i slike systemer å gjøre. Problemet er at de ofte er vanskelig å detektere. Her kan man innføre verktøy som obligatorisk video opptak av alle møter med klienter. Men også arrangere «narresaker» med skuespillere. Og selvsagt også evaluering, hvor klienter får gi sin tilbakemelding, på alle stadier i prosessen. Klientevalueringer skal være transparente og ha enten algoritmer, eller manuelle rutiner som trigger på utvalgte kriterier, for på den måten å avdekke, enten manglende kompetanse eller personlig uegnethet.

Dette er ment som virkemidler som søker å filtrere bort mennesker som tiltrekkes slike jobber med utgangspunkt i psykopatiske trekk. Man bør også være obs på mennesker som selv er skadet, enten av overgrep eller vold. Her kan man finne motivasjoner av typen «personlig vendetta», eller overfikseringer som leder til tunnelsyn. Det er ikke diskvalifiserende å ha slike livserfaringer, men man skal være oppmerksom på at skaden kan har potensiale til å reprodusere seg, og ha på plass mekanismer som kompenserer for dette.

5- Barnets beste

Jeg har reflektert over at selve navnet «barnevern» kan fungere kontraproduktivt. Hovedpoenget er at det er i barnets beste interesse å vokse opp i en funksjonell familie. Det er i barnets beste å vokse opp med en mor og en far som fungerer best mulig i samfunnet. Dette er barnets beste alternativ. Barn som vokser opp med en velfungerende far og mor, er de som klarer seg best i verden. Det er ikke i et barns interesse at foreldre brytes ned eller marginaliseres i sine omgivelser. En far eller mor som diskrediteres av sine omgivelser er svært dårlig nytt for barnet, og jeg er blant dem som tenker at barnets vegring mot å utlevere foreldre, er et utrykk for at dette er noe som biologien «vet om» og innrettet vår emosjonelle profil deretter.

Jeg er etter hvert blitt klar over at barn i barnevernets omsorg har mange ganger så høy dødelighet som gjennomsnittet. Man kan jo spekulere i årsakene til dette. Men en åpenbar faktor å tenke på er nettopp at samtlige slike barn vokser opp uten sine biologiske foreldre.

Jeg har allerede vært inne på statistikken rundt steforeldre. Dette er som forutsagt av moderne evolusjonspsykologi. Det handler om slektskapsseleksjon. Vi mennesker fungerer bedre sammen med de vi er i nær slekt med enn fjernere artsfrender. Fenomenet går igjen gjennom hele dyreriket, og er matematisk påvist av teoretikere som W.D. Hamilton. I dag er fenomenet slektskapsseleksjon allment akseptert, har et bunnsolid teoretisk fundament og er overveldende empirisk bekreftet. Her møter vi menneskenaturen igjen. Barnets viktigste allierte når det kommer til denne verden er først og fremst mor, dernest far og sine søsken. Bindingen mellom mor og barn blir kjemisk etablert gjennom svangerskap og amming (oxytocin). At barnet har en naturlig vegring mot å bryte denne alliansen er en «biologisk sannhet». Dette vet man også innenfor akademia.

Praksisen vi ser i dag er fremgangsmåter som ligner på Kafka-prosesser. Det er fremgangsmåter som innebærer at foreldre blir krenket, trakassert, manipulert, overkjørt, diskreditert eller usynliggjort. Dette knekker foreldrene psykisk og blir ofte til selvoppfyllende profetier. Gitt kunnskapen over er dette svært dårlig nytt for barnet, som gjennom dette mister sine viktigste naturlig allierte, og deretter blir prisgitt det som skjer videre. Mange barn fortsetter jo da direkte inn i katastrofen.

Ideen om «barnets beste» som en motsetning til «familiens beste» innebærer at helheten faller bort, og man står igjen med et fragmentarisk bilde av det som skjer. Det å utsette barnet for noe slikt kan karakteriseres å gjøre barnet sosialt foreldreløs.

Konklusjonen er at det er i barnets beste å ta vare på familiens verdighet gjennom hele prosessen. Dette gjør man ved å involvere foreldrene som sentrale ressurspersoner i den prosessen som skal skje.

Selvsagt dukker det opp tilfeller hvor dette ikke er mulig, og hvor det er interessekonflikt mellom foreldre og barn. Da snakker vi om familier hvor barn utsettes for vold eller overgrep og hvor dette mønstret ikke kan brytes, uten å bryte relasjonen. Men selv i slike situasjoner finnes det en verdig og en uverdig fremgangsmåte.

I forhold til oppdragervold, så tenker jeg at man på ingen måte ivaretar barnets interesse med blålys-dramatikk og utøvelse av amerikansk nulltoleranse. Et barn som forteller å ha blitt dratt i øret, er ikke i en akuttsituasjon fra den ene dagen til den andre. I Norge har vi hatt forbud mot oppdragervold siden 80-tallet. Den gangen gikk diskusjonen høyt. Men som kultur har vi definitivt utviklet andre og mer verdige oppdragelsesteknikker, og vi er stolte av det. Dette er sklidd inn i vår kultur og vi har utviklet normer som harmonerer med dette. Problemet, i dag, handler i stor grad om møtet med andre kulturer.

Her fungerer barnevernets praksis åpenbart kontraproduktivt. Vi kan mene hva vi vil om oppdragervold. Mange av oss som vokste opp før 80-allet vet hva det er snakk om. Personlig har jeg ikke gått skadefri ut av slike prosesser. Men jeg er overbevist om at det å bli revet ut av min familie hadde vært et enda verre alternativ. Det minste av ondene er å sette foreldrene «på skolebenken» overbevise dem om at dette er unødvendig og undervise dem alternative metoder. Kanskje vil det fungere med en «lykkelig slutt» i en majoritet av tilfellene.

6- Bekymringsmeldingen

Man har etter hvert formalisert standard henvendelse til barnevern i form av bekymringsmeldinger. Det burde ikke være noe problem, dersom dette fungerte etter hensikten. Forskriftene krever at bekymringsmeldinger skal evalueres av barnevernet, og at åpenbart grunnløse meldinger skal frafalles. På den måten har politikerne sikret seg mot tilfeldig misbruk av systemet. Dette må også ses i sammenheng med at dersom barnevernet hadde fungert etter hensikten, jobbet faglig, seriøst og genuint orientert seg mot barnets beste. Så er dette uproblematisk. Men man skal ikke grave lenge i sosiale media og i folks oppfatning, for man ser spekulasjoner om bruk av bekymringsmeldinger, som hevn og som instrumenter i det sosiale spill.

Da man på 80-tallet åpnet for dødsstraff for blasfemi i Pakistan, så økte anmeldelsesfrekvensen dramatisk. For her tildeler man åpenbart et kort som kan spilles i tide og utide i den hensikt å få has på noen. Vi kjenner alle saken med Asia Bibi som ble dømt til døden for blasfemi etter en krangel med naboer på åkeren. Poenget med å dra dette inn her, er at når man går ut og oppfordrer til «mer aktive nabokjerringer» slik Stoltenberg gjorde, i beste mening, så har man samtidig lagt ut en fristelse. Og dette brukes. En av historiene fra Naustdal, som Rune Fardal presenterer handler om naboen som bekymringsmeldte nabobarnet, og endte opp med å kjøpe huset deres til spotpris på ureglementert tvangsauksjon. De som ble rammet mistet jobben, selv om de senere ble frikjent i retten for beskyldingene. Om dette var planlagt, en belønning, eller bare et «heldig utfall», kan man jo spekulere på. Poenget er at evaluering av bekymringsmeldingen er vid åpen for «skjønn» og dermed også for diskriminerende Kafka-prosesser. Andre saker forteller om at det «hagler» med anonyme urettmessige bekymringsmeldinger.

Regelen sier at barnevernet har tre måneder på seg til å evaluere og undersøke meldingen. Etter tre måneder skal saken enten være avsluttet, eller man skal ha etablert tiltak. Igjen, sett ovenfra høres dette veldig bra ut. For da er familiens opplevelse av belastning ved å bli undersøkt av barnevernet, avgrenset til en tålelig tidsperiode. Men dette er i teorien. Praksis er ofte slik:

  • Bekymringsmelding kommer inn
  • Det blir møter og eller kanskje hjemmebesøk.
  • Det blir stille.
  • Når tidsfristen nærmer seg, gjerne på en fredag, så har barnevernet plutselig fått «ny informasjon» som skaper nye bekymringer, og saken videreføres i tre måneder til.
  • Slik kan saker fortsette og versere i systemet i årevis.

Ofte er nedlatenheten stor. Det foregår et åpenbart spill. Foreldre vet aldri om det er et administrativt møte, om de er i forhør, eller under diagnostisk observasjon. De utsettes for åpenbar manipulasjon. De blir avmektige i møtet med et mektig system, som oppfattes både irrasjonelt, svikefullt og med usynlige agendaer. Det knekker foreldre psykisk. Og de kan jo ikke oppsøke hjelp, i redsel for at det kan bli brukt mot dem.

Det politikerne tror er en begrenset profesjonell undersøkelse, er for mange, en årelang utmattende kafka-prosess, hvor de er prisgitt et mektig system som synes utemmet av enhver lov eller forskrift. Den menneskelige kostnaden for dette i samfunnet er neppe evaluert. Og selvsagt pådrar dette også økonomiske kostnader, i form av tapt psykisk helse med påfølgende tap av arbeidsevne. Selvsagt er dette en fristelse å bruke som instrument for å ramme andre.

Systemet viser seg å fungere vilkårlig opp mot den store strømmen av bekymringsmeldinger. Familien er prisgitt, og det skulle ikke forbause om man finner en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og måten grunnløse bekymringsmeldinger handteres på. En likelydende melding vil neppe bli evaluert på samme måte, om den var på ordførerens familie, kantra den polske familien som leier der nede i gata.
OK, dette er en påstand. En politiker med «guts» ville kunne sette i gang forskning på dette. Skuespillere, og fiktive bekymring-meldinger, isenesatte oppkonstruerte saker over det ganske land, ville gitt noen pekepinner på i hvilken grad dette egentlig fungerer.

Slike tester har også en preventiv effekt, og ville ha skjerpet systemet.

 

7- Barnevernere, den menneskelige faktor og toksiske subkulturer

Det er viktig å poengtere at dette ikke handler om å henge ut barnevernere som gruppe. Jeg er fortsatt er overbevisst om at barnevernere utgjør en betydelig plussfaktor for barns oppvekst i vårt land. Min kritikk handler om systemet. Det handler om når systemet havarerer. Men det handler også om det noen kaller for moralsk uflaks. Da handler det om å havne i en sosial malstrøm som til tider kan utløse det verste i oss. Les gjerne min refleksjon om «Det Grå Mennesket» her.

Dersom man går inn i saker som gir innblikk i barnevernets arbeid, så oppdager man at feltet ligger i et skjæringspunkt mellom juss, psykologi, etterforskning, avhørsmetodikk og saksadministrasjon. Kanskje flere fag burde inn her, som for eksempel vitenskapsteori og etikk. Slik som systemet fremstår i dag, så oppfattes det som ustrukturert og tilfeldig administrativt, en blanding av etterforskning og amatørpsykologi med store spekulative innslag. Det virker som det er lite forskriftsmessig styrt, og det eksisterer store lokale variasjoner.

Vi har også en allmenn erkjennelse av at kompetansen er for svak. Så har man en diskusjon i samfunnet om dette, og det er jo sunt. I de mange intervjuene jeg har sett, nevner Einar Salvesen ofte begrepet «Den menneskelige faktor». Det er neppe tilfeldig. Vi har en lignende filtrering i forhold til lærere. Jeg tenker at dette handler om å unngå å få inn mennesker som tiltrekkes av makt eller aggressivt begjær, eller fanatisk ideologi, inn i dette. Det burde kreves et minstemål av etisk standard, da særlig orientert om verdighets-basert moral. Mennesker som bærer på hat-ideologier, uansett gruppe, burde ikke være velkomne inn i barnevernet. Sting utvidet det kulturelle perspektivet for oss, under den kalde krigen med setningen: «If the russians loves their children too». Det må kreves kompetanse til å ha perspektiv ut over gruppeidentiteter og stigmatiseringer. Mennesker er mennesker, uansett hvilken gruppeidentitet individet knyttes an til. Dette kan enkelt oppsummeres i form av tilslutning til allmenngyldig ubetinget menneskeverd.

Min bekymring er erkjennelsen om at selve systemet er rigget på en slik måte at det skaper dysfunksjonelle prosesser.

Når jeg begynte med å ramse opp alle de kompetanseområder som barnevernere kommer innom, så innser vi faren for at bredden i dette blir så omfattende at kompetansen blir smurt tynt ut over alt.

En måte å løse dette på kan være at barnevernere i all hovedsak fungerer som saksadministratorer, som trekker på kompetente fagressurser der det er nødvendig. Barnevernerens fag er i all hovedsak profesjonell administrasjon av saken, god menneskekunnskap, flink til å handtere mennesker på en måte som vekker tillit, allmennkunnskap nok på nevnte kompetanseområder til å kunne avgjøre nødvendigheten av å trekke inn fagkompetanse når det er nødvendig. Men barnevernet skal ikke ha noen påvirkning på tildeling av oppdag. Vedkommende saksbehandler melder bare inn behov. Dette er en viktig frikobling for å unngå usunne koblinger.

Det utvikles bedre forskrifter. Alle møter skal være dokumentert, i form av video og referat. Referatet skal være åpent for alle involverte, og godkjennes av alle involverte. Det første alle foreldre skal møtes med, er evalueringsskjema, og forklaring av rettigheter, orientering om hvordan barnevernet arbeider, hvilke rutiner som utløses i deres sakskategori og den praktiske gjennomføringen av dette.

Fra første stund inviteres foreldrene med i «teamet» som skal hjelpe barnet. Det holder ikke å si at «klienten forstår ikke …». Det er saksbehandlers oppgave å sørge for at klienten forstår, og har tillit. Her nytter det ikke å gjemme seg bak faglighet eller autoritære begrunnelse. En del av likeverdstanken er at saksbehandler skal resonnere sammen med klienten, opplyse, om nødvendig henvise til opplæringsvideoer, sende på kurs, forklare forskning og være åpen om dilemmaer.

Er det mistanker mot foreldrene, skal dette opplyses, og handteres av politiet eller egnede etterforskere som har nødvendig kompetanse. Barnevernerens rolle inkluderer ikke etterforskning, avhør, diagnostisering eller psykologiske spekulasjoner. I forhold til tiltak, så er det ikke saksbehandler som beslutter. Beslutninger gjøres i et faglig plenum, gjerne med foreldrene til stede og hvor foreldrene har uttalelsesrett, og hvor administrator gjerne inntar en rolle som hjelper foreldrenes stemme i å bli hørt. Første prioritet er å hjelpe og bistå familien opp til et akseptabelt nivå av omsorg for barnet.

Hovedhensikten med denne fremgangsmåten er å forhindre mistillit og utvikling av konflikt, samt å søke å mobilisere foreldrene til innsats for å avhjelpe barnets situasjon.

Så er jeg selvsagt klar over at man ikke unngår tilfeller hvor en slik fremgangsmåte er innenfor det jeg kaller for den utopiske sonen (se neste punkt). Det kan være vold eller overgrep involvert i problematikken. Men, som jeg har vært inne på før, så er vi ofte i behov av å ned-dramatisere situasjonen for å unngå at barn skades ytterligere av overdramatisering. Her tenker jeg at det er viktig at barnet blir hørt, på en ekte måte. Altså ikke ledet eller fortolket, men hvor barnets intenderte budskap blir tatt på alvor. Men her vil ikke jeg gå lengre inn i problematikken, annet enn at jeg skjønner at den inneholder en rekke dilemmaer som krever vanskelige avgjørelser. Det som imidlertid bør være kravet er at prosessen er profesjonell, faglig forsvarlig, grundig dokumentert og uavhengig kvalitetssikret. Men også her er det et klart mål at prosessen skal kunne gjennomføres med minst mulig krenkelse for alle parter. Det er på dette området barnevernerens kompetanse kommer til sin fulle anvendelse.

Havarerte barnevernere
Igjen er det viktig å poengtere at sannsynligvis fungerer flertallet av barnevernere som tiltenkt, og de gjør en god jobb. Det som er bekymringen er at dagens praksis har elementer i seg som ikke bare kan skade skade barn og foreldre, men også barnevernene selv. Det forutsetter at barneverneren er sårbar for dette. Hypotesen er at opplevelse av dramatikk, avmektige foreldre og kanskje akkurat det «å ta barn» fra de avmektige, kan sannsynligvis være skadelig på den måten at det utløser et rush av tilfredsstillelse, når dramatikken tar overhånd. Det kan skape avhengighet. Barneverneren fanges av psykisk avhengighet av å ville gjenta situasjonen.

Når man kommer i nærkontakt med barnevernssaker og ser hvordan man slipper gjennom med brudd på regler, ugyldige resonnementer, ubalanserte fremstillinger og ufaglige konklusjoner, så kan man fristes til å tenke at personene bak dette må være «noe redusert». Enhver gjennomsnittsperson som kaster sine øyne både, ja selv barn ville kunne avsløre slikt. Fristelsen til å undervurdere havarerte barnevernere er altså stor. Problemet er at vi nok tar fullstendig feil. Sannsynligvis vet barneverneren, vel så godt som oss, at dette ikke er holdbart, at det står skrevet manipulasjon med store bokstaver, over hele rapporten. Ja, nettopp sier kanskje den havarerte barneverneren. Det er nettopp poenget: «Se hva jeg klarer å komme gjennom med». Kanskje kan man kalle opp akkurat dette fenomenet, etter en viss president, og kalle det for Trumpisme. Alle ser at det er tøv. Men alle lystrer. Er det noen som kan tenke seg en mer markant maktdemonstrasjon. «Det er ikke to forgassere det er …? Seks». Dette er også grunnen til at, ja det er greit med kompetanse, men dessverre ligger problemet på et dypere plan. Kanskje er det en feiltakelse at slike rapporter vitner om manglende kompetanse. Dette handler ikke om kompetanse. Det handler ikke om fag, logikk eller analyse. «analyse er for pingler». Dette handler om å signalisere dominans. Det handler om å demonstrere makt.

På den måten kan den naive lokkes til å tro at det er «undermåls» han har med å gjøre. Og så handler det heller om overlegen maktutøvelse.
Det at man er så streng på menneskelig egnethet i forhold til lærere, vitner om anerkjennelse av at her er det forskjeller ute og går. Mennesker som er svake for sosialt spill, bør fanges opp, helst før de kommer så langt, men også systemet i seg selv må ha effektive kontrollmekanismer for dette. Det beste verktøyet er konsekvente evalueringer. Peker en saksbehandler seg ut, med mange dårlige tilbakemeldinger og høye konfliktnivåer i sakene, så bør vedkommende testes ut for personlig egnethet.

8- Den utopiske sonen

Det er ikke lenge siden jeg utvidet refleksjonen om utopisk tenkning til å inneholde begrepet «Den utopiske sonen». Da handler det om forskjellen mellom utopisk idealisme og moden realisme. Les gjerne om utopisk tenkning her. De fleste utopier er uoppnåelige glansbilder. Den utopiske sonen handler om at ambisjon og innsats for å oppfylle utopien, passerer et nivå hvor videre innsats blir kontraproduktiv. Det vil si at det skaper mer ulykke og lidelse enn det forhindrer.

I forhold til barn, så kan en slik ultimat utopi handle om at «barn skal aldri lide overlast». Denne utopien støttes opp av en veldig sterk tilbøyelighet i oss mennesker, nemlig at barn har høy naturlig empatisk appell. Dette er en så pass kraftig emosjonell impuls, at dette alltid er et retorisk trumfkort. Alt som rammer barn, treffer oss voldsomt og det mobiliserer oss emosjonelt. Dette skaper massesuggererte bølger, som igjen kan drive prosessen inn i utopiske soner. Les gjerne eksempel 3 i refleksjonen om utopiske soner, hvor jeg antyder at den screeningen etter seksuelle overgrep, som i dag er etablert, kan fungere kontraproduktivt og skape mer lidelse enn det forhindrer.

Det å måtte avfinne seg med ufullkommenhet og samfunnets utilstrekkelighet, innebærer også å akseptere et visst forskjells-nivå i barns oppvekstvilkår. Vi må innse at samfunnet er mangfoldig, både kulturelt men ikke minst individuelt. Det å legge lista etter glansbildeforestillinger og elitistiske standarder, åpner for massive sosiale utrenskningsprosesser. Når jeg sier at slike prosesser vulgariseres, så handler det om at mennesker i posisjon, benytter seg av slike prosesser, kupper dem og setter dem i sin tjeneste, enten det handler om sosial profitt, eller aggressivt begjær. Slike dysfunksjonelle prosesser indikeres best på tap av generelt menneskeverd. Da handler det om overfokus på det som skal beskyttes, mens helheten faller ut. Menneskeverdet kommer under press. Man rettferdiggjør å «ofre noen egg», gjerne ved hjelp av kynisme eller demonisering.
Jeg tenker at en viktig komponent i sosial utjevning handler om å utjevne barns oppvekstvilkår. Forskningen er vel nok så entydig på at oppvekstvilkårene har alt å si for barns utvikling. Selvsagt er jeg enig i at samfunnet må investere innsats i dette. Og mye av dette realiseres jo i stor grad ved hjelp av barnehager og skoler. Jeg kaller det gjerne for sosiale omfordelingsprosesser, og jeg har heller ingenting imot at vi har på plass ytterligere instrumenter av typen «barnevern» for å støtte de aller svakeste familiene. Men vår kloke læremester Per Fugelli, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, kom opp med begrepet «nokpunktet». Det handler nøyaktig om det vi snakker om her. Vi må finne balansepunktet der nok er nok. Da handler det også om å besinne seg, og avfinne seg med at her alltid vil eksistere skjevheter, også i barns oppvekstvilkår.  Hele vår eksistens er skapt av mangfold. Samfunnet kunne ikke eksistert uten mangfold. Med mangfold følger det forskjeller. Det viktigste etiske grepet vi kan gjøre i forhold til mangfold er å opprettholde menneskeverdet. Det gjør oss mindre sårbare for forskjellighetens negative utslag. Det gjør oss mindre sårbare for utsatt som følge av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Ja, jeg er tilhenger av at det skal vokse opp mennesker med downs syndrom i vårt samfunn. Da handler det nettopp om dette. Dette er mennesker som formidler dette budskapet, bare ved å være tilstede i samfunnet. Det formidler også verdier som lett fordunster i et materialistisk samfunn, preget av velstand og allmenn suksess. Sett i dette perspektivet, kan kanskje barnevernets dysfunksjon forstås som et speil av en dekadent utvikling skapt av samfunnets materielle suksess. Sagt med billige ord: Det skaper perfeksjonisme og knuser menneskeverdet på veien.

9- Barnevernskritikken

Det å ha utbredt tillit i et samfunn er den viktigste humankapitalen man kan ha. «Barnets beste», handler i høy grad om å sikre et godt oppvekstmiljø. Spør sosiologene. I områder der tilliten forvitrer, så forvitrer også hele miljøet. Kriminalitet, rus og sosiale problemer tar overhånd. Det å opprettholde tillit er derfor en del av en dugnad som vi alle må være bevisst på og ta del i. Men det handler i høy grad også om hvordan myndighetene utøver sin gjerning.

Tillit skapes av bevissthet på menneskeverd. Vi må se individet, og det må innvilges ubetinget menneskeverd. Jeg tenker at forekomsten av konspirasjonsteorier, i et samfunn er et mål på tillitsnivået.  Jo lavere tillit, desto mer konspirasjonsteorier. Eksistensen av konspirasjonsteorier, handler ikke bare om å riste på hodet av noen eksentriske «tullinger». Det er et fenomen man kan høste informasjon ut av. Derfor bør man måle og registrere dette. For det sier litt om hvilken vei det bærer i samfunnet vårt. Det samme gjelder forekomsten av korrupsjon i et samfunn. Vårt samfunn skårer veldig bra på disse variablene. Men dette kommer ikke av seg selv. På den økonomiske siden har vi en tradisjon og utviklet fagkompetanse på revisjon, noe som demmer opp for en stor del av økonomisk korrupsjon. Men korrupsjon handler ikke bare om økonomi. Jeg har utvidet definisjonen her. Vårt rettssystem er den viktigste forposten for å demme opp mot sosial korrupsjon. Jeg har definert sosial korrupsjon som korrupsjon som er motivert av sosial profitt. Da kan det handle om alt fra makt, til posisjoner, til prestisje, til status og karriere.

Dersom jeg hadde vært politiker, eller samfunnsplanlegger, så ville jeg merket meg at også barnevernet er gjenstand for konspirasjonsteorier. Det gjelder både generelt og i den enkelte sak, som havarerer. Mennesket søker å skape historier, der informasjonen mangler eller i møte med det uforståelige.  I utlandet spekulerer man i at fødselstallene er så lave i vårt land, at man bruker barnevernet som instrument for å rane til oss flere barn. Andre konspirasjonsteorier handler om økonomiske motiv, all den tid at dette er et område som omsetter for rundt 20 milliarder i året. Man fristes jo til å riste på hodet av dette, og tenke at ja det finnes mange «tullinger» der ute. Igjen, det handler ikke om tullinger, men det er et signal om at systemet er utformet på en slik måte at det åpner for mistillit og spekulasjoner. Det er nok. Derfor er enhver konspirasjonsteori, hvor høytflyvende den enn måtte være, et fenomen som enhver seriøs samfunnsplanlegger burde ta på alvor, ikke for at det nødvendigvis er noe i spekulasjonen, men fordi her finnes hull og uforståelige prosesser som åpner for mistillit. Er det tette sosiale bånd mellom meg som innkjøper og leverandøren. Vi går på restaurant sammen, og vi kjøper vin til hverandre til jul. Den største kritikken mot en slik praksis, er at det åpner for spekulasjoner og legger et press på tilliten. Når jeg går inn for at leverandøren skal få hovedkontrakten, så har jeg eksponert meg for mistro. I næringslivet har vi kommet langt i bevissthet på å innrette oss slik, at denne type mistro ikke får utvikle seg.

Den høye tilliten vi har mellom stat og innbyggere er helt avhengig av et høyt bevissthetsnivå på slike forhold. Refleksjonene over antyder at det er en fundamental svikt på dette området.

Det har alltid vært kritikk mot barnevernet. Men de siste årene har kritikken vært massiv, både fra samfunnskritikere, på sosiale media, fra fagfolk og ikke minst i utenlandske miljøer. Det er på gang en barnevernsreform, men den ser ikke ut til å ha ambisjoner om å gjøre noe med de grunnleggende problemene. Den adresserer kompetansen. Det er jo bra, men spørsmålet er om det vil avhjelpe i den gruppen av saker som sosiale media renner over med. Det meste av kritikken i massemedia handler om tilfellene der barnevernet ikke grep inn, eller gjorde nok. Men den store underskogen av kritikk på sosiale media, handler om tilfellene der barnevernet åpenbart forgriper seg på familiene. Slike familier får jo ikke drahjelp av et barnevern som blir enda mer hypersensitivt, får enda flere og kraftigere instrumenter, enda videre fullmakter og enda mer ubestridt autoritet.

Jeg vil berømme varslere som KIB, som består av fagfolk, psykologer, fastleger, og jurister som for noen år tilbake samlet seg bak en bekymringsmelding på norsk barnevern. Det samme gjelder enkeltpersoner, som Rune Fardal, som med små midler men med stor innsats, videre-bringer enkeltsakene og menneskene og gir menneskene som rammes en stemme i sosiale media. Fortellingene som kommer frem er rystende og skremmende. Dessverre kan det se ut som at storsamfunnet, i stedet for å applaudere dette, motarbeider og til og med sanksjonerer slike initiativer.

Jeg tenker at ja, selvsagt ser vi dette bare fra den ene siden. Det er den muligheten vi har. Men like fullt, dersom man virkelig skal lære om norsk barnevern, så er det beste perspektivet nedenfra og opp. Djevelen ligger i detaljene. Ovenfra og ned, ser man en papirkonstruksjon som henger sammen i en struktur, som virker gjennomtenkt og som er teoretisk feilfri. Hvor mange ganger har jeg ikke sett mine egne datasystemer på denne måten. Men det er når dette skal fungere i praksis at fasiten avsløres. En granskning av norsk barnevern handler i stor grad om case-studies, hvor enkeltsaker gjennomgås og forstås i detaljer, inkludert familiene som rammes. Det er dette Rune Fardal inviterer til med sin familiekanal på Youtube. Ser man mange nok av disse videoene, så ser man mønstre. Det er de «klassiske feilene» som Einar Salvesen snakker om.

Det hevdes at en del av disse kritikerne opplever trakassering fra myndigheter. De møtes i alle fall ikke med verdighet, og svært lite av dette slippes fram i etablerte massemedia. Dersom dette er tilfellet, legger det seg bare til den mistilliten som allerede er der fra før. Det oppfattes en totalitær eim over det hele, som får mennesker til å assosiere med Stasi eller Gestapo. Det er neppe rettferdig, men poenget er at samfunnet her har en praksis som undergraver verdifull tillit. Det burde få varsellampene til å lyse. Men varslerne blir ikke tatt på alvor. Personlig hyller jeg alle som evner å gå ut på denne måten, investerer tid, penger, karriere og innsats for å varsle om dyp urett i samfunnet. Dette er helter, som kanskje en gang får sin anerkjennelse. For det kan komme en tid, da det norske samfunnet, som så mange ganger før har måttet krype til korset, kommer til sans og samling, manner seg opp, og ber om unnskyldning.

Ja, politikerne er nok naive, eller er det noe mer graverende som foregår?

Dialogen over er pukket fra en av Rune Fardals rystende videoer hvor han intervjuer ofre for havarerte barnevernssaker. Omstendighetene som fortelles, at vedkommende saksbehandler ble tatt av saken, gjør at dette virker troverdig. Men selvsagt må vi ta forbehold. Jeg linker ikke til selve videoen da den inneholder for mye avslørende detaljer som kan identifisere mennesker. Det dialogen avslører, er bevisst juks. Noen har utformet en rapport, som er tilpasset en agenda. Dette er noe de må klare å «komme unna med» i forhold til sjefen, og de spekulerer i at lydopptak som forteller noe annet, er ugyldig bevismateriale.
Enhver som ikke er involvert i dette vil stille seg uforstående til hva dette er og hva det betyr. Hva driver de med? Hva er agendaen? Hva er motivasjonen? Det er her jeg tenker at det ofte er for lett å havne i konspirasjonsteorier. Det kan være det. Dette er opplagt en konspirasjon. Det er to mennesker som åpenbart har en jukseagenda sammen. Det er per. definisjon en konspirasjon. Men hva driver dem? Dersom det ikke er penger eller karriere, hva er det da? Jeg tenker at svaret ofte kan kobles svimlende nær tilbøyeligheter som ligger i vår menneskelige natur. Et viktig element er at når man jobber i barnevernet så skjer det ofte dramatikk. Denne dramatikken handler ikke bare om klienter og barn, men som barneverner er man også en del av og påvirkes av slike prosesser. Mest sannsynlig kan den være skadelig for noen, på den måten at man opplever tilfredsstillelse og en psyke som krever gjentakelse, gjerne mer og sterkere. Det å oppleve suksess med manipulative virkemidler, gir sannsynligvis en sterk følelse av tilfredsstillelse. Det er som å vinne i pengespill og bli spilleavhengig.

Tendensen til å teste ut og utvikle manipulasjonskompetansen, legger sannsynligvis i oss fra vi er barn. Barn forsøker å strekke grensene, og de som lykkes best har dermed utviklet et verdifullt verktøy å ta med seg inn i voksenlivet. For det kan brukes og videreutvikles for sosial suksess. Barnesinnet som opplever dette, kjenner sannsynligvis på et rush av belønningssystemene, i kraft av å lykkes med slikt. Men barnet er fortsatt i oss som voksen. På samme måten som huskatten leker med musa, så utvikler enkelte mennesker tendensen til å plage andre mennesker, dersom de oppfatter at det gir suksess og man kommer unna med det. Dette er menneskenaturen. Det er en selvforsterkende prosess, som kan ta av og bli dysfunksjonell, på samme måten som det å vinne en betydelig gevinst kan utløse spilleavhengighet. Dette er ikke så veldig forskjellig fra politi, som utvikler voldstendenser, som følge av samme type mekanismer. Men menneskenaturen er mangfoldig. Her lister jeg opp noen varianter som er nært koblet til menneskenaturen:

  • Drama-avhengighet
    Forekomsten av drama gjør noen avhengige, og skaper impulser om å lage mer drama.
  • Overopphoping og frem-dyrking av psykopatiske trekk
    Opplevelsen av å lykkes med manipulasjon gir tilfredsstillelse, tro på egen manipulasjonskompetanse og behov for å strekke grensene stadig lengre.
  • Sosial utrenskning
    Et urgammelt behov for å utstøte sårbare individer fra flokken.
  • Opplevelsen av å bety en forskjell
    Manglende selvfølelse kompenseres ved å forsterke opplevelsen av egen eksistens ved alarmisme, eller piske opp drama, og oppleve sosial gjennomslagskraft.
  • Toksisk Alliansesignalisering

Alt dette kan skje fordi vi har et system som åpner for at det kan skje. I Saudi-Arabia er det visst nok lov å drepe sin datter. Mange over nitti prosent av fedre, dreper jo ikke sine døtre. Men det faktum at systemet tillater det, gjør at noen benytter seg av det. Så det skjer. Der systemet åpner for misbruk, der vil misbruk skjer. Der systemet ikke åpner for misbruk, men hvor kontrollmekanismene svikter. Der vil misbruk skje. Så er det akkurat dette, at våre handlinger er selvpåvirkende. Er jeg med på noe som gir stimulans, så roper villdyret etter mer, mer, mer. Sannsynligvis er sosial dramatikk vel så avhengighetsskapende som fjellklatring. Selvsagt finner de hverandre, de som tiltrekkes av dette. Slik oppstår samarbeidet, allianser og toksisk kultur.

Dette handler selvsagt ikke bare om barnevern. I alle sammenhenger hvor individer og subkulturer gis maktmidler i sine hender, så skjer dette. Det å forstå menneskenaturen er å vite at man ikke tildeler maktmekanismer, uten filtrering på personlig egnethet, uten uventede kontroller, uten uavhengige kontrollmekanismer, uten evaluerings-systemer og læringskulturer på plass. Dette gjelder i høyeste grad også politi og rettsvesen. Jeg skjønner godt vegringen mot bevæpning av politiet. Vi ser utslagene av politivold, hvor lett dette tar fyr, hvor lett kulturen forgiftes. Dette er ikke nytt. Vi har sett det gang på gang.

Naive politikere tenker at det kun handler om å utforme nye og bedre forskrifter; bedre presiseringer, bedre formuleringer, klarere visjoner. De ville blitt rystet i sitt innerste dersom de hadde sett i hvor liten grad slike regler og direktiver, etterleves og respekteres. I handen på Jørgine Hattemaker er ikke bokstavene verdt papiret de er skrevet på.

Min oppfordring til politikerne er: Våkne opp, ta ditt ansvar, ta grep og tenk nytt, for et bedre og mer velfungerende barnevern.

Kanskje går det an å snakke om å utvikle et «kongesyn på mennesket». Kongen ser bare blide mennesker, i penklær og fra sin beste side. Eventyrene er fulle av konger, prinsesser og elite som kledte seg ut, kamuflerte seg og gikk ut i verden i den hensikt å realitetsorientere seg. Case-studies av barnevernet kunne kanskje være et bra sted å begynne.

Igjen: For å være en god politiker må man forstå mennesket. For å forstå mennesket, må man forstå menneskets natur. For å forstå menneskets natur må man forstå mekanismene som skaper mennesket. For å forstå mekanismene som skaper mennesket må man forstå evolusjonsteorien. For å forstå evolusjonsteorien, så må man forstå evolusjonsmekanismene.

Politikere som er blind for dette, er dømt til å gjenta de samme feilene, om og om og om igjen. Det er de dårlige politikerne. Dem er det dessverre alt for mange av.

Motgang gir meningen med livet

Det er nok mye sannhet i at de som ikke har problemer de lager problemer. Dette er i alle fall min livserfaring. Men det er først de siste årene jeg har utviklet en forståelse av hva dette egentlig dreier seg om.

Motgang

Jeg googlet «den som ikke har problemer han lager problemer» og fikk frem denne dialogen. Den gir et hint om at impulsen til å lage problemer ligger dypere enn personen selv forstår, eller kontrollerer. Så hva er dette for noe og hvorfor har vi slike tendenser? Min hypotese på dette finner du her. Resonnementet er i korthet slik:

I praksis handler altså dette om at svikt i tilgang på utfordringer i livet driver til:

 

Denne måten å forstå mennesket på har store konsekvenser. De store politiske- og religiøse- konfliktene mellom oss får en ny dimensjon. I tillegg til fysiske konflikter handler jo dette i stor grad om ideologi. Den vanlige tenkemåten er at først ideologi, så formes kultur og individ. Min tenkemåte kompliserer det hele, og anser derfor ideologier like mye som et produkt av kulturen, som at kulturen er et produkt av ideologier, men at vi har underliggende biologiske drivkrefter bak alt dette.

Likevel er det viktig å forstå et det ikke er noen «determinisme» i dette. Menneskets varemerke er å avsløre naturens mekanismer og ta høyde for dette i sin planlegging. Fysiske helseproblemer lar seg jo handtere med kunnskap og kompetanse. Det samme gjelder kulturelle helseproblemer. Det betyr at, dersom vi ønsker å skape en stabil bærekraftig sivilisasjon, så må dette inn i ligningen, når vi planlegger dens innrettinger. Vi må forebygge mot naturlige svakheter innebygget i vår egen biologi. Den type dekadens jeg snakker om her, rammer mest blant elite og i høyere sosiale lag. Med utvikling av velferdsstat vil jo dette spre seg nedover i rekkene og bli en folkesykdom. Jeg tenker at det finnes et vell av muligheter for å forebygge. Men det er en annen diskusjon. Det viktigste nå er å erkjenne eksistensen av slike mekanismer og hvilken risiko dette innebærer.

Når meninger blir mote

Noen har sagt at de fleste av oss fødes som originaler men vi dør som kopier. Men går dette så langt at vi faktisk har et flertall som, i all sin tenkning, følger den store strømmen, hvor enn den går? Kan dette skyldes en impuls i oss som stikker dypere enn vi liker å tro?

Synkron

Jeg ble klar over at jeg er i stort mindretall da jeg, for noen år siden ble skarpt irettesatt av en venn for å riste på hodet over en sak om en taxisjåfør som ble skjøvet ut på grunn av en åpen skjorteknapp. Vi hadde en lengre diskusjon, og jeg oppsummerer den slik: Er det å bomme på konformitet et uttrykk for svakere sosial kompetanse, eller i verste fall svakere respekt og lojalitet, eller er det et uttrykk for sosial resistans og selvstendighet? Sannsynligvis er det ikke noe fasitsvar, men jeg tror vi kunne blitt enige om at det å utfordre konformiteten, alltid medfører risiko for sosiale kostnader. Spørsmålet er hvor langt dette går og hvor dypt det stikker. Jeg fikk et eureka-øyeblikk da jeg så denne videoen om sjimpansepolitikk. Her fikk jeg se to sjimpanser, marsjere i takt, som et signal på alliansen mellom dem.

Da jeg så dette og forstod hvordan allianser signaliseres i en sjimpanseflokk, så gikk det et lys opp for meg. Jeg vil ikke bli overrasket om andre har tenkt samme tanken før meg. Her ligger en mulig forklaring på fenomener som marsjering, dans, synkrone bevegelser osv. Her er det mye å høste opp imot bakgrunnen for utvikling av f.eks. dans og musikk, som jo er et universelt kulturelt fenomen. Men det lar vi ligge. Saken er jo at synkrone bevegelser signaliserer allianser, og vil dermed inngå som en del av den politiske prosessen i gruppen. Dette har jeg beskrevet her.

Min «hårete» ide er at denne type signalering kanskje strekker seg mye lengre når det gjelder oss mennesker. Vi er tross alt den meste ekstreme av arter som sosialiserer via kognitiv kapasitet. Da ser jeg for meg to synkroniserings-lag til. Det vi ser i videoen er jo motorisk synkronisering. Men når jeg begynte å tenke på dette fenomenet så ser jeg jo med en gang koblingen til emosjonell synkronisering. Dette er best beskrevet her. Det fungerer via det kommunikasjonslaget jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Så kommer det kontroversielle, som kanskje ikke er så kontroversielt når vi tenker oss om. Vi synkroniserer også intellektuelt. Det vil si at meninger, hvordan vi oppfatter verden, livssyn, ja alt av forestillinger basert på forståelse, tenderer til å bli synkronisert. Dette har jeg beskrevet her, under «Kognitiv Synkronisering».
Det vil si at våre holdninger har lavere selvstendighet og autonomi i seg enn vi liker å gi inntrykk av.

Mer og mer har jeg skjønt at, dersom det er noe i dette, så er det dramatisk. Hva betyr dette for vår tro på demokratiet? Hvor stor andel av de stemmeberettigede fortjener betegnelsen «stemmekveg»?
Men det som verre er, er at dersom vi er blind for dette, så vil det meste av våre analyser av sosiale og kulturelle prosesser mangle avgjørende perspektiver. Legger vi for stor vekt på ideologienes innhold? Er det medvirkende årsak til problemet med «å lære av historien»?

Men det aller verste er kanskje øyeåpneren som viser hvordan sosiale prosesser kan «gå av hengslene» helt av seg selv, og fange individene inn i sosiale malstrømmer uten mulighet til å komme unna. Les gjerne om «folkekalkulatoren», «Sosiale vippepunkter» og ikke minst mitt praktiske eksempel hvor dette er anvendt på Nazi-Tyskland.

Det har etter hvert gått opp for forskere at vi tenderer til å mene eller handle på autopilot, observere dette, og rettferdiggjøre det i ettertid, dersom det blir nødvendig. Men her kommer det magiske trikket. Når vi rettferdiggjør, så tenderer vi til å tro at vi gjorde denne kalkylen i forkant av handlingen. Det er som regel ikke tilfellet. Eksperimenter avslører det motsatte. Vi er utrolig kreative til å rettferdiggjøre. Vi har en hjerne som ikke spesifikt er innrettet på sannhet, moral eller rasjonalitet, men på biologisk suksess. Alt det andre er bare biprodukter, særlig dyrket frem av seleksjonspress på sosial suksess. Jo høyere IQ, desto flinkere er vi, ikke til å være rasjonelle og finne sannhet, men til å rettferdiggjøre. Derfor er det neppe noen sammenheng mellom IQ og f.eks. det å tro at Jorda er flat, eller at klimaforskningen er en gedigen konspirasjon. Kanskje er det verre å bevege smarte mennesker ut av sin irrasjonelle tro, nettopp på grunn av denne irrasjonelle bruken av egen kognitive kapasitet. Jeg opererer ofte med begrepet «bergtatt». Evnen til å bli bergtatt varierer sannsynligvis positivt med IQ og overtro på egen dømmekraft.

Men dette er jo stikk i strid med et ideal mange av oss har. Vi vil jo gjerne være selvstendig, åpen og rasjonell. Hvordan kan vi vaksinere oss mot denne tilbøyeligheten i vår natur? Jeg tenker at den første myten som må bort, er overtroen på egen dømmekraft, magefølelsen og selvkontroll. Jeg har opplevd mennesker som sier til meg, at – Ja dette har jeg kontroll på. Jeg vet om alle disse svakhetene. Derfor sjekker jeg alltid motargumentene, og de viser alltid at jeg har rett.

Vel, kunne jeg ha svart: Dine fortolkninger av saken, dine analyser av saken vil alltid vise deg at du har rett. Ikke fordi det har noe med sannhet eller objektiv analyse å gjøre, men fordi villdyret i deg viser deg disse kortene. Og som regel havner man «tilfeldigvis» ned på en «fasit» omtrent i tråd med den gruppen man selv identifiserer seg med.

Derfor vektlegger jeg mest oppøvelse til selvkritikk i Det Kritiske Mennesket. Men ingen mennesker behersker dette alene, og ingen av oss unngår denne fella. Derfor legger jeg så stor vekt på konstruktiv dialog, som jo er ment som en prosess for gjensidig utfordring, i motsetning til ekkokammer som er en prosess som fungerer som gjensidig bekreftelse. Det er vesentlig å kunne oppdage forskjellen på disse. Konstruktiv dialog er ment designet slik at uenighet oppfattes som en mulighet, en ressurs, i stedet for en trussel. Dette er ikke villdyrets naturlige primærstrategi, derfor krever det kognitivt arbeid å opprettholde denne holdningen. Uenighet er en mulighet til å utvide egen forståelseshorisont, og det er ingen nødvendig forbindelse mellom uenighet og fiendskap. Derfor er det også viktig at man er bevisst på at tilbøyeligheten til å utvikle fiendebilder, kan avdempes ved hjelp av det jeg kaller for sosial punktering. Man skal ikke trekke seg bort fra meningsmotstandere, men heller søke fellesskap med dem.

Til slutt vil jeg nevne teksten om Det Fanatiske Mennesket, som jeg håper kan være en øyeåpner. Fanatisme er nok noe som oppstår i patologiske sosiale vekselvirkningsprosesser. Da er det vesentlig å identifisere kjennetegnene på fanatisme, og hvordan man kan vaksinere seg mentalt mot dette.

Den biologiske kjønnsknuten

Jeg holdt på å falle av stolen da muligheten gikk opp for meg at kvinnens mest sentrale kjønnsdrift ikke er seksualitet men aggresjon. Muligheten gikk opp for meg da jeg arbeidet med denne bloggposten. Kanskje har det også sammenheng med at jeg på den tiden nettopp var veldig opptatt av aggresjonen, hva den egentlig er og dens mange manifestasjoner.

Knute

Utfyllende om dette: Se her og her og her. Først vil jeg påpeke at begrepet «kjønnsdrift» ikke er skrevet i stein. Det er ikke noen fasit i hva det skal inneholde. Når jeg foreslår å sortere aggresjon som kvinnens kjønnsdrift nummer en, så handler det om at den, for kvinners del, er viktigere for reproduksjon enn seksualdriften. Selvsagt forstår jeg at dette forslaget er kontroversielt. Jeg begrunner det med følgende:

  • Kvinnen er portvokter for det reproduktive maskineri
    Da er aggresjon den viktigste drivkraften til forsvar av dette
  • Kvinner er like aggressiv som menn, men aggresjonen manifesterer seg mer subtilt
    Her benytter jeg Freuds teori om forskyvning. Kvinner er i gjennomsnitt fysisk svakere enn menn, og må derfor oftere finne andre måter å utløse aggresjonen på. Kvinners manifestasjon er derfor mer på sosial vold.

Om vi tar utgangspunkt i denne hypotesen, så betyr det i praksis at de fleste kvinner har den ubehagelige oppgaven med å diskriminere mellom menn, hardt og brutalt. Sannsynligvis handler ikke dette bare om trykket av menns utspill, men også om å dempe ubehaget ved å hindre at det kommer så langt som til utspill. Da handler det om alt fra å usynliggjøring, til innrettinger som begrenser menns tilgang til arenaen og til å høyne risikoen ved det å prøve seg. Alt dette finner vi igjen i samfunnet i dag. Men når jeg sier ubehag, så handler det sannsynligvis ikke bare om mas og selve ubehaget i å måtte avvise, men også om en dyp oppfatning om at dette egentlig ikke er rettferdig opp mot vår tids standard. Det jeg kaller for kjønnsknuten handler akkurat om dette siste. Da er det jo bare å konstatere at vi akkurat har gjennomlevd en humanismens epoke i vår kultur. Humanismen har et sterkt fokus på menneskets etiske verdi, og dermed også mot alle former for diskriminering. Humanismens idealer kan også rotfestes i menneskets biologiske disposisjon for omsorg og empati. Det er derfor lett å identifisere seg med dette, og å oppfatte mennesker som bryter med dette som «onde» og «slemme». Det er disse verdisettene som brytes mot hverandre og som blir satt på spissen, nettopp i det gode humanistiske samfunn. Det skaper såkalt kognitiv dissonans, og går kanskje så dypt som emosjonell dissonans. Problemet er at vi har et humanistisk ideal om ikke å diskriminere, mens villdyret i oss har en uhemmet hang til dyp diskriminering på akkurat dette området. Det er altså en inkompatibilitet som skaper skam, angst og aggresjon. Det er ikke rettferdig at mennesker skal eksponeres for et daglig dilemma hvor gode humanistiske idealer brytes mot nødvendig sosial brutalitet.

Dette er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten, og jeg regner dette for å være en viktig del av det jeg kaller for kvinnens primære kjønnsfrustrasjon.

Jeg tenker at med å få satt ord på hva dette egentlig er, så er samfunnet mange steg videre i sin kamp for å forholde seg til problemet på en rasjonell måte. Veien går gjennom erkjennelse og anerkjennelse av det jeg kaller primær kjønnsfrustrasjon hos begge kjønn. Så handler det om å innse at her finnes det en knute som selveste moder natur har etterlatt i oss, som er inkompatibel og som vi må finne en måte å leve med, også i moderne sivilisasjon. Det betyr ikke å la det skure og gå, men å finne frem til måter å handtere det på, som kan avdempe problemet så langt som mulig. Vi vil aldri kunne skape paradis, men forskjellen på det beste og verste samfunn vi faktisk kan skape, er formidabel. Da handler det om ikke å falle for fristelsen til å demonisere hverandre, men heller oppmuntre hverandre der vi er. Det handler om å gjenetablere det etiske menneskeverdet. Det handler om å trene seg opp til å praktisere respekt, og til å tåle ubehaget når utfordringen treffer. Det handler om å endre holdningen til slike ulykker til å akseptere det som en nødvendig ingrediens på denne livets reise, som er med på å skape mening. Les mer om denne type livsinnstilling i «Det Modne Menneske».

Er mennesket dømt til krig?

Det er over 70 år siden Andre Verdenskrig endelig var over. I tiden etterpå har vi, i den vestlige delen av verden gjennomlevd en periode med langvarig fred. Vi er nå vitne til en skremmende prosess med kulturell fragmentering og nasjonalisme. Er freden i seg selv en trussel som er dømt til å skape krig?

Krig

Først vil jeg bare poengtere at jeg tar avstand fra all krig, at jeg håper at mine barn og barnebarn skal kunne oppleve samme fred og stabilitet som min egen generasjon. Dette er ingen forsvarstale for krigens nødvendighet. Desto verre er det oppleve at det demrer for en at det kanskje kan ligge fallgruver i vår egen natur, som forsterker krigs-latensen, jo lengre freden varer.

Men om det virkelig er slik, er det viktig å forstå slike mekanismer. Menneskets særtrekk er nemlig å kunne unngå denne naturens determinisme, nettopp fordi vi forstår mekanismene og evner å ta høyde for dem.

Så hva består denne økende krigs-latensen i? Vel, jeg tror de fleste innser at økende kulturell fragmentering i form av mer proteksjonisme, økende forsvarsbudsjetter, økende nasjonalisme, høyere konfliktnivå, dalende oppslutning om demokrati og svekkede internasjonale institusjoner, samlet sett øker krigsfaren. Spørsmålet er hva som driver alt dette. Og her er det viktig at, det jeg kommer opp med, ikke er den eneste driveren. Alle slike prosesser er svært komplekse og vanskelig å nøste opp i.

Hør gjerne dette innslaget på Verdibørsen om opptakten til første verdenskrig. Det er et utmerket eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser ute av kontroll. En måte å forstå krigsutbrudd på, er gjennom analyse de av politiske prosesser som endte opp i dette. Det er jo temaet i dette innslaget. Men, det er jo velkjent at ingen egentlig kan sette fingeren på hva som egentlig startet Den Første Verdenskrig. Den Andre Verdenskrig er mye enklere. Den var et resultat av første verdenskrig. Det samme, hevder Bernt Hagtvet, gjelder det 20 århundres store samfunnseksperimenter: Kommunismen og Nasjonalsosialismen. Vi lever enda med skadene etter en, over hundre år gammel, krig som ingen helt forstår. Det er en kompleks materie, som ekspertene sikkert kan snakke i dagevis om. Mitt fokus er mer på mennesket og sosiale prosesser generelt, altså et dypere lag som tar mentale- sosiale- og evolusjonære perspektiver. Men i dette innslaget glimter Bernt Hagtvet til med noe av dette. Han snakker om et forvitret syn på menneskeverdet og på idealisering av macho-mennesket. Ja, tenker jeg: Det er en relevant observasjon.

Her er han inne på noe som jeg kaller for «kulturell latens». Les gjerne gjennom min korte refleksjon om dette. Poenget er at det var noe i de kulturelle strømningene (nasjonalisme, proteksjonisme, fatalisme osv.) som lå og ventet på å bli utløst av en «perfekt storm». Skuddene i Sarajevo var fyrstikken som utløste det hele. Ingen fikk ideen til første verdenskrig. Ingen planla den, og ingen satte den ut i livet. Land, kulturer og politikere ble fanget i en sosial malstrøm som tok av og levde sitt eget liv.

Nå skal jeg gå litt dypere inn i slike sosiale prosesser, med utgangspunkt i den hårete hypotesen at over 70 år med fred og økende velstand i seg selv kan bære kimen til kulturelt sammenbrudd og til slutt krig. Tanken slo meg for noen år siden, da jeg jobbet med en tekst kalt «Det Heroiske Mennesket». Dette er beskrevet her. Utgangspunktet er en hypotese om at steinalderens normaltilstand er hyppige perioder med underskudd på menn. Sjekk gjerne opp mot forskningen til Professor Steven Pinker, som antyder at vi har en svært voldelig fortid.

Så har jeg vært inne på biologiske kjønnsroller her, hvor jeg refererer en video hvor professor Kathrine K. Young lister opp menns tre tradisjonelle oppgaver i reproduksjonen: sædleverandør, forsørger, beskytter. Biologisk sett skaper dette nytteverdi fordi menn ikke knyttes opp mot det reproduktive maskineri, på samme måte som kvinner er det. Summen er at menn har svakere naturlig empatisk appell enn kvinner, og er dermed mer sosialt sårbare på synkende nytteverdi. Dette skaper naturlig motivasjon til å kompensere for dette. Strategier for å kompensere dette går gjerne langs disse tre linjer:

  • Sædleverandør
    Strategi: søker alfa-status
    Menn er naturlig kompetitive og søker seg opp i hierarkiet. Men der er det dårlig plass og de færreste når toppnivåene. Det vi ser i våre samfunn er at massemedia preges av det jeg kaller for alfaattraksjon og overfokuserer på alfamennesker. Menigmann falmer og usynligheten blir mer påtrengende. For meg er det nærliggende å tenke at dette har skapt en sosial vekselvirkning med stadig sterkere press på etisk menneskeverd. Det er vinn, eller forsvinn. Det kjøler ned det sosiale klima.
  • Forsørger
    Strategi: Verdiskaping; utvikle kompetanse og ofrer innsats, produsere
    Så lenge verdiskaping og de roller som kreves for dette verdsettes, så innser vi at dette er suksessoppskriften for samfunnet som helhet. Det skaper velstand, samtidig som strategien gir karrièremulighet og opplevelse av verdighet gjennom nytteverdi. Problemet er bare at velstand også skaper dekadanse som igjen skaper sosial degradering av typiske produksjonsyrker, som matproduksjon, primærnæring og tekniske yrker som ingeniører, og også sprer seg til forskning på naturvitenskapelig nivå. Dette har jeg skrevet mer om her og her. Så kommer vi ikke utenom at globalisering og automatisering har gjort et dramatisk innhugg i markedet for produksjon og teknologi. Samtidig har kvinners inntreden i arbeidslivet skapt ytterligere press. Samlet dette skaper dette en vekselvirkning som sosialt diskrediterer verdiskaping og realitetsorientering. Det blir stadig færre realorienterte mennesker å se innenfor profilerte områder.
  • Beskytter
    Strategi: Utvikle macho-idealer (alfa-identifikasjon), nasjonalisme og skape ytre fiender

Da er vi inne på det som egentlig er tema. For den tredje strategien handler som sagt om beskytterrollen. For å tilegne seg beskytter-rollen må man i stor grad fremstå som macho, noe som igjen kobles opp til alfamennesket. Dette er en drivkraft. For å bli verdsatt som beskytter er man avhengig av ytre trusler. Da får vi enda en drivkraft, nemlig den til å blåse opp fiendebilder. Dette er en variant av det dekadente mennesket som gjenskaper steinalderen. Manifestasjoner av dette er konspirasjonsteorier, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.
I det siste har jeg også kommet opp med ideen om at selve utviklingen av et bredt folkeforsvar, forsterker denne tendensen. I forsvaret skapes en vi-holdning basert på å beskytte «flagget, kongen og fedrelandet», med ritualer og utstrakt bruk av det jeg kaller for alliansesynkronisering. Dette sementerer en sosial- og deretter mental belønningsmekanisme for «lojalitet for kongen og fedrelandet». Vi skal ikke så mange årene bak i tid før flertallet av mennene i samfunnet hadde dette som en felles erfaring og kulturell formingsprosess. Det å bli kritisert for det som tidligere gav belønning og skryt, skaper selvsagt kollektiv forvirring.

 

Men dette er ikke alt. Jeg har allerede nevnt hypotesen om at kjønnssammensetningen i et samfunn med langvarig fred er forskjellig fra normaltilstanden i steinalder-samfunnet.  Jeg husker fra jeg var liten, og jeg hørte fortellinger fra Bibelen om «fæle røverbander». I dag tenker jeg at, i den grad det var langvarige fredsperioder i tidligere tider, eller at andre ulykker ikke opprettholdt den skjeve kjønnsbalansen, så har dette blitt regulert gjennom det jeg kaller for sosial utrenskning. Menn som blir for plagsomme kunne kanskje rett og slett bli utvist om de ikke ble drept. Dermed får vi opphopinger av gruppens outsidere, der utenfor, som igjen ligger og terroriserer landsbyene, med ran, drap og voldtekt. Derav historier om «røverbander» av den typen vi hører snakk om i Bibelen. I vår tid, blir jo ikke mennesker (mest menn) utvist på denne måten, de blir sperret inne i fengsler. Dette er en logisk følge av etablering av nasjonalstater og regjeringsområder. Det er ikke et villnis der ute, men andres regjeringsområder.

Så hva er det som driver denne sosiale utrenskningsprosessen? Dette handler selvsagt om all den kriminalitet vi kjenner igjen fra vår tid, og alle tider, og det handler om sosialt spill i alle sine fasetter, men det handler også om at et overskudd av menn, uten meningsfylte plasser eller roller i samfunnet, legger et konstant press på den kvinnelige delen av befolkningen. Da handler det selvsagt om uønsket seksuell oppmerksomhet av alle tenkelige kreative slag. Jo mer omfattende og ukontrollert dette presset er, desto farligere lever kvinnene i samfunnet. Dette skaper i sin tur en drivkraft som dyrker frem juridiske og normative barrierer mot dette. I vår tid ser man en eskalering av både normer og juss. Dette skyldes igjen at slike normer tenderer til å «ta av» og leve sitt eget liv, og forsterke seg til en helligdom i seg selv. Det tidligere temaet om moralsk trakassering er en del av dette bildet.
Vår kulturs respons på dette, er stadig økende forekomster av sosial kontroll, sosial vold og at menn generelt bli gjort til gjenstand for samfunnets kollektive oppdragerprosjekt. Utviklingen går mot to kategorier av menn: Enten er du synlig, profilert veloppdratt alfa, eller du er en usynlig arbeidshest. Alt annet er utenfor normativ kontekst. En usynlig arbeidshest skal gjøre jobben sin, men ellers ikke komme i veien for noen. Og det er nettopp denne rollen som usynlig arbeidshest som skaper en frustrasjon, som frister mange til å søke seg over i beskytterrollen. Da handler det om å skape forestillingen om de ytre fiender, og macho-forestillingen om seg selv, som samfunnets redningsmann.

Den analysen jeg har gjort her er selvsagt spekulativ. Men jeg tenker det er vesentlig å vise den frem fordi den representerer en tenkemåte som er nesten fraværende i vår forståelse av samfunnsprosessene i vår kultur i dag. Poenget er at den store samfunnsdialogen i dag har en for ensidig søkelys på ideologier og ender ofte opp med demoniseringer. Ofte har vi en monokausal tilnærming: Ideologien er årsaken, ekstremismen er virkningen. Dette utfordrer jeg her. Jeg åpner altså for at årsakskjeden på ingen måte er så lineær og enkel. Ideologier kan snarere ses på som et symptom på underliggende prosesser og spenninger. Det samme gjelder konspirasjonsteorier, og religiøs tro.

Dersom jeg er inne på noe her, så blir jo bekymringen at, på tross av at «vi lærer av historien», så går vi i fellen gang på gang fordi vi har et tabuforhold til vår egen natur og hvem vi er. Ved neste korsvei kan katastrofen bli total. Det finnes atomvåpen nok til å utradere hele sivilisasjonen. Det holder ikke at «vi har ansvarlige politikere …».  Se hvordan Første Verdenskrig Startet ute av enhver rasjonell kontroll. Flere ganger har det holdt på å gå galt med atomvåpen. Faren er økende.

Det å utvikle forståelse for sosiale og kulturelle prosesser koblet opp mot evolusjon og et realistisk bilde av mennesket, er kanskje en forutsetning for menneskets muligheter til å lykkes, ta til stjernene og utbre oss i universet. Da handler det for eksempel om å utvikle forskning og strategier som gjør at vi kan stabilisere samfunnet over utallige generasjoner på tross av fred og velstand. Våre naturlige tilbøyeligheter kan identifiseres og tas høyde for, ikke i en perfekt paradisisk forstand, men godt nok til å holde katastrofen på trygg avstand. Et av de viktigste verktøy her er det jeg kaller for «Det Etiske Grunnfjellet», som vi kollektivt må oppfatte er en dugnad som krever offer og besinnelse fra et stort flertall av oss. Det er på tide vi avskaffer fiendebilder og demoniseringer. Vi er alle medpassasjerer på denne merkelige livsreisen mellom fødsel og død. La oss besinne oss og oppføre oss deretter.

Den store splinten

Hvor er det manglende mellomledd? En gang i livet hadde jeg muligheten til å respondere på denne utfordringen fra en kreasjonist. Jeg irriterer meg grenseløst over å ha skuslet den bort. I dag ville mitt svar vært: «Se deg i speilet min gode mann. Se deg i speilet og du ser rett på det manglende mellomledd».

Splint

For det er ikke slik at vi mennesker har utviklet oss fra dyrene. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskaper. Forskjellen på disse to konseptene er dramatisk. Det første plasserer oss mennesker utenfor biosfæren. Og det gir oss en slags opphøyet status i forhold til naturen. Det andre konseptet dekonstruerer denne opphøyde forestillingen. Min naturalistiske spissformulering:

Vi mennesker er av naturen vi er natur og vi har en natur.

Og jeg mener å ha fullt vitenskapelig belegg for en slik påstand. Samtidig er dette en påstand, som ikke bare er religiøst kjetteri, men også politisk ukorrekt i vår tids sosiale klima. Og det finnes antivitenskap på begge sider, utviklet for å benekte akkurat dette. Kampen om menneskenaturen har jeg skissert her. Min naturalistiske grunnholdning er altså at menneskets slektskap med resten av naturen er mer nærgående og påtrengende enn mange av oss liker å tenke på. For, mens kreasjonisme benekter slektskapet totalt, så har vi en tidsånd i dag hvor slektskap aksepteres, men kun opp til halsen. Dyret stopper ved den siste nakkevirvelen. Det er gått noen år siden hjernevaskdebatten la seg. Men et besøk i Norge, av den kjente kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson i oktober 2018 har blåst nytt liv i den, og den ruller videre. Kan biologiske mekanismer være en del av årsaks-komplekset bak det såkalte liketillingsparadokset? Jeg går ikke videre inn i den debatten, men bare konstaterer at dette er noe som engasjerer, og som kanskje burde interessere vår tids filosofer i større grad.

På et vis så reiser dette helt grunnleggende spørsmål ved måten vi mennesker forstår oss selv og vår plass i tilværelsen. Hva vi tror om dette avgjør hvordan vi fortolker oss selv, verden og hvordan vi navigerer i det sosiale univers.

En gang i starten på min hobbyfilosofiske reise, for 30 år siden så skrev jeg følgende spørsmål:

Kan jeg vite noe om verden uten at jeg først vet noe om meg selv?

Kan jeg vite noe om meg selv uten at jeg først vet noe om verden?

 

Da jeg kom over dette noen tiår senere, så oppdager jeg hvor styrende disse tankene har vært for min videre tenkning. For, på et vis, så er hele det prosjektet jeg i dag kaller for subjektivisme innebygget i disse spørsmålene. Måten jeg fortolker verden på kan aldri bli uavhengig av meg, og måten jeg fortolker meg selv på, kan aldri bli uavhengig av mine forestillinger om verden. Det har ledet meg til utsagn som:

 

Enhver filosof er fanget i sin egen tid (Se her)

 

Det har nå gått 160 år siden Darwin utga sin banebrytende bok om evolusjonsteorien. Men filosofer er kanskje tregere i avtrekkeren enn andre. Har man virkelig ikke oppdaget at dette er den største filosofiske revolusjonen siden Platon? Det er på tide å ta dette inn over seg, ikke bare som en ytre narrativ til forsvar for f.eks. ateisme, men som et fundamentalt narrativ som også handler om og har preget vårt mentale univers fra A-Å. Det er egentlig dette «den hårete ideen» om Den Store Splinten egentlig handler om. Jeg har beskrevet det nærmere beskrevet her (dette bør leses for å få med seg sammenhengen)

 

Når jeg snakker om «det manglende mellomledd», så er det et hint om at det vi opplever som vår «menneskelighet» på ingen måte står i perfekt harmoni med det gamle, og at vi opplever og vansmektes av denne disharmonien hver eneste dag i vårt liv. Vi har idealisert det menneskelige, men oppdager gang på gang at vi kommer til kort. Det er ingen nyoppdagelse jeg serverer. Mennesket har kjent på denne ubalansen, så lenge mennesket har vært menneske. Med språket fikk vi satt ord på det. Begreper som som «synd», «karma», «kjødet» og «ondskap» er språklige uttrykk som sentrerer rundt problemet.

Mennesket er det mest sosiale dyret på hele kloden. Det har vært en enorm suksess. Kostnaden har vært utvikling av kognitiv kapasitet nok til å overstyre villdyrets impulser, som så oftest vil noe annet og spriker i alle retninger. Men denne overstyringen er et kompromiss vi aldri kan komme unna. Derfor blir det aldri perfekt.

Det nye handler, ikke bare om å rydde bort inadekvate tankekonsepter rundt dette, men å se dette med nye øyne i lys av moderne vitenskap. Mennesket er i behov av en nyorientering om synet på seg selv, uavhengig av myter om ånder og demoner, men heller gjenoppdage realitetene: Vi har dyret i oss, og det dominerer vår atferd mer enn vi liker å tro.

I min tankeverden handler dette om erkjennelsen av kampen i vårt sinn, at den aldri blir avklart, at vi ikke kan leve uten det, at vi aldri kan overgi oss, men at fornektelsen av det gjør oss til slaver av det. Det betyr i klartekst at mennesket er dømt til et liv i kamp, med lidelse, ufullkommenhet, og utilstrekkelighet, men at vi kommer best ut av dette ved å «se villdyret i hvitøyet». Det betyr i klartekst å akseptere skjebnen, hvem vi er og mobilisere viljen til å være i tilværelsen med dette som grunnbetingelse.

 

Dette grunnsynet på mennesket danner basis-posisjoner i alle filosofiens grunndisipliner, epistemologi, ontologi, språk, logikk og ikke minst etikk.

Menneskets hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på overlevelse og reproduksjon. Men reproduksjon forutsetter ikke teoretisk forståelse av virkelighetens innerste natur, kun evne til å navigere i verden. Til dette har vi, i tillegg til sanser, utviklet logikk og språk, som harmonerer med de utfordringer arten er eksponert for gjennom utallige generasjoner. I tillegg har vi, fordi vi er en sosial art, utviklet mekanismer, på toppen av alt dette, som hjelper oss med samspill og samarbeid. Mye av dette har vi språklig plassert under den kategorien vi kaller for moral.

Når vi nå tar utgangspunkt i at evolusjonen er en høyst ufullkommen prosess, at vårt sinn preges av den samme feilbarligheten, og at det samme gjelder de sosiale prosessene, så er jo på mange måter opplysningstidens idealer, på områder som erkjennelse, sannhet, forståelse og moral, blitt utopi.

Den filosofiske respons på dette er kanskje naturlig postmodernisme.

Min analyse er at postmodernismen er en nødvendig korreksjon til opplysningstidens mest naive tilbøyeligheter, men at den samtidig utgjøre en fare for vulgarisering. Det at menneskets oppdager ufullkommenhetene i sin egen tenkning, forståelse og moral, medfører med ingen nødvendighet at opplysningstidens idealer må forkastes.

Postmodernistisk tenkning trekker ikke analysen langt nok på den måten at man ser sammenhengen mellom vår utilstrekkelighet og den vitenskapelige forståelse som også inkluderer oss selv. Man kan være fristet til å tenke at deler av postmodernistisk tenkning ble vulgarisert, slik at vitenskapsskepsisen ble for dominerende før man rakk å trekke den endelige konklusjonen, basert på vitenskap. Min analyse av postmodernismen (på sitt verste) finner du her.

Resultatet er at filosofiske miljøer i vår tid på mange måter har sviktet sin oppgave, og at mye av den forvirringen, konfliktnivået og polariseringen kunne ha vært unngått dersom filosofene hadde vært mer politisk ukorrekt (slik som f.eks. Sokrates må ha vært nettopp det). Når ledende samfunnsdebattanter tar til orde for å skrinlegge Ex. Phil. så handler det kanskje om at filosofien tar tapt sin relevans, nettopp på grunn av politisk korrekthet.

 

Oppsummeringen av den store splinten er at vår evolusjonære historie antyder en periode med «unormal» sterk hjernevekst. Dette kan ha skapt en evolusjonær vokseverk for hele arten. Det handler igjen om inkompatibilitet mellom måten vi lever på og impulsene fra vårt emosjonelle system. Det koster anstrengelse å være menneske, og det medfører lidelse og smerte på en ny måte. Det mentale og, ikke minst, de sosiale prosessene er fulle av fallgruver som truer med menneskelighetens sammenbrudd. Vi lar oss alt for lett «lede inn i fristelse», for å si det på religiøst språk. Poenget er at vi kan ikke kvitte oss med «fristeren» uten at vi kvitter oss med oss selv, taper meningen med livet og alt som er. Vi er ugjenkallelig forbundet med dyret i oss selv. Samtidig kan vi ikke overgi oss uten å miste vår egen menneskelighet, og vi kan heller ikke fornekte villdyret uten å bli slave av det. Mitt «hårete bidrag» i dette er fokus på at bevegelse fra menneske til massemenneske også utløser de samme mekanismene. Som massemenneske, enten det er massesuggesjon, eller det sosiale spill, så kan det utløse henfall til dyret i oss, og at dette skjer hele tiden.

Dette blir da også et bakteppe for min livsfilosofi, beskrevet i Det Modne Mennesket. Her handler det om viljen til å forstå, og akseptere denne kunnskapen, viljen til kompromiss, viljen til å leve med ufullkommenhet, utilstrekkelighet og viljen til å tåle det hos seg selv og andre.
Videre slår dette inn i den politiske filosofien. Skal vi skape et godt samfunn, må vi opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral. Men for å opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral, så må vi forstå oss selv. For å forstå oss selv må vi forstå mennesket. For å forstå mennesket må vi forstå evolusjonen, og vår egen evolusjonære historie. Uten at vi forstår og innretter samfunnet deretter, så legger vi kimen til at dette går galt, gang etter gang etter gang. Det er på tide vi oppdager det grunnleggende problemet, adresserer det og innretter samfunnet og livene våre etter dette. Det er det min filosofi går ut på.

 

 

Moral som hersketeknikk

Erkjennelsen av at selveste moralen, menneskets varemerke, er en sentral del av det sosiale spill og at moralen som hersketeknikk konkurrerer blant de kraftigste, sitter svært langt inne for de fleste. Det er kanskje en uvant tanke.

Moralisme

Kanskje handler det om at en slik erkjennelse forutsetter at man har forlatt ideen om at moralen er noe gudegitt hellig. Jeg er ikke redd for å si at moralen også kan forstås som en sosial konstruksjon. Akkurat det vil nok sannsynligvis oppfattes svært ugreit for mange. På en måte er kan det sammenlignes med å si at penger, ikke har noen objektiv verdi. Dersom alle begynte å leve som om penger er verdiløse, så ville hele det finansielle systemet bryte sammen, og med det hele økonomien, og det meste av produksjon eller verdiskaping. Innerst inne vet vi alle dette. På samme måte er det med moralen. Det er en mekanisme som er avgjørende for å holde samfunnet sammen. Det er et sosialt lim vi har med oss fra fordums tid, kledt inn i utallige begreper og fortellinger. Det er en forutsetning for menneskeartens unike suksess som sosial art. Det er viktig at jeg ikke oppfattes som at jeg tar til orde, hverken for å avskaffe hverken penger eller moral. Men de fleste av oss er villig til å erkjenne at penger har en, ikke ubetydelig, nedside. Dette er sosiale bivirkninger. Penger er et sosialt stimuli, og har bivirkninger på samme måte som legemidler har det. Jeg våger altså den påstanden at det samme gjelder moralen. I denne guiden finner du en oppsummering av min etiske tenkemåte. For ordens skyld orienterer jeg om at begrepene moral og etikk går om hverandre i mine tekster.

Da går jeg rett på temaet om moral som hersketeknikk. Mitt syn på makt og maktutøvelse er best beskrevet her. Det finnes ikke en begrenset liste med hersketeknikker. Hersketeknikk handler om sosial kreativitet. Hos menneskearten er den nesten grenseløs. Det meste av prosesser, vi mennesker har gående mellom oss, inneholder komponenter av hersketeknikker.

Spørsmålet om moral også kan være en del av dette er enkelt: Har moral sosial påvirkningskraft? Selvsagt har det det. Det er jo derfor vi holder oss med moral. Den stabiliserer det sosiale samspillet. Men kan dette misbrukes til mer obskure formål? Jeg tenker at svaret på det er opplagt.

Først en liten guide til mine egne refleksjoner bak dette:

Hvorfor er vi slik?
I mine tekster har jeg mye fokus på det å forstå mennesket og dets mentale, sosiale og kulturelle prosesser. Basis for denne analysen er at mennesket er et biologisk evolvert vesen. Og det er kanskje på dette område jeg opplever at min tenkning har utviklet seg mest de siste årene. De av oss som ikke kan skryte av å ha en tro, blir ofte konfrontert med «moralens fundament» eller «Hvor kommer det gode fra?». Denne utfordringen har inspirert meg til å søke forklaringer på kulturenes moralske tradisjoner, med utgangspunkt i menneskets natur, som igjen har utgangspunkt i evolusjon og biologi. Dette forutsetter at jeg har gjennomtenkt:

Alt dette danner den teoretiske bakgrunnen som igjen åpner for å tenke om sosiale prosesser i lys av evolusjon, da spesielt med utgangspunkt i naturlig utvalg og seksuelt utvalg. Dette er en svært kontroversiell tilnærming. Det jeg tror som er spesielt for min tenkning er at jeg fremhever koblingen mellom følelser og verdier, at dette inngår i beslutningsteori og verditeori, og at dette er måten individet kjenner og opplever sin biologi på. Jeg har også filosofiske betraktninger på verdibegrepet som harmonerer med dette: Se her og her. Da har vi utkrystallisert en fruktbar avgrensing og forståelse av verdibegrepet. Dette kan nå tas videre og vi kan begynne å studere hva som former våre verdisystemer. Jeg hevder altså at verdisystemer har utgangspunkt i det emosjonelle. Men slike systemer er komplekse og vi skal ikke langt ned i lagene før vi finner instrumentelle verdier. Det vil si at noe er verdifullt, ikke i seg selv men fordi det er nøkkelen til noe annet. Jeg har allerede nevnt penger. Vårt emosjonelle system er fleksibelt nok til også å kunne omfavne (konvertere) instrumentelle verdier til emosjoner. Vinner vi penger så responderer det emosjonelle systemet med glede (dopamin-rush). Vi innser at dette handler om komplekse sosiale prosesser. Og et viktig studium av dette er å studere hvordan, det vi sorterer under moralparaplyen, inngår i slike prosesser. Samtidig åpner denne type rammeverk for at vi kan ingeniør-tenke om slike prosesser i stedet for magitenkning. Sosiale prosesser er svært komplekse. Monokausalisme har ingen plass i dette. Dette er systemer med komplekser av årsaksmønstre, vekselvirkninger og alt vi kan forvente av kaotiske prosesser.

Jeg har kommet opp med begrepet «Sosial paleo-konstruksjon». Det er i prinsippet sosial kreativitet. Men poenget er at konstruksjonen ikke blir til på samme måte som individet opplever sin egen mentale prosess. Her er ingen plan, intet rasjonelt mål, ingen som tenker det ut, ingen som setter planen ut i livet. Likevel er sosiale prosesser i stand til å skape sofistikerte sosiale konstruksjoner.

Jeg deler området av etiske temaer inn i tre områder:

  • Det universelle (det som med nødvendighet må til for at vi skal kunne fungere godt sammen i sosialt samspill. Temaer kan handle om vold, drap, voldtekt, respekten for hverandres eiendom osv.)
  • Det omstridte (vanskelige temaer med mye strid om og som ofte inneholder dilemmaer, eksempel rus, abort og en rekke temaer innenfor reproduksjon generelt, aktiv- passiv- dødshjelp)
  • Det fin-etiske (Dette er temaer de fleste skjønner må bli private og opp til den enkelte, eksempel påkledning, høflighet, banning osv.)

Normer som blir utgangspunkt for moralsk hersketeknikk tilhører enten kategori 2 eller 3. Men i og med at disse kategoriene flyter i andre etiske teorier, så assosieres gjerne kulturspesifikke moralnormer med kategori 1.

Moralnormer blir til hersketeknikker når de for eksempel:

Hersketeknikken handler om at dette blir til trusler basert på reell risiko for angrep. Trusselen innebærer alt fra skam, til sosial ekskludering til regelrett sanksjonering. Individet handler under frykt av terroren i dette. Dette er sannsynligvis den sterkeste formen for sosial kontroll man har. Kort om skam. Skammens styrke og utbredelse er en klar indikator på det sosiale klima og menneskeverdets kår i kulturen. Jeg er blant dem som mistenker at menneskeverdet er i forfall i vår kultur. Indikasjonen er nettopp dette: at skammen brer om seg og blir en folkesykdom. Skammen blir et virkemiddel for sosial kontroll. Grunnleggende indikerer dette at menneskeverdet er i ferd med å vike plass for æreskultur. Individets fokus er i sterkere grad på «hva andre måtte tenke» enn på saken i seg selv. Menneskeverdet er erstattet med prestasjon, rikdom, suksess, ungdom og feilfrihet. Det er ikke rart at NRKs serie med samme navn går verden rundt, enda den ikke er i nærheten av analyse eller refleksjon av skam som fenomen.

Summen av dette gjør at moral som hersketeknikk stadig får bedre kår i vårt samfunn. Her gir jeg en rekke eksempler på moralsk trakassering. I tillegg skal jeg avslutte med noen ferske eksempler:

Eksempel 1, Uanstendig påkledning
Her kan du lese om en egyptisk skuespillerinne som risikerer fem års fengsel for offentlig opptreden i en «usømmelig» kjole. Hun stilte altså på et show i en kjole som var så gjennomsiktig at man kunne se beina og trusa. Noen, som har sett dette på TV har da benyttet muligheten til å anmelde, og hun risikerer 5 år i fengsel. Den eneste begrunnelsen for å gjøre dette er moral. Uttrykket er aggressivt angrep, som jo i seg selv er en svært alvorlig trussel. Dermed faller det inn under min måte å anvende trakasserings-begrepet på. Så kan jeg jo ikke å la være å spekulere i de mekanismer som kan lede til dette. Først er det viktig å konstatere at den eller de som står bak anmeldelsen fremstår som «indignerte». De har altså sett innslaget og blitt «opprørt og forferdet» over det de har sett. Dette er «veldig alvorlig», og de gjør sin plikt i å anmelde det for å se til at hun blir straffet for sin overtredelse. Tror jeg på det? Kanskje er det noe med meg, men jeg har egentlig aldri fått tillit til slike uttrykk. Skepsisen finner du uttrykt i tekster som «Det fromme mennesket» og ikke minst om «Det moralsk indignerte mennesket». Jeg kan nok være åpen for at noen sarte sjeler blir «sjokkert», men jeg tror det er sjelden. Det å ha rollen som anmelderen i en slik prosess, viser handlekraft og sosial gjennomslagskraft. Dette er igjen motivert av det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Et viktig motiv kan være at ens egen moralske kapital styrkes. Det kan f.eks. signalisere at «jeg lar meg ikke friste til å begjære en lettkledd kvinne» (høymoralsk, dydssignalisering) og at det er viktig «å skjerme svake sjeler mot slikt begjær» (paternalisme). Et annet motiv kan være at man på denne måten signaliserer lojalitet til gruppens verdinormer. Det er det jeg kaller for alliansesignalisering, som jo er på listen for å bli tema i en egen blogg.

Eksempel 2 Religiøs fornærmelse i Pakistan

Nylig ble pakistanske Asia Bibi frikjent i høyesterett, etter at hun var dømt til døden av lavere instanser for blasfemi. Saken er jo godt kjent fra mediene her i Norge, så jeg skal ikke gå dypt inn i den.
Begrepet blasfemi er jo kroneksemplet på hvordan uenighet om livssyn og religion kan eskalere og ende opp i lovgivning og rettsapparat, og dermed befeste den kulturelle sementeringen, også juridisk.

Det vi skal merke oss er hvordan en slik sak kan antennes, i form av en krangel mellom noen kvinner på åkeren. Det var snakk om at Bibi, skulle hente vann, men at noen av de andre kvinnene nektet henne oppgaven. Slik som det er fremstilt, handler konflikten på åkeren åpenbart om moralsk trakassering. Sitat fra VG:

Muslimske kvinner på stedet skal ha sagt at hun ikke skulle ha hentet vann, fordi hun som ikke-muslim var uskikket til å ta på vannkarene og gjorde vannet urent.

Språkbruken her avslører at den sosiale prosessen drives av det jeg kaller for «moralens onde tvilling». Det kobles rett opp mot vemmelse, og mot det jeg kaller for sosial kontaminasjon. Videre utløser dette aggresjon, som jo i seg selv er en sentral drivkraft til å utløse vold.

Etter at blasfemilovgivningen ble skjerpet inn i Pakistan (på 80 tallet), eksploderte det med anmeldelser i landet. Det ble innført dødsstraff for blasfemi. Dette er en juridisk åpning for det jeg kaller for «vold via proxy». Det handler om muligheten for å appellere til overmakten for å utløse vold over andre. Betingelsen for å kunne ta i bruk et slikt verktøy er at man har tilstrekkelig med sosiale ressurser. Dette forsterker så ulikheten i sosial kapital, slik at utsatte og sårbare blir enda mer utsatt og sårbare.

Nå fikk ikke massemobben sin aggressive forløsning i denne saken, og det førte til omfattende protester, en farlig mobb som tidligere ikke har gått av veien for drap. Slike massemobber er også et resultat av den forventingen som lovgivningen har skapt. Villdyret vil se blod, og blir rasende om det nektes. Dette er helt fjernt fra «moralens gode tvilling» som er omsorg og respekt for sine medmennesker.

Eksempel 3, Sexkjøp i Thailand
Men det er viktig å hente frem eksempler på moralsk trakassering, også fra vår kultur slik at vi ikke går i den fella og tror at dette kun gjelder «primitive kulturer langt borte». Menneske er menneske, også her i hjertet av europeisk kultur. Vi skal ikke lengre bak enn til vår besteforeldregenerasjon for å finne grove overtramp, for eksempel mot såkalte «tyskertøser» og deres barn. Moralsk trakassering handler jo mest om sårbare mennesker som faller utenfor det til enhver tid gjeldende normsett, som kulturen holder seg med. I vår tid er seksualiteten re-etablert som moralsk huggestabbe, da kanskje best uttrykt i form av sexkjøpsloven som jo er et svensk originalprodukt som har spredt seg blant annet til Norge og Canada.

Den svenske journalisten og forfatteren Frida Maria Boisen, kom for litt siden med et utspill om å boikotte Thailand som turistmål på grunn av sex-industrien. Artikkelen forteller om journalisten Joakim Medin, som gikk undercover blant svenske menn på ferie i Thailand.

Jeg tenker at denne type utspill faller godt innenfor det jeg kaller for moralsk trakassering. Det skal jeg komme tilbake til. Men først vil jeg påpeke selve hersketeknikken. Hun oppfordrer altså til boikott av Thailand som turistmål. Dersom dette brer om seg vil effekten være at mennesker som er opptatt av å fremstå som anstendige, ikke kan vedkjenne seg å reise som turist til Thailand. Dette på tross av at de fleste som reiser dit har helt andre motivasjoner. Det å reise til Thailand blir altså, i sterkere grad enn tidligere, en minuspost på kontoen for moralsk kapital. Dette er dermed et utmerket eksempel på hvilket potensiale moral har, som hersketeknikk.

Er dette moralsk trakassering? Her er en interessant avsløring å komme med. Det er uttrykket «Jeg blir kvalm». Det sier alt. Les gjerne dette, hvor jeg refererer forskning på underliggende drivkrefter bak moral. Det lar seg koke ned til følgende primitive responser i oss: omsorg, vemmelse og aggresjon. Det følger mye lidelse med sex-industrien. Omsorg for de som har fått en slik skjebne ville blitt uttrykt med andre ord som forferdelig, grusomt, sorg, fortvilelse. Man ville aldri funnet på å bruke ord som «kvalm» dersom man hører om at et menneske er rammet av en uhelbredelig sykdom, eller ulykke. Begrepet «kvalm», adresserer altså «overtrederne». Les mer om den nære koblingen her. Dette er veldig avslørende, fordi individet bak med dette avslører at fokuset er på «moralens onde tvilling», nemlig vemmelse, forakt og aggresjon. Omsorgen for dem som er rammet har ingen fokus, men fungerer som et instrument for det sosiale spill. Gevinsten er som angitt i det forrige eksemplet; moralsk profitt, aggresjonsonani, dydssignalisering og alliansesignalisering.

Jeg kategoriserer prostitusjon som et omstridt moralsk problem. Det er ikke sort-hvitt, men inneholder en rekke dilemma og problematiske sider, for alle involverte parter. Dette er jeg nærmere inne på her. Omstridte moralske problemer inneholder som regel komplekse dilemmaer for alle involverte. Det er ikke poenget her å benekte dette. Det jeg adresserer her er demoniseringen av en av partene i dette problemkomplekset. Sitat:

Du mann, som reiser til Thailand og kjøper sex av et utsatt menneske. Du er et egoistisk, følelsesløs lite menneske. Du utnytter et menneske i ekstrem fattigdom. Virkelig, hvem er du?

Her er ingen vilje, hverken til analyse eller forståelse av problemkomplekset, kun krenkelse av en stor gruppe mennesker. Det er åpenbart høy moralsk profitt å hente ut av et slikt utspill, for den som er i posisjon til å kunne gjøre det. Demoniseringen og det fiendebildet som tegnes, helt akseptert i kulturen, er en klar indikator på at dette handler om trakassering. Og selvsagt er den gruppen som adresseres så stigmatisert at de mangler en arena å forsvare seg på.

Eksempel 4, abortlovgivningen i El Salvador
Det å moralsk trakassere kvinner som tar abort, er jo ikke et ukjent fenomen, selv i vår del av verden. Jeg sorterer også abortspørsmålet inn under moralsk omstridte temaer. Det har jeg skrevet mer om her. I enkelte land, særlig katolske har jo dette eskalert til det ekstreme. Les gjerne her, om mekanismene bak slike eskaleringer. Så her tar altså normene helt av og blir «hellige». I El Salvador kan man få flere ti-år i fengsel dersom man blir funnet skyldig i abort. Dette er en slik historie, men jeg har sett mange flere. Det er om 20 år gamle Imelda Cortez som satt 18 måneder i fengsel, for mistanke om forsøk på å ta abort. Historien hennes er tragisk. Den handler om overgrep fra hun var barn, og voldtekt som endte opp med at hun ble gravid. Det å ha en lovgivning i et land som åpner for å forfølge individer på et moralsk grunnlag, på et så omstridt område, har alle karakteristikker på plass for å fortjene betegnelsen moralsk trakassering. Vi har noen som tjener på dette, økonomisk og moralsk. Det gir makt til å utøve streng sosial kontroll. Og det gir ressurssterke mennesker muligheten til å befeste egen moralske kapital, på bekostning av sårbare mennesker som ikke er i stand til å forsvare seg mot dette.
Når alt dette er sagt, er det viktig å få sagt at individer som anser abort som synd også har en plass i det modne samfunn, og de skal respekteres. I USA er abortsaken svært betent og polarisert. Det resulterer i at den moralske trakasseringen like godt kan gå i motsatt retning, som vist i denne videoen. Dette handler om viljen til å gi hverandre plass og verdighet i samfunnet, på tross av vår forskjellighet.

Moralsk trakassering kommer lettest på radaren når det handler om normer som er fjernt fra oss og som vi ikke deler. Det som eksisterer i vår egen kultur og samtid, blir ofte blinde flekker på denne radaren. Som sagt: Tenk bare for noen få generasjoner tilbake, hvordan det store flertallet av den norske befolkningen kastet seg over «den moralske indignasjonen» over såkalte «tyskertøser». Dette gikk jo helt bevisstløst rett inn i statlig forvaltning og rettsapparat. Det som verre er, er at hvor lett man falt for fristelsen til å la dette gå ut over såkalte «tyskerbarn», og utsette dem for krenkelser, ekskludering langt inn i vår tid.

Når vi nå ser dette på avstand er umoralen i det lett å fatte. Men vær da obs på at hverken gener eller kultur har forandret seg mye på tiden frem til oss. Tror vi virkelig at vi er immune mot dette i vår tid, at vi selv ikke har slike blinde flekker på radaren? Det finnes en måte å vaksinere seg på, og dermed forbedre radaren, og kanskje tette igjen slike hvite flekker. Det er å tilslutte seg det jeg kaller for «Det etiske grunnfjellet» hvor alle mennesker betingelsesløst inkluderes i menneskeheten og blir våre medmennesker. Så er det jo bare å kartlegge og finne frem til samfunnets stereotyper og huggestabber. De finnes, også blant oss i dag. Men da skal vi vite at det å tale samtiden midt imot, sannsynligvis har store sosiale kostnader. Det kan se ut som at samfunnet har et behov for å holde seg med monsterforestillinger og fiendebilder.

Til slutt kan jeg ikke la være å vise frem mine hypoteser på hvorfor moralnormer har en tendens til å forsterke seg helt ut i de fanatiske ytterhjørner. Se her og her og her. Jeg tenker at dette er sosiale mekanismer som burde være allmennkunnskap. Dette er eneste måten å forhindre at samfunnet forfaller i dekadens. For dette handler ofte om dekadens. Dekadens betyr jo egentlig moralsk forfall. Det er her jeg har en distinksjon mellom moral og normer. Strenge normsett er ikke moral. Normer behøver ikke å være moralske. Noen ganger er de dypt umoralske. Så en del av det moralske forfallet kan ofte manifestere seg i form av strenge moralkodekser og høylytt moralsk indignasjon. Men det er ikke så enkelt.

Det å være god mot de man liker eller har medfølelse med, er jo en fin ting, men ikke nødvendigvis en stor moralsk prestasjon. Stjerner i den moralske karakterboken får man først når man er god mot de man ikke liker.

 

Hårete tanker

Sannsynligvis er jeg overkreativ.  Min befatning med filosofi har resultert i mangt en «hårete ide». Jeg har bestemt meg for å lage en liten blogg-serie som viser frem noe av dette. 

Haarete

Da skal også bloggene mine bli kortere. Men, vær obs på nå du leser dette. Alt som er understreket er linker, hvor du kan gå i dybden på ting jeg har skrevet. Du får lite ut av dette ved bare å lese overskrifter. Det er dybde i mine refleksjoner. Så følg gjerne noen linker, og les.

Jeg forventer selvsagt ikke hverken at du skal være enig i, eller forstå alt jeg skriver. Det er absolutt lov å spørre. Men kanskje noe av dette provoserer, eller setter i gang refleksjoner hos deg. Da er formålet med dette oppnådd.

Så jeg har altså bestemt meg for å presentere ting jeg har for meg, som jeg selv synes er spennende, og kreative. Det er selvsagt ingen garanti for at ikke andre har lignende ideer. Jeg har en hypotese at ideer er noe som flyter rundt i kulturer, langsomt materialiserer seg og til slutt er det noen som setter gode ord på det, og blir stående som opphavsperson for ideen. Kanskje er det noe i dette at ideer er noe som «ligger i tiden». Noen plasser sier jeg det slik at «enhver filosof er fanget i sin egen tid». Med det mener jeg at det meste av våre tanker er formet av den fasen kulturprosessen er inne i akkurat nå. Og våre tanker blir et produkt av alt dette.

Så selvsagt, når jeg lager min liste, så påstår jeg ikke at alt dette er «mine originale ideer». Men det er ting jeg har kommet opp med, som faktisk betyr ganske mye for min måte å forstå, særlig sosiale prosesser på. Da har jeg nevnt begrepet «sosiale prosesser». Kanskje det er en god overskrift på hvilket fokus jeg har i min tenkning. Jeg legger altså nå ut en liste. Ambisjonen er da å lage en kort blogg med oppsummeringer for hver av disse punktene. Så kanskje følger jeg opp på Youtube.

Her er min liste:

  1. Moral som hersketeknikk 
    Av alle hersketeknikker som har blitt listet gjennom årene, har jeg aldri sett noen referere til moral. Dette på tross av at moral kanskje er den kraftigste og mest utbredte teknikken som finnes. I dag er vi, i den vestlige verden på et ekstremt nivå, hvor de fleste av oss knuges av dette, men kanskje uten at vi har satt ord på det. Det har jeg gjort. En oppsummering kommer i neste bloggpost.
    Denne er nå på plass. Se bloggen  her.
  2. Den store splinten
    Kan det være slik at menneskets «abnorme» kognitive kapasitet ikke nødvendigvis bare er et gode? Kan dette ha noen alvorlige bivirkninger som forurenser menneskets liv og kår? Jeg er ikke den første som har tenkt den tanken. Men jeg har utviklet den, og dette er en tankeprosess som er i stadig utvikling. Her kommer en oppsummering på hvordan jeg tenker om dette.
    Denne er nå lagt til. Se bloggen her.
  3. Tiden for krig er overmoden
    Vi gjennomlever en periode med langvarig fred, velstand. Kan det være at slike tilstander skaper et press på menneskekulturer, som kan trigge mekanismer til vår egen undergang. Er fred og velstand skadelig for kulturen? I denne bloggen får du mine hårete ideer om dette temaet. Se her.
  4. Den biologiske kjønnsknuten
    Det er vel ikke å overdrive dersom jeg sier at vår kultur lider av en kollektiv kjønnsfrustrasjon. Mye av mitt fokus på samfunnet har også handlet om forsøket på å forstå dette fenomenet. Årsakene er nok mange og sammensatt, men en ting jeg har fått øye på er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten. Kort fortalt handler det om at vi kanskje har biologiske programmeringer som er inkompatible med vår tids sivilisasjon og moralske standarder. Midt under den verste støyen rundt METOO kampanjen, mens jeg jobbet med en blogg om et intervju Jordan Peterson gjorde med Cathy Newmann, så dukker en hårete ide opp av mitt formørkede sinn. Les gjerne bloggen, og jeg planlegger en forkortet oppsummering av dette i denne serien. Se bloggen her.
  5. Alliansesynkroniseing og det hellige
    En nysgjerrig titt på en video om sjimpansepolitikk satte meg på sporet av en hårete hypotese som forklarer en hel del fenomener som jeg har forundret meg over siden jeg var ung. Blant annet rytme og dans. Men jeg har strukket den mye lengre, og til og med gjort forutsigelser som kan etterprøves. Synkroniserer vi mennesker våre ideer og forestillinger som et alliansesignal fort gruppetilhørighet? Hva betyr det for demokratiet? Se bloggen her.
  6. At Mennesket på tomgang gjenskaper steinalderen
    Denne ideen har vokst langsomt frem over flere år. Den begynte med utsagn som at «den som ikke har problemer, hen lager problemer». Jeg har tatt dette alvorlig og reflektert mye over at mennesket tåler et liv uten utfordringer dårlig. Dette er da videreutviklet til en hypotese om at det ikke tilfeldig hvilke problemer som skapes på tomgang, men at det er utfordringer våre forforeldre ble eksponert for i førmenneskelig tid (symbolisert ved steinalderen) som gjør seg gjeldende.
    Se bloggen her.
  7. At mennesket er inkompatibelt med paradis
    Dersom det er noe i den foregående hypotesen, så betyr det at mennesket er inkompatibelt i forhold til å leve i en tilstand av «klassisk paradis». Et liv uten lidelse og utfordringer skaper meningsløshet. «Meningen ligger i ulykken». Det betyr at ideer om at klassiske utopier kan realiseres, må forkastes.
    Se bloggen her.
  8. Beslutningsteori og verditeori
    Jeg slenger denne inn på slutten. Det meste av den tiden jeg har vært opptatt av filosofi har dette vært fokus. Den grunnleggende oppdagelsen er at beslutninger forutsetter verdier, og (kanskje det mest kontroversielle) at verdier har sin opprinnelse i våre emosjonelle systemer. Det å kunne sortere ut dette gjør det mulig å se hvilke verdisystemer, og dermed også emosjonelle systemer som til enhver tid er virksomme i vårt sinn, er den basis som skal til for å oppdage at vi mennesker har en natur, at den er biologisk, og at måten dette er rigget på er formet av evolusjonen. Her er vi ved kjernen av det å «forstå mennesket», som jo kanskje representerer overskriften på mitt hovedfokus, som hobbyfilosofisk tenker. Se bloggen her.

Hvorfor er dette viktig? Vel, på tross av enorm fremgang i kunnskap, teknologi og sivilisasjon, er vi fremdeles på et stadium hvor vi ikke har klart å skape fredelige bærekraftige samfunn over hele kloden. Jeg var betinget optimist på begynnelsen av 1990-tallet da Sovjet brøt sammen, og totalitære regimer raknet over det meste av kloden og alle så ut til å omfavne varianter av vestlige demokratiske modeller. I spissen for dette lå demokrati, frihet, menneskeverd, menneskerettigheter, vitenskap, rasjonalitet osv. Nå er det gått snart tre tiår. Hele dette globale sivilisasjonsprosjektet er i ferd med å falle i grus. Menneskeheten har ikke vært i stand til å nyttiggjøre seg den historiske muligheten som lå i dette øyeblikket av verdens historie. Vi klarer ikke å løse miljøproblemene, fattigdom- eller omfordelingsproblemene, befolkningsproblemet og selv om vi har klart å unngå de store verdenskrigene, så har det ikke vært en dag uten krigshandlinger, og i dag er de innretningene som skulle forhindre storkrig i ferd med å bryte sammen. Mye av dette har jeg oppsummert i en tenkning rundt Menneskehetens utfordringer. Min skuffelse over at denne historiske muligheten ser ut til å glippe, stiger fra dag til dag. Samtidig har det fått meg til å spekulere i hva som egentlig går galt. Her har vi selvsagt et hav av innsikt som historieforskere kan grave frem, men mitt anliggende går på det mer grunnleggende: Har vi mennesker noe iboende i vår natur som forhindrer oss fra å skape en levedyktig, bærekraftig moralsk sivilisasjon, som klarer å sameksistere med seg selv, samle seg, ta til stjernene og få evig liv? Eller er vi biologisk forutbestemt til å dele skjebne med dinosaurer og bli et marginalt punktum i tilværelsens store spill? Min form for humanisme har også dette perspektivet. Det er en ide om at mennesket faktisk har et uforløst potensial av kosmiske dimensjoner. Men det forutsetter at mennesket, som jo når stadig større høyder i sin kunnskapsutvikling, faktisk også blir i stand til å se seg selv, uten ideologiske, religiøse eller kulturelle briller.

Dersom menneskeheten, i teorien skulle kunne redde seg selv, så tror jeg at den eneste muligheten er å spille på den fasiliteten som definerer vår art. Det er vår kognitive kapasitet, vår evne til rasjonell tenkning, og hvordan dette systemet er i stand til, ikke bare symbolspråk, forståelse og perspektiv, men også til å overstyre biologisk programmering, og dermed komme ut av den «determinisme» som moder natur bevisstløst har plantet i oss.

Mitt filosofiske fokus har omdreiningspunkt om dette. Og jeg er kommet på troen på at suksess er betinget av at vi mennesker er i stand til å se oss selv, hvem vi egentlig er, spissformulert ved metaforen om å «se villdyret i hvitøyet». Det å utforme en god politikk for samfunnet forutsettes av at man forstår mennesket. Det å forstå mennesket forutsetter at man forstår menneskets natur. Det å forstå menneskets natur forutsetter at man forstår evolusjon. Det å forstå evolusjon forutsetter at man forstår naturlig utvalg og seksuell seleksjon. Og vi kan starte denne kjeden på flere måter. Det å være en god politiker (ikke i machiavellisk forstand, men i etisk forstand) forutsetter at man forstår sosiale prosesser, som igjen forutsetter at man forstår mennesket osv. Det å være en god politiker forutsetter at man forstår moral, som igjen forutsetter at men forstår mennesket osv.

Den observante vil observere at dette er stikk i strid med nåtidens mantra som kan formuleres i «jeg er ikke kommet for å forstå, men for å endre verden». Forsøk på å endre verden uten å forstå den, er dømt til katastrofe. Den som ikke vet hvor han er, vet heller ikke i hvilken retning han må gå for å nå målet.