Refleksjonsfilosofi Blogg

Vi har flere anti-barnevernsgrupper her i landet. De slås ofte i hartkorn med konspirasjonsteori-grupper, og får hard medfart av den store “main-stream”. Men kanskje har noe av kritikken bleknet når det nå viser seg at kritikken mot Norge fra EMK manifesterer seg i en serie med dommer mot Norge, med mange flere i vente.

Jeg har vært oppmerksom på Rune Fardal i mange år. Han dukket opp på nettet, med hvit doktorfrakk og hevdet at han «studerte psykologi». Jeg har stusset, men har likevel fulgt mange av hans Youtube-videoer om diverse psykologiske temaer, mest om narsissisme. Jeg skjønte jo fort at han var en opplest lekperson, omtrent som meg selv. Likevel oppfattet jeg at mange av hans arbeider var gode kilder til innsikt. Så jeg har nok sett en del av hans arbeider som «studerende i psykologi». Jeg husker at jeg googlet ham for mange år siden. Selvsagt reagerte mange på den måten han fremstod på. Det gjorde jeg også, men jeg har et positivt menneskesyn, og skrur ikke av bare av den grunn. Som sagt synes jeg at jeg fikk mye ut av det.

Nå har det gått en del år siden jeg først oppdaget Rune Fardal. Men jeg kunne ikke unngå å «gjenoppdage» ham da han begynte å gjøre seg gjeldende med familiekanalen og barnevern.

Personlig har jeg alltid vært barnevernsskeptiker, men samtidig forsiktig på grunn av avstanden til dette, og at jeg kun kjente til dette via media. Men så kom jeg nær en sak for noen år siden. Jeg kom så pass nær at jeg fikk innsyn i skriftlig materiale, rapporter og førstehånds referater fra møter. Det har på mange måter bekreftet mine bange anelser om denne etaten. Jeg har våget meg på å legge ut konstruktiv barnevernskritikk her. Jeg anbefaler å lese dette fordi det henger nøye sammen med dette innlegget.

La meg med en gang si: Jeg tror (og håper) at barnevernet gjør mest godt for sårbare barn i Norge. Jeg hører ikke til blant dem som vil «nedlegge barnevernet». Men når velinformerte fagfolk som Einar Salvesen og KIB, anslår at kanskje 70-80% av barnevernssakene i landet fungerer godt, så er det på ingen måte noe godt skussmål for en slik etat. 20-30% sakshavari er et uakseptabelt høyt tall. Prøv å regne ut hvor mange barn dette treffer. Når så dommene fra EMK begynner å komme, så skjønner ikke jeg at ikke skandalens omfang begynner å gå opp for media og politikere. Nei, det er ikke snakk om «litt forskjellig vurdering av paragrafer». Nei, det handler ikke bare om manglende kompetanse. Det kan også handle om disse forholdene, men problemet stikker langt dypere enn som så.

Men jeg er usikker på om noen, ikke en gang EMK, har gode svar på hva det er som egentlig er problemet. Det gjelder selvsagt også meg selv. Men jeg er nysgjerrig, og jeg har kanskje en noe annerledes analyse.

Jeg har fulgt mange av de sakene som Rune Fardal har presentert på Youtube. Troverdigheten styrkes av at jeg kjenner igjen mange av trekkene fra den saken jeg kjenner. I skrivende stund pågår en opprivende rettsak om en stefar som brutalt drepte sitt stebarn. Historien er grufull nok, men jeg hørte en ting jeg reagerte på. Det var at barnet via mellompersoner fikk inn en bekymringsmelding om at stefaren begikk seksuelle overgrep. Saken ble henlagt uten at barnet ble kontaktet. Noen år senere ble gutten altså drept av den samme stefaren. Hypotesen er at deler av barnevernsmiljøet drives av intuisjon eller magefølelse, at man ikke har faste rutiner, prosedyrer og retningslinjer på dette. Kanskje lever noen i den villfarelsen at man bare ved å se på mennesker kan avgjøre typen de har med å gjøre. Mistanken er altså at treffsikkerheten er for dårlig, at den går på intuisjon, eller enda verre, bekjentskap, sosial status, økonomisk status osv.

Men dette er rene spekulasjoner. Poenget er at når barnevernet først faller ned på en eller annen «sannhet», så er saken i stor grad avgjort. Resten av innsatsen går med til å skape denne «sannheten», gjerne med alt man har av lovlige, ulovlige, moralske og umoralske virkemidler. Og barnevernet har svært mye makt. Derfor blir det som regel deres «sannhet» som vinner. I det forrige innlegget påpekte jeg en rekke svakheter i måten dette er rigget på. Jeg gjentar noe av det her, og inkluderer noen nye momenter:

1. Kontrollfunksjoner er i stor grad nøytralisert
   Barnevernet kan benytte seg av faginstanser. Men jeg har påpekt at bindingen med barnevernet som bestiller og oppdragsgiver gir uheldige bivirkninger. Sakkyndige og terapeuter blir ofte proforma faggarantister fordi de er betalt av barnevernet, og risikerer å tape oppdrag dersom de ikke skaper det resultatet barnevernet ønsker.  Den korrigerende kontrollfunksjonen f.eks. sakkyndige skal ha opp mot barnevernet, er altså ofte nøytralisert. Fylkesnemnd og rettsvesen fungerer i stor grad proforma. De bedømmer ofte saken ukritisk i henhold til barnevern og sakkyndige. Til sammen gir dette to kontrollinstanser som ikke fungerer. Resten blir følgefeil som sementeres og vedvarer for all fremtid. Dette er et fundamentalt problem, og ødeleggende for rettssikkerheten.
2. Advokater, ofte på fri rettshjelp, er ofte nøytralisert. De motsier ikke faginstanser eller sakkyndige, på grunn av maktforhold. En motsagt sakkyndige kan gå i «vranglås» og dermed gjøre saken enda verre. Det samme gjelder barnevernet. I barnefordelingssaker handler ofte kampen om «å få sakkyndige på sin side». Det betyr at dersom sakkyndige er på ville veier i saken, så vil kritikken utebli. Samtidig henviser jeg i mitt forrige innlegg til Grethe Nordhelle, som har tung erfaring, både som advokat og som psykolog i slike saker, som hevder at det slett ikke er uvanlig at sakkyndige blir manipulert og grundig lurt i slike saker. Samlet sett ødelegger dette muligheten for reell kontradiksjon i prosessen. Og igjen, da svikter rettsikkerheten.
3. Så påpeker jeg den uheldige bivirkningen at bruken av kommersielle aktører frister til agenda om å optimalisere profitt. Da lønner det seg økonomisk å blåse opp bagateller, trekke saker ut i langdrag osv. Og det lønner seg å agere på vegne av barnevernet. Her eksisterer altså et insitament til å misbruke barn som katalysator for å melke den store kua som heter staten. Vi har sett noen stygge tilfeller i media (enetiltak), men dette er bare toppen av isfjellet. Einar Salvesen bekrefter i noen av sine intervjuer at sakkyndige-oppdrag er lukrative, men at muligheten til å bli engasjert av barnevernet avhenger av at de skaper de resultater som barnevernet bestiller. Bindingen som oppstår ved at barnevernet kan påvirke hvem som får oppdrag, hvem som skal får barnet i fosterhjem, eller hvilken kommersiell aktør som skal få det lukrative oppdraget å ta seg av barnet, skaper insitament for “dameklubben grei”
4. Media profiterer på å hause opp barns oppvekstsvilkår, gjerne med et utopisk ideal. Når ting går galt blåses dette opp, med krav om at politikerne nå må “rydde opp”. Dette treffer oss emosjonelt, det påvirker opinion og det påvirker politikere og fungerer utmerket som valgflesk. Dette er en mekanisme som jo skaper berettiget fokus på barns oppvekstsvilkår, men det fungerer selvforsterkende fordi opinion også styrer medias fokus. Dermed har vi en spiral som driver mot suboptimalisering; standarder som blir så høye at gjennomsnittsmennesket sliter med å henge med i kravene. Og selv om det heter seg at hjelp og støtte skal prøves først, så ser vi at i de sakene som havarerer, så hoppes dette glatt over. Det er et mønster som går igjen.
5. I mitt forrige innlegg påpeker jeg også at selv en god intensjon som målet om «barnets beste», også kan ha stygge bivirkninger. Her vil jeg legge til et viktig moment som ble oversett i det forrige innlegget. Det er at denne målsettingen kan utvikle seg til en ide om at «Hensikten helliger midlet». Det skaper suboptimaliseringseffekter og det former barnevernskulturen negativt. Hypotesen er at det åpner for å hoppe over lover, regler og forskrifter, til å jukse lyve og bedra, og til bevisst å spille kontrollsystemene fallitt. I det forrige innlegget viser jeg til at det en kultur holder på med, i sin tur omskaper kulturen og de holdningene som ligger i den. Dermed skapes det en irrasjonell uberegnelig ukultur, noe som i mine tekster kommer inn under definisjonen på et monster. Selve begrepet «barnets beste» ender ofte med å bli oppgitt som begrunnelse i seg selv, uten noen som helst analyse som begrunner dette saklig eller faglig; en floskel. Her er et konstruert eksempel som illustrerer suboptimalisering på «barnets beste»: Barnet blir mobbet, og mobberen lar seg ikke styre. Vel, vi kan gjøre som i Gamle Testamentet, vi tar rett og slett og avliver plageren. Det er jo til barnets beste å bli tatt på dypeste alvor, endelig slippe sin plager, og være garantert å aldri møte ham igjen. Dette trenger neppe noen nærmere kommentar. Det er ekstrem suboptimalisering, og selvsagt totalt umoralsk. En praksis med å se barnet frikoblet fra alt annet, er en dårlig ide. Reflekter gjerne over å endre uttrykket til «Barnas Beste». Plutselig så er rettsikkerheten på plass igjen. Det er ikke til barnas beste å leve i et samfunn uten rettssikkerhet. Det er ikke til barnas beste at det eksisterer en statlig trussel om å bryte ned foreldrene deres psykisk, økonomisk og sosialt. Plutselig så er foreldrenes menneskeverd og respekten for dem, fullt ut på plass igjen.
6. Barnevernet ser ofte ut til å mangle utredingskompetanse, eller utredningsvilje. Der politi eller helsetjenester slipper tak har barnevernet utvidede behov som skaper et vakuum som forhindrer en faglig utredningsprosess. Dette skaper åpninger nettopp for å skape de «sannheter» som måtte passe, enten det er karriere, penger eller prestisje som er drivkraften.
7. Barnevernet har miljøer som jobber uten noen form for standardisert forretningsorden. Ingen agenda på møter, tema eller møtetype opplyses ikke. Er det forhør, er det administrasjon, er det utreding, eller er det luremøter hvor foreldre lokkes ut på glattisen og talestrømmen saumfares etter ord og formuleringer som kan brukes som påskudd til å befeste «sannheten»? Møteledelse er ukjent, snakke i munnen, referater og journalføring er ofte fri diktning, som det måtte passe. Jeg påstår ikke at dette er gjennomgående. Det jeg hevder er at dette beviselig forekommer, og at her ikke er etablert mekanismer til å beskytte mot det. Jo vi har Fylkesmannen, men hvordan var det nå med samrøret i akkurat den kommunen? Enda en kontrollinstans som kontrolleres av «dameklubben grei»?
8. Ideologien med Sosial kirurgi: Etter at jeg skrev det forrige innlegget har jeg endelig fått navngitt den ideologien som ser ut til å prege de patologiske deler av barnevernsmiljøet. Det er en ide om sosial kirurgi. Barnet skal skjæres ut av den sosiale organismen det var en del av og plasseres over i noe annet, som et organ som blir donert. Jeg har aldri hørt en slik ideologi uttalt, men den kan leses ut av den praksis som mange barnevern bedriver. Da handler det om at terskelen for å ta barn, i noen tilfeller heller handler om påskudd, altså veldig lav og useriøs. Men da handler det ikke bare om å hente barnet ut av familien, men også om å isolere det fullstendig fra familien. På tross av forskrifter ser vi stor vegring og motvilje mot f.eks. å la tanter, onkler eller besteforeldre hjelpe til i sårbare situasjoner. Man kan spekulere på bakgrunnen for en slik ideologi med mål om å isolere barnet fullstendig fra hele familien. Så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning eller vitenskap som støtter noe slikt, heller det motsatte. Jeg har to hypoteser: Den ene er at barnevernsmiljøene gjennom dette beskytter seg selv. Et barn som blir isolert, kan hindres fra å få fatt i historien om hva som egentlig foregikk. Og det kan innpodes med et falskt narrativ om en demonisert eller dysfunksjonell familie. Det vil senke risikoen for at prosessen slår tilbake på barnevernet selv etter hvert som barnet vokser opp og forstår uretten som er begått. Og kommunene kan unngå fremtidige ubehagelige oppgjør av den type vi i skrivende stund ser i Samnanger kommune. Det er én hypotese.
   En annen hypotese som ikke utelukker den første, er nettopp det at sosial kirurgi er noe som smerter mennesker veldig mye. Dette virker tiltrekkende på mennesker med behov i akkurat den retningen. Da kan det handle om aggressivt begjær, men også om muligheter til å utøve sosial definisjonsmakt, gjerne i samspill med utøvelse av moralsk indignasjon, særlig dydssignalisering. Som jeg påpekte i siste innlegg så muliggjøres dette nettopp av at man mangler filtreringsmekanismer som hindrer mennesker som mangler «den menneskelige faktor» å få innpass i systemet.

Summen av slike åpninger skaper et nesten uavgrenset spillerom for enkeltmennesker. Er dette personer med kompetanse, moral og integritet i behold er det ikke noe problem. Et diktatur er jo heller ikke noe problem, dersom diktatoren er godt kompetent, velmenende med god moral. Men er det alltid slik? I kjeden etter Cesar dukket det til slutt en Nero opp. Poenget er å påpeke at der slike spillerom finnes så vil de alltid fylles, og at vi da blir prisgitt det som måtte komme. Min hypotese er at dette er et av hovedproblemene. For slike muligheter øver som regel sterk tiltrekningskraft på mennesketyper vi helst ikke skulle sett i slike stillinger. Dette er ikke min påstand. Hvorfor har vi kontrollfunksjoner som luker ut mennesker som er uegnet til å bli lærere? Noe tilsvarende finnes ikke for sosionomer og barnevernspedagoger som kommer inn i barnevernet.

Min hypotese er at barnevernskulturer har høy latens for å utvikle seg i sosialpatologisk retning. Jeg har nevnt noen mekanismer og årsaks-komponenter, men dette er komplekst så bildet er neppe fullstendig. Jeg er ikke blant dem som vektlegger konspirasjonsteorier av det mektige slaget som inkluderer toppene i Bufdir, og en skare av politikere. Jeg tror heller ikke på, organisert barnekidnapping eller «pizzagate»-lignende pedofilringer som stjeler barn osv. Gjennomgående tror jeg at norske politikere er velmenende, seriøse og faglig oppegående. Det samme tror jeg om det norske rettsvesenet.  Men jeg er åpen for at det kan være litt naivt noen ganger. Jeg tviler også på at det er vrangvilje, inkompetanse eller «ondskap» som regjerer blant toppene i Bufdir. Hypotesen her er at systemet ser veldig bra ut på tegnebrettet. Det er velkonstruert, med faglige og juridiske kontrollmekanismer på plass. Vi har en utmerket barnelov, en av verdens beste. Vi har forskrifter og oppfølging på stell.  Problemet er manglende forståelse av skyggesidene av den menneskelige natur. Hypotesen er at langt oppe i systemet så oppstår det en viss blindhet for dette.  Tegningen kan være god, men dersom materialene som brukes ikke holder mål, så faller huset sammen likevel.

Det kan se ut som deler av barnevernsmiljøene ikke er lærekulturer. Her mangler evalueringssystemer, og kritikk blir oppfattet som krigserklæringer, og man skimter en bakenforliggende sanksjonsmentalitet, selv om dette på ingen måte kan sies høyt. Men dersom det fungerer slik, så har man jo ikke respekt for barnevernet, man er heller redd dem. For det lille mennesket kan dette fremstå som et uberegnelig monster, man etter beste evne forsøker å stryke etter hårene, i håp om ikke å komme i dets unåde. Dette kan strekke seg langt oppover i systemet.

Vi må også ta med at familier som kommer i barnevernets søkelys blir stigmatisert. Det oppleves nedverdigende, og det oppfattes ofte skammelig av populistiske miljøer. Det skaper høy terskel mot å gå til media, og om noen går ut, så lider deres stemme alvorlig av denne miskreditten. De vil aldri komme i nærheten av politikere med innflytelse, og i alle fall ikke bli hørt. «Dette er jo frustrerte foreldre som har mistet omsorgen for sine barn. Og noen av skriker ut sin frustrasjon». Poenget er at den ikke er empatisk liksom-forståelse for frustrasjonen som er medisinen, men heller at man tar inn over seg fortellingen om opplevelsen av møtet med et barnevern som i stor grad konstruerer sin egen «sannhet», og agerer på bakgrunn av den. Det er akkurat dette problemet som ingen ser og som dermed passerer i kraft av sin sosiale definisjonsmakt, bekreftet av proforma kontrollmekanismer.

For å si det med Ludvig Holberg: «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker». Det er vel ingen som tror at «fenomener» med mennesker som Rune Fardal skapes i et vakuum. Mennesket er et hundre prosent biologisk produkt, men det sosiale mennesket er et hundre prosent sosialt produkt.

La oss ta utgangspunkt i følgende utsagn i Dagbladet 9 mars 2018

Det er til å forstå at foreldre som har mistet omsorgen for barn kan kjenne seg både urettferdig behandlet og tråkket på. Dette selv om både Fylkesnemnd og rettsapparat har bekreftet omsorgsvedtaket. Vi må faktisk både tåle og akseptere at de får gi uttrykk for denne frustrasjonen og fortvilelsen. Slik vi ser det, har barnevernet mange ganger noe å lære av det som blir formidlet. Ofte handler det like mye om hvordan de opplever seg møtt og det språket barnevernsansatte bruker.

Bjarte Gangskar, Barnevernsleder i Eid kommune og Jan Storø, Dosent ved OsloMet – storby-universitetet

Her har vi akkurat den holdningen jeg beskriver. Det er en mer eller mindre ekte empati med frustrasjonen, men lite selvreflekterende over risikoen for at saken er basert på konstruerte sannheter og virkelighetsbeskrivelser. Og det kan nok være vanskelig å akseptere at noen, i min flokk, mer eller mindre bevisst går inn og omskaper sakene inn i et bilde som passer andre og mer lyssky agendaer enn det man forventer. Jeg har nevnt noen hypoteser på nettopp dette at barnevernet, på grunn av manglende kontrollmekanismer kombinert med makt og muligheter til «reality-TV» i praksis, uten risiko for konsekvenser, tiltrekker seg elementer som ikke burde være i slike stillinger.

Er det noen som innbiller seg at mobberne forsvinner fra jordens overflate så snart de har passert skolealderen? Hvor blir de av? Forhåpentligvis tar mange et oppgjør med dette, men neppe alle. Youtube er full av psykologer med foredrag om narsissisme eller hele spektrumet av Cluster B, personlighetsforstyrrelser, den mørke triaden osv. Og det er svært populært. Psykologer som driver med dette, har enorme seertall. Det er vel ikke uten grunn.

Jeg har en hypotese om at mennesker med trekk av narsissisme, psykopati eller machiavellisme, ofte kan finne sammen og stilltiende samarbeide til hverandres fordel. Er dette en konspirasjonsteori? Ja, men den er i så pass liten skala at dette er fullt ut mulig. Det jeg ser i den saken jeg kjenner er at det ikke nødvendigvis behøver å eksistere åpen konspirasjon på den måten at man avtaler bevisst juks og føre bak lyset. Det holder at man ikke avklarer og etter-går tilpassede påstander som kommer fra en annen aktør. Passer det inn i historien som konstrueres så tas det inn uten forbehold.

Dersom man som et tankeeksperiment åpner for den muligheten, tenk over hva dette gjør med de som utsettes for det. Da handler det ikke om manglende faglig kompetanse. Det handler om at man utsettes for hersketeknikker, fabrikasjoner, halvsannheter osv. Mennesker opplever seg lokket ut på glattisen, at deres budskap blir ignorert, men ordene de sier tas opp i fragmenter og bygges inn i narrativer tilpasset som påskudd til å fortsette sin agenda. Da handler det ikke om fag, men om hersketeknikker. Og om man ikke kan sette ord på hver enkelt hersketeknikk, det er mange av dem, så kjenner man implisitt på holdningene, og man vet om løgnen når man selv har erfart sannheten. Løgnen er jo ikke beregnet på klienten, men på systemet lengre opp. Tilbake til skolegården. Hvor ofte skjer det at de sofistikerte mobberne blir trodd av lærer og rektor og at det er offeret som får all skylden og må ta belastningen?  Vi har neppe statistikk, men det er naivt å tro at plage-karrieren stopper ved ungdomskolen. Dette er del av en kompetanseutvikling på manipulasjon, og det kan bringe den sofistikerte plageren langt opp og til suksess. Man møtes igjen ved neste korsvei, enten det er i på arbeidsplassen, barnevern, domstol eller politi. Men mønstret er det samme. Hvem får overmakten på sin side? Er lederen i stand til å gjennomskue, eller har hun overtaket på lederen også? Kan dette skje i barnevernet? Ja, det kan skje på en hvilken som helst arbeidsplass, og som jeg sier: hypotesen er at barnevernet øver spesiell tiltrekning på mennesker med slike ambisjoner.

Dersom du som klient utsettes for dette, så er det ingen som kommer uskadet fra en slik prosess. Vi reagerer forskjellig. Vi må anta et mørketall på mennesker som brytes totalt ned, blir apatiske, havner utenfor arbeidslivet, får store psykiske problemer og noen ganger tar livet sitt. Disse vil man sjelden eller aldri se i media. De vil aldri være i stand til å reise seg mot dette. Og de ender opp i elendighet som en selvoppfyllende profeti. Barnevernet kan være trygg på at disse aldri vil skape problemer for dem i fremtiden. Jeg har en hypotese at slike miljøer kan se an, nettopp forsvarsevnen til vedkommende. Finner man sårbarheter eller svake ressurser, så lader man kanonene til innsats. «Nå skal det bli moro og action her».
Men åpenbart har vi en del mennesker som blir i stand til enten å finne gode allianser, eller som har ressurser til å reise motstand mot et system som de har opplevd i nærheten av det jeg hevder.

Jeg er ikke fremmed for tanken om berettigede tiltak kan skape frustrasjon. Men jeg tror at mange foreldre som er i svært vanskelige situasjoner, enten det er sykdom eller andre utforinger, er i stand til å innse at det beste for barnet er at de får hjelp utenfra. Det er arrogant å undervurdere at ikke de fleste foreldre gitt situasjonen er i stand til å innse dette og samarbeide for å få til best mulig løsning.

Det er å anta at når foreldre motsetter seg, så handler det om forskjellig virkelighetsoppfatning. I noen slike situasjoner kan selvsagt barnevernet ha rett. Men da handler det om det pedagogiske. Men det forutsetter også at man er enig om premissene. Et enkelt hjemmebesøk, hvor søppelbøtta var overfylt, eller at barnet ikke satt nok på fanget til foreldrene, eller at det var «for lite blikkontakt», eller at barnet reagerte for lite, eller for mye eller at forelderen var for uttrykksløs eller foreldrene var for emosjonell, alt dette vekker ikke tillit. Det oser av spekulasjon, vilkårlighet eller i verste fall påskudd. Det er vanskelig å få tillit til at slike metoder har noen pålitelighet. Tar vi feil? Hvor er vitenskapen? Hvor er målingene? Hvor er faget? Hvor er doktorgradene? Finnes dette? Hvorfor kommuniseres det ikke på en form som folk kan forstå? Dersom man ikke oppfatter de forhold som danner premissgrunnlaget for analysen, så er det åpenbart at foreldre protesterer. Man taper tilliten og kommer lett til troen på at dette er «fake news».  Det er også åpenbart at foreldre som vet at barnet vil reagere kraftig på separasjon, naturlig vil søke å beskytte barnet mot en slik traumatisk opplevelse.

Hypotesen er at det er alt for svake krav, eller alt for dårlig kvalitetssikring på oppfølging av krav som må være oppfylt før omsorgsovertakelse. Poenget er at da nytter jo ikke analysen, fordi virkelighetsoppfatningen om premissene er forskjellige. Uklart sagt er uklart tenkt. Dersom barnevernet ikke klarer informasjonsoppgaven med foreldrene så er det et tydelig signal på at de her er på tynn is.
Et annet forhold til dette med informasjon er at dersom holdningen fra barnevernet er arrogant og nedlatende i utgangspunktet, så er det heller ikke klima for likeverdig kommunikasjon mellom partene. En annen variant er at de er fine på møtene, men ugjenkjennelige i rapportene, falskhet altså.

Oppsummeringen er uansett at mange slike saker havarerer fordi foreldrene oppfatter dette at dette åpenbart er spill for galleriet. Kunsten er å klare å dokumentere og beskrive det, og ikke minst å bli trodd. Har du møtt på plageren fra ungdomskolen, kan det bli svært vanskelig. For hun er nå langt inne i eliten med god suksess i dameklubben grei, hvor også rådmannen og dommeren er innom av og til.

Det å forsøke å reise mostand mot dette er utrolig krevende, og på mange måter en umulig oppgave. Alle med posisjoner i samfunnet kjøper selvsagt forestillingen om at «dette er forsmådde foreldre som ikke kjenner barnets beste», og barnevernet kan stilltiende riste på hodet, være sterk og ta det «som en del av jobben». Man kan til og med ta seg en hypotese at nettopp det å stå i «denne krigen» er karrierefremmende, man oppnår sympati hos sine kollegaer og sjefer. Man viser handlekraft og standhaftighet. Og det er klart at jo mer foreldre og deres allierte roper, desto mer diskrediterer de seg selv. De fleste tilhører som regel hverken elite eller har akademiske titler. Følgelig kan man være trygg på at selv om det begås åpenbar urett så blir de aldri trodd. Kjenn det igjen fra barneskolen: «Læreren kommer aldri til å tro deg. Læreren tror på oss.» Mange år etterpå har manipulasjonskompetansen nådd stadig nye sofistikerte høyder.

Nå blir dette mye spekulasjon, og sterke påstander. Det får så være. Jeg har nå og da råket bort i Kvam-saken, som etter sigende er Rune Fardals egen sak. I Akademia.edu fant jeg en artikkel av Rune Fardal hvor han ganske personlig utleverer sin sak. Det er interessant å se beskrivelsen av hvordan han famlet i naivt mørke, helt til studier av tonnevis med litteratur gav han en aha-opplevelse av innsikt hva han var utsatt for. Jeg har ingen grunn til ikke å tro på det Fardal beskriver, selv om karakteristikkene er noe jeg ville vært mer forsiktig med. Men, uten at jeg selv noen gang har bodd med denne type personlighet, eller vært spesialt hardt rammet av det, så har det, som sagt, endt opp med at jeg, opp gjennom årene, har sett timevis på Youtube om temaet narsissisme. For det finnes svært mye stoff der ute om akkurat dette. Og nettopp mengden og populariteten gjør det verdt å reflektere over. For det må jo bety at fenomener i denne retning er svært utbredt. Og de som rammes av det får en ny knagg å henge det på. I tidligere tider kan narrativet ha handlet om besettelse, ondskap, synd, onde ånder osv.

Enda en grunn til å tro på Fardals beskrivelser er at jeg kjenner igjen mye av mønstrene i den saken jeg har tilgang på. Det er også en barnefordelingssak, og vi har den samme parti-alliansen av fagaktører, inklusive sakkyndige som til de grader går over til å kjempe motpartens sak. Og da er det ikke bare faglige anbefalinger, de går rett og slett inn som soldater i motpartens tjeneste, med alt de har av lovlige og ulovlige midler, svertekampanjer, manipulasjon, fabrikasjoner, påskudd og underliggende trusler om å innskrenke et allerede presset samværsregime under tilsyn enda flere hakk i destruktiv retning.

Men i motsetning til Fardal er den forelderen som rammes av dette etter hvert blitt apatisk, totalt mistet troen på forvaltingen, rettssystemet, advokater og til slutt selveste staten.

Da er den tanken som slår meg at personer som Fardal, ja også sikkert mange av de som har fått sakene sine til Strassburg rett og slett er resultat av patologiske subkulturer i barnevernet som har feilberegnet sine ofre. Det er åpenbart at når enkeltmennesket faktisk reiser seg mot overmakten, så er det ikke i kraft av sosial kapital, og eller økonomisk kapital. Her er sjelden titler og falle tilbake på. Tvert imot er det mennesker som smertelig har lært at akademisk tittel på ingen måte er noen garanti mot hverken uforstand eller umoral. Tendensen til å diskreditere og noen ganger kanskje også svertekampanjer for å møte dette, er vel ikke en uventet effekt av varsling. Ja vi lover for beskyttelse av varslere i landet, hvorfor? Ja vi har lover og innrettinger for å avdempe mobbetendensene i samfunnet, hvorfor?  Og sosiale meda florerer av stoff om narsissisme, hvorfor? Ja, vi har filtrerings-mekanismer som hindrer de verste utslagene av dette å få tilgang til klasserommet. Erkjennelsen av det fenomenet jeg snakker om her er uomtvistelig. Barnevernet har alt for lenge fått eksistere fritt uten tilstrekkelig sikring mot de samme tilbøyelighetene. Derfor popper de opp, diskrediterte foreldre og andre støttespillere som både har sett uretten og kjent den på kroppen.

Selvsagt snakker de ikke samme språk som byråkrater, politikere eller akademikere. Selvsagt har de ikke tilgang til de samme virkemidlene. De har hverken tilgang til masse-media eller mulighet til å massere samfunnstoppene med budskap som måtte passe. Men vi har internett, og landet er spekket med ressurser som Jørgen Hattemaker kan benytte seg av til å sette seg inn i ting, og skape seg kunnskap og innsikt nok til å kjempe en kamp. Ting er ikke som for noen tiår siden hvor det var mulig å herse fritt.

Jeg oppfatter Rune Fardal å ha satt seg godt inn i psykologiske teorier og mekanismer. Han sier han har brukt tusener av timer. Og igjen, når jeg leser noe av det han har lagt ut så ligger det åpenbart mye arbeid bak. Så jeg tar av meg hatten for at slike ressurspersoner faktisk eksisterer. Det betyr ikke at jeg er enig i alle virkemidlene som tas i bruk. Jeg ville vært mer tilbakeholdene med å henge ut enkeltpersoner. Jeg forstår resonnementet bak dette. Men på et vis oppfatter jeg det som selvtekt, som jo er forståelig fordi versingene ikke blir stilt til ansvar. Men jeg tenker at de også er mennesker som har familier, og i dagens verden med sosiale media og trolling så er dette et spøkelse man burde ha den aller største respekt for.

På den annen side, så er det å forvente at selvtekt skjer når samfunnet ser en annen vei, og aldri stiller noen til ansvar for de overgrepene som skjer i dette systemet. I skrivende stund, mens jeg arbeider med dette blogginnlegget kommer nyheten om at Samnanger kommune undersøker muligheten for nettopp det, å ta et oppgjør med de ansvarlige for de grove overgrepene som har blitt avdekket der. For det er grove overgrep, vel så skadelig som vold og seksuelle overgrep. Håpet er jo at tingenes begredelige tilstand endelig går opp for samfunn og politikere. For da har ikke den kampen som Runde Fardal, Marius Reikerås og andre har kjempet vært forgjeves. Vi må da også ta med KIB. Fagfolk har sett det samme. Einar Salvesen er en viktig varsler, og for ikke å glemme Grethe Nordhelle, som i en årrekke har påpekt sårbarheten for manipulasjon i dette systemet.  Ja, man kan si mye rart om den mostanden som har oppstått, men i mine øyne er de helter.