Det er nok mye sannhet i at de som ikke har problemer de lager problemer. Dette er i alle fall min livserfaring. Men det er først de siste årene jeg har utviklet en forståelse av hva dette egentlig dreier seg om.
Jeg googlet «den som ikke har problemer han lager problemer» og fikk frem denne dialogen. Den gir et hint om at impulsen til å lage problemer ligger dypere enn personen selv forstår, eller kontrollerer. Så hva er dette for noe og hvorfor har vi slike tendenser? Min hypotese på dette finner du her. Resonnementet er i korthet slik:
- Vi er biologiske autonome vesener
- Autonomi forutsetter handlingsevne
- Autonom handlingsevne forutsetter beslutningsevne
- Beslutningsevne forutsetter evne å foretrekke noe foran noe annet
- Evne til å foretrekke noe foran noe annet er den subjektivistiske definisjon på verdi
- Verdier i autonome biologiske individer har opprinnelse i individets emosjonelle system
- Individets emosjonelle system er grunnleggende formet av naturlig utvalg, som er drivkraften bak biologisk evolusjon.
- Enhver nedarvet egenskap representerer en løsning på utfordringer som våre forforeldre har vært eksponert for gjennom utallige generasjoner som strekker seg langt tilbake i førmenneskelig tid
- Vårt emosjonelle system gjenspeiler denne utviklingen
- Alle kroppslige og mentale funksjoner er i behov av å brukes for å utvikles (i individet) og å unngå forfall.
- Dette skaper seleksjonstrykk som driver til utvikling av mekanismer som aktiverer funksjonalitet som er viktig for biologisk suksess, og som blir for lite brukt
- Dette inkluderer også emosjonelle funksjoner
- Derfor aktiveres emosjonelle funksjoner uten at reelle utfordringer trigger dem, eller systemet blir oversensitivt og trigger på dagliglivets støy.
- Slike emosjonelle fluktuasjoner driver individets kreative motor (fantasien) til å skape tilhørende narrativ.
- Slike fantasi-fluktuasjoner begynner å vekselvirke med omgivelsene
- Disse mekanismene påvirker utformingen av det sosiale univers
- Jeg kaller forestillinger som har opphav i spontan aktivering av funksjoner på tomgang, for dekadente
- Jo mindre reelle utfordringer individet eksponeres for, desto større andel av det sosiale og mentale univers vil bestå av dekadente forestillinger.
I praksis handler altså dette om at svikt i tilgang på utfordringer i livet driver til:
- at vi skaper oss demonforestillinger slik at vi har noe å være redd
- at vi skaper oss hat- og fiendebilder slik at vi har noe å utøse vår aggresjon på
- at vi blåser opp moralske normer slik at vi kan være indignert og krenke andre
- at vi utvikler konspirasjonsteorier slik at vi utfordrer vår kognitive kapasitet
- at vi intensiverer det sosiale spillet slik at vi kan rivalisere og rangere
- at vi skaper oss offerforestillinger slik at vi kan bli helter
- at vi blåser opp trusler for at vi også skal kunne få helteroller
Denne måten å forstå mennesket på har store konsekvenser. De store politiske- og religiøse- konfliktene mellom oss får en ny dimensjon. I tillegg til fysiske konflikter handler jo dette i stor grad om ideologi. Den vanlige tenkemåten er at først ideologi, så formes kultur og individ. Min tenkemåte kompliserer det hele, og anser derfor ideologier like mye som et produkt av kulturen, som at kulturen er et produkt av ideologier, men at vi har underliggende biologiske drivkrefter bak alt dette.
Likevel er det viktig å forstå et det ikke er noen «determinisme» i dette. Menneskets varemerke er å avsløre naturens mekanismer og ta høyde for dette i sin planlegging. Fysiske helseproblemer lar seg jo handtere med kunnskap og kompetanse. Det samme gjelder kulturelle helseproblemer. Det betyr at, dersom vi ønsker å skape en stabil bærekraftig sivilisasjon, så må dette inn i ligningen, når vi planlegger dens innrettinger. Vi må forebygge mot naturlige svakheter innebygget i vår egen biologi. Den type dekadens jeg snakker om her, rammer mest blant elite og i høyere sosiale lag. Med utvikling av velferdsstat vil jo dette spre seg nedover i rekkene og bli en folkesykdom. Jeg tenker at det finnes et vell av muligheter for å forebygge. Men det er en annen diskusjon. Det viktigste nå er å erkjenne eksistensen av slike mekanismer og hvilken risiko dette innebærer.