Er mennesket dømt til krig?

Det er over 70 år siden Andre Verdenskrig endelig var over. I tiden etterpå har vi, i den vestlige delen av verden gjennomlevd en periode med langvarig fred. Vi er nå vitne til en skremmende prosess med kulturell fragmentering og nasjonalisme. Er freden i seg selv en trussel som er dømt til å skape krig?

Krig

Først vil jeg bare poengtere at jeg tar avstand fra all krig, at jeg håper at mine barn og barnebarn skal kunne oppleve samme fred og stabilitet som min egen generasjon. Dette er ingen forsvarstale for krigens nødvendighet. Desto verre er det oppleve at det demrer for en at det kanskje kan ligge fallgruver i vår egen natur, som forsterker krigs-latensen, jo lengre freden varer.

Men om det virkelig er slik, er det viktig å forstå slike mekanismer. Menneskets særtrekk er nemlig å kunne unngå denne naturens determinisme, nettopp fordi vi forstår mekanismene og evner å ta høyde for dem.

Så hva består denne økende krigs-latensen i? Vel, jeg tror de fleste innser at økende kulturell fragmentering i form av mer proteksjonisme, økende forsvarsbudsjetter, økende nasjonalisme, høyere konfliktnivå, dalende oppslutning om demokrati og svekkede internasjonale institusjoner, samlet sett øker krigsfaren. Spørsmålet er hva som driver alt dette. Og her er det viktig at, det jeg kommer opp med, ikke er den eneste driveren. Alle slike prosesser er svært komplekse og vanskelig å nøste opp i.

Hør gjerne dette innslaget på Verdibørsen om opptakten til første verdenskrig. Det er et utmerket eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser ute av kontroll. En måte å forstå krigsutbrudd på, er gjennom analyse de av politiske prosesser som endte opp i dette. Det er jo temaet i dette innslaget. Men, det er jo velkjent at ingen egentlig kan sette fingeren på hva som egentlig startet Den Første Verdenskrig. Den Andre Verdenskrig er mye enklere. Den var et resultat av første verdenskrig. Det samme, hevder Bernt Hagtvet, gjelder det 20 århundres store samfunnseksperimenter: Kommunismen og Nasjonalsosialismen. Vi lever enda med skadene etter en, over hundre år gammel, krig som ingen helt forstår. Det er en kompleks materie, som ekspertene sikkert kan snakke i dagevis om. Mitt fokus er mer på mennesket og sosiale prosesser generelt, altså et dypere lag som tar mentale- sosiale- og evolusjonære perspektiver. Men i dette innslaget glimter Bernt Hagtvet til med noe av dette. Han snakker om et forvitret syn på menneskeverdet og på idealisering av macho-mennesket. Ja, tenker jeg: Det er en relevant observasjon.

Her er han inne på noe som jeg kaller for «kulturell latens». Les gjerne gjennom min korte refleksjon om dette. Poenget er at det var noe i de kulturelle strømningene (nasjonalisme, proteksjonisme, fatalisme osv.) som lå og ventet på å bli utløst av en «perfekt storm». Skuddene i Sarajevo var fyrstikken som utløste det hele. Ingen fikk ideen til første verdenskrig. Ingen planla den, og ingen satte den ut i livet. Land, kulturer og politikere ble fanget i en sosial malstrøm som tok av og levde sitt eget liv.

Nå skal jeg gå litt dypere inn i slike sosiale prosesser, med utgangspunkt i den hårete hypotesen at over 70 år med fred og økende velstand i seg selv kan bære kimen til kulturelt sammenbrudd og til slutt krig. Tanken slo meg for noen år siden, da jeg jobbet med en tekst kalt «Det Heroiske Mennesket». Dette er beskrevet her. Utgangspunktet er en hypotese om at steinalderens normaltilstand er hyppige perioder med underskudd på menn. Sjekk gjerne opp mot forskningen til Professor Steven Pinker, som antyder at vi har en svært voldelig fortid.

Så har jeg vært inne på biologiske kjønnsroller her, hvor jeg refererer en video hvor professor Kathrine K. Young lister opp menns tre tradisjonelle oppgaver i reproduksjonen: sædleverandør, forsørger, beskytter. Biologisk sett skaper dette nytteverdi fordi menn ikke knyttes opp mot det reproduktive maskineri, på samme måte som kvinner er det. Summen er at menn har svakere naturlig empatisk appell enn kvinner, og er dermed mer sosialt sårbare på synkende nytteverdi. Dette skaper naturlig motivasjon til å kompensere for dette. Strategier for å kompensere dette går gjerne langs disse tre linjer:

  • Sædleverandør
    Strategi: søker alfa-status
    Menn er naturlig kompetitive og søker seg opp i hierarkiet. Men der er det dårlig plass og de færreste når toppnivåene. Det vi ser i våre samfunn er at massemedia preges av det jeg kaller for alfaattraksjon og overfokuserer på alfamennesker. Menigmann falmer og usynligheten blir mer påtrengende. For meg er det nærliggende å tenke at dette har skapt en sosial vekselvirkning med stadig sterkere press på etisk menneskeverd. Det er vinn, eller forsvinn. Det kjøler ned det sosiale klima.
  • Forsørger
    Strategi: Verdiskaping; utvikle kompetanse og ofrer innsats, produsere
    Så lenge verdiskaping og de roller som kreves for dette verdsettes, så innser vi at dette er suksessoppskriften for samfunnet som helhet. Det skaper velstand, samtidig som strategien gir karrièremulighet og opplevelse av verdighet gjennom nytteverdi. Problemet er bare at velstand også skaper dekadanse som igjen skaper sosial degradering av typiske produksjonsyrker, som matproduksjon, primærnæring og tekniske yrker som ingeniører, og også sprer seg til forskning på naturvitenskapelig nivå. Dette har jeg skrevet mer om her og her. Så kommer vi ikke utenom at globalisering og automatisering har gjort et dramatisk innhugg i markedet for produksjon og teknologi. Samtidig har kvinners inntreden i arbeidslivet skapt ytterligere press. Samlet dette skaper dette en vekselvirkning som sosialt diskrediterer verdiskaping og realitetsorientering. Det blir stadig færre realorienterte mennesker å se innenfor profilerte områder.
  • Beskytter
    Strategi: Utvikle macho-idealer (alfa-identifikasjon), nasjonalisme og skape ytre fiender

Da er vi inne på det som egentlig er tema. For den tredje strategien handler som sagt om beskytterrollen. For å tilegne seg beskytter-rollen må man i stor grad fremstå som macho, noe som igjen kobles opp til alfamennesket. Dette er en drivkraft. For å bli verdsatt som beskytter er man avhengig av ytre trusler. Da får vi enda en drivkraft, nemlig den til å blåse opp fiendebilder. Dette er en variant av det dekadente mennesket som gjenskaper steinalderen. Manifestasjoner av dette er konspirasjonsteorier, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.
I det siste har jeg også kommet opp med ideen om at selve utviklingen av et bredt folkeforsvar, forsterker denne tendensen. I forsvaret skapes en vi-holdning basert på å beskytte «flagget, kongen og fedrelandet», med ritualer og utstrakt bruk av det jeg kaller for alliansesynkronisering. Dette sementerer en sosial- og deretter mental belønningsmekanisme for «lojalitet for kongen og fedrelandet». Vi skal ikke så mange årene bak i tid før flertallet av mennene i samfunnet hadde dette som en felles erfaring og kulturell formingsprosess. Det å bli kritisert for det som tidligere gav belønning og skryt, skaper selvsagt kollektiv forvirring.

 

Men dette er ikke alt. Jeg har allerede nevnt hypotesen om at kjønnssammensetningen i et samfunn med langvarig fred er forskjellig fra normaltilstanden i steinalder-samfunnet.  Jeg husker fra jeg var liten, og jeg hørte fortellinger fra Bibelen om «fæle røverbander». I dag tenker jeg at, i den grad det var langvarige fredsperioder i tidligere tider, eller at andre ulykker ikke opprettholdt den skjeve kjønnsbalansen, så har dette blitt regulert gjennom det jeg kaller for sosial utrenskning. Menn som blir for plagsomme kunne kanskje rett og slett bli utvist om de ikke ble drept. Dermed får vi opphopinger av gruppens outsidere, der utenfor, som igjen ligger og terroriserer landsbyene, med ran, drap og voldtekt. Derav historier om «røverbander» av den typen vi hører snakk om i Bibelen. I vår tid, blir jo ikke mennesker (mest menn) utvist på denne måten, de blir sperret inne i fengsler. Dette er en logisk følge av etablering av nasjonalstater og regjeringsområder. Det er ikke et villnis der ute, men andres regjeringsområder.

Så hva er det som driver denne sosiale utrenskningsprosessen? Dette handler selvsagt om all den kriminalitet vi kjenner igjen fra vår tid, og alle tider, og det handler om sosialt spill i alle sine fasetter, men det handler også om at et overskudd av menn, uten meningsfylte plasser eller roller i samfunnet, legger et konstant press på den kvinnelige delen av befolkningen. Da handler det selvsagt om uønsket seksuell oppmerksomhet av alle tenkelige kreative slag. Jo mer omfattende og ukontrollert dette presset er, desto farligere lever kvinnene i samfunnet. Dette skaper i sin tur en drivkraft som dyrker frem juridiske og normative barrierer mot dette. I vår tid ser man en eskalering av både normer og juss. Dette skyldes igjen at slike normer tenderer til å «ta av» og leve sitt eget liv, og forsterke seg til en helligdom i seg selv. Det tidligere temaet om moralsk trakassering er en del av dette bildet.
Vår kulturs respons på dette, er stadig økende forekomster av sosial kontroll, sosial vold og at menn generelt bli gjort til gjenstand for samfunnets kollektive oppdragerprosjekt. Utviklingen går mot to kategorier av menn: Enten er du synlig, profilert veloppdratt alfa, eller du er en usynlig arbeidshest. Alt annet er utenfor normativ kontekst. En usynlig arbeidshest skal gjøre jobben sin, men ellers ikke komme i veien for noen. Og det er nettopp denne rollen som usynlig arbeidshest som skaper en frustrasjon, som frister mange til å søke seg over i beskytterrollen. Da handler det om å skape forestillingen om de ytre fiender, og macho-forestillingen om seg selv, som samfunnets redningsmann.

Den analysen jeg har gjort her er selvsagt spekulativ. Men jeg tenker det er vesentlig å vise den frem fordi den representerer en tenkemåte som er nesten fraværende i vår forståelse av samfunnsprosessene i vår kultur i dag. Poenget er at den store samfunnsdialogen i dag har en for ensidig søkelys på ideologier og ender ofte opp med demoniseringer. Ofte har vi en monokausal tilnærming: Ideologien er årsaken, ekstremismen er virkningen. Dette utfordrer jeg her. Jeg åpner altså for at årsakskjeden på ingen måte er så lineær og enkel. Ideologier kan snarere ses på som et symptom på underliggende prosesser og spenninger. Det samme gjelder konspirasjonsteorier, og religiøs tro.

Dersom jeg er inne på noe her, så blir jo bekymringen at, på tross av at «vi lærer av historien», så går vi i fellen gang på gang fordi vi har et tabuforhold til vår egen natur og hvem vi er. Ved neste korsvei kan katastrofen bli total. Det finnes atomvåpen nok til å utradere hele sivilisasjonen. Det holder ikke at «vi har ansvarlige politikere …».  Se hvordan Første Verdenskrig Startet ute av enhver rasjonell kontroll. Flere ganger har det holdt på å gå galt med atomvåpen. Faren er økende.

Det å utvikle forståelse for sosiale og kulturelle prosesser koblet opp mot evolusjon og et realistisk bilde av mennesket, er kanskje en forutsetning for menneskets muligheter til å lykkes, ta til stjernene og utbre oss i universet. Da handler det for eksempel om å utvikle forskning og strategier som gjør at vi kan stabilisere samfunnet over utallige generasjoner på tross av fred og velstand. Våre naturlige tilbøyeligheter kan identifiseres og tas høyde for, ikke i en perfekt paradisisk forstand, men godt nok til å holde katastrofen på trygg avstand. Et av de viktigste verktøy her er det jeg kaller for «Det Etiske Grunnfjellet», som vi kollektivt må oppfatte er en dugnad som krever offer og besinnelse fra et stort flertall av oss. Det er på tide vi avskaffer fiendebilder og demoniseringer. Vi er alle medpassasjerer på denne merkelige livsreisen mellom fødsel og død. La oss besinne oss og oppføre oss deretter.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>