Hvem fristes ikke av drømmen om en paradisisk tilværelse av glede, hvor alle drømmer går i oppfyllelse, hvor ingen lider og alle lever gode og meningsfylte liv i all evighet. Vel, jeg har dårlig nytt: Vi er enkelt og greit ikke utrustet for å leve slike liv.
Se mine refleksjoner om dette her og her.
Jeg googlet «lammet og løven» og fant mange bilder som jeg kjenner igjen fra min barndom da jeg vokste opp i en familie av konservative kristne. Det er en type bilder som i alle fall satte fyr på min egen fantasi, og mine drømmer om en fantastisk tilværelse i himmelen, med alle slags dyr og planter, flott vær hver dag, og fantastisk mat i hvert tre, ingen mygg som stikker, ingen ubehagelige insekter og aldri syk.
Men det var før jeg skjønte litt om biologi og økosystemer. Jeg ser meg selv i speilet. Mine øyne er fremadrettet, på samme måte som hos de fleste arter av predatorer. Jeg lar meg rive med av leker som «sisten», og kjenner på impulsen til å ville få tak i fugler og fisk jeg ser i naturen. Jeg kan ikke spise gresset på marken. Jeg har en tykktarm for fordøyelse av kjøtt, og en tynntarm for å ta seg av vegetarisk mat. Jeg er ikke en spesifikk jakter, men tilhører åpenbart i en art som elsker nettopp det: jakt, fangst og fiske. Ja noen av oss elsker det så høyt, at selv om ingen av oss har problemer med tilgang på mat, så bruker man store deler av fritiden på nettopp dette: å jakte. Som jeg sa i forrige blogg: Vi gjenskaper steinalderen fordi det gir oss en opplevelse av mening med livet. Men vår art er «allroundere». I teorien kan vi klare oss uten dette. Men hva med løven, eller andre arter som åpenbart er spesialisert på en ting: jakt?
Se på løven. For å si det med Richard Dawkins i boka «The greatest show on Earth»: Evolusjonen står skrevet over hele dyret. Løven har ikke bare klør og spisse tenner. Hele dens fordøyelsessystem, sanseapparat, og ikke minst mentale utrustning, er innrettet for å jakte, drepe, spise og fordøye andre dyr. Det å tegne løver eller andre typiske predatorer inn i slike paradis-forestillinger er mildt sagt uttrykk for ignoranse. Det å hindre løven i å leve seg selv ut som løve, er å sammenligne med å hindre en fugl fra å fly, hele sitt liv.
Det meste av løvens utrustinger måtte modifiseres for å tilpasse løven til paradis. Og det går nok an, men vil vi da løven fortsatt være løve? En ting er å oppdage at min barndoms fantasi er et bedrag; voksenverdens ignorante selvbedrag. Det skal ikke mye kunnskap til for å oppdage at løver og ulver ikke hører hjemme i slike paradis-fremstillinger. Men hva annet hører da hjemme der? Vi oppdager hele det økologiske system, og finner ut at det er nådeløst, brutalt fullt av lidelse og død. Hele naturen har skrevet lidelse og død over hele seg. Ja, vi kan nok modifisere og konstruere opp noe som passer med paradis. Men vil da natur fortsatt være natur, og er mennesket noe unntak fra resten av naturen slik at det kan leve der?
Det er da vi oppdager at også vi, våre kropper er nådeløst tilpasset nøyaktig de samme forhold: alt fra immunsystemer til forsvar mot bakterier og virus, til strategier for å handtere sykdom og kompensere for bortfall av funksjoner, til en hjerne innrettet på steinalder og sosialt spill, på et nødeløst race på kjønnsmarkedet.
Så kan vi si: Men alt dette kan vi da modifisere. Jepp, men er da mennesket fortsatt menneske? Jeg tenker at denne modifikasjon blir så omfattende at sluttproduktet ikke lengre kan kalles for menneske.
Her er vi ved en kant i vår tenkning hvor vi oppdager at dette er i ferd med å sette er press på humanismen. Jeg har en venn som i all hovedsak er kommentarfeltleser. En dag hadde han plukket opp trans-humanistisk tankegods. Resonnementet har utgangspunkt i risiko opp mot AI (kunstig intelligens). Min venn er tilhenger av å la ut viklingen seile sin egen sjø. Når AI en gang i fremtiden utvikler seg selv til super-super AI, så blir mennesket, ikke bare insignifikant, men også umoralsk. Tenk på følgende: Vi er utviklet og spesialtilpasset et økologisk system på en planet i dette universet. Hele vår overlevelse avhenger av at vi gjenskaper vårt eget økologiske miljø hvor enn vi måtte etablere oss. I seg selv er dette økologiske miljøet amoralsk, brutalt nådeløst og irrasjonelt. Mennesket er en helintegrert del av alt dette. Når AI oppdager dette, og raderer mennesket ut av eksistensen med et tastetrykk, så er det fremgang. For maskiner kan etablere seg nesten overalt. De trenger intet medfølgende økologisk system. De har ingen innebyggede evolusjonære mekaniser som driver til irrasjonalitet og umoral. Kort og godt: AI er mennesket overlegent på alle plan, og er derfor i sin rett til å ta konsekvensen av dette.
Jeg har i hele mitt voksne liv omfavnet det som kan kalles tradisjonell humanisme. Kanskje er det best uttrykt i Nordisk humanist manifest. Men dersom vi nå fjerner alle implisitte antroposentriske referanser til dette, så sitter vi faktisk igjen med en type etikk som ligner min egen «Empatisk Etikk». Dette er slett ingen parentes i vår tids store samtale. Det manifesterer seg blant annet ved at veganisme er på akselererende fremmarsj i vår kultur, da ikke bare med begrunnelse i klima, helse eller religion, men også rent etisk. Det er en utvikling jeg på alle måter ønsker velkommen. Den dagen jeg hadde kompetanse og mulighet til det, så ville jeg sluttet meg til.
Men, sett i det perspektivet vi nå drar opp, nemlig det faktum at vi er biologiske vesener, skapt av en amoralsk naturprosess kalt naturlig utvalg, full av «umoralske» løsninger, som vi ikke kan skilles fra uten å opphøre å være det vi er, så har kanskje universelt etiske modeller en slags naturlig konklusjon. Og det er denne konklusjonen vi kan tenke oss at AI kunne komme opp med. Det betyr ikke bare utradering av alt biologisk liv på denne kloden, men i hele universet.
Nå har jeg, med vilje, strukket dette tankeeksperimentet veldig langt. Dermed settes det hele på spissen på den måten at det leder dette oss inn i noen av de mest grunnleggende moralske spørsmål man kan stille: Er vår blotte eksistens umoralsk i seg selv? Gitt det perspektivet jeg akkurat har trukket opp, gitt den naturlige utopien det baserer seg på, og uubs, min venns konklusjoner har en iskald logikk i seg, egnet til å gi frysninger.
Dette er en tanke som ligger implisitt, rett under overflaten. Hør gjerne denne podkasten av to morsomme erklærte anti-filosofer og oppdag hvor nærliggende det er. Oppdag at de ser store problemer med det å ville simulere universer av den typen vi er i, nettopp av etiske grunner. Tenk over det scenarioet at vi har makt til å simulere universer som ligner på vårt, og vi får etiske skrupler med å gjøre det. Og dette er på ingen måte tull. Ethvert seriøst forskningsprosjekt som involverer mennesker eller dyr må også innom en prosess for etisk vurdering. Og det har, etter hvert, blitt temmelig strengt. Det er veldig forståelig. Det å simulere et univers, med muligheter for utvikling av biologisk liv, vil nødvendigvis innebære store lidelser, brutalitet og drap. Selvsagt ville det aldri blitt godkjent av et hvilket som helst etisk råd. Men tenk hva dette egentlig impliserer: vår blotte eksistens står på ryggen av en umoral vi aldre ville akseptert av oss selv. Hva sier dette om en evt. Gud som skapte det hele?
De som laget denne podcasten er tydeligvis ikke religiøse mennesker, men for den religiøse nærmer dette seg det man kaller for «Det ondes Problem». Dette er Det Ondes Problem i en ny og skremmende dragt.
Erkjennelsen av at menneskets eksistens er betinget av lidelse og død, og at selve opplevelsen av livsmening, kontrasterer nettopp mot lidelsen, er en etisk fundamental erkjennelse. Og den har en skremmende demoraliserende sprengkraft i seg. Betyr det at vi bør lukke øynene, se en annen vei og håpe på at alle glemmer dette ubehagelige temaet?
Min innstilling er å arbeide meg tvers gjennom det, med mål om å komme ut av det, som et anstendig modent menneske fortsatt med det moralske gangsynet i behold.
Da jeg for noen år siden kommenterte Det Ondes Problem så ser jeg spiren til måten jeg tenker om denne type problematikk i dag.
Det å oppdage at mennesket er avskåret fra et evig liv i paradis handler i bunn og grunn om en gryende erkjennelse av at opplevelser av mening med livet i høy grad henger sammen med evnen til å oppleve lidelse. Den skremmende tanken er: Ingen lidelse = ingen mening. Det skremmende er erkjennelsen av at nettopp en slik ide kan bli kidnappet og vulgarisert til en ideologi hvor det å påføre andre lidelse ikke lengre oppfattes som umoralsk. Derfor sitter det langt inne å promotere denne erkjennelsen. Dette krever en modenhet svært mange alfa-miljøer mangler.
Her introduserer jeg begrepet «moden humanisme», hvor jeg utvider humanismen til også å utfordre på livets-, biologiens, artenes og særlig menneskets tilstedeværelse i universet. Den oppmerksomme vil oppdage at dette er et rent moralsk spørsmål. Vil vi som mennesker, med all vår mangfoldige bagasje, eksistere? Har vi vilje til å forsvare vår eksistens nå og i fremtiden? Ureflektert vil nok de fleste intuitivt svare ja på dette spørsmålet. Men nå har vi som sagt stilt opp noen fundamentale utfordringer: Vår egen humanistiske ideolog, baseres på en utopi, som motsies av vår egen blotte eksistens. Og igjen, dette er skremmende fordi denne ligningen inneholder minst to, vulgære løsninger.
Den første er å erklære mennesket og alt liv som uønsket i universet fordi det er iboende umoralsk; «La maskinene overta!»
Digresjon: Er ikke dette en super ide til en dramatisk Science Fiction, hvor det handler om en sivilisasjon som kommer akkurat til denne konklusjon, og som gjør det til sin misjon å utvikle teknologiske systemer med det formål å reprodusere seg selv, og holde universet «rent» for alt biologisk liv?
Den andre vulgære løsningen er den motsatte grøften: Vi forkaster ideologien i sin helhet, og lar naturen utspille seg som den er med «den sterkestes rett». Spiren til denne type tenkning finner vi f.eks. hos Nietzsche. Når Nietzsche sier «Gud Er Død», så handler det om mer enn bare et uttrykk for ateisme. Nietzsche gikk dypt nok i det, til at han så nihilismen i hvitøyet. Den vulgariserte versjonen av dette er f.eks. Nazisme, eller enhver ideologi som forherliger makt, det sterkeste og dyrker «makt gir rett».
Nihilisme, som handler om at det ikke eksisterer noen overordnet hensikt med alt, er en skremmende tanke som ikke bare skremmer troende, men også langt inn i ateistenes leire.
Den «modne humanisme» handler om å «ta til vett», besinne seg og forholde seg til dette problemet som det er. Hovedproblemet er det jeg kaller for ideologisk utopisk tenkning, som jo nettopp baserer seg på en umoden klamring til fullkommenhetsidealer.
Digresjon 2: Kanskje jeg her, uforvarende har servert «den endelige løsning» på «Det Ondes Problem». Det har intet med «fri vilje» å gjøre. Tenk deg at du sitter i den gudommelige etiske komité. Og dette er opsjonene: Enten skape dette universet, hvor livet kommer «noen umoralske bivirkninger», eller la være å skape noe univers i det hele tatt. Hvordan blir din stemme?
Jeg skal ikke fristes til å spinne videre på denne, men bare konstatere: «Vi er her. Dette er vår deal. Take It, or leave it!»
Den modne humanisme handler om viljen til å slippe tak i barnlige glansbilder. Det handler om å bli voksen, og akseptere at utopiene ligger utenfor, både guders og menneskets mulighetsrom. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.
Skal vi være her, ta plass i virkelighetens mangfold, så kommer vi med en pakke full av både plusser og minuser. Nei, vi gir ikke slipp på utopien. Den forblir retningsgivende for våre etiske overveininger. Det er det jeg kaller for rasjonell utopisk tenkning. Sant å si så er det mye frigjørende i dette. Oppdag at det er vår utilstrekkelighet og våre sårbarheter som binder oss sammen. Oppdag at vi kan senke skuldrene og tillate mennesket å være menneske. Oppdag at det er opp til deg å innvilge deg selv og andre et ufravikelig etisk menneskeverd. Dette er ikke noe vi tror på, eller regner oss frem til. Det er noe vi tilslutter oss gjennom egen vilje. Jeg er blant dem som mangler tro på at det etiske grunnfjellet er noe teoretisk «der ute». Det er i meg, og sammen med andre kan dette skapes.
Oppdag at lidelsen og ufullkommenheten hører med til et meningsfylt liv. Jeg sier ikke dermed at vi skal «takke for all motgang», men vi skal vite at den åpner muligheten for verdifulle perspektiver, og ikke minst den gir oss opplevelsen av mening med det hele. Min appell er: La oss bli hverandres gode medpassasjerer på denne merkelige livsreisen vi alle er med på.
Velkommen inn i den utilstrekkelige menneskeheten