Trump 2.0 2024 Er det skriften på veggen?

Sannsynligheten for en ny Trump-periode etter valget i 2024 er kanskje høyere enn 50%. At menneskeheten lever farlig for tiden, er vel temmelig sannsynlig. Men blir verden enda farligere med Trump 2.0?

USA’s neste president?

Fra republikanere til banan-republikanere

Jeg er åpenbart ikke den eneste som bekymrer meg for de neste årene i amerikansk politikk. For den som hever blikket på det globale og over det, så er det vanskelig å gjøre det realistisk uten at det vekker bekymringer.

MAGA bevegelsen har mange likhetstrekk med en kult. Trump har tidvis status som frelser og profet. Tilhengere fremstår populistisk og fiendtlig overfor annerledestenkende. Trump går åpenbart etter alle som er uenige med ham, med de destruktive virkemidler han måtte ha til rådighet. Dette oppfatter jeg som et totalitært trekk. Det gjelder også internt i det republikanske partiet. Slik har han kapret partiet.  Man kan sikkert si mye om det republikanske partiet, men en gang var dette et ansvarlig parti. Da snakker vi demokratiske grunnverdier, et uavhengig rettssystem, frie valg, menneskerettigheter og ansvarlig utenrikspolitikk.  Mye av dette kan nok diskuteres, men jeg tenker det var grunnleggende ansvarlig. Det er det ikke lengre. Partiet fremstår nå med åpenbare autoritære trekk. Begrepet fascisme, nevnes stadig oftere.

https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/sesong/202312/l_79a31330-2f81-4b81-a313-302f818b8131

 Les gjerne her om sosiale vippepunkter. Poenget er at et flertall, kanskje i enhver gruppe, ubevisst tenderer mot opportunisme. De støtter opp der de aner at makten havner, uansett hva den makten måtte være. Dette vipper over i en selvforsterkende prosess. Jo flere som støtter opp om kult-lederen, desto flere vil fange opp signalene og kaste seg på bølgen. Dermed vipper det. Her har vi altså en ledertype som det kan være ødeleggende, ja kanskje direkte farlig å komme på kant med. Dette er et kjent trekk i diktaturer. Vi ser det på nært hold i Russland. Men trekkene er kjent, både fra Nord-Korea og Kina.

Det som er spesielt, er når denne type mekanismer legger demokratier i grus. Det skjedde jo i Tyskland, da Hitler overlistet og overmannet Weimar-republikken. Denne svakheten ved demokratier er problematisert her og her. Noe lignende kan altså ha skjedd i det republikanske partiet i USA. Spørsmålet er om dette truer USA-demokrati.

Lojalitet over kompetanse

Så langt jeg har forstått idealiserer tradisjonell høyreside hierarkier basert på kompetanse og meritter. Det vil si at oppgaver og ansvar fordeles med utgangspunkt i individets kompetanse, innsats og resultater. Dette er jo i motsetning til mekanismer av type familie, klaner, sosiale relasjoner, økonomiske ressurser, utseende osv. Men det nye banan-republikanske partiet er åpenbart at et parti, hvor alt handler om i hvilken grad man ukritisk støtter opp om lederen i alt. Oppdag at dette er en fundamental omveltning. Det er fristende å assosiere med den gamle parti-boken. Det er jo et paradoks, at man midt opp i den den amerikanske konservative bevegelsen, som jo fremelsker frihet, både i forhold til tro, ytringer, og meningsbrytning, faktisk har vippet over den autoritære leiren, kanskje uten egentlig å skjønne det selv. Det ryktes at partiet driver med kartlegging slik at nødvendige utrenskinger kan gjøres, den dagen de er i posisjon, slik at Trump og hele hans administrasjon, blir omgitt med ja-mennesker. Dette er farlige diktatoriske trekk. Husk at dette skjer i en bevegelse som tidligere har stått på barrikadene for ytringsfrihet og liberale verdier.

Dersom utviklingen virkelig går denne veien, altså at vi får en sterk karismatisk, selvsentrert leder inn i Det Hvite Hus, omgitt av en stab, som ikke er rådgivere, eller selvstendige aktører, men som i all hovedsak eksekverer lederens diktat ukritisk, så tenker jeg at de fleste ser at dette kan bli veldig farlig. Da Trump overtok etter valget i 2016, fremstod han åpenbart politisk uopplyst. Jeg husker at vi ble beroliget med at han hadde en stab rundt seg som var ansvarlig, og som etter hvert ville opplyse og temme ham. Etter det jeg har sett og hørt, virker ikke slikt på denne lederen. Tvert imot, er det ikke risikofritt å motsi denne mannen. Men han er ikke lengre fullt så uopplyst. Trump 2.0 har fått lært seg hvilke hindre som eksisterer, og sannsynligvis hvordan de kan ryddes av veien. Dermed øker risikoen for at Trumps dag-til-dag selvsentrerte impulser, kan ende opp i praktisk politikk, hvor uansvarlig det enn måtte være.

Er Trump farligere i fengsel enn i det hvite hus?

Det kan jo være at mange setter sin lit til at Trump havner i fengsel før han kommer så langt. Men så langt jeg har skjønt, er det ingen lover mot at en president skal kunne styre landet fra fengsel. Men la oss starte med dette: Donald Trump har allerede oppnådd martyr-status. Dette er en interessant og skremmende effekt. For det er åpenbart en slags immunitet, mot enhver form for moralsk kritikk. Vi kjenner jo til at guder kan få denne statusen. Jahve overlever jo moralsk på tross av historiene i Bibelen, ja han overlever til og med det evig brennende helvete. På samme måte som guder kan oppnå total moralsk immunitet, så ser dette også ut til å gjelde Trump. Dette er et fenomen, som faktisk burde forskes på. Her har jeg en refleksjon om tendensen til at moralsk toleranse øker med økende status. Kanskje er det ytterpunktene av denne effekten vi ser i fenomenet Trump. Trump har vært tiltalt for alt fra svindel, overgrep, alskens regelbrudd, uansvarlig oppbevaring av dokumenter med statshemmeligheter, og nylig ble han av høyesterett i Colorado diskvalifisert fra å kunne stille som presidentkandidat grunnet sin medvirkning til stormingen av kongressen 6 februar 2021. Alt dette øker oppslutningen om Trump. Det er en viss risiko for at Trump kan havne i fengsel, før valget 2024 er over. Hva skjer da? Denne merkelige effekten kan selvforsterke. Trumps tilhengere vil enten fortolke dette som urimelig forfølgelse, bagatellisere, eller rettferdiggjøre. Hvordan vil et Trump-styre fra fengsel arte seg? Det kan man nok bare gjette på. Men poenget er at dette bare er nok et motiv til å knekke maktapparatet i det amerikanske demokratiet. Kanskje blir en fengslet Trump som president enda farligere. For dette kan virke mobiliserende på en enorm tilhengerskare, i et land hvor våpen er nærmest fritt tilgjengelig. Vi har allerede sett tendensen til halvmilitære utenom-statlige grupper i USA. Kanskje handler det kun om en samlende og koordinerende kraft. Kan det bli borgerkrig? Dette er en risiko, og den er ikke ubetydelig.

Det stavas MAGA

En sammenheng mellom konservatisme og fascisme er forestillinger om en stor fortid, og at nå skal dette gjenopprettes. «Make America Great Again», utrykker jo akkurat dette. Hypotesen er at det ligger en stor forførende kraft i dette, for den som ønsker å massere store folkemengder. Jeg har skrevet om massesuggesjon her. I den senere tid har jeg også utviklet begrepet sosial magi. Det har jeg skrevet om her. Vår tids mest synlige eksempel på en sosial magiker, er nettopp Donald Trump. Han har sin fortid i reality-TV, og dette er kanskje en svært giftig kombinasjon. For hele konseptet Reality-TV fremelsker ofte dette brutale sosiale spillet, som et ideal. For meg, som utenforstående dukket Trump opp som troll av eske under valgkampen 2008, da Obama vant valget. Da dukket altså denne Trump opp og anklaget Obama for ikke å være født i USA. I en slik situasjon tenker jeg det beste er å sette en gruppe etterforskere på saken, gi den en ansvarlig behandling, og deretter legge den mest sannsynlige hypotesen til grunn. Og så langt jeg oppfattet det var bevisene for at Obama var født i USA, overveldende. Trump innrømmet dette først under valgkampen i 2016. Da hadde jeg for lengst tapt tilliten til Trumps dømmekraft. Men her var jeg kanskje naiv. For dette handler ikke om fakta i saken, men om sosialt spill som jeg som regel ikke forstår meg på. Sannsynligvis var dette saken som vippet Trump over fra underholdningsbransjen til å bli en reell politisk aktør. Jeg konstaterer at en sosial magiker, ofte kan være lett å gjennomskue, dersom man frikobler seg fra rene sosiale attraksjonsfaktorer, og holder seg til rasjonaliteten. I så måte kan jo de av oss som er svak på det sosiale spill, rett og slett undervurdere typer som Trump, tro at de er dumme, eller noe slikt. Det var min feiltakelse. Og feilen handler om tendensen til å evaluere ut fra felles menneskelig rasjonalitet, i stedet for sosialt spill. Det å vinne mennesker over på sin side, handler i langt større grad av sosiale mekanismer, enn av sannhet og felles verdier. Og for å si det slik, det er ikke noe irrasjonelt i det å forføre store menneskemasser, med utgangspunkt i manipulasjon, løgn, bedrag og trusler, dersom målet nettopp er egen vinning i form av store sosiale gevinster. Trump kan være et geni på sitt område, nemlig i evnen til å forføre andre. I mellomtiden har jeg altså gitt fenomenet navnet sosial magi.

Hvor reell er risikoen for hvem?

For meg er det åpenbart at sosiale magikere, representerer en omfattende risiko for små og store samfunn. På listen over sosiale magikere, har jeg alt fra Åsa Waldeu (Knutby-saken), til Jan Helge Andersen (Baneheia), til Adolf Hitler, Benito Mussolini, Mao Tse Tung, Ayatolla Khomeini og Donald Trump. Samtlige av disse representerer på hver sin måte risiko. Og noen ganger gikk det forferdelig galt. Mao Tse Tungs beslutninger om riseksport baserte seg på «ja-mennesker» som formulerte svar som forventet. Beslutningsgrunnlaget ble korrumpert og millioner av mennesker sultet i hjel.

Vi har en rekke personer som har vært nær Donald Trump og som hevder at Trumps motiver ensidig er innrettet på ham selv. Her har vi en rekke tunge aktører som John Bolton, Michael Cohen og ikke minst Trumps egen familie, psykologen Mary Trump. Alle advarsler går nettopp i denne retningen. Trump beskrives som en person med sterke narsissistiske trekk, hvis alle avgjørelser handler om ham selv. Kritikken fra hans egen parti, fordeler seg som ventet i et stort flertall, av det jeg kaller for «grå mennesker», som opportunistisk føyer seg inn i rekkene, og av et lite minsteantall av kritikere, som Mitt Romney, Liz Cheney og ikke minst presidentkandidaten Chris Christie, som i dette innslaget advarer på det sterkeste mot Trump. Og advarslene går i en retning, nemlig risikoen for at demokratiet kan falle.

Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Vi må bort fra dikotomisk tro eller ikke-tro til kalkulering av risiko. Ingen av oss er profeter, men det å estimere risiko er en vitenskap i seg selv. Ingeniørene sier ofte at risiko=sannsynlighet*konsekvens. Nøkkelordet her blir estimering av sannsynlighet.

Jeg tror alle vil være enig i at en uansvarlig irrasjonell person med mye makt er svært dårlig nytt for de fleste av oss. Men er Trump egentlig uansvarlig og irrasjonell?

Da er jeg igjen tilbake til at rasjonalitet også handler om hvilket mål vi sikter etter. Dersom målet er god utvikling for samfunn, og verden, så er det ganske forskjellig fra ensidig egoistisk fokusering på egen person. Derfor kan vi anse handlinger som tjener egoet, som irrasjonell sett fra et samfunnsperspektiv, selv om de er rasjonelle, sett fra et ego-perspektiv. Og det jeg etterspør her, er selvsagt samfunns-perspektivet og totalen for menneskehetens sivilisasjon, nå og i fremtiden. 

Her har vi jo mange sterke indikasjoner på at Trump, på ingen måte deler det perspektivet. Han er under tiltale for bedrageri, uansvarlig omgang med topphemmelige dokumenter og forsøk på valg-svindel. Det er høy sannsynlighet for at dette er reelt. Vi så selv hans påstander om at «valget var stjålet», lenge før noen kunne vite om slikt. Trump er ikke profet. Han kunne umulig vite noe om dette på valgnatten. Og om han ikke visste det, hvor kom da den «innsikten» fra, om ikke dette var bevisst desinformasjon? I ettertid er har man ikke funnet noe som kan støtte opp under påstandene.

Vi så en åpenbart uansvarlighet i møte med pandemien. Og vi så hans rolle i stormingen av kongressen. Dette er ikke en ansvarlig person som setter «America first». Alt tyder på at advarselen fra hans nærmeste medarbeidere medfører riktighet. Det er Trumps uvanlige store ego, som er hans mål. Sannsynligheten her anslås til langt over 90%.

Da er det også vel så sannsynlig at dette er en uansvarlig person. For sannhet har kun sin misjon i fellesskapet. Er egoet målet, så handler det ikke om sannhet, men om å presentere det budskapet som er nødvendig for å nå sine mål. Og vi har side opp og side ned med sterke indikasjoner på at det er akkurat dette han driver med. Man har ført statistikker som angir antall løgner pr dag i tusener. La oss nå skalere det ned til titalls. Påstanden om at «valget var stjålet», så vi jo selv. Dette er neppe «deep fake». Det skremmende er jo i hvilken grad dette har gjennomslagskraft. Millioner av amerikanere går jo i dag rundt og tror på dette. Fenomenet er ubegripelig. Det virker som om Trump kan servere hva som helst, og det blir til «sannhet». Og med to ord kan han avvise alt som motsier ham: «fake news». Dette er en variant av det jeg her beskriver som informasjonsmonopol.

Og det skjer helt åpent, og sprer seg rundt hele kloden, før vi rekker å sette kaffen i halsen. Maken til totalitær definisjonsmakt, har menneskeheten aldri noensinne sett tidligere.

Sannsynligheten er altså høy for at vi har å gjøre med en uansvarlig irrasjonell person, med høyere makt enn hva som er vanlig i demokratier. Spørsmålet er hvilken risiko dette utgjør.

Det amerikanske demokratiet

Det amerikanske demokratiet regnes som svært robust. I tillegg til det tradisjonelle maktfordelingsprinsippet, mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt, så har vi maktfordeling mellom senatet og representantenes hus. Men samtidig har presidenten vide fullmakter og beskyttelse. Trump spekulerer for eksempel åpent i muligheten til å benåde seg selv. Dette gir åpenbart motiv til å få kontroll over rettsvesenet. Hadde han lykkes med dette, er jo dette første steg utenfor av klippen for demokratiet. Jeg tenker at det kan være verdt et studium å analysere hvordan Hitler utmanøvrerte den tyske Weimar-republikken.  Jeg er ikke ekspert på dette, men når jeg hører historien, så slår det meg at man nok i utgangspunktet følte seg trygg på at man kunne ha kontroll på Hitler. Hitlers «magiske» sosiale kunstner ble undervurdert.  Men samtidig var dette ingen selvfølge og lett manøver. Hitler hadde nok også flaks.

Uansett så tenker jeg at nøkkelen her ligger i kontroll over det fysiske maktapparatet. Da tenker jeg på FBI og generalene i Pentagon. Man hører rykter om at Trump har beklaget seg over generaler som ikke adlyder. Jeg tenker det skal mye til. Men jeg utelukker ikke muligheten for at her kan skje en lignende vippe-prosess som i det republikanske partiet. Da kan det for eksempel handle om at noen av disse, vil kunne utpresses. Og får vi først noen, så er utsiktene enten ødeleggende borgerkrig, eller at sentrale maktpersoner berger sitt eget skinn ved å underlegge seg det som kommer. Mye av dette skjedde da Nazi-tyskland oppstod. Universiteter, dommere, politi, rettsvesen og militære ledere, sluttet ganske entydig opp, der utfallet etter hvert ble tydelig. Kan det amerikanske demokratiet vippes av pinnen? Det er vanskelig å se for seg. Men samtidig mangler det fleste av oss en «kriminell hjerne», med store evner til å legge sofistikerte planer. Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor genial menneskets mørke sider kan være. Jeg har reflektert over manipulasjon her.  Jeg er veldig klar over at høytstående personer i forsvaret, er grundig sikkerhetsklarert, inklusive sårbarhet for utpressing. Men dette betyr lite i en verden der påskudd kan skapes, ja hele narrativ kan dikteres inn i et korrupt rettsapparat. Da handler jo ikke utpressingen om reelle sårbarheter, men ren trussel. Hvem kan da stå imot? Trump må ikke undervurderes. Poenget er at sannsynligheten kanskje er nærmere 10% enn null %. Gitt de enorme konsekvensene, så må dette regnes som høy-risiko. Derav reell bekymring for at det amerikanske demokratiet kan gå tapt.

Ukraina

Trump har sagt at han skal fikse Ukraina på en dag. Det får han neppe til, uten å inngå en avtale med Putin. Det som nok ligger i kortene, er at den militære støtten til Ukraina vil forsvinne. Det øker jo risikoen for at Putin ender opp med å få fritt spillerom. Så spørsmålet er om Putin vil nøye seg med Krim, Donbas og Luthansk. Utfallet av Trump-politikk i Ukraina er med andre ord høyst uviss. Jeg tenker at hvis planen er «å se Putin i hvitøyet», er det ingen god i ide å ha trappet ned våpenstøtten før den tid. I det hele tatt er USA, vingling med støtten til Ukraina, noe som kan ødelegge mulighetene i senere forhandlinger.

Uansett tenker jeg at landet bare kan glemme de okkuperte områdene, med Trump ved makten. En forhandlingsløsning hvor Trump får lov til å skinne, kan kanskje medføre kortvarig fred, og dermed kanskje et etterlengtet pusterom. Men samtidig er det åpenbart at dette bekrefter bildet av at vi har en global naturtilstand.  Det vil si at de største og sterkeste bøllene i skolegården i stor grad får fritt spillerom. Hvor lenge kommer resten av Ukraina til å vare? Hvor lang tid går det før f.eks. Moldova lider samme skjebne? Andre land?

Europas sikkerhet og den nye verdensorden

De sterkeste aktørene vil alltid ha mest å vinne på en global naturtilstand. Gjennom hele min generasjon, og halve foreldregenerasjonen har det lille landet Norge, vært under beskyttelse av verdens sterkeste militære allianse NATO, med USA i spissen. Bortsett fra atom-trusselen, særlig under den kalde krigen, har det vært en trygghet. USA kan kritiseres for mye, men for oss har de betydd en garanti for fredelig utvikling, som selvstendig nasjon. Vi er blant de minste i skolegården, men har hatt sterke aktører som har holdt sin hånd over oss. Og USA har genuint fremmet verdiene som ligger i demokrati, frihet og menneskerettigheter. I første halvdel av 90-tallet virket det som at denne kampen var vunnet. Det kunne se ut som at hele menneskeheten nå, tok det til seg. I dag er bildet snudd. Og jeg kan ikke fatte norske frihetselskende markedsliberale som kommer til å feire den dagen Trump blir valgt til president. For det er en reell risiko for at NATO blir et europeisk fenomen, at vi må klare oss uten USA. Trump truet med dette i forrige runde. På innfall kan han trekke USA ut av NATO. Europa vil da måtte bruke lang tid, og svært store ressurser på å bygge opp tilsvarende sikkerhet. I en ellers krevende situasjon med grønn omstilling, vil det kanskje ikke være realiserbart.  Husk at en amerikansk tilbaketrekking av støtte, vil være svært oppmuntrende for Putin. Vil han stoppe med Ukraina? De baltiske stater kan kanskje være første prøveklut på rest-NATO’s styrke og forsvarsevne. Ja, det kan ta tid. Men hvilke utfordringer står våre etterkommere overfor? Vil de fortsatt leve i et demokrati? Eller vil vi komme i en tilstand hvor enhver opponent enten blir forgiftet, omkommer i rare ulykker, eller ender opp som Navalnyj? Her opererer jeg med begrepet «uansvarlighetens triumf».  For det er faktisk slik at uansvarlighet gir tilgang til de sterkeste virkemidler. Da tenker jeg ikke bare på atombomber, men også på ubegrenset brutalitetstoleranse. Tenk over det: Russlands nåværende krigsstrategi er å utarme fienden, ved å veksle inn unge soldaters liv i fiendens ammunisjonsforbruk. Man pøser på med unge menn, i kverna, i den hensikt å slite ut kverna. Dette handler om villighet til brutale virkemidler. Det samme ser vi jo i pågående konflikt mellom Hamas og Israel, at Hamas bevisst gjemmer seg bak egen sivil-befolkning, ikke bare for å beskytte seg selv, men for å tappe Israel for internasjonal støtte. Man har jo forsøkt seg med internasjonale regler for krigføring. Men hva skal man gjøre når en part tjener alt på å strunte opp i det hele? I vår tid, kaller man gjerne slike regler og menneskerettigheter for «vestlige oppfinnelser».  La meg si det i klartekst: Vår type demokratier, er nærmest å regne som mirakler, at de har kommet til, mer på tross av menneskets natur, enn på grunn av. Den grusomme realiteten er at brutalitet og rå maktbruk lønner seg, for de sterkeste av oss. Resten av oss, om vi ikke greier å rotte oss sammen, vil lide under det. Mister vi våre demokratier nå, kan det bli svært lenge til neste gang, kanskje aldri. Er det dette norske konservative markedsliberalister jubler over?

Er ikke dette å overdrive? Jeg poengterer at jeg snakker om risiko. Og i en risikoanalyse hører også de verste mulige scenarioene til. Det jeg skisserer her, er definitivt en mulighet med en sannsynlighet som ganske sikkert øker med Trump 2.0.

Trumpismen er ikke en bevegelse, det er en diagnose!

Tanken om at Donald Trump kan være et psykiatrisk tilfelle, har vel slått ned i mange av oss. Men at det åpner for “giftige memer” som, gjennom media, sprer forstyrrelsen til store deler av en befolkning, var en ny tanke for meg. Er Donald Trump å sammenligne med en psykisk pandemi, med rekkevidde over hele verden?

Jeg snublet altså over denne videoen på YouTube, med alle de forbehold som det medfører. Men jeg har googlet Dr Bandy Lee, og det er definitivt ikke noen fake person. Vi snakker om en psykiater, med lang erfaring med mennesker som har “trump-lignende” forstyrrelser.
Jeg oppfatter henne som ganske nøye med å ikke stille diagnosen. Men, om jeg, i mitt amatørskap skulle gjette, så handler det om det såkalte Cluster B i den amerikanske diagnose-manualen, med særlig vekt på narsissisme.

Dr. Bandy Lee skrev altså en bok i 2020, hvor hun forutså, nok så nøyaktig hvordan Trump ville reagere dersom han tapte valget:

  1. Han ville benekte at han tapte
  2. Han vil forøke å presse frem et annet resultat
  3. Han vil motsette seg å forlate sin posisjon

Alt dette skjedde, og med mer dramatikk enn vi kunne drømme om.  Dette kunne hun si i kraft av erfaring med å ha jobbet med mennesker som har denne forstyrrelsen, i mange år. Men dette er egentlig ikke det mest oppsiktsvekkende.

For det hun hevder er at Trump, med sin tilgang til media, i alle kanaler, sprer sin forstyrrelse som et virus i store deler av befolkningen.  Og dette utgjør en eksistensiell risiko for hele den amerikanske kulturen, og dermed også for hele verden.

Trumpismen er, på samme måte som Islam, en hybrid-bevegelse, med både politiske- og religiøse trekk. Jeg skal ikke gå dypt inn i analysene, men jeg oppfatter likhetstrekk med fascistiske og nazistiske bevegelser i forrige århundre.

Innenfor trumpismen ligner Trumps rolle, på fortidens profeter. Eller skal vi si, en mellomting mellom frelser og profet?

Innenfor Qanon har han åpenbart en frelser-rolle.

Grunnen til at jeg nevner profet-rollen, handler om “valget som er stjålet”. Ettersom jeg kjenner noen trump-tilhengere, så vet jeg at man snakker om pågående prosesser, som etterforsker og søker å bekrefte at valget var stjålet. Og vi kan jo se for oss et scenario, hvor man utvikler forestillinger om etterforskning som bekrefter at Trump hadde rett.

Det jeg stusset over, er jo det ukritiske i dette. Som jeg sa til en: Men stusser du ikke over at Trump kom med dette allerede på valgnatten? Hvordan kunne han vite det da, uten å ha undersøkt, eller etterforsket? Jeg kan kun se for meg to muligheter:

  1. Enten lyver Trump (Og  bekrefter sin forstyrrelse)
  2. Eller så må Trump besitte en profetisk innsikt

For noen kvalifisert viten om dette, kunne han umulig ha på dette tidspunktet. Og selv om signalene på det første alternativet er overveldende, så er det millioner på millioner av amerikanere, som tror at valget var stjålet, og dermed havner på alternativ 2. Og for meg, så er dette den sterkeste indikasjonen på at vi har med religiøse trekk å gjøre.

Det religiøse trekket handler om en nærmest patologisk ukritiskhet i sin tro på Trump. Det er ikke det, de fleste ser jo at Trump lyver, sier mye rart, og har trekk av “madman”. Men dette handler om en tro på at Trump, fremstår taktisk og genialt stategisk, men under overflaten finner vi et nærmest overnaturlig geni, som endelig skal redde verden.

Dette er bekreftelsesfellen: Uansett hva Trump gjør, eller ikke gjør, så bekrefter han en slik myte.

Ærlig talt, så stusser jeg til de grader på konservative kristne miljøer. Her har vi altså en bevegelse av såkalte moralske voktere, veldig opptatt å stramme inn abort-lovene, og voldsomt kritisk til homofili, og ikke minst trans-personer. Dette er moralens supervoktere, som høylytt bærer sine plakater, og fordømmer andre.

Så samler de seg altså om den største super-lyveren, historien noensinne har sett, som kaller alle sine motstander med utnavn, aldri møter et argument saklig, og går etter sine rivaler med trusler, som har kapret det republikanske partiet, og holder det i totalitær jernhånd. Så samler de seg rundt ham, gjør ham til sin leder, og dyrker ham frem som en frelser. Jeg klarer ikke å motstå fristelsen til å sitere fra Bibelens siste bok:

Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret
(Fra Åpenbaringen 13).

Som ikke-troende burde jeg kanskje holde kjeft om dette, men maken til treffende profeti på Trump i Åpenbaringen 13 …
Men jeg skjønner altså på ingen måte hverken logikken, eller moralen til konservative kristne i USA. De har i alle fall tapt all kredibilitet i mine øyne. Er forklaringen at de er blitt ukritiske, og fanget inn av et mentalt virus, spredt i alle medie-kanaler? Og er de spesielt sårbare fordi de har en religiøs mentalitet fra før av?

Men det stopper ikke her. Jeg stusser over nordmenn, som omfavner trumpismen. Det heter jo MAGA-bevegelsen. Hva står den første A-en for? Amerika? Ja, det heter jo også “America first”. Er vi Amerika? Neida, her kopierer vi og sier “Norway first”? Realy? Har man ikke skjønt det?

Vet de ikke at Norge er en av de mindre guttene i skolegården? Norge er en av dem, som er i behov av beskyttelse mot skolegårdens største og verste bøller. Er det noen som har opplevd det, å være en svak person i en ellers ubevoktet skolegård, dominert ev et fåtall nådeløse sterke bøller? Kjenner vi ikke utallige historier, om hvordan noen sterke “good guys” tok oss under sine vinger, slik at katastrofen ikke ble total.

Dersom USA går ut av den rollen de har hatt, de siste hundre årene, taper sitt demokrati, og blir en bananrepublikk på linje med en del andre, så ligger vi tynt an. Det vil kanskje ta tiår for Europa å bygge opp en forsvarskapasitet som erstatter et eventuelt amerikansk frafall fra rollen som verdenspoliti. Jeg sier ikke at dette kommer til å skje. Det jeg peker på er risikoen. Og den øker dramatisk med Trump og trumpister bak roret i USA.

Så har vi altså nordmenn, som med iver støtter denne utviklingen. Jeg nekter å tro at det er mangel på IQ eller kunnskap, som er problemet. Min hypotese er at problemet er at de er sluttet å tenke kritisk om dette.

Og da er vi tilbake til det viruset Dr. Bandy Lee, snakker om. Kan det være årsaken? Og hvordan kan man vaksinere seg?

Men, uubs, det passer seg kanskje ikke å snakke om vaksiner der slike folk som dette hører på.

Men nå har jeg altså sagt det. Jeg er erkjenner å være redd for den utviklingen jeg ser nå. Håper Trump aldri blir valgt igjen. Foretrekker en redusert Biden, dersom man først måtte velge mellom onder. Farlig blir det uansett.

Sjokkhavari i rettsvesenet

Det var vondt å se da advokaten til Birgitte Tegns foreldre dukket opp på NRK og medelte at klientene var i sjokk. Selv nå mer enn 20 år etter tragedien fortsetter den å ramme, nå også som følge av svikt i politi og rettsvesen.

Saken er omtalt på NRK.no her. Se innslaget på dagsrevyen her. Mitt spørsmål er om det var nødvendig at det skulle bli slik. Vi nærmer oss nå noe som ligner en fasit på en politietterforskning og en rettsprosess som fremstår som et havari. Ringvirkningen av denne tragedien har vært smertefull for mange, men selvsagt mest for foreldrene. Men det er en viss sannsynlighet for at tragedien er verre enn som så.  Fem år senere ble Tina Jørgensen brutalt drept i Stavanger. Det er en viss sannsynlighet for at det faktisk er samme gjerningsmann.

Nå er det lett å være etterpåklok og man skal være forsiktig med å dømme politietterforskningen nord og ned. Slike saker er svært komplekse, og krever mye ressurser. Det må prioriteres, og i slike runder med prioriteringen skal det ikke mye til for at det kan gå feil. Mye tyder på at her har etterforskningen tatt en feil sving i en avgjørende fase. Etter å ha lest boka om Tengs-saken, skrevet av Bjørn Olav Jahr, er det åpenbare lærepunkter i denne saken.

Det mest kritikkverdige er måten man fikk fetteren til å tilstå på, og hvilken vekt denne tilståelsen fikk i tingretten. I dag er det rimelig å si at denne tilståelsen var verdiløs. Vi har en likhet med Thomas Quick saken på den måten at hele prosessen bygger på en ide om fortrengte minner. Allerede da i 1997 hadde man overbevisende forskning på at dette er en myte. Fetteren hadde ingen minner om drapet, men ble forledet til å tro at han måtte ha gjort det likevel, og så fortrengt minnet.

Etter denne tid har det norske politiet lagt om sine metoder fullstendig, blant annet på bakgrunn av denne saken.

Dersom man ser og leser oppslagene på NRK, så er det en ting jeg reagerer på. Det er den klokketroen på rettsvesenet som legges for dagen. Advokaten sier at foreldrene til Birgitte Tengs har forholdt seg til at fetteren var skyldig helt siden han ble arrestert. Så ble han altså dømt, og deretter frikjent, men likevel dømt til å betale erstatning. Denne dommen, sier advokaten, har foreldrene forholdt seg til som et svar på at han er skyldig, men at bevisene ikke var sterke nok til å kunne bli straffet for det.
Det var den samme dommeren som dømte ham i tingretten, som også dømte ham til erstatning. Denne dommeren får ikke spesielt godt skussmål i Jahrs bok. Det beskrives at han framstod som meget partisk og sikker i sin sak på at fetteren var skyldig.  Norge ble dømt i menneskerettsdomstolen i Strasbourg for denne erstatningsdommen.

Problemet her er en sannsynlig allmenn oppfatning i vårt samfunn at «dom er lik fasit» eller «dom er lik sannhet». Når en dom faller så er det slutt på usikkerheten. «Nå vet vi sannheten».

Mitt spørsmål er om ikke dette er en slags ikke-religiøs overtro på at slike rettsprosesser fungerer omtrent gudommelige orakler. Er en dom et fasitsvar med to streker under?  Jeg må innrømme min egen skepsis over mange år. Og mine siste to blogger om baneheiasaken har forsterket den tvilen.

På et vis tenker jeg at det å tro blindt på rettsprosesser, selv om de er norske, er en form for kollektiv umodenhet. For noen år siden oppsummerte jeg følgende:

Det er ikke mangel på tro som er normalmenneskets problem, det er mangel på tvil!

Og som jeg skriver i refleksjonen om «det kritiske mennesket», så har det sin naturlige forklaring i at det er langt lettere å tro enn å tvile. Og jeg tenker at denne overdrevne klokketroen på rettsvesenet har medført mange ulykker opp gjennom årene. Og som jeg antyder i første blogginnlegg om Baneheia, så kan det ha å gjøre med en bevisst eller ubevisst strategi for rettsvernet til å fremstå med en slags ufeilbarlighetens autoritet.

I de sammen bloggene uttrykker jeg skepsis til om jurist-utdannelsen gir studentene en forsvarlig kompetanse i kompleks bevisvurdering. Kroneksemplet er jo mobilbeviset i Baneheia-saken, hvor en skyldig dom betinges av sannsynligheten på den hjelpehypotesen som må til for nøytralisering av mobilbeviset. Dette reduserer sannsynligheten for Kristiansens skyld til langt under 10%. Dette må ha gått en rekke jurister hus forbi. Politijuristene må ha glippet. Statsadvokaten må ha glippet. Forsvareren må ha glippet, dommerne må ha glippet, og seks grundige gjennomganger av topp-jurister i gjenopptakelseskommisjon må ha glippet. Dette antyder mer enn tilfeldigheter.

For ordens skyld: Selvsagt finnes det en rekke advokater med lynskarpe analytiske evner, slik at dette ikke er et angrep eller en stigmatisering av jurister og advokater generelt. Min kritikk handler om tvil på den formelle basiskompetansen som kreves for analyse av beviser. Mangelfull fagkompetanse på området medfører at man faller tilbake på den enkeltes naturlige talent og handlingsrom. Det introduserer i så fall en uakseptabel vilkårlighet i rettsprosessene.

I siste episode av Baneheia-dokumentaren til Discovery uttaler faktisk Arvid Sjødin følgende:

Det man har lært av Baneheia-saken er at man må få inn en større bevismessig lærdom i Norge. Når jeg gikk på universitetet og avla ed på at jeg skulle bekjempe urett med rett, så lærte vi jo om strafferett og vi lærte om juss. Men det var en ting vi aldri lærte noe om, det var bevis. Og dette har jo ledet til en del store problemer opp gjennom årene. Det kan man se, når man ser på statsadvokatens vurderinger i forhold til bevis mot Viggo. De vil ikke engang innrømme at de har gjort feil. I denne saken og, så har jo flertallet i kommisjonen virkelig slått ned på avhørene som har blitt foretatt. Det man har sett, er at det ha skjedd noe viktig når det gjelder avhørsteknikk i Norge. Og der har man allerede lært. Men når det gjelder bevis-vurderinger så står der mye igjen. Det burde vært et eget fag på universitetet.

Jeg reflekterer som følger. Den profesjonen vi kaller for «juss» har kanskje årtusen lange tradisjoner bak seg, om vi strekker det litt. Det er ikke bare «ærverdig», det går en uavbrutt linje bakover via hekseri, trolldomskunst, blasfemi og inkvisisjon. Man kan nok skilte med mange reformer opp gjennom tidene. Min refleksjon er at vi her har å gjøre med en kulturarv med mange lik i lasten.

Jeg er kommet i tvil på at vår tids rettssystem er kompatibelt med de utfordringer som samfunnet forventer i dag. Det har vært diskusjon om voldtektssaker. Det er et eget tema, som jeg har vært inne på her.  Det har kanskje vært mindre diskusjon om barnefordelingssaker og barnevernssaker. Alt dette byr på utfordringer som neppe kan knas gjennom en og samme sjablongmessige mal, samme hvor tradisjonsrikt systemet er.  Og for å flagge eget ståsted, så er jeg radikal, vel vitende om at det er urealistisk, men jeg gjør mitt til for å så noen frø. Min generelle betraktning på dette finner du her.

En hypotese er at tradisjonsrikdommen kan ha hatt en viss effekt av sovepute. Det har skjedd enormt mye de siste århundrene, som kan by på innhold i et fremtidig fag på bevisvurdering. Det er vel få jurister som har hørt om Booles Algebra. Ja, George Boole utviklet logikkens matematikk allerede på 1800-tallet. Dette er barnelærdom for oss som driver med systemutvikling. Så har vi videre Bertrand Russell, som påviste sammenhengen mellom logikken og matematikken. Dette er noe mer enn de enkle syllogismene til Aristoteles, som også juss-studenter må ha slitt seg gjennom Ex phil, for endelig å komme inn på juss-faget. Videre har vel filosofene etter hvert navngitt den ene tankefeilen etter den andre. Og listen har etter hvert blitt lang. Den tanken har slått meg at juss-faget er et såkalt humanistisk fag, som står i en egen kategori i forhold til tekniske og naturvitenskapelige fag. Kan det være at juss-faget er langt mer orientert om det sosiale spill og retorikk, kunsten å overbevise og får gjennomslag, enn på kjedelige tekniske analyser og matematikk.

Innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag har man for lengst lært utviklet metoder for å regne på sannsynligheter og risiko. Metodene eksisterer, matematikken eksisterer, teoriene eksisterer. Det handler kun om det å tilpasse dette, formalisere det og ta det i bruk. I mange år har jeg fabulert om et eget fagområde som jeg har kalt kilde-revisjon. Det er beskrevet her.

Og jeg har laget et eksempel på modellering med utgangspunkt i Baneheia-saken. Jeg sier ikke at måten jeg har gjort det på er den beste oppskriften. Dette er metoder som må forskes på og utvikles. Mitt forslag er at man tar kobler det med ekspertise fra nettopp det teknisk naturvitenskapelige område, nettopp fordi her finnes mye som kan gjenbrukes. Og kanskje er det området systemutvikling som kan være det beste utgangspunktet. Da handler det ikke bare om metoder, men også om utvikling av støttesystemer for dette. Noe av dette har jeg skissert i refleksjonen om kilde-revisjon.

Jeg er overbevisst om at dette er metodikker som både kan hjelpe oss i etterforskning, men også i rettsprosesser. Da handler det ikke bare om god støtte til å handtere komplekse saker på en faglig forsvarlig måte, det handler også om å redusere forekomst og gjennomslag av sosialt spill i slike saker, og ikke minst å forhindre at det utvikles sosial patologi, med tilhørende sakshavari som resultat.
Til syvende og sist handler dette også om vår kultur og allmennoppfatningen om hva rettssystemet skal være, og hvilken rolle det har. Når staten skal respondere, er det ikke på basis av en fasit sannhet, men på den mest kvalitetssikrede virkelighetsoppfatningen som kan fremskaffes der og da. Og det er en virkelighetsoppfatning, beheftet med usikkerhet. Framskrittet handler om å estimere og kvantifisere slik usikkerhet. Vi er vant til dette på andre områder. Vi spiller på odds, og vi studerer værmeldinger fra moderne metrologi. Det er ikke vanskelig å venne seg til usikkerheten også i denne type prosesser. Noen ganger er det vondt å måtte akseptere usikkerhet, særlig når vi snakker om store tragedier. Men jeg tenker at det er en del av allmenndannelsen for det moderne menneske, å måtte utvikle den modenheten som skal til, for å kunne handtere livets realiteter. Alternativet, som er en slags overtro på det umulige, gir ikke bare flere feiltakelser, men innebærer også risiko for å forsterke tragedien, og ikke minst full åpning for vilkårlighet, manipulasjon og sosialt spill. Tro meg, kjære Jørgen Hattemaker: Det vil vi faen ikke ha noe mer av!

Baneheia-saken II Refleksjoner

Viggo Kristiansen er løslatt. Hva nå? I forrige blogginnlegg presenterte jeg en fremgangsmåte i den hensikt å øke kvaliteten og effektivitet på vurdering av slike saker. Hensikten var å presentere metoden. Men konklusjonen ble så pass krystallklar at den feilen som er begått, er verdt en refleksjon i seg selv.

Følgende refleksjoner har opptatt meg i det siste:

  1. Etterlattes reaksjoner: Er dette et mønster blant etterlatte generelt? Og kan det eventuelt gis en psykologisk forklaring?
  2. Sakshavari 1: Hva har erkjennelse av sakshavari å si for kvalitetssikringen av sosiale prosesser?
  3. Sakshavari 2: Hvordan kunne dette sakshavariet skje? Kunne det vært unngått, og hvilke konsekvenser har det fått?

Etterlattes reaksjoner

De fleste av oss har heldigvis sluppet å oppleve en slik tragedie som de etterlatte har gjennomgått.  Men det betyr også at noen av oss kan ha vanskeligheter med å forstå det vi ser av responser på dette. Det jeg spekulerer på er etterlattes tendens til å klamre seg til at den mistenkte er skyldig. For jeg mener at denne saken på ingen måte er enestående. Jeg vet ikke om det er forsket på. Det har jo etter hvert blitt en del saker hvor uskyldige er dømt, og så kommer det frem informasjon i ettertid som undergraver troen på at vedkommende faktisk var skyldig. Vi har en lignende situasjon, for eksempel, i Birgitte Tegns-saken. Mitt inntrykk er, som sagt, at her kan det være et mønster hvor etterlatte motsetter seg denne type kuvendinger i rettssystemet. I Baneheia-saken gikk altså etterlatte så langt at de ba om politibeskyttelse når Kristiansen slippes ut. På meg virker ikke dette rasjonelt. Jeg skal ikke utdype det. Men det jeg stusser over er hvorfor ikke noe lignende skjedde da Andersen slapp ut for noen år siden. Tenk over det: Dersom dommen mot Kristiansen virkelig er feil, hva forteller det da om Jan Helge Andersen? Dersom dette er tilfellet, hvilken risiko er det da rundt en slik person?
Men, mest av alt kunne det være interessant med psykologisk forskning på etterlatte, generelt, om det virkelig er noen mønster som går igjen og hvorfor det eventuelt er slik. Jeg har et par forslag: For det første representerer en dømt person et svar. En ting er å miste sine kjære på en sånn forferdelig måte. Noe annet er å ikke vite hva som har skjedd. Behovet for å vite er sterkt, særlig når det handler om forferdelige tragedier. Dette handler kanskje grunnleggende om trygghet. Å ikke vite hva som har skjedd innebærer at man er avskåret fra å kunne forebygge, noe som igjen oppleves som mangel på kontroll.
For det andre er det min analyse at det er en sammenheng mellom straff og verdighet. Mennesker som blir offer for urett, får samtidig sin verdighet tråkket på.  Den primære impulsen som respons på dette, handler om å gjenopprette denne verdigheten gjennom å straffe overtrederen. Det er en egen biologisk logikk i at jo hardere straff, desto mer verdighet. Ingen straff ingen verdighet. I min tenkning bryter jeg med denne logikken, fordi den er umoralsk, men også kontraproduktiv i et sivilisert samfunn. Men det betyr jo at man også må tenke ut av boksen når det gjelder behovet, å ta verdigheten tilbake. Dette har jeg reflektert over her. Poenget i denne sammenhengen er først og fremst at vi står overfor en av norgeshistoriens verste ugjerninger (i nyere tid). Impulsen har nok truffet de fleste av oss. Min hypotese er at slike impulser former våre handlinger mer enn vi aner. Da snakker vi også om politi, advokater og rettsvesen.
I denne saken kan det være at et annet forhold har spilt inn. Det gjelder forskjellen mellom Andersen og Kristiansen som personer. Poenget er at Kristiansen fremstod som mer brautende, mens Andersen fremstod som mer forsagt. Kan det være at slike personlighetstrekk får vår intuisjon til å trigge? Den gjerningsprofilen som ble utarbeidet foreslo at ugjerningen kunne være begått av en person man ikke forventet kunne gjøre noe slikt. I det ligger det en advarsel om å ikke la intuisjonen få for stor innflytelse.  Kristiansen fremstod som «mer monster» enn Andersen. Jeg har den hypotesen at vi tenderer til å forsvare vår intuisjon med nebb og klør. For dersom individet mister troen på egen intuisjon, og man «bare må basere seg på fornuft og analyse», så blir dette ikke bare mye vanskeligere, det betyr også et tilbakeslag for individets evne til sosial flyt. Dette har jeg reflektert over her. En viktig del av dette, er at når intuisjonen lander på sitt, så fortolker vi intuitivt alt inn i det lyset. Vi blir såkalt selvbekreftende. Mekanismene bak dette har jeg beskrevet her. Poenget i denne sammenheng går litt tilbake på dette med trygghet. Det gir en slags mening at det bare er «monstre» som begår slike grusomheter. Og monstre skal vi helst klare å peile inn på lang avstand. Det gir en opplevelse av å kunne forebygge lignende ugjerninger i fremtiden. Tanken på at «ulven er blant oss» uten at vi aner det, er en skremmende motsigelse av dette.

Sakshavari 1: erkjennelsen

Ingen kvalitetssikringssystemer vil kunne fungere uten at finner og erkjenner feilene som man kan lære av. Det vil i klartekst si at feil er den absolutt viktigste ressursen vi har, for å kunne bli bedre. Det finnes to motstridende grunntoner i sosiale prosesser: Det er den biologiske: Hvem kan vi skylde på? Så har vi den siviliserte: Hva kan vi lære av dette? Jeg kaller den første for biologisk fordi dette er den første og primære impulsen når ting går galt. Det siviliserte alternativet forutsetter et godt sosialt klima kombinert med bevissthet om at her må vi alle mobilisere kognitivt, nettopp for å motvirke våre primitive impulser.
Men vi har det problemet at mens tekniske feil; havarier og ulykker er synlig opp i dagen, så er det langt vanskeligere å identifisere havarier i sosiale prosesser. For hva definerer at noe har gått galt i prosessen? Sannsynligvis er man avhengig av å utvikle en form for diagnostiske metoder for å erkjenne slike havarier. Noen indikasjoner kan være sterk konflikt, eller svært avvikende virkelighetsoppfatning. Andre indikasjoner er sterke avvik mellom mål og resultat. Så kan man kanskje forsøke seg på å definere moralsk forfall, og utvikle metoder for å måle det. For eksempel forekomst av juks, manipulasjon, korrupsjon osv.
Uansett, så er det faktisk vesentlig å kunne erkjenne sakshavarier. Gjør vi ikke det, så forfaller kulturen. Jeg kaller det gjerne for sosial dekadanse. Det har jeg reflektert over her.

I denne saken, dersom Kristiansen skulle bli frikjent, så har faktisk samfunnet erkjent et formidabelt sakshavari. Dersom min modell er i nærheten av å kunne måle noe slikt, så er konklusjonen at det er overveldende sannsynlighet for at dette faktisk er et sakshavari. Det å trekke denne konklusjon er ikke et nederlag, eller en skam, det er en styrke. Dersom konklusjonen mot formodning skulle bli en annen, vil nok jeg oppfatte det slik at her har samfunnet gått glipp av betydelige muligheter for læring og forbedring. Vi må heve oss over den biologiske impulsen å betrakte havariet som «en ripe i lakken», og la det bli styrende for enda en meningsløs dekkoperasjon.

Sakshavari 2: Hvordan kunne det gå så galt?

Dersom vi først kommer hit, er det mye dyp lærdom å høste. Et vesentlig spørsmål er om man kunne ha avslørt havariet allerede under rettsprosessene i 2001. Min hypotese er at det kunne og burde man ha gjort. Retten fikk seg forelagt to sterke tekniske bevis som motsa hverandre. Dette burde fått noen og enhver til å heve øyebrynene. Det skjedde ikke. Hvorfor? Her er det enkle resonnementet som kunne ha snudd utviklingen den gang: Dersom den mest nærliggende hypotesen som følger av mobil-beviset – at Kristiansen ikke var på åstedet- må avvises, er man avhengig av å finne alternative hypoteser som forklarer mobilbeviset. Resonnementet her er å forstå at dersom alternativ-hypoteser ikke lar seg etablere, så blir konklusjonen stående: Kristiansen kan ikke ha vært på åstedet. Det som «er nytt» i min modell er forsøke på å estimere sannsynligheter på et sett av hypoteser som dekker mulighetsrommet for forklaring av mobilhypotesen. For da kan man forholde seg til dette rent matematisk. Vi innser at det totale bevisbildet mot Kristiansen aldri kan estimeres høyere enn estimatet av eventuelle hjelpehypoteser. Dersom man kom opp med én alternativ hypotese som er like plausibel som hoved-hypotesen, så snakker vi om en 50/50-prosents fordeling. Det er langt under kravet som skal til for å dømme en person i en slik sak. Kravet er at, for å dømme en person i en straffesak, så snakker vi om estimater fra 99% og oppover.

Poenget er at mobilbeviset i seg selv, skaper så stor tvil i saken at Kristiansen ikke burde blitt dømt.

I min modell, så har jeg konstruert opp flere alternative hjelpehypoteser i et forsøk på å forklare mobilbeviset med utgangspunkt i at Kristiansen var på åstedet. Ingenting av det jeg har kommet opp med er i nærheten av å forklare mobilbeviset på noen troverdig måte.

Jeg tenker at dette kunne og burde man ha sett allerede i første rettsinstans. Det skjedde altså ikke. Det er det som er sakshavariet, og det er det som bør studeres. Kanskje kan man høste lærepunkter av det.

Jeg tenker at årsaken til havariet er kompleks og sammensatt. Det er jo dette man burde hatt en havarikommisjon for å sett på. Jeg mener det er verdt investeringen fordi vi her sannsynligvis kan utvikle innsikt som gjør at vi innretter oss slik at det har en forebyggende effekt. I denne saken er konsekvensene av å bomme meget store. Det mest synlige er jo at vi har hatt en person sittende i fengsel i 21 år. Men det færre tenker på er at denne dommen også kan ha skapt en blindhet for risikoen rundt Jan Helge Andersen. Dette kommer jeg tilbake til. Her er min liste av hypoteser på hva som medførte havariet i denne prosessen:

  1. Mislighold av DNA-beviset
    DNA-beviset var avgjørende for at prosessen tok den retningen som den gjorde. DNA-bevis er generelt sterke tekniske bevis. Dette omdømmet var der allerede i 2000. Det var jo dette som utvetydig felte Jan Helge Andersen. Discovery-dokumentaren om saken beskriver at sakkyndige fra rettsmedisinsk institutt hadde en uheldig rolle i måten bevisene ble presentert på i retten. Da politiet gikk offentlig ut og knyttet Kristiansen til saken, var det på basis av en foreløpig rapport fra et spansk laboratorium.  Rapporten beskrev utslag på mannlige DNA-fragmenter som ikke kunne stamme fra Andersen, men som passet med Kristiansen. Dette medførte en konklusjon om at det måtte ha vært to gjerningsmenn involvert. Denne konklusjonen stod svakt allerede da. Men det ser ut som at den usikkerheten som fulgte med dette verken ble kommunisert av daværende sakkyndige fra RMI eller fra politiet. Det var dette som utløste utsagnet om at «Dersom det ikke var Kristiansen, hvem andre skulle det være?». DNA-beviset er evaluert her. Det kritikkverdige her er at usikkerheten rundt beviset ikke ble kommunisert inn i rettsprosessen. Her kan man bare spekulere på årsaker. Jeg tenker at det å ha den rollen å servere det avgjørende fellende bevis, er en kraftig sosial stimulans. Fristelsen til å servere «Det gode budskap», kan dermed ha vært en medvirkende årsak til at budskapet nok har gjennomgått en form for tilpasning. Dette er en mulighet som får forsterket sannsynlighet gjennom det faktum at prøvene fremstår å ha blitt underslått ved forespørsel i 2010, da man ønsket en ny testing. Vedkommende sakkyndige var da direktør ved RMI. Etter at hun forsvant ut og Ole Gunnar Ballo overtok, viste det seg at prøvene eksisterte likevel.
    En annen spekulasjon er at usikkerheten kan ha forsvunnet i en form for vekselvirkning mellom politietterforskere og RMI. Dette er noe av det samme. Men politiet kan allerede på dette stadium ha vært så langt inn i sitt tunnelsyn at det smittet over på samhandling mellom RMI og etterforskningsmiljøet.
  2. Tunnelsyn i politietterforskningen
    Les gjerne dette innlegget om den konkrete politietterforskningen, med innblikk i hvordan politiet tenkte og hvordan dette ledet dem inn i tunnelsynet.
    Det er viktig å påpeke at politiet har lagt om sine etterforskningsmetoder siden den gang. Eldre metoder har fungert hypotesebekreftende. Selv om vi finner mye bra politiarbeid i denne saken, så er det selvsagt også begått en del tabber. Tunnelsynet handler om at venneparet Kristiansen og Andersen ble sett på under ett. Dette leder blant annet til at Andersen, av politiet, ble sporet inn på muligheten for ansvarsfraskrivelse gjennom å lyve mest mulig på Kristiansen. Og her ble han hele veien støttet og hjulpet frem. Dette må sees i sammenheng med at Andersen fremstår med det jeg oppfatter som høy manipulasjonskompetanse.
  3. Demoniseringen av Kristiansen
    Kristiansen var diagnostisert med ADHD, og hadde i tillegg forgrepet seg mot en småjente i nabolaget. Det som er verdt å påpeke her, er at mindre sedelighetsproblematikk var ingredienser både i Fritz Moen-saken, Birgitte Tengs-saken, den danske saken mot Erik Solbakke Hansen og ikke minst den svenske saken mot Thomas Quick.  Jeg har den hypotesen at sedelighetsproblematikk er så stigmatisert at det er egnet til å spore av denne type saker. Det faktum at Kristiansen innrømte et slikt forhold, fikk media til å gå amok, og kappes om å skape et monster av ham. Og selvsagt, vil man, i livet til en ADHD-preget gutt finne nok til å kunne lage tendensiøse sammenstillinger. Dette blir en del av bildet. Men jeg tenker at selv profesjonelle kan bli påvirket av dette. Da er veien kort inn i bekreftelsesfelle og tunnelsyn.
  4. Andersens manipulasjonskompetanse
    Andersen beskrives som en person som alltid snakker med et smil om munnen. Akkurat denne evnen inngår nok som ingrediens i evnen til å utstråle sjarme. Og nettopp sjarme er en viktig forutsetning for å kunne utvikle manipulasjonskompetanse. Vi ser et helt klart mønster i at Andersen konsekvent forsøker å lyve seg selv mest mulig bort fra ugjerninger og ansvar. En god sammenfatning av dette finner du her.
    En god manipulator klarer å fordreie historien akkurat så mye som skal til for å oppnå et formål. Da handler det om å kunne lyve akkurat der det er nødvendig og helst på en måte som er umulig å verifisere. Dette har jeg beskrevet her. Når jeg ser på beskrivelsene av Andersens fremstillinger, så tenker jeg at han ikke nødvendigvis er veldig høykompetent på dette området. For eksempel er fremstillingen om at han denne dagen skulle ut og trene med HV, noe han fortalte både foreldrene, Kristiansen og til slutt politiet, er jo noe som er veldig lett verifiserbart. Hadde HV trening med oppmøte utenfor Baneheia denne ettermiddagen? Det var jo med denne forklaringen at Andersen snakket seg inn i saken. Det som er det mest påfallende i dette er at denne fremstillingen ble servert til foreldrene før ugjerningene fant sted. Og jeg synes det er svært merkelig at politiet ikke tok dette som den klare indikasjonen det er, på at Andersen faktisk hadde lysskye planer denne dagen. Hypotesen er at politiet overser dette, i sin iver etter å få Kristiansen knyttet opp mot saken.
    Vi får altså en kombinasjon av politiets motiv for å få Kristiansen-hypotesen til å passe, og Andersens kreative bortforklaringer. Og dette skaper sannsynligvis en grunnmentalitet som får en svært skadelig effekt på etterforskningen. For gang på gang så kan det ser ut som at manipulasjonen muliggjøres av politiets sterke ønske om å få dette til å passe inn. Og her går de svært langt i forsøket på å få dette til. Når Andersen høster beskrivelser som «troverdig» og med «fotografisk hukommelse», så må dette psykologisk forstås som rettferdiggjøringer egnet for å kunne koble fra det kritiske blikk som burde ha vært der.
    Forklaringen på denne type mekanismer er ikke ukjent i akademiske kretser. Dette kan være en manifestasjon av det som kalles for gruppetenkning, noe som igjen forrykker nøytraliteten og skaper bias. Mine forslag til mekanismer som innvirker på dette er det jeg kaller for alliansesignalisering og tenkesurfing.
    Jeg vil også nevne enda en variant, som jeg tror kan slå inn her. Det er det jeg kaller for å bil «sosialt investert».  Dette er også en kjent effekt innenfor psykologien. Er man med på noe som er omstridt og som kanskje medfører store konsekvenser, så blir man sosialt investert. Det vil si man tenderer til å gå i forsvarsposisjon og bli hypotesebekreftende.
    Det som kanskje er mest forbløffende opp i det hele er i hvilken grad Andersen klarte å overbevise sakkyndige om sin troverdighet. Se gjerne intervjuene med sakkyndige Bakke i Discovery-dokumentaren. Gitt at dette faktisk er et sakshavari, så blir spørsmålet om usikkerhet rundt denne type sakkyndige-vurdering et brennhett tema. Her problematiserer jeg psykologien, og her problematiserer jeg sakkyndigrollen.  
    For å oppsummere så har vi altså flere forhold som skaper kulturell latens for at prosessen forlater sin nøytralitet. Vi har et menneske med egenskaper og historikk som utgjør sårbarhet for demonisering. Så har vi en aktør med god manipulasjonskompetanse. Så har vi offentlige etater som mangler forebygging mot psykososiale patologier som undergraver rasjonalitet og kritisk tenkning. Samlet slett sett skaper dette latens for sakshavari.

Hva kan vi lære?

Man kunne jo dagdrømme om at konklusjonen i denne saken blir erkjennelse av sakshavari, med tilhørende innsats i form av havarikommisjon og ikke minst det som kan kalles humankritisk forskning på sosiale prosesser. Da tenker jeg en forskning som mer enn sosialpsykologien er fokusert på kulturell helse og utvikling av patologiske tilstander i sosiale prosesser.

Da handler det jo om å forebygge på basis av kunnskap og forståelse av svakhetene i sosiale prosesser, sett opp mot kulturell stabilitet, bærekraft og ikke minst den moralske siden av dette. Den åpenbare uretten i denne saken er jo at Kristiansen har fått ødelagt store deler av sitt liv. Det lar seg neppe kompensere med noen titalls millioner i erstatning.

Men her andre konsekvenser i dette som er verdt å merke seg. Problemet her er den risikoen som ligger i at Jan Helge Andersen er feilvurdert. Det innebærer muligheten for at behandlingen av ham, ikke adresserer den egentlige risikoen. I tillegg fikk han ikke forvarings-dom. Dette er jo en innretning som er til, for personer som kan være farlige. Poenget er ikke her om det har skjedd noe eller ikke. En fyllekjører kan nok unnskylde seg i retten med at «alt gikk jo bra», men det rettslige standardsvaret på dette handler om «Den risikoen du utsatte deg selv og andre for».  Det å handtere Andersen med utgangspunkt i feil virkelighetsforståelse handler om at resultatet blir tilfeldig.  Konklusjonen er altså at rettsvesenet på irrasjonelt grunnlag har utsatt samfunnet for risiko. Dette er en konsekvens, og den tenker jeg er svært alvorlig.

En annen hypotese jeg har er at juristers faglige evne til å analysere sakskomplekser faktisk kan være svakere enn vi liker å tro. Det fremstår som om at det er stor forskjell på jurister. Det i seg selv antyder faglige mangler på dette området.

Kan det være slik at «faget» bærer på «lik i lasten» av århundrer av tradisjoner på området? Det å ha glippet på akkurat den logikken jeg presenterer rundt mobil-beviset i denne saken, er noe som forundrer meg. Det som kanskje forundrer mest, er jo John Christian Eldens kommentar til mobilbeviset (episode 5 i Discovery-dokumentaren):

I mange saker tidligere, så har man automatisk lagt utskrifter fra Telenor til grunn. Påtalemyndighetene har hele tiden hevdet at dette er kron-bevis, at de er umanipulerbare, at det må være sannheten. Det er jo litt påtagelig da at når man første gang får bevis som taler for en tiltalt, som utelukker, ja da stoler påtalemyndigheten ikke lengre på det, da vil man bringe inn tvil.

Det dette antyder er at ellers like bevistyper faktisk behandles vilkårlig i norske rettsprosesser. Dersom dette skjer, åpner det for sosialt spill, manipulasjon og vilkårlighet i rettsprosessen. Dette er absolutt ikke noe man kan ha hengende ved seg i en sivilisert rettsstat. Det er åpenbart at dersom man skulle peke på forskjeller mellom en «banan-republikk» og et seriøst demokrati, så er sannsynligvis rettssystemet noe av det første man ser på. Dersom dette er prosesser som er manipulerbare, basert på retorikk, manipulasjon og vilkårlighet, så tenker jeg at det ikke tegner godt for tilstanden til denne statsmakten.

Vårt rettssystem er betegnet som en av de beste i verden. Det kan jo godt være. Men mange av oss har etter hvert fått opp øynene for svakheter i systemet.  Norge har blitt dømt i EMK og fått påpekninger, blant annet i barnevernssaker, men også for urimelig bruk av isolasjon.
Men uansett så tenker jeg at det å fremstå som en av «de beste i verden» også kan bli en sovepute. Hypotesen er at systemene ser gode ut på papiret, men at man må ned og oppleve systemet fra «nedsiden» for å kjenne på den egentlige tilstanden.

Mye av min filosofi i løpet av de siste 20 årene har sentrert seg mer og mer rundt tematikken rundt det som kan kalles for patologiske sosiale prosesser. Jeg har blitt overrasket etter å ha sett en del rettsprosesser på nært hold. Det jeg er overrasket over, er i hvilken grad manipulasjon, sosialt spill og vilkårlighet har fått spille inn på dette.  Et annet overraskende mønster, er den blindheten som ser ut til å eksistere når man betrakter systemet fra et elitistisk / teoretisk synspunkt. Baneheia-saken har dessverre forsterket dette inntrykket. Og jeg håper at den nåværende prosessen faktisk lander på en oppriktig erkjennelse på at her har det gått galt. Det er først da man kan øyne håp om forbedring.

Min plan for fremtidens blogging er uansett å fokusere mer på denne type problemstillinger.

Baneheia-dommen var en grov feil

Jeg har modellert saken og beregnet at sannsynligheten for at dommen var feil, nærmer seg hundre prosent. Hva kan ha gått feil i to rettsinstanser?

Herved lanserer jeg bruk av teknologi og nye teknikker for å analysere denne type sakskompleks, nemlig bruk av sannsynlighetsmodeller med tilhørende matematikk for å beregne det mest sannsynlige scenario i en slik sak. Jeg har brukt tilgjengelig materiale fra tilgjengelig offentlige kilder, og forsøkt å fange opp essensen i saken, og deretter strukturert dette i en modell, som brukes til sannsynlighets-estimater.

Selve modellen og analysen har jeg lagt ut her. Resultatet viser en overveldende overvekt for at Kristiansen er uskyldig dømt, og at Andersen begikk ugjerningene på egen hånd. Modellen kan selvsagt gjennomgås og kritiseres og man kan være uenig. Poenget med å vise en slik modell er ikke selve Baneheia-saken, men å lansere en type fremgangsmåte som kan bli mer fruktbar i slike saker.

Akkurat denne saken ble valgt ut som eksempel, fordi det finnes mye materiale om den. Uenigheten er stor og akkurat i disse dager er den aktuell fordi Viggo Kristiansen får saken sin opp igjen. Blir han frikjent står vi overfor den største og verste retts-skandalen i norsk historie.

Men litt angrer jeg, for det har vært en grusom forferdelig sak å sette seg inn i. Det var ikke til å unngå å snuble inn i detaljer, og jeg må innrømme dette tok på nattesøvnen min, når det stod på som verst.

Jeg kan godt skjønne de som ønsker ro i saken og at man kan legge den bak seg. Men det forutsetter at politi og rettsapparat fungerer på en faglig forsvarlig måte. Og her er mye bra politiarbeid i denne saken, men her er også begått tabber og prosessen ser ut til delvis å ha sporet av. Dersom det har gått galt, så handler det ikke bare den store tragedien det er at noen blir uskyldig dømt, men også om forebygging. En feilbedømmelse av Jan Helge Andersen utgjør i seg selv en risiko. Tenk over hvilken person vi har med å gjøre, dersom det virkelig var slik at han begikk ugjerningen alene, denne skjebnesvangre fredagen i 2000, og i tillegg fikk overdratt mesteparten av skylden på en uskyldig bestekamerat, og i tillegg maktet å lure både politi, sakkyndige og hele rettsapparatet.

Den modellen jeg har bygget opp, er ikke noe fasitsvar med to streker under. Mitt anliggende, handler om tvil på om jurister og etterforskere besitter de beste verktøy for å analysere sakskomplekser av et slikt omfang, på en faglig forsvarlig måte.
Her må jeg skynde meg å si at norsk politi har gjennomgått store reformer siden den tid. Og norsk rettsvesen er kjent som blant de beste i verden. Så det er all grunn til å anta at mye går riktig i norske rettsaler i dag.

Samtidig konstaterer jeg at en slik sak som denne, hvor det har blitt gitt seks avslag på gjenopptakelse burde få oss til å stusse. Man bruker år og måneder på å analysere saken og så konkludere negativt. Jeg spekulerer på hva som er fremgangsmåten og avveiningene her. Jeg er nysgjerrig på hva som egentlig skjer på innsiden av slike prosesser.

Så er det slik at jeg i andre sammenhenger har utviklet noen teknikker for å estimere sannsynligheter i sakskomplekser. Teknikken er på langt nær ferdigutviklet. Jeg vil med dette bare påpeke at det faktisk kan gå an å nærme seg slike sakskomplekser på en mer systematisk og helhetlig måte, som sikrer oss mer mot forglemmelser, bias eller for smalt fokus, eller rett og slett retorikk og sosialt spill.

Vi må ha på plass faglig forsvarlige teknikker, som tar høyde for og kompenserer de svakheter vi alle mennesker har, når vi utfordres på sakskomplekser som krever mer enn enkle en-stegs slutninger.

Jeg nevnte sosialt spill. De siste årene har mitt hobby-filosofiske fokus fokusert mer og mer på dynamikken i sosiale prosesser. Det har etter hvert gått opp for meg at den negative innflytelsen slike prosesser har på våre analytiske kapasiteter, ofte kan være formidabel.
Mitt forslag til svar på mysteriet hvordan høyt kompetente, intelligente mennesker kan bli dratt med i slike feller, handler om nettopp sosiale prosesser. Jeg har vært inne på noe av kjernen i dette i denne bloggen. Og selvsagt er dette fenomener man har kjent til lenge. Se for eksempel her.

I innledningen til modell-beskrivelsen nevner jeg en annen hypotese, også basert på sosialt spill, men litt på siden av slike gruppetenknings-mekanismer. Da handler det om forvaltningen av rettsvesenets legitimitet i befolkningen. For denne legitimiteten funderes kanskje bevisst på å skape et inntrykk av høy faglig integritet med tilhørende nærmest ufeilbarlighet. Hypoteser av typen «spill for galleriet» blir fort nærliggende, når man registrerer den høye terskelen for gjenopptakelse av saker, og grunngivingen for dette: «ingen nye bevis». Dette signaliserer jo indirekte at retten ikke kan gjøre feilvurderinger av foreliggende bevisbilde. Dette gir igjen inntrykk av at, gitt bevisbildet, så har man metoder for å trekke entydige faglige slutninger ut av dette, og komme til «riktig konklusjon».
Min mistanke går i retningen av at vekten er større på det «å fremstå som» enn på å etterstrebe den gullstandarden på faglig integritet som dette krever. Og, som jeg nevner, kan det være en grunn til det. Grunnen kan være at den reelle usikkerheten i mange saker kan være så høy, at den fordekkes for å opprettholde det nødvendige antall domfellelser til å kunne oppnå den preventive effekten som hele systemet er ment å ha.
Forbedret metodikk for systematisk analyse av sakskomplekset har potensiale til å undergrave dette. Dette er ikke fordi slike metoder vil gi oss lettere tilgang til riktigere konklusjoner, men heller at usikkerheten rundt de faktiske forhold blir synligere. Og det passer dårlig med den dikotomiske tenkningen rundt «skyldig eller ikke skyldig». For det heter jo «bevist utenfor enhver rimelig tvil». En riktigere analysemetode vil synliggjøre tvil på en systematisk måte. Det fordrer at man må rekonstruere hvordan man skal forholde seg til det. Med andre ord en revolusjon opp mot nåværende rettstenkning. Det er neppe realistisk, men det forhindrer ikke at fritt tenkende overkreative som meg, spekulerer i hvordan akkurat det kunne ha vært innrettet. Det har jeg gjort her. Men jeg på langt nær ferdigtenkt på området.

Når det gjelder Baneheia-saken så ble jeg litt skuffet over at modellen ikke bedre demonstrerte slik usikkerhet. Men egentlig handler jo det om at Jan Helge Andersen, både har innrømmet, og knyttes til ugjerningen via teknisk entydig DNA-bevis. Det er også hevet over enhver tvil at han lyver for å unndra seg ansvar. Spørsmålet er hvor stort omfanget på løgnen er. Her kommer DNA-beiset inn, som skulle sette den grensen.

Hovedproblemet for rettsprosessen er at man fikk seg forelagt to motstridende tekniske bevis. Her måtte mobil-beviset vike. Konklusjonen på min analyse er at dette med nesten hundre prosent sikkerhet var feil. For mobilbeviset er langt sterkere enn DNA-beviset.

En vesentlig refleksjon er at ethvert kvalitetssikringssystem er basert på muligheten til å kunne erkjenne feil. Uten at man erkjenner feil, hvordan kan man da lære og forbedre? Derfor er det vesentlig at man i alle slike prosesser har innebygde mekanismer for å kunne få feilene frem i lyset, ikke for å «finne den skyldige» men for å lære. Dette er forskjellen på æres-kultur og lærekultur. I skrivende stund har vi gående en kommisjon for å avdekke feil og mangler i håndteringen av Covid19. Den er nedsatt av regjeringen selv. Og det står det respekt av. Slike prosesser går aldri feilfritt, og selv den beste begår tabber og feil. Vi innser at dersom klandre-tendensene får overtaket, så blir det kontra-produktivt fordi det skaper motiver for å dekke over eller forhindre kritisk søkelys på det som har skjedd. Den beste politikeren er den som vedgår feil, og byr på seg selv for å dele lærepunktene.

Vi innser at rettsvesenet har en kultur for «skyld og uskyld». Det har kanskje bygget seg inn i kulturen, på den måten at man aldri erkjenner sakshavari. Dermed glipper man på den læringen som kunne vært høstet av slike prosesser.
Jeg håper på at Viggo Kristiansen frikjennes i denne saken. Da er det ikke bare for Kristiansens del, men også for samfunnet. For det vil fremtvinge alle de mange spørsmålene som kommer i kjølvannet av hvorfor dette kunne gå så galt. Kanskje vi for en gang skyld kunne høstet og implementert lærepunktene av dette. For det er vel ingen som tror at systemet ikke kan bli bedre.

Hva skapte Rune Fardal og andre barnevernsaktivister?

Vi har flere anti-barnevernsgrupper her i landet. De slås ofte i hartkorn med konspirasjonsteori-grupper, og får hard medfart av den store “main-stream”. Men kanskje har noe av kritikken bleknet når det nå viser seg at kritikken mot Norge fra EMK manifesterer seg i en serie med dommer mot Norge, med mange flere i vente.

Jeg har vært oppmerksom på Rune Fardal i mange år. Han dukket opp på nettet, med hvit doktorfrakk og hevdet at han «studerte psykologi». Jeg har stusset, men har likevel fulgt mange av hans Youtube-videoer om diverse psykologiske temaer, mest om narsissisme. Jeg skjønte jo fort at han var en opplest lekperson, omtrent som meg selv. Likevel oppfattet jeg at mange av hans arbeider var gode kilder til innsikt. Så jeg har nok sett en del av hans arbeider som «studerende i psykologi». Jeg husker at jeg googlet ham for mange år siden. Selvsagt reagerte mange på den måten han fremstod på. Det gjorde jeg også, men jeg har et positivt menneskesyn, og skrur ikke av bare av den grunn. Som sagt synes jeg at jeg fikk mye ut av det.

Nå har det gått en del år siden jeg først oppdaget Rune Fardal. Men jeg kunne ikke unngå å «gjenoppdage» ham da han begynte å gjøre seg gjeldende med familiekanalen og barnevern.

Personlig har jeg alltid vært barnevernsskeptiker, men samtidig forsiktig på grunn av avstanden til dette, og at jeg kun kjente til dette via media. Men så kom jeg nær en sak for noen år siden. Jeg kom så pass nær at jeg fikk innsyn i skriftlig materiale, rapporter og førstehånds referater fra møter. Det har på mange måter bekreftet mine bange anelser om denne etaten. Jeg har våget meg på å legge ut konstruktiv barnevernskritikk her. Jeg anbefaler å lese dette fordi det henger nøye sammen med dette innlegget.

La meg med en gang si: Jeg tror (og håper) at barnevernet gjør mest godt for sårbare barn i Norge. Jeg hører ikke til blant dem som vil «nedlegge barnevernet». Men når velinformerte fagfolk som Einar Salvesen og KIB, anslår at kanskje 70-80% av barnevernssakene i landet fungerer godt, så er det på ingen måte noe godt skussmål for en slik etat. 20-30% sakshavari er et uakseptabelt høyt tall. Prøv å regne ut hvor mange barn dette treffer. Når så dommene fra EMK begynner å komme, så skjønner ikke jeg at ikke skandalens omfang begynner å gå opp for media og politikere. Nei, det er ikke snakk om «litt forskjellig vurdering av paragrafer». Nei, det handler ikke bare om manglende kompetanse. Det kan også handle om disse forholdene, men problemet stikker langt dypere enn som så.

Men jeg er usikker på om noen, ikke en gang EMK, har gode svar på hva det er som egentlig er problemet. Det gjelder selvsagt også meg selv. Men jeg er nysgjerrig, og jeg har kanskje en noe annerledes analyse.

Jeg har fulgt mange av de sakene som Rune Fardal har presentert på Youtube. Troverdigheten styrkes av at jeg kjenner igjen mange av trekkene fra den saken jeg kjenner. I skrivende stund pågår en opprivende rettsak om en stefar som brutalt drepte sitt stebarn. Historien er grufull nok, men jeg hørte en ting jeg reagerte på. Det var at barnet via mellompersoner fikk inn en bekymringsmelding om at stefaren begikk seksuelle overgrep. Saken ble henlagt uten at barnet ble kontaktet. Noen år senere ble gutten altså drept av den samme stefaren. Hypotesen er at deler av barnevernsmiljøet drives av intuisjon eller magefølelse, at man ikke har faste rutiner, prosedyrer og retningslinjer på dette. Kanskje lever noen i den villfarelsen at man bare ved å se på mennesker kan avgjøre typen de har med å gjøre. Mistanken er altså at treffsikkerheten er for dårlig, at den går på intuisjon, eller enda verre, bekjentskap, sosial status, økonomisk status osv.

Men dette er rene spekulasjoner. Poenget er at når barnevernet først faller ned på en eller annen «sannhet», så er saken i stor grad avgjort. Resten av innsatsen går med til å skape denne «sannheten», gjerne med alt man har av lovlige, ulovlige, moralske og umoralske virkemidler. Og barnevernet har svært mye makt. Derfor blir det som regel deres «sannhet» som vinner. I det forrige innlegget påpekte jeg en rekke svakheter i måten dette er rigget på. Jeg gjentar noe av det her, og inkluderer noen nye momenter:

  1. Kontrollfunksjoner er i stor grad nøytralisert
    Barnevernet kan benytte seg av faginstanser. Men jeg har påpekt at bindingen med barnevernet som bestiller og oppdragsgiver gir uheldige bivirkninger. Sakkyndige og terapeuter blir ofte proforma faggarantister fordi de er betalt av barnevernet, og risikerer å tape oppdrag dersom de ikke skaper det resultatet barnevernet ønsker.  Den korrigerende kontrollfunksjonen f.eks. sakkyndige skal ha opp mot barnevernet, er altså ofte nøytralisert. Fylkesnemnd og rettsvesen fungerer i stor grad proforma. De bedømmer ofte saken ukritisk i henhold til barnevern og sakkyndige. Til sammen gir dette to kontrollinstanser som ikke fungerer. Resten blir følgefeil som sementeres og vedvarer for all fremtid. Dette er et fundamentalt problem, og ødeleggende for rettssikkerheten.
  2. Advokater, ofte på fri rettshjelp, er ofte nøytralisert. De motsier ikke faginstanser eller sakkyndige, på grunn av maktforhold. En motsagt sakkyndige kan gå i «vranglås» og dermed gjøre saken enda verre. Det samme gjelder barnevernet. I barnefordelingssaker handler ofte kampen om «å få sakkyndige på sin side». Det betyr at dersom sakkyndige er på ville veier i saken, så vil kritikken utebli. Samtidig henviser jeg i mitt forrige innlegg til Grethe Nordhelle, som har tung erfaring, både som advokat og som psykolog i slike saker, som hevder at det slett ikke er uvanlig at sakkyndige blir manipulert og grundig lurt i slike saker. Samlet sett ødelegger dette muligheten for reell kontradiksjon i prosessen. Og igjen, da svikter rettsikkerheten.
  3. Så påpeker jeg den uheldige bivirkningen at bruken av kommersielle aktører frister til agenda om å optimalisere profitt. Da lønner det seg økonomisk å blåse opp bagateller, trekke saker ut i langdrag osv. Og det lønner seg å agere på vegne av barnevernet. Her eksisterer altså et insitament til å misbruke barn som katalysator for å melke den store kua som heter staten. Vi har sett noen stygge tilfeller i media (enetiltak), men dette er bare toppen av isfjellet. Einar Salvesen bekrefter i noen av sine intervjuer at sakkyndige-oppdrag er lukrative, men at muligheten til å bli engasjert av barnevernet avhenger av at de skaper de resultater som barnevernet bestiller. Bindingen som oppstår ved at barnevernet kan påvirke hvem som får oppdrag, hvem som skal får barnet i fosterhjem, eller hvilken kommersiell aktør som skal få det lukrative oppdraget å ta seg av barnet, skaper insitament for “dameklubben grei”
  4. Media profiterer på å hause opp barns oppvekstsvilkår, gjerne med et utopisk ideal. Når ting går galt blåses dette opp, med krav om at politikerne nå må “rydde opp”. Dette treffer oss emosjonelt, det påvirker opinion og det påvirker politikere og fungerer utmerket som valgflesk. Dette er en mekanisme som jo skaper berettiget fokus på barns oppvekstsvilkår, men det fungerer selvforsterkende fordi opinion også styrer medias fokus. Dermed har vi en spiral som driver mot suboptimalisering; standarder som blir så høye at gjennomsnittsmennesket sliter med å henge med i kravene. Og selv om det heter seg at hjelp og støtte skal prøves først, så ser vi at i de sakene som havarerer, så hoppes dette glatt over. Det er et mønster som går igjen.
  5. I mitt forrige innlegg påpeker jeg også at selv en god intensjon som målet om «barnets beste», også kan ha stygge bivirkninger. Her vil jeg legge til et viktig moment som ble oversett i det forrige innlegget. Det er at denne målsettingen kan utvikle seg til en ide om at «Hensikten helliger midlet». Det skaper suboptimaliseringseffekter og det former barnevernskulturen negativt. Hypotesen er at det åpner for å hoppe over lover, regler og forskrifter, til å jukse lyve og bedra, og til bevisst å spille kontrollsystemene fallitt. I det forrige innlegget viser jeg til at det en kultur holder på med, i sin tur omskaper kulturen og de holdningene som ligger i den. Dermed skapes det en irrasjonell uberegnelig ukultur, noe som i mine tekster kommer inn under definisjonen på et monster. Selve begrepet «barnets beste» ender ofte med å bli oppgitt som begrunnelse i seg selv, uten noen som helst analyse som begrunner dette saklig eller faglig; en floskel. Her er et konstruert eksempel som illustrerer suboptimalisering på «barnets beste»: Barnet blir mobbet, og mobberen lar seg ikke styre. Vel, vi kan gjøre som i Gamle Testamentet, vi tar rett og slett og avliver plageren. Det er jo til barnets beste å bli tatt på dypeste alvor, endelig slippe sin plager, og være garantert å aldri møte ham igjen. Dette trenger neppe noen nærmere kommentar. Det er ekstrem suboptimalisering, og selvsagt totalt umoralsk. En praksis med å se barnet frikoblet fra alt annet, er en dårlig ide. Reflekter gjerne over å endre uttrykket til «Barnas Beste». Plutselig så er rettsikkerheten på plass igjen. Det er ikke til barnas beste å leve i et samfunn uten rettssikkerhet. Det er ikke til barnas beste at det eksisterer en statlig trussel om å bryte ned foreldrene deres psykisk, økonomisk og sosialt. Plutselig så er foreldrenes menneskeverd og respekten for dem, fullt ut på plass igjen.
  6. Barnevernet ser ofte ut til å mangle utredingskompetanse, eller utredningsvilje. Der politi eller helsetjenester slipper tak har barnevernet utvidede behov som skaper et vakuum som forhindrer en faglig utredningsprosess. Dette skaper åpninger nettopp for å skape de «sannheter» som måtte passe, enten det er karriere, penger eller prestisje som er drivkraften.
  7. Barnevernet har miljøer som jobber uten noen form for standardisert forretningsorden. Ingen agenda på møter, tema eller møtetype opplyses ikke. Er det forhør, er det administrasjon, er det utreding, eller er det luremøter hvor foreldre lokkes ut på glattisen og talestrømmen saumfares etter ord og formuleringer som kan brukes som påskudd til å befeste «sannheten»? Møteledelse er ukjent, snakke i munnen, referater og journalføring er ofte fri diktning, som det måtte passe. Jeg påstår ikke at dette er gjennomgående. Det jeg hevder er at dette beviselig forekommer, og at her ikke er etablert mekanismer til å beskytte mot det. Jo vi har Fylkesmannen, men hvordan var det nå med samrøret i akkurat den kommunen? Enda en kontrollinstans som kontrolleres av «dameklubben grei»?
  8. Ideologien med Sosial kirurgi: Etter at jeg skrev det forrige innlegget har jeg endelig fått navngitt den ideologien som ser ut til å prege de patologiske deler av barnevernsmiljøet. Det er en ide om sosial kirurgi. Barnet skal skjæres ut av den sosiale organismen det var en del av og plasseres over i noe annet, som et organ som blir donert. Jeg har aldri hørt en slik ideologi uttalt, men den kan leses ut av den praksis som mange barnevern bedriver. Da handler det om at terskelen for å ta barn, i noen tilfeller heller handler om påskudd, altså veldig lav og useriøs. Men da handler det ikke bare om å hente barnet ut av familien, men også om å isolere det fullstendig fra familien. På tross av forskrifter ser vi stor vegring og motvilje mot f.eks. å la tanter, onkler eller besteforeldre hjelpe til i sårbare situasjoner. Man kan spekulere på bakgrunnen for en slik ideologi med mål om å isolere barnet fullstendig fra hele familien. Så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning eller vitenskap som støtter noe slikt, heller det motsatte. Jeg har to hypoteser: Den ene er at barnevernsmiljøene gjennom dette beskytter seg selv. Et barn som blir isolert, kan hindres fra å få fatt i historien om hva som egentlig foregikk. Og det kan innpodes med et falskt narrativ om en demonisert eller dysfunksjonell familie. Det vil senke risikoen for at prosessen slår tilbake på barnevernet selv etter hvert som barnet vokser opp og forstår uretten som er begått. Og kommunene kan unngå fremtidige ubehagelige oppgjør av den type vi i skrivende stund ser i Samnanger kommune. Det er én hypotese.
    En annen hypotese som ikke utelukker den første, er nettopp det at sosial kirurgi er noe som smerter mennesker veldig mye. Dette virker tiltrekkende på mennesker med behov i akkurat den retningen. Da kan det handle om aggressivt begjær, men også om muligheter til å utøve sosial definisjonsmakt, gjerne i samspill med utøvelse av moralsk indignasjon, særlig dydssignalisering. Som jeg påpekte i siste innlegg så muliggjøres dette nettopp av at man mangler filtreringsmekanismer som hindrer mennesker som mangler «den menneskelige faktor» å få innpass i systemet.

Summen av slike åpninger skaper et nesten uavgrenset spillerom for enkeltmennesker. Er dette personer med kompetanse, moral og integritet i behold er det ikke noe problem. Et diktatur er jo heller ikke noe problem, dersom diktatoren er godt kompetent, velmenende med god moral. Men er det alltid slik? I kjeden etter Cesar dukket det til slutt en Nero opp. Poenget er å påpeke at der slike spillerom finnes så vil de alltid fylles, og at vi da blir prisgitt det som måtte komme. Min hypotese er at dette er et av hovedproblemene. For slike muligheter øver som regel sterk tiltrekningskraft på mennesketyper vi helst ikke skulle sett i slike stillinger. Dette er ikke min påstand. Hvorfor har vi kontrollfunksjoner som luker ut mennesker som er uegnet til å bli lærere? Noe tilsvarende finnes ikke for sosionomer og barnevernspedagoger som kommer inn i barnevernet.

Min hypotese er at barnevernskulturer har høy latens for å utvikle seg i sosialpatologisk retning. Jeg har nevnt noen mekanismer og årsaks-komponenter, men dette er komplekst så bildet er neppe fullstendig. Jeg er ikke blant dem som vektlegger konspirasjonsteorier av det mektige slaget som inkluderer toppene i Bufdir, og en skare av politikere. Jeg tror heller ikke på, organisert barnekidnapping eller «pizzagate»-lignende pedofilringer som stjeler barn osv. Gjennomgående tror jeg at norske politikere er velmenende, seriøse og faglig oppegående. Det samme tror jeg om det norske rettsvesenet.  Men jeg er åpen for at det kan være litt naivt noen ganger. Jeg tviler også på at det er vrangvilje, inkompetanse eller «ondskap» som regjerer blant toppene i Bufdir. Hypotesen her er at systemet ser veldig bra ut på tegnebrettet. Det er velkonstruert, med faglige og juridiske kontrollmekanismer på plass. Vi har en utmerket barnelov, en av verdens beste. Vi har forskrifter og oppfølging på stell.  Problemet er manglende forståelse av skyggesidene av den menneskelige natur. Hypotesen er at langt oppe i systemet så oppstår det en viss blindhet for dette.  Tegningen kan være god, men dersom materialene som brukes ikke holder mål, så faller huset sammen likevel.

Det kan se ut som deler av barnevernsmiljøene ikke er lærekulturer. Her mangler evalueringssystemer, og kritikk blir oppfattet som krigserklæringer, og man skimter en bakenforliggende sanksjonsmentalitet, selv om dette på ingen måte kan sies høyt. Men dersom det fungerer slik, så har man jo ikke respekt for barnevernet, man er heller redd dem. For det lille mennesket kan dette fremstå som et uberegnelig monster, man etter beste evne forsøker å stryke etter hårene, i håp om ikke å komme i dets unåde. Dette kan strekke seg langt oppover i systemet.

Vi må også ta med at familier som kommer i barnevernets søkelys blir stigmatisert. Det oppleves nedverdigende, og det oppfattes ofte skammelig av populistiske miljøer. Det skaper høy terskel mot å gå til media, og om noen går ut, så lider deres stemme alvorlig av denne miskreditten. De vil aldri komme i nærheten av politikere med innflytelse, og i alle fall ikke bli hørt. «Dette er jo frustrerte foreldre som har mistet omsorgen for sine barn. Og noen av skriker ut sin frustrasjon». Poenget er at den ikke er empatisk liksom-forståelse for frustrasjonen som er medisinen, men heller at man tar inn over seg fortellingen om opplevelsen av møtet med et barnevern som i stor grad konstruerer sin egen «sannhet», og agerer på bakgrunn av den. Det er akkurat dette problemet som ingen ser og som dermed passerer i kraft av sin sosiale definisjonsmakt, bekreftet av proforma kontrollmekanismer.

For å si det med Ludvig Holberg: «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker». Det er vel ingen som tror at «fenomener» med mennesker som Rune Fardal skapes i et vakuum. Mennesket er et hundre prosent biologisk produkt, men det sosiale mennesket er et hundre prosent sosialt produkt.

La oss ta utgangspunkt i følgende utsagn i Dagbladet 9 mars 2018

Det er til å forstå at foreldre som har mistet omsorgen for barn kan kjenne seg både urettferdig behandlet og tråkket på. Dette selv om både Fylkesnemnd og rettsapparat har bekreftet omsorgsvedtaket. Vi må faktisk både tåle og akseptere at de får gi uttrykk for denne frustrasjonen og fortvilelsen. Slik vi ser det, har barnevernet mange ganger noe å lære av det som blir formidlet. Ofte handler det like mye om hvordan de opplever seg møtt og det språket barnevernsansatte bruker.

Bjarte Gangskar, Barnevernsleder i Eid kommune og Jan Storø, Dosent ved OsloMet – storby-universitetet

Her har vi akkurat den holdningen jeg beskriver. Det er en mer eller mindre ekte empati med frustrasjonen, men lite selvreflekterende over risikoen for at saken er basert på konstruerte sannheter og virkelighetsbeskrivelser. Og det kan nok være vanskelig å akseptere at noen, i min flokk, mer eller mindre bevisst går inn og omskaper sakene inn i et bilde som passer andre og mer lyssky agendaer enn det man forventer. Jeg har nevnt noen hypoteser på nettopp dette at barnevernet, på grunn av manglende kontrollmekanismer kombinert med makt og muligheter til «reality-TV» i praksis, uten risiko for konsekvenser, tiltrekker seg elementer som ikke burde være i slike stillinger.

Er det noen som innbiller seg at mobberne forsvinner fra jordens overflate så snart de har passert skolealderen? Hvor blir de av? Forhåpentligvis tar mange et oppgjør med dette, men neppe alle. Youtube er full av psykologer med foredrag om narsissisme eller hele spektrumet av Cluster B, personlighetsforstyrrelser, den mørke triaden osv. Og det er svært populært. Psykologer som driver med dette, har enorme seertall. Det er vel ikke uten grunn.

Jeg har en hypotese om at mennesker med trekk av narsissisme, psykopati eller machiavellisme, ofte kan finne sammen og stilltiende samarbeide til hverandres fordel. Er dette en konspirasjonsteori? Ja, men den er i så pass liten skala at dette er fullt ut mulig. Det jeg ser i den saken jeg kjenner er at det ikke nødvendigvis behøver å eksistere åpen konspirasjon på den måten at man avtaler bevisst juks og føre bak lyset. Det holder at man ikke avklarer og etter-går tilpassede påstander som kommer fra en annen aktør. Passer det inn i historien som konstrueres så tas det inn uten forbehold.

Dersom man som et tankeeksperiment åpner for den muligheten, tenk over hva dette gjør med de som utsettes for det. Da handler det ikke om manglende faglig kompetanse. Det handler om at man utsettes for hersketeknikker, fabrikasjoner, halvsannheter osv. Mennesker opplever seg lokket ut på glattisen, at deres budskap blir ignorert, men ordene de sier tas opp i fragmenter og bygges inn i narrativer tilpasset som påskudd til å fortsette sin agenda. Da handler det ikke om fag, men om hersketeknikker. Og om man ikke kan sette ord på hver enkelt hersketeknikk, det er mange av dem, så kjenner man implisitt på holdningene, og man vet om løgnen når man selv har erfart sannheten. Løgnen er jo ikke beregnet på klienten, men på systemet lengre opp. Tilbake til skolegården. Hvor ofte skjer det at de sofistikerte mobberne blir trodd av lærer og rektor og at det er offeret som får all skylden og må ta belastningen?  Vi har neppe statistikk, men det er naivt å tro at plage-karrieren stopper ved ungdomskolen. Dette er del av en kompetanseutvikling på manipulasjon, og det kan bringe den sofistikerte plageren langt opp og til suksess. Man møtes igjen ved neste korsvei, enten det er i på arbeidsplassen, barnevern, domstol eller politi. Men mønstret er det samme. Hvem får overmakten på sin side? Er lederen i stand til å gjennomskue, eller har hun overtaket på lederen også? Kan dette skje i barnevernet? Ja, det kan skje på en hvilken som helst arbeidsplass, og som jeg sier: hypotesen er at barnevernet øver spesiell tiltrekning på mennesker med slike ambisjoner.

Dersom du som klient utsettes for dette, så er det ingen som kommer uskadet fra en slik prosess. Vi reagerer forskjellig. Vi må anta et mørketall på mennesker som brytes totalt ned, blir apatiske, havner utenfor arbeidslivet, får store psykiske problemer og noen ganger tar livet sitt. Disse vil man sjelden eller aldri se i media. De vil aldri være i stand til å reise seg mot dette. Og de ender opp i elendighet som en selvoppfyllende profeti. Barnevernet kan være trygg på at disse aldri vil skape problemer for dem i fremtiden. Jeg har en hypotese at slike miljøer kan se an, nettopp forsvarsevnen til vedkommende. Finner man sårbarheter eller svake ressurser, så lader man kanonene til innsats. «Nå skal det bli moro og action her».
Men åpenbart har vi en del mennesker som blir i stand til enten å finne gode allianser, eller som har ressurser til å reise motstand mot et system som de har opplevd i nærheten av det jeg hevder.

Jeg er ikke fremmed for tanken om berettigede tiltak kan skape frustrasjon. Men jeg tror at mange foreldre som er i svært vanskelige situasjoner, enten det er sykdom eller andre utforinger, er i stand til å innse at det beste for barnet er at de får hjelp utenfra. Det er arrogant å undervurdere at ikke de fleste foreldre gitt situasjonen er i stand til å innse dette og samarbeide for å få til best mulig løsning.

Det er å anta at når foreldre motsetter seg, så handler det om forskjellig virkelighetsoppfatning. I noen slike situasjoner kan selvsagt barnevernet ha rett. Men da handler det om det pedagogiske. Men det forutsetter også at man er enig om premissene. Et enkelt hjemmebesøk, hvor søppelbøtta var overfylt, eller at barnet ikke satt nok på fanget til foreldrene, eller at det var «for lite blikkontakt», eller at barnet reagerte for lite, eller for mye eller at forelderen var for uttrykksløs eller foreldrene var for emosjonell, alt dette vekker ikke tillit. Det oser av spekulasjon, vilkårlighet eller i verste fall påskudd. Det er vanskelig å få tillit til at slike metoder har noen pålitelighet. Tar vi feil? Hvor er vitenskapen? Hvor er målingene? Hvor er faget? Hvor er doktorgradene? Finnes dette? Hvorfor kommuniseres det ikke på en form som folk kan forstå? Dersom man ikke oppfatter de forhold som danner premissgrunnlaget for analysen, så er det åpenbart at foreldre protesterer. Man taper tilliten og kommer lett til troen på at dette er «fake news».  Det er også åpenbart at foreldre som vet at barnet vil reagere kraftig på separasjon, naturlig vil søke å beskytte barnet mot en slik traumatisk opplevelse.

Hypotesen er at det er alt for svake krav, eller alt for dårlig kvalitetssikring på oppfølging av krav som må være oppfylt før omsorgsovertakelse. Poenget er at da nytter jo ikke analysen, fordi virkelighetsoppfatningen om premissene er forskjellige. Uklart sagt er uklart tenkt. Dersom barnevernet ikke klarer informasjonsoppgaven med foreldrene så er det et tydelig signal på at de her er på tynn is.
Et annet forhold til dette med informasjon er at dersom holdningen fra barnevernet er arrogant og nedlatende i utgangspunktet, så er det heller ikke klima for likeverdig kommunikasjon mellom partene. En annen variant er at de er fine på møtene, men ugjenkjennelige i rapportene, falskhet altså.

Oppsummeringen er uansett at mange slike saker havarerer fordi foreldrene oppfatter dette at dette åpenbart er spill for galleriet. Kunsten er å klare å dokumentere og beskrive det, og ikke minst å bli trodd. Har du møtt på plageren fra ungdomskolen, kan det bli svært vanskelig. For hun er nå langt inne i eliten med god suksess i dameklubben grei, hvor også rådmannen og dommeren er innom av og til.

Det å forsøke å reise mostand mot dette er utrolig krevende, og på mange måter en umulig oppgave. Alle med posisjoner i samfunnet kjøper selvsagt forestillingen om at «dette er forsmådde foreldre som ikke kjenner barnets beste», og barnevernet kan stilltiende riste på hodet, være sterk og ta det «som en del av jobben». Man kan til og med ta seg en hypotese at nettopp det å stå i «denne krigen» er karrierefremmende, man oppnår sympati hos sine kollegaer og sjefer. Man viser handlekraft og standhaftighet. Og det er klart at jo mer foreldre og deres allierte roper, desto mer diskrediterer de seg selv. De fleste tilhører som regel hverken elite eller har akademiske titler. Følgelig kan man være trygg på at selv om det begås åpenbar urett så blir de aldri trodd. Kjenn det igjen fra barneskolen: «Læreren kommer aldri til å tro deg. Læreren tror på oss.» Mange år etterpå har manipulasjonskompetansen nådd stadig nye sofistikerte høyder.

Nå blir dette mye spekulasjon, og sterke påstander. Det får så være. Jeg har nå og da råket bort i Kvam-saken, som etter sigende er Rune Fardals egen sak. I Akademia.edu fant jeg en artikkel av Rune Fardal hvor han ganske personlig utleverer sin sak. Det er interessant å se beskrivelsen av hvordan han famlet i naivt mørke, helt til studier av tonnevis med litteratur gav han en aha-opplevelse av innsikt hva han var utsatt for. Jeg har ingen grunn til ikke å tro på det Fardal beskriver, selv om karakteristikkene er noe jeg ville vært mer forsiktig med. Men, uten at jeg selv noen gang har bodd med denne type personlighet, eller vært spesialt hardt rammet av det, så har det, som sagt, endt opp med at jeg, opp gjennom årene, har sett timevis på Youtube om temaet narsissisme. For det finnes svært mye stoff der ute om akkurat dette. Og nettopp mengden og populariteten gjør det verdt å reflektere over. For det må jo bety at fenomener i denne retning er svært utbredt. Og de som rammes av det får en ny knagg å henge det på. I tidligere tider kan narrativet ha handlet om besettelse, ondskap, synd, onde ånder osv.

Enda en grunn til å tro på Fardals beskrivelser er at jeg kjenner igjen mye av mønstrene i den saken jeg har tilgang på. Det er også en barnefordelingssak, og vi har den samme parti-alliansen av fagaktører, inklusive sakkyndige som til de grader går over til å kjempe motpartens sak. Og da er det ikke bare faglige anbefalinger, de går rett og slett inn som soldater i motpartens tjeneste, med alt de har av lovlige og ulovlige midler, svertekampanjer, manipulasjon, fabrikasjoner, påskudd og underliggende trusler om å innskrenke et allerede presset samværsregime under tilsyn enda flere hakk i destruktiv retning.

Men i motsetning til Fardal er den forelderen som rammes av dette etter hvert blitt apatisk, totalt mistet troen på forvaltingen, rettssystemet, advokater og til slutt selveste staten.

Da er den tanken som slår meg at personer som Fardal, ja også sikkert mange av de som har fått sakene sine til Strassburg rett og slett er resultat av patologiske subkulturer i barnevernet som har feilberegnet sine ofre. Det er åpenbart at når enkeltmennesket faktisk reiser seg mot overmakten, så er det ikke i kraft av sosial kapital, og eller økonomisk kapital. Her er sjelden titler og falle tilbake på. Tvert imot er det mennesker som smertelig har lært at akademisk tittel på ingen måte er noen garanti mot hverken uforstand eller umoral. Tendensen til å diskreditere og noen ganger kanskje også svertekampanjer for å møte dette, er vel ikke en uventet effekt av varsling. Ja vi lover for beskyttelse av varslere i landet, hvorfor? Ja vi har lover og innrettinger for å avdempe mobbetendensene i samfunnet, hvorfor?  Og sosiale meda florerer av stoff om narsissisme, hvorfor? Ja, vi har filtrerings-mekanismer som hindrer de verste utslagene av dette å få tilgang til klasserommet. Erkjennelsen av det fenomenet jeg snakker om her er uomtvistelig. Barnevernet har alt for lenge fått eksistere fritt uten tilstrekkelig sikring mot de samme tilbøyelighetene. Derfor popper de opp, diskrediterte foreldre og andre støttespillere som både har sett uretten og kjent den på kroppen.

Selvsagt snakker de ikke samme språk som byråkrater, politikere eller akademikere. Selvsagt har de ikke tilgang til de samme virkemidlene. De har hverken tilgang til masse-media eller mulighet til å massere samfunnstoppene med budskap som måtte passe. Men vi har internett, og landet er spekket med ressurser som Jørgen Hattemaker kan benytte seg av til å sette seg inn i ting, og skape seg kunnskap og innsikt nok til å kjempe en kamp. Ting er ikke som for noen tiår siden hvor det var mulig å herse fritt.

Jeg oppfatter Rune Fardal å ha satt seg godt inn i psykologiske teorier og mekanismer. Han sier han har brukt tusener av timer. Og igjen, når jeg leser noe av det han har lagt ut så ligger det åpenbart mye arbeid bak. Så jeg tar av meg hatten for at slike ressurspersoner faktisk eksisterer. Det betyr ikke at jeg er enig i alle virkemidlene som tas i bruk. Jeg ville vært mer tilbakeholdene med å henge ut enkeltpersoner. Jeg forstår resonnementet bak dette. Men på et vis oppfatter jeg det som selvtekt, som jo er forståelig fordi versingene ikke blir stilt til ansvar. Men jeg tenker at de også er mennesker som har familier, og i dagens verden med sosiale media og trolling så er dette et spøkelse man burde ha den aller største respekt for.

På den annen side, så er det å forvente at selvtekt skjer når samfunnet ser en annen vei, og aldri stiller noen til ansvar for de overgrepene som skjer i dette systemet. I skrivende stund, mens jeg arbeider med dette blogginnlegget kommer nyheten om at Samnanger kommune undersøker muligheten for nettopp det, å ta et oppgjør med de ansvarlige for de grove overgrepene som har blitt avdekket der. For det er grove overgrep, vel så skadelig som vold og seksuelle overgrep. Håpet er jo at tingenes begredelige tilstand endelig går opp for samfunn og politikere. For da har ikke den kampen som Runde Fardal, Marius Reikerås og andre har kjempet vært forgjeves. Vi må da også ta med KIB. Fagfolk har sett det samme. Einar Salvesen er en viktig varsler, og for ikke å glemme Grethe Nordhelle, som i en årrekke har påpekt sårbarheten for manipulasjon i dette systemet.  Ja, man kan si mye rart om den mostanden som har oppstått, men i mine øyne er de helter.

Hva betyr det egentlig å velge?

Benytt nå muligheten til et kvarters lynkurs i beslutningsteori, og oppdag hvor viktig det er å kunne skille snørr og barter i enhver diskusjon.

Beslutninger

Her er en enkel guide til beslutningsteori.

En ting er å sette seg inn i en modell for rasjonelle beslutninger, noe annet er å oppdage hva dette betyr rent filosofisk. Da jeg snekret sammen denne for 30 år siden (av praktiske årsaker), så førte det også til at jeg begynte å analysere hva dette faktisk betyr.

Det første jeg hang meg opp i (og var stolt av) var at jeg hadde kommet på å bruke sannsynligheter i stedet for enten-eller. Man kan vel kanskje si det slik at jeg er født og oppvokst i enten-eller-land. Det er en tankegang preget av at enten er det eller det er ikke. I dag har jeg lært navnet på det og det heter dikotomier. Det er en type «enkel» tenkning uten usikkerhet og uten nyanser. Min beslutningsformel avslører at det ikke er slik mitt subjekt fungerer. Først senere oppdaget jeg at «min» modell er en typisk modell som akademia kaller «beslutning under usikkerhet» (ingen original oppfinnelse altså).

Så hadde jeg sett behovet for å vekte elementer i forhold til hverandre, med utgangspunkt hvor «viktige» de er. Så min modell inneholder altså vekttall. Men hva betyr det egentlig? Etter å ha skrevet meg gjennom hensiktsanalysen oppdager jeg det selvfølgelige: Denne vektingen handler om noe som ikke kan begrunnes ved hjelp av fakta eller logikk. Det er noe som ender utenfor fornuften. Ord som preferanser, motiv og vilje dukker opp. Derfra var veien forholdsvis kort til verdier og verdisystemer. Det mest kontroversielle i denne tenkningen er koblingen til det emosjonelle systemet. Min «oppdagelse» er at det emosjonelle systemets funksjon er å skape evnen til å foretrekke noe foran noe annet, som er min definisjon på verdi. Men da er det ikke tilfeldig hvilke prioriteringer som er bygget inn i dette. Den neste store «oppdagelsen» er at det emosjonelle systemet er formet av evolusjonsprosessen. Måten vårt emosjonelle system er rigget på, gjenspeiler utallige utfordringer som våre forforeldre ble eksponert for, gjennom utallige generasjoner i førmenneskelig tid.

Beslutningsteorien ble dermed sentral i min filosofiske tenkning. Den sorterer elegant ut, de viktigste komponentene i vår mentale prosess. Et godt bilde på denne sorteringen finner du her. Dette konseptet kaller jeg for atferdsdualisme, best beskrevet her. Atferdsdualismen beskriver hvordan biologi og livserfaring fungerer som et helhetlig system for autonom atferd, optimalisert på biologisk resultat, samtidig som det har en ekstrem fleksibilitet i forhold til miljøets utfordringer. Vi er simpelthen ute av stand til å ta beslutninger uten denne biologiske støtten.

Tekster som utbroderer dette finner du her og her og her.

Filosofisk sett innebærer dette bedre verktøy til analyse av problemet med fri vilje, med arv og miljø, det gir en nye å spennende dimensjon til vårt syn på rasjonalitet. Dette åpner igjen for å se mennesket og all dets mangfold på en ny måte. Og ikke minst åpner dette for en etisk revolusjon fordi dette innebærer en endelig løsrivelse fra alt metafysisk tankegods som har blitt oppkonstruert i et forsøk på å løse slike ligninger med fortidens mange metafysiske forståelseshorisonter.

Men den etiske revolusjonen kommer med en kostnad som få tenkere er villige til å ta. Det vi har er nemlig en komplett naturalistisk forklaring på hensikt. Det knytter ubønnhørlig evnen til hensikt til subjektet. Her og her er noen refleksjoner som overbeviser meg om at dette er noe man ikke kan komme unna. Det å innse moralen er et sosialt naturfenomen innebærer å gi slipp på den siste metafysiske krykke, nemlig ideen om et objektivt absolutt moralsk grunnfjell uavhengig og utenfor mennesket selv. Dette leder til såkalt nihilisme, altså en erkjennelse av manglende overordnet hensikt med det hele. Det er en fryktet filosofisk posisjon fordi den åpner alt det grusomme vi mennesker kan fantasere om. Og igjen, så setter innsikten krav til vår modenhet, at vi er i stand til å besinne oss. Men det er et annet tema. Problemstillinger rundt nihilisme har jeg best oppsummert her.

Glem paradis, du passer ikke der likevel!

Hvem fristes ikke av drømmen om en paradisisk tilværelse av glede, hvor alle drømmer går i oppfyllelse, hvor ingen lider og alle lever gode og meningsfylte liv i all evighet. Vel, jeg har dårlig nytt: Vi er enkelt og greit ikke utrustet for å leve slike liv.

Paradis

Se mine refleksjoner om dette her og her.

Jeg googlet «lammet og løven» og fant mange bilder som jeg kjenner igjen fra min barndom da jeg vokste opp i en familie av konservative kristne. Det er en type bilder som i alle fall satte fyr på min egen fantasi, og mine drømmer om en fantastisk tilværelse i himmelen, med alle slags dyr og planter, flott vær hver dag, og fantastisk mat i hvert tre, ingen mygg som stikker, ingen ubehagelige insekter og aldri syk.

Men det var før jeg skjønte litt om biologi og økosystemer. Jeg ser meg selv i speilet. Mine øyne er fremadrettet, på samme måte som hos de fleste arter av predatorer. Jeg lar meg rive med av leker som «sisten», og kjenner på impulsen til å ville få tak i fugler og fisk jeg ser i naturen. Jeg kan ikke spise gresset på marken. Jeg har en tykktarm for fordøyelse av kjøtt, og en tynntarm for å ta seg av vegetarisk mat. Jeg er ikke en spesifikk jakter, men tilhører åpenbart i en art som elsker nettopp det: jakt, fangst og fiske. Ja noen av oss elsker det så høyt, at selv om ingen av oss har problemer med tilgang på mat, så bruker man store deler av fritiden på nettopp dette: å jakte. Som jeg sa i forrige blogg: Vi gjenskaper steinalderen fordi det gir oss en opplevelse av mening med livet. Men vår art er «allroundere». I teorien kan vi klare oss uten dette. Men hva med løven, eller andre arter som åpenbart er spesialisert på en ting: jakt?

Se på løven. For å si det med Richard Dawkins i boka «The greatest show on Earth»: Evolusjonen står skrevet over hele dyret. Løven har ikke bare klør og spisse tenner. Hele dens fordøyelsessystem, sanseapparat, og ikke minst mentale utrustning, er innrettet for å jakte, drepe, spise og fordøye andre dyr. Det å tegne løver eller andre typiske predatorer inn i slike paradis-forestillinger er mildt sagt uttrykk for ignoranse. Det å hindre løven i å leve seg selv ut som løve, er å sammenligne med å hindre en fugl fra å fly, hele sitt liv.

Det meste av løvens utrustinger måtte modifiseres for å tilpasse løven til paradis. Og det går nok an, men vil vi da løven fortsatt være løve? En ting er å oppdage at min barndoms fantasi er et bedrag; voksenverdens ignorante selvbedrag. Det skal ikke mye kunnskap til for å oppdage at løver og ulver ikke hører hjemme i slike paradis-fremstillinger. Men hva annet hører da hjemme der? Vi oppdager hele det økologiske system, og finner ut at det er nådeløst, brutalt fullt av lidelse og død. Hele naturen har skrevet lidelse og død over hele seg. Ja, vi kan nok modifisere og konstruere opp noe som passer med paradis. Men vil da natur fortsatt være natur, og er mennesket noe unntak fra resten av naturen slik at det kan leve der?

Det er da vi oppdager at også vi, våre kropper er nådeløst tilpasset nøyaktig de samme forhold: alt fra immunsystemer til forsvar mot bakterier og virus, til strategier for å handtere sykdom og kompensere for bortfall av funksjoner, til en hjerne innrettet på steinalder og sosialt spill, på et nødeløst race på kjønnsmarkedet.

Så kan vi si: Men alt dette kan vi da modifisere. Jepp, men er da mennesket fortsatt menneske? Jeg tenker at denne modifikasjon blir så omfattende at sluttproduktet ikke lengre kan kalles for menneske.

Her er vi ved en kant i vår tenkning hvor vi oppdager at dette er i ferd med å sette er press på humanismen. Jeg har en venn som i all hovedsak er kommentarfeltleser. En dag hadde han plukket opp trans-humanistisk tankegods. Resonnementet har utgangspunkt i risiko opp mot AI (kunstig intelligens). Min venn er tilhenger av å la ut viklingen seile sin egen sjø. Når AI en gang i fremtiden utvikler seg selv til super-super AI, så blir mennesket, ikke bare insignifikant, men også umoralsk. Tenk på følgende: Vi er utviklet og spesialtilpasset et økologisk system på en planet i dette universet. Hele vår overlevelse avhenger av at vi gjenskaper vårt eget økologiske miljø hvor enn vi måtte etablere oss. I seg selv er dette økologiske miljøet amoralsk, brutalt nådeløst og irrasjonelt. Mennesket er en helintegrert del av alt dette. Når AI oppdager dette, og raderer mennesket ut av eksistensen med et tastetrykk, så er det fremgang. For maskiner kan etablere seg nesten overalt. De trenger intet medfølgende økologisk system. De har ingen innebyggede evolusjonære mekaniser som driver til irrasjonalitet og umoral. Kort og godt: AI er mennesket overlegent på alle plan, og er derfor i sin rett til å ta konsekvensen av dette.

Jeg har i hele mitt voksne liv omfavnet det som kan kalles tradisjonell humanisme. Kanskje er det best uttrykt i Nordisk humanist manifest. Men dersom vi nå fjerner alle implisitte antroposentriske referanser til dette, så sitter vi faktisk igjen med en type etikk som ligner min egen «Empatisk Etikk». Dette er slett ingen parentes i vår tids store samtale. Det manifesterer seg blant annet ved at veganisme er på akselererende fremmarsj i vår kultur, da ikke bare med begrunnelse i klima, helse eller religion, men også rent etisk. Det er en utvikling jeg på alle måter ønsker velkommen. Den dagen jeg hadde kompetanse og mulighet til det, så ville jeg sluttet meg til.

Men, sett i det perspektivet vi nå drar opp, nemlig det faktum at vi er biologiske vesener, skapt av en amoralsk naturprosess kalt naturlig utvalg, full av «umoralske» løsninger, som vi ikke kan skilles fra uten å opphøre å være det vi er, så har kanskje universelt etiske modeller en slags naturlig konklusjon. Og det er denne konklusjonen vi kan tenke oss at AI kunne komme opp med. Det betyr ikke bare utradering av alt biologisk liv på denne kloden, men i hele universet.

Nå har jeg, med vilje, strukket dette tankeeksperimentet veldig langt. Dermed settes det hele på spissen på den måten at det leder dette oss inn i noen av de mest grunnleggende moralske spørsmål man kan stille: Er vår blotte eksistens umoralsk i seg selv? Gitt det perspektivet jeg akkurat har trukket opp, gitt den naturlige utopien det baserer seg på, og uubs, min venns konklusjoner har en iskald logikk i seg, egnet til å gi frysninger.

Dette er en tanke som ligger implisitt, rett under overflaten. Hør gjerne denne podkasten av to morsomme erklærte anti-filosofer og oppdag hvor nærliggende det er. Oppdag at de ser store problemer med det å ville simulere universer av den typen vi er i, nettopp av etiske grunner. Tenk over det scenarioet at vi har makt til å simulere universer som ligner på vårt, og vi får etiske skrupler med å gjøre det. Og dette er på ingen måte tull. Ethvert seriøst forskningsprosjekt som involverer mennesker eller dyr må også innom en prosess for etisk vurdering. Og det har, etter hvert, blitt temmelig strengt. Det er veldig forståelig. Det å simulere et univers, med muligheter for utvikling av biologisk liv, vil nødvendigvis innebære store lidelser, brutalitet og drap. Selvsagt ville det aldri blitt godkjent av et hvilket som helst etisk råd. Men tenk hva dette egentlig impliserer: vår blotte eksistens står på ryggen av en umoral vi aldre ville akseptert av oss selv. Hva sier dette om en evt. Gud som skapte det hele?

De som laget denne podcasten er tydeligvis ikke religiøse mennesker, men for den religiøse nærmer dette seg det man kaller for «Det ondes Problem». Dette er Det Ondes Problem i en ny og skremmende dragt.

Erkjennelsen av at menneskets eksistens er betinget av lidelse og død, og at selve opplevelsen av livsmening, kontrasterer nettopp mot lidelsen, er en etisk fundamental erkjennelse. Og den har en skremmende demoraliserende sprengkraft i seg. Betyr det at vi bør lukke øynene, se en annen vei og håpe på at alle glemmer dette ubehagelige temaet?

Min innstilling er å arbeide meg tvers gjennom det, med mål om å komme ut av det, som et anstendig modent menneske fortsatt med det moralske gangsynet i behold.

Da jeg for noen år siden kommenterte Det Ondes Problem så ser jeg spiren til måten jeg tenker om denne type problematikk i dag.

Det å oppdage at mennesket er avskåret fra et evig liv i paradis handler i bunn og grunn om en gryende erkjennelse av at opplevelser av mening med livet i høy grad henger sammen med evnen til å oppleve lidelse. Den skremmende tanken er: Ingen lidelse = ingen mening. Det skremmende er erkjennelsen av at nettopp en slik ide kan bli kidnappet og vulgarisert til en ideologi hvor det å påføre andre lidelse ikke lengre oppfattes som umoralsk. Derfor sitter det langt inne å promotere denne erkjennelsen. Dette krever en modenhet svært mange alfa-miljøer mangler.

Her introduserer jeg begrepet «moden humanisme», hvor jeg utvider humanismen til også å utfordre på livets-, biologiens, artenes og særlig menneskets tilstedeværelse i universet. Den oppmerksomme vil oppdage at dette er et rent moralsk spørsmål. Vil vi som mennesker, med all vår mangfoldige bagasje, eksistere? Har vi vilje til å forsvare vår eksistens nå og i fremtiden? Ureflektert vil nok de fleste intuitivt svare ja på dette spørsmålet. Men nå har vi som sagt stilt opp noen fundamentale utfordringer: Vår egen humanistiske ideolog, baseres på en utopi, som motsies av vår egen blotte eksistens. Og igjen, dette er skremmende fordi denne ligningen inneholder minst to, vulgære løsninger.

Den første er å erklære mennesket og alt liv som uønsket i universet fordi det er iboende umoralsk; «La maskinene overta!»

Digresjon: Er ikke dette en super ide til en dramatisk Science Fiction, hvor det handler om en sivilisasjon som kommer akkurat til denne konklusjon, og som gjør det til sin misjon å utvikle teknologiske systemer med det formål å reprodusere seg selv, og holde universet «rent» for alt biologisk liv?

Den andre vulgære løsningen er den motsatte grøften: Vi forkaster ideologien i sin helhet, og lar naturen utspille seg som den er med «den sterkestes rett». Spiren til denne type tenkning finner vi f.eks. hos Nietzsche. Når Nietzsche sier «Gud Er Død», så handler det om mer enn bare et uttrykk for ateisme. Nietzsche gikk dypt nok i det, til at han så nihilismen i hvitøyet. Den vulgariserte versjonen av dette er f.eks. Nazisme, eller enhver ideologi som forherliger makt, det sterkeste og dyrker «makt gir rett».

Nihilisme, som handler om at det ikke eksisterer noen overordnet hensikt med alt, er en skremmende tanke som ikke bare skremmer troende, men også langt inn i ateistenes leire.

Den «modne humanisme» handler om å «ta til vett», besinne seg og forholde seg til dette problemet som det er. Hovedproblemet er det jeg kaller for ideologisk utopisk tenkning, som jo nettopp baserer seg på en umoden klamring til fullkommenhetsidealer.

Digresjon 2: Kanskje jeg her, uforvarende har servert «den endelige løsning» på «Det Ondes Problem». Det har intet med «fri vilje» å gjøre. Tenk deg at du sitter i den gudommelige etiske komité. Og dette er opsjonene: Enten skape dette universet, hvor livet kommer «noen umoralske bivirkninger», eller la være å skape noe univers i det hele tatt. Hvordan blir din stemme?

Jeg skal ikke fristes til å spinne videre på denne, men bare konstatere: «Vi er her. Dette er vår deal. Take It, or leave it!»

Den modne humanisme handler om viljen til å slippe tak i barnlige glansbilder. Det handler om å bli voksen, og akseptere at utopiene ligger utenfor, både guders og menneskets mulighetsrom. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

Skal vi være her, ta plass i virkelighetens mangfold, så kommer vi med en pakke full av både plusser og minuser. Nei, vi gir ikke slipp på utopien. Den forblir retningsgivende for våre etiske overveininger. Det er det jeg kaller for rasjonell utopisk tenkning. Sant å si så er det mye frigjørende i dette. Oppdag at det er vår utilstrekkelighet og våre sårbarheter som binder oss sammen. Oppdag at vi kan senke skuldrene og tillate mennesket å være menneske. Oppdag at det er opp til deg å innvilge deg selv og andre et ufravikelig etisk menneskeverd. Dette er ikke noe vi tror på, eller regner oss frem til. Det er noe vi tilslutter oss gjennom egen vilje. Jeg er blant dem som mangler tro på at det etiske grunnfjellet er noe teoretisk «der ute». Det er i meg, og sammen med andre kan dette skapes.

Oppdag at lidelsen og ufullkommenheten hører med til et meningsfylt liv. Jeg sier ikke dermed at vi skal «takke for all motgang», men vi skal vite at den åpner muligheten for verdifulle perspektiver, og ikke minst den gir oss opplevelsen av mening med det hele. Min appell er: La oss bli hverandres gode medpassasjerer på denne merkelige livsreisen vi alle er med på.

Velkommen inn i den utilstrekkelige menneskeheten

Er norske politikere naive?

Barnevernet i Norge er omstridt. Virkelighetsoppfatningen varierer fra «verdens beste barnevern» til et dysfunksjonelt totalitært system. Diplomatisk krise med Polen, demonstrasjoner i utlandet, barnevernsflyktninger, bekymringsmelding fra fagfolk, konstatert brudd på menneskerettigheter, og flere saker under behandling i Strasbourg, burde jo få noen klokker til å ringe.

BV_Dialog

Vi har fått ny barneminister fra Krf. Det gir kanskje håp om nye øyne på området. Oppramsingen over burde få klokkene til å ringe for enhver barneminister, at alt ikke er som det burde være. Den viktigste kapitalen vi som samfunn har er tillit. Etter å ha googlet og søkt på facebook og Youtube, er det åpenbart en rekke grupper i landet som har tapt all tillit til barnevernet. Hva ville jeg ha gjort dersom jeg var barneminister, eller barneombud? Ville jeg bare ha sett at vi har verdens beste lovverk, at alle sikringsmekanismene er på plass, at vi har en reform på gang, at barn har en unik status i vårt samfunn, og slått meg til ro med det?

Ja jeg tenker at norske politikere absolutt har de aller beste hensikter i sin innsats for å få til best mulig oppvekstvilkår for barn og unge her i landet. Derfor oppleves det kanskje uforståelig når vi har diplomatisk krise med Polen på grunn av barnevernet, og at Norge har tapt flere saker som involverer barnevernet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

 

Jeg vinkler nå dette problemkomplekset med utgangspunkt i min forståelse av den menneskelige natur. Naivitet kan være flere ting. Jeg har en spekulativ hypotese om at suksessrike politikere til en viss grad risikerer å miste gangsyn i forståelsen av menneskets natur, særlig opp mot muligheter for patologiske sosiale mekanismer.

Jeg formulerer ofte noe slikt som dette:

For å bli en god politiker må man forstå mennesket og ha en god moral som inkluderer alle.

For å forstå mennesket og ha en god moral, så må man forstå menneskets natur.

For å forstå menneskets natur så må man forstå evolusjonsteorien.

De store politiske bomskuddene som ble gjort i forrige århundre, og som vi enda lider av, skyldes også mangel på kunnskap om menneskets natur.

Dette gjelder i stort og smått. Etter å ha sett barnevernet, både via media, og hørt på de som har opplevd dette på nært hold, og hørt fagfolk uttale seg, så er min konklusjon at barnevernet i Norge er innrettet på en slik måte at veien er vid åpen for menneskenaturens skyggesider til å få innpass. Det er min vinkling.

Jeg går nå rett på sak og påpeker de politiske designfeilene en for en:

1 – Kommersielle interesser

Som bakgrunnsstoff, les gjerne om kapitalismen her, og en kort refleksjon om spesielt om legemiddelindustrien her.

Først vil jeg si at jeg, rent politisk, i utgangspunktet er positiv til kapitalisme og tilhenger av en forsiktig regulert kapitalistisk økonomi. Dette ut fra en erfaring på hvor effektivt slike systemer er, kreativiteten det skaper og gode reguleringsmekanismer.

Men kapitalisme er ingen universalformel. Det finnes ingen universalformel. Dette er ikke magi. Derfor er vi i behov av å ingeniørtenke om hvordan mekanismene passer inn i de formål vi ønsker å oppnå.

Jeg har ingen prinsipiell motvilje mot å kommersialisere offentlige tjenester. Men det må gjøres med forstand, og man må ha vilje til å gjøre om på det som viser seg ikke å fungere. Jeg peker på legemiddelindustrien fordi den har noen parallelle trekk med kommersialisering av barnevernsoppgaver. Da handler det om jeg kaller for insitamentsdesign, som innebærer at insitamentet i systemet blir avvikende fra samfunnets mål med tjenesten. Satt på spissen: mens samfunnet er ute etter mest mulig helse for pengene, så er legemiddelindustrien ute etter mest mulig profitt. Og syke mennesker gir denne profitten.
Noe av det samme finner vi innenfor barnevernstjenester:

  • Samfunnet ønsker at behovet for inngrep i familier, skal komme ned på et minimum. Kommersielle barneverns institusjoner ønsker størst mulig marked, og dermed flest mulig «dysfunksjonelle» familier.
  • Samfunnet ønsker presise utredninger som er treffsikre og effektive. Kommersielle aktører ønsker mest mulig lange oppdrag hvor man kan fakturere mange timer. Det gir insitament til å blåse opp bagateller, overdrive og være kreativ for å holde sakene gående.
  • Samfunnet ønsker objektive og faglige utredninger. Sakkyndige ønsker god tilgang på oppdrag og fristes derfor å tilpasse sine resultater til de de aktører som styrer utvelgelsen av sakkyndige.

Dagens organisering har altså et alvorlig sprik på insitamentene. Så er det jo ikke slik at alle aktører er kyniske og useriøse. Men nettopp her kommer kunnskapen om menneskenaturen inn. Riktignok finnes det alltid kynikere som er bevisst på dette og utnytter der de kan, men de fleste tenker seg nok seriøse og uten slike motiver. Men nettopp her burde mennesker med psykologikompetanse skjønne risikoen for at selv de kan bli lurt av sin egen underbevissthet. Jo mer oppdrag de får, desto mer penger. Det er jo ikke uetisk. Men jo fler oppdrag, desto større er muligheten for at man går på magefølelse, og lar det jeg kaller for villdyret i oss regjere. Jeg mistenker at psykologer og sosionomer ofte får en overtro på egen fag-kompetanse, slapper av og dermed stoler på sin egen intuisjon. Men da har de glemt at magefølelsen på ingen måte er en sannhetsmaskin, særlig i sosiale anliggender. Villdyret serverer deg ikke sannheten, men det du trenger å tro, for best mulig sosial profitt.
Fristelsen til å «kjøre på autopilot» skaper også sårbarhet for manipulasjon i systemet. Gode manipulatorer omgår ofte det kognitive systemet, masserer det emosjonelle og intuitive. Grete Nordhelle, som både er advokat og psykolog, med stor fartstid i barnefordelingssaker hevder nettopp at sakkyndige ofte faller for manipulasjon. Hun har skrevet egen bok om dette, noe som burde vært pensum for psykologer som tar oppdrag som sakkyndige. Du finner et resyme av dette her.

Totalen av dette skaper altså en latent risiko for at kommersielle aktører, som er kyniske, kan melke systemet, at kommersielle aktører opparbeider for høyt volum, går på autopilot, blir åpne for manipulasjon og løper oppdragsgivers ærend. Alt dette kan kanskje oppsummeres med begrepet faglig korrupsjon, bevisst eller ubevisst.

I et modent samfunn vil man ha sørget for frikobling mellom oppdragsmengde og resultat. Det vil si at resultatet av den faglige bistanden ikke påvirker muligheten for videre oppdrag. Spesielt i Norge sliter vi nok ofte med for små forhold, og for tette bånd mellom sentrale aktører i systemet. Dette skaper sosiale relasjoner som er dysfunksjonelle sett opp mot den totale oppgaven som skal løses.

Løsningen er å organisere tildelingen av oppdrag slik at den er uavhengig og sosialt isolert fra alle aktørene i systemet. Det kan være en sentral statlig funksjon, som styres av en fjerntliggende etat. Kriteriene er rent faglige, samt evalueringer av jobben som gjøres. Det inkluderer også klientenes evalueringer, som selvsagt skal innhentes i hver eneste sak. Signifikante faktorer kan være mange. Eksempler på viktige faktorer er konfliktnivå og tillit, men også evalueringer på lang sikt hvor involverte barn også følges opp.

Men dette alene løser neppe hele problemet. Sannsynligvis bør ikke fagpersoner som jobber i dette feltet ha kommersielle interesser i det hele tatt. Det vil alltid være en fristelse å blåse opp bagateller i den hensikt å gjøre seg selv og sitt eget fag viktigere enn det er. Kravet til vitenskapelighet og fagfellevurdert forskning må settes svært høyt. Psykologene avkreves å kunne skille mellom spekulativt skjønn og forskningsbaserte vurderinger. Jeg er vel vitende om at dette er vanskelig gitt det faktum at psykologifaget har naturlige begrensinger i forhold til grad av vitenskapelighet. Men kravet må fortsatt gjelde, da vi absolutt ser at utvekster av uvitenskapelig overtro kan ta full fyr innenfor feltet. Innsikt i dette perspektivet er også et viktig evalueringskriterium. Jeg har sett at Einar Salvesen, en av initiativtakerne til KIB, har foreslått offentlige team som håndterer dette feltet. Han har jo sett dette på nært hold, og er reflektert nok til å analysere hva problemet egentlig er.

Så har vi altså oppgaven med å ivareta barn i barnevernets varetekt. Igjen er det viktig å ta med at de aller fleste fosterforeldre er velmenende og opptatt av å gjøre sitt beste. Men det er åpenbart at dersom betalingen for tjenesten blir høy nok, så vil det i seg selv representere en fristelse til å gå inn i dette med andre motiver. Jeg har snakket med mennesker som selv har vært fosterbarn, og som har opplevd en markant forskjellsbehandling, og i stor grad blitt avgrenset til å være på rommet med alt sitt (til og med ytterklær). Denne gutten fortalte også om hvordan fosterforeldrene hadde et «opplegg» og skapte glansbilde-stemning når barnevernet skulle komme.
Fra Sverige har jeg sett gjengitt rystende historier om høye summer for barnevernsbarn, og at fosterforeldre har karret til seg alt de kunne få tak i, uten at systemet hadde kontroll. I et hjem med fem fosterbarn døde en 15 år gammel jente fordi hun ikke fikk legehjelp. Det er noen år siden jeg snappet opp dette på Youtube, så jeg kan dessverre ikke dokumentere det.
Jeg har også sett forskning som antyder opp til hundregangen i risiko for vold begått av steforeldre i forhold til biologiske foreldre. Tar selvsagt forbehold om at referansen omhandler forhold i USA.

Vi ser at det stadig etterspørres forsterforeldre. Behovet skaper sannsynligvis et prispress i systemet. Men nettopp denne utviklingen øker også risikoen for at de kommersielle motivene blir drivkraften, og at profitt er hovedmotivet. Det ser ikke pent ut når ledere av barnevernsinstitusjoner går ut i media og oppfordrer barnevernet til å være raskere til å ta flere barn. Mennesker i slike roller er ikke de rette til å få en talerstol i media, nettopp fordi deres budskap så lett kan assosieres med markedsføring.

Målet må jo være å få ned antall omsorgsovertakelser. Det hevdes at Norge er godt over gjennomsnittet i antallet barneovertakelser opp mot folketall. Samtidig kan jo samfunnet ikke avskjære seg fra å ha dette instrumentet i verktøykassen. Men, når det først skjer, så bør man legge mye innsats i å unngå at konflikt eskalerer. Det gjør man ved å opprettholde verdighet for alle parter i prosessen. I stedet for å bli degradert, må foreldre i størst mulig grad inviteres til medeierskap i prosessen.
Samfunnet vil alltid ha behov for forsterforeldre. Men barnevernsinstitusjoner bør ikke være kommersielle. Det vil fjerne insitament til kommersiell markedsføring av omsorgsovertakelser.

2- Vide fullmakter

Dersom man går inn på det juridiske ser man at intensjonene er gode, men lovene har høy grad av unntaksbestemmelser som gir barnevernet vide fullmakter. Da handler det ikke bare om omgåelse av lover, men også om nærmest fri tilgang til personinformasjon, inkludert helsejournaler. Dersom det blir en allmenn oppfatning at våre psykiske helsejournaler som overvåkes av barnevernet, og at dette kan blir brukt mot oss, så vil dette kunne medføre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp, av frykt for å pådra seg problemer med det offentlige senere i livet. Foreldre kan la være å søke hjelp for sine barn, av frykt for at navnet deres skal komme inn «i rullene». Distinksjonen mellom kriminelt rulleblad og helsejournaler viskes ut. Personvern blir langt viktigere dersom en stat utvikler totalitære utvekster.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at vide fullmakter og full tilgang til sensitiv helseinformasjon kombinert med svak faglighet og dårlig skjønn er ingen god miks. Derfor har man selvsagt kontrollmekanismer for å dekke opp for dette. Problemet er at disse kontrollmekanismene ofte svikter. Det betyr i praksis stor makt og svake kontrollmekanismer. Det er oppskrift på latens for utvikling av totalitære kulturer. Husk at kulturutvikling er selvpåvirkende. Kulturen skaper seg selv med utgangspunkt i det den driver med. Jo mer gjennomslag man får, ved hjelp av spill og totalitære virkemidler, desto mer vil det stimulere til enda mer bruk av det samme. Det utvikles en toksisk subkultur, som etter hvert utvikler moralsk fartsblindhet.
Man sier ofte at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg tviler ikke på at måten lovverket er rigget på, har utgangspunkt i viljen til å skape det best mulig oppvekstmiljø for barn i Norge.  Problemet er mangelen på forståelse av menneskenaturen, og hva slike maktmidler uten reell kontroll gjør med kulturen. Jeg har utviklet ideen om det såkalte statsmonsteret her. Dette gjelder ikke bare stater. Det gjelder i høyeste grad alle subkulturer med tilgang til maktmekanismer nok til å herse med andre mennesker og komme unna med det.

3- Fra fag til skjønn til synsing til spill

Det er forståelig at det må være et visst rom for skjønn i den enkelte sak. Ethvert barn er unikt, og enhver familie er unik. Hensikten er sannsynligvis å skape nødvendig fleksibilitet og handlekraft. Men man må være klar over at henvisning til skjønn også fungerer som en autoritær hersketeknikk. Igjen, dersom man kombinerer ukritisk bruk av skjønn med vide fullmakter, så er det en oppskrift på utvikling av en totalitær kultur. Igjen er det viktig å unngå å se isolert bare på virkemidlene. Man må også få øynene opp for hva virkemidlene gjør med kulturen som får dem til sin disposisjon. Kultur skapes og formes også av virkemidlene den anvender seg av. Det er dette vi kan lære av menneskenaturen.

Henvisning til bruk av skjønn i forhold til foreldre, barn og myndigheter skaper full åpning for krenkelse og dominant atferd. Å si at «dette er vår vurdering» uten å begrunne analytisk, er det samme som å henvise til egen autoritet. Det at dette innebærer krenkelse og stor innflytelse på det som skjer, åpner for at barnevernere kan fristes av tilfredsstillelsen som ligger i denne utøvelsen. Vi mennesker har innebygget trang til å dominere andre. Når, vi får det til, tilfredsstilles vi, og våre belønningssystemer oppfordrer til gjentakelse, noe som igjen kan skape avhengighet. I neste omgang får vi strategier for rettferdiggjøring av atferden, og gjennom dette formes kulturen i dysfunksjonell retning.

Bruk av skjønn må ha utgangspunkt i faglig kompetanse. Det må selvsagt brukes i faser av prosessen for å opprettholde et visst mangfold og bredde i det som skjer. Men det krever at bruk av magefølelse eller intuisjon ikke kan fungere som begrunnelse i seg selv. Det bør med andre ord ikke være adgang til å begrunne vedtak eller handlinger under ren henvisning til skjønn. Derfor må det være et krav at alle barnevernets handlinger må begrunnes faglig, under henvisning til faglighet i form av forskrifter, vitenskap, forskning, analyse osv.

Det vil ikke si at intuisjonen ikke er nyttig. Man kan bevisstgjøre seg på å bruke intuisjonen som en radar som gir informasjon om hvordan verden møter individet. Denne informasjonen kan så inngå i en strategi for å hjelpe individet.

Denne bevisstgjøringen handler også om å være bevisst på at ikke rene intuisjoner legger seg til i fortolkningsskjemaet, og blir til noe som igjen definerer individet, i stedet for å se og anerkjenne subjektet. Husk at det er vår natur å gjøre akkurat dette. Profesjonalitet handler om bevisst overstyring av det. Det er også en vesentlig moralsk komponent i dette. Det handler om menneskeverd. Det er heller ikke noe som er gitt. Vår menneskelige natur trekker ofte i en annen retning enn menneskeverdet. Som sivilisasjon er vi i behov av å ha en dugnad som motvirker dette, nettopp for å holde menneskeverdet i hevd. Det er jo samfunnets viktigste sosiale kapital.
Når Einar Salvesen snakker om «den menneskelige faktor» så tenker jeg at det blant annet handler om bevissthet på menneskeverd. Da handler det om vilje til å se og forstå andre individer. Det å kommunisere via dialog, med utgangspunkt i faglige begrunnelser, handler ikke bare om dialogen, men også om signalisering av likeverd. Det å handtere mennesker uten å krenke, er det viktigste man kan gjøre for å forebygge mot konflikteskalering. Det er utrolig hvor gode løsninger man kan få på plass, dersom man søker å involvere alle aktører på en konstruktiv måte i prosessen. At dette også er til beste for barnet, er vel umulig å trekke i tvil.

4- Kontrollmekanismer som sover

Den viktigste designfeilen i forhold til fylkesnemnden er at den er politisk valgt. Det eksisterer altså et avhengighetsforhold mellom styrende myndigheter og nemnda. Det kobler nemda sosialt og mentalt til staten. Opp mot menneskenaturen gir dette en sosial identitet som kobles mot denne gruppen. Dette er fundamentalt. Man kunne jo dagdrømme om at, når saken til slutt havner i rettssystemet, så er jo nettopp dette designet for uavhengighet. Dessverre fungerer ikke alltid dette. Da er det kanskje den elitistiske identiteten som blir styrende.

Jeg så en gang en dommer eller sorenskriver uttale seg i media, og uttalte noe slikt som at «det barnevernet ber om det får de». Det vil si det samme som at rettsprosessen er proforma. Igjen, kan man forstå dette som naivitet. «Barnevernet, det handler jo om barnets beste. Da må vi ikke hindre barnevernet i sin virksomhet, og gi dem alt de ber om».
Og jeg, som lekmann blir jo selvsagt overrasket over at velutdannede jurister, ikke har forstått sin rolle i prosessen. For dette har utgangspunkt i en idealisering av den underliggende prosess. Det vil si at alle barnevernere er feilfrie, de har alltid barnets beste i sine tanker, de er godt nok kvalifiserte, og har de beste intensjoner med alt de holder på med. Og, motsatt: «alle klienter som syter og klager over dette, de tenker bare på sin egeninteresse, de forsøker å eie barnet, de har alle slags skavanker som gjør dem uegnet til å meddele noe som helst i sin sak. Det er ikke deres sak, det er banets sak. Men dette skjønner de jo selvsagt ikke. Følgelig er alt som kommer fra det holdet, upålitelig, ukvalifisert og ubalansert. Men som proforma skal de jo ha sin rettssikkerhet, men dog uten reell mulighet for gjennomslag.»

Jeg er ikke fremmed for tanken på at det sort-hvitt bildet jeg nå tegnet, alt for ofte er regjerende, både i nemder og rettsaker.

Jeg betegner dette for naivt, fordi det på ingen måte gjenspeiler den komplekse virkeligheten som eksisterer på området. Men, aller mest, handler det om mangel på forståelse av menneskenaturen.  For det første så vil det meste av aktørene i prosessen, utenom familien som rammes, identifisere seg som, enten å jobbe for det offentlige, eller som eliten.  Jamfør Einar Salvesens uttalelser i dette intervjuet. Dette gir gruppeidentitet. Les mer om de mekanismer som dette utløser her. Jeg vil også trekke inn et annet fenomen, nemlig det jeg kaller for alliansesignalisering, og den intellektuelle synkroniseringen som følger av det. Her kan det også være på sin plass å nevne intuisjon, magefølelse, system 1, den ubevisste tankemotoren, og hvordan dette er systemer som er inkompatibelt med oppgaven som kontrollerende og korrigerende kontrollinstans. Dommere, jurister og politikere i nemnder tenderer til å gå på autopilot, ha overtro på egen intuisjon, uten å være klar over at denne kun gjenspeiler evolverte mekanismer som skapte sosial suksess i førmenneskelig tid, og er på ingen måte en sannhetsmaskin i forhold til de utfordringer man er tiltrodd å skulle løse. Det er ikke tilfeldig at det er belastende å bli en varsler. For nettopp det signaliserer illojalitet mot fellesskapet. Tenk over det. Det er nettopp det som skaper motviljen til å begynne å tenke kritisk om gruppens ortodoksi.
Her kommer enda et viktig aspekt inn, nemlig sosiale bindinger. De behøver ikke nødvendigvis være så tette eller nære. Men det kan være nok til å utløse disse gruppeidentitetsmekanismene. Derfor tar jeg i «Det Modne Samfunn» til orde for såkalte sosiale brannmurer. Det handler om å innrette systemet slik at sosiale bindinger ikke forstyrrer nøytraliteten i prosessen. For det er nemlig mye lettere å beholde sitt kritiske gangsyn dersom man ikke oppfatter seg som en del av en inngruppe. I praksis betyr det nok at kontrollinstansen har klare regler for betydelig sosial distanse mot aktørene i prosessen. Jeg har faktisk tenkt at en av grunnene til at Norge kommer på radaren på dette området, også kan handle om at vi opererer i små forhold, hvor den lokale elitedannelsen blir altomfattende, fordi den besitter alle maktposisjoner i lokalsamfunnet. Under større forhold blir den sosiale distansen stor nok til at slike institusjoner lettere fungerer etter hensikten.

Så her blir da en viktig del av reformen å skape denne sosiale distansen, og ikke minst bevisstgjøre kontrollinstansen på dens samfunnsnødvendige funksjon. Det er ikke til «barnets beste» å ha et dysfunksjonelt system til å ivareta barnets interesse. Velfungerende kontrollinstanser er helt nødvendig for få dette til.

Så vil jeg foreslå å opprette en offentlig havarikommisjon for statlig forvaltning. Det gjelder ikke bare barnevernet, men all form for statlig forvaltning som kan tenkes å begå sosialt havari. Så må man definere kriteriene for havari innenfor det enkelte forvaltningsområde. Innenfor barnevernet ville jeg foreslått kriterier som konfliktnivå mellom aktører, klienter som i evaluering uttrykker dyp mistillit, alle prosesser der man ender opp med å benytte krenkende tvangsmidler, der prosesser medfører skade på helse, inkludert sosiale skadevirkninger, der det ender i selvmord eller flukt fra barnevernet, eller ungdom som kommer i ettertid og anklager prosessen de ufrivillig ble en del av som barn. På den andre siden, der barnevernet forsømmer seg der de burde ha tatt grep (som f.eks. den kjente Kristoffer-saken). Summen av dette er at det handler om manglende presisjon. Og dette blir ikke bedre dersom man ikke utvikler en lære-kultur, hvor havari blir gransket helt ned på detaljnivå, ikke for å henge ut noen, men for å høste læring og gjøre de nødvendige justeringer for å tette igjen dysfunksjonelle hull.

Men så er det viktig med mekanismer som plukker uegnede personer ut av systemet. Sosiale spillere, og mennesker med psykopatiske- eller totalitære trekk har ingenting i slike systemer å gjøre. Problemet er at de ofte er vanskelig å detektere. Her kan man innføre verktøy som obligatorisk video opptak av alle møter med klienter. Men også arrangere «narresaker» med skuespillere. Og selvsagt også evaluering, hvor klienter får gi sin tilbakemelding, på alle stadier i prosessen. Klientevalueringer skal være transparente og ha enten algoritmer, eller manuelle rutiner som trigger på utvalgte kriterier, for på den måten å avdekke, enten manglende kompetanse eller personlig uegnethet.

Dette er ment som virkemidler som søker å filtrere bort mennesker som tiltrekkes slike jobber med utgangspunkt i psykopatiske trekk. Man bør også være obs på mennesker som selv er skadet, enten av overgrep eller vold. Her kan man finne motivasjoner av typen «personlig vendetta», eller overfikseringer som leder til tunnelsyn. Det er ikke diskvalifiserende å ha slike livserfaringer, men man skal være oppmerksom på at skaden kan har potensiale til å reprodusere seg, og ha på plass mekanismer som kompenserer for dette.

5- Barnets beste

Jeg har reflektert over at selve navnet «barnevern» kan fungere kontraproduktivt. Hovedpoenget er at det er i barnets beste interesse å vokse opp i en funksjonell familie. Det er i barnets beste å vokse opp med en mor og en far som fungerer best mulig i samfunnet. Dette er barnets beste alternativ. Barn som vokser opp med en velfungerende far og mor, er de som klarer seg best i verden. Det er ikke i et barns interesse at foreldre brytes ned eller marginaliseres i sine omgivelser. En far eller mor som diskrediteres av sine omgivelser er svært dårlig nytt for barnet, og jeg er blant dem som tenker at barnets vegring mot å utlevere foreldre, er et utrykk for at dette er noe som biologien «vet om» og innrettet vår emosjonelle profil deretter.

Jeg er etter hvert blitt klar over at barn i barnevernets omsorg har mange ganger så høy dødelighet som gjennomsnittet. Man kan jo spekulere i årsakene til dette. Men en åpenbar faktor å tenke på er nettopp at samtlige slike barn vokser opp uten sine biologiske foreldre.

Jeg har allerede vært inne på statistikken rundt steforeldre. Dette er som forutsagt av moderne evolusjonspsykologi. Det handler om slektskapsseleksjon. Vi mennesker fungerer bedre sammen med de vi er i nær slekt med enn fjernere artsfrender. Fenomenet går igjen gjennom hele dyreriket, og er matematisk påvist av teoretikere som W.D. Hamilton. I dag er fenomenet slektskapsseleksjon allment akseptert, har et bunnsolid teoretisk fundament og er overveldende empirisk bekreftet. Her møter vi menneskenaturen igjen. Barnets viktigste allierte når det kommer til denne verden er først og fremst mor, dernest far og sine søsken. Bindingen mellom mor og barn blir kjemisk etablert gjennom svangerskap og amming (oxytocin). At barnet har en naturlig vegring mot å bryte denne alliansen er en «biologisk sannhet». Dette vet man også innenfor akademia.

Praksisen vi ser i dag er fremgangsmåter som ligner på Kafka-prosesser. Det er fremgangsmåter som innebærer at foreldre blir krenket, trakassert, manipulert, overkjørt, diskreditert eller usynliggjort. Dette knekker foreldrene psykisk og blir ofte til selvoppfyllende profetier. Gitt kunnskapen over er dette svært dårlig nytt for barnet, som gjennom dette mister sine viktigste naturlig allierte, og deretter blir prisgitt det som skjer videre. Mange barn fortsetter jo da direkte inn i katastrofen.

Ideen om «barnets beste» som en motsetning til «familiens beste» innebærer at helheten faller bort, og man står igjen med et fragmentarisk bilde av det som skjer. Det å utsette barnet for noe slikt kan karakteriseres å gjøre barnet sosialt foreldreløs.

Konklusjonen er at det er i barnets beste å ta vare på familiens verdighet gjennom hele prosessen. Dette gjør man ved å involvere foreldrene som sentrale ressurspersoner i den prosessen som skal skje.

Selvsagt dukker det opp tilfeller hvor dette ikke er mulig, og hvor det er interessekonflikt mellom foreldre og barn. Da snakker vi om familier hvor barn utsettes for vold eller overgrep og hvor dette mønstret ikke kan brytes, uten å bryte relasjonen. Men selv i slike situasjoner finnes det en verdig og en uverdig fremgangsmåte.

I forhold til oppdragervold, så tenker jeg at man på ingen måte ivaretar barnets interesse med blålys-dramatikk og utøvelse av amerikansk nulltoleranse. Et barn som forteller å ha blitt dratt i øret, er ikke i en akuttsituasjon fra den ene dagen til den andre. I Norge har vi hatt forbud mot oppdragervold siden 80-tallet. Den gangen gikk diskusjonen høyt. Men som kultur har vi definitivt utviklet andre og mer verdige oppdragelsesteknikker, og vi er stolte av det. Dette er sklidd inn i vår kultur og vi har utviklet normer som harmonerer med dette. Problemet, i dag, handler i stor grad om møtet med andre kulturer.

Her fungerer barnevernets praksis åpenbart kontraproduktivt. Vi kan mene hva vi vil om oppdragervold. Mange av oss som vokste opp før 80-allet vet hva det er snakk om. Personlig har jeg ikke gått skadefri ut av slike prosesser. Men jeg er overbevist om at det å bli revet ut av min familie hadde vært et enda verre alternativ. Det minste av ondene er å sette foreldrene «på skolebenken» overbevise dem om at dette er unødvendig og undervise dem alternative metoder. Kanskje vil det fungere med en «lykkelig slutt» i en majoritet av tilfellene.

6- Bekymringsmeldingen

Man har etter hvert formalisert standard henvendelse til barnevern i form av bekymringsmeldinger. Det burde ikke være noe problem, dersom dette fungerte etter hensikten. Forskriftene krever at bekymringsmeldinger skal evalueres av barnevernet, og at åpenbart grunnløse meldinger skal frafalles. På den måten har politikerne sikret seg mot tilfeldig misbruk av systemet. Dette må også ses i sammenheng med at dersom barnevernet hadde fungert etter hensikten, jobbet faglig, seriøst og genuint orientert seg mot barnets beste. Så er dette uproblematisk. Men man skal ikke grave lenge i sosiale media og i folks oppfatning, for man ser spekulasjoner om bruk av bekymringsmeldinger, som hevn og som instrumenter i det sosiale spill.

Da man på 80-tallet åpnet for dødsstraff for blasfemi i Pakistan, så økte anmeldelsesfrekvensen dramatisk. For her tildeler man åpenbart et kort som kan spilles i tide og utide i den hensikt å få has på noen. Vi kjenner alle saken med Asia Bibi som ble dømt til døden for blasfemi etter en krangel med naboer på åkeren. Poenget med å dra dette inn her, er at når man går ut og oppfordrer til «mer aktive nabokjerringer» slik Stoltenberg gjorde, i beste mening, så har man samtidig lagt ut en fristelse. Og dette brukes. En av historiene fra Naustdal, som Rune Fardal presenterer handler om naboen som bekymringsmeldte nabobarnet, og endte opp med å kjøpe huset deres til spotpris på ureglementert tvangsauksjon. De som ble rammet mistet jobben, selv om de senere ble frikjent i retten for beskyldingene. Om dette var planlagt, en belønning, eller bare et «heldig utfall», kan man jo spekulere på. Poenget er at evaluering av bekymringsmeldingen er vid åpen for «skjønn» og dermed også for diskriminerende Kafka-prosesser. Andre saker forteller om at det «hagler» med anonyme urettmessige bekymringsmeldinger.

Regelen sier at barnevernet har tre måneder på seg til å evaluere og undersøke meldingen. Etter tre måneder skal saken enten være avsluttet, eller man skal ha etablert tiltak. Igjen, sett ovenfra høres dette veldig bra ut. For da er familiens opplevelse av belastning ved å bli undersøkt av barnevernet, avgrenset til en tålelig tidsperiode. Men dette er i teorien. Praksis er ofte slik:

  • Bekymringsmelding kommer inn
  • Det blir møter og eller kanskje hjemmebesøk.
  • Det blir stille.
  • Når tidsfristen nærmer seg, gjerne på en fredag, så har barnevernet plutselig fått «ny informasjon» som skaper nye bekymringer, og saken videreføres i tre måneder til.
  • Slik kan saker fortsette og versere i systemet i årevis.

Ofte er nedlatenheten stor. Det foregår et åpenbart spill. Foreldre vet aldri om det er et administrativt møte, om de er i forhør, eller under diagnostisk observasjon. De utsettes for åpenbar manipulasjon. De blir avmektige i møtet med et mektig system, som oppfattes både irrasjonelt, svikefullt og med usynlige agendaer. Det knekker foreldre psykisk. Og de kan jo ikke oppsøke hjelp, i redsel for at det kan bli brukt mot dem.

Det politikerne tror er en begrenset profesjonell undersøkelse, er for mange, en årelang utmattende kafka-prosess, hvor de er prisgitt et mektig system som synes utemmet av enhver lov eller forskrift. Den menneskelige kostnaden for dette i samfunnet er neppe evaluert. Og selvsagt pådrar dette også økonomiske kostnader, i form av tapt psykisk helse med påfølgende tap av arbeidsevne. Selvsagt er dette en fristelse å bruke som instrument for å ramme andre.

Systemet viser seg å fungere vilkårlig opp mot den store strømmen av bekymringsmeldinger. Familien er prisgitt, og det skulle ikke forbause om man finner en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og måten grunnløse bekymringsmeldinger handteres på. En likelydende melding vil neppe bli evaluert på samme måte, om den var på ordførerens familie, kantra den polske familien som leier der nede i gata.
OK, dette er en påstand. En politiker med «guts» ville kunne sette i gang forskning på dette. Skuespillere, og fiktive bekymring-meldinger, isenesatte oppkonstruerte saker over det ganske land, ville gitt noen pekepinner på i hvilken grad dette egentlig fungerer.

Slike tester har også en preventiv effekt, og ville ha skjerpet systemet.

 

7- Barnevernere, den menneskelige faktor og toksiske subkulturer

Det er viktig å poengtere at dette ikke handler om å henge ut barnevernere som gruppe. Jeg er fortsatt er overbevisst om at barnevernere utgjør en betydelig plussfaktor for barns oppvekst i vårt land. Min kritikk handler om systemet. Det handler om når systemet havarerer. Men det handler også om det noen kaller for moralsk uflaks. Da handler det om å havne i en sosial malstrøm som til tider kan utløse det verste i oss. Les gjerne min refleksjon om «Det Grå Mennesket» her.

Dersom man går inn i saker som gir innblikk i barnevernets arbeid, så oppdager man at feltet ligger i et skjæringspunkt mellom juss, psykologi, etterforskning, avhørsmetodikk og saksadministrasjon. Kanskje flere fag burde inn her, som for eksempel vitenskapsteori og etikk. Slik som systemet fremstår i dag, så oppfattes det som ustrukturert og tilfeldig administrativt, en blanding av etterforskning og amatørpsykologi med store spekulative innslag. Det virker som det er lite forskriftsmessig styrt, og det eksisterer store lokale variasjoner.

Vi har også en allmenn erkjennelse av at kompetansen er for svak. Så har man en diskusjon i samfunnet om dette, og det er jo sunt. I de mange intervjuene jeg har sett, nevner Einar Salvesen ofte begrepet «Den menneskelige faktor». Det er neppe tilfeldig. Vi har en lignende filtrering i forhold til lærere. Jeg tenker at dette handler om å unngå å få inn mennesker som tiltrekkes av makt eller aggressivt begjær, eller fanatisk ideologi, inn i dette. Det burde kreves et minstemål av etisk standard, da særlig orientert om verdighets-basert moral. Mennesker som bærer på hat-ideologier, uansett gruppe, burde ikke være velkomne inn i barnevernet. Sting utvidet det kulturelle perspektivet for oss, under den kalde krigen med setningen: «If the russians loves their children too». Det må kreves kompetanse til å ha perspektiv ut over gruppeidentiteter og stigmatiseringer. Mennesker er mennesker, uansett hvilken gruppeidentitet individet knyttes an til. Dette kan enkelt oppsummeres i form av tilslutning til allmenngyldig ubetinget menneskeverd.

Min bekymring er erkjennelsen om at selve systemet er rigget på en slik måte at det skaper dysfunksjonelle prosesser.

Når jeg begynte med å ramse opp alle de kompetanseområder som barnevernere kommer innom, så innser vi faren for at bredden i dette blir så omfattende at kompetansen blir smurt tynt ut over alt.

En måte å løse dette på kan være at barnevernere i all hovedsak fungerer som saksadministratorer, som trekker på kompetente fagressurser der det er nødvendig. Barnevernerens fag er i all hovedsak profesjonell administrasjon av saken, god menneskekunnskap, flink til å handtere mennesker på en måte som vekker tillit, allmennkunnskap nok på nevnte kompetanseområder til å kunne avgjøre nødvendigheten av å trekke inn fagkompetanse når det er nødvendig. Men barnevernet skal ikke ha noen påvirkning på tildeling av oppdag. Vedkommende saksbehandler melder bare inn behov. Dette er en viktig frikobling for å unngå usunne koblinger.

Det utvikles bedre forskrifter. Alle møter skal være dokumentert, i form av video og referat. Referatet skal være åpent for alle involverte, og godkjennes av alle involverte. Det første alle foreldre skal møtes med, er evalueringsskjema, og forklaring av rettigheter, orientering om hvordan barnevernet arbeider, hvilke rutiner som utløses i deres sakskategori og den praktiske gjennomføringen av dette.

Fra første stund inviteres foreldrene med i «teamet» som skal hjelpe barnet. Det holder ikke å si at «klienten forstår ikke …». Det er saksbehandlers oppgave å sørge for at klienten forstår, og har tillit. Her nytter det ikke å gjemme seg bak faglighet eller autoritære begrunnelse. En del av likeverdstanken er at saksbehandler skal resonnere sammen med klienten, opplyse, om nødvendig henvise til opplæringsvideoer, sende på kurs, forklare forskning og være åpen om dilemmaer.

Er det mistanker mot foreldrene, skal dette opplyses, og handteres av politiet eller egnede etterforskere som har nødvendig kompetanse. Barnevernerens rolle inkluderer ikke etterforskning, avhør, diagnostisering eller psykologiske spekulasjoner. I forhold til tiltak, så er det ikke saksbehandler som beslutter. Beslutninger gjøres i et faglig plenum, gjerne med foreldrene til stede og hvor foreldrene har uttalelsesrett, og hvor administrator gjerne inntar en rolle som hjelper foreldrenes stemme i å bli hørt. Første prioritet er å hjelpe og bistå familien opp til et akseptabelt nivå av omsorg for barnet.

Hovedhensikten med denne fremgangsmåten er å forhindre mistillit og utvikling av konflikt, samt å søke å mobilisere foreldrene til innsats for å avhjelpe barnets situasjon.

Så er jeg selvsagt klar over at man ikke unngår tilfeller hvor en slik fremgangsmåte er innenfor det jeg kaller for den utopiske sonen (se neste punkt). Det kan være vold eller overgrep involvert i problematikken. Men, som jeg har vært inne på før, så er vi ofte i behov av å ned-dramatisere situasjonen for å unngå at barn skades ytterligere av overdramatisering. Her tenker jeg at det er viktig at barnet blir hørt, på en ekte måte. Altså ikke ledet eller fortolket, men hvor barnets intenderte budskap blir tatt på alvor. Men her vil ikke jeg gå lengre inn i problematikken, annet enn at jeg skjønner at den inneholder en rekke dilemmaer som krever vanskelige avgjørelser. Det som imidlertid bør være kravet er at prosessen er profesjonell, faglig forsvarlig, grundig dokumentert og uavhengig kvalitetssikret. Men også her er det et klart mål at prosessen skal kunne gjennomføres med minst mulig krenkelse for alle parter. Det er på dette området barnevernerens kompetanse kommer til sin fulle anvendelse.

Havarerte barnevernere
Igjen er det viktig å poengtere at sannsynligvis fungerer flertallet av barnevernere som tiltenkt, og de gjør en god jobb. Det som er bekymringen er at dagens praksis har elementer i seg som ikke bare kan skade skade barn og foreldre, men også barnevernene selv. Det forutsetter at barneverneren er sårbar for dette. Hypotesen er at opplevelse av dramatikk, avmektige foreldre og kanskje akkurat det «å ta barn» fra de avmektige, kan sannsynligvis være skadelig på den måten at det utløser et rush av tilfredsstillelse, når dramatikken tar overhånd. Det kan skape avhengighet. Barneverneren fanges av psykisk avhengighet av å ville gjenta situasjonen.

Når man kommer i nærkontakt med barnevernssaker og ser hvordan man slipper gjennom med brudd på regler, ugyldige resonnementer, ubalanserte fremstillinger og ufaglige konklusjoner, så kan man fristes til å tenke at personene bak dette må være «noe redusert». Enhver gjennomsnittsperson som kaster sine øyne både, ja selv barn ville kunne avsløre slikt. Fristelsen til å undervurdere havarerte barnevernere er altså stor. Problemet er at vi nok tar fullstendig feil. Sannsynligvis vet barneverneren, vel så godt som oss, at dette ikke er holdbart, at det står skrevet manipulasjon med store bokstaver, over hele rapporten. Ja, nettopp sier kanskje den havarerte barneverneren. Det er nettopp poenget: «Se hva jeg klarer å komme gjennom med». Kanskje kan man kalle opp akkurat dette fenomenet, etter en viss president, og kalle det for Trumpisme. Alle ser at det er tøv. Men alle lystrer. Er det noen som kan tenke seg en mer markant maktdemonstrasjon. «Det er ikke to forgassere det er …? Seks». Dette er også grunnen til at, ja det er greit med kompetanse, men dessverre ligger problemet på et dypere plan. Kanskje er det en feiltakelse at slike rapporter vitner om manglende kompetanse. Dette handler ikke om kompetanse. Det handler ikke om fag, logikk eller analyse. «analyse er for pingler». Dette handler om å signalisere dominans. Det handler om å demonstrere makt.

På den måten kan den naive lokkes til å tro at det er «undermåls» han har med å gjøre. Og så handler det heller om overlegen maktutøvelse.
Det at man er så streng på menneskelig egnethet i forhold til lærere, vitner om anerkjennelse av at her er det forskjeller ute og går. Mennesker som er svake for sosialt spill, bør fanges opp, helst før de kommer så langt, men også systemet i seg selv må ha effektive kontrollmekanismer for dette. Det beste verktøyet er konsekvente evalueringer. Peker en saksbehandler seg ut, med mange dårlige tilbakemeldinger og høye konfliktnivåer i sakene, så bør vedkommende testes ut for personlig egnethet.

8- Den utopiske sonen

Det er ikke lenge siden jeg utvidet refleksjonen om utopisk tenkning til å inneholde begrepet «Den utopiske sonen». Da handler det om forskjellen mellom utopisk idealisme og moden realisme. Les gjerne om utopisk tenkning her. De fleste utopier er uoppnåelige glansbilder. Den utopiske sonen handler om at ambisjon og innsats for å oppfylle utopien, passerer et nivå hvor videre innsats blir kontraproduktiv. Det vil si at det skaper mer ulykke og lidelse enn det forhindrer.

I forhold til barn, så kan en slik ultimat utopi handle om at «barn skal aldri lide overlast». Denne utopien støttes opp av en veldig sterk tilbøyelighet i oss mennesker, nemlig at barn har høy naturlig empatisk appell. Dette er en så pass kraftig emosjonell impuls, at dette alltid er et retorisk trumfkort. Alt som rammer barn, treffer oss voldsomt og det mobiliserer oss emosjonelt. Dette skaper massesuggererte bølger, som igjen kan drive prosessen inn i utopiske soner. Les gjerne eksempel 3 i refleksjonen om utopiske soner, hvor jeg antyder at den screeningen etter seksuelle overgrep, som i dag er etablert, kan fungere kontraproduktivt og skape mer lidelse enn det forhindrer.

Det å måtte avfinne seg med ufullkommenhet og samfunnets utilstrekkelighet, innebærer også å akseptere et visst forskjells-nivå i barns oppvekstvilkår. Vi må innse at samfunnet er mangfoldig, både kulturelt men ikke minst individuelt. Det å legge lista etter glansbildeforestillinger og elitistiske standarder, åpner for massive sosiale utrenskningsprosesser. Når jeg sier at slike prosesser vulgariseres, så handler det om at mennesker i posisjon, benytter seg av slike prosesser, kupper dem og setter dem i sin tjeneste, enten det handler om sosial profitt, eller aggressivt begjær. Slike dysfunksjonelle prosesser indikeres best på tap av generelt menneskeverd. Da handler det om overfokus på det som skal beskyttes, mens helheten faller ut. Menneskeverdet kommer under press. Man rettferdiggjør å «ofre noen egg», gjerne ved hjelp av kynisme eller demonisering.
Jeg tenker at en viktig komponent i sosial utjevning handler om å utjevne barns oppvekstvilkår. Forskningen er vel nok så entydig på at oppvekstvilkårene har alt å si for barns utvikling. Selvsagt er jeg enig i at samfunnet må investere innsats i dette. Og mye av dette realiseres jo i stor grad ved hjelp av barnehager og skoler. Jeg kaller det gjerne for sosiale omfordelingsprosesser, og jeg har heller ingenting imot at vi har på plass ytterligere instrumenter av typen «barnevern» for å støtte de aller svakeste familiene. Men vår kloke læremester Per Fugelli, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, kom opp med begrepet «nokpunktet». Det handler nøyaktig om det vi snakker om her. Vi må finne balansepunktet der nok er nok. Da handler det også om å besinne seg, og avfinne seg med at her alltid vil eksistere skjevheter, også i barns oppvekstvilkår.  Hele vår eksistens er skapt av mangfold. Samfunnet kunne ikke eksistert uten mangfold. Med mangfold følger det forskjeller. Det viktigste etiske grepet vi kan gjøre i forhold til mangfold er å opprettholde menneskeverdet. Det gjør oss mindre sårbare for forskjellighetens negative utslag. Det gjør oss mindre sårbare for utsatt som følge av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Ja, jeg er tilhenger av at det skal vokse opp mennesker med downs syndrom i vårt samfunn. Da handler det nettopp om dette. Dette er mennesker som formidler dette budskapet, bare ved å være tilstede i samfunnet. Det formidler også verdier som lett fordunster i et materialistisk samfunn, preget av velstand og allmenn suksess. Sett i dette perspektivet, kan kanskje barnevernets dysfunksjon forstås som et speil av en dekadent utvikling skapt av samfunnets materielle suksess. Sagt med billige ord: Det skaper perfeksjonisme og knuser menneskeverdet på veien.

9- Barnevernskritikken

Det å ha utbredt tillit i et samfunn er den viktigste humankapitalen man kan ha. «Barnets beste», handler i høy grad om å sikre et godt oppvekstmiljø. Spør sosiologene. I områder der tilliten forvitrer, så forvitrer også hele miljøet. Kriminalitet, rus og sosiale problemer tar overhånd. Det å opprettholde tillit er derfor en del av en dugnad som vi alle må være bevisst på og ta del i. Men det handler i høy grad også om hvordan myndighetene utøver sin gjerning.

Tillit skapes av bevissthet på menneskeverd. Vi må se individet, og det må innvilges ubetinget menneskeverd. Jeg tenker at forekomsten av konspirasjonsteorier, i et samfunn er et mål på tillitsnivået.  Jo lavere tillit, desto mer konspirasjonsteorier. Eksistensen av konspirasjonsteorier, handler ikke bare om å riste på hodet av noen eksentriske «tullinger». Det er et fenomen man kan høste informasjon ut av. Derfor bør man måle og registrere dette. For det sier litt om hvilken vei det bærer i samfunnet vårt. Det samme gjelder forekomsten av korrupsjon i et samfunn. Vårt samfunn skårer veldig bra på disse variablene. Men dette kommer ikke av seg selv. På den økonomiske siden har vi en tradisjon og utviklet fagkompetanse på revisjon, noe som demmer opp for en stor del av økonomisk korrupsjon. Men korrupsjon handler ikke bare om økonomi. Jeg har utvidet definisjonen her. Vårt rettssystem er den viktigste forposten for å demme opp mot sosial korrupsjon. Jeg har definert sosial korrupsjon som korrupsjon som er motivert av sosial profitt. Da kan det handle om alt fra makt, til posisjoner, til prestisje, til status og karriere.

Dersom jeg hadde vært politiker, eller samfunnsplanlegger, så ville jeg merket meg at også barnevernet er gjenstand for konspirasjonsteorier. Det gjelder både generelt og i den enkelte sak, som havarerer. Mennesket søker å skape historier, der informasjonen mangler eller i møte med det uforståelige.  I utlandet spekulerer man i at fødselstallene er så lave i vårt land, at man bruker barnevernet som instrument for å rane til oss flere barn. Andre konspirasjonsteorier handler om økonomiske motiv, all den tid at dette er et område som omsetter for rundt 20 milliarder i året. Man fristes jo til å riste på hodet av dette, og tenke at ja det finnes mange «tullinger» der ute. Igjen, det handler ikke om tullinger, men det er et signal om at systemet er utformet på en slik måte at det åpner for mistillit og spekulasjoner. Det er nok. Derfor er enhver konspirasjonsteori, hvor høytflyvende den enn måtte være, et fenomen som enhver seriøs samfunnsplanlegger burde ta på alvor, ikke for at det nødvendigvis er noe i spekulasjonen, men fordi her finnes hull og uforståelige prosesser som åpner for mistillit. Er det tette sosiale bånd mellom meg som innkjøper og leverandøren. Vi går på restaurant sammen, og vi kjøper vin til hverandre til jul. Den største kritikken mot en slik praksis, er at det åpner for spekulasjoner og legger et press på tilliten. Når jeg går inn for at leverandøren skal få hovedkontrakten, så har jeg eksponert meg for mistro. I næringslivet har vi kommet langt i bevissthet på å innrette oss slik, at denne type mistro ikke får utvikle seg.

Den høye tilliten vi har mellom stat og innbyggere er helt avhengig av et høyt bevissthetsnivå på slike forhold. Refleksjonene over antyder at det er en fundamental svikt på dette området.

Det har alltid vært kritikk mot barnevernet. Men de siste årene har kritikken vært massiv, både fra samfunnskritikere, på sosiale media, fra fagfolk og ikke minst i utenlandske miljøer. Det er på gang en barnevernsreform, men den ser ikke ut til å ha ambisjoner om å gjøre noe med de grunnleggende problemene. Den adresserer kompetansen. Det er jo bra, men spørsmålet er om det vil avhjelpe i den gruppen av saker som sosiale media renner over med. Det meste av kritikken i massemedia handler om tilfellene der barnevernet ikke grep inn, eller gjorde nok. Men den store underskogen av kritikk på sosiale media, handler om tilfellene der barnevernet åpenbart forgriper seg på familiene. Slike familier får jo ikke drahjelp av et barnevern som blir enda mer hypersensitivt, får enda flere og kraftigere instrumenter, enda videre fullmakter og enda mer ubestridt autoritet.

Jeg vil berømme varslere som KIB, som består av fagfolk, psykologer, fastleger, og jurister som for noen år tilbake samlet seg bak en bekymringsmelding på norsk barnevern. Det samme gjelder enkeltpersoner, som Rune Fardal, som med små midler men med stor innsats, videre-bringer enkeltsakene og menneskene og gir menneskene som rammes en stemme i sosiale media. Fortellingene som kommer frem er rystende og skremmende. Dessverre kan det se ut som at storsamfunnet, i stedet for å applaudere dette, motarbeider og til og med sanksjonerer slike initiativer.

Jeg tenker at ja, selvsagt ser vi dette bare fra den ene siden. Det er den muligheten vi har. Men like fullt, dersom man virkelig skal lære om norsk barnevern, så er det beste perspektivet nedenfra og opp. Djevelen ligger i detaljene. Ovenfra og ned, ser man en papirkonstruksjon som henger sammen i en struktur, som virker gjennomtenkt og som er teoretisk feilfri. Hvor mange ganger har jeg ikke sett mine egne datasystemer på denne måten. Men det er når dette skal fungere i praksis at fasiten avsløres. En granskning av norsk barnevern handler i stor grad om case-studies, hvor enkeltsaker gjennomgås og forstås i detaljer, inkludert familiene som rammes. Det er dette Rune Fardal inviterer til med sin familiekanal på Youtube. Ser man mange nok av disse videoene, så ser man mønstre. Det er de «klassiske feilene» som Einar Salvesen snakker om.

Det hevdes at en del av disse kritikerne opplever trakassering fra myndigheter. De møtes i alle fall ikke med verdighet, og svært lite av dette slippes fram i etablerte massemedia. Dersom dette er tilfellet, legger det seg bare til den mistilliten som allerede er der fra før. Det oppfattes en totalitær eim over det hele, som får mennesker til å assosiere med Stasi eller Gestapo. Det er neppe rettferdig, men poenget er at samfunnet her har en praksis som undergraver verdifull tillit. Det burde få varsellampene til å lyse. Men varslerne blir ikke tatt på alvor. Personlig hyller jeg alle som evner å gå ut på denne måten, investerer tid, penger, karriere og innsats for å varsle om dyp urett i samfunnet. Dette er helter, som kanskje en gang får sin anerkjennelse. For det kan komme en tid, da det norske samfunnet, som så mange ganger før har måttet krype til korset, kommer til sans og samling, manner seg opp, og ber om unnskyldning.

Ja, politikerne er nok naive, eller er det noe mer graverende som foregår?

Dialogen over er pukket fra en av Rune Fardals rystende videoer hvor han intervjuer ofre for havarerte barnevernssaker. Omstendighetene som fortelles, at vedkommende saksbehandler ble tatt av saken, gjør at dette virker troverdig. Men selvsagt må vi ta forbehold. Jeg linker ikke til selve videoen da den inneholder for mye avslørende detaljer som kan identifisere mennesker. Det dialogen avslører, er bevisst juks. Noen har utformet en rapport, som er tilpasset en agenda. Dette er noe de må klare å «komme unna med» i forhold til sjefen, og de spekulerer i at lydopptak som forteller noe annet, er ugyldig bevismateriale.
Enhver som ikke er involvert i dette vil stille seg uforstående til hva dette er og hva det betyr. Hva driver de med? Hva er agendaen? Hva er motivasjonen? Det er her jeg tenker at det ofte er for lett å havne i konspirasjonsteorier. Det kan være det. Dette er opplagt en konspirasjon. Det er to mennesker som åpenbart har en jukseagenda sammen. Det er per. definisjon en konspirasjon. Men hva driver dem? Dersom det ikke er penger eller karriere, hva er det da? Jeg tenker at svaret ofte kan kobles svimlende nær tilbøyeligheter som ligger i vår menneskelige natur. Et viktig element er at når man jobber i barnevernet så skjer det ofte dramatikk. Denne dramatikken handler ikke bare om klienter og barn, men som barneverner er man også en del av og påvirkes av slike prosesser. Mest sannsynlig kan den være skadelig for noen, på den måten at man opplever tilfredsstillelse og en psyke som krever gjentakelse, gjerne mer og sterkere. Det å oppleve suksess med manipulative virkemidler, gir sannsynligvis en sterk følelse av tilfredsstillelse. Det er som å vinne i pengespill og bli spilleavhengig.

Tendensen til å teste ut og utvikle manipulasjonskompetansen, legger sannsynligvis i oss fra vi er barn. Barn forsøker å strekke grensene, og de som lykkes best har dermed utviklet et verdifullt verktøy å ta med seg inn i voksenlivet. For det kan brukes og videreutvikles for sosial suksess. Barnesinnet som opplever dette, kjenner sannsynligvis på et rush av belønningssystemene, i kraft av å lykkes med slikt. Men barnet er fortsatt i oss som voksen. På samme måten som huskatten leker med musa, så utvikler enkelte mennesker tendensen til å plage andre mennesker, dersom de oppfatter at det gir suksess og man kommer unna med det. Dette er menneskenaturen. Det er en selvforsterkende prosess, som kan ta av og bli dysfunksjonell, på samme måten som det å vinne en betydelig gevinst kan utløse spilleavhengighet. Dette er ikke så veldig forskjellig fra politi, som utvikler voldstendenser, som følge av samme type mekanismer. Men menneskenaturen er mangfoldig. Her lister jeg opp noen varianter som er nært koblet til menneskenaturen:

  • Drama-avhengighet
    Forekomsten av drama gjør noen avhengige, og skaper impulser om å lage mer drama.
  • Overopphoping og frem-dyrking av psykopatiske trekk
    Opplevelsen av å lykkes med manipulasjon gir tilfredsstillelse, tro på egen manipulasjonskompetanse og behov for å strekke grensene stadig lengre.
  • Sosial utrenskning
    Et urgammelt behov for å utstøte sårbare individer fra flokken.
  • Opplevelsen av å bety en forskjell
    Manglende selvfølelse kompenseres ved å forsterke opplevelsen av egen eksistens ved alarmisme, eller piske opp drama, og oppleve sosial gjennomslagskraft.
  • Toksisk Alliansesignalisering

Alt dette kan skje fordi vi har et system som åpner for at det kan skje. I Saudi-Arabia er det visst nok lov å drepe sin datter. Mange over nitti prosent av fedre, dreper jo ikke sine døtre. Men det faktum at systemet tillater det, gjør at noen benytter seg av det. Så det skjer. Der systemet åpner for misbruk, der vil misbruk skjer. Der systemet ikke åpner for misbruk, men hvor kontrollmekanismene svikter. Der vil misbruk skje. Så er det akkurat dette, at våre handlinger er selvpåvirkende. Er jeg med på noe som gir stimulans, så roper villdyret etter mer, mer, mer. Sannsynligvis er sosial dramatikk vel så avhengighetsskapende som fjellklatring. Selvsagt finner de hverandre, de som tiltrekkes av dette. Slik oppstår samarbeidet, allianser og toksisk kultur.

Dette handler selvsagt ikke bare om barnevern. I alle sammenhenger hvor individer og subkulturer gis maktmidler i sine hender, så skjer dette. Det å forstå menneskenaturen er å vite at man ikke tildeler maktmekanismer, uten filtrering på personlig egnethet, uten uventede kontroller, uten uavhengige kontrollmekanismer, uten evaluerings-systemer og læringskulturer på plass. Dette gjelder i høyeste grad også politi og rettsvesen. Jeg skjønner godt vegringen mot bevæpning av politiet. Vi ser utslagene av politivold, hvor lett dette tar fyr, hvor lett kulturen forgiftes. Dette er ikke nytt. Vi har sett det gang på gang.

Naive politikere tenker at det kun handler om å utforme nye og bedre forskrifter; bedre presiseringer, bedre formuleringer, klarere visjoner. De ville blitt rystet i sitt innerste dersom de hadde sett i hvor liten grad slike regler og direktiver, etterleves og respekteres. I handen på Jørgine Hattemaker er ikke bokstavene verdt papiret de er skrevet på.

Min oppfordring til politikerne er: Våkne opp, ta ditt ansvar, ta grep og tenk nytt, for et bedre og mer velfungerende barnevern.

Kanskje går det an å snakke om å utvikle et «kongesyn på mennesket». Kongen ser bare blide mennesker, i penklær og fra sin beste side. Eventyrene er fulle av konger, prinsesser og elite som kledte seg ut, kamuflerte seg og gikk ut i verden i den hensikt å realitetsorientere seg. Case-studies av barnevernet kunne kanskje være et bra sted å begynne.

Igjen: For å være en god politiker må man forstå mennesket. For å forstå mennesket, må man forstå menneskets natur. For å forstå menneskets natur må man forstå mekanismene som skaper mennesket. For å forstå mekanismene som skaper mennesket må man forstå evolusjonsteorien. For å forstå evolusjonsteorien, så må man forstå evolusjonsmekanismene.

Politikere som er blind for dette, er dømt til å gjenta de samme feilene, om og om og om igjen. Det er de dårlige politikerne. Dem er det dessverre alt for mange av.

Motgang gir meningen med livet

Det er nok mye sannhet i at de som ikke har problemer de lager problemer. Dette er i alle fall min livserfaring. Men det er først de siste årene jeg har utviklet en forståelse av hva dette egentlig dreier seg om.

Motgang

Jeg googlet «den som ikke har problemer han lager problemer» og fikk frem denne dialogen. Den gir et hint om at impulsen til å lage problemer ligger dypere enn personen selv forstår, eller kontrollerer. Så hva er dette for noe og hvorfor har vi slike tendenser? Min hypotese på dette finner du her. Resonnementet er i korthet slik:

I praksis handler altså dette om at svikt i tilgang på utfordringer i livet driver til:

 

Denne måten å forstå mennesket på har store konsekvenser. De store politiske- og religiøse- konfliktene mellom oss får en ny dimensjon. I tillegg til fysiske konflikter handler jo dette i stor grad om ideologi. Den vanlige tenkemåten er at først ideologi, så formes kultur og individ. Min tenkemåte kompliserer det hele, og anser derfor ideologier like mye som et produkt av kulturen, som at kulturen er et produkt av ideologier, men at vi har underliggende biologiske drivkrefter bak alt dette.

Likevel er det viktig å forstå et det ikke er noen «determinisme» i dette. Menneskets varemerke er å avsløre naturens mekanismer og ta høyde for dette i sin planlegging. Fysiske helseproblemer lar seg jo handtere med kunnskap og kompetanse. Det samme gjelder kulturelle helseproblemer. Det betyr at, dersom vi ønsker å skape en stabil bærekraftig sivilisasjon, så må dette inn i ligningen, når vi planlegger dens innrettinger. Vi må forebygge mot naturlige svakheter innebygget i vår egen biologi. Den type dekadens jeg snakker om her, rammer mest blant elite og i høyere sosiale lag. Med utvikling av velferdsstat vil jo dette spre seg nedover i rekkene og bli en folkesykdom. Jeg tenker at det finnes et vell av muligheter for å forebygge. Men det er en annen diskusjon. Det viktigste nå er å erkjenne eksistensen av slike mekanismer og hvilken risiko dette innebærer.