Det var vondt å se da advokaten til Birgitte Tegns foreldre dukket opp på NRK og medelte at klientene var i sjokk. Selv nå mer enn 20 år etter tragedien fortsetter den å ramme, nå også som følge av svikt i politi og rettsvesen.
Saken er omtalt på NRK.no her. Se innslaget på dagsrevyen her. Mitt spørsmål er om det var nødvendig at det skulle bli slik. Vi nærmer oss nå noe som ligner en fasit på en politietterforskning og en rettsprosess som fremstår som et havari. Ringvirkningen av denne tragedien har vært smertefull for mange, men selvsagt mest for foreldrene. Men det er en viss sannsynlighet for at tragedien er verre enn som så. Fem år senere ble Tina Jørgensen brutalt drept i Stavanger. Det er en viss sannsynlighet for at det faktisk er samme gjerningsmann.
Nå er det lett å være etterpåklok og man skal være forsiktig med å dømme politietterforskningen nord og ned. Slike saker er svært komplekse, og krever mye ressurser. Det må prioriteres, og i slike runder med prioriteringen skal det ikke mye til for at det kan gå feil. Mye tyder på at her har etterforskningen tatt en feil sving i en avgjørende fase. Etter å ha lest boka om Tengs-saken, skrevet av Bjørn Olav Jahr, er det åpenbare lærepunkter i denne saken.
Det mest kritikkverdige er måten man fikk fetteren til å tilstå på, og hvilken vekt denne tilståelsen fikk i tingretten. I dag er det rimelig å si at denne tilståelsen var verdiløs. Vi har en likhet med Thomas Quick saken på den måten at hele prosessen bygger på en ide om fortrengte minner. Allerede da i 1997 hadde man overbevisende forskning på at dette er en myte. Fetteren hadde ingen minner om drapet, men ble forledet til å tro at han måtte ha gjort det likevel, og så fortrengt minnet.
Etter denne tid har det norske politiet lagt om sine metoder fullstendig, blant annet på bakgrunn av denne saken.
Dersom man ser og leser oppslagene på NRK, så er det en ting jeg reagerer på. Det er den klokketroen på rettsvesenet som legges for dagen. Advokaten sier at foreldrene til Birgitte Tengs har forholdt seg til at fetteren var skyldig helt siden han ble arrestert. Så ble han altså dømt, og deretter frikjent, men likevel dømt til å betale erstatning. Denne dommen, sier advokaten, har foreldrene forholdt seg til som et svar på at han er skyldig, men at bevisene ikke var sterke nok til å kunne bli straffet for det.
Det var den samme dommeren som dømte ham i tingretten, som også dømte ham til erstatning. Denne dommeren får ikke spesielt godt skussmål i Jahrs bok. Det beskrives at han framstod som meget partisk og sikker i sin sak på at fetteren var skyldig. Norge ble dømt i menneskerettsdomstolen i Strasbourg for denne erstatningsdommen.
Problemet her er en sannsynlig allmenn oppfatning i vårt samfunn at «dom er lik fasit» eller «dom er lik sannhet». Når en dom faller så er det slutt på usikkerheten. «Nå vet vi sannheten».
Mitt spørsmål er om ikke dette er en slags ikke-religiøs overtro på at slike rettsprosesser fungerer omtrent gudommelige orakler. Er en dom et fasitsvar med to streker under? Jeg må innrømme min egen skepsis over mange år. Og mine siste to blogger om baneheiasaken har forsterket den tvilen.
På et vis tenker jeg at det å tro blindt på rettsprosesser, selv om de er norske, er en form for kollektiv umodenhet. For noen år siden oppsummerte jeg følgende:
Det er ikke mangel på tro som er normalmenneskets problem, det er mangel på tvil!
Og som jeg skriver i refleksjonen om «det kritiske mennesket», så har det sin naturlige forklaring i at det er langt lettere å tro enn å tvile. Og jeg tenker at denne overdrevne klokketroen på rettsvesenet har medført mange ulykker opp gjennom årene. Og som jeg antyder i første blogginnlegg om Baneheia, så kan det ha å gjøre med en bevisst eller ubevisst strategi for rettsvernet til å fremstå med en slags ufeilbarlighetens autoritet.
I de sammen bloggene uttrykker jeg skepsis til om jurist-utdannelsen gir studentene en forsvarlig kompetanse i kompleks bevisvurdering. Kroneksemplet er jo mobilbeviset i Baneheia-saken, hvor en skyldig dom betinges av sannsynligheten på den hjelpehypotesen som må til for nøytralisering av mobilbeviset. Dette reduserer sannsynligheten for Kristiansens skyld til langt under 10%. Dette må ha gått en rekke jurister hus forbi. Politijuristene må ha glippet. Statsadvokaten må ha glippet. Forsvareren må ha glippet, dommerne må ha glippet, og seks grundige gjennomganger av topp-jurister i gjenopptakelseskommisjon må ha glippet. Dette antyder mer enn tilfeldigheter.
For ordens skyld: Selvsagt finnes det en rekke advokater med lynskarpe analytiske evner, slik at dette ikke er et angrep eller en stigmatisering av jurister og advokater generelt. Min kritikk handler om tvil på den formelle basiskompetansen som kreves for analyse av beviser. Mangelfull fagkompetanse på området medfører at man faller tilbake på den enkeltes naturlige talent og handlingsrom. Det introduserer i så fall en uakseptabel vilkårlighet i rettsprosessene.
I siste episode av Baneheia-dokumentaren til Discovery uttaler faktisk Arvid Sjødin følgende:
Det man har lært av Baneheia-saken er at man må få inn en større bevismessig lærdom i Norge. Når jeg gikk på universitetet og avla ed på at jeg skulle bekjempe urett med rett, så lærte vi jo om strafferett og vi lærte om juss. Men det var en ting vi aldri lærte noe om, det var bevis. Og dette har jo ledet til en del store problemer opp gjennom årene. Det kan man se, når man ser på statsadvokatens vurderinger i forhold til bevis mot Viggo. De vil ikke engang innrømme at de har gjort feil. I denne saken og, så har jo flertallet i kommisjonen virkelig slått ned på avhørene som har blitt foretatt. Det man har sett, er at det ha skjedd noe viktig når det gjelder avhørsteknikk i Norge. Og der har man allerede lært. Men når det gjelder bevis-vurderinger så står der mye igjen. Det burde vært et eget fag på universitetet.
Jeg reflekterer som følger. Den profesjonen vi kaller for «juss» har kanskje årtusen lange tradisjoner bak seg, om vi strekker det litt. Det er ikke bare «ærverdig», det går en uavbrutt linje bakover via hekseri, trolldomskunst, blasfemi og inkvisisjon. Man kan nok skilte med mange reformer opp gjennom tidene. Min refleksjon er at vi her har å gjøre med en kulturarv med mange lik i lasten.
Jeg er kommet i tvil på at vår tids rettssystem er kompatibelt med de utfordringer som samfunnet forventer i dag. Det har vært diskusjon om voldtektssaker. Det er et eget tema, som jeg har vært inne på her. Det har kanskje vært mindre diskusjon om barnefordelingssaker og barnevernssaker. Alt dette byr på utfordringer som neppe kan knas gjennom en og samme sjablongmessige mal, samme hvor tradisjonsrikt systemet er. Og for å flagge eget ståsted, så er jeg radikal, vel vitende om at det er urealistisk, men jeg gjør mitt til for å så noen frø. Min generelle betraktning på dette finner du her.
En hypotese er at tradisjonsrikdommen kan ha hatt en viss effekt av sovepute. Det har skjedd enormt mye de siste århundrene, som kan by på innhold i et fremtidig fag på bevisvurdering. Det er vel få jurister som har hørt om Booles Algebra. Ja, George Boole utviklet logikkens matematikk allerede på 1800-tallet. Dette er barnelærdom for oss som driver med systemutvikling. Så har vi videre Bertrand Russell, som påviste sammenhengen mellom logikken og matematikken. Dette er noe mer enn de enkle syllogismene til Aristoteles, som også juss-studenter må ha slitt seg gjennom Ex phil, for endelig å komme inn på juss-faget. Videre har vel filosofene etter hvert navngitt den ene tankefeilen etter den andre. Og listen har etter hvert blitt lang. Den tanken har slått meg at juss-faget er et såkalt humanistisk fag, som står i en egen kategori i forhold til tekniske og naturvitenskapelige fag. Kan det være at juss-faget er langt mer orientert om det sosiale spill og retorikk, kunsten å overbevise og får gjennomslag, enn på kjedelige tekniske analyser og matematikk.
Innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag har man for lengst lært utviklet metoder for å regne på sannsynligheter og risiko. Metodene eksisterer, matematikken eksisterer, teoriene eksisterer. Det handler kun om det å tilpasse dette, formalisere det og ta det i bruk. I mange år har jeg fabulert om et eget fagområde som jeg har kalt kilde-revisjon. Det er beskrevet her.
Og jeg har laget et eksempel på modellering med utgangspunkt i Baneheia-saken. Jeg sier ikke at måten jeg har gjort det på er den beste oppskriften. Dette er metoder som må forskes på og utvikles. Mitt forslag er at man tar kobler det med ekspertise fra nettopp det teknisk naturvitenskapelige område, nettopp fordi her finnes mye som kan gjenbrukes. Og kanskje er det området systemutvikling som kan være det beste utgangspunktet. Da handler det ikke bare om metoder, men også om utvikling av støttesystemer for dette. Noe av dette har jeg skissert i refleksjonen om kilde-revisjon.
Jeg er overbevisst om at dette er metodikker som både kan hjelpe oss i etterforskning, men også i rettsprosesser. Da handler det ikke bare om god støtte til å handtere komplekse saker på en faglig forsvarlig måte, det handler også om å redusere forekomst og gjennomslag av sosialt spill i slike saker, og ikke minst å forhindre at det utvikles sosial patologi, med tilhørende sakshavari som resultat.
Til syvende og sist handler dette også om vår kultur og allmennoppfatningen om hva rettssystemet skal være, og hvilken rolle det har. Når staten skal respondere, er det ikke på basis av en fasit sannhet, men på den mest kvalitetssikrede virkelighetsoppfatningen som kan fremskaffes der og da. Og det er en virkelighetsoppfatning, beheftet med usikkerhet. Framskrittet handler om å estimere og kvantifisere slik usikkerhet. Vi er vant til dette på andre områder. Vi spiller på odds, og vi studerer værmeldinger fra moderne metrologi. Det er ikke vanskelig å venne seg til usikkerheten også i denne type prosesser. Noen ganger er det vondt å måtte akseptere usikkerhet, særlig når vi snakker om store tragedier. Men jeg tenker at det er en del av allmenndannelsen for det moderne menneske, å måtte utvikle den modenheten som skal til, for å kunne handtere livets realiteter. Alternativet, som er en slags overtro på det umulige, gir ikke bare flere feiltakelser, men innebærer også risiko for å forsterke tragedien, og ikke minst full åpning for vilkårlighet, manipulasjon og sosialt spill. Tro meg, kjære Jørgen Hattemaker: Det vil vi faen ikke ha noe mer av!