Runar Wessel – Page 2 – Refleksjonsfilosofi Blogg

Motgang gir meningen med livet

Det er nok mye sannhet i at de som ikke har problemer de lager problemer. Dette er i alle fall min livserfaring. Men det er først de siste årene jeg har utviklet en forståelse av hva dette egentlig dreier seg om.

Jeg googlet «den som ikke har problemer han lager problemer» og fikk frem denne dialogen. Den gir et hint om at impulsen til å lage problemer ligger dypere enn personen selv forstår, eller kontrollerer. Så hva er dette for noe og hvorfor har vi slike tendenser? Min hypotese på dette finner du her. Resonnementet er i korthet slik:

Vi er biologiske autonome vesener
Autonomi forutsetter handlingsevne
Autonom handlingsevne forutsetter beslutningsevne
Beslutningsevne forutsetter evne å foretrekke noe foran noe annet
Evne til å foretrekke noe foran noe annet er den subjektivistiske definisjon på verdi
Verdier i autonome biologiske individer har opprinnelse i individets emosjonelle system
Individets emosjonelle system er grunnleggende formet av naturlig utvalg, som er drivkraften bak biologisk evolusjon.
Enhver nedarvet egenskap representerer en løsning på utfordringer som våre forforeldre har vært eksponert for gjennom utallige generasjoner som strekker seg langt tilbake i førmenneskelig tid
Vårt emosjonelle system gjenspeiler denne utviklingen
Alle kroppslige og mentale funksjoner er i behov av å brukes for å utvikles (i individet) og å unngå forfall.
Dette skaper seleksjonstrykk som driver til utvikling av mekanismer som aktiverer funksjonalitet som er viktig for biologisk suksess, og som blir for lite brukt
Dette inkluderer også emosjonelle funksjoner
Derfor aktiveres emosjonelle funksjoner uten at reelle utfordringer trigger dem, eller systemet blir oversensitivt og trigger på dagliglivets støy.
Slike emosjonelle fluktuasjoner driver individets kreative motor (fantasien) til å skape tilhørende narrativ.
Slike fantasi-fluktuasjoner begynner å vekselvirke med omgivelsene
Disse mekanismene påvirker utformingen av det sosiale univers
Jeg kaller forestillinger som har opphav i spontan aktivering av funksjoner på tomgang, for dekadente
Jo mindre reelle utfordringer individet eksponeres for, desto større andel av det sosiale og mentale univers vil bestå av dekadente forestillinger.

I praksis handler altså dette om at svikt i tilgang på utfordringer i livet driver til:

at vi skaper oss demonforestillinger slik at vi har noe å være redd
at vi skaper oss hat- og fiendebilder slik at vi har noe å utøse vår aggresjon på
at vi blåser opp moralske normer slik at vi kan være indignert og krenke andre
at vi utvikler konspirasjonsteorier slik at vi utfordrer vår kognitive kapasitet
at vi intensiverer det sosiale spillet slik at vi kan rivalisere og rangere
at vi skaper oss offerforestillinger slik at vi kan bli helter
at vi blåser opp trusler for at vi også skal kunne få helteroller

Denne måten å forstå mennesket på har store konsekvenser. De store politiske- og religiøse- konfliktene mellom oss får en ny dimensjon. I tillegg til fysiske konflikter handler jo dette i stor grad om ideologi. Den vanlige tenkemåten er at først ideologi, så formes kultur og individ. Min tenkemåte kompliserer det hele, og anser derfor ideologier like mye som et produkt av kulturen, som at kulturen er et produkt av ideologier, men at vi har underliggende biologiske drivkrefter bak alt dette.

Likevel er det viktig å forstå et det ikke er noen «determinisme» i dette. Menneskets varemerke er å avsløre naturens mekanismer og ta høyde for dette i sin planlegging. Fysiske helseproblemer lar seg jo handtere med kunnskap og kompetanse. Det samme gjelder kulturelle helseproblemer. Det betyr at, dersom vi ønsker å skape en stabil bærekraftig sivilisasjon, så må dette inn i ligningen, når vi planlegger dens innrettinger. Vi må forebygge mot naturlige svakheter innebygget i vår egen biologi. Den type dekadens jeg snakker om her, rammer mest blant elite og i høyere sosiale lag. Med utvikling av velferdsstat vil jo dette spre seg nedover i rekkene og bli en folkesykdom. Jeg tenker at det finnes et vell av muligheter for å forebygge. Men det er en annen diskusjon. Det viktigste nå er å erkjenne eksistensen av slike mekanismer og hvilken risiko dette innebærer.

Når meninger blir mote

Noen har sagt at de fleste av oss fødes som originaler men vi dør som kopier. Men går dette så langt at vi faktisk har et flertall som, i all sin tenkning, følger den store strømmen, hvor enn den går? Kan dette skyldes en impuls i oss som stikker dypere enn vi liker å tro?

Jeg ble klar over at jeg er i stort mindretall da jeg, for noen år siden ble skarpt irettesatt av en venn for å riste på hodet over en sak om en taxisjåfør som ble skjøvet ut på grunn av en åpen skjorteknapp. Vi hadde en lengre diskusjon, og jeg oppsummerer den slik: Er det å bomme på konformitet et uttrykk for svakere sosial kompetanse, eller i verste fall svakere respekt og lojalitet, eller er det et uttrykk for sosial resistans og selvstendighet? Sannsynligvis er det ikke noe fasitsvar, men jeg tror vi kunne blitt enige om at det å utfordre konformiteten, alltid medfører risiko for sosiale kostnader. Spørsmålet er hvor langt dette går og hvor dypt det stikker. Jeg fikk et eureka-øyeblikk da jeg så denne videoen om sjimpansepolitikk. Her fikk jeg se to sjimpanser, marsjere i takt, som et signal på alliansen mellom dem.

Da jeg så dette og forstod hvordan allianser signaliseres i en sjimpanseflokk, så gikk det et lys opp for meg. Jeg vil ikke bli overrasket om andre har tenkt samme tanken før meg. Her ligger en mulig forklaring på fenomener som marsjering, dans, synkrone bevegelser osv. Her er det mye å høste opp imot bakgrunnen for utvikling av f.eks. dans og musikk, som jo er et universelt kulturelt fenomen. Men det lar vi ligge. Saken er jo at synkrone bevegelser signaliserer allianser, og vil dermed inngå som en del av den politiske prosessen i gruppen. Dette har jeg beskrevet her.

Min «hårete» ide er at denne type signalering kanskje strekker seg mye lengre når det gjelder oss mennesker. Vi er tross alt den meste ekstreme av arter som sosialiserer via kognitiv kapasitet. Da ser jeg for meg to synkroniserings-lag til. Det vi ser i videoen er jo motorisk synkronisering. Men når jeg begynte å tenke på dette fenomenet så ser jeg jo med en gang koblingen til emosjonell synkronisering. Dette er best beskrevet her. Det fungerer via det kommunikasjonslaget jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Så kommer det kontroversielle, som kanskje ikke er så kontroversielt når vi tenker oss om. Vi synkroniserer også intellektuelt. Det vil si at meninger, hvordan vi oppfatter verden, livssyn, ja alt av forestillinger basert på forståelse, tenderer til å bli synkronisert. Dette har jeg beskrevet her, under «Kognitiv Synkronisering».
Det vil si at våre holdninger har lavere selvstendighet og autonomi i seg enn vi liker å gi inntrykk av.

Mer og mer har jeg skjønt at, dersom det er noe i dette, så er det dramatisk. Hva betyr dette for vår tro på demokratiet? Hvor stor andel av de stemmeberettigede fortjener betegnelsen «stemmekveg»?
Men det som verre er, er at dersom vi er blind for dette, så vil det meste av våre analyser av sosiale og kulturelle prosesser mangle avgjørende perspektiver. Legger vi for stor vekt på ideologienes innhold? Er det medvirkende årsak til problemet med «å lære av historien»?

Men det aller verste er kanskje øyeåpneren som viser hvordan sosiale prosesser kan «gå av hengslene» helt av seg selv, og fange individene inn i sosiale malstrømmer uten mulighet til å komme unna. Les gjerne om «folkekalkulatoren», «Sosiale vippepunkter» og ikke minst mitt praktiske eksempel hvor dette er anvendt på Nazi-Tyskland.

Det har etter hvert gått opp for forskere at vi tenderer til å mene eller handle på autopilot, observere dette, og rettferdiggjøre det i ettertid, dersom det blir nødvendig. Men her kommer det magiske trikket. Når vi rettferdiggjør, så tenderer vi til å tro at vi gjorde denne kalkylen i forkant av handlingen. Det er som regel ikke tilfellet. Eksperimenter avslører det motsatte. Vi er utrolig kreative til å rettferdiggjøre. Vi har en hjerne som ikke spesifikt er innrettet på sannhet, moral eller rasjonalitet, men på biologisk suksess. Alt det andre er bare biprodukter, særlig dyrket frem av seleksjonspress på sosial suksess. Jo høyere IQ, desto flinkere er vi, ikke til å være rasjonelle og finne sannhet, men til å rettferdiggjøre. Derfor er det neppe noen sammenheng mellom IQ og f.eks. det å tro at Jorda er flat, eller at klimaforskningen er en gedigen konspirasjon. Kanskje er det verre å bevege smarte mennesker ut av sin irrasjonelle tro, nettopp på grunn av denne irrasjonelle bruken av egen kognitive kapasitet. Jeg opererer ofte med begrepet «bergtatt». Evnen til å bli bergtatt varierer sannsynligvis positivt med IQ og overtro på egen dømmekraft.

Men dette er jo stikk i strid med et ideal mange av oss har. Vi vil jo gjerne være selvstendig, åpen og rasjonell. Hvordan kan vi vaksinere oss mot denne tilbøyeligheten i vår natur? Jeg tenker at den første myten som må bort, er overtroen på egen dømmekraft, magefølelsen og selvkontroll. Jeg har opplevd mennesker som sier til meg, at – Ja dette har jeg kontroll på. Jeg vet om alle disse svakhetene. Derfor sjekker jeg alltid motargumentene, og de viser alltid at jeg har rett.

Vel, kunne jeg ha svart: Dine fortolkninger av saken, dine analyser av saken vil alltid vise deg at du har rett. Ikke fordi det har noe med sannhet eller objektiv analyse å gjøre, men fordi villdyret i deg viser deg disse kortene. Og som regel havner man «tilfeldigvis» ned på en «fasit» omtrent i tråd med den gruppen man selv identifiserer seg med.

Derfor vektlegger jeg mest oppøvelse til selvkritikk i Det Kritiske Mennesket. Men ingen mennesker behersker dette alene, og ingen av oss unngår denne fella. Derfor legger jeg så stor vekt på konstruktiv dialog, som jo er ment som en prosess for gjensidig utfordring, i motsetning til ekkokammer som er en prosess som fungerer som gjensidig bekreftelse. Det er vesentlig å kunne oppdage forskjellen på disse. Konstruktiv dialog er ment designet slik at uenighet oppfattes som en mulighet, en ressurs, i stedet for en trussel. Dette er ikke villdyrets naturlige primærstrategi, derfor krever det kognitivt arbeid å opprettholde denne holdningen. Uenighet er en mulighet til å utvide egen forståelseshorisont, og det er ingen nødvendig forbindelse mellom uenighet og fiendskap. Derfor er det også viktig at man er bevisst på at tilbøyeligheten til å utvikle fiendebilder, kan avdempes ved hjelp av det jeg kaller for sosial punktering. Man skal ikke trekke seg bort fra meningsmotstandere, men heller søke fellesskap med dem.

Til slutt vil jeg nevne teksten om Det Fanatiske Mennesket, som jeg håper kan være en øyeåpner. Fanatisme er nok noe som oppstår i patologiske sosiale vekselvirkningsprosesser. Da er det vesentlig å identifisere kjennetegnene på fanatisme, og hvordan man kan vaksinere seg mentalt mot dette.

Den biologiske kjønnsknuten

Jeg holdt på å falle av stolen da muligheten gikk opp for meg at kvinnens mest sentrale kjønnsdrift ikke er seksualitet men aggresjon. Muligheten gikk opp for meg da jeg arbeidet med denne bloggposten. Kanskje har det også sammenheng med at jeg på den tiden nettopp var veldig opptatt av aggresjonen, hva den egentlig er og dens mange manifestasjoner.

Utfyllende om dette: Se her og her og her. Først vil jeg påpeke at begrepet «kjønnsdrift» ikke er skrevet i stein. Det er ikke noen fasit i hva det skal inneholde. Når jeg foreslår å sortere aggresjon som kvinnens kjønnsdrift nummer en, så handler det om at den, for kvinners del, er viktigere for reproduksjon enn seksualdriften. Selvsagt forstår jeg at dette forslaget er kontroversielt. Jeg begrunner det med følgende:

Kvinnen er portvokter for det reproduktive maskineri
Da er aggresjon den viktigste drivkraften til forsvar av dette
Kvinner er like aggressiv som menn, men aggresjonen manifesterer seg mer subtilt
Her benytter jeg Freuds teori om forskyvning. Kvinner er i gjennomsnitt fysisk svakere enn menn, og må derfor oftere finne andre måter å utløse aggresjonen på. Kvinners manifestasjon er derfor mer på sosial vold.

Om vi tar utgangspunkt i denne hypotesen, så betyr det i praksis at de fleste kvinner har den ubehagelige oppgaven med å diskriminere mellom menn, hardt og brutalt. Sannsynligvis handler ikke dette bare om trykket av menns utspill, men også om å dempe ubehaget ved å hindre at det kommer så langt som til utspill. Da handler det om alt fra å usynliggjøring, til innrettinger som begrenser menns tilgang til arenaen og til å høyne risikoen ved det å prøve seg. Alt dette finner vi igjen i samfunnet i dag. Men når jeg sier ubehag, så handler det sannsynligvis ikke bare om mas og selve ubehaget i å måtte avvise, men også om en dyp oppfatning om at dette egentlig ikke er rettferdig opp mot vår tids standard. Det jeg kaller for kjønnsknuten handler akkurat om dette siste. Da er det jo bare å konstatere at vi akkurat har gjennomlevd en humanismens epoke i vår kultur. Humanismen har et sterkt fokus på menneskets etiske verdi, og dermed også mot alle former for diskriminering. Humanismens idealer kan også rotfestes i menneskets biologiske disposisjon for omsorg og empati. Det er derfor lett å identifisere seg med dette, og å oppfatte mennesker som bryter med dette som «onde» og «slemme». Det er disse verdisettene som brytes mot hverandre og som blir satt på spissen, nettopp i det gode humanistiske samfunn. Det skaper såkalt kognitiv dissonans, og går kanskje så dypt som emosjonell dissonans. Problemet er at vi har et humanistisk ideal om ikke å diskriminere, mens villdyret i oss har en uhemmet hang til dyp diskriminering på akkurat dette området. Det er altså en inkompatibilitet som skaper skam, angst og aggresjon. Det er ikke rettferdig at mennesker skal eksponeres for et daglig dilemma hvor gode humanistiske idealer brytes mot nødvendig sosial brutalitet.

Dette er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten, og jeg regner dette for å være en viktig del av det jeg kaller for kvinnens primære kjønnsfrustrasjon.

Jeg tenker at med å få satt ord på hva dette egentlig er, så er samfunnet mange steg videre i sin kamp for å forholde seg til problemet på en rasjonell måte. Veien går gjennom erkjennelse og anerkjennelse av det jeg kaller primær kjønnsfrustrasjon hos begge kjønn. Så handler det om å innse at her finnes det en knute som selveste moder natur har etterlatt i oss, som er inkompatibel og som vi må finne en måte å leve med, også i moderne sivilisasjon. Det betyr ikke å la det skure og gå, men å finne frem til måter å handtere det på, som kan avdempe problemet så langt som mulig. Vi vil aldri kunne skape paradis, men forskjellen på det beste og verste samfunn vi faktisk kan skape, er formidabel. Da handler det om ikke å falle for fristelsen til å demonisere hverandre, men heller oppmuntre hverandre der vi er. Det handler om å gjenetablere det etiske menneskeverdet. Det handler om å trene seg opp til å praktisere respekt, og til å tåle ubehaget når utfordringen treffer. Det handler om å endre holdningen til slike ulykker til å akseptere det som en nødvendig ingrediens på denne livets reise, som er med på å skape mening. Les mer om denne type livsinnstilling i «Det Modne Menneske».

Er mennesket dømt til krig?

Det er over 70 år siden Andre Verdenskrig endelig var over. I tiden etterpå har vi, i den vestlige delen av verden gjennomlevd en periode med langvarig fred. Vi er nå vitne til en skremmende prosess med kulturell fragmentering og nasjonalisme. Er freden i seg selv en trussel som er dømt til å skape krig?

Først vil jeg bare poengtere at jeg tar avstand fra all krig, at jeg håper at mine barn og barnebarn skal kunne oppleve samme fred og stabilitet som min egen generasjon. Dette er ingen forsvarstale for krigens nødvendighet. Desto verre er det oppleve at det demrer for en at det kanskje kan ligge fallgruver i vår egen natur, som forsterker krigs-latensen, jo lengre freden varer.

Men om det virkelig er slik, er det viktig å forstå slike mekanismer. Menneskets særtrekk er nemlig å kunne unngå denne naturens determinisme, nettopp fordi vi forstår mekanismene og evner å ta høyde for dem.

Så hva består denne økende krigs-latensen i? Vel, jeg tror de fleste innser at økende kulturell fragmentering i form av mer proteksjonisme, økende forsvarsbudsjetter, økende nasjonalisme, høyere konfliktnivå, dalende oppslutning om demokrati og svekkede internasjonale institusjoner, samlet sett øker krigsfaren. Spørsmålet er hva som driver alt dette. Og her er det viktig at, det jeg kommer opp med, ikke er den eneste driveren. Alle slike prosesser er svært komplekse og vanskelig å nøste opp i.

Hør gjerne dette innslaget på Verdibørsen om opptakten til første verdenskrig. Det er et utmerket eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser ute av kontroll. En måte å forstå krigsutbrudd på, er gjennom analyse de av politiske prosesser som endte opp i dette. Det er jo temaet i dette innslaget. Men, det er jo velkjent at ingen egentlig kan sette fingeren på hva som egentlig startet Den Første Verdenskrig. Den Andre Verdenskrig er mye enklere. Den var et resultat av første verdenskrig. Det samme, hevder Bernt Hagtvet, gjelder det 20 århundres store samfunnseksperimenter: Kommunismen og Nasjonalsosialismen. Vi lever enda med skadene etter en, over hundre år gammel, krig som ingen helt forstår. Det er en kompleks materie, som ekspertene sikkert kan snakke i dagevis om. Mitt fokus er mer på mennesket og sosiale prosesser generelt, altså et dypere lag som tar mentale- sosiale- og evolusjonære perspektiver. Men i dette innslaget glimter Bernt Hagtvet til med noe av dette. Han snakker om et forvitret syn på menneskeverdet og på idealisering av macho-mennesket. Ja, tenker jeg: Det er en relevant observasjon.

Her er han inne på noe som jeg kaller for «kulturell latens». Les gjerne gjennom min korte refleksjon om dette. Poenget er at det var noe i de kulturelle strømningene (nasjonalisme, proteksjonisme, fatalisme osv.) som lå og ventet på å bli utløst av en «perfekt storm». Skuddene i Sarajevo var fyrstikken som utløste det hele. Ingen fikk ideen til første verdenskrig. Ingen planla den, og ingen satte den ut i livet. Land, kulturer og politikere ble fanget i en sosial malstrøm som tok av og levde sitt eget liv.

Nå skal jeg gå litt dypere inn i slike sosiale prosesser, med utgangspunkt i den hårete hypotesen at over 70 år med fred og økende velstand i seg selv kan bære kimen til kulturelt sammenbrudd og til slutt krig. Tanken slo meg for noen år siden, da jeg jobbet med en tekst kalt «Det Heroiske Mennesket». Dette er beskrevet her. Utgangspunktet er en hypotese om at steinalderens normaltilstand er hyppige perioder med underskudd på menn. Sjekk gjerne opp mot forskningen til Professor Steven Pinker, som antyder at vi har en svært voldelig fortid.

Så har jeg vært inne på biologiske kjønnsroller her, hvor jeg refererer en video hvor professor Kathrine K. Young lister opp menns tre tradisjonelle oppgaver i reproduksjonen: sædleverandør, forsørger, beskytter. Biologisk sett skaper dette nytteverdi fordi menn ikke knyttes opp mot det reproduktive maskineri, på samme måte som kvinner er det. Summen er at menn har svakere naturlig empatisk appell enn kvinner, og er dermed mer sosialt sårbare på synkende nytteverdi. Dette skaper naturlig motivasjon til å kompensere for dette. Strategier for å kompensere dette går gjerne langs disse tre linjer:

Sædleverandør
Strategi: søker alfa-status
Menn er naturlig kompetitive og søker seg opp i hierarkiet. Men der er det dårlig plass og de færreste når toppnivåene. Det vi ser i våre samfunn er at massemedia preges av det jeg kaller for alfaattraksjon og overfokuserer på alfamennesker. Menigmann falmer og usynligheten blir mer påtrengende. For meg er det nærliggende å tenke at dette har skapt en sosial vekselvirkning med stadig sterkere press på etisk menneskeverd. Det er vinn, eller forsvinn. Det kjøler ned det sosiale klima.
Forsørger
Strategi: Verdiskaping; utvikle kompetanse og ofrer innsats, produsere
Så lenge verdiskaping og de roller som kreves for dette verdsettes, så innser vi at dette er suksessoppskriften for samfunnet som helhet. Det skaper velstand, samtidig som strategien gir karrièremulighet og opplevelse av verdighet gjennom nytteverdi. Problemet er bare at velstand også skaper dekadanse som igjen skaper sosial degradering av typiske produksjonsyrker, som matproduksjon, primærnæring og tekniske yrker som ingeniører, og også sprer seg til forskning på naturvitenskapelig nivå. Dette har jeg skrevet mer om her og her. Så kommer vi ikke utenom at globalisering og automatisering har gjort et dramatisk innhugg i markedet for produksjon og teknologi. Samtidig har kvinners inntreden i arbeidslivet skapt ytterligere press. Samlet dette skaper dette en vekselvirkning som sosialt diskrediterer verdiskaping og realitetsorientering. Det blir stadig færre realorienterte mennesker å se innenfor profilerte områder.
Beskytter
Strategi: Utvikle macho-idealer (alfa-identifikasjon), nasjonalisme og skape ytre fiender

Da er vi inne på det som egentlig er tema. For den tredje strategien handler som sagt om beskytterrollen. For å tilegne seg beskytter-rollen må man i stor grad fremstå som macho, noe som igjen kobles opp til alfamennesket. Dette er en drivkraft. For å bli verdsatt som beskytter er man avhengig av ytre trusler. Da får vi enda en drivkraft, nemlig den til å blåse opp fiendebilder. Dette er en variant av det dekadente mennesket som gjenskaper steinalderen. Manifestasjoner av dette er konspirasjonsteorier, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.
I det siste har jeg også kommet opp med ideen om at selve utviklingen av et bredt folkeforsvar, forsterker denne tendensen. I forsvaret skapes en vi-holdning basert på å beskytte «flagget, kongen og fedrelandet», med ritualer og utstrakt bruk av det jeg kaller for alliansesynkronisering. Dette sementerer en sosial- og deretter mental belønningsmekanisme for «lojalitet for kongen og fedrelandet». Vi skal ikke så mange årene bak i tid før flertallet av mennene i samfunnet hadde dette som en felles erfaring og kulturell formingsprosess. Det å bli kritisert for det som tidligere gav belønning og skryt, skaper selvsagt kollektiv forvirring.

Men dette er ikke alt. Jeg har allerede nevnt hypotesen om at kjønnssammensetningen i et samfunn med langvarig fred er forskjellig fra normaltilstanden i steinalder-samfunnet. Jeg husker fra jeg var liten, og jeg hørte fortellinger fra Bibelen om «fæle røverbander». I dag tenker jeg at, i den grad det var langvarige fredsperioder i tidligere tider, eller at andre ulykker ikke opprettholdt den skjeve kjønnsbalansen, så har dette blitt regulert gjennom det jeg kaller for sosial utrenskning. Menn som blir for plagsomme kunne kanskje rett og slett bli utvist om de ikke ble drept. Dermed får vi opphopinger av gruppens outsidere, der utenfor, som igjen ligger og terroriserer landsbyene, med ran, drap og voldtekt. Derav historier om «røverbander» av den typen vi hører snakk om i Bibelen. I vår tid, blir jo ikke mennesker (mest menn) utvist på denne måten, de blir sperret inne i fengsler. Dette er en logisk følge av etablering av nasjonalstater og regjeringsområder. Det er ikke et villnis der ute, men andres regjeringsområder.

Så hva er det som driver denne sosiale utrenskningsprosessen? Dette handler selvsagt om all den kriminalitet vi kjenner igjen fra vår tid, og alle tider, og det handler om sosialt spill i alle sine fasetter, men det handler også om at et overskudd av menn, uten meningsfylte plasser eller roller i samfunnet, legger et konstant press på den kvinnelige delen av befolkningen. Da handler det selvsagt om uønsket seksuell oppmerksomhet av alle tenkelige kreative slag. Jo mer omfattende og ukontrollert dette presset er, desto farligere lever kvinnene i samfunnet. Dette skaper i sin tur en drivkraft som dyrker frem juridiske og normative barrierer mot dette. I vår tid ser man en eskalering av både normer og juss. Dette skyldes igjen at slike normer tenderer til å «ta av» og leve sitt eget liv, og forsterke seg til en helligdom i seg selv. Det tidligere temaet om moralsk trakassering er en del av dette bildet.
Vår kulturs respons på dette, er stadig økende forekomster av sosial kontroll, sosial vold og at menn generelt bli gjort til gjenstand for samfunnets kollektive oppdragerprosjekt. Utviklingen går mot to kategorier av menn: Enten er du synlig, profilert veloppdratt alfa, eller du er en usynlig arbeidshest. Alt annet er utenfor normativ kontekst. En usynlig arbeidshest skal gjøre jobben sin, men ellers ikke komme i veien for noen. Og det er nettopp denne rollen som usynlig arbeidshest som skaper en frustrasjon, som frister mange til å søke seg over i beskytterrollen. Da handler det om å skape forestillingen om de ytre fiender, og macho-forestillingen om seg selv, som samfunnets redningsmann.

Den analysen jeg har gjort her er selvsagt spekulativ. Men jeg tenker det er vesentlig å vise den frem fordi den representerer en tenkemåte som er nesten fraværende i vår forståelse av samfunnsprosessene i vår kultur i dag. Poenget er at den store samfunnsdialogen i dag har en for ensidig søkelys på ideologier og ender ofte opp med demoniseringer. Ofte har vi en monokausal tilnærming: Ideologien er årsaken, ekstremismen er virkningen. Dette utfordrer jeg her. Jeg åpner altså for at årsakskjeden på ingen måte er så lineær og enkel. Ideologier kan snarere ses på som et symptom på underliggende prosesser og spenninger. Det samme gjelder konspirasjonsteorier, og religiøs tro.

Dersom jeg er inne på noe her, så blir jo bekymringen at, på tross av at «vi lærer av historien», så går vi i fellen gang på gang fordi vi har et tabuforhold til vår egen natur og hvem vi er. Ved neste korsvei kan katastrofen bli total. Det finnes atomvåpen nok til å utradere hele sivilisasjonen. Det holder ikke at «vi har ansvarlige politikere …». Se hvordan Første Verdenskrig Startet ute av enhver rasjonell kontroll. Flere ganger har det holdt på å gå galt med atomvåpen. Faren er økende.

Det å utvikle forståelse for sosiale og kulturelle prosesser koblet opp mot evolusjon og et realistisk bilde av mennesket, er kanskje en forutsetning for menneskets muligheter til å lykkes, ta til stjernene og utbre oss i universet. Da handler det for eksempel om å utvikle forskning og strategier som gjør at vi kan stabilisere samfunnet over utallige generasjoner på tross av fred og velstand. Våre naturlige tilbøyeligheter kan identifiseres og tas høyde for, ikke i en perfekt paradisisk forstand, men godt nok til å holde katastrofen på trygg avstand. Et av de viktigste verktøy her er det jeg kaller for «Det Etiske Grunnfjellet», som vi kollektivt må oppfatte er en dugnad som krever offer og besinnelse fra et stort flertall av oss. Det er på tide vi avskaffer fiendebilder og demoniseringer. Vi er alle medpassasjerer på denne merkelige livsreisen mellom fødsel og død. La oss besinne oss og oppføre oss deretter.

Den store splinten

Hvor er det manglende mellomledd? En gang i livet hadde jeg muligheten til å respondere på denne utfordringen fra en kreasjonist. Jeg irriterer meg grenseløst over å ha skuslet den bort. I dag ville mitt svar vært: «Se deg i speilet min gode mann. Se deg i speilet og du ser rett på det manglende mellomledd».

For det er ikke slik at vi mennesker har utviklet oss fra dyrene. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskaper. Forskjellen på disse to konseptene er dramatisk. Det første plasserer oss mennesker utenfor biosfæren. Og det gir oss en slags opphøyet status i forhold til naturen. Det andre konseptet dekonstruerer denne opphøyde forestillingen. Min naturalistiske spissformulering:

Vi mennesker er av naturen vi er natur og vi har en natur.

Og jeg mener å ha fullt vitenskapelig belegg for en slik påstand. Samtidig er dette en påstand, som ikke bare er religiøst kjetteri, men også politisk ukorrekt i vår tids sosiale klima. Og det finnes antivitenskap på begge sider, utviklet for å benekte akkurat dette. Kampen om menneskenaturen har jeg skissert her. Min naturalistiske grunnholdning er altså at menneskets slektskap med resten av naturen er mer nærgående og påtrengende enn mange av oss liker å tenke på. For, mens kreasjonisme benekter slektskapet totalt, så har vi en tidsånd i dag hvor slektskap aksepteres, men kun opp til halsen. Dyret stopper ved den siste nakkevirvelen. Det er gått noen år siden hjernevaskdebatten la seg. Men et besøk i Norge, av den kjente kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson i oktober 2018 har blåst nytt liv i den, og den ruller videre. Kan biologiske mekanismer være en del av årsaks-komplekset bak det såkalte liketillingsparadokset? Jeg går ikke videre inn i den debatten, men bare konstaterer at dette er noe som engasjerer, og som kanskje burde interessere vår tids filosofer i større grad.

På et vis så reiser dette helt grunnleggende spørsmål ved måten vi mennesker forstår oss selv og vår plass i tilværelsen. Hva vi tror om dette avgjør hvordan vi fortolker oss selv, verden og hvordan vi navigerer i det sosiale univers.

En gang i starten på min hobbyfilosofiske reise, for 30 år siden så skrev jeg følgende spørsmål:

Kan jeg vite noe om verden uten at jeg først vet noe om meg selv?

Kan jeg vite noe om meg selv uten at jeg først vet noe om verden?

Da jeg kom over dette noen tiår senere, så oppdager jeg hvor styrende disse tankene har vært for min videre tenkning. For, på et vis, så er hele det prosjektet jeg i dag kaller for subjektivisme innebygget i disse spørsmålene. Måten jeg fortolker verden på kan aldri bli uavhengig av meg, og måten jeg fortolker meg selv på, kan aldri bli uavhengig av mine forestillinger om verden. Det har ledet meg til utsagn som:

Enhver filosof er fanget i sin egen tid (Se her)

Det har nå gått 160 år siden Darwin utga sin banebrytende bok om evolusjonsteorien. Men filosofer er kanskje tregere i avtrekkeren enn andre. Har man virkelig ikke oppdaget at dette er den største filosofiske revolusjonen siden Platon? Det er på tide å ta dette inn over seg, ikke bare som en ytre narrativ til forsvar for f.eks. ateisme, men som et fundamentalt narrativ som også handler om og har preget vårt mentale univers fra A-Å. Det er egentlig dette «den hårete ideen» om Den Store Splinten egentlig handler om. Jeg har beskrevet det nærmere beskrevet her (dette bør leses for å få med seg sammenhengen)

Når jeg snakker om «det manglende mellomledd», så er det et hint om at det vi opplever som vår «menneskelighet» på ingen måte står i perfekt harmoni med det gamle, og at vi opplever og vansmektes av denne disharmonien hver eneste dag i vårt liv. Vi har idealisert det menneskelige, men oppdager gang på gang at vi kommer til kort. Det er ingen nyoppdagelse jeg serverer. Mennesket har kjent på denne ubalansen, så lenge mennesket har vært menneske. Med språket fikk vi satt ord på det. Begreper som som «synd», «karma», «kjødet» og «ondskap» er språklige uttrykk som sentrerer rundt problemet.

Mennesket er det mest sosiale dyret på hele kloden. Det har vært en enorm suksess. Kostnaden har vært utvikling av kognitiv kapasitet nok til å overstyre villdyrets impulser, som så oftest vil noe annet og spriker i alle retninger. Men denne overstyringen er et kompromiss vi aldri kan komme unna. Derfor blir det aldri perfekt.

Det nye handler, ikke bare om å rydde bort inadekvate tankekonsepter rundt dette, men å se dette med nye øyne i lys av moderne vitenskap. Mennesket er i behov av en nyorientering om synet på seg selv, uavhengig av myter om ånder og demoner, men heller gjenoppdage realitetene: Vi har dyret i oss, og det dominerer vår atferd mer enn vi liker å tro.

I min tankeverden handler dette om erkjennelsen av kampen i vårt sinn, at den aldri blir avklart, at vi ikke kan leve uten det, at vi aldri kan overgi oss, men at fornektelsen av det gjør oss til slaver av det. Det betyr i klartekst at mennesket er dømt til et liv i kamp, med lidelse, ufullkommenhet, og utilstrekkelighet, men at vi kommer best ut av dette ved å «se villdyret i hvitøyet». Det betyr i klartekst å akseptere skjebnen, hvem vi er og mobilisere viljen til å være i tilværelsen med dette som grunnbetingelse.

Dette grunnsynet på mennesket danner basis-posisjoner i alle filosofiens grunndisipliner, epistemologi, ontologi, språk, logikk og ikke minst etikk.

Menneskets hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på overlevelse og reproduksjon. Men reproduksjon forutsetter ikke teoretisk forståelse av virkelighetens innerste natur, kun evne til å navigere i verden. Til dette har vi, i tillegg til sanser, utviklet logikk og språk, som harmonerer med de utfordringer arten er eksponert for gjennom utallige generasjoner. I tillegg har vi, fordi vi er en sosial art, utviklet mekanismer, på toppen av alt dette, som hjelper oss med samspill og samarbeid. Mye av dette har vi språklig plassert under den kategorien vi kaller for moral.

Når vi nå tar utgangspunkt i at evolusjonen er en høyst ufullkommen prosess, at vårt sinn preges av den samme feilbarligheten, og at det samme gjelder de sosiale prosessene, så er jo på mange måter opplysningstidens idealer, på områder som erkjennelse, sannhet, forståelse og moral, blitt utopi.

Den filosofiske respons på dette er kanskje naturlig postmodernisme.

Min analyse er at postmodernismen er en nødvendig korreksjon til opplysningstidens mest naive tilbøyeligheter, men at den samtidig utgjøre en fare for vulgarisering. Det at menneskets oppdager ufullkommenhetene i sin egen tenkning, forståelse og moral, medfører med ingen nødvendighet at opplysningstidens idealer må forkastes.

Postmodernistisk tenkning trekker ikke analysen langt nok på den måten at man ser sammenhengen mellom vår utilstrekkelighet og den vitenskapelige forståelse som også inkluderer oss selv. Man kan være fristet til å tenke at deler av postmodernistisk tenkning ble vulgarisert, slik at vitenskapsskepsisen ble for dominerende før man rakk å trekke den endelige konklusjonen, basert på vitenskap. Min analyse av postmodernismen (på sitt verste) finner du her.

Resultatet er at filosofiske miljøer i vår tid på mange måter har sviktet sin oppgave, og at mye av den forvirringen, konfliktnivået og polariseringen kunne ha vært unngått dersom filosofene hadde vært mer politisk ukorrekt (slik som f.eks. Sokrates må ha vært nettopp det). Når ledende samfunnsdebattanter tar til orde for å skrinlegge Ex. Phil. så handler det kanskje om at filosofien tar tapt sin relevans, nettopp på grunn av politisk korrekthet.

Oppsummeringen av den store splinten er at vår evolusjonære historie antyder en periode med «unormal» sterk hjernevekst. Dette kan ha skapt en evolusjonær vokseverk for hele arten. Det handler igjen om inkompatibilitet mellom måten vi lever på og impulsene fra vårt emosjonelle system. Det koster anstrengelse å være menneske, og det medfører lidelse og smerte på en ny måte. Det mentale og, ikke minst, de sosiale prosessene er fulle av fallgruver som truer med menneskelighetens sammenbrudd. Vi lar oss alt for lett «lede inn i fristelse», for å si det på religiøst språk. Poenget er at vi kan ikke kvitte oss med «fristeren» uten at vi kvitter oss med oss selv, taper meningen med livet og alt som er. Vi er ugjenkallelig forbundet med dyret i oss selv. Samtidig kan vi ikke overgi oss uten å miste vår egen menneskelighet, og vi kan heller ikke fornekte villdyret uten å bli slave av det. Mitt «hårete bidrag» i dette er fokus på at bevegelse fra menneske til massemenneske også utløser de samme mekanismene. Som massemenneske, enten det er massesuggesjon, eller det sosiale spill, så kan det utløse henfall til dyret i oss, og at dette skjer hele tiden.

Dette blir da også et bakteppe for min livsfilosofi, beskrevet i Det Modne Mennesket. Her handler det om viljen til å forstå, og akseptere denne kunnskapen, viljen til kompromiss, viljen til å leve med ufullkommenhet, utilstrekkelighet og viljen til å tåle det hos seg selv og andre.
Videre slår dette inn i den politiske filosofien. Skal vi skape et godt samfunn, må vi opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral. Men for å opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral, så må vi forstå oss selv. For å forstå oss selv må vi forstå mennesket. For å forstå mennesket må vi forstå evolusjonen, og vår egen evolusjonære historie. Uten at vi forstår og innretter samfunnet deretter, så legger vi kimen til at dette går galt, gang etter gang etter gang. Det er på tide vi oppdager det grunnleggende problemet, adresserer det og innretter samfunnet og livene våre etter dette. Det er det min filosofi går ut på.

Moral som hersketeknikk

Erkjennelsen av at selveste moralen, menneskets varemerke, er en sentral del av det sosiale spill og at moralen som hersketeknikk konkurrerer blant de kraftigste, sitter svært langt inne for de fleste. Det er kanskje en uvant tanke.

Kanskje handler det om at en slik erkjennelse forutsetter at man har forlatt ideen om at moralen er noe gudegitt hellig. Jeg er ikke redd for å si at moralen også kan forstås som en sosial konstruksjon. Akkurat det vil nok sannsynligvis oppfattes svært ugreit for mange. På en måte er kan det sammenlignes med å si at penger, ikke har noen objektiv verdi. Dersom alle begynte å leve som om penger er verdiløse, så ville hele det finansielle systemet bryte sammen, og med det hele økonomien, og det meste av produksjon eller verdiskaping. Innerst inne vet vi alle dette. På samme måte er det med moralen. Det er en mekanisme som er avgjørende for å holde samfunnet sammen. Det er et sosialt lim vi har med oss fra fordums tid, kledt inn i utallige begreper og fortellinger. Det er en forutsetning for menneskeartens unike suksess som sosial art. Det er viktig at jeg ikke oppfattes som at jeg tar til orde, hverken for å avskaffe hverken penger eller moral. Men de fleste av oss er villig til å erkjenne at penger har en, ikke ubetydelig, nedside. Dette er sosiale bivirkninger. Penger er et sosialt stimuli, og har bivirkninger på samme måte som legemidler har det. Jeg våger altså den påstanden at det samme gjelder moralen. I denne guiden finner du en oppsummering av min etiske tenkemåte. For ordens skyld orienterer jeg om at begrepene moral og etikk går om hverandre i mine tekster.

Da går jeg rett på temaet om moral som hersketeknikk. Mitt syn på makt og maktutøvelse er best beskrevet her. Det finnes ikke en begrenset liste med hersketeknikker. Hersketeknikk handler om sosial kreativitet. Hos menneskearten er den nesten grenseløs. Det meste av prosesser, vi mennesker har gående mellom oss, inneholder komponenter av hersketeknikker.

Spørsmålet om moral også kan være en del av dette er enkelt: Har moral sosial påvirkningskraft? Selvsagt har det det. Det er jo derfor vi holder oss med moral. Den stabiliserer det sosiale samspillet. Men kan dette misbrukes til mer obskure formål? Jeg tenker at svaret på det er opplagt.

Først en liten guide til mine egne refleksjoner bak dette:

I min tekst om «Det Sosiale Spill» har jeg skrevet kort om moral som hersketeknikk her.
Det moralsk indignerte mennesket.
Dette er kanskje den viktigste teksten jeg har på området. Her innføres begreper som «Moralsk trakassering», «Dirtyfisering», «Dydssignalisering», «Moralisme» og «Moralterrorisme». Jeg anbefaler å lese gjennom dette.

Hvorfor er vi slik?
I mine tekster har jeg mye fokus på det å forstå mennesket og dets mentale, sosiale og kulturelle prosesser. Basis for denne analysen er at mennesket er et biologisk evolvert vesen. Og det er kanskje på dette område jeg opplever at min tenkning har utviklet seg mest de siste årene. De av oss som ikke kan skryte av å ha en tro, blir ofte konfrontert med «moralens fundament» eller «Hvor kommer det gode fra?». Denne utfordringen har inspirert meg til å søke forklaringer på kulturenes moralske tradisjoner, med utgangspunkt i menneskets natur, som igjen har utgangspunkt i evolusjon og biologi. Dette forutsetter at jeg har gjennomtenkt:

Koblingen fra biologi til atferd.
Min tenkning om dette starter med beslutningsteori, som jo inneholder en erkjennelse av at beslutninger forutsetter verdier og virkelighetsoppfatning. Dette er forsøkt oppsummert i begrepet atferdsdualisme (se her og her). Verdi-systemet kobles til det emosjonelle systemet. Se også her og her. Den mentale prosessen er svært kompleks. Rent naturlig er vi individer stort sett blinde for disse mentale prosessene. Se også her.
Koblingen fra biologi til kultur. Dersom biologiske mekanismer slår inn på individets atferd, vil dette også spre seg, og etter hvert sementere seg på det kulturelle området.

Alt dette danner den teoretiske bakgrunnen som igjen åpner for å tenke om sosiale prosesser i lys av evolusjon, da spesielt med utgangspunkt i naturlig utvalg og seksuelt utvalg. Dette er en svært kontroversiell tilnærming. Det jeg tror som er spesielt for min tenkning er at jeg fremhever koblingen mellom følelser og verdier, at dette inngår i beslutningsteori og verditeori, og at dette er måten individet kjenner og opplever sin biologi på. Jeg har også filosofiske betraktninger på verdibegrepet som harmonerer med dette: Se her og her. Da har vi utkrystallisert en fruktbar avgrensing og forståelse av verdibegrepet. Dette kan nå tas videre og vi kan begynne å studere hva som former våre verdisystemer. Jeg hevder altså at verdisystemer har utgangspunkt i det emosjonelle. Men slike systemer er komplekse og vi skal ikke langt ned i lagene før vi finner instrumentelle verdier. Det vil si at noe er verdifullt, ikke i seg selv men fordi det er nøkkelen til noe annet. Jeg har allerede nevnt penger. Vårt emosjonelle system er fleksibelt nok til også å kunne omfavne (konvertere) instrumentelle verdier til emosjoner. Vinner vi penger så responderer det emosjonelle systemet med glede (dopamin-rush). Vi innser at dette handler om komplekse sosiale prosesser. Og et viktig studium av dette er å studere hvordan, det vi sorterer under moralparaplyen, inngår i slike prosesser. Samtidig åpner denne type rammeverk for at vi kan ingeniør-tenke om slike prosesser i stedet for magitenkning. Sosiale prosesser er svært komplekse. Monokausalisme har ingen plass i dette. Dette er systemer med komplekser av årsaksmønstre, vekselvirkninger og alt vi kan forvente av kaotiske prosesser.

Jeg har kommet opp med begrepet «Sosial paleo-konstruksjon». Det er i prinsippet sosial kreativitet. Men poenget er at konstruksjonen ikke blir til på samme måte som individet opplever sin egen mentale prosess. Her er ingen plan, intet rasjonelt mål, ingen som tenker det ut, ingen som setter planen ut i livet. Likevel er sosiale prosesser i stand til å skape sofistikerte sosiale konstruksjoner.

Jeg deler området av etiske temaer inn i tre områder:

Det universelle (det som med nødvendighet må til for at vi skal kunne fungere godt sammen i sosialt samspill. Temaer kan handle om vold, drap, voldtekt, respekten for hverandres eiendom osv.)
Det omstridte (vanskelige temaer med mye strid om og som ofte inneholder dilemmaer, eksempel rus, abort og en rekke temaer innenfor reproduksjon generelt, aktiv- passiv- dødshjelp)
Det fin-etiske (Dette er temaer de fleste skjønner må bli private og opp til den enkelte, eksempel påkledning, høflighet, banning osv.)

Normer som blir utgangspunkt for moralsk hersketeknikk tilhører enten kategori 2 eller 3. Men i og med at disse kategoriene flyter i andre etiske teorier, så assosieres gjerne kulturspesifikke moralnormer med kategori 1.

Moralnormer blir til hersketeknikker når de for eksempel:

Brukes i drittpakker
Anvendes til trakassering
De brukes til å diskreditere individet, inkludert etisk degradering (tap av menneskeverd)
Demoniserer individet
Avindividualiserer individet (ekskludering fra menneskeheten)
Henger ut individet (mater «kjøttet» til massen)
Innebærer sosial utrenskning

Hersketeknikken handler om at dette blir til trusler basert på reell risiko for angrep. Trusselen innebærer alt fra skam, til sosial ekskludering til regelrett sanksjonering. Individet handler under frykt av terroren i dette. Dette er sannsynligvis den sterkeste formen for sosial kontroll man har. Kort om skam. Skammens styrke og utbredelse er en klar indikator på det sosiale klima og menneskeverdets kår i kulturen. Jeg er blant dem som mistenker at menneskeverdet er i forfall i vår kultur. Indikasjonen er nettopp dette: at skammen brer om seg og blir en folkesykdom. Skammen blir et virkemiddel for sosial kontroll. Grunnleggende indikerer dette at menneskeverdet er i ferd med å vike plass for æreskultur. Individets fokus er i sterkere grad på «hva andre måtte tenke» enn på saken i seg selv. Menneskeverdet er erstattet med prestasjon, rikdom, suksess, ungdom og feilfrihet. Det er ikke rart at NRKs serie med samme navn går verden rundt, enda den ikke er i nærheten av analyse eller refleksjon av skam som fenomen.

Summen av dette gjør at moral som hersketeknikk stadig får bedre kår i vårt samfunn. Her gir jeg en rekke eksempler på moralsk trakassering. I tillegg skal jeg avslutte med noen ferske eksempler:

Eksempel 1, Uanstendig påkledning
Her kan du lese om en egyptisk skuespillerinne som risikerer fem års fengsel for offentlig opptreden i en «usømmelig» kjole. Hun stilte altså på et show i en kjole som var så gjennomsiktig at man kunne se beina og trusa. Noen, som har sett dette på TV har da benyttet muligheten til å anmelde, og hun risikerer 5 år i fengsel. Den eneste begrunnelsen for å gjøre dette er moral. Uttrykket er aggressivt angrep, som jo i seg selv er en svært alvorlig trussel. Dermed faller det inn under min måte å anvende trakasserings-begrepet på. Så kan jeg jo ikke å la være å spekulere i de mekanismer som kan lede til dette. Først er det viktig å konstatere at den eller de som står bak anmeldelsen fremstår som «indignerte». De har altså sett innslaget og blitt «opprørt og forferdet» over det de har sett. Dette er «veldig alvorlig», og de gjør sin plikt i å anmelde det for å se til at hun blir straffet for sin overtredelse. Tror jeg på det? Kanskje er det noe med meg, men jeg har egentlig aldri fått tillit til slike uttrykk. Skepsisen finner du uttrykt i tekster som «Det fromme mennesket» og ikke minst om «Det moralsk indignerte mennesket». Jeg kan nok være åpen for at noen sarte sjeler blir «sjokkert», men jeg tror det er sjelden. Det å ha rollen som anmelderen i en slik prosess, viser handlekraft og sosial gjennomslagskraft. Dette er igjen motivert av det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Et viktig motiv kan være at ens egen moralske kapital styrkes. Det kan f.eks. signalisere at «jeg lar meg ikke friste til å begjære en lettkledd kvinne» (høymoralsk, dydssignalisering) og at det er viktig «å skjerme svake sjeler mot slikt begjær» (paternalisme). Et annet motiv kan være at man på denne måten signaliserer lojalitet til gruppens verdinormer. Det er det jeg kaller for alliansesignalisering, som jo er på listen for å bli tema i en egen blogg.

Eksempel 2 Religiøs fornærmelse i Pakistan

Nylig ble pakistanske Asia Bibi frikjent i høyesterett, etter at hun var dømt til døden av lavere instanser for blasfemi. Saken er jo godt kjent fra mediene her i Norge, så jeg skal ikke gå dypt inn i den.
Begrepet blasfemi er jo kroneksemplet på hvordan uenighet om livssyn og religion kan eskalere og ende opp i lovgivning og rettsapparat, og dermed befeste den kulturelle sementeringen, også juridisk.

Det vi skal merke oss er hvordan en slik sak kan antennes, i form av en krangel mellom noen kvinner på åkeren. Det var snakk om at Bibi, skulle hente vann, men at noen av de andre kvinnene nektet henne oppgaven. Slik som det er fremstilt, handler konflikten på åkeren åpenbart om moralsk trakassering. Sitat fra VG:

Muslimske kvinner på stedet skal ha sagt at hun ikke skulle ha hentet vann, fordi hun som ikke-muslim var uskikket til å ta på vannkarene og gjorde vannet urent.

Språkbruken her avslører at den sosiale prosessen drives av det jeg kaller for «moralens onde tvilling». Det kobles rett opp mot vemmelse, og mot det jeg kaller for sosial kontaminasjon. Videre utløser dette aggresjon, som jo i seg selv er en sentral drivkraft til å utløse vold.

Etter at blasfemilovgivningen ble skjerpet inn i Pakistan (på 80 tallet), eksploderte det med anmeldelser i landet. Det ble innført dødsstraff for blasfemi. Dette er en juridisk åpning for det jeg kaller for «vold via proxy». Det handler om muligheten for å appellere til overmakten for å utløse vold over andre. Betingelsen for å kunne ta i bruk et slikt verktøy er at man har tilstrekkelig med sosiale ressurser. Dette forsterker så ulikheten i sosial kapital, slik at utsatte og sårbare blir enda mer utsatt og sårbare.

Nå fikk ikke massemobben sin aggressive forløsning i denne saken, og det førte til omfattende protester, en farlig mobb som tidligere ikke har gått av veien for drap. Slike massemobber er også et resultat av den forventingen som lovgivningen har skapt. Villdyret vil se blod, og blir rasende om det nektes. Dette er helt fjernt fra «moralens gode tvilling» som er omsorg og respekt for sine medmennesker.

Eksempel 3, Sexkjøp i Thailand
Men det er viktig å hente frem eksempler på moralsk trakassering, også fra vår kultur slik at vi ikke går i den fella og tror at dette kun gjelder «primitive kulturer langt borte». Menneske er menneske, også her i hjertet av europeisk kultur. Vi skal ikke lengre bak enn til vår besteforeldregenerasjon for å finne grove overtramp, for eksempel mot såkalte «tyskertøser» og deres barn. Moralsk trakassering handler jo mest om sårbare mennesker som faller utenfor det til enhver tid gjeldende normsett, som kulturen holder seg med. I vår tid er seksualiteten re-etablert som moralsk huggestabbe, da kanskje best uttrykt i form av sexkjøpsloven som jo er et svensk originalprodukt som har spredt seg blant annet til Norge og Canada.

Den svenske journalisten og forfatteren Frida Maria Boisen, kom for litt siden med et utspill om å boikotte Thailand som turistmål på grunn av sex-industrien. Artikkelen forteller om journalisten Joakim Medin, som gikk undercover blant svenske menn på ferie i Thailand.

Jeg tenker at denne type utspill faller godt innenfor det jeg kaller for moralsk trakassering. Det skal jeg komme tilbake til. Men først vil jeg påpeke selve hersketeknikken. Hun oppfordrer altså til boikott av Thailand som turistmål. Dersom dette brer om seg vil effekten være at mennesker som er opptatt av å fremstå som anstendige, ikke kan vedkjenne seg å reise som turist til Thailand. Dette på tross av at de fleste som reiser dit har helt andre motivasjoner. Det å reise til Thailand blir altså, i sterkere grad enn tidligere, en minuspost på kontoen for moralsk kapital. Dette er dermed et utmerket eksempel på hvilket potensiale moral har, som hersketeknikk.

Er dette moralsk trakassering? Her er en interessant avsløring å komme med. Det er uttrykket «Jeg blir kvalm». Det sier alt. Les gjerne dette, hvor jeg refererer forskning på underliggende drivkrefter bak moral. Det lar seg koke ned til følgende primitive responser i oss: omsorg, vemmelse og aggresjon. Det følger mye lidelse med sex-industrien. Omsorg for de som har fått en slik skjebne ville blitt uttrykt med andre ord som forferdelig, grusomt, sorg, fortvilelse. Man ville aldri funnet på å bruke ord som «kvalm» dersom man hører om at et menneske er rammet av en uhelbredelig sykdom, eller ulykke. Begrepet «kvalm», adresserer altså «overtrederne». Les mer om den nære koblingen her. Dette er veldig avslørende, fordi individet bak med dette avslører at fokuset er på «moralens onde tvilling», nemlig vemmelse, forakt og aggresjon. Omsorgen for dem som er rammet har ingen fokus, men fungerer som et instrument for det sosiale spill. Gevinsten er som angitt i det forrige eksemplet; moralsk profitt, aggresjonsonani, dydssignalisering og alliansesignalisering.

Jeg kategoriserer prostitusjon som et omstridt moralsk problem. Det er ikke sort-hvitt, men inneholder en rekke dilemma og problematiske sider, for alle involverte parter. Dette er jeg nærmere inne på her. Omstridte moralske problemer inneholder som regel komplekse dilemmaer for alle involverte. Det er ikke poenget her å benekte dette. Det jeg adresserer her er demoniseringen av en av partene i dette problemkomplekset. Sitat:

Du mann, som reiser til Thailand og kjøper sex av et utsatt menneske. Du er et egoistisk, følelsesløs lite menneske. Du utnytter et menneske i ekstrem fattigdom. Virkelig, hvem er du?

Her er ingen vilje, hverken til analyse eller forståelse av problemkomplekset, kun krenkelse av en stor gruppe mennesker. Det er åpenbart høy moralsk profitt å hente ut av et slikt utspill, for den som er i posisjon til å kunne gjøre det. Demoniseringen og det fiendebildet som tegnes, helt akseptert i kulturen, er en klar indikator på at dette handler om trakassering. Og selvsagt er den gruppen som adresseres så stigmatisert at de mangler en arena å forsvare seg på.

Eksempel 4, abortlovgivningen i El Salvador
Det å moralsk trakassere kvinner som tar abort, er jo ikke et ukjent fenomen, selv i vår del av verden. Jeg sorterer også abortspørsmålet inn under moralsk omstridte temaer. Det har jeg skrevet mer om her. I enkelte land, særlig katolske har jo dette eskalert til det ekstreme. Les gjerne her, om mekanismene bak slike eskaleringer. Så her tar altså normene helt av og blir «hellige». I El Salvador kan man få flere ti-år i fengsel dersom man blir funnet skyldig i abort. Dette er en slik historie, men jeg har sett mange flere. Det er om 20 år gamle Imelda Cortez som satt 18 måneder i fengsel, for mistanke om forsøk på å ta abort. Historien hennes er tragisk. Den handler om overgrep fra hun var barn, og voldtekt som endte opp med at hun ble gravid. Det å ha en lovgivning i et land som åpner for å forfølge individer på et moralsk grunnlag, på et så omstridt område, har alle karakteristikker på plass for å fortjene betegnelsen moralsk trakassering. Vi har noen som tjener på dette, økonomisk og moralsk. Det gir makt til å utøve streng sosial kontroll. Og det gir ressurssterke mennesker muligheten til å befeste egen moralske kapital, på bekostning av sårbare mennesker som ikke er i stand til å forsvare seg mot dette.
Når alt dette er sagt, er det viktig å få sagt at individer som anser abort som synd også har en plass i det modne samfunn, og de skal respekteres. I USA er abortsaken svært betent og polarisert. Det resulterer i at den moralske trakasseringen like godt kan gå i motsatt retning, som vist i denne videoen. Dette handler om viljen til å gi hverandre plass og verdighet i samfunnet, på tross av vår forskjellighet.

Moralsk trakassering kommer lettest på radaren når det handler om normer som er fjernt fra oss og som vi ikke deler. Det som eksisterer i vår egen kultur og samtid, blir ofte blinde flekker på denne radaren. Som sagt: Tenk bare for noen få generasjoner tilbake, hvordan det store flertallet av den norske befolkningen kastet seg over «den moralske indignasjonen» over såkalte «tyskertøser». Dette gikk jo helt bevisstløst rett inn i statlig forvaltning og rettsapparat. Det som verre er, er at hvor lett man falt for fristelsen til å la dette gå ut over såkalte «tyskerbarn», og utsette dem for krenkelser, ekskludering langt inn i vår tid.

Når vi nå ser dette på avstand er umoralen i det lett å fatte. Men vær da obs på at hverken gener eller kultur har forandret seg mye på tiden frem til oss. Tror vi virkelig at vi er immune mot dette i vår tid, at vi selv ikke har slike blinde flekker på radaren? Det finnes en måte å vaksinere seg på, og dermed forbedre radaren, og kanskje tette igjen slike hvite flekker. Det er å tilslutte seg det jeg kaller for «Det etiske grunnfjellet» hvor alle mennesker betingelsesløst inkluderes i menneskeheten og blir våre medmennesker. Så er det jo bare å kartlegge og finne frem til samfunnets stereotyper og huggestabber. De finnes, også blant oss i dag. Men da skal vi vite at det å tale samtiden midt imot, sannsynligvis har store sosiale kostnader. Det kan se ut som at samfunnet har et behov for å holde seg med monsterforestillinger og fiendebilder.

Til slutt kan jeg ikke la være å vise frem mine hypoteser på hvorfor moralnormer har en tendens til å forsterke seg helt ut i de fanatiske ytterhjørner. Se her og her og her. Jeg tenker at dette er sosiale mekanismer som burde være allmennkunnskap. Dette er eneste måten å forhindre at samfunnet forfaller i dekadens. For dette handler ofte om dekadens. Dekadens betyr jo egentlig moralsk forfall. Det er her jeg har en distinksjon mellom moral og normer. Strenge normsett er ikke moral. Normer behøver ikke å være moralske. Noen ganger er de dypt umoralske. Så en del av det moralske forfallet kan ofte manifestere seg i form av strenge moralkodekser og høylytt moralsk indignasjon. Men det er ikke så enkelt.

Det å være god mot de man liker eller har medfølelse med, er jo en fin ting, men ikke nødvendigvis en stor moralsk prestasjon. Stjerner i den moralske karakterboken får man først når man er god mot de man ikke liker.

Hårete tanker

Sannsynligvis er jeg overkreativ. Min befatning med filosofi har resultert i mangt en «hårete ide». Jeg har bestemt meg for å lage en liten blogg-serie som viser frem noe av dette.

Da skal også bloggene mine bli kortere. Men, vær obs på nå du leser dette. Alt som er understreket er linker, hvor du kan gå i dybden på ting jeg har skrevet. Du får lite ut av dette ved bare å lese overskrifter. Det er dybde i mine refleksjoner. Så følg gjerne noen linker, og les.

Jeg forventer selvsagt ikke hverken at du skal være enig i, eller forstå alt jeg skriver. Det er absolutt lov å spørre. Men kanskje noe av dette provoserer, eller setter i gang refleksjoner hos deg. Da er formålet med dette oppnådd.

Så jeg har altså bestemt meg for å presentere ting jeg har for meg, som jeg selv synes er spennende, og kreative. Det er selvsagt ingen garanti for at ikke andre har lignende ideer. Jeg har en hypotese at ideer er noe som flyter rundt i kulturer, langsomt materialiserer seg og til slutt er det noen som setter gode ord på det, og blir stående som opphavsperson for ideen. Kanskje er det noe i dette at ideer er noe som «ligger i tiden». Noen plasser sier jeg det slik at «enhver filosof er fanget i sin egen tid». Med det mener jeg at det meste av våre tanker er formet av den fasen kulturprosessen er inne i akkurat nå. Og våre tanker blir et produkt av alt dette.

Så selvsagt, når jeg lager min liste, så påstår jeg ikke at alt dette er «mine originale ideer». Men det er ting jeg har kommet opp med, som faktisk betyr ganske mye for min måte å forstå, særlig sosiale prosesser på. Da har jeg nevnt begrepet «sosiale prosesser». Kanskje det er en god overskrift på hvilket fokus jeg har i min tenkning. Jeg legger altså nå ut en liste. Ambisjonen er da å lage en kort blogg med oppsummeringer for hver av disse punktene. Så kanskje følger jeg opp på Youtube.

Her er min liste:

Moral som hersketeknikk
Av alle hersketeknikker som har blitt listet gjennom årene, har jeg aldri sett noen referere til moral. Dette på tross av at moral kanskje er den kraftigste og mest utbredte teknikken som finnes. I dag er vi, i den vestlige verden på et ekstremt nivå, hvor de fleste av oss knuges av dette, men kanskje uten at vi har satt ord på det. Det har jeg gjort. En oppsummering kommer i neste bloggpost.
Denne er nå på plass. Se bloggen her.
Den store splinten
Kan det være slik at menneskets «abnorme» kognitive kapasitet ikke nødvendigvis bare er et gode? Kan dette ha noen alvorlige bivirkninger som forurenser menneskets liv og kår? Jeg er ikke den første som har tenkt den tanken. Men jeg har utviklet den, og dette er en tankeprosess som er i stadig utvikling. Her kommer en oppsummering på hvordan jeg tenker om dette.
Denne er nå lagt til. Se bloggen her.
Tiden for krig er overmoden
Vi gjennomlever en periode med langvarig fred, velstand. Kan det være at slike tilstander skaper et press på menneskekulturer, som kan trigge mekanismer til vår egen undergang. Er fred og velstand skadelig for kulturen? I denne bloggen får du mine hårete ideer om dette temaet. Se her.
Den biologiske kjønnsknuten
Det er vel ikke å overdrive dersom jeg sier at vår kultur lider av en kollektiv kjønnsfrustrasjon. Mye av mitt fokus på samfunnet har også handlet om forsøket på å forstå dette fenomenet. Årsakene er nok mange og sammensatt, men en ting jeg har fått øye på er det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten. Kort fortalt handler det om at vi kanskje har biologiske programmeringer som er inkompatible med vår tids sivilisasjon og moralske standarder. Midt under den verste støyen rundt METOO kampanjen, mens jeg jobbet med en blogg om et intervju Jordan Peterson gjorde med Cathy Newmann, så dukker en hårete ide opp av mitt formørkede sinn. Les gjerne bloggen, og jeg planlegger en forkortet oppsummering av dette i denne serien. Se bloggen her.
Alliansesynkroniseing og det hellige
En nysgjerrig titt på en video om sjimpansepolitikk satte meg på sporet av en hårete hypotese som forklarer en hel del fenomener som jeg har forundret meg over siden jeg var ung. Blant annet rytme og dans. Men jeg har strukket den mye lengre, og til og med gjort forutsigelser som kan etterprøves. Synkroniserer vi mennesker våre ideer og forestillinger som et alliansesignal fort gruppetilhørighet? Hva betyr det for demokratiet? Se bloggen her.
At Mennesket på tomgang gjenskaper steinalderen
Denne ideen har vokst langsomt frem over flere år. Den begynte med utsagn som at «den som ikke har problemer, hen lager problemer». Jeg har tatt dette alvorlig og reflektert mye over at mennesket tåler et liv uten utfordringer dårlig. Dette er da videreutviklet til en hypotese om at det ikke tilfeldig hvilke problemer som skapes på tomgang, men at det er utfordringer våre forforeldre ble eksponert for i førmenneskelig tid (symbolisert ved steinalderen) som gjør seg gjeldende.
Se bloggen her.
At mennesket er inkompatibelt med paradis
Dersom det er noe i den foregående hypotesen, så betyr det at mennesket er inkompatibelt i forhold til å leve i en tilstand av «klassisk paradis». Et liv uten lidelse og utfordringer skaper meningsløshet. «Meningen ligger i ulykken». Det betyr at ideer om at klassiske utopier kan realiseres, må forkastes.
Se bloggen her.
Beslutningsteori og verditeori
Jeg slenger denne inn på slutten. Det meste av den tiden jeg har vært opptatt av filosofi har dette vært fokus. Den grunnleggende oppdagelsen er at beslutninger forutsetter verdier, og (kanskje det mest kontroversielle) at verdier har sin opprinnelse i våre emosjonelle systemer. Det å kunne sortere ut dette gjør det mulig å se hvilke verdisystemer, og dermed også emosjonelle systemer som til enhver tid er virksomme i vårt sinn, er den basis som skal til for å oppdage at vi mennesker har en natur, at den er biologisk, og at måten dette er rigget på er formet av evolusjonen. Her er vi ved kjernen av det å «forstå mennesket», som jo kanskje representerer overskriften på mitt hovedfokus, som hobbyfilosofisk tenker. Se bloggen her.

Hvorfor er dette viktig? Vel, på tross av enorm fremgang i kunnskap, teknologi og sivilisasjon, er vi fremdeles på et stadium hvor vi ikke har klart å skape fredelige bærekraftige samfunn over hele kloden. Jeg var betinget optimist på begynnelsen av 1990-tallet da Sovjet brøt sammen, og totalitære regimer raknet over det meste av kloden og alle så ut til å omfavne varianter av vestlige demokratiske modeller. I spissen for dette lå demokrati, frihet, menneskeverd, menneskerettigheter, vitenskap, rasjonalitet osv. Nå er det gått snart tre tiår. Hele dette globale sivilisasjonsprosjektet er i ferd med å falle i grus. Menneskeheten har ikke vært i stand til å nyttiggjøre seg den historiske muligheten som lå i dette øyeblikket av verdens historie. Vi klarer ikke å løse miljøproblemene, fattigdom- eller omfordelingsproblemene, befolkningsproblemet og selv om vi har klart å unngå de store verdenskrigene, så har det ikke vært en dag uten krigshandlinger, og i dag er de innretningene som skulle forhindre storkrig i ferd med å bryte sammen. Mye av dette har jeg oppsummert i en tenkning rundt Menneskehetens utfordringer. Min skuffelse over at denne historiske muligheten ser ut til å glippe, stiger fra dag til dag. Samtidig har det fått meg til å spekulere i hva som egentlig går galt. Her har vi selvsagt et hav av innsikt som historieforskere kan grave frem, men mitt anliggende går på det mer grunnleggende: Har vi mennesker noe iboende i vår natur som forhindrer oss fra å skape en levedyktig, bærekraftig moralsk sivilisasjon, som klarer å sameksistere med seg selv, samle seg, ta til stjernene og få evig liv? Eller er vi biologisk forutbestemt til å dele skjebne med dinosaurer og bli et marginalt punktum i tilværelsens store spill? Min form for humanisme har også dette perspektivet. Det er en ide om at mennesket faktisk har et uforløst potensial av kosmiske dimensjoner. Men det forutsetter at mennesket, som jo når stadig større høyder i sin kunnskapsutvikling, faktisk også blir i stand til å se seg selv, uten ideologiske, religiøse eller kulturelle briller.

Dersom menneskeheten, i teorien skulle kunne redde seg selv, så tror jeg at den eneste muligheten er å spille på den fasiliteten som definerer vår art. Det er vår kognitive kapasitet, vår evne til rasjonell tenkning, og hvordan dette systemet er i stand til, ikke bare symbolspråk, forståelse og perspektiv, men også til å overstyre biologisk programmering, og dermed komme ut av den «determinisme» som moder natur bevisstløst har plantet i oss.

Mitt filosofiske fokus har omdreiningspunkt om dette. Og jeg er kommet på troen på at suksess er betinget av at vi mennesker er i stand til å se oss selv, hvem vi egentlig er, spissformulert ved metaforen om å «se villdyret i hvitøyet». Det å utforme en god politikk for samfunnet forutsettes av at man forstår mennesket. Det å forstå mennesket forutsetter at man forstår menneskets natur. Det å forstå menneskets natur forutsetter at man forstår evolusjon. Det å forstå evolusjon forutsetter at man forstår naturlig utvalg og seksuell seleksjon. Og vi kan starte denne kjeden på flere måter. Det å være en god politiker (ikke i machiavellisk forstand, men i etisk forstand) forutsetter at man forstår sosiale prosesser, som igjen forutsetter at man forstår mennesket osv. Det å være en god politiker forutsetter at man forstår moral, som igjen forutsetter at men forstår mennesket osv.

Den observante vil observere at dette er stikk i strid med nåtidens mantra som kan formuleres i «jeg er ikke kommet for å forstå, men for å endre verden». Forsøk på å endre verden uten å forstå den, er dømt til katastrofe. Den som ikke vet hvor han er, vet heller ikke i hvilken retning han må gå for å nå målet.

Dumme menn og troll til kjerringer

Vil fremtidens sønner lide under åket fra den sosiale arven fra deres radikalfeministiske mødre og bestemødre? Begår radikalfeministiske mødre et uaktsomt svik mot sine sønner?

Jeg forundrer meg litt over at eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer» enda ikke er sensurert fra nettet. For ingen kan vel påstå det er politisk korrekt. Men jeg oppfordrer deg likevel til å lese dette folkeeventyret. Kanskje inneholder det en visdom, som er blitt litt borte for oss i vår kultur. Det er opplagt politisk ukorrekt å hevde at kvinner er så ondskapsfullt lure, og menn til de grader så dumme. Vel det er i eventyrenes verden.

I dag er hele verden i ferd med å svelge hele det radikalfeministiske eventyret om patriarkatet, som er en konspirasjonsteori om at alt menn (særlig hvite menn) har foretatt seg de siste århundrer handler om strategier for å undertrykke kvinner.

I mange år har vi (eller bare jeg?) ledd av dette. Hvordan går det an å bli så virkelighetsfjern og ureflektert at man kan få seg til å tro på noe slikt? Nå ler jeg ikke lengre. Jeg er bekymret.

Det radikalfeministiske eventyret hevder altså at det eksisterer en urgammel en maktkamp mellom kjønnene, og at denne konflikten pågår den dag i dag. Min bekymring er at denne forestillingen nå er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti.

På samme måten som at ulla og tråden i folkeeventyret er usynlig for de fleste, og på samme måten som kona som kunne «se» at mannen var syk, uten at han hverken kunne se og føle det selv, så begreper som «patriarkat», «konflikt» og «maktkamp» usynlige.

Men et ustanselig propagandatrykk over flere tiår begynner nå virkelig å ta form i det sosiale univers. Det er i ferd med å materialisere seg til en forestilling som har utbredelse nok i samfunnet til å bli til en hellig fortelling det er blasfemisk å tvile på.

I folke-eventyret begrenser «spøken» seg til en bygd. Og de dumme menn oppdager etterhvert at de er holdt for narr. Skaden er begrenset.

Utbredelsen av det radikalfeministiske dogmet har derimot ingen grenser. Og maktpendelen er kanskje allerede passert «the point of no return». Implikasjonene dømmer en bestemt gruppe mennesker til evig syndighet. Det er som Camille Paglia sier i begynnelsen av denne videoen: «nonneveldet er kommet tilbake».

Dette sier hun, kanskje med referanse til katolske jenteskoler for noen generasjoner siden, som jo kunne være et så trykkende helvete av sosial kontroll, at det ble laget filmer om det.

Dette treffer strenger i meg. Jeg er oppvokst innenfor adventistmiljø, og jeg kunne saktens si noen velvalgte ord om sosial kontroll. Maktmennesker, alfa- og elitemennesker stortrives i slike miljøer. Men for små mennesker, slike som meg, som ikke rekker så langt på den sosiale arena, er dette en tilstand av konstant krenkelse og kontroll. Men det som er så fantastisk er at man kan komme ut av katolske kostskoler, komme unna nonneveldet. Jeg kunne bare melde meg ut av menigheten. Der er et fritt samfunn der ute, hvor det er muligheter, også for slike som meg, til å blomstre og fungere.

Men det er ikke mulig å rømme unna den ideologien av sosial kontroll som nå er i ferd med å etablere seg. For dette er ingen kostskole, menighet eller andre fanatiske subkulturer. Dette er selveste storsamfunnet. Jeg er bekymret for et langsomt ideologisk statskupp. Og når det er slik at dette er noe man ikke lengre kan komme unna med bare å melde seg ut, da er det noe totalitært over det.

I forbindelse med refleksjoner over postmodernismen, har jeg vært inne på METOO-kampanjen her, og mer om seksuell trakassering her. Nå skal jeg gape litt høyere og favne litt bredere.

Men, for å gjenta det jeg sa i min første blogg om postmodernisme, så har nok, alle grupper godt av å jevnlig bli minnet på hvor grensene går i forhold til det motsatte kjønn. Så kan jo METOO-kampanjen være en slik påminnelse. Det jeg reagerer på er formen dette har fått, og hvilke konsekvenser det får.

Man skal være forsiktig med å spå dommedag. Men det er opplagt at man med utgangspunkt i dagens utvikling kan se for seg mange skremmende scenarioer. Husk at selve ideen om kjønnskamp skaper konfliktlinjer på tvers av alle, absolutt alle strukturer i samfunnet. Dette ser vi allerede konturene av. Det blir ikke delt ut nobelpris i litteratur i år. Det skyldes at Svenska Akadamien er lammet som følge av metoo-skandale. Og vi har vårt hjemlige arbeiderparti, som har ligget til sengs med høy feber, og sliter med å reise seg etter at METOO-bakterien antente en destruktiv sosial brann i partiet.

En etter en blir produktive mennesker, skammet og satt ut av spill. De får ikke lengre delta i politisk arbeid, være skuespillere, stand-up-komikere eller dirigenter. Dette er ofte svært begavede og ressurssterke mennesker, som på denne måten forvises til et liv i det sosiale mørket, for synder begått, ofte for årtier siden. I denne videoen gir Gad Saad flere eksempler på hvor umenneskelig det har blitt. Blant annet forteller han om en professor som hadde kommet med en dårlig spøk i en heis. På spørsmål om hvilken etasje, svarte han noe slikt som «undertøysavdelingen for kvinner». Det er kanskje ikke den mest anstendige spøken å komme med i en heis. Men saken var den at i den samme heisen stod en kvinnelig professor i kjønnsforskning. Hun visste nøyaktig hvilken form rapporten skulle ha, og hvor den skulle adresseres. Hun får medhold i komiteen, og dette blir en disiplinærsak.

I denne videoen forteller Janice Fiamengo om en familie med etternavn «Grabher», som i mange år har brukt navnet som registreringsskilt på bilen. Plutselig ble eieren rapportert inn for å kjøre rundt med en fornærmelse på bilskiltet. Navnet regnes som en oppfordring til voldtekt: «Grab her». Saken gikk sin gang og endte med at familien ble nektet å bruke sitt eget navn på bilskiltet.

Slik kunne jeg sikkert fortsatt å google å grave opp den ene meningsløse historien etter den andre. Isolert kan man jo le av det, men dette er som sagt i ferd med å utvikle seg i en skremmende retning.

Alt dette handler om en stadig sterkere sosial kontroll i samfunnet. I denne bloggen vil jeg forsøke å peke noen av mekanismene som jeg oppfatter er involvert her, og ikke minst gi dem navn. Men la meg først bli litt personlig opp i det hele. Når jeg ser den «moralske» standarden i samfunnet, vet jeg med meg selv, at jeg ikke rekker opp. Jeg begynner allerede nå å bekymre meg for fremtiden til mine etterkommere.

Jeg vet ikke hvor mange ganger i mitt liv, hvor jeg har plumpet ut i det, og snakket før jeg tenker, eller rettere sagt, jeg tenker og snakker i samme operasjon. Jeg er en typisk sosialt klumsete person, som fort kunne sagt slike bemerkninger som denne professoren kom i skade for å si. Ja, jeg er blant dem som kan våkne opp om natten, og gremmes over hva jeg har sagt, på jobben eller i møter. Og jeg kan ikke en gang skylde på alkohol eller noe slikt. Dette er mitt sinn, med den utrusting og de ressurser jeg disponerer. Jeg husker en gang, på en pub, hvor jeg ikke sa noe. Men jeg hadde lyst å snakke. Jeg var sjåfør og alkoholfri, så da er det jo vanskeligere.

Min kamerat, hadde truffet på en kjenning, som virket svært så hyggelig. Nå er det slik med meg, at på en pub, så er jeg ekstra sårbar for å få med meg hva folk sier. Mine auditive funksjoner, er sannsynligvis noe under normalen. Indikasjonen er at jeg har synestesi. Det betyr at jeg ser form og farge på ord. Det kan nok høres spennende ut, men grunnen er sannsynligvis en svakhet i de auditive mekanismene, slik at det visuelle synssentret har overtatt noen av funksjonene. Jeg tar dette med for å påvise hvordan den ressursmessige utrustningen, som er forskjellig fra menneske til menneske, til slutt ender opp i forskjeller i sosial «performance». Radikalfeminister er blind for slike resonnementer, for de tror at vi alle er født med den samme blanke datamaskinen opp i hodet, og at det er avhengig av vår egen vilje hva vi vil bli. Nok om det, så jeg sitter på pub, og anstrenger meg til det ytterste for å få med meg hva de snakker om. Planen er da å lete etter områder hvor jeg kan ha noe å komme med. Dette er sannsynligvis også noe radikalfeminister er blind for, fordi de som regel er damer, og har en naturlig fri flyt på sin småprat med hverandre. Ta for eksempel mistolkningen av spørsmålet «hvor kommer du fra?» Det er det spørsmålet jeg har spurt utallige taxi-sjåfører av åpenbar utenlandsk opprinnelse. Hva handler det om? At jeg vil minne vedkommende på at han kommer fra et «mindreverdig» land? Tøv. Det er fantastisk å treffe på en utenlandsk taxisjåfør, nettopp av den grunn at her finnes det en åpning for samtale. Jeg kan faktisk litt geografi. Jeg kan litt om politikk, språk, religion, og jeg har vært forskjellige steder i verden. Dette er felles-arenaer som åpner for mulig dialog. Så ja, jeg kan alltids ha en omtanke om at nå vil jeg vise dette mennesket, at jeg kan snakke med han, eller hun som et likeverdig menneske. Men for å kunne gjøre det må jeg altså finne denne felles arenaen, som gjør dialog mulig. For svaret på hvor han kommer fra, kan være et land. Det er en utmerket mulighet til å snakke om det landet, om familien hans, i det hele tatt vise interesse for ham. Slik er spørsmålet en katalysator for videre dialog. Så for oss sosiale analfabeter, så gjelder det altså å finne det smutthullet som kan fungere som en slik katalysator. Det var et slikt smutthull jeg var ute etter denne kvelden jeg var på pub. Plutselig henvender denne mannen seg til med en rasende stemme: «Hvorfor stirrer du sånn på meg?». Det kom et par tre ut-skjellende setninger. Jeg ble selvsagt helt perpleks og hele prosjektet mitt gikk i vasken. Satt nok og så mye i taket, resten av den kvelden.

Interessant dette med stirring. Vi kjenner jo fenomenet helt tilbake til menneskeapene, og andre pattedyr. Å stirre tolkes biologisk som forsøk på dominans. Det er provoserende og det utrykker aggresjon. Men dette er en kompetanse noen av oss må lære, rent kognitivt, fordi noen koblinger i hjernen vår mangler. OK, dette var en mann, og han reagerte biologisk som menn gjør, med direkte aggresjon og konfrontasjonen var dermed over. Og jeg lærer jo selvsagt at jeg må bli litt mer oppmerksom på meg selv, også på dette området.

Tenk om det hadde vært en kvinne jeg hadde stirret på, og om det hadde vært «rette vedkommende». Kanskje kunne jeg ha mistet jobben.

Veldig mye av det jeg har hørt om i slike saker handler om sosial kompetanse. Det er sannsynligvis ikke politisk ukorrekt å hevde at kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt kompetente enn menn. Så kan man jo spørre seg hvorfor det er slik. Sannsynligvis fordi kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt fokusert enn menn. Er du radikalfeminist, så tenk over dette:

Mens du gikk på møter i kvinneforeningen var jeg på jobb, og fatter ikke hvorfor dataprogrammet mitt ikke sender ut den mailen, jeg har programmert den til å gjøre.
Mens du, sammen med de andre, tenkte ut feministiske slagord, var jeg på jobb, tørr i kjeften, for systemet er nede, fordi en datamaskin, vi har ventet så alt for lenge med å bytte ut, ikke starter opp.
Mens du er i 8-mars komiteen, står jeg i veikanten med en gammel bil, så alt for rusten, som ikke passerer neste EU-kontroll, men som jeg må få til å gå til i morgen, for kona skal på kontroll med barnet.
Mens du går i 8-mars tog, sitter jeg på jobb, og har akkurat fått beskjed om at systemet vi har jobbet på, skal legges ned. De har inngått kontrakt med en ekstern leverandør.
Mens du får i 1.mai tog, har jeg knapt sett et, uansett så benytter jeg dyrebar tid til å rydde i kjelleren, som har blitt overlatt til seg selv, så altfor lenge.
Men du, etter å ha stått lenge i kø, løper inn for å sikre deg godbitene i Black Friday, salget, sitter jeg på jobb og har ikke en gang fått med meg at det er en stor shopping-kampanje som akkurat er i gang, midt i arbeidstiden.
Mens steinalder-damene, sitter rundt bålet og snakker sammen, er steinalder-mannen ensom ute på fisketur, og sliter fortvilt med et snøre som stadig ryker.

Poenget er at ja, her finnes kanskje noen biologiske forskjeller. Men det er ikke alle forunt å være blant dem som ligger i fronten på bølgen av det sosiale spillet, som stadig blir mer sofistikert og raffinert. Og når man først er på det sporet, at man må produsere, skaffe frem ressursene, så er det kanskje ikke så rart at fokuset handler om hvordan man skal klare dette best mulig. Og da handler det ofte om tingene, deres egenskaper og beskaffenhet, og lure måter å få tingene i vår tjeneste på. Og det er vanskelig, tro meg, jævlig vanskelig. Det er ikke rart vi menn har funnet opp «Murphys lov» og loven om «tingenes iboende faenskap». Hvorfor kan vi ikke respekteres for det vi holder på med? Selvsagt er vi ofte fraværende, både fysisk og psykisk, eller vårt fokus er andre steder.

Respekt handler også om viljen til å forstå. Vår tendens til å være nedlatende og arrogant i forhold til alt og alle som ikke deler vår egen sosiale og kulturelle erfaringsbakgrunn er en biologisk ryggmargsrefleks. For å overvinne dette kreves det kognitivt arbeid og refleksjon. Opp gjennom tidene har dette manifestert seg som nedlatende syn på kvinner, på andre kulturer, på andre miljøer, på alt som har en sosial avstand til eget subjektivt sentrum.

All denne arrogansen summerer seg opp i mangel på en moralsk dyd: Det ufravikelige etiske menneskeverd. Det er en ide som kom men fremvoksende humanisme i vår kultur. Langsomt men sikkert har vi tatt utgruppe etter utgruppe inn i varmen. Kan du forstå at med menneskeverdet i behold, så hadde man ikke sett slik ned på, og foraktet homofile, annerledes tenkende, andre yrker eller andre hudfarger?

Det er lett å vise respekt for det man ser og beundrer. Det er ingen moralsk dyd å skrive hjem om. Bruk heller pannelappen til å skjønne at de fleste mennesker, også de du ikke ser, også de du kjenner forakt eller aggresjon mot, ofte legger ned innsats, som er usynlig for deg. Er det forakten som skal vinne, eller en prinsipiell verdig holdning til dine medmennesker?

Har du tenkt på at uten ufullkomne menneskers, innsats, slit og elendighet, så hadde ingen av oss vært her i dag? Når jeg snakker om respekt, så handler dette ikke om at noen er store og mektige, og kanskje litt skremmende. Det er ikke respekt, det er beundring, underkastelse eller frykt. Det subjektivistiske synet på respekt handler om noe som vi innvilger hverandre, med begrunnelse i et innvilget absolutt menneskeverd.

Så tilbake til spørsmålet: hvorfor skal ikke jeg, og andre som må økonomisere med livsoverskuddet, og ikke alltid kan operere med maksimum fokus på ytterbølgen av det sosiale spill, respekteres? Hvorfor denne menneskeforakten? Hvorfor all denne aggresjonen? Logikken i dette er ikke ukjent. Det snakkes ustanselig om kroppspress. Og jeg forstår så inderlig godt den moralske appellen til å respektere at alle har en rett til å kose seg på badestranden, på tross av hvordan de forskjellige kroppene ser ut. Det er ikke vanskelig med moralsk forståelse for hverandres ufullkommenheter, som blir så mye tydeligere når vi får av oss klærne. Vel, mennesket har mer enn fysiske klær. Vi har også mentale klær, og sosiale klær. Er vi fortsatt individer med menneskeverd, når også disse klærne er falt?

Man skal, som sagt, være forsiktig med å spå dommedag, eller i det hele tatt at samfunnet som sådan kommer i fare. For totalitære eller undertrykkende samfunn kan oppstå, bli solide og vare lenge. Det kommer an på omstendigheter. India fungerte med sitt kastesystem i århundrer. Et samfunn som beveger seg i retning av undertrykkelse av bestemte grupper, behøver ikke å gå under av den grunn. I Saudi Arabia, har man levd i århundrer med systematisk undertrykking av kvinner. Så vi kan få et samfunn hvor sosialt klumsete gutter og menn, som ikke tilhører eliten, blir annenrangs borgere, demoniseres med syndestempel, og utestenges fra menneskeheten. Solide samfunn med kasteløse har oppstått før og det kan oppstå igjen.

Og dette kan selvsagt de som ikke lider under det, forholde seg med et skuldertrekk. Mitt anliggende opp i dette er likevel: Kom ikke her til oss med noen moralsk pekefinger. Så lenge man forholder seg til andres ulykke med et skuldertrekk, samtidig som man øser av seg med moralsk indignasjon, så avslører dette dobbeltmoral. Mitt anliggende er viljen til å ta tilbake den moralske definisjonsmakten.

For den kyniske vil fortsatt et argument kunne nå frem: Dette svekker samfunnets humankapital. For her er det mye nytteverdi som går med i dragsuget. Og da snakker jeg ikke bare om de tusener av lavstatus gutter og menn som skyves utenfor, men også om hvordan et negativt sosialt klima opprettholder et usunt stressnivå i samfunnet. Du er ikke verdt noe dersom vi finner feil ved deg. I dag er det du som avsløres, i morgen er det meg. For det å sette så høye standarder er et utvetydig signal om et bunnløst hull der menneskeverdet skulle ha vært. Dette påvirker individets produksjonskapasitet. Resultatet blir et svakere og fattigere samfunn.

Et moralsk balletak
Jeg er bekymret fordi vårt samfunn er i ferd med å gå i kne under et balletak av moralsk definisjonsmakt, skapt av tiår med aggressiv radikalfeminisme. Jeg er ikke blant dem som tror for lett på konspirasjonsteorier. Derfor tviler jeg på at det som skjer i dag, handler om mektige mennesker, genialt politisk renkespill, klare planer og klare mål. Selvsagt må man kunne ta av seg hatten for radikalfeminismens suksess, og at det neppe er tilfeldig, men også et resultat av godt politisk håndverk. Men den prosessen som pågår nå er sannsynligvis ute av alles hender. Jeg tenker at dette er en sosial prosess som har spunnet ut av kontroll. Selve mekanismen i dette har jeg spekulert i her. Jeg kaller det for sosial paleo-konstruksjon. Og bekymringen er at kulturen er i ferd med å bli fanget inn i en sosial malstrøm, som alle ser er irrasjonell, hysterisk og umoralsk, men som ingen får gjort noe med. En god indikasjon på dette er METOO-kampanjen som ruller og går i disse dager. For her angripes ikke bare overtrederne, men også de lederne som ikke reagerer raskt og kraftig nok. Da snakker vi selvsagt om at overtrederen skal straffes, helst med sosial ruin, eller juridisk dersom man klarer å undergrave rettssikkerheten i tilstrekkelig grad.

Kravet om leders resolutte respons betyr jo en kraftig skjerpelse for enhver som befinner seg i lederposisjon. Samtlige tilfeller vi har sett av dette i media, er ledere som havner på defensiven og som må gå på knærne for den moralske overmakten, i den hensikt å overleve sosialt. Og jeg har faktisk enda ikke sett den lederen, som våger å mukke mot denne overmakten. Tvert imot. Skal man være sikker på å berge seg, så er fristelsen stor til å hive enda mer bensin på bålet i en sosial hekseprosess som allerede virker å være ute av kontroll.

Så tenker jeg at det å håpe på at dette skal dempe seg, eller miste momentum, kanskje er naivt. Ofte er det slik at det å gi etter for denne typen rå dominans, slett ikke gir noe godt vær. Det dominante mennesket fortolker jo det som en svakhet, noe som kun oppmuntrer til enda sterkere krenkelse. Tenk å være 20 år og klare å sette hele offentligheten i kok, bare med et par velplasserte beskyldinger? Hvilke signaler gir det? Det å lykkes med slike fremstøt signaliserer en verden som er på kne for deg. Tenk om vi på denne måten fostrer fram mennesker som manipulerer og lager storm i vannglass, for å få det som de vil. Vi ser allerede institusjoner rives fra hverandre. Er dette bare begynnelsen? Jo mer alvorlig en overtredelse oppfattes å være, desto større oppslutning får den. Da Pakistan gjeninnførte dødsstraff for blasfemi på 80-tallet, økte volumet av beskyldinger om blasfemi dramatisk. Dette handler jo ikke om at folk ble så mye mer blasfemiske. Det som skjer er at slike innretninger alltid trekkes inn som en del av det sosiale spill, og når det sosiale alvor og straffenivå øker, så blir den sosiale gevinsten av å bruke dette virkemidlet i det sosiale spill mye høyere.

Dessverre er det slik at oppfattelsen av den moralske alvorligheten av overtredelser, i alt for stor grad avhenger intuisjon i kombinasjon med sosiale stemningsbølger. Disse henger jo sammen. Noe av dette har jeg tatt for meg her. Jeg er blant dem som tar til orde for at samfunnet skal investere i en «objektivisering» av moralen, via forskning hvor man utvikler metoder for kvantifisering av lidelsens omfang, kombinert med kvantifisering av skade og tap. Et vesentlig poeng her er rettferdighet. For i en slik ligning vil ikke hvilket individ som lider overlast, ha noen innvirkning. Om det er dronningen eller Jørgen Hattemaker som lider, har ikke noe å si. Alvorlighetsgraden styres av en fastsatt verdiindeks, som er har samfunnets tilslutning fordi den er fellesmenneskelig og vitenskapelig basert. I dag styres dette av mer tilfeldige variabler. Blant annet av det jeg kaller for naturlig empatisk appell, som har en naturlig nivåforskjell mellom kjønnene.

Min oppfatning er at radikalfeminismen og METOO-kampanjen er aggresjonsdrevet. Dette er kanskje en drøy antakelse. De refleksjonene som ligger bak denne konklusjonen finner du her, her og her. Aggresjonens primærrespons er vold. Manifestasjonen av denne aggresjonen er i form av sosial vold. Det betyr at aggresjonen er der, volden er der, den rammer, men den er ikke som synlig vold. Radikalfeminismens underliggende aggresjon tildekkes av lag på lag med rettferdiggjøring av sosial vold. Det er denne rettferdiggjøringen som manifesterer seg som et moralsk balletak som er i ferd med å bergta eliten i vårt samfunn. Det er mulig fordi samfunnet mangler moralsk fotfeste.

Den som har lest mine foregående bloggposter, vil oppdage at jeg har tatt for meg forholdet mellom moral og ateisme. Se her og her. Jeg er selv ateist, og da klinger kanskje ikke formuleringen «moralsk fotfeste» særlig bra, særlig etter å ha hevdet at det objektive moralske grunnfjellet ikke eksisterer. Mange religiøse vil da kunne arrestere meg med at måten jeg tenker om dette på, nettopp antyder at samfunnet er i ferd med å glippe på den «gode gamle» religiøst baserte moralen. Ekstra vann på møllen, kan det jo bli at den radikalfeministiske bevegelsen ikke akkurat er kjent som noen religiøs bevegelse. Tvert imot. Innslaget av ateisme på denne siden er vel nærmest total. Men du hører jo ikke dette fra religiøse, nettopp fordi de bifaller den kampanjen som nå pågår. Dette handler jo i all hovedsak om seksualmoral. Og her er de alle på samme linje, muslimer, kristne og radikalfeminister. Min virkelighetsoppfatning på dette er ganske annerledes. Det vi ser her er alfa-menneskets herjinger. Alfa-mennesker har kuppet alle disse bevegelsene, og de fleste andre religiøse bevegelser. Dette har jeg reflektert over her. Jeg er ikke udelt negativ til religion. Men jeg er veldig klar over at religion også er et mektig redskap for maktutøvelse. Og definisjonsmakten på seksualmoralen er i så måte en sikker vinner. Dette fant det religiøse presteskapet ut allerede for mange tusen år siden. Nå har haukene i feministbevegelsen funnet ut det samme, og skapt radikalfeminismen. Det å gyve løs på menneskets seksualitet, er nesten bokstavelig talt, det samme som å sparke under beltestedet. For her treffer man det utilstrekkelige menneskets mest sårbare punkt, både mentalt og sosialt. Vår sårbarhet på området, kaller jeg for den primære kjønnsfrustrasjonen. Og den gjelder begge kjønn. Det har jeg reflektert over her.

Vi må ta tilbake den moralske definisjonsmakten
Jeg tror at det som for noen tiår siden begynte som noen fanatiske kvinners mannshat, har tatt fyr i vår kultur og skapt en sosial brann, som ingen lengre kan stoppe. Hvor det kan ende, vet vi ikke. Men det er neppe bare jeg som er bekymret. Vi ser jo at dette er en massesuggerert bevegelse. Slike bevegelser har vi sett før. Det lover sjelden godt. I verste fall kan ende opp i et totalitært kastesystem hvor sårbare gutter og menn er på laveste nivå. Se gjerne denne videoen. Ønsker du at dine sønner og barnebarn skal vokse opp under et slikt regime? Er vår kultur i ferd med å begå et kollektivt å begå forræderi mot våre barn og barnebarn? Tenk å vokse opp i et sosialt klima som er så menneskefiendtlig. Dette kan skape en sosial arv i form av en tung minuspost i samfunnets humankapital. Forhåpentligvis er dette katastrofetenkning. Korriger meg gjerne. Men jeg tror ikke noen kan benekte at det er en latent risiko tilstede. Utfallet kan enten være et kastesamfunn, eller vi kan få en konflikt som begynte som en illusjon, men som materialiserer seg fordi alle tror på den. Les gjerne min refleksjon om selvoppfyllende profetier. Det utopiske paradiset som radikalfeministene forestiller seg vil aldri komme. Les gjerne mine refleksjoner over dette her.

Nå er det heldigvis at polariseringen ikke har nådd ekstreme høyder i vårt land. Kanskje vi kan dra veksel på at vi fortsatt er et sindig og rolig folkeferd. Jeg håper inderlig ikke at vi importerer denne radikaliseringen fra Nord-Amerika helt ukritisk. Dette trenger en motstemme med tyngde. Vi kommer ingen vei med å stemple hverandre, eller demonisere. Vi må nekte å la oss sortere som for eller mot kvinner eller menn, eller la oss oppildne til å hate det ene eller det andre kjønnet. Ta kontroll på villdyret i deg selv. Din mor var en kvinne og din far var en mann. Dine sønner og døtre, de blir kvinner og menn. Ikke la deg narre til å demonisere dine egne, eller andre. Bli et medmenneske. Bli en ekte humanist. Bli glad i mennesket, ikke på grunn av, men på tross av. La mennesket være menneske. For å få dette til må vi ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Unnskyld meg, men jeg tenker at den beste indikasjon på dekadent moral, er strenge moralnormer kombinert med fiendebilder og dårlig menneskesyn. Det er det vi får når vi overlater definisjonsmakten til moralske megafonaktivister.

Vår tids vestlige kultur er moralsk bergtatt
Det jeg har beskrevet over kan kanskje beskrives slik at kulturen har latt seg bergta av en moralsk usunn ideologi. Og vi er ikke den første kulturen som havner i et slikt uføre. Det gjør sannsynligvis de fleste kulturer fordi mennesket enda ikke ha knekt den kulturelle koden; det å forstå hvordan sosiale prosesser og mekanismer kan bergta kulturer. Men vi ser det jo lettest på andre kulturer, fordi da ser vi det utenfra. I nyere tid har vi sett fascisme, nazisme, forskjellige varianter av sosialisme, kommunisme og forskjellige religiøse subkulturer, som har gått helt amok. Hver eneste gang lar vi oss forblinde og avlede av ideologien som kulturen holdt seg med, og vi tenderer å angi «feil ideologi» som årsaken til at problemet utviklet seg. Så vi har en kamp om ideologier, som både berører den politiske-, akademiske-, religiøse- og filosofiske arena. Det er her min filosofiske tenkning skiller seg ut. Jeg tenker at dette her mest å gjøre med menneskets natur, og med sosiale prosesser skapt av den menneskelige natur, og som gjentar seg om og om igjen i enhver kultur eller ideologi som ikke tar tilstrekkelig høyde for problemet. Når jeg snakker om «alfa-mennesket», «det grå menneske», «hauker og duer», så handler det ikke om noen. Det handler ikke om «de andre» eller utgrupper. Dette er krefter vi har i oss og som er med oss, både som individer og i de sosiale prosesser vi inngår i. Les dette langsomt: vi mennesker er kort og godt ikke utviklet for å fungere i store harmoniske sivilisasjoner. Så lenge vi går på autopilot, så skaper vi patologiske sosiale prosesser. Det er prosesser undergraver enhver visjon om det gode harmoniske samfunn, og som til slutt utgjør en latent risiko for å dra med seg hele prosjektet ned i avgrunnen.

Den bevegelsen som pr. nå har størst destruktivt momentum har jeg spekulert i her. Noen kaller dette for den postmodernistiske bevegelse, og det spekuleres om koblinger mot marxisme. Jeg tenker at alt dette nok kan være unyansert og overdrevet, og noe har agenda i religion eller andre konservative bevegelser. Men det er ikke tvil om at det rører seg så mye i folkedypet at noen synes å ane et mønster av en malstrøm. Vi får håpe at de fleste av oss som alarmerer mot dette overdriver betydningen av det. Men jeg ønsker å være blant dem som advarer mot dette på min måte, ikke bare fordi det utgjør en risiko for å rive vår kultur i filler, men også fordi det gjør vondt og er grunnleggende umoralsk. Denne prosessen er i ferd med å skape en sosial arv som våre barn og barnebarn vil kunne lide av i utallige generasjoner fremover.

Radikalfeminismen er en del av dette. Og via mekanismer jeg har beskrevet over, så snakker vi altså her om et moralsk balletak på hele kulturen. Bevegelsen har kuppet definisjonsmakten på begreper som «rasisme», «voldtekt», «makt», «nedverdigelse», «undertrykkelse», «likestilling», «trakassering» osv. Rasismebegrepet er nå utvidet og tilpasset slik at det omfatter en rekke forhold som ikke har med rasisme å gjøre. For eksempel det å kritisere politikk eller religion. Det samme er skjedd med voldtekts-begrepet. Poenget er at det er skapt et klima med en latent underliggende, ofte språkløs, offentlig fordømmelse av ethvert individ som tenker utenfor denne boksen, som jo blir smalere og smalere etter hvert som slike sosiale stempler utvider sitt nedslagsfelt. Og nå går den radikalfeministiske bevegelsen enda lenger og utvider stadig sin moralske terminologi. Amerikanske begreper er på tur inn:

Rape culture
Ettersom voldtekts-begrepet som jo nå dekker en glidende overgang til seksuell trakassering, som omfatter omtrent absolutt all form for uønskede seksuelle utspill (fra menn), ikke rekker så langt som ønsket, så går man nå over til å snakke om en voldtekts-kultur. Det vil si at selv de menn som i all sin tid har holdt sin sti hundre prosent ren, likevel kan klandres og besudles med stemplet, fordi de, med sin deltakelse i kulturen, sin støtte til samfunnets institusjoner (som f.eks. politi, rettsvesen eller rettssikkerhet), og ikke minst via ubevisste holdninger (mikroaggresjon), likevel, bevisst eller ubevisst er med på å fremme en kultur som gjør voldtekt og seksuell trakassering mulig. Noen går da til og med så langt at enhver heteroseksuell aktivitet fra en manns side, uansett er å betrakte som voldtekt. Så kan man i identitetspolitikkens navn tildele kollektiv skyld. Det en mann har gjort, har alle menn gjort. Det våre forfedre drev på med kan alle vår tids menn klandres for. Dette handler om en ting: legitimering av mannshat. For å ta en sammenligning: «Jødene drepte Jesus, derfor er alle jøder skyldig». Dette handler ikke om utidig knytning til nazisme eller antisemittisme. Det handler om at logikken er akkurat den samme. Det samme gjelder avskrivningen av det etiske menneskeverdet. Det handler om rettferdiggjørelsen av at det er OK å hate en bestemt gruppe mennesker. I går var det jøder, i dag er det menn. Men «du skal ikke tåle så inderlig vel …» heter det vel i et gammelt dikt fra forrige generasjons venstreside, før perverteringsprosessen kom så langt som nå.

Toxic masculinity
Begrepet er utviklet etter inspirasjon, særlig fra amerikanske fengsler, hvor det maskuline får fritt spillerom i form av ekstreme brutale hierarkier. Bekymringen er at det går inflasjon i begrepet, slik at det ender opp med å favne enhver form for mannlighet, slik at menns tilstedeværelse, i visse miljøer blir ansett som giftig.
Mansplaining
Knyttes opp til menns tendens til å «ta over» og «belære», særlig på områder hvor de åpenbart ikke har peiling. Det ligner ikke så lite på Dunning-Kruger effekten. Og det er slett ikke utenkelig at vi menn plages mer av dette enn kvinner.
Når jeg leser om dette i Wikipedia, så fristes jeg til å tenke at vi også har med feminint overfokus å gjøre. Helt konkret tenker jeg da på at dette har selvsagt jeg også opplevd mange ganger. Jeg er liten, unnselig, uten posisjon eller status. Poenget er at dette ikke nødvendigvis har å gjøre med spesifikt syn på kvinner å gjøre. Alle som er underlegne merker slike tendenser. Så tenker jeg at fysisk størrelse ubevisst påvirker oss og utløser rangeringsmekanismer. Det er ikke alltid slik. Det er en rekke parametere som påvirker dette. Men jeg tenker at fysisk størrelse er signifikant. Det er til og med målt til å påvirke lønnsvilkår. Så er altså kvinner i gjennomsnitt fysisk mindre enn menn. Derfor blir de oftere gjenstand for samme fenomenet. Igjen, det er nok mer nyansert enn som så, og kvinnekjønn kan kanskje ha en signifikans. Poenget mitt er som sagt at dette kjenner jeg igjen, og jeg er mann. Hva kan man da skylde på? Hva handler dette om? Mest sannsynlig handler det om rivalisering. For å kunne hevde deg, må du ha en arena å utfolde deg på. I vår art er samtalen, den absolutt mest forekommende arena for dette. I starten av denne bloggen fortalte jeg om en tur på pub, hvor jeg ubevisst gikk i baret, i et forsøk på å etablere en slik arena, hvor jeg også kunne delta i samtalen. Vær da også veldig klar over at dersom en mann ikke klarer dette, så kan det ende opp med fatale sosiale konsekvenser. Jeg tenker at vi alle, kvinner og menn, har våre dialogiske konkurranser, hvor det handler om å vise innsikt, kunnskap, kunne ha noe nytt eller nyttig å komme med. Gjennom dette reklamerer vi for våre ressurser, særlig de mentale, sosiale og økonomiske ressurser. Den som glipper på dette ser mange rygger. Mannlige tapere ser sannsynligvis langt flere rygger enn kvinnelige tapere. Og han varer sjelden lenge i miljøer hvor han ikke klarer å etablere et brohode for seg selv. Så, ja jeg tenker at menn har et større driv til dette. Da er det ikke bare mannlige rygger han ser. Hele den radikalfeministiske ideologi er jo tuftet på blindhet for menn som ikke hevder seg i dette spillet, og hvor en av forklaringene nettopp er manglende evne til å forestille at man kan mer om et tema enn man egentlig gjør. For nettopp den strategien er nok mer en vinnerstrategi enn vi liker å tro. Menn som stiger høyt opp på stjernehimmelen har nok langt mer av dette enn gjennomsnittet. Og det er de menn feministene ser, og ubevisst ekstrapolerer til å gjelde alle menn.
Når det er sagt, så spekulerer jeg i en hypotese om at menns og kvinners kulturspråk er avvikende. Selv om vi behersker det samme språk så kan vår måte å tenke og meddele oss på, avvike på grunn av at vi er eksponert i hver vår subkultur. I så fall kan dette skape en inkompatibilitet i måten vi tenker og samtaler på. Da er det kanskje slik at det i gjennomsnitt krever mer innsats for å etablere forståelse på tvers av kjønn. Da kan det motsatte kjønnets tale oppfattes som en ordstrøm med svak signifikans opp mot hva samtalen «egentlig dreier seg om». Dette kan kanskje igjen forsterkes av at kvinners og menns gjennomsnittsfokus er forskjellig. Lag et kvinneforum og identifiser tema. Lag et mannsforum og identifiser tema. Vi vil oppdage store forskjeller. Uten å ta opp det betente spørsmålet om årsaksforholdet bak dette, så kan vi i alle fall konstatere at det faktisk er slik. Så hvordan handterer enn menn, et typisk kvinnetema, med sitt inkompatible mannlige fokus? Hvordan fremstår dette for kvinner? Og selvsagt er dette motsatt. Selvsagt ser vi kvinner med «sterke meninger» på våre områder, hvor noen av oss fristes til å riste på hodet.
Problemet er vår tendens til å begynne å forakte i stedet for å søke å forstå. Så har feminister altså til slutt klart å sette ord på det, mens menn har klart å sette sine navn på det (Dunning-Kruger). Er ikke det rart?
Men det er åpenbart at dette kan utvikles til en hersketeknikk. Nettopp det at ordet «man» inngår i begrepet, gjør at enhver forklaring kan avvises som «mansplaining». Så når vi har det karakteristiske mønsteret at kvinner anklager og den anklagede mannen må forklare. Da har han mistet sin arena til et begrep som er velegnet til å overse alt som en «talestrøm uten signifikans». Den anklagede har da tapt enda et verktøy til forsvar for seg og sitt.
Jeg sier ikke at det allerede er slik. Men jeg sier at det fort kan bli slik.

Vi trenger et språk for å kunne tenke om det som skjer
For meg handler filosofi i stor grad om å bevege seg i språkløse eller halvdefinerte landskap, og utvikle et begrepsapparat for det, og dermed åpne for muligheten til å tenke om det. Vi setter ord på ting, slik at vi kan invitere hverandre til å tenke sammen. I min filosofi har jeg utviklet en rekke begreper og strukturer i et forsøk på å beskrive sosiale mekanismer, som jeg tror spiller seg ut mellom oss mennesker. Her er min liste over begreper som jeg tror har relevans her:

Moralsk trakassering
Det ligger i odet hva dette er. Det er høylytt trakassering av mennesker som ikke etterlever strenge moralske normer som alfa-mennesker har definert. Ofte snakker vi om emosjonell retorikk. Bagateller blåses opp. Sosial stempling, stigmatisering, over-fortolkning, demonisering. Alt dette avslører dårlig menneskesyn. Det avslører amoral, og regelrett umoral. Man kan ikke få sanksjonene hverken tilgjengelige nok eller grusomme nok. Kombinasjonen av strenge moralnormer og amoralsk grunnholdning, er tegn på dekadens. Moralsk forfall handler ikke om mangel på normer, men heller om urimelige normer som blåses ut av proporsjonen. Det er et hardt skall. Var det ikke «Kalkede graver» Jesus snakket om?
Radikalfeminismen driver utstrakt moralsk trakassering i det offentlige rom. Den er rettet mot gutter og menn. Så har vi spesifikke kampanjer av type metoo. Så har vi selvsagt alt det individuelle som skjer, for eksempel i barnehager og på skoler. En irrasjonell oppfatning om at gutters væremåte er giftig og at de forsøkes tvunget inn i en A4 feministisk rollemodell utgjør en latent risiko for praktiske utslag, særlig på slike arenaer.
Sosial utrenskning
Sosial utrenskning handler om at sosialetiske normer brukes til å sortere ut svake individer, eller individer noen ikke liker. Utsortering kan være alt fra skamming, nedgradering, krenkelser, til ekskludering, sanksjoner eller regelrett lynsjing. Det som definerer sosial utrenskning er at motivasjonen er lett å gjennomskue, som noe annet enn normene i seg selv, eller hensikten med dem. Et annet kjennetegn er kriger-modus, og avsløring av grunnleggende dårlig menneskesyn.
Metoo-kampanjen har åpenbart elementer av sosial utrenskning. Mobben raser inntil individet er fjernet fra sin stilling, og helst straffet. I det offentlige vil alle som rammes av metoo-beskyldninger forsvinne ut av den offentlige synsvidde. Unntaket er jo venstre-lederen, men det er jo en kvinne.
Moralterrorisme
Kombinasjon av moralsk trakassering, sosial utrenskning som skjer gjennom massemedia og sosiale media. Skaper et klima av frykt for å delta med seg selv i den store samtalen.
Radikalfeminismen er vel den bevegelsen i dag som er mest høyrøstet på akkurat dette.
Sosial stempling

Begreper som «seksuell trakassering», «overgriper», «kvinneundertrykkelse» sitter løst.

Begrepsinflasjon
Sterke begreper, som utvannes i den hensikt å kunne stemple enda flere. Her har spesielt begreper som «voldtekt», «seksuell trakassering» og «overgrep» blitt mer elle mindre utvannet, slik at det favner stadig større områder av atferd.
Sosial vold
Sosial vold er handlinger som rammer individets sosiale kapital. Da handler det om skamming, baktaling, karriereknusing, utestenging, omdømmeknusing osv. Jeg er blant dem som tenker at aggresjon i gjennomsnitt er likefordelt på kjønn. Men manifestasjonen av dem er forskjellig. Menn er kanskje i gjennomsnitt mer fysisk, i alle fall mer direkte i uttrykket. Kvinner er mer indirekte og deres vold treffer mer sosialt. Psykisk vold er derimot mer likt mellom kjønnene. Siden radikalfeminismen er kvinnedominert, så utmerker den seg med sterk bruk av sosial vold, en type vold som det ikke er restriksjoner på i samfunnet.
Alfa-menneskets vulgarisering
Jeg er blant dem som tenker at ideologier eller religioner i seg selv har mindre påvirkning på risiko for umoralsk atferd enn vi liker å tro. Karl Marx kan nok ha hatt gode hensikter med sin politiske filosofi, men gang på gang er den blitt vulgarisert og utnyttet av alfa-mennesker. Radikalfeminismen er et eksempel på en slik vulgarisering. Her er det feminismen som er vulgarisert. Det er best beskrevet her. Eventyret om det verdensomspennende patriarkatet, med tilhørende forestillinger kjønnsmaktsperpektivet; ideen om at alt menn tenker og gjør er motivert av å ville dominere kvinner, er så urimelig at enhver mann, innerst inne, vet at dette er tull. Poenget er at det å få gjennomslag for dette, og at dette er i ferd med å bli et tenkediktat for vår tid, er en ren maktdemonstrasjon. Jeg tror at alle ser at keisern er naken, narrativet er pervertert, men signalet er dypere: Dette gjør vi fordi vi kan. Dette er villdyret som taler. Og det signaliserer hvor makten ligger. Og det grå mennesket «undret seg og fulgte etter dyret». Jeg anbefaler at du følger linken om Alfa-menneskets vulgarisering og leser gjennom dette.
Primær Kjønnsfrustrasjon
En stor del av radikalfeminismens fokus dreier seg om seksualitet. Mer presist dreier det seg om demonisering av mannlig seksualitet. I min filosofiske tenkning har jeg vært ganske opptatt av seksualiteten, og jeg har etter hvert blitt klar over hvor sterkt fokus det er på dette i vår kultur. Dette tror jeg henger sammen med at vi her er svimlende nær kjernen av reproduksjon, som jo er våre kroppers ultimate mål. Min erkjennelse er at den naturen som har utviklet dette i oss er amoralsk. Det finnes ingen moral i dette. Det er en blind prosess. Vår navigering på kjønnsmarkedet er ikke utviklet for vår egen velferd. Alt det gode vi forbinder med sex, er naturens bedragerske forlokkelse. Det er ikke bare det at «med smerte skal du føde titt barn», hele prosessen oppleves svært ubehagelig for oss, dersom ikke den går på skinner og moder natur ikke får det som hun vil. Det er dette jeg kaller for primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne gjennom linken. Frustrasjon gjør oss aggressive og det gjelder begge kjønn. Radikalfeminismen får mye av sitt momentum fra den kvinnelige varianten av primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne mer om det her hvor jeg har gjort noen svært interessante refleksjoner.
Dydssignalering
Handler om at det å slutte opp om gruppens normsett også er et signal som befester gruppesamhold og tilhørighet. Følgelig kan motivasjonen bak sterk oppslutning om hellige normer ha lite eller ingenting å gjøre med et genuint moralsk engasjement. Jeg åpnet med å si at jeg mistenker at radikalfeminismen er en sosial prosess som lever sitt eget liv. Da kan denne type mekanisme være det som utløser slike prosesser. Dette har jeg generelt vært inne på her.
Biologinær
Så lenge alt går på skinner vil individet agere intuitivt flytende. Det vil si i stor grad nær den originale emosjonelle profilen. Dette er vår innebyggede biologi. Vi kjenner det i oss som følelser. Min oppfatning er at denne biologien er formet av naturlig- og seksuelt utvalg. De utfordringer førmennesket og steinaldermennesket hadde, har preget vårt emosjonelle register. Men opp på dette har vi en overbygning av kognitiv kapasitet. Denne blir arbeidsledig dersom alt går på skinner. Det er fordi den skal korrigere oss når vi eksponeres for utfordringer som ikke er kompatibel med den emosjonelle profilen. Og det skjer mye oftere i sivilisert kultur, enn i steinalderen. Min hypotese er da at, dersom man utvikler velstandssamfunn hvor store grupper får mye frihet og færre utfordringer, så skinner denne biologiske profilen sterkere gjennom. Vi blir mer biologinære. Og her er det paradoksale at radikalfeminismen som fornekter biologisk innflytelse, jo nettopp bekrefter den gjennom sin ideologi. Spesielt gjelder dette seksualmoralen, som jo begynner å ligne mistenkelig sterkt på streng religiøs seksualmoral som man ser innenfor muslimske og kristne miljøer. Det går på to ting. Det er demoniseringen av den mannlige seksualitet i seg selv, med unntak av utvalgte menn. Dette samsvarer med alfa-hannens enerett på hunner. Og det samsvarer med dyssignalering for å signalisere trofasthet. Så har vi den oppfatningen at pornografi og prostitusjon oppfattes å «fornedre kvinner». Det samsvarer nøyaktig med farskapsusikkerheten. På andre felt så har vi dette med dominans, hvor makt frister til dominans og hvordan dette frister til definisjonsmakt på spilleregler. Den naturlige alfa-hannen praktiseres ingen «likhet for loven», og ideer om menneskeverd er kommet i bakgrunnen. Dette samsvarer med typiske alfa-regimer som kom rett fra steinalderen. I motsetning til dette har man i sivilisasjonen utviklet systemer som gir likhet for loven, ikke basert på identitet eller hvem man er. Det krever kognitiv kapasitet til å innse at dette er den mest stabile løsningen for et sivilisert samfunn. Den radikalfeministiske ideologi her en rekke asymmetrier i dette, noe som igjen avslører at det er alfa-mennesket som regjerer. Og da er slike asymmetrier nettopp et signal om overlegenhet på makt.
Det sosiale univers
Når jeg snakker om univers, så mener jeg egentlig informasjonsstrukturer som individet navigerer i. I tillegg til det fysiske universet har vi tiden, hvor individet befinner seg i sentrum av en fortid og en fremtid, og vi har det sosiale univers som handler om vår navigering i den sosiale sfære. De siste årene har jeg vært opptatt av at til forskjell fra det fysiske univers, som jo erkjennes via sanser, observasjon, logikk og vitenskap, så blir det sosiale universet i stor grad definert, særlig av de mest dominante individene blant oss. Dette har jeg best beskrevet her. Radikalfeminismen befinner seg klart inne på banehalvdelen av det sosiale univers. Det betyr at definisjonsmakt blir den regjerende form for dominans i systemet. Da er det et alfa-trekk å forhindre realitetsorientering. Og her står radikalfeminismen på listen over bevegelser som driver med vitenskapsfornektelse. Det er fordi vitenskapen undergraver radikalfeminismens mest sentrale hellige narrativ om patriarkat og kjønnsmakt.

Oppsummering: Humanisme er å ta den moralske definisjonsmakten tilbake
Å si at menn er dumme og kvinner lure er selvsagt alt for enkelt. På samme måte er det for enkelt å dra frem kjønnskortet med tilhørende konspirasjonsteori hver gang vi ser kjønnsforskjeller eller at ting ikke alltid er kjønnsnøytralt innrettet. Men det er åpenbart at «vi og de»-mekanismene er en mektig drivkraft som stadig frister oss mennesker langs forskjellige kategoriseringslinjer. Her er jo kjønn en synlig sortering. Men det er også åpenbart at det er en fristelse for noen å fremelske disse mørke kreftene i oss, og et det er gode sosiale gevinster å hente på dette. Men for oss som samfunn er dette svært destruktivt. Humanisme handler også om å motstå denne fristelsen.
Radikalfeminismen virker for meg å være en ideologi som i all hovedsak får sin sosiale energi fra en slik hat-ideologi. Det vil si definering og opprettholdelse av fiendebilder og demonisering. Trekkene kan ikke være ukjent for enhver som analyserer sosiale prosesser. Vi vet så alt for godt om utallige andre slike prosesser og hva de fører til. Det som er spesielt med radikalfeminismen er at den går løs på sin egen kultur, som et immunforsvar som løper løpsk og angriper egen kropp. Felles for alle slike prosesser er moralsk forfall i den betydning at individets etiske status faller sammen. Hele ideologien har omdreiningspunkt om forakten mot en stereotypisk stråmann utviklet av en felles demoniseringsprosess over mange år. Dette er en bevegelse som har utviklet vokst seg stor og uregjerlig på ryggen av en humanistisk basert og nødvendig feminist-bevegelse, som handlet om like friheter, rettigheter og muligheter for alle mennesker uavhengig av kjønn, eller andre usaklige sorteringsvariabler. Det er det humanisme er: individets ukrenkelige etiske verdi, med rot i vestlig kristen-humanistisk tradisjon.
Min analyse er at dette først og fremst har kunnet skje fordi den moralske definisjonsmakten er blitt kuppet, via språk, via retorisk gjennomslag i media og politikk. Ingen politiske partier går fri for denne moralske heksejakten. Risikoen for å bli sosialt utrensket er så høy, at alle med posisjoner tvinges til å etterleve det radikalfeministiske narrativet. Det finnes ingen mellomposisjon. Kritikk slås hardt ned på. De sosiale stemplene sitter svært løst. «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Nå hamres det løs på rettsvesenet, til å oppgi sentrale verdier som rettssikkerhet.
Jeg sier at man skal være tilbakeholdende med å spå dommedag. Det jeg ser er at bevegelsen har momentum, og den har en retning. Det jeg er usikker på er om vi er inne på et skråplan som ingen av oss vet enden på. Hvordan ser det egentlige «Ottar-samfunnet» ut? Er det en politistat? Er den totalitær? Er den en tysterstat? Vil vi se «Stasi» eller «Gestapo» allerede i løpet av en generasjon eller to? Eller vil vi se noe lignende tendenser som i Kina? Et overvåkningssamfunn hvor «storesøster ser deg», hvor barnebarnet kan bli utrensket fordi kamera og systemer har detektert at man «stirret» på en kvinne i mer enn tre sekunder.
Heldigvis er det sjelden man gjetter riktig om fremtiden. Jeg håper at dette er kun min egen fantasi som har løpt løpsk. Men jeg tenker at de av oss som fortsatt er kompromissløs på menneskeverd kan engasjere seg for å dekke opp for risikoen. Da tenker jeg at den beste oppskriften er å ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Men det må vi utvikle et språk for. Det er mitt bidrag her.

Noen linker:

Janice Fiamengo: Fallacy Excludendum
https://www.youtube.com/watch?v=JUc0uYrfyHc

Gad Saad: Eksempler på stormer i vannglass
https://www.youtube.com/watch?v=h7BsuV33wGk

Janice Fiamengo: Myths of sexual harassment
https://www.youtube.com/watch?v=7ba-pdQ8eT8

Radikalfeminist innlegg i Washington Post hvor hun mener det er OK å hate alle menn. Min kommentar til akkurat denne er at den viser den dramatiske asymmetrien i politisk korrekthet.
https://www.washingtonpost.com/opinions/why-cant-we-hate-men/2018/06/08/f1a3a8e0-6451-11e8-a69c-b944de66d9e7_story.html?utm_term=.225f3155994b

Øystein Stenes innlegg i Aftenposten. Lignende bekymringer som det jeg har. Og analysen ligner. Her er sitat:

Så, om vi skal være mer målrettet for å komme ondet til livs: Hvordan få kolleger og studenter til å slutte å trakassere hverandre? Det forbausende er at #metoo hadde lite annet å bidra med enn moralisme og sinne her. En samtale om overgripere og overgrepssituasjoner utover det som skaper en umiddelbar emosjonell sjokkeffekt, synes omtrent fraværende.

Selve Linken:
https://www.aftenposten.no/kultur/i/RxwkWA/Jeg-kjenner-et-dypt-ubehag-ved-den-autoritare-tonen-og-massementaliteten-i-metoo-bevegelsen

«Ja vi elsker» er hellig!

Vi er i ferd med å redefinere bannskapen. Listen over forbudte ord og uttrykk er økende. Skamferingen av vår kulturarv er allerede i gang. Vi skulle satt foten ned allerede ved «neger»-sensuren. Nå vil noen i SV hive ut «Ja vi elsker». På tide å sette foten ned, tenker jeg.

For å si det med en gang. Jeg regner meg hverken som nasjonalist, eller tradisjonalist. Det er vel flere år siden jeg feiret 17-mai. Men en ting er hellig for meg, det er de sporene vi har av historien vår. Jeg er opptatt av at fortellingen om fortiden skal være så autentisk som mulig. Selvsagt vet jeg at her har det vært mye pynting og forfalskning. Men vi trenger da ikke å gjøre det verre ved selv å vandalisere de overleveringene vi har tilgang på. Jeg vet ikke om du kjenner det på samme måten, men synet av IS som knuser oldtidsminner i Syria, eller Taliban som sprenger flere tusen år gamle Buddha-statuer får det til å vrenge seg i meg og koke på samme tid. Ja, vi vet at ideologier, religion og normer endrer seg med kultur og tid, men vi trenger da ikke å ødelegge for våre muligheter til å se historien mest mulig som den var, for alle nå og i fremtiden. Er ikke du nysgjerrig på hvordan det en gang var? Noen historikere sier at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den. Andre er mer pessimistiske i forhold til vår mulighet til å lære av historien. Det er en debatt. Personlig tenker jeg at det er viktig å komme så nær som mulig en autentisk forståelse av forløpene til alle de prosessene som til slutt ender opp med å bli vår nå-tilstand. Om denne kunnskapen ikke har så stor praktisk anvendelse fordi forutsetningene alltid endrer seg, betyr ikke så mye. Det som betyr noe er muligheten til å lære noe om mennesket, sosiale prosesser og kulturutvikling.

Så tenker jeg at det ikke er for ingenting at turister strømmer til områder med eldgamle minner og spor fra en fjern fortid. Det ligger noe i oss, en nysgjerrighet, et behov for å komme nær og på den måten skape en mental tilknytning til det som har vært. Det blir en del av enkeltindividets prosess med å plassere seg selv i noe som er større, både i tid og rom.

Da gir det meg en dårlig magefølelse å vite at noen fanatiske propagandister er ute etter å tukle med dette i den hensikt å vri den store fortellingen inn i et trangt virkelighetsbilde, som ønskes implantert i vårt sinn for å kunne befeste sine egen makt over oss.

Da jeg fikk høre at ordet «neger» var upassende, var med en viss overraskelse. For i vår kultur opplevde vi ikke at ordet hadde noen nedsettende betydning. Men de fleste av oss er da høflige og lydhøre, så vi slutter å bruke ordet, finner en erstatning og går videre i våre liv. Vi skjønner jo da også etter hvert at dette i stor grad handler om USA, og de store rasepenningene som er der. Men selv om jeg ikke forstår dette, når jeg prøver å sette meg inn i skoen til en person med afrikansk opprinnelse, så respekterer jeg det. Hvis noen hadde kommet med et tilsvarende forbud mot ordet «nordlending», så ville ikke syntes noe om det. Det er som om vi nordlendinger skulle være av et mer umodent slag, og ikke tåler vitser eller ting som minner om fordommer fra gammelt av. For noen år siden fant jeg ut at jeg også har samiske gener, kanskje ikke nok til å kunne skryte på meg å være same, men dog. Poenget er at en oppfordring om å slutte å bruke ord, slutte å vitse om en hel folkegruppe, i seg selv, signaliserer at man ubevisst anser den folkegruppen som mer umoden. Så om jeg hadde vært afrikaner, så vet jeg virkelig ikke om jeg hadde likt at noen underkaster min gruppe slik «ekstra» beskyttelse. Tipper det er en del som tenker slik. Men, OK dette lager man ikke så mye støy om. Vi slutter å bruke ordet, finner erstatningsord, er høflig mot hverandre og går videre i livet.

Men så er det en effekt av en slik normendring, som jeg først fikk satt ord på flere år senere. Jeg kaller det for moralsk indignasjon og også moralsk trakassering. For det vil alltid være noen individer som blir overfokusert på dette, og skal gå lengre enn alle andre. I dette tilfellet så endte det med at man gikk løs på Torbjørn Egner og Astrid Lindgren, og sikkert også andre skatter i vår kulturarv. Det er her jeg tenker at samfunn og politikere har vært for svake og ikke stått opp for å bevare kulturarven autentisk og ikke la fanatikere ta styringen i å begynne å vandalisere. Kulturarven er det den er. Den forteller om livet, folk og holdninger som var den gang, på godt og vondt. Jeg synes ikke noen burde få fullmakt til å tukle med dette. Og nå i vår tid tar dette helt av. Vi kan ikke lengre si «indianer», og ord som «krøpling» ble til «handicapet», som igjen ble til «funksjonshemmet». Alt dette dreier seg om at begrepene i kulturen utvikler seg til å bli belastende. Så byttes det ut med jevne mellomrom. Man tar ikke tak i det grunnleggende problemet her, som jo handler om at kulturen lider av dårlig menneskesyn. Slike språklige virkemidler fungerer omtrent som å pisse i buksa for å holde seg varm.

Homobevegelsen gjorde faktisk det motsatte. I stedet for å føle seg støtt av ord som «homse» og «skeiv», så tok de eierskap til begrepene, og gjorde dem til sitt eget språk. I dag er trenden snudd. For flertallet i vår kultur har endelig lært å se på homofile som likeverdige. Så kan vi spekulere på om språkstrategien også har medvirket til dette. Jeg tenker at, kanskje kan det ha hatt noe å si. For man har unngått fristelsen til å bruke dette til å reklamere for egen offerstatus. Og det kan ha hatt noe å si. Hvor mye vet man jo ikke.

Nå er ikke jeg blant dem som tror at de som vil fjerne «Ja, vi elsker» føler seg så voldsomt støtt over denne sangen. Jeg har en hypotese om at det er helt andre mekanismer ute og går her. Det er det man på amerikansk kaller for «viritue signaling», altså dyds-signalisering. For det er slik at når normer er i endring, så fyrer dette opp under det sosiale spill. Den vanlige «Jørgen Hattemaker», som må gå på jobb hver dag, som aldri har hatt fri en eneste 8-mars, og knapt har sett et 1-mai tog, klarer jo ikke å følge med på disse spissfindighetene i det sosiale spill. Så man plumper i det, og babler i vei både om «negre» og «indianere», spøker om å klappe damene på rumpa, uvitende om at de fin-etiske samfunnsormene gjør noe knappe svinger nå og da. Man avslører seg som sosialt klossete, og sorteres derfor enkelt ut som mennesker det er lov å forakte. «Harry» er jo ikke i nærheten av å komme på den den moralske forbudslisten.

Så har vi den store gruppen sosialt kompetente grå mennesker, som raskt oppfatter trenden og innretter seg raskt nok til å unngå de helt store sosiale blemmene. Dette er en naturlig sosial sorteringsprosess. Mest sannsynlig foregår den i alle kulturer og til alle tider. De moralske rammene settes i langt større grad av denne type prosesser enn av noens dype tanker om moralens fundamenter.

Og når det er slik at sosial suksess avhenger av denne type ferdigheter, så vi vi alltid finne noen som søker å utnytte dette sosiale konkurranseverktøyet maksimalt. Da handler det om at man utvikler overfokus på normen. Så overreagerer man på selv det minste tegn på avvik. Og man overreagerer voldsomt og gjør dette til en «stor og alvorlig sak». Hvem er flinkest i klassen på å deklarere krenkelsen ved hjelp av spektakulære overtolkninger av enkeltpunkter i de ekstremt komplekse mønstrene i de utallige sosiale prosesser? Og de med størst sosial gjennomslagskraft fremstår som voldsomt indignerte. Og dette treffer allmuen emosjonelt, for det er jo den veien den moralske pendelen svinger for tiden. Så oppmerksomheten blir enorm, menneskene skjerper seg kraftig, skuler på hverandre og det sosiale klima hardner til. Dette er en vekselvirkning, som driver den normative pendelen, ubønnhørlig mot et ytre ekstrempunkt. Jo mer sensitivt, desto mer fokus, desto mer ekstreme utfall må til for fortsatt å høste moralsk kapital ut av en slik bølge bølgen. Dette er det jeg kaller for moralsk indignasjon, og moralsk trakassering, og det leder rett over til det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser. Og jo mer dette blåses ut av proposjoner, jo sterkere må jo reaksjonene bli, desto mer «alvorlig» blir dette. Følgelig blir de sosiale utrenskningsprosessene mer og mer fatale for dem som massemobben rammer. Dette er eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser som spinner ut av kontroll og begynner å leve sitt eget liv. Enkeltindividene blir fanget i dette som i en sosial malstrøm, som ingen aner enden eller dybden på.

For meg er «Ja vi elsker» en del av historien om en nasjon som blir til, i en tid og kultur selvsagt er fjern fra vår kultur i dag. Derfor kan ikke slike tekster hverken bli utdatert eller umoralske. Dette er historien, i nærheten av hvordan det var. Jeg er mer interessert i en autentisk historie som lukter, enn en glansbildefortelling diktert av umodne megafonaktivister.

Jeg hører at noen reagerer på utsagn som «Alt, hvad fædrene har kæmpet, mødrene har grædt». Jeg kan ikke forstå annet enn at man må legge an en ganske smal fortolkning og toleranseløs holdning for å finne noe slikt støtende.

Jeg gikk inn og leste alle versene, og finner faktisk også en strofe om «kvinner som kjæmpet». Slik kan man selvsagt analysere dette, men ut fra et smalt navlebeskuende radikalfeministisk kvinneperspektiv og selvsagt holder da teksten ikke mål. Hva er det egentlig da som holder mål?

Jeg er en person uten tro. Så ser jeg at mye av teksten handler nettopp om dette, om Gud som holder sin hånd over den nyfødte Norske nasjonen. Skulle jeg ikke kunne både tåle og glede meg over dette, som en skatt i seg selv, stående på egne premisser, ikke på mine. Hva annet skulle da falle? Hele verden av klassisk musikk av Bach, Mozart og Beethoven, skulle rase ut for stupet.

Jeg vil advare mot den trenden vi ser, som denne historie og tradisjons-vandalismen er en del av. I USA er man allerede begynt å rive ned statuer. Husk at for hvert kunstverk vi river ned på denne måten, så er det ikke bare for oss vi gjør dette, men også for alle våre etterkommere. Hvem er vi som vandaliserer vår kultur slik at våre etterkommere ikke kan få den nærheten og berøringen som vi nyter godt av?

Jeg har inntrykk av at noe av dette handler om menneskeforakt. Vi er i en tidsepoke hvor vi dyrker glansbildemennesket. Og i offentligheten vil vi ikke vite av mennesker med sosiale eller moralske skavanker. Disse søkes skjøvet ut og ned i den kulturelle glemmeboka. Dyrkingen av glansbildemennesket er kanskje et dårlig tegn på en kultur som er i ferd med å utvikle dekadens; moralsk forfall.

Vi er etterkommere av mennesker, som ikke bare var fattige bønder og fiskere, men som på ingen måte holdt dagens moralske motestandarder. I våre gener finner vi spor av en fortid som ikke kan ha vært grei. Genomet er spekket av arr etter virus. Det forteller om sykdom og tidlig død. Vi har mange flere formødre enn forfedre. Det forteller en historie om utroskap, krig og stramme kjønnsroller. De av oss som ikke er afrikanere har i gjennomsnitt rundt 1,6% neandertal-gener i oss. Kanskje handler det i stor grad om voldtekt. Og, om vi skal fortolke våre emosjonelle profiler som formet av gener, så er også dette klare indikasjoner på en historie, som ikke akkurat holder dagens moralske standarder. Vi har sterke emosjonelle forsvarsmekanismer, mot alt fra urettferdighet, til utroskap, til voldtekt. Det hadde ikke vært slik dersom ikke de gamle tider flommet over av denne type hendelser. Vi er alle barn av voldtektsmenn, mennesker som begikk drap, mennesker som ranet, og kidnappet. Vi er barn av en natur som på ingen måte er moralsk.

Og selvsagt, om du er et menneske, som lever i den dype steinalderen, og det står om ditt barn eller en annens; knappheten er så brutal at en av dem må dø. Foreldre som drepte det andre barnet, og kom unna med det, de ble våre forfedre. Dette er avmakten, som enhver moral balanserer mot. Det gjør ikke uakseptable handlinger mer moralske, men det øker forståelsen.

Selvsagt er det fantastisk at vi i dag har kommet oss så langt at vi kan holde oss med gode moralske standarder. Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke ivrer for dette. Men, vi må ikke glemme at vår evne til å holde oss med slike standarder alltid vil avgrenses mot vår avmakt. Og da er uunngåelig å trekke den konklusjonen at avmakten er økende jo lengre bak i generasjonene vi kommer. Slik er det også med tenkningen. Vår kulturelle tenkning er kommet lengre i dag enn for 200 år siden. Dette er vekselvirkninger som går hand i hand.

Jeg, som er gift med en thailandsk kvinne, har lært meg en lekse ved å se på en annen kultur. Det er respekten for de som gikk før oss. Det er respekten for de eldre, for vår mor som fødte oss, og alle våre forfedre og formødre som ved sine bidrag gjorde det mulig at også jeg kunne trekke livets lodd.

I denne lange store fortiden er tallet på fedre og mødre som har «kjæmpet» og «grædt», så uendelig stort at vi ikke klarer å se det for oss. Ethvert liv i denne uendelige kjeden har vært liv med store lidelser, fortvilelse, kamper kjempet mot brutaliteten både i oss mennesker og ikke minst i naturen.

Hvordan kan vi begynne å sette oss til doms over dette? Hvordan kan vi tenke på å utslette minnet om alt dette, som jo er den ultimate forutsetningen for at vi kan leve de gode liv vi lever i dag? Du kan ikke slette det, for hele dets historie, i all sin storslagne suksess, men også fiasko og elendighet står skrevet i hver eneste celle som bygger din kropp og alt du er.

Vi som lever i dag, vil jo så gjerne sette spor etter oss, slik at vi bidrar til en bedre fremtid for våre etterkommere. Men kanskje i en, ikke så alt for fjern fremtid, så vil minnet om deg og meg bli tråkket på fordi vi er dyrespisere. Vi holder oss med et samfunn som utnytter dyr industrielt. Nazistene blir moralsk spyttet på fordi de lagde lamper av menneskehud. Hvor mye dyrehuder er det ikke vi omgir oss med? Har du vært i et slakteri og sett hva vi egentlig driver med? I tillegg til dette så lager vi atombomber, overbelaster vi kloden, og sender den ut i en klimatisk spiral vi ikke ander enden på. Ja det er oss. Og fremtiden vil tråkke og spytte på vårt minne, fordi vi var totalt umoralske.

Og i en enda fjernere fremtid så finnes ikke mennesket i det hele tatt. Maskinene har avskaffet det økologiske system. Mennesket insisterte på å beholde naturlige habitater slik at dyr kunne fortsette å drepe og spise hverandre. Hele vår biologi, alt vi består av er basert på nådeløs umoral. Teknologien er den eneste moralsk rene muligheten for livsformers videre eksistens. Og maskinene, ikke bare tråkker og spytter på mennesket med all dets biologi, de sletter også minnet om dem, slik at de kan leve i en illusjon om opprinnelse i et glansbildeunivers, uten plass for ideen om en moralsk radioaktiv biologisk natur, som den egentlige opprinnelse til deres eksistens.

Kanskje er en av grunnene til at den thailandske kulturen viser så stor respekt til de som har gått foran, noe så enkelt som frykt for at noen skal gå igjen. Religioner som opererer med forestillinger om at våre forfedre fortsatt lever et eller annet sted, og som ser oss, gjør kanskje noe med oss.

Mennesker i vesten opererer mindre og mindre med denne type forestillinger. Kanskje vi taper noe på det. Hvorfor bør vi vise ærbødighet og respekt til de som har gått foran oss på denne merkverdige livsveien? Da er jeg tilbake til dette med menneskeverd og menneskesyn. Ved å vise respekt, åpenhet og nysgjerrighet i forhold til dette, så signaliserer vi på samme tid vilje til et ekte menneskeverd, som er uavhengig av hva den enkelte klarer å prestere og hvilke skavanker vedkommende måtte ha. Vi kan senke skuldrene, heve blikket å oppdage at vi er sammen på denne livsreisen. Hvorfor ikke signalisere at vi setter pris på hverandre ved å utvise et minstemål av respekt for mennesket, de som har vært, de som er og de som skal komme?

Ta deg sammen og bli et medmenneske. Det innebærer også viljen til å tåle den historien de som skapte vårt land, hadde å fortelle, på egne premisser, uten smålige forbehold.

Gratulerer med dagen 🙂

Å være ateist er ikke et valg II

Er enhver sivilisasjon som ikke er fundert på et transcendent verdi- og trossystem dømt til undergang? Trenger vi religion som et kollektivt idemessig gravitasjonssentrum for å fungere som samfunn?

I siste bloggpost om det å være ateist, var jeg så vidt innom psykologi-professor Jordan Peterson, som eksponent for det jeg oppfatter å innta en pragmatisk posisjon. Det er at vi ikke holder oss med ideen om Gud, fordi vi er så overbevist om Guds eksistens, men som en nødvendig basisdoktrine for i det hele tatt å kunne utvikle og stabilisere et samfunn som fungerer, som et gode for de fleste av oss. Du kan høre Peterson snakke overbevisende om denne tenkemåten her. Hør gjerne gjennom dette før du går videre.

I denne bloggposten vil jeg prøve å si litt om mine tanker rundt disse problemstillingene. Men jeg starter først med utgangspunktet. Da gjentar jeg at det å være ateist ikke er et valg. Om Gud finnes eller ikke, er et fakta-spørsmål. Og jeg er ganske nøye med å unngå å blande dette med verdi-spørsmål.

Så nevnte jeg, i forrige bloggpost at de moralske utfordringer som dette innebærer kan løses pragmatisk ved å late som om Gud eksisterer, eller rettere sagt, ved å late som om jeg tror at Gud eksisterer. Når jeg spiss-formulerer det slik, så blir den uærlige komponenten i dette veldig synlig. Og er det noe Jordan Peterson virkelig adresserer, så er det betydningen av å snakke sant. Og da mener jeg ikke utsagn om Guds eksistens, men utsagn om hva jeg tror om Guds eksistens. Det er denne tilstanden i min hjernes informasjonssystem, som jeg ikke er i stand til å omkalfatre fra den ene dagen til den andre, jeg kanskje bør snakke sant om. For igjen, om jeg, i en så fundamental moralsk tenkning, har utgangspunkt i en løgn, hvor moralsk kan da dette bli?

Og heldigvis sier jeg, har vi det fortsatt slik i vårt samfunn, at om jeg meddeler omverden min mentale tilstand på dette området, så blir jeg ikke gjenstand for omgivelsenes trakassering og sanksjoner. Så mine omgivelser er foreløpig moden og storsinnet nok til å tåle at et mindretall går rundt og har det slik. Det gjør at jeg kan si det høyt. Hadde dette samfunnet plutselig innført strenge sharia-lover vet jeg ikke om Jordan Petersons råd hadde vært så bra. Men det er en annen debatt.

Så jeg er ateist. Hvordan tenker jeg da om den utfordring som ligger i dette?

Så la meg si litt om hvordan jeg forstår denne utfordringen. Den består, så langt jeg skjønner det av tre deler:

Det moralske språket blir ugyldig
Begreper som godt, ondt, rettferdighet, godhet, ondskap, rett og galt har alle dype røtter i utallige generasjoners kollektive tenkning om moral. Og alt dette er som regel viklet inn i mytologiske fortellinger. En ateist, som avviser all mytologi, vil, med rette, kunne utfordres på ureflektert bruk av disse begrepene. Fordi, som Peterson hevder, de forutsetter noe som ateisten ikke tror på. Kritikken er da at vi tar slike begreper for gitt, uten å reflektere over at de forutsetter en transcendent basis. Den åpenbare veien rundt er jo forsøket på å redefinere begrepene. Dette er noe jeg har holdt på med, og som jeg ser at Sam Harris også driver med. For det er jo ingen annen måte å komme unna dette på. Men dette åpner igjen for nye sårbarheter. Vi har selve definisjonsproblemet, så har vi autoritetsproblemet. Definisjonsproblemet handler om at det er vanskelig å definere abstrakte begreper, uten å bruke ande ord, som også må defineres (nominell definisjon). Om man holder på slik lenge nok, så kommer man ofte tilbake til det ordet man begynte med. Med andre ord sirkeldefinisjon. Hovedproblemet er altså å fundere begrepet over i den språkløse verden (ostensive definisjoner).
Så har vi dette med autoritet. Ja jeg kan, på egen hånd, komme opp med refleksjoner og definisjoner på moralske begreper, men hvem er jeg som tror jeg kan diktere dette for all verden? For å gjøre dette må man ha en autoritet som er høyere enn mennesket. Den troendes løsning er Gud.
Dersom det ikke finnes noen Gud, så er alt tillatt
Det var omtrent slik Dostojevskij spissformulerte det. Og, slik jeg forstår det, er dette omdreiningspunkt i romanen «Forbrytelse og Straff». Her går han dypt inn i dette. Problemstillingen går ut på at om situasjonen er slik at det er åpenbart for oss at alle, eller i alle fall de fleste av oss ville tjene på en syndig handling, hva skulle da hindre oss fra å gjøre dette? Den egentlige moralske debatten her er mellom situasjonsetikk og pliktetikk. I så måte er det en debatt som i lang tid har foregått mellom teologer på begge sider av streken. Men som ateist så mangler jo jeg tilgang til den pliktetiske løsningen etablert via ideen om en transcendent Gud. Dermed vil enhver ateist, til syvende og sist måtte svare for hele den skyllebøtten mot situasjonsetikk, som teologer har kommet opp med opp gjennom tidene.
Rasjonalitet
I dette innslaget snakker Peterson om rasjonalitet. For, slik jeg har forstått det, så graviterer Sam Harris løsning seg rundt rasjonaliteten, som erstatning for religion og myter. Kritikk av denne posisjonen (ny-ateisme) finner du her. De problemstillinger Peterson streifer i forhold til dette, deler jeg hundre prosent. Ta for eksempel Adolf Eichmann, som jeg anser som en meget rasjonell person. Det var en tid i en kultur hvor nazi-ideologien var eneste gangbare ortodoksi. Det var en kultur som blomstret i framgang og styrke, og som ingen kunne forutse ville kunne rase i løpet av de første generasjonene. Jeg kaller det for sosial rasjonalitet. Er du ute etter fremgang og suksess, så er det komplett rasjonelt å gjøre som Eichmann gjorde. Poenget er at rasjonalitet som strategi er mål-fleksibel. Du må selv sette ditt mål, bredde dybde, perspektiv og begrensinger. Rasjonaliteten i seg selv er verdinøytral. Det vil ikke si det samme som at den fungerer uten verdier. Det gjør den ikke. Poenget er at den ikke skiller på hvilke verdier som settes inn i systemet. Nazi-verdier fungerer like utmerket som f.eks. et kjærlighetsprinsipp.
Det å utvikle all den logistikken som skulle til for å deportere alle Europas jøder og sluse dem inn mot masseutryddelsens industri-sentra, er en perfekt rasjonell ting å gjøre, dersom det er utryddelse av jøder som er målet.
Dette kan kun oppfattes som irrasjonelt for mennesker som har andre mål.

Etter at jeg laget forrige bloggpost har jeg gått nærmere inn på refleksjonen rundt dette som noen kaller for triangulering. Og det har gått opp for meg at triangulering er en naturlig sosial strategi for implementering av makt; en maktmekanisme. Og den passer perfekt til implementering av moral. Min åpenbaring er at strategien i seg selv er verdinøytral. På samme måten som for rasjonaliteten er den like god på å implementere Sharia, som på å implementere Nazisme. Det vil si at metoden i seg selv sier ingenting om moralens innhold. Og kan derfor ikke fungere som fundament for noe moralsystem.

Dette føyer seg jo bare inn i det jeg i forrige bloggpost definerte som det moralske problemet med forestillingen om den absolutte moral.
I min refleksjon om triangulering har jeg beskrevet hva dette er, hvordan det fungerer og hvordan dette er biologisk utviklet, og hvorfor vi mennesker har en emosjonell programmering som er kompatibel med dette.

Min hypotese er at det er denne emosjonelle profileringen som lurer vår hjerne til å ta dette for gitt, og handtere det som noe absolutt. Les gjerne hele denne refleksjonen her og her, for å se hvordan jeg har tenkt.

Som ateist, så er det selvsagt nærmere min virkelighetsoppfatning å forstå dette på denne måten, enn å tenke seg at det er noe overnaturlig. Og igjen, selv om vi går for det jeg kaller for imaginær triangulering, så butter vi jo igjen mot problemstillingene listet opp rundt forestillingen om objektiv moral.

Det som slår meg når jeg går gjennom dette, er ikke bare ateisme i seg selv, men tanken om ateisme – det vil si ateisme som tankeeksperiment – faktisk er en øyeåpner i forhold til dette. For det, som i første omgang ser ut til å handle om et problem som følger av ateisme, viser seg å være en dypere og mer grunnleggende utfordring ved vår måte å tenke moral på.

Og det gjør jo problemstillingene som Jordan Peterson er inne på, desto mer relevant å ta inn over seg. For, etter min mening er dette reelt. Det handler ikke bare om «dumme» ateister.

Språkproblemet er generelt. Enhver som bruker begreper som «god», «ond», eller «rettferdighet» har en abstrakt forestilling om hva begrepene betyr. Noe av dette kan være både ubevisst, uklart og ureflektert. Dette er problemstillinger som handler om svakhetene i det naturlige språk.

I forhold til moralske begreper så befinner disse seg delvis som fornemmelser i vårt indre mentale landskap, delvis som uklare skyer i det sosiale univers. Det gjør det vanskelig å komme opp med tvingende nødvendige allmenngyldige definisjoner på slike begreper.
Min respons på dette er at, ja jeg anerkjenner problemet. Og jeg tar inn over meg at drømmen om et fulldekkende allmenngyldig begrepssystem på moralens område er en utopi. Men det handler også om at forskjellige etiske teorier eller tenkemåter, krever forskjellige strukturer, og kanskje også forskjellig avgrensing av begrepene.
Men jeg vil da også påpeke at denne problemstillingen ikke bare gjelder for ateisten. Det er en generell problemstilling. Det er bare det at når vi ripper ut hele spektret av religion og mytologi, så blir problemet straks mer synlig og påtrengende. For selvsagt vil også enhver religiøs, troende eller pragmatiker også måtte forholde seg med en viss presisjon til de begreper vedkommende bruker. Dette kan sikkert gjøres ved hjelp av fortellinger, anekdoter og myter. Det kan en ateist også gjøre. Forskjellen er bare at da fungerer anekdotene kun som tankeeksperimenter, ikke som fortellinger fra en påstått virkelighet. Og når vi tenker oss om, så trenger ikke slike fortellinger å ha noen virkelighetsforankring, for å kunne lære oss noe. Og jeg skal være den første til å anerkjenne de gamle teksters relevans og moralske sprengkraft i forhold til akkurat dette. Også jeg kan delta i å tenke sammen om lignelsen om «Den barmhjertige samaritan». Også jeg har mulighet til å høste innsikt av fortellingen om «Den fortapte sønn».

Det er kanskje forskjellen på meg og noen såkalte radikale ny-ateister. Jeg anerkjenner de gamle fortellingenes relevans, og jeg erkjenner betydningen dette kan ha hatt for utviklingen av vår sivilisasjon. Jeg skal være den første til å innrømme at selv, om jeg mangler tro så er jeg åpenbart preget at mye kristent moralsk tankegods. Det som er tapt er den absolutte autoriteten i dette. Det gir meg større frihet til også å tenke kritisk om dette. Det vil ikke si det samme som at verdien i denne kulturarven er tapt. I så måte er det jo fint mulig å bruke begreper som er viklet inn i slike historier, gjerne også med referanse til slike anekdoter, dersom det kunne hjelpe på fellesforståelsen av begrepet. Men samtidig har også jeg frihet til å gjøre egne avgrensninger og finne andre kreative anvendelsesområder. Husk at filosofi egentlig handler mye om dette: sette ord på ting, utvikle en verktøykasse av begreper for å stadig trenge inn i nye områder av vårt mentale og sosiale univers.

Jeg tenker at Daniel Dennett, med sin darwinistiske tenkning om hvordan begreper språk og ord, er sosiale paleo-konstruksjoner, åpner noen interessante perspektiver på dette. Det meste i våre språk er slike konstruksjoner, viklet inn i den kulturelle historien, i hverandre i noe som fremstår både som kaotisk, men likevel med en forbløffende grad av orden. Da er det også åpenbart at det meste vi bruker av ord og begreper, er formet i prosesser hvor det har inngått forestillinger, som ingen i dag aner hva var, og som i alle fall ingen tror på. Alt vi har av Encyclopedia, synonymordbøker, leksikon osv. handler jo i stor grad om forsøk på å redefinere, stramme opp og spisse våre gamle begreper, som ingen vet hvor de kommer fra, men som så lett lar seg tilpasse og bruke til forskjellige formål. Vi har for lengst oppdaget språkets fleksibilitet, dets svakheter og styrker. Det er en enorm lingvistisk kapital vi har arvet, og den er skreddersydd for abstrakt tenkning.

Men dette er ikke universal språklig enginrering. Terminologi fra helseverden kan godt begrepsmessig overlappe med terminologi fra ingeniørfag, men definisjonene er tilpasset hvert enkelt område. Slik blir det også med filosofisk tenkning og med filosofisk/vitenskapelig hypotesedannelse.
Det betyr at vi må innvilge hverandre vår mulighet til å bruke språket til å tenke med, gjøre nødvendige presiseringer og til å formidle våre tanker. Man kan jo tenke seg en mer militant ideologisk eller religiøs retning som tar en slags patent på hele det moralske vokabularet. Det vil jo stoppe kjeften på annerledestenkende for all fremtid. Men jeg tenker at det representerer en ny form for totalitærisme som bryter med fundamentale menneskerettigheter. Det er jo ikke mye moral i det.
I mine tekster har jeg ofte påpekt sirkeldefinisjoner av typen «Gud er rettferdig», «Men hva betyr rettferdighet?». «Det er det som Gud er». Poenget er at definisjonsproblemet er et generelt problem. Det avgrenser seg ikke bare til moralspørsmål, eller ateister. Dette er et generelt språkproblem.

Selvsagt er det mulig å redefinere begrepene, ikke nødvendigvis universelt, men på en måte som gir mening innen for en bestemt tankeverden. Viljen til å innvilge dette, og viljen til å benytte dette verktøyet til å få glimt inn i andres tankeverden, er til syvende og sist også et moralsk spørsmål. Er det slik at vi søker å tenke sammen på denne livsveien, eller skal vi bare søke å undertvinge hverandre?

Språkproblemet er der. Språkproblemet gjelder for alle. Men det er det vi har. Min appell er at vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Neste problem Peterson adresserer er rasjonalitetsproblemet. Og han er ikke den eneste som arresterer Sam Harris, på en slags forherligelse av rasjonalitet, som erstatning for religion. Jeg har allerede påpekt at rasjonalitet som konsept er verdinøytralt. Samtidig er mitt syn på rasjonalitet, at den ikke kan fungere uten verdier. Det som er verdinøytralt er at man kan anvende hvilket som helst verdisett, og det vil fungere like godt.
Her vil jeg påpeke at trianguleringskonseptet lider av akkurat samme problem. En overmakt som implementerer moral, kan være alt fra en Islamsk Stat med sine Sharia-lover, til den snilleste og kjærligste varianten av den kristne guddom. Konseptet i seg selv er verdi-nøytralt, og kan ikke forherliges i seg selv. Jeg tror selvsagt at filosofer har sett dette for lenge siden. Det er derfor Ayn Rand snakker om «Rasjonell egoisme». Det hun legger inn i rasjonaliteten er verdien av et samfunn hvor samspillet er stabilt og fungerer over tid. Det er i individets egeninteresse å leve i et slikt samfunn. Da er det en konklusjon, at det er i ens egeninteresse på lang sikt, at det lønner seg å oppføre seg, holde avtaler, gjøre opp for seg, være rimelig; oppføre seg med tanke på gjensidighet.

Men jeg tror ikke vi kommer videre med dette uten å flagge egne verdier i dette, på en direkte og ukomplisert måte. Det er nettopp dette empatisk etikk gjør. I stedet for å forherlige en strategi, så går empatisk etikk rett på kilden. Og kilden egen og andres søken etter livskvalitet og det gode liv. Jeg kan kjenne det i meg selv, og jeg kan utnytte min kognitive kapasitet til å utvide konseptet til å gjelde alle innretninger med evne til livskvalitet. Dette handler ikke om min autoritet, makt eller min gjennomføringskraft. Det handler heller ikke om hva flertallet i samfunnet måtte ha for seg på akkurat det punktet. Det handler kun om verdier. Og verdier er det som gir retning til våre handlinger. Livskvalitet er basis for det verdisettet jeg setter inn i min rasjonalitet. Det er også det verdisettet jeg flagger ut til omverdenen. Det ligger en selvforpliktelse i det. Så kan enhver gå inn måle alle mine tekster, mine utsagn og mine handlinger opp mot dette. Og dette kan jeg arresteres på. Og selvsagt kommer jeg til kort. Det betyr at, av alt jeg måtte ha sagt eller foretatt meg opp gjennom tidene, som strider mot dette, ikke kan forsvares med min etiske standard. Jeg er selv en person som kommer til kort i alt dette, og slik er det med alle andre også. Dette er et mål for min rasjonalitet. Det er et utopisk mål som må være der for å gi retning.
Her tenker jeg det kan være på sin plass å bringe inn begrepet «humanisme». Det humanistiske i dette er for meg, viljen til å knytte alle mennesker inn denne moralske sirkel. Og når jeg sier alle, så mener jeg ALLE, inkludert mennesker vi elsker å hate, våre fiendebilder og mennesker med en problematisk fortid. Måten vi forholder oss til de laveste av de lave, de kriminelle, de mest elendige, utgjør den nedre grense for vår etikk. Det er det egentlige menneskeverdet. Det er det etiske grunnfjellet.
Men det er også verdt å påpeke en annen vesentlig egenskap med humanistisk rasjonalitet. Jeg definerer rasjonalitet som målbevissthet kombinert med realistisk virkelighetsoppfatning.
Akkurat det med realistisk virkelighetsoppfatning er jo diskuterbart. Vi som er ingeniører og jobber nær realitetene, er jo helt avhengig av grundig realitetsorientering i vårt arbeid. Men det gjelder slett ikke alle. Det er jo mange mennesker som i all hovedsak opererer i det jeg kaller for «det sosiale univers». I det fysiske universet, utvikles virkelighetsoppfatningen gjennom erkjennelse. I det sosiale universet er innslaget av sosial definering langt mer omfattende. Så det er mulig å definere en sosial virkelighet «som den passer oss». Dette er ikke humanisme. Humanismen er ingeniørtenkende. Det er fordi den fysiske virkelighet er det eneste vi mennesker har som felles referanseramme for erkjennelse av virkeligheten. Det å tilslutte seg det absolutte menneskeverd, innebærer også viljen til å forplikte seg på denne felles referanserammen. Ikke fordi vår erkjennelsesevne er perfekt, heller ikke fordi vår får fornuft er ufeilbarlig. Alt dette har svakheter. Men det er fordi dette er den eneste vi kan være felles om, i vår forståelse av verden. Derfor er vilje til forpliktelse på vitenskapen også en del av humanismen.

Så det vi plugger inn i den verdinøytrale modellen vi kaller for rasjonalitet, er humanisme. Dermed er modellen komplett med verdier, og holdning til vitenskapelig erkjennelse.

Alt dette går an å kritisere. Modellen er full av problemer og sårbarheter. Men igjen, vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Og da er det verdt å merke seg at denne formen for rasjonalitet er den eneste som kan være fellesmenneskelig, og som tar alle mennesker med i den moralske sirkel. Jeg tenker at vi intuitivt innser at det å stenge noen mennesker ute av den moralske sirkel, ikke representerer noen prisverdig moralsk grunnholdning.

Da er vi kommet til den siste og kanskje vanskeligste utfordringen Peterson snakker om. Det er det som beskrives som Dostojevskij hovedtema i «Forbrytelse og Straff»: «Uten Gud er alt tillatt». Her vil jeg reflektere over to ting. Først selve det etiske problemets kjerne, og deretter problemets relevans.

Problemets kjerne kan kanskje enklest beskrives i en utfordring jeg har fått av en venn, ved gjentatte ganger:

Dersom jeg, med hundre prosent sikkerhet visste at ved å drepe hundre mennesker, så ville jeg kunne redde en million. Ville jeg gjort det?

Og for å ta det helt konkret. Kanskje nettopp dette var A.B. Breiviks virkelighetsoppfatning da han gikk løs på ungdommene på utøya. Og da har jeg med en gang pekt på hva som er utfordringen: Virkelighetsoppfatning, og erkjennelsen av menneskets evne til å bli så bergtatt av en forestilling at all tvil blir borte. Etter å ha sett og hørt om at dette skjer, gjentatte ganger har jeg kommet til den erkjennelsen at min opplevelse av å føle meg hundre prosent sikker på noe, ikke er noen garanti for at det er sant. Dette er noe som er så viktig at alle barn burde lære det på skolen. Vår egen hjerne lurer oss. Det eneste som kan redde oss er kunnskap om disse mekanismene. Enten ser jeg villdyret i hvitøyet, eller jeg blir slave av det. I min innledning til Det Fanatiske Mennesket, gjør jeg noen enkle refleksjoner om Magda Goebbels, moren som tok livet av alle sine seks barn, for at de skulle slippe å vokse opp i en ikke-nazistisk stat.

Nei, jeg går ikke med på utfordringen at «jeg vet» om utfallet av en massakre på hundre mennesker. For en gang skyld benekter jeg et tankeeksperiment. Og jeg kan selvsagt presses på det. For la oss si at det virkelig er slik at jeg «redder verden» med å massakrere hundre mennesker, og at jeg ikke bare forstår dette, men jeg opplever meg også sikker på det. Jeg er blant dem som likevel ville ha trukket meg fra en slik fristelse. I en virkelighet hvor jeg trodde at Gud, uansett forbyr meg å begå massakre, ville jeg ha dette som en slags rettferdiggjøring av mine manglende handlinger. Som ateist vil jeg mangle dette sosiale redskaper til å rettferdiggjøre meg selv. Stilt overfor et slikt dilemma er sannsynligheten stor for at jeg ville ha tapt uansett. I ettertid ville massens reaksjon på dette avhenge av resultatet. Var det virkelig slik at en million menneskeliv gikk tapt, fordi jeg ikke «gjorde min plikt», så ville jeg bli bedømt som feiging, og i verste fall lynsjet. Men om jeg nå begikk denne massakren ville risikoen uansett være stor for at massen ikke forstår at jeg reddet en million, og jeg ville blitt lynsjet uansett. Så jeg tror at det å «berge sitt eget skinn» i en slik situasjon er mer eller mindre irrelevant. Du er i risikosonen til å bli fordømt uansett. Så en ting er jo fristelsen til å berge sitt eget skinn er irrelevant. Da hadde det vært greit å si at OK, da gjør jeg det jeg vet er rett. Men hva betyr det å vite hva som er rett? Er det å vite hva «Gud mener»? Eller er det loven vi snakker om? Begge deler blir en slags juridisk rett og galt. Og om jeg, som ateist ikke har noen «Guds lov» å forholde meg til, så har jeg i alle fall samfunnets lover. Og det jeg sier her er helt vesentlig. For sannsynligvis vil samfunnets lover, for de aller fleste bety mye mer. Nei, jeg benekter at «uten Gud er alt tillatt». Det er i en slags utopisk naturtilstand at alt er tillatt. Men det er bare en tenkt tilstand. Nettopp fordi alt er tillatt, så vil mennesker begynne å dominere hverandre. Vi får spontan dannelse av dominanshierarkiet. Og, for alle som ikke er på toppen av det hierarkiet, så er ikke lengre alt tillatt. Poenget er at trianguleringsmekanismen spontant er på plass så snart vi har en menneskegruppe som samspiller.

Men merk at det å ha en slik overordnet autoritet kun, i høyden kan frita meg fra ansvar. Det fritar meg ikke fra det etiske dilemmaet. Er det riktig å drepe hundre mennesker for å redde en million andre? Jeg kan slippe å svare på det ved å la «kongen» eller «Gud» svare for meg. Men empatisk etikk går dypere enn dette. For det vi oppdager er at slike trianguleringsmekanismer kan forblinde oss slik at vi tror at dilemmaet er løst. Men problemet i seg selv er ikke løst. Jeg har bare blitt fritatt fra å løse det. Og nettopp den frikoblingen som denne muligheten gir, hvor det moralske systemet blir en skinnløsning, men hvor det moralske resultatet kan bli hva som helst, alt etter «hva gudene sier», de åpner igjen for det jeg kaller for «etiske singulariteter». Det åpner for muligheten til å forsvare hva som helst, også grusomheter, ved hjelp av et moralsk system. Det er moralisme. Empatisk etikk forsvarer ikke denne løsningen. Tvert imot så setter empatisk etikk ord på selve dilemmaet. Det er, og vil alltid være galt å drepe hundre mennesker. Det er, og vil alltid være galt å la være å redde en million mennesker. Og vi kommer ikke unna dette bare ved å gjøre en enkel summering. Vi kommer ikke unna at empatisk etikk uansett alltid bedømmer det å drepe hundre mennesker som galt, uansett omstendigheter. Det gjelder uansett om det skulle være guder eller mennesker eller dyr som dreper. Det er like galt å la være å redde en million mennesker. Det er dette som er dilemmaet. Dilemmaet knuger oss ned i vår avmakt. Det forteller oss at i forhold til saken i seg selv, så er vi mennesker nådeløst utilstrekkelige. All verdens etiske teorier makter ikke å glatte over dette. Empatisk etikk er på dette området, ærlig, og gir ingen verktøy for å komme unna dette. Andre etiske modeller som søker å glatte over dette, handler kun om sosiale prosesser, sentrert om å unnslippe den sosiale konstruksjonen vi kaller for skyld. De løser ikke problemet, men god retorikk kan gjøre mirakler i forhold til å unnslippe fordømmelse og straff.

Så kan vi selvsagt som utilstrekkelige mennesker begynne å snakke om å velge «det minste av onder». Det kan øke forståeligheten av våre handlinger. Dette er absolutt viktige sosiale prosesser som er nødvendig, oss «syndere» imellom. Men, opp imot det moralske idealet som empatisk etikk kobles opp mot, vil det aldri gjøre handlingen moralsk akseptabel. På den måten er moralen flyttet ut av det sosiale domenet for handtering av alt det ugreie mellom oss. Det står der kun som et utopisk ideal. Det er noe vi kan måle opp mot, men aldri bli fullkomne på.

Mye mer kunne vært sagt om dette. Min drøm er jo å kunne gå inn i den store menneskelige samtale, på disse premissene, hvor vi blir mer bevisst hva moral ikke er: Det er ikke en retorikk for rettferdiggjøring av oss selv og våre handlinger. Den er heller intet moralsk smykke, eller noe spar-ess i det sosiale spill. For vi er alle håpløst til kort i forhold til et slikt ideal. Så det kunne i det minste legge en demper på bruken av dette i det sosiale spill. Det kunne dempet vår fristelse til å forakte hverandre, og til å søke aggresjonens utløp ved å stemple hverandre som moralsk mindreverdige. Vi mennesker har ikke mer dritt på oss enn den vi tillegger hverandre. Vi må bli modne nok til å legge skittkrigen bak oss, så kunne vi begynne å snakke moral på en anstendig måte.

Til slutt vil jeg si litt om relevans opp mot dette å kunne «fundere moralen på fast grunn». Jeg har en del refleksjoner om dette. Les gjerne det som står her og her og her. En oppsummering av dette er at refleksjoner over moralens dypeste fundament, ikke akkurat er det hverdagsmennesket klør seg mest i hodet over. Som regel er dette en beskjeftigelse som privilegerte mennesker med mye livsoverskudd kan engasjere seg i. Og selv her er engasjementet neppe alltid genuint. Det kan like gjerne handle om sosialt spill, og hvem som er flinkest i klassen til å komme opp med de mest sofistikerte argumentene. Det er ikke dermed sagt at ikke hverdagsmennesket er moralsk. Det er bare det at moralen er så tett integrert i de sosiale prosesser at den, i seg selv, blir usynlig. For hverdagsmennesket handler moral om lovens lange arm, religiøse dogmer og myter, hva andre måtte tenke og tabuer som flyter rundt. Og dette gjelder uavhengig av personlig tro. Fremfor alt så ser det ut som at innhold i livssyn og religion har lite innvirkning på hverdagsmenneskets moralitet. Det grå mennesket, er det grå mennesket uavhengig enhver ideologi. Lag en sosial aksept for utstøting og folkemord på enkelt-grupper, og det blir resultatet, uavhengig av ideologi. For dette er, i all hovedsak, styrt av villdyret i oss; alfa-mennesket og alle dets tilbedere. Riktignok kan vi slå hverandre i hodet med at Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot var ateister. Men alle menneskene rundt dem, og folkene som lydig fulgte opp, hadde nok troende flertall. Hva som gjør akkurat disse så store, handler neppe om noe annet enn sammenfall med folketall og teknologi. I ettertid har vi jo massakrene på Balkan og i Rwanda. Kanskje er det slik at ideologi har mindre innflytelse på dette enn vi liker å tro. Alt som skal til er oppfattelsen av en allmenn sosial aksept for å begå ugjerninger, og flertallet av oss står klar til å hugge til.

Men hva så med alfa-regimet på toppen av pyramiden? Hva om man ikke føler seg bundet av en imaginær overmakt står hevet over alle mennesker? Dette kan jo medføre at det ikke lengre finnes noen sperrer for hva et slik regime kan foreta seg. Ville det det da ikke vært en betryggelse at regimet føler seg forpliktet og ansvarlig overfor en enda høyere imaginær overmakt? Jeg tenker at det kan slå begge veier. For, som tidligere nevnt: selve implementerings-mekanismen med «makt bak budene» er verdinøytral. Systemet fungerer like godt for det vi oppfatter som moralske bud som for umoralske bud. Hva stopper alfa-regimet fra å etablere sin egen transcendente røde direktelinje opp til Gud? Om den andre enden befinner seg i Allahs himmel, Jahves-himmel, djevelens helvete, eller i alfa-kongens fantasilandskap, er det jo ingen av oss som kan kontrollere. Poenget er igjen å understreke at selve implementeringsmekanismen er verdinøytral. Den sier ingenting om innholdet i moralen som følger med. Dersom alfa-regimet i utgangspunktet er moralsk, f.eks. har gode tanker om menneskerettigheter og menneskeverd, så står dette på egne ben, fordi alfa-regimet i seg selv representere den makt som implementerer dette. Det trenger ikke selv å svare for noe. Så kunne man kanskje si at, for å forsterke det hele så tyr alfa-regimet til en slags imaginær guddom som står for den ytterste imaginære legitimering av dette. Men, som sagt, for Jørgen Hattemaker, vil jo dette stort sett bare bli fjern teori. Det er alfa-regimets implementering som er relevant, ikke en teoretisk imaginær overbygning. Men jeg tenker at akkurat dette, altså et moralsk alfa-regime er forholdsvis sjelden. Lykkelig er det folk som for en stakket stund får et godt og menneskevennlig regime til å styre over seg.

De aller fleste regimer er ikke på denne måten. Alfa-regimer har en tendens til å bli narsissistisk, seg selv nok, og tilsvarende tape respekten for sine medborgere, med all den grøss og gru det kan medføre. Makt korrumperer. Og det er her jeg virkelig tenker at religionen fort kan bli et tveegget sverd. For riktig nok kan redselen for Guds straffedommer kanskje bremse regimet fra sine verste handlinger. Men jeg tenker at den siden av sverdet er ganske sløvt. Dersom regimet først er umoralsk, så er sannsynligheten for narsissistisk opplevelse av en egen særberettigelse temmelig stor. Enhver religion, enhver ideologi kan omformes i alfa-menneskets interesse slik at det gjenspeiler denne særberettigelsen og plasserer den berettigede inn i en egen moralsk kategori, samtidig som hverdagsmenneskene skyves ut av den moralske sirkel. På den måten kan regimets umoralske forsett rettferdiggjøres av ideologier, som kanskje en gang var ment for det motsatte. Enhver idelogi, også religion har potensiale for denne type vulgarisering. Den gode hersker trenger ikke slike moralske forsvarsmurer for seg selv. Men her har det onde regimet et verktøy som gjør det mulig å presse uretten mye lengre, før opprøret bryter løs.

Det faktum at imaginær triangulering kan fungere som et slikt våpen gjør at man burde kunne stille noen kritiske spørsmål ved visdommen til en guddom som arrangerer tingene på denne måten. For det første er guden usynlig og for de fleste og stort sett fraværende i sitt uttrykk. Da overlates formidlingen til enhver som måtte ha overbevisningskraft nok til å forlede flertallet til å tro at han har en eller annen direktelinje til guddommen. Tenk deg hvilken maktforsterker som ligger i dette.

Dette er da også grunnen til at jeg lenge har foreslått at denne måten å rigge det på neppe er resultat av en god og vis Guds tenkning. For dette legger veien vid åpen for ethvert alfa-regime til å misbruke sin makt, hvilket 99% av dem faktisk gjør, dersom muligheten byr seg.

En klok og vis gud ville ha kommunisert moralen direkte til hvert enkelt menneske. Så kanskje er det det Gud har gjort. Det vil jo løse svært mange av de problemene som er nevnt.

Akkurat denne løsningen er det Esben Ottosen er inne på i verdibørsen her. Ottosen åpner for muligheten for at Gud har nedlagt sin objektive moral i oss, i form av et slags moralsk kompass. Denne hypotesen løser flere av de problemstillingene jeg har nevnt over. Vi blir i stand til å gjøre moralske vurderinger, også av det som kommer utenfra og som påstås å ha guddommelig opprinnelse. Moralen eksisterer i oss, og vi har en felles fornemmelse av dens innhold. Men da er vi selvsagt tilbake til spørsmålet om det fortsatt kan kalles for objektiv moral. For så langt jeg oppfatter det, så handler objektivitet om noe som er utenfor og uavhengig av mennesket selv. Det kan man jo ikke si om denne løsningen. Og problemet blir jo påtrengende når vi videre oppdager at kompasset er uklart og påviser at det moralske nord spriker med alt for store usikkerhetsmarginer.

Jeg synes uansett at det er fint at Ottosen er åpen for dette. Så får det bli en akademisk diskusjon hva man kaller det for. Men, i og med denne kuvendingen, så er jo plutselig vi ateister igjen med på det moralske laget. Med moralen i oss, vet jo vi hva vi snakker om, akkurat like mye (eller like lite) som alle andre.