Hvor er det manglende mellomledd? En gang i livet hadde jeg muligheten til å respondere på denne utfordringen fra en kreasjonist. Jeg irriterer meg grenseløst over å ha skuslet den bort. I dag ville mitt svar vært: «Se deg i speilet min gode mann. Se deg i speilet og du ser rett på det manglende mellomledd».
For det er ikke slik at vi mennesker har utviklet oss fra dyrene. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskaper. Forskjellen på disse to konseptene er dramatisk. Det første plasserer oss mennesker utenfor biosfæren. Og det gir oss en slags opphøyet status i forhold til naturen. Det andre konseptet dekonstruerer denne opphøyde forestillingen. Min naturalistiske spissformulering:
Vi mennesker er av naturen vi er natur og vi har en natur.
Og jeg mener å ha fullt vitenskapelig belegg for en slik påstand. Samtidig er dette en påstand, som ikke bare er religiøst kjetteri, men også politisk ukorrekt i vår tids sosiale klima. Og det finnes antivitenskap på begge sider, utviklet for å benekte akkurat dette. Kampen om menneskenaturen har jeg skissert her. Min naturalistiske grunnholdning er altså at menneskets slektskap med resten av naturen er mer nærgående og påtrengende enn mange av oss liker å tenke på. For, mens kreasjonisme benekter slektskapet totalt, så har vi en tidsånd i dag hvor slektskap aksepteres, men kun opp til halsen. Dyret stopper ved den siste nakkevirvelen. Det er gått noen år siden hjernevaskdebatten la seg. Men et besøk i Norge, av den kjente kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson i oktober 2018 har blåst nytt liv i den, og den ruller videre. Kan biologiske mekanismer være en del av årsaks-komplekset bak det såkalte liketillingsparadokset? Jeg går ikke videre inn i den debatten, men bare konstaterer at dette er noe som engasjerer, og som kanskje burde interessere vår tids filosofer i større grad.
På et vis så reiser dette helt grunnleggende spørsmål ved måten vi mennesker forstår oss selv og vår plass i tilværelsen. Hva vi tror om dette avgjør hvordan vi fortolker oss selv, verden og hvordan vi navigerer i det sosiale univers.
En gang i starten på min hobbyfilosofiske reise, for 30 år siden så skrev jeg følgende spørsmål:
Kan jeg vite noe om verden uten at jeg først vet noe om meg selv?
Kan jeg vite noe om meg selv uten at jeg først vet noe om verden?
Da jeg kom over dette noen tiår senere, så oppdager jeg hvor styrende disse tankene har vært for min videre tenkning. For, på et vis, så er hele det prosjektet jeg i dag kaller for subjektivisme innebygget i disse spørsmålene. Måten jeg fortolker verden på kan aldri bli uavhengig av meg, og måten jeg fortolker meg selv på, kan aldri bli uavhengig av mine forestillinger om verden. Det har ledet meg til utsagn som:
Enhver filosof er fanget i sin egen tid (Se her)
Det har nå gått 160 år siden Darwin utga sin banebrytende bok om evolusjonsteorien. Men filosofer er kanskje tregere i avtrekkeren enn andre. Har man virkelig ikke oppdaget at dette er den største filosofiske revolusjonen siden Platon? Det er på tide å ta dette inn over seg, ikke bare som en ytre narrativ til forsvar for f.eks. ateisme, men som et fundamentalt narrativ som også handler om og har preget vårt mentale univers fra A-Å. Det er egentlig dette «den hårete ideen» om Den Store Splinten egentlig handler om. Jeg har beskrevet det nærmere beskrevet her (dette bør leses for å få med seg sammenhengen)
Når jeg snakker om «det manglende mellomledd», så er det et hint om at det vi opplever som vår «menneskelighet» på ingen måte står i perfekt harmoni med det gamle, og at vi opplever og vansmektes av denne disharmonien hver eneste dag i vårt liv. Vi har idealisert det menneskelige, men oppdager gang på gang at vi kommer til kort. Det er ingen nyoppdagelse jeg serverer. Mennesket har kjent på denne ubalansen, så lenge mennesket har vært menneske. Med språket fikk vi satt ord på det. Begreper som som «synd», «karma», «kjødet» og «ondskap» er språklige uttrykk som sentrerer rundt problemet.
Mennesket er det mest sosiale dyret på hele kloden. Det har vært en enorm suksess. Kostnaden har vært utvikling av kognitiv kapasitet nok til å overstyre villdyrets impulser, som så oftest vil noe annet og spriker i alle retninger. Men denne overstyringen er et kompromiss vi aldri kan komme unna. Derfor blir det aldri perfekt.
Det nye handler, ikke bare om å rydde bort inadekvate tankekonsepter rundt dette, men å se dette med nye øyne i lys av moderne vitenskap. Mennesket er i behov av en nyorientering om synet på seg selv, uavhengig av myter om ånder og demoner, men heller gjenoppdage realitetene: Vi har dyret i oss, og det dominerer vår atferd mer enn vi liker å tro.
I min tankeverden handler dette om erkjennelsen av kampen i vårt sinn, at den aldri blir avklart, at vi ikke kan leve uten det, at vi aldri kan overgi oss, men at fornektelsen av det gjør oss til slaver av det. Det betyr i klartekst at mennesket er dømt til et liv i kamp, med lidelse, ufullkommenhet, og utilstrekkelighet, men at vi kommer best ut av dette ved å «se villdyret i hvitøyet». Det betyr i klartekst å akseptere skjebnen, hvem vi er og mobilisere viljen til å være i tilværelsen med dette som grunnbetingelse.
Dette grunnsynet på mennesket danner basis-posisjoner i alle filosofiens grunndisipliner, epistemologi, ontologi, språk, logikk og ikke minst etikk.
Menneskets hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på overlevelse og reproduksjon. Men reproduksjon forutsetter ikke teoretisk forståelse av virkelighetens innerste natur, kun evne til å navigere i verden. Til dette har vi, i tillegg til sanser, utviklet logikk og språk, som harmonerer med de utfordringer arten er eksponert for gjennom utallige generasjoner. I tillegg har vi, fordi vi er en sosial art, utviklet mekanismer, på toppen av alt dette, som hjelper oss med samspill og samarbeid. Mye av dette har vi språklig plassert under den kategorien vi kaller for moral.
Når vi nå tar utgangspunkt i at evolusjonen er en høyst ufullkommen prosess, at vårt sinn preges av den samme feilbarligheten, og at det samme gjelder de sosiale prosessene, så er jo på mange måter opplysningstidens idealer, på områder som erkjennelse, sannhet, forståelse og moral, blitt utopi.
Den filosofiske respons på dette er kanskje naturlig postmodernisme.
Min analyse er at postmodernismen er en nødvendig korreksjon til opplysningstidens mest naive tilbøyeligheter, men at den samtidig utgjøre en fare for vulgarisering. Det at menneskets oppdager ufullkommenhetene i sin egen tenkning, forståelse og moral, medfører med ingen nødvendighet at opplysningstidens idealer må forkastes.
Postmodernistisk tenkning trekker ikke analysen langt nok på den måten at man ser sammenhengen mellom vår utilstrekkelighet og den vitenskapelige forståelse som også inkluderer oss selv. Man kan være fristet til å tenke at deler av postmodernistisk tenkning ble vulgarisert, slik at vitenskapsskepsisen ble for dominerende før man rakk å trekke den endelige konklusjonen, basert på vitenskap. Min analyse av postmodernismen (på sitt verste) finner du her.
Resultatet er at filosofiske miljøer i vår tid på mange måter har sviktet sin oppgave, og at mye av den forvirringen, konfliktnivået og polariseringen kunne ha vært unngått dersom filosofene hadde vært mer politisk ukorrekt (slik som f.eks. Sokrates må ha vært nettopp det). Når ledende samfunnsdebattanter tar til orde for å skrinlegge Ex. Phil. så handler det kanskje om at filosofien tar tapt sin relevans, nettopp på grunn av politisk korrekthet.
Oppsummeringen av den store splinten er at vår evolusjonære historie antyder en periode med «unormal» sterk hjernevekst. Dette kan ha skapt en evolusjonær vokseverk for hele arten. Det handler igjen om inkompatibilitet mellom måten vi lever på og impulsene fra vårt emosjonelle system. Det koster anstrengelse å være menneske, og det medfører lidelse og smerte på en ny måte. Det mentale og, ikke minst, de sosiale prosessene er fulle av fallgruver som truer med menneskelighetens sammenbrudd. Vi lar oss alt for lett «lede inn i fristelse», for å si det på religiøst språk. Poenget er at vi kan ikke kvitte oss med «fristeren» uten at vi kvitter oss med oss selv, taper meningen med livet og alt som er. Vi er ugjenkallelig forbundet med dyret i oss selv. Samtidig kan vi ikke overgi oss uten å miste vår egen menneskelighet, og vi kan heller ikke fornekte villdyret uten å bli slave av det. Mitt «hårete bidrag» i dette er fokus på at bevegelse fra menneske til massemenneske også utløser de samme mekanismene. Som massemenneske, enten det er massesuggesjon, eller det sosiale spill, så kan det utløse henfall til dyret i oss, og at dette skjer hele tiden.
Dette blir da også et bakteppe for min livsfilosofi, beskrevet i Det Modne Mennesket. Her handler det om viljen til å forstå, og akseptere denne kunnskapen, viljen til kompromiss, viljen til å leve med ufullkommenhet, utilstrekkelighet og viljen til å tåle det hos seg selv og andre.
Videre slår dette inn i den politiske filosofien. Skal vi skape et godt samfunn, må vi opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral. Men for å opprettholde høy grad av rasjonalitet, og god moral, så må vi forstå oss selv. For å forstå oss selv må vi forstå mennesket. For å forstå mennesket må vi forstå evolusjonen, og vår egen evolusjonære historie. Uten at vi forstår og innretter samfunnet deretter, så legger vi kimen til at dette går galt, gang etter gang etter gang. Det er på tide vi oppdager det grunnleggende problemet, adresserer det og innretter samfunnet og livene våre etter dette. Det er det min filosofi går ut på.