Postmodernisme II Følelser over fornuft?

Hvor mye medynk føler jeg når jeg hører om en 20 år gammel kvinne som opplever ubehagelige tilnærmelser fra en betydelig eldre og mektigere mann på en parti-sammenkomst? Jeg lukker øynene og kjenner ingenting. Burde jeg kjenne noe? Kanskje er det fordi jeg er en eldre mann, og jeg aner ikke et fnugg om følelseslivet til yngre kvinner av i dag.

SeksuellTr

Men kjenner jeg så mye medynk over en kjendismann, som ble overmodig av alkohol, ikke lengre klarte å kontrollere impulser og går hen og prøver seg på en tiltrekkende dame som er så alt for ung? Så ble han avvist, full av fylleangst dagen derpå og håper hele episoden skal forsvinne i glemselens mørke. Men mange år etterpå oppdager han at historien har levd sitt eget liv i omgivelsene rundt ham, at det er blitt snakket om ham, men ikke med, ikke før saken eksploderer i media. Kjenner jeg medynk med ham? Jeg lukker øynene. Nei, jeg kjenner ingenting.

Hva om han har barn i skolealderen, som må gå på skolen hver dag og vite at alle andre vet noe skammelig om sin egen far, kanskje få høre det, kanskje oppleve ubehageligheter. Kjenner jeg medynk med dette? Jeg overraskes over at selv dette gir lite respons i min emosjonelle resonansbunn.  Er jeg helt følelsesflat? Eier jeg ikke omsorg? Er jeg da psykopat? Så begynner jeg å lete i mitt eget sinn etter spor av medynk; spontane emosjonelle responser på ting jeg ser andre utsettes for. Jeg innser jo raskt at mitt sinn er fullt av minner hvor jeg opplevde å synes synd på andre. Jeg syntes synd på broren min da han brakk skia, dagen etter at han fikk nye ski i julegave. Jeg syntes synd på søsteren min, etter at jeg selv pakket henne full av iskald snø, men så gråter hun, og det stopper min ugjerning. Men selv i dag kjenner jeg følelsen, når jeg tenker på synet av den lille jenta som gråter, på grunn av det jeg gjorde. Og jeg kjenner på utallige episoder med mine egne barn, med alle de knall og fall de var utsatt for i oppveksten. Noen ganger tar medynken så tak i meg at jeg får problemer med å stå. Som for eksempel da jeg hørte en historie fra Kina. TRIGGERWARNING TRIGGERWARNING: Er du en sart sjel les ikke dette:

Det var under ettbarnspolitikken i Kina. Tradisjon og kultur favoriserer guttebarn. Så har vi altså et par som får et jentebarn og dermed et «problem». Så skjer det at moren blir gravid igjen. Familien flytter langt avsides for å skjule dette. Og de får da en sønn. Datteren kan da ha vært rundt tre år. De klekker da ut en plan om å kvitte seg med datteren i det skjulte. Og de gjør da dette på en forunderlig måte. De forteller jenta at hun skal graves ned fordi de ikke har bruk for henne lengre. Jenta er selvsagt motvillig men blir så tatt med ut i skogen. Der graver de et hull, som de legger barnet opp i. Barnet blir redd, gråter fortvilet, og kan ikke skjønne hvorfor mor og far må grave henne ned. Hun ber tynt for seg kjemper imot og vil opp igjen. Det ender med at de slår henne i svime med spaden, og graver henne ned. Historien er fremkommet via politiforklaringer i ettertid.

Da jeg første gang hørte denne historien, som nok var langt mer detaljert enn det jeg husker nå, så brøt jeg sammen og slet med dette i dagevis. Den dag i dag griper denne historien meg fortsatt. Når jeg kjenner på denne følelsen så vet jeg at den er unik. Jeg oppdager at det er forskjell på å sette seg inn i en annens situasjon, søke å mane frem hva den andre opplever, og det å regelrett synes synd på noen. Begge deler handler om empati, men denne siste varianten er så direkte, så språkløs, spesialdesignet for å drive individet til omsorg, beskyttelse eller fortvilelse over å ikke kunne hjelpe til når det gjelder. Jeg oppdager også at min evne til medfølelse med andre utenfor slekt og venner som regel knytter seg til det fatale; det å få dødelig kreft, det å bli dømt til døden eller lange fengselsstraffer, det å bli lynsjet, det å sulte i hjel, det å havne i krig, det å utsettes for voldtekt. Selvsagt slår dette sterkere inn når det er barn involvert; synet av den døde smågutten på stranden, eller hvordan lille James Bulger møtte sin skjebne, torturert i hjel av to litt eldre gutter.

Jeg tar med dette i et forsøk på å sette litt perspektiv på det vår tids sosiale utrenskningsprosess. Men jeg er usikker på hvor universell denne delen av min empati er. For det er åpenbart at vi har andre følelser som effektivt kan sette vår empati i sjakk matt. Da tenker jeg spesielt på aggresjon og hat. Det kommer jeg tilbake til.

 

I et stort samfunn med utallige nære og fjerne, kjente og ukjente, så er det ikke rart at vår hjerne ikke mobiliserer medfølelsen for alt og alle. Den har regelrett ikke kapasitet, på samme måte som at jeg som individ heller ikke har kapasitet til å avhjelpe alt som er galt i samfunnet. Hjernen har en biologisk agenda, og den er ikke alltid kompatibel med utfordringene i en moderne sivilisasjon.

Dersom vi skulle basere samfunnets felles etiske basis på hva hver og en av oss måtte føle av medynk, så vil dette raskt føre til konflikt. Jeg kan tenke meg at det er derfor de fleste filosofier ikke baserer sine etiske teorier på medynk. Det er her jeg skiller meg ut fra de fleste andre tenkere, fordi jeg likevel holder på at empati er den grunnleggende emosjonelle responsen som etikken skal bygge på.

Men om jeg stoppet her, så vil kanskje noen postmodernister nikke på hodet å gi meg tommelen opp. Fordi en postmodernistisk refleksjon er nettopp at følelser trumfer fornuften. Her reflekterer jeg over hvorfor det ikke er noen god ide at hverken følelser eller fornuft får overtaket. Dette er helintegrerte systemer, som ikke er laget for å vinne over hverandre. Tvert imot er det balanseringen mellom disse to som utgjør det beste villkåret for det gode sosiale samspillet mellom oss.

Jeg har lagt empatien i bunnen for min «empatiske etikk». Det er fordi at empati er den eneste følelsen vi har, som er ensidig rettet utover mot andre individers ve og vel. Det meste vi har av andre følelser baserer seg i all hovedsak på frykt og begjær. Aggresjon er også en form for begjær. Den er medfølelsens rake motsetning. Mens omsorg handler om å oppfatte andres lidelse som sin egen lidelse og dermed fungerer som motivasjon for handlinger som reduserer lidelsen, så handler aggresjonen om å omsette andres lidelse til egen nytelse, og dermed handlinger som forsterker lidelsen. Derfor er disse to i direkte konflikt med hverandre. Og de går på bekostning av hverandre. Det har jeg beskrevet nærmere her.

Nei, jeg synes det er vanskelig å mobilisere medfølelse for en 20-åring som fikk ubehagelig mye oppmerksomhet på en partifest for noen år siden. Og selvsagt vil min hjerne komme opp med forestillinger om dyds-signalisering, oppmerksomhetstrang, eller bare ren skjær aggresjon mot en man ikke liker. Så tenker jeg, med min mannshjerne, at en person som er så tiltrekkende at enkelte i omgivelsene tar stor sosial risiko i forsøk på å tilnærme seg vedkommende, må befinne seg på livets solside. Det er en enorm sosial og seksuell kapital å sitte med.

Hvilken sosial superflaks har ikke den som både har den kompetansen og den sjarmen som skal til for å få innpass i partiets innerste sirkler, noe de fleste av oss andre bare kunne drømme om. Og hvilke fremtidsmuligheter avtegner seg ikke av et slikt utgangspunkt. Om hun vil, så er hun en del av den innerste elite. Hun har muligheten til en lysende karriere, interessante oppgaver, bli betrodd, bli utvalgt og skinne som en sol. Nei, jeg sliter med å mobilisere medfølelsen for at hun, som en bivirkning, også får oppleve et ubehagelig trykk av seksuell oppmerksomhet på slike sammenkomster. Så tenker jeg på noen av hennes medsøstre. Noen som hadde en litt mer uformelig kropp, og som kanskje fikk høre slibrige kommentarer opp gjennom oppveksten, som mistet selvfølelsen, som falt av lasset. Kanskje i 20 åringens historie, så gikk det en slik jente i hennes klasse. I slike mobbeprosesser er det som regel et fåtall som er aktive plagere. Resten er mer anonym. Jeg kaller de for grå mennesker. De tar aldri noen i forsvar. Så kanskje denne 20 åringen var en slik litt mer anonym person. Hun så ikke denne jenten, inviterte henne ikke, og glemte henne så fort skoletiden var over. Så det sitter kanskje en jente hjemme på denne kvelden, en som bare kunne drømme om å bli invitert på partifest, og som uansett aldri ville fått oppmerksomhet fra noen som helst på en slik sammenkomst. Det er ikke tilnærmelser, men mangelen på slike som har trykket henne ned. Det er ikke et hav av invitasjoner og oppmerksomhet, men nettopp mangelen på sådanne, som knuger henne kveld, etter kveld, etter kveld, etter kveld. Hvem har hun å klage til?

Jeg tar dette med som et eksempel på hvordan man uforvarende kan delta i prosesser som krenker andre på det dypeste, og skader dem for resten av livet. Om det hadde vært et sluttregnskap for hver av oss, på dette livet, slik noen religiøse drømmer om, hvem av oss kan da skryte av å ha kommet gjennom livet uten slike «sorte» flekker på vårt moralske rulleblad?

Men selvsagt må jeg arrestere meg selv her. Jeg har ikke snakket med den det gjelder, og jeg aner ikke hvordan dette kan ha blitt opplevd, og hvordan det har preget henne. Vi skal ha respekt for andres rapportering om ubehagelige opplevelser. Som eldre mann med en helt annen bakgrunn er det fort å gjøre en empatisk feilslutning i slike tilfeller. Det er ikke min mening å dømme noen. Hva vet vel jeg om hva det innebærer å være ung jente og utsatt for seksuell trakassering? Selvsagt er det uakseptabelt. Selvsagt burde slike overtredelser medføre smikk på fingrene, med et klart signal om hvor grensen går.

Men la oss komme litt videre. For et grunnleggende etisk spørsmål her er: hvordan rangerer vi lidelser opp mot hverandre? Er den etiske kjøttvekten av lidelse avhengig av hvem som lider? Vi kan uansett konkludere med at det er slik våre følelser fungerer. Vi har en tendens til å la oss styre av det jeg kaller for naturlig empatisk appell. Det er dårlig nytt dersom du hverken er pen, tiltalende eller i slekt. I et samfunn hvor, måten vi behandler hverandre på, styres av udempede emosjonelle impulser, så vil den som ikke er pen, har status eller er sosialt attraktiv måtte forvente å leve sitt liv som andreklasses-borger. Kanskje er det verre enn som så. Det finnes tonnevis av forskning på at et vakkert utseende setter individet i en sosial særklasse. Og motsatt: det er fort gjort at lite tiltalende eller sosialt upopulære mennesker forbindes med det onde mennesket.  Så om du får et barn, som er overvektig og har noen skavanker her og der, så er vedkommende prisgitt innflytelsesrike menneskers emosjonelle impulser. Det betyr som regel krenkelse. Er det slik vi vil ha det?

Ideen om at følelser alltid trumfer fornuften, er handler i realiteten om mennesket som gir avkall på sin menneskelighet og lar seg falle tilbake til dyrenes livsverden.

Så hva kan man si om denne dragkampen mellom fornuft og følelser? Er det slik at da må vi snu på det og la fornuften trumfe følelsene? Jeg er blant dem som tenker at det er en like dårlig ide. Faktisk er det vel slik at om vi fjernet alle følelser fra vårt sinn, så er det på linje med å bli lobotomert.  Man vet ikke lengre hva man selv foretrekker, og det gjør at man blir ute av stand til å ta beslutninger. Det er bare å venne seg til at vi må leve med og forholde oss til begge disse to systemene, som jo utfyller hverandre og gjør oss i stand til å opptre som rasjonelle individer med evne til å ta beslutninger. Min modell av beslutningsteorien integrerer begge.

Men hva med samfunnet? Det er åpenbart at et samfunn, hvor vi skrotet fornuften vil reduseres til et samfunn tilsvarende det man kan se blant menneskeaper i dag, kanskje bare mer sosialt dysfunksjonelt. Sjimpanser er smarte dyr med masse kognitive ressurser. Men slipper du ti tusen av dem inn på en fotballtribune, så vil du raskt oppdage forskjellen.

Dersom du ikke hører til den øverste 1% alfa-toppen så tviler jeg på at du er interessert i å leve i et samfunn hvor rasjonaliteten er radert ut.

Når jeg jobbet med empatisk etikk, så strevde selvsagt også jeg med å bygge en bro mellom naturlig empati som jo er følelsesbasert og over til et etisk system, som jo krever store innslag av vår kognitive kapasitet, slik at vi oppnår å skape perspektiv og til å kunne tenke prinsipielt. En viktig utfordring er at man ikke skaper en etikk som ender med å overstyre denne viktige emosjonelle radaren, og dermed blir et redskap for de som vil de-humanisere og skaffe seg en moralsk begrunnelse for å begå umoral.

Når jeg ikke føler noe for andres lidelse, så vet jeg at jeg hadde kunnet følt noe dersom det var mine nærmeste, noen jeg kjenner godt eller meg selv. Det er nettopp denne evnen til å ta den gode egenskapen som empati egentlig er, og forlenge den til å gjelde alle mennesker, ja i det hele tatt alle vesener med evne til å lide, som er nøkkelen til å kunne utnytte empatien i en universell etisk tenkemåte.

En 20 år gammel vakker kvinne har evne til å lide. Og hun får drahjelp av naturlig empatisk appell. Men en eldre overvektig mann, kan lide akkurat like mye. Men han mangler de naturlige ressursene til å appellere til omgivelsene. Sånn vil det alltid være. Det er utopi å tro noe annet. Men, dette kan avdempes ved bruk av fornuft, tankeeksperimenter, meta-perspektiv og prinsipiell tenkning. «Du skal ikke så inderlig vel …» Vi kjenner resten, og det krever kognitiv kapasitet å prosessere dette. «Hva du har gjort mot en av disse minste, har du også gjort mot meg …». Vi kjenner dette uttrykket også. Jeg har gjort det til syretesten på i hvilken grad samfunnet er sivilisert. Men alt dette krever at vi tar i bruk vår fornuft, der våre følelser åpenbart ikke strekker til.

Så når jeg spør om lidelsens kjøttvekt avgjøres av hvem som lider, så er det et dypt samfunnsmessig spørsmål. Jeg tenker at i et sivilisert samfunn så kan det ikke være slik. Ethvert avvik fra det prinsippet er på noens vilje. Det blir vilkårlig. Vilkårlighet i hvordan samfunnsborgere behandles, regnes som usivilisert.

Det er umulig at du og jeg, som enkeltmennesker, ikke lar oss påvirke av biologisk programmering som favoriserer oss selv, våre nærmeste og de vi liker. Men samfunnet kan ikke agere vilkårlig.

En faktor som også må legges inn i denne kabalen, er vår tendens til å dele verden inn i gode og onde mennesker. Vel, venn deg til det: gode og onde mennesker er «sosiale konstruksjoner». Vi har alle gode og dårlige sider ved oss, og ofte er det omstendigheter som avgjør hva som manifesteres i oss. Vi kan godt definere handlinger som onde, eller gode. Men det er urettferdig å la noen få handlinger definere hele mennesket.

Koblingen mot temaet lidelse, er tendensen til å overse at det vi anser som «onde mennesker» lider, eller enda verre: å nyte det. Altså en ekstrem-versjon av koblingen mellom lidelsens kjøttvekt og hvem som lider. Det å definere andre mennesker eller grupper av mennesker ut av menneskeheten, åpner døren på vid gap til å sette all vår moral ut av spill. Og dersom de sosiale omgivelsene tillater det, blir dette en ventil for vår aggresjon, hvor vi nyter lidelsen til mennesker som ingen andre vil forsvare likevel.

Dette leder oss til et annet trekk ved den postmodernistiske bevegelse, nemlig overfokusgruppeidentitet. Identitetspolitikken utgjør en latent risiko for at menneskeverdet kommer under press. Det er nærliggende å assosiere med Facisme, Maoisme, eller Stalinisme. Alt hadde basis i ideologier basert på gruppeidentitet. Det å peke ut en bestemt gruppe som «årsaken til alt som er galt i samfunnet» er starten på noe som mange ganger tidligere har ledet til folkemord. Man skulle tro at en bevegelse som jo så intenst kjemper mot all form for diskriminering, selv holder sin sti ren og ikke holder på med det samme. Men det viser seg dessverre ikke å være tilfelle, tvert imot. Dette er fullt ut mulig ved hjelp av den magien som kalles ord og definisjonsmakt. Det går jeg videre inn på i neste bloggpost.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>