Postmodernisme 5: Mannfolk for dummies

Vær så snill! Er det ikke noen oppegående forfattere, psykologer eller sosiologer som kunne skrive en bok med denne tittelen? Ideen dukket opp da jeg snappet debatten mellom Jordan Peterson og Cathy Newman på Britiske Channel 4

Newman

Jeg elsker debattanalyse. Det er egentlig sjelden vare. Men denne videoen er altså sett over 5 millioner ganger på Youtube. Kommentarer har flommet over, og etter hvert har mange kjente Youtubere lagt ut sine analyser og kommentarer. Min første innskytelse var å kaste meg over dette, med en utfyllende debattanalyse. Det viser seg helt overflødig. Andre har gjort dette, langt bedre en jeg kunne prestert. Det som er så fantastisk med det er alle de utallige vinklingene på dette, og hvilken livsvisdom som kan høstes ut av det. Jeg må dessverre si at det meste av kommentarer og innslag har en slagside. Cathy Newman kommer dessverre ikke godt ut av dette, og jeg savner selvsagt noen som tar til motmæle, ikke med slagord, men med saklig argumentasjon. Selvsagt har Newman sine støttespillere på twitter og facebook. Men det har dessverre ikke jeg fått sett så mye av.

Men la meg først begynne med å si litt om Jordan Peterson. Kortversjonen er at han er fra Canada, professor i psykologi, med årelang klinisk erfaring. Han fikk for alvor fokus på seg da han la ut en serie med videoer hvor han kritiserte et canadisk lovforslag om transkjønnedes rettigheter (Bill C16). Oppsummeringen av denne kritikken dreier seg om at han nekter å etterleve lovens påbud om egne tituleringer av transkjønnede. Det tilsvarende på norsk er vel pronomen av type hen (i stedet for hun og han). Dermed hadde han lagt seg ut med hele den canadiske og amerikanske venstre-elite.

Personlig må jeg innrømme å ha vært nok så fokusert på Jordan Peterson, det siste året. Jeg har fulgt ham, på Youtube og i debatter og i utallige foredrag. Og han har gjort et sterkt inntrykk på meg. Dette er på tross av at vi på noen områder nok har temmelig forskjellig ståsted. Han tror på Gud og kristendom, noe jeg ikke gjør. Og han er en sterk forsvarer av alfa-mennesket, noe jeg nok har et mer nyansert syn på. Og jeg har ingen motforestillinger mot å titulere transkjønnede som de måtte ønske. Men her tenker jeg at Petersons syn er mer nyansert enn som så. Han er på ingen måte, hverken transfob, homofob, sexist eller rasist, på tross for at han beskyldes for alt dette. Dette handler i stor grad om at det politiske klimaet i USA og Canada er sterkt polarisert. Det er for øvrig en utvikling jeg frykter skal komme her til lands også.

Men Jordan Peterson har definitivt lagt en demper på min egen «alfa-fobi», og han har maktet å åpne øynene mye mer i form av respekt for troende og ikke minst de gamle myter og tekster de bygger på. Og han har åpnet øynene mine for Carl Gustav Jung, den sveitsiske psykologen som utviklet ideene om arketypene, og hvordan dette kan anvendes til å trekke dypere arketypiske forestillinger ut av de gamle tekstene. Dette er et lag, som er dypere og mer grunnleggende enn det prester og teologer har maktet å få ut av dette. Men det er et annet tema.

Men temaet nå er at revolverjournalisten Cathy Newman hanket Peterson inn i sitt studio. Jeg oppfatter henne for å være radikalfeminist, både på den måten hun fortolker Peterson, og gjennom de teknikker hun bruker for å innpasse ham i sin ideologiske form, som demonisert fiende. Men kanskje er dette rått parti. Peterson er klinisk psykolog, med flere titalls tusen timer bak seg. Han forteller i ettertid at Newman før intervjuet virket vennlig og behagelig, men at hun i det sekundet kameraet gikk på endret seg fullstendig. Da våknet psykologen i ham. En erfaren revolverjournalist med skitne metoder, opp mot en enda mer erfaren og lynskarp psykolog, er det rått parti? Sannsynligvis. Newman viste seg å hamre løs et utall ganger med akkurat samme trick.  Det kan kanskje kalles for «så du sier at …» tricket. Det innebærer at hun konsekvent mistolker Petersons utsagn på den verst tenkelige måte, så langt ut og bortenfor at Peterson får problemer med å forholde seg seriøst til det. På et sted i videoen klarer han ikke å la være å le rett ut, og påpeke det. Men debattens høydepunkt kommer på når det nærmer seg slutten. Her presterer altså Newman å konfrontere Peterson med følgende: «Hvorfor skal din rett til ytringsfrihet trumfe en transpersons rett til ikke å bli krenket?» Her er det åpenbart at Newman beskylder Peterson for noe hun holder på med akkurat i dette øyeblikk. Peterson påpeker akkurat dette, og det setter Newman ut for en stakket stund. Akkurat det øyeblikket fungerer vel som omtrent som når hjemmelaget skårer et nydelig mål.
Hele intervjuets dummeste spørsmål kommer like etterpå, og må betegnes som et regelrett selvmål. Og dette skal vi bruke litt tid på. Peterson blir konfrontert med at han snakker om at selv hummere organiserer seg i hierarker. Peterson kommer med en forklaring som gir mening, i alle fall for en biologiinteressert person som meg. Dette handler egentlig om menneskets tendenser til akkurat det samme. Vi organiseres oss spontant i hierarkier. Det springende punktet er hvorfor det er slik. Her bruker Peterson hummeren som eksempel på at dette er en tendens som forekommer svært ofte i naturen, og som har eksistert lenge før mennesket oppstod. Han trekker sammenligninger mellom måten sentralnervesystemet fungerer, som for å understreke at dette er svært gamle mekanismer.

Intervjuets dummeste spørsmål, forteller oss at enten skjønner hun absolutt ingenting av dette, eller så er hun kun ute etter å diskreditere. Hun spør: «Så du sier at vi burde organisere vårt samfunn slik som hummere gjør?»

Her vil jeg hoppe ut, og ta fatt i noe som jeg tenker er en radikalfeministisk grunntone. Dypest sett handler dette om det jeg har kalt for vinduet for fordømmelse. Det handler om spenningsforholdet mellom fordømmelse og forståelse. Jo mer vi forstår jo mindre blir rommet for å fordømme. Den radikalfeministiske analysen inneholder en generell anklage mot menn. Hva er årsaken til tingenes begredelige tilstand? Den urgamle responsen er å koble dette opp mot «agenter», altså noen, i stedet for noe. Islam går faktisk så langt at man tilskriver Allah absolutt alt av hendelser. Poenget er å påpeke at denne tendensen til å fortolke alt som noens handlinger, er urgammel. Derfor er det en naturlig primærrespons å oppfatte at alt som skjer er noens vilje. Det fører igjen til den nærliggende tendensen til at all ulykke er noens skyld eller feil. «Det er noen som vil dette. Det finnes onde krefter blant oss». Det gamle testamentet i Bibelen er fullt av historier om ulykker, som enten Gud eller Satan står bak, eller mennesker som enten har provosert Gud, eller gått i ledtog med Satan. Dette skaper igjen en utmerket arena for det anklagende mennesket. Man slår tre fluer i en smekk. Man får ryddet noen man ikke liker av veien, man får aggressiv utløsning, og man har gjort tiltak som løser problemet. Denne siste varianten blir da også med på å skape en illusorisk trygghet.

Jeg vil også skyte inn noe annet, som er en del av denne diskusjonen. Det handler om forskjellen mellom like muligheter og likt utkomme. Om noen med like muligheter oppnår ulikt utkomme, hvordan forholder vi oss til det? Her beveger vi oss inn på akkurat det samme spenningsforholdet mellom fordømmelse og forklaring. Dersom utkommet er ulikt, er det noens vonde vilje, eller bør vi lete etter en årsaksforklaring? Og det er her jeg overraskes, eller rett og slett spekulerer i om at årsaksforklaringen faktisk ikke er så nærliggende for alle, som den er i mitt eget mentale landskap. La oss ta et banalt eksempel. Du setter en gruppe barn til å løpe 60-meteren. Og resultatene fordeler seg fra 7 sekunder opp til nesten 12. Så kan jo noen tenke at dette er jo ikke rettferdig. Hvorfor skal vi rangere barn på denne måten? Hva med de som havner nederst? Hva gjør vi med det? Den vitenskapelige fremgangsmåten ville være å se på årsaker til problemet. På den måten kunne man kommet opp med variabler som kan påvirkes, som f.eks. trening, motivasjon, ernæring osv. På den måten kunne man langsomt ha forbedret prestasjonene til mange barn.

Men den andre måten å tenke om dette på er å legge skylden på den idioten som fant på å bruke stoppeklokke til å måle prestasjonene. Han får sparken, klokka kastes og alle barn får notert 8 blank, uansett hvor raske eller langsomme de måtte være.

Eller vi kan være mer sofistikerte radikalfeminister og måle gjennomsnittet pr kjønn. Man oppdager at guttene kommer bedre ut. Det er kjønnsdiskriminerende, slik at vi reduserer resultatet for noen gutter og gir det til jentene slik at gjennomsnittet for jenter blir likt med gutter.

Eksemplet fra virkeligheten handler om læreren som akkurat hadde lært om bell-kurven for fordeling av karakterer mellom elever. Så når han hadde prøve og de fleste elevene skårer bra, så fordeler han likevel karakterene slik at noen, som egentlig kvalifiserte for G, fikk LG slik at fordelingen i klassen skulle stemme med landsgjennomsnittet.

Et annet banalt eksempel er kortspill. Vi får utdelt noen tilfeldige kort, og med de skal vi spille et spill. Det som avgjør spillet er hvilke kort vi får, kombinert med hvor flink vi er til å spille dem. Selvsagt ville vi sett rart på mennesker som ikke analyserer sine egne kort, og samtidig bare spiller dem tilfeldig. Selvsagt vil de tape hver gang. Og på toppen av det hele klager de på at det er urettferdig at de taper hver gang. Kanskje de skaffer seg en megafon, en masse støttespillere som roper og bråker helt til vi forandrer resultatlisten slik at det blir likt for alle. Dette er igjen et banalt eksempel. Og det antyder effekten av å realitetsorientere sin virkelighetsoppfatning (studere kortene), og tenke ut strategier, på bakgrunn av dette (rasjonalitet). Dette må da ses i kontrast mot det å bare diktere resultatene (ved hjelp av makt og juks).

Jeg assosierer mye av dette med en ukritisk vekt på symptomer, med tilsvarende blindhet for årsakstenkning. Det er som om du har feber, så tar du en paracet og feberen forsvinner, så tror du at du er frisk. Nei, du er ikke frisk, du har bare tatt bort symptomet.

Så Cathy Newman gir inntrykk av ikke å forstå at Peterson forsøker å forklare vår tendens til hierarkisk organisering med urgamle biologiske tilbøyeligheter (studere kortene, realitetsorientere virkelighetsoppfatningen). Måten hun stiller spørsmålet på gir inntrykk av at hun oppfatter at dette er Petersons begrunnelse for hvorfor han vil at vi skal organisere oss som hummere gjør. Hun gir inntrykk av at hun ikke klarer å se forskjellen på årsaksforklaringer og normative utsagn. Dette siste vitner jo nettopp om et overfokus på at tingenes tilstand alltid er resultat av noens vilje. Hun forveksler realitetsorientering av virkelighetsoppfatning, med at utsagnet handler om forsvar for et standpunkt (Som Peterson ikke har gitt uttrykk for). Det som egentlig handler om forøket på å etablere en felles referanseramme for å analysere og forholde seg til problemstillingen, mistolkes til å handle om en forsvarstale for noens vilje. Og disse «noen» er i radikalfeministenes forestilling, menn som med konspirativ vilje forårsaker alt dette og som bevisst holder kvinner nede.

Kanskje, jeg sier bare kanskje, for her er jeg på tynn is. Men evnen til å observere et system, analysere det, forstå det og lete etter variabler som kan påvirke det, og manipulere gjennom dette, er kanskje mer en manneting? Petersons resonnement er et forsøk på å bringe til torgs en forståelse av hvordan ting er, ikke nødvendigvis hvordan de bør være. Dette er ikke en slutning fra er til bør. Det er et forsøk på å si: Slik ser kortene våre ut. Det er dette vi har å rutte med. Så kan vi begynne å tenke på, ja men hva kan vi gjøre med dette? Først etablere virkelighetsforståelsen. Deretter bli enige om mål, så kan vi foreslå strategier for å komme dit. Alt dette kan vi være uenige om. Men det er kontraproduktivt å blande dette sammen.

En refleksjon man kan ta seg er forskjellen på et lite barns forhold til sine foreldre, kontra en moden person som er ute i skogen og nådeløst overlatt til å basere seg på egne ressurser for overlevelse. Det lille barnet kan leve med en forestilling om foreldrenes allmakt. Alt det som skjer er et resultat av foreldrenes vilje. Dette er magitenkning. Det ligger en trygghet i dette. Barnet oppfatter seg som elsket av foreldrene, og foreldrene er allmektige. Derfor er barnet opplever barnet trygghet og forventinger om at godene kommer på løpende bånd, på foreldrenes vilje.

Det modne mennesket som er alene ute i skogen, og kun kan basere seg på egne ressurser, vil neppe overleve dersom vedkommende er en magitenker. Det som kreves er ingeniørtenkning. For å overleve i naturen, må du etablere forståelse; hvordan naturen er, hvordan den virker, og hvilke påvirkningsmuligheter jeg har.

Dette antyder en fundamental mentalitetsforskjell på mennesker som oppfatter seg selv som det jeg kaller for berettiget, altså en relasjon til en overmakt som leverer godene og tryggheten, opp mot mennesker som produserer godene og tryggheten. Den første varianten er sosialt orientert, og mangler kanskje kompetanse på ingeniørtenkning, i det hele tatt det å analysere, forstå og manipulere prosesser. Tenk over det: Det å legge en så entydig skyld på alt som er galt på mannen, samt å klandre menn for dette, alt dette baserer seg jo på den forestillingen at menn har makt og evne til å løse all verdens problemer; allmakt. Det klanderverdige i dette må jo da være at menn «vil ikke», noe som da blir stående som mannens moralske problem. Dette er noe menn kan (de er allmektige), men de vil ikke (fordi de er umoralske). Og for dette kan da menn, som kollektiv gruppe ansvarlig-gjøres. Når jeg har formulert det slik, så handler kanskje dette om en underbevisst forestilling som er med på å drive denne fortellingen. Det er det jeg kaller for arketypen om alfa-hannen.

Summen av dette skaper en nesten biologisk tendens til feilkommunikasjon mellom det maskuline og det feminine. Når Peterson søker å etablere forståelse og utvikle en felles virkelighetsoppfatning, som de to sammen kunne forholde seg til, ha som utgangspunkt og så videre være sammen om spørsmålet «Hva gjør vi med dette»? Så mistolker Newman dette som Petersons forsvar for å opprettholde tingenes tilstand (altså forsvar for et standpunkt). Denne kommunikasjonen blir dermed fatal. Og det kan kanskje uttrykkes best på den måten som Peterson gjorde det i en lengre video hvor han analyserte deler av dette intervjuet. Her sier han noe som jeg anser som et øyeblikk av stor visdom, nemlig at han på ingen måte anser dette som en seier, men heller som et tap for alle sammen. Fordi det fant ikke sted noen reell dialog mellom to mennesker. Det som skjedde var et typisk slag i dominanshierarkiet. Jamnfør min refleksjon om forskjellen på symbolspråk og signalspråk. Dette var en kamp, ikke en dialog.

Men, når vi først er inne på hierarkier. Først vil jeg påpeke at både kvinner og menn spontant strukturerer seg i hierarkier. Noen ganger, ofte i litt eldre kulturer, men også i barnekulturer så finner vi spontan kulturell kjønnssegregering. Selvsagt finner vi i slike jente- og kvinne-kulturer, akkurat det samme mønstre. Det finnes alfa-kvinner på topp og så videre nedover i rekkene. Kvinner er dominante så det holder. For noen år siden leste jeg om merkevesker. Jeg fikk bakoversveis av å få vite at enkelte av dem koster flere titalls tusen kroner. Jeg klør meg i hodet over en kvinne som er villig til å betale 40000 for en veske, som nesten kunne blitt erstattet med en plastpose (slik mange kvinner bruker veskene sine). Men jeg er mann med et snev av Asperger. Jeg tenker i funksjoner, og forstår ikke at kvinner bruker disse veskene til å «flashe» med. De flasher veskene for å dominere hverandre. Og dette stikker meget dypt i kvinnekulturen. Om det er noen som innbiller seg at ungjentene fyller seg med Butinox, og sparer til «ny rumpe» på 18-årsdagen, at dette handler om å imponere menn, så kan den myten avlives her og nå. Dette er den biologinære effekten av kvinner med så store ressurser at dominans-prosessene går amok, rett og slett.

Så vi har hierarkier blant menn, og blant kvinner. Og, i alle sammenhenger hvor vi blandes, så er det på ingen måte slik at alle menn befinner seg øverst og kvinnene nederst. I alle sosiale strata finner vi både menn og kvinner. Og innenfor hvert stratum finnes egne hierarkier. Den eneste forskjellen er at gjennomsnittsfordelingen er forskjellig. Menn har større spredning. De er i flertall, både øverst og nederst i hierarkiet.

Realitetene er ganske så forskjellig fra det patriarkatet som radikalfeministene beskriver.

Jeg vil også kommentere et forhold som jeg ikke har sett noen andre har kommentert. Det er fokuset på lønnsgapet iblant programledere i BBC og på at av de hundre viktigste toppstillinger i UK, så innehar kvinner bare 7 av dem. I ettertid har det vært en oppvask rundt lønnsgapet. Og flere av de best betalte mannlige programledere har gått med på kraftige reduksjoner i sine lønninger som et offer for å komme dette lønnsgapet imøte. Lønnslistene har vært i media, og det er åpenbare kjønnsforskjeller som ligger i dette. Men, til forskjell fra den snevre radikalfeministiske fortolkningen så er jeg mer nysgjerrig på å lete etter dypere forklaringer på dette. For jeg tror ikke på at kjønnet på en så direkte måte dirigerer lønnsfastsettelsen. Da tror jeg på en mer sofistikert utgave av Petersons forsøk på å forklare dette, nemlig at de egenskaper som ender opp med å påvirke lønnsnivået i positiv retning er noe som menn i gjennomsnitt har mer av enn kvinner. Peterson baserer seg på vitenskap, så han kan ikke spekulere slik jeg kan gjøre. Og da er det denne en egenskap som er en typisk alfa-egenskap, som slår til. Det handler rett og slett om evnen til å være mer direkte, kravstor og storforlangende, noe som igjen avspeiler at alfa-menn tenderer til å ha en nærmest narsissistisk overtro på egen fortreffelighet. Dette avspeiler en vekselvirkning av hva de tror om seg selv, og hva omgivelsene tror om dem. Jeg tenker også at dette er en del av det jeg kaller for alfa-attraksjon, og at alfa-menn, i gjennomsnitt har mer av dette enn alfa-kvinner. Og her hjelper naturen dem på vei, både i form av høyde, stemme, utstråling av styrke, trygghet og status. Ingen kommer jo inn som programleder i BBC uten å ha slike egenskaper.

Er dette rettferdig. Selvsagt ikke, eller …? For et menneske som slår så hardt an på bølger av alfa-attraksjon er gull verdt for en mediebedrift. For det er definitivt med på å profilere bedriften og betyr nesten alt for hvordan programmene som skapes blir mottatt av publikum. Den biologinære linsen som de som bedømmer dette, ser dette gjennom er jo den samme linsen som publikum vil ha. En unnselig programleder, som flakker med blikket og har et kroppsspråk som «ber om unnskyldning for å være til», vil aldri kunne bli populært i massemedia, uansett hvor bra programkonseptet er. Jeg relaterer dette til massesuggesjon, og det jeg kaller for beatles-effekten. Og her vet vi at menns slagkraft overgår kvinnens. Er det noen som noensinne har observert tilsvarende effekt som det vi i dag ser med f.eks. Justin Bieber, eller våre egne Marcus & Martinus? Jeg sier ikke at det ikke kan skje. Men jeg har ikke sett dette enda, med et tenåringshysteri på samme måte som dyrkingen av mannlige idoler.  Og det er et tankekors, og det krever analyse og forklaringer. Dette kan være en faktor som spiller inn.

Så har vi dette med topplederstillinger i næringslivet. Bare en liten prosent av dem er kvinner. Vi ser det samme her til lands. Hva kommer det av? Jeg skal ikke gå dypere inn i det spørsmålet, annet enn at begge disse to sakene, som hun jo bruker mye tid på i intervjuet, har et karakteristisk fellestrekk. Det er overfokus er på topp-eliten. Dette er noe jeg tidligere har påpekt, og jeg vil antyde det så sterkt at mye av radikalfeminismen er mannsklasseblind. Hundre eller to hundre topp-lederstillinger, og et titalls glansbilde-stillinger i BBC, dette angår en så liten del av den totale befolkningen at det er irrelevant. Vi er ikke i nærheten av å rekke opp til en promille. Dette er elitens dekadente problemstillinger, og det er irrelevant både for Jørgen og Jørgine Hattemaker. Lengre nede i systemene er lønnsnivåene langt bedre regulert. Og her er kjønn, lovpålagt og avtalemessig radert bort. En kvinnelig trikkefører følger akkurat samme tariff som en mannlig. Den kampen er vunnet for årtider siden, og det gjelder garantert også i UK.

Det mønstret, vi ser her, er etter min mening et typisk radikalfeministisk trekk. Og det er biologinært. Fokus er på alfa-menn, og dette får en løs ureflektert generalisering til å gjelde alle menn. Alfa-menn er maktmennesker, de er kravstore. Her er det flere psykopater og narsissister enn i gjennomsnittet av befolkningen. Jeg tenker at en uforholdsmessig stor del av den radikalfeministiske analysen baserer seg på alfa-hannen, som modell for menn. Det er en generalisering som er bevisstløs, og helt uten vitenskapelig belegg. Det er herifra forestillinger om menn på makt-toppen, på dominanstoppen, på psykopat-toppen, og med særegne privilegier, kommer fra.

Nå er jeg ikke så bastant at jeg vil hevde at dette er noe som gjennomsyrer all feministisk teori, og at her selvsagt eksisterer refleksjoner som også er analyser som ser Jørgen Hattemaker. Det jeg påpeker er at dette er det som slår gjennom, får oppmerksomhet og som når gjennom til den store massen av hverdagsmennesker. Og det har ingen relevans. En intervjuer, som genuint er opptatt av kvinner og kvinners kår i verden, ville aldri ha brukt energi på å sentrere halve intervjuet på hennes eget dekadente smale navlebeskuende lille verden. Kanskje ikke en gang på UK’s arbeiderklassekvinner, for selv disse er langt mer privilegerte enn sine medsøstre i Midøsten, Afrika og i Sør-amerika. Hvorfor er de overhodet ikke innom at det faktisk talt sitter flere titalls kvinner fengslet på livstid i El Salvador, mer eller mindre urettmessig beskyldt for abort? Her om dagen snappet jeg opp, en sak hvor en allerede hadde sittet i 10 år, hun var dømt til 30. Men de jobbet med å få saken hennes opp. Hun hadde mistet barnet i 9 måned, og blitt beskyldt for å ha prøvd på abort. Hvem ville ventet til 9-ende måned, dersom det var planen å ta abort? Så her er det mye grums å ta tak i. Når hører vi at radikalfeminister engasjerer seg i slike saker, kvinners kår i Somalia, i Saudi Arabia, i IS? Flere kvinner sitter nå i dette øyeblikk fengslet i Irak, hvor deres eneste forbrytelse er å ha vært gift med medlemmer av IS, ofte tvangsgiftet. De risikerer å bli hengt. De er gravide og de har barn med seg i fengslet.

Poenget er at radikalfeminister, på en underfundig måte har fredet kvinners kår i andre kulturer. Noe av dette kan nok tilbakeføres til postmodernistisk tankegods, se her og her. Andre kulturer enn den vestlige er hellige for dem. Dette er kulturrelativisme. Så her ligger kanskje noe ideologi under. Men kom ikke til meg, og proklamer en genuin omtanke for kvinner generelt. Radikalfeminismen er en dekadent, navlebeskuende bevegelse med overfokus på seg selv, og sitt eget smale fokus oppover på vår egen vestlige elite. Og dette intervjuet er et klasse-eksempel på akkurat den trenden.

Når alt dette er sagt, så er min helhetlige bedømmelse av intervjuet ikke så negativt som flertallet på nettet vil ha det til. Jeg kaller Cathy Newman for revolverjournalist. Men samtidig synes jeg hun, særlig i den første delen av intervjuet får frem et ganske nyansert bilde av Peterson. Hun avbryter ikke mye, stiller konstruktive spørsmål og lar ham snakke. Kanskje kan man også si et det er naturlig når Peterson er så omstridt som han er, at hun stiller skarpe spørsmål. Den berettigede kritikken handler for meg om at hun overdriver dette og er usedvanlig urimelig, samt at vinklingen er en typisk snever radikalfeministisk linse.

Så langt selve intervjuet. Men det som kanskje har vært mest givende og underholdende for meg er som sagt alle analysene i ettertid. Her er det mye å hente for en sugen tenker som meg. Over tid har jeg samlet opp noen videoer om dette temaet, som jeg har oppfattet som interessant eller i alle fall underholdende. Det var min store youtube-helt, Gad Saad, som først gjorde meg oppmerksom på denne. I tillegg til å være en meget reflektert tenker, opptrer han også satirisk. Så mitt første møte med dette var satire. Og han fortsetter dette:  Saads satire, eller harselas med Newman. Og det var nok til at jeg ble nysgjerrig, søkte opp originalen, og tok det derifra.

Så dukket denne analysen opp. Den er lagt ut av Scott Adams, mannen som er kjent for å ha skapt tegneseriefiguren Dilbert. Adams opererer med en hypotese om at Newman avslører en kombinasjon av kognitiv dissonans og hallusinasjon. Den kognitive dissonansen kan relateres til konflikten mellom den virkelige Peterson, som sitter der foran henne, og hennes forstilling basert på radikalfeministisk hat og demonisering. Det han hevder er at hver gang realitetene nærmer seg, så erstatter Newman, dette med en hallusinasjon. Denne hallusinasjonen er da en ubevisst mental respons som gjenoppretter ubehaget skapt av kognitiv dissonans. Jeg vet ikke om jeg hundre prosent kjøper denne analysen, selv om jeg er åpen for den. Han hevder at Peterson har samme analysen. Det har ikke jeg sett. Tvert imot legger Peterson frem en analyse basert på Jungs teorier i denne videoen. Men Adams refleksjon går litt videre i en retning som jeg ikke kan la være å kommentere. Da snakker vi egentlig om vitnepsykologi. Når noe skjer, så kan vi bli skremt av hvor forskjellig vi kan oppfatte det. Adams bruker den nylige kontroversen rundt Donald Trumps angivelige «shithole»-betegnelse på enkelte land han liker dårlig. Poenget er at selv om personer som var til stede i samme møte har forskjellige oppfatninger om hva Trump egentlig sa, så behøver det ikke å bety at noen av dem lyver. Vår hukommelse er upålitelig, og vår oppfattelsesevne er upålitelig.

Her kan jeg spe på med en historie fra eget liv, hvor jeg i en samtale sa noe som jeg umiddelbart skjønte ble feiloppfattet. Det skapte umiddelbart en amper stemning i samtalen. Opp i disse tumultene så sier min samtalepartner noe slikt som: «Ikke unnskyld deg! Jeg hørte hva du sa». Det fikk meg senere til å reflektere over hvor blind vi kan bli i forhold til å erkjenne svakheten i våre egne sinn. For det første er troen på at man husker ordrett hva en person sa, en overtro. Forskning burde være nok til at vi alle venner oss til å reservere oss mot hukommelsens upålitelighet. Hva skjer når vi hører en annen si noe? Vi hører ordene (signalstrømmen), vi fortolker ordene, deretter skaper vi oss en forestilling om den mening som er formidlet. Når vi deretter skal gjenskape dette i minnet, så er det ikke bare en kopi av signalstrømmen som ligger der. For det er det ikke. Minnet gjenbrukes. Så vår fantasi setter sammen rester av signalstrømmen med forestillingen om mening, så kodes dette over i nytt språk. Det er det vi husker. Derfor preges det vi hører, av hva vi tror, vår dårlige hukommelse, vår fantasi og fargede fortolkning. Så selv om min venn mot formodning, ordrett husket hva jeg sa, så kan fortolkningen gå fullstendig feil, slik at formidlingen av mening fra A til B, feilet. I faget «dialog» er det meget viktig å være klar over denne utfordringen.

Og da, for å komme tilbake til Peterson/Newman, så kan åpenbart noe av forklaringen handle om at Newman lider av en ekstrem bias i sin fortolkning, at hun faktisk gjengir det hun fortolker, med egne ord. Jeg tenker at denne effekten også gjør seg gjeldende. Men så tenker jeg at hun også er revolverjournalist. Noe av dette gjør hun med vilje. Hun møtte selvsagt vel forberedt til dette intervjuet. Hun hadde nok en del spørsmål klare, og styrte samtalen i en slik retning at det skapte situasjoner hvor hennes ferdiglagede spørsmål nesten passet. Sannsynligheten er nok en kombinasjon.

Neste video ut er enda en av mine store Youtube-helter, Karen Straughan. Og hun er virkelig en helt, fordi hun selv er kvinne men står selv i spissen for forsvaret av den massive anti-manns bevegelsen som radikalfeminismen har skapt. Straughan viser seg ikke bare å ha en lynskarp tunge, hun er også svært godt informert, velartikulert med svært god innsikt i hva hun snakker om. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for nettopp kvinner som reiser seg og tar denne kampen. For de får selvsagt mye juling på sosiale media. Jeg tar av meg hatten. Vi trenger slike våpendragere som Straughan. Jeg anbefaler å se videoen i sin helhet. Straughan gir alternative svar på de utfordringer Newman serverer, ikke til kritikk for Petersons svar, men kanskje mer som en kvinne møter en kvinne. Og hun er ufattelig slagferdig. Men kanskje det beste høydepunktet er her (og ca. 5 minutter fremover). Dette er et moralsk høydepunkt hvor Karen Straughan makter å påpeke det fundamentalt umoralske i radikalfeminismens ideologi; nemlig den totale ignoreringen av noe annet enn snever egeninteresse. Så fortsetter hun å påpeke hvor kontraproduktiv, ignorant og destruktiv denne holdningen er. Dette setter hun på spissen og påpeker både det moralske ansvar vi har, og hva vi alle kan tjene på å hjelpe hverandre frem, og avdempe konfliktnivået som radikalfeminismen så sterkt forsøker å blåse opp.

Så kan jeg ikke la være å si litt om dette (og ca. 1 minutt fremover). Diskusjonen handler om lønnsgapet blant programledere i BBC, og Newman påpeker at Petersons respons virker provokativt. Som Straughan påpeker, så er det jo å snu saken på hode. For når, Peterson hevder at kjønn bare står for en liten del av forklaringen – han snakker jo nå generelt, og ikke nødvendigvis om BBC spesielt – så innebærer den forklaringen en forståelse som undergraver radikalfeminismens fordømmelse av menn. Og her setter Straughan fingeren på den egentlige drivkraften i hele den radikalfeministiske bevegelsen: aggresjon.  Det er ikke bare jeg som ser dette. Andre enn meg, til og med kvinner ser dette også. Den radikalfeministiske bevegelsen er i all hovedsak aggresjonsdrevet. Og siden forståelse og fordømmelse er motsetninger, så er dette et nullsumspill. Jo mer vi forstår, jo mindre aggresjon, og motsatt. Kan du se hvordan dette resulterer i en drivkraft i retning av anti-vitenskap og en uvilje mot realitetsorientering? Kan du se den antivitenskapelige drivkraften i den radikalfeministiske bevegelse? Dette er basert på sinne. Og alt vi vet av historiske forløp til folkemord, er nettopp basert på sinne. Derfor bør vi ha øynene åpne for den destruktive og negative trusselen fra denne bevegelsen.

Siste kommentar er Straughans respons på «hummer-argumentet». Det handler igjen om min beundring for Karen Straughan. Hun viser en slik ufattelig innsikt og evne til å formidle denne forståelsen i et kortfattet krystallklart språk. På et par setninger klarer hun å formidle at det eneste som er sosialt konstruert er det radikalfeministiske eventyret om menns oppfinnelse av hierarkier, og den enøyde forståelsen av slike, som patriarkalsk drevne sosialt konstruerte strukturer. Men igjen, som jeg har vært inne på før: realitetsorientering er en trussel mot radikalfeminismen. Så jeg tenker at en slik erkjennelse vil bli imøtegått med alle midler, fordi det passer ikke inn med kampen, med aggresjonen, eller karrierene til dem som tjener grovt på å lukke våre øyne. Det er derfor jeg har ført radikalfeminismen opp på listen over antivitenskapelige bevegelser.

Neste video ut er et intervju med den danske psykologen Louise Mazanti. Her vil jeg begynne med å konstatere hvor verdifullt det er når reflekterte kvinner observerer, analyserer og setter ord på en slik prosess. Jeg tenker, at for oss menn, jeg skal ikke snakke på vegne av alle, men i alle fall for meg, så er dette en unik mulighet til å få del i intellektuell innsikt sett med kvinnelinser, i alle fall så langt det er mulig for en begrenset mann. Igjen anbefaler jeg å investere i den tiden det tar å se denne videoen.

Igjen føler jeg at Mazanti kommer med en bekreftelse på tidligere iakttagelser:

  • Radikalfeminismen drives av aggresjon
  • Det er ingen samtale som foregår, det er en maktkamp.
    Dette er jo også Petersons analyse.
  • Dette er feminisme på avveie. Det er derfor jeg er nøye med å kalle dette for radikalfeminisme. I realiteten så svikter den feminismen. Den svikter både kvinner og menn over hele verden, og den svikter det beste i våre kulturer.

Så hører vi psykologen snakke. Og hun snakker om og anerkjenner at sinnet er der, og at vi, både menn og kvinner må forholde oss til det. Så sinnet trenger et utløp. Men det trenger å utløses på en intelligent måte.

Så skjer det at det går et lys opp for meg mens hun snakker. Det jeg sier nå er selvsagt svært kontroversielt. Kan det være at kvinnens viktigste kjønnsdrift, ikke er seksualitet, men aggresjon? Tenk over det. Kvinnens største reproduktive utfordring er å forsvare sitt reproduktive maskineri, slik at det er hennes egne preferanser som får komme til uttrykk, ikke andres. Her får hennes aggresjon en sentral rolle inn i dette naturlige forsvaret.

Denne ideen har fått meg til å gå inn i filosofibiblioteket, og spekulere videre over dette. Du finner det her og her. Jeg er fullt ut klar over at det å «definere» kvinnens mest sentrale kjønnsdrift, ikke nødvendigvis bare har med vitenskapen å gjøre. Det er ingen vits i å trylle med språk om det ikke hadde en hensikt. Dette handler også om sosial definisjonsmakt. Så enhver som rygger på en slik definering, kan bare ta det hundre prosent med ro. Min sosiale definisjonsmakt er lik null. Ferdig med det. Men akkurat her i bloggen er det jeg som styrer. Og har altså forsøkt med på denne språklige tryllekunsten. Hensikten er å få frem at forholdet mann-kvinne i en sivilisert kultur er alles ansvar, ikke bare det ene kjønnet. At menns seksualdrift ofte er på avveie er et kjent faktum. I enhver kultur kreves det innsats for å holde dette i sjakk. Det som ikke er fullt så synlig, er det tilsvarende feministiske problemet er aggresjon. Og det er akkurat det Mazanti bekrefter. Hele samtalen i dette intervjuet har omdreiningspunkt om en feministisk bevegelse som mer eller mindre har blitt pervertert av aggresjon. Det er kanskje ikke åpenbart, men legg merke til det: Aggresjon er også en drift som søker utløsning. Det ligger tilfredsstillelse i å utløse aggresjon. Jeg er slett ikke så sikker på at radikalfeminismens ytterste mål er et samfunn hvor menn er snille som lam. Det er kanskje heller snakk om å opprettholde demoniseringen, fordi dette er den pornoen som driver en aggresjonsonani på vei mot stadige utløsninger. Utløsningen materialiserer seg gjennom sosial vold, og det jeg kaller for vold via proxi. Menns synder straffes. Om ikke forbrytelsen kommer innenfor det juridiske, så kan man i alle fall utlevere, knuse karriere og omdømme. Det endelige mål handler ikke om et bedre samfunn, eller færre overtredelser, men nytelsen av å dominere, ydmyke og påføring av lidelse. For det er det som er aggresjonens primære kanal for utløp.

Det er viktig å si at raseri nok er en like stor kraft i begge kjønn. Det er bare å innse at vi alle har dette i oss. Aggresjon kan brukes konstruktivt. Det er kanskje det Mazanti mener når hun snakker om å ha en «intelligent samtale» om dette. Men ingen kan nekte for at aggresjonen har en mørk og dyster side. Dette er en del av villdyret i oss, som de fleste av oss ikke vil kjennes ved. Og nettopp denne fornektelsen gir ofte villdyret fritt spillerom, særlig i de tilfeller det egges av massesuggesjon.

Sosiale meda har tatt massens aggresjonsonani til et helt nytt nivå. I steinalderen kunne kanskje en mobb på opp til hundre stykker gå amok, rope, kaste steiner og stokker og til slutt få sin utløsning gjennom å lynsje en eller flere uheldige. I dag kan hundretusener delta i det samme ritualet på sosiale media. Vi vet ikke hvordan dette kan materialisere seg til slutt. Men det vi kan vite er at denne kraften er destruktiv. Den har potensiale til å rive vår kultur i fillebiter. Jeg tenker og håper at denne utgangen ikke er særlig sannsynlig. Men muligheten er der.

 

Jeg har en video til før jeg gir meg. Igjen er det en kvinne som reflekterer, og da er mine ører på stilker. Litt googling og jeg finner ut at hun som snakker heter Alison Tieman. Hun er med i en gruppe som driver Youtube-kanalen Honeybadger Brigade. Hun er åpenbart omstridt, men også åpenbart reflektert og kunnskapsrik. Igjen anbefaler jeg å se videoen i sin helhet. Hun har mange interessante poenger og observasjoner, som jeg ville vært sjanseløs til å oppdage. Men her er noen stikkord som jeg bet meg merke i og som jeg vil kommentere:

Ansvarliggjøring
Det er et punkt i videoen hvor Peterson peker direkte på Newman. Det er når han påpeker at kvinner tar 80% av alle kjøpsbeslutninger i markedet. Det overrasket meg, også så det kommer jeg straks tilbake til. For det Tieman peker på er at her er en av de få gangene hvor Peterson direkte ansvarlig-gjør Newman. Her påpeker hun en dynamikk, som fikk meg til å tenke. For dette handler om at offerrollen inviterer til ansvarsfraskrivelse. Det kan nok være en fin sosial strategi, men rent psykologisk er dette intet sjakktrekk. Det å måtte stå for noe, bli ansvarliggjort er også en del av det å anerkjenne likeverdighet. Barn er likeverdig, men de er umodne og derfor tilsvarende avhengig av at andre tar ansvaret for dem. Viljen og muligheten til å ta ansvar er essensiell i forhold til det å oppnå likeverdighet på den måten at nå er vi på lik linje og kan kommunisere usensurert i voksenmodus. Det er konstruktiv dialog. Uten at Tieman sier det direkte, så får jeg en slags intuisjon om at nettopp denne prosessen, som kommer av muligheten og viljen til å ta ansvar, rent psykologisk er med på å fylle et mentalt vakuum. Det kobler jeg umiddelbart til selvfølelse. Det å utvikle selvfølelse er helt sentralt for en sunn psyke. Kanskje er det slik at mulighet og vilje til å ta ansvar er en viktig positiv bidragsyter til akkurat dette. Når jeg er inne på problemstillingen her, så er det akkurat dette med å snu trenden fra offer-rollen til at også kvinner har et ansvar opp i mot å tøyle sine aggressive tilbøyeligheter, og at dette faktisk er et offer, på lik linje som det vi menn må bære i vår innsats for å tøyle våre impulser. Jeg kaller dette for et offer. For det er et offer å gi avkall på tilfredsstillelse. Men det må til for at vi skal kunne leve sammen på en sivilisert måte. Men så får kanskje nettopp en slik ansvarliggjøring en positiv bivirkning. Kanskje kan nettopp det bidra til å demme opp for en nagende opplevelse av å være undertrykt eller krenket. Disse tingene henger sannsynligvis nøye sammen.

Forbruksgapet
Opplysningen om forbruksgapet er interessant. Jeg har lenge syslet med en spekulasjon om nettopp dette. Min spekulasjon er kanskje subjektivt utløst av at jeg oppfatter 70-80 prosent av alle butikkene i et kjøpesenter som totalt uinteressant. Det har ledet meg på sporet av om dette også kan ha med kjønn å gjøre. Har markedet tilpasset seg et mønster hvor de fleste kundene er kvinner? Kunne dette måles? Og hva sier vi dersom vi oppdaget at kvinner har et markant større personlig forbruk enn menn? Men alt hva jeg har spekulert, så synes jeg ikke trenden er tydelig nok, og at det ville vært håpløst å prøve å måle. Nå får jeg altså høre at 80% av forbruksmarkedet er dominert av kvinner. I disse 80% ligger det selvsagt også en rekke felles-innkjøp; dagligvarer, klær, sko og leker til barna, pynteting til hjemmet osv. Jeg har tidligere slått det ifra meg, selv om jeg stadig kjenner på fristelsen til å kunne bringe dette inn som et moment i debatten om inntektsgapet. Jeg kan imidlertid ikke dy meg, når jeg tenker på slike ting som kosmetikk, vesker, klær, sko, frisør, plastisk kirurgi, og det faktum at shopping åpenbart er en kvinne-ting. Det sies at lykkerusen av et kjøp varer i gjennomsnitt 20 sekunder. Men samtidig innser jeg at alle menn ikke er som meg. Jeg bruker klær til de er utslitt, og klipper meg når jeg får beskjed om at «nå er det på tide …», har aldri brukt penger på sportsutstyr, et minimum på bil osv. Samtidig handler det nok også om min aldersgruppe. Dette med personlig forbruk er uansett interessant. For det er neppe hundre prosent samsvar mellom personlig forbruk og egen inntekt. Tieman påpeker at det alltid har vært grupper i samfunnet som forbruker mer verdier enn de skaper. Og her er oppfatningen jevnt over at største tyngden av verdiskapingen i samfunnet gjøres av unge og middelaldrende menn. Og de gruppene som er forbruksorienterte tenderer mot dekadens; svakere realitetsorientering. Man tenderer mot å bli eksperter på moter, trender og det sosiale spill, men lider samtidig av blindhet for hva som egentlig driver samfunnet og hva som kreves. Dette kan medføre opplevelse av meningsløshet og tomhet, og til slutt psykiske lidelser. Dette har jeg vært inne på her.

Identitetsdominans
Tieman snakker om en effektiv teknikk som er å dominere den andres identitet, og at dette er en utstrakt radikalfeministisk strategi. Hun antyder at dette er Newmans hovedstrategi. Hun søker å få Petersen presset inn i sitt eget fiendebilde; presse en identitet på ham. Det fikk meg til å sette sammen ordet «identitetsdominans». Dette har jeg planer å ta med meg i refleksjonen om sosial definisjonsmakt. For dette handler om at andre tar kontroll over individets sosiale identitet, og bruker det som et verktøy for å dominere individet. Jeg tenker at dette åpenbart er en svært uetisk metode for å kontrollere andre. Identitetsdominans minner også mye om det jeg kaller for sosial stempling. Det henger igjen nøye sammen med personangrep, som jo i sin mest primitive form reduseres til at man kaller hverandre, slik barn driver med. Det å oppleve at man forsøkes tvunget inn i en sosial demonform, kan drive noen og enhver i forsvarsposisjon. Newman er selvsagt ikke så direkte. Men teknikken hun bruker (med å tillegge Peterson ord og meninger han ikke står for), leder jo i den retningen.
Språket er redusert til et verktøy av dominans
Dette er litt i samme gaten som identitetsdominans. Jeg kaller det for signalspråk. Det har jeg reflektert over her. Og jeg deler forestillingen om signalspråk som verktøy til dominans. Jeg er også enig i at signalspråk er en kraftig redusert utgave av menneskespråket. Det blokkerer vår mulighet til dialog; det å tenke sammen. Imidlertid er det alt for dramatisk å antyde at dette er slutten på språket slik vi kjenner det. Språket vil være der. Men bekymringen er at utvekslingen kun vil skje innenfor grensene av ekkokamre. Det virker fragmenterende i kulturen. Jeg setter dette sammen med den antivitenskapelige trenden vi ser i dag. Husk at vitenskap er et felles menneskelig prosjekt. Den baseres grunnleggende på åpenhet og bruk av verktøy som alle mennesker i prinsippet skal kunne ha tilgang til. Det er jo det som skaper vitenskapens nøytralitet. Dialog handler om at mange tenker sammen. Da er uenighet en svært verdifull ressurs. Vi oppnår innsikt ved å la våre forestillinger brytes mot hverandre. På den måten foredles menneskets total kapital av kunnskap og kompetanse.

Politisk korrekthet, manglende åpenhet, sensur, intoleranse og sentrering om ekkokamre, er alle elementer i en generell antivitenskapelig trend. Og hva er det da som skal fylle vakuumet etter vitenskapen? Sosial definisjonsmakt? Irrasjonalitet? Den sterkestes rett? Alt dette er fascisme. Vi har sett det før og det er dårlig nytt, ikke bare for Jørgen Hattemaker, men for hele menneskeheten.

Hva er drivkraften bak bevegelsen?
Denne setningen (fritt gjengitt) fikk meg til å heve øyebrynene:

Det er ikke konspirasjonsteorien (kulturmarxismen) som er problemet. Problemet er en kultur på full fart mot stupet, uten noen ved spakene. Problemet ligger i dynamikken mellom kjønnene.

Dette synes jeg er en interessant analyse. Og jeg er åpen for at det er noe i dette. Jeg har allerede vært inne på at postmodernisme ikke er annet enn en samling filosofiske arbeider, metoder og tankemessige rammeverk, som det kan være fristende og ta ut vulgærversjonene av dersom det skulle tjene et formål.

Når jeg hører ting som minner om konspirasjonsteori er det handler det første spørsmålet som dukker opp i hodet mitt alltid om det jeg kaller for sosial paleo-konstruksjon. Tieman adresserer en sosial prosess som ingen har tenkt ut, ingen har planlagt den og ingen har satt den ut i livet. Oppdag at slike prosesser ofte tar av og lever sitt eget liv. De er ikke noens verk. Det er kun snakk om mekanismer. Den aggressive tilnærmingen er å finne noen å skylde på. Den er kontraproduktiv. Den fører oss ingen andre veier enn inn i en tilspisset konflikt. Alternativet er å utvikle forståelse. Det er å ta i bruk vår kognitive kapasitet i en anstrengelse for å analysere og søke å forstå hva som skjer. Det er slik vi mennesker handterer mekanismer. For gjennom å forstå, så kan det kanskje være mulig å finne en konstruktiv vei ut av dette.

Så det er en dynamikk mellom kjønnene som må analyseres og forstås. Det har jeg gjort et forsøk på her. Det er ikke det at jeg tror at jeg har skjønt så mye av dette, og at jeg har den endelige løsningen. Det jeg påpeker er en måte å tenke om dette på, som jeg tror kan være fruktbar. Mennesket må forstås med utgangspunkt i hva det er, og den historie det har. Dette kan ikke slettes ut, hverken ved religiøse eller politiske ideologier. Vi må ta oss sammen, gi opp ønsketenkningen, og summere opp hva vi egentlig har med å gjøre. Det er her vi må begynne for å komme ut av elendigheten.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>