Postmodernisme 1: Bør vi frykte postmodernismen?

Postmodernismen truer. Den har akkurat landet i en bedrift nær deg. Pass deg!! Kanskje DU er neste mann på listen.

Meg_og_postmodernismen

Da jeg, nysgjerrig som jeg er, endelig oppfattet at noen kobler veldig mange av samfunnets trender til en filosofisk bevegelse, som kalles postmodernisme, så kastet jeg meg hobbyfilosofisk over fenomenet. Det ble mye å bearbeide. En tekst på over 140 word-sider er lagt til i filosofibiblioteket. Og enda føler jeg at jeg bare har skrapet overflaten.

Mens jeg holder på med dette, så kommer den berømmelige #METOO kampanjen rullende. Med vilje nevner ikke denne, hverken i overskrift eller ingress, vel vitende om at et kritisk nøkternt blikk på dette kan få meg i trøbbel. Jeg er vanlig arbeidstaker og derfor nokså prisgitt om noen skulle føle seg støtt over at jeg også har kritiske bemerkninger til det som skjer nå.

Men nå må jeg skynde meg å si at jeg ikke er blind for det positive med denne kampanjen. Samfunnsendringen med stadig økende kvinnelig deltakelse i samfunnet gjør det nødvendig å definere arbeidslivet fullstendig ut av kjønnsmarkedet. Våre arbeidsplasser er ikke sjekkesteder. Der er vi personer, ikke kjønn.  Det gjelder det meste av offentlige arenaer. Poenget er at både kvinner og menn skal kunne og har krav på å føle seg trygge i samfunnet. Vi er i ferd med å løse dette ved hjelp av teknologi. Skal du på «sjekkern», så er det bare å komme seg på en datingside. Der møter du likesinnede, og alle der vet at det er det som er gamet.

Så, særlig vi gamlinger, trenger å lære en lekse, slik at vi får med oss hurtige endringer i normene i vår kultur.

Det jeg reagerer på er formen dette har fått. Det er her jeg tenker at en viss politisk slagside har ført dette inn i en uheldig retning.

Men først: Har METOO noe med postmodernisme å gjøre? Kanskje ikke direkte, men her er opplagt berøringspunkter som må kommenteres.

Bare det faktum at jeg vegrer meg for å skrive kritisk om dette er jo et tegn på at noe er galt i samfunnet. Det kan kobles direkte fenomenet «politisk korrekthet», som jo handler om at det er visse tema man ikke snakker om, visse holdninger man ikke uttrykker uten at det kan få konsekvenser. Koblingen mot postmodernisme finner du her. I korthet handler det om at det er ikke hva man sier som betyr noe, men hvilken gruppe man tilhører (identitetspolitikk). Tilhører man en gruppe som er bedømt undertrykkende, så vil ethvert utsagn fortolkes som motivert av å ville opprettholde den undertrykkelse gruppens makt eller privilegier. Dette er en utvidet variant av den radikalfeministiske teorien om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet.

Da har vi allerede nevnt at mye av inspirasjonen bak dette kommer fra radikalfeminismen, som jo er den ideologien som går lengst i å basere seg på postmodernistisk tenkning.

Det tredje berøringspunktet handler om det samme. Det er aksjonsformen. Og det er kanskje det som bekymrer meg mest. Aksjonsformen er aggressiv. Det handler om å anklage, offentlig skamme og rive ned andre mennesker. Den er med andre ord destruktiv.

Det fjerde berøringspunktet er ideen om at følelser trumfer fornuft. Dette er en gammel ide som postmodernismen har tatt opp i seg. Den konkrete manifestasjonen handler om hva som avgjør om trakassering har funnet sted. Det er ikke lengre bevis som avgjør, men hvordan den fornærmede uttrykker å ha opplevd det.

Jeg reagerer som sagt mest på aksjonsformen. Her reagerer jeg på tendensen til at vi får et slags rettssystem utenfor det tradisjonelle rettssystemet, med kraftige virkemidler for sanksjoner. Da tenker jeg spesielt på renomme- og karriereknusing; at folk mister jobbene sine, kun som følge av påstander og at det avgjørende kriteriet er hvordan anklageren følte det.

Jeg kan forstå fristelsen, men stusser over at ikke flere skjønner at dette åpner for utpressing, sosialt spill og sosial utrenskning av menn «man ikke liker». At andre har tenkt samme tanken, ser vi jo nå i skrivende stund i det spillet som foregår rundt prosessen mot Trond Giske. Her er det åpenbart noen som kobler dette til maktkamp mellom fraksjoner i AP.

Personlig har jeg alltid reagert på megafon-aktivisme. Det er en god grunn til det. Aggressiv massesuggesjon får frem det verste i oss mennesker. Det er kun eksterne rammer som holder mobben fra å lynsje. Tilbøyeligheten kan direkte tilbakeføres til steinaldermenneskets lynsjegjenger som patruljerer territorialgrenser, slik sjimpanser gjør den dag i dag. Jeg har kalt min tekst om postmodernismen for «Fra Villdyr til Menneske og tilbake igjen». Hovedbudskapet i teksten er at postmodernismen jo angriper opplysningstidens idealer, som språk, logikk, dialog, rasjonalitet, analyse og individbasert moral. Mesteparten av dette kan tilbakeføres til de deler av vår hjerne som definerer oss som mennesker. Vulgariseringen av denne kritikken handler om at man tar de svakheter, man finner, og bruker dem som argument for å kaste alle disse verktøy over bord. Da risikerer vi å fjerne menneskets menneskelighet. Da står vi igjen tilbake med villdyret. Det er det aggressive megafon-mennesket som roper, anklager destruerer og lynsjer.
I vår tid er megafonen digitalisert og blitt til sosiale media. De store horder av mennesker har fått en enda større megafon å rope i.

Jeg tenker at det ikke er noen moral i dette. Jeg har en syre-test på moral, som ikke er ulik den som forfektes av Jesus: «Det du har gjort mot en av mine minste …». Denne er heller ikke ulik Nordal Griegs: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Min etiske variant av dette er nok mer teoretisk og kjedelig. Du finner det her og her. Jeg lanserer etisk menneskeverd som et forsalg til en konvensjonell felles menneskelig etisk referanseramme.

Men samtidig er det viktig å advare mot fanatisme og utopisk tenkning. Vi mennesker er ufullkomne, selv om vi noen ganger forsøker å fremstå som glansbilder.

Jeg begynte med å si, at de holdningsendringer som finner sted i vår tid, sannsynligvis tvinger seg frem som følge av måten vi innretter vårt samfunn på. I så måte må vi kunne anse normene i seg selv som mer tilpasset vår sivilisasjon. Men det er ikke slik at menneskers feil på slike områder sier så veldig mye om deres grunnleggende moral.

Adolf Hitler fikk f.eks. veldig godt skussmål av sine sekretærer og medarbeidere. Det var aldri noe tull med han, og han behandlet dem alltid med respekt. Men det i seg selv sier ingenting om mannens grunnleggende moralsyn.

Nå i jula fikk jeg med meg en gammel Olsen-banden klassiker. Kjell og Benny var forespeilet stillinger som underdirektører i et velrenommert firma. På spørsmål om hva underdirektører driver med på jobben, kom det fra Benny, at de stort sett skal kommandere folk rundt og «klappe sekretærene på baken». Dette var 70-tallet. Ingen reagerte på denne humoren den gang. Sett i lys av dagens holdninger, så hadde noe slikt neppe funnet veien gjennom selvsensuren.

Så hørte jeg akkurat Gro Balas på Dagsnytt 18, 3/1/18. Hun kunne fortelle at de allerede i 1981 gav ut en bok, hvor et av temaene var såkalt «seksuell sjikane». Den gangen ble boken aktivt boikottet av LO.

Poenget er å bli bevisst på at vi er inne i en fase med hurtige holdningsendringer. Det som før nok var ugreit, men som man så mellom fingrene med, eller helst så en annen vei, har nå et helt annet gehør, og anses som mye mer alvorlig. Da er det selvsagt ikke alle som får dette med seg. Men at feilsteg her skal definere dem som umennesker, blir for meg fullstendig feil.

Man kan møte menneskers feilsteg på to måter:

  • Den aggressive måten
    Å møte feilsteg med personangrep, skamming, hat eller sosial stempling er destruktivt. Det har store sosiale og menneskelige kostnader. Ingen er alene. Det er ikke mulig å rive ned et menneske uten at det går ut over et helt nettverk av andre. Det ødelegger det sosiale klima. Vi må gå på nåler for hverandre. Vi blir til redde, blankpolerte massemennesker.
  • Den konstruktive måten
    Den konstruktive måten er å se verdien i hvert enkelt menneske, slik at vi hjelper hverandre, ikke ved å rive ned, men å støtte hverandre videre i den sosiale prosessen.
    Den konstruktive måten er at man går ut i media og sørger for at flest mulig får med seg at, la nå fortid være fortid, men fra nå av endrer vi på normene. Så kan man ha et år med samtaler hvor man analyserer de nye grensene. Så, når noen føler seg forulempet, så skal de ha et sted å gå, og man utformer prosesser med mål om å få til forsoning; en prosess hvor alle parter kan gå styrket ut, som venner og med forbedret sosial kompetanse. Selvsagt får man kanskje tilfeller med mønstre av gjentakelser. Da kan det være på sin plass med profesjonell hjelp, evt. at vedkommende ikke passer inn på arbeidsplassen.

Noen vil kanskje hevde at det siste alternativet ikke virker. Det vet vi jo egentlig ikke noe om på det første alternativet heller. Poenget er at de menneskelige og sosiale kostnadene er høye med det aggressive alternativet. I tillegg så signaliserer det dårlig menneskesyn: «Det er OK å hate og rive ned andre mennesker, så lenge det er i den rette kontekst».

Alternativ nr. 2 er ikke fullt så sexy. Men til gjengjeld er det konstruktivt. Det river ikke ned men bygger opp. Det er ikke ekskluderende men inkluderende. Og jeg tror det virker. Alt man oppnår med å jage folk rundt er øyentjeneri, overflatiskhet og høyt sosialt spill.

Min største skuffelse av både radikalfeminisme, marxisme og postmodernisme er moralsynet, eller rettere sagt mangelen på moral. Ja, det er rett og slett truende. Hva Pol Pot, Stalin, Mao og Hitler hadde til felles er mangelen på etisk menneskeverd. Det manglet neppe på normer og regler. Det er ikke det som avgjør det moralske grunnsynet.

Når man ser den trenden som er i samfunnet, så er det lett å ty til konspirasjonsteorier. En slik teori er at denne utviklingen er drevet frem av marxister som «hater vesten», og som legger sine strategier for å destruere hele kulturen.

Personlig stiller jeg meg tvilende til en at slik strategi har noen særlig høy utbredelse, utenom kanskje noen få fanatikere. Men, når man kommer opp med en slik teori, så innebærer jo det at man ser elementer i dette som virker eksistensielt truende på oss. For saken er jo den at dersom en forestilling om konflikt mellom kjønnene får bredt fotfeste i vår kultur så innebærer jo det en risiko for at vår kultur vil fragmenteres med frontlinjer som blir til et finmasket nett, tvers gjennom alle sosiale strukturer, som et vindusglass som går i oppløsning. Med andre ord: sosial dekonstruksjon av den vestlige kulturen.

Dette vil jo være idioti dersom forestillingen om den store kjønnskampen i store trekk er oppkonstruert. Husk at dette kan bli en selvoppfyllende profeti. En forestilling om konflikt gjør at vi agerer deretter. Dermed tar dette fyr og materialiserer seg gjennom et voksende antall reelle konflikter.

Men om jeg er skeptisk til en teori om at det sitter noen mektige mennesker med onde hensikter og trekker i trådene, hvor de fleste av oss opptrer som nyttige idioter, så betyr jo det at spørsmålet er åpent: Hva er det som skjer? Er det farlig?

Jeg har utviklet skissene til en alternativ teori for kulturell utvikling. Jeg kaller den for sosial paleokonstruksjon. Du kan lese mer om den her.  Poenget er at det vi kan ha å gjøre med er kulturelle prosesser som drives av sosiale motorer hvor ingen av enkeltindividene i prosessen har noen plan eller mål for det som skjer. Ingen har tenkt det ut, ingen har planlagt det, ingen har satt det ut i livet. Prosessen drives av mekanismer som er større enn individet, omtrent som når termittene bygger sine konstruksjoner uten at enkeltindividene har noe konsept for helheten i dette. Se her og her.

Jeg tenker at drivkreftene i det som skjer nå er drevet av frykt og aggresjon. Vi er redde for hverandre. Sportsredaktøren i TV2 ble sykemeldt og er i hardt vær fordi at vedkommende ikke tok tidligere varsler på alvor.
I Sverige rystes Aftonbladet av pågående konflikter som følge av #METOO kampanjen, noe som har ført til at sjefsredaktøren er sykemeldt. Hun anklages fra begge sider, for å ta personvernet for høytidelig som begrunnelse for å stoppe et opprop, og for å ha sparket den 82 år gamle Staffan Heimerson, for å ha skrevet en kommentar hvor han trekker paralleller mellom #METOO kampanjen med heksejakt og Stalins politiske utrenskninger.
Den leder som ikke tar opp hansken og gjør det som forventes av mobben, vil selv havne i alvorlig trøbbel. Dette påvirker handlingsmønstret til alle ledende personer. Her er det viktig med ubetinget oppslutning til de nyinnstrammede normene, nulltoleransen og brutale sosiale reaksjoner. Alt dette skaper det noen kaller for dydssignalering. Ledere og alle profilerte går i media og roper ut sin moralske indignasjon over overtrederne. På den måten sikrer man egne posisjoner, og noen oppnår sågar heltestatus.

Denne prosessen går av seg selv. Alle er redde hverandre og reaksjonene er aggressive og uforsonlige. Man søker å overgå hverandre i oppslutningen om dette. Ingen vet egentlig hvor dette kommer til å ende. Men jeg er stygt redd for at dette kommer til å endre det sosiale klima i våre nordiske land. Det kan bli hardere og mer brutalt.

En liten digresjon: Jeg kjenner flere historier fra Nord-Norge om jøder som fikk gå i fred under hele krigen. Vi hadde en jøde i nabobygda, som drev butikk der, i alle krigsårene. Det går lignende historier fra Narvik, og Bodø. Jeg vet ikke om historikere har studert akkurat dette. Men om det er sant, så sier det kanskje litt om en mentalitetsforskjell mellom den nordlige og den sørlige landsdelen. For ellers er historien om norske jøders skjebne under krigen, en begredelig, ja rett og slett skammelig historie.  Jeg mener å huske at det var mellom fem og seks hundre jøder som ble samlet opp og sendt til utryddingsleire i Tyskland. Dette hadde ikke tyskerne fått til uten aktivt samarbeid fra det norske samfunnet. Kanskje det samarbeidet i større grad ble sabotert i Nord-Norge.

En annen raritet er oppgjøret etter krigen. Det er meg fortalt at ingen i det området jeg kom fra fikk ble utpekt som «tyskertøser», og fikk gjennomgå omgivelsenes moralske indignasjon, barbert på hodet og skammet på alle måter. Heller har jeg ikke hørt historier som ligner på den behandlingen som «tyskerbarn» fikk gjennomgå ellers i landet. Tvert imot ble de behandlet som likeverdige mennesker (det skulle jo bare mangle).

Nå skal ikke jeg forherlige Nord-Norge, og her er det nok mye jeg ikke vet. Men det jeg vil påpeke er at mentaliteten i kulturen kan utgjøre en forskjell på måten slike moral-panikker kan utvikle seg på. Denne sammenligningen blir markant når vi begynner å se på hvordan tyskere ble behandlet i kjølvannet av freden. NRK hadde lenge liggende en BBC-dokumentar, som het noe slikt som «fredens brutalitet». Den forteller om de alliertes herjinger i resten av Europa. Dokumentaren åpner med en scene som er like sjokkerende som den er utrolig. En lang rekke med menn og kvinner, foran en massegrav, og de meies ned. Tyskere ble utsatt for summariske henrettelser, tortur og forvisning. Til og med barn ble torturert, og forvist på egenhånd etter at foreldrene deres var blitt drept. Det fortelles om tusenvis av tyske barn på flukt gjennom Europas skoger, at de ble jaget når de søkte hjelp.

Dette skjedde altså ikke i vårt land. Kanskje fordi vi har en mindre aggressiv kultur, med et mer menneskevennlig sosialt klima. Og kanskje er det til og med en forskjell fra nord til sør.

Min bekymring er da, at denne fordelen vi har, som har gitt oss muligheten til å skape gode samfunn, basert på tillit og menneskeverd, er i ferd med å forvitre. Vi er på tur inn i en utvikling hvor aggresjon, hat og frykt blir de dominerende kreftene i kulturutviklingen. Og dette skjer fordi teknologien har tatt oss så mye nærmere de store kulturene lengre sør.

En del av dette bildet er at det ser ut som at vår kultur tynges ned av et teppe av skam. NRK’s serie med samme navn har gått sin seiersgang over hele den vestlige verden. Vi skjemmes. Ungdom skjemmes. Eldre skjemmes. Jenter skjemmes så mye at de får spiseforstyrrelser, de får angst, depresjon og de tar livet av seg. Kanskje kan forekomsten av skam i samfunnet fungere som en indikasjon på hvordan det står til med det sosiale klima i vårt samfunn. Og da sier alle indikasjoner at det står ikke så bra til. Så blir skammen til et nullsumspill. #METOO handler mye om dette; om å flytte skammen mellom mennesker.

Ingen spør hvor all denne skammen kommer fra? Er det fordi vi har gått fra en medmenneskelig verdighetskultur til å bli en offerkultur, hvor det å mislykkes må være noens skyld. Så driver vi og flytter skyld og skam mellom oss, i et slags evig svarteperspill.

Dette er det aggressive alternativet. Jeg skuffer snøen over til naboen og han skuffer den tilbake. Dette fungerer som en slags sosial naturtilstand, som fungerer på et nivå hvor samfunnets normale reguleringsmekanismer ikke slipper til. Vi kan ikke lengre skade og drepe hverandre fysisk, men vi kan saktens ødelegge hverandre sosialt uten at noen letter et øyebryn.

For å forstå moralen i dette eller mangelen på sådan, må man se nærmere på radikalfeminismen og dens viktigste inspirasjonskilde, nemlig marxismen. Radikalfeminismen har adoptert den marxistiske tenkingen og begrepsapparatet som jo startet med fokus på klasseskiller. Etter at dette kollapset i løpet av 70-80 tallet har man tatt i bruk samme tenkningen (teorien om grupper som undertrykker og blir undertrykt) i forhold til kjønn og mellom andre grupper hvor man har identifisert skjevt maktforhold. Ettersom analysen ensidig er fokusert på makt, så avgrenses reaksjonsformen også til ren maktbruk. Makt mot makt. Man har innført kjønnsmaktperspektivet som ensidig analyserer alle menns handlinger med utgangspunkt i en maktanalyse. Et argument tas ikke som et argument. I stedet analyseres etos i et maktperspektiv. Den som tilhører en såkalt overordnet gruppe vil dermed alltid fortolkes som drevet av et maktperspektiv. Dette går så langt som til vitenskap, observasjon og logikk. Til og med matematikken er av noen ekstreme hevdet å være en «hvit mannlig oppfinnelse, i den hensikt å undertrykke andre».
Med dette utgangspunktet blir det viktig å identifisere gruppeidentiteten. Dermed blir såkalt «identitetspolitikk» viktig. Tradisjonelt har man operert med tre grupper som er undertrykket:

  • Afrikanere
  • Kvinner
  • Homofile, lesbiske og transkjønnede.

Senere har man føyd til følgende grupper:

  • Latinamerikanere
  • Handikappede
  • Urbefolkning
  • Muslimer

De moralske normene som gjelder her er at de som har en slik gruppeidentitet har definisjonsmaktkrenkelse. Da gjelder det ikke bare egen opplevelse, men også den som har forvoldt krenkelsen. Dette gjelder selv om vedkommende ikke hadde noen intensjon om å krenke. Dette åpner for definisjonsmakt til å definere andres handling som trakassering, og deretter karakterisere vedkommende som sexist, rasist osv. Og siden vedkommende tilhører en av de nevnte offergruppene så gir det vedkommende automatisk rett.

Og husk at her gjelder ikke foreldede forestillinger om ytringsfrihetens grenser. Det å imøtegå f.eks. en muslim med saklig konstruktiv kritikk av Islam er nok til å bli karakterisert som islamofob, fordi det krenket den muslimens følelser. Dermed kan vanlig saklig argumentasjon, fakta-utsagn osv. bli karakterisert som hatytringer, og karakteristikker som rasist og sexist sitter løst.

Nå vil nok noen reagere på asymmetrien i dette. Utsagn av type «kvinner er dårligere enn menn til å kjøre bil» kan fort bli bedømt som sexistisk. Men om vi sier at «menn er dårligere til å kjøre bil enn kvinner» så er det alltid OK. Så kunne man kanskje påpeke denne asymmetrien i håp om at noen skal kunne oppfatte at det er urettferdig. Men her er det viktig å forstå logikken i dette normsettet: Den som tilhører den undertrykkende gruppen har ingen slike rettigheter som disse undertrykte gruppene. Han har ingen rettigheter i det hele tatt. Når f.eks. Ane Stø kan sitte i Dagsnytt 18 22/11 å lire av seg at menn stort sett er årsaken til alt som er galt i samfunnet, så er dette uproblematisk. Dette er ikke noe arbeidsuhell. Det er ikke slik at man ikke ser dette. Men her har vi en aksiomatisk doktrine som nærmest fradømmer individer som tilhører den definerte undertrykkende gruppen, menneskeverdet.

Her må jeg inn med et lite hjertesukk. Mitt enkle resonnement er at diskriminering kun er mulig dersom vi sorterer individer i grupper. Dersom vi oppfatter hverandre først og fremst som personer, så forsvinner hele problemet av seg selv. Min logikk er da at mindre fokus på grupper, gir mindre diskriminering. Menneskets tilbøyelighet til kategorisering er svært fleksibel. Samtidig vet vi at straks vi har fokus på kategorisering av mennesker så våkner våre gamle inn/utgruppe steinalder mentalitet. Kampen mot diskriminering handler etter min mening om i størst mulig grad å være bevisst på dette og søke å prime oss selv slik at våre kategori-tilbøyeligheter ikke våkner så lett til livet.
Når vi har å gjøre med en ideologi, som til de grader er blitt gruppeorientert, og som med denne strukturen har definert hele samfunnets diskurs på området, så slipper man ikke unna å måtte begynne å måtte snakke om farger og kjønn på mennesker. Og her er det at vi hvite menn, altså kommer ut som den store undertrykkende gruppen. Hvordan er det mulig for meg å snakke om «oss hvite menn» uten å bli definert som rasist? Vi er fanget i en diskurs som hindrer oss i å åpne en konstruktiv dialog om alt dette. Så blir det jo selvsagt slik at når jeg snakker om hvite menn, så utgjør selve denne språkbruken en latent risiko for å bli karakterisert, nettopp som rasist.

Noen kaller dette for omvendt rasisme. De hellige grupper skal ikke røres, men man er fri til å kaste all dritt i retning av (jeg hater å si det …) hvite menn.

Jeg tenker at det ikke eksisterer noe slikt som omvendt rasisme.  For omvendt rasisme forutsetter en rasistisk tilnærming i utgangspunktet. Man har allerede sortert individene i grupper basert på rase. Man har allerede definert forskjellsbehandling basert på disse definisjonene. Da heter det ikke omvendt rasisme, da heter det rasisme. Det som skaper problemet er et overfokus på etnisitet, kjønn seksuell legning osv.

Ja, jeg er tilhenger av et samfunn som har permanent fokus på å motvirke skjevheter mellom grupper. Men den mer grunnleggende verdien her er å komme så nær som mulig et ideal om å rettferdig likebehandling på individnivå. Den radikalfeministiske tilnærmingen har fjernet seg fullstendig fra dette. Dermed er den også amoralsk når det kommer til enkeltindividet. Jeg tror ikke at det er tilfeldig at det er blitt sånn. For dette er en ideologi basert på hat og aggresjon. Det kan være gode grunner til det. For kvinner har saktens fått gjennomgått mye urett opp gjennom tidene. Men all erfaring viser at å bygge samfunn på hatideologier, ødelegger menneskeverdet i samfunnet, og utallige ganger har det ført til folkemord.

Det som nå er i ferd med å skje er at vi «hvite» menn sannsynligvis nok en gang lar oss oppdra. En overfokusert offerkultur vil få oss til å gå på nåler. Er det kvinner i nærheten, så veier vi våre ord. Tenk på viktoriatiden. Kvinnesynet gikk vel også ut på at «kvinner er sarte og de tåler ikke så mye». Dette ble kompensert med overdreven høflighet. Møte med kvinner i det offentlige rom var preget av ritualer, både i ord og handling. Slik sikret man at man ikke uforvarende dumpet for hardt bort i en kvinnes «sarte følelsessystem». En del av likestillingen skulle jo være å komme bort fra slike holdninger, som jo åpenbart er sexistiske. Men dette er nå på vei tilbake for fullt. Hva gjør man i arbeidslivet når man ikke lengre kan være uenig med en kvinne uten å risikere beskyldinger om trakassering? Hvem vil ansette en transkjønnet eller muslim, når man vet at dialoger hvor uenighet inngår er for risikable og kan koste oss jobben?

Det å dyrke frem offerkulturen får motsatt virkning enn tiltenkt. Muslimer vil, bli sett på som sarte sjeler som ikke tåler en støyt. Nå er dette satt på spissen. Jeg er veldig klar over at de fleste kvinner, muslimer, homofile og andre grupper vil ha seg frabedt å bli definert inn i en slags offerstatus. Likeverdighet handler i høy grad av vår evne til å tåle å se hverandre i hvitøyet. Det handler i høy grad om å tåle å bli motsagt. Det handler i høy grad om å tåle humor som strekker oss litt i øret. Vi kan like godt le av elendigheten som å gråte av den.

Da jeg oppsummerte mitt postmodernistiske prosjekt, så endte jeg opp med følgende oppfordring til meg selv og andre: Ta deg sammen, og bli et medmenneske! Det er den eneste måten vi kan oppnå likeverd på.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>