«Ja vi elsker» er hellig!

Ja_Vi_Elsker

Vi er i ferd med å redefinere bannskapen. Listen over forbudte ord og uttrykk er økende. Skamferingen av vår kulturarv er allerede i gang. Vi skulle satt foten ned allerede ved «neger»-sensuren.  Nå vil noen i SV hive ut «Ja vi elsker». På tide å sette foten ned, tenker jeg.

For å si det med en gang. Jeg regner meg hverken som nasjonalist, eller tradisjonalist. Det er vel flere år siden jeg feiret 17-mai. Men en ting er hellig for meg, det er de sporene vi har av historien vår. Jeg er opptatt av at fortellingen om fortiden skal være så autentisk som mulig. Selvsagt vet jeg at her har det vært mye pynting og forfalskning. Men vi trenger da ikke å gjøre det verre ved selv å vandalisere de overleveringene vi har tilgang på. Jeg vet ikke om du kjenner det på samme måten, men synet av IS som knuser oldtidsminner i Syria, eller Taliban som sprenger flere tusen år gamle Buddha-statuer får det til å vrenge seg i meg og koke på samme tid. Ja, vi vet at ideologier, religion og normer endrer seg med kultur og tid, men vi trenger da ikke å ødelegge for våre muligheter til å se historien mest mulig som den var, for alle nå og i fremtiden. Er ikke du nysgjerrig på hvordan det en gang var? Noen historikere sier at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den. Andre er mer pessimistiske i forhold til vår mulighet til å lære av historien. Det er en debatt. Personlig tenker jeg at det er viktig å komme så nær som mulig en autentisk forståelse av forløpene til alle de prosessene som til slutt ender opp med å bli vår nå-tilstand. Om denne kunnskapen ikke har så stor praktisk anvendelse fordi forutsetningene alltid endrer seg, betyr ikke så mye. Det som betyr noe er muligheten til å lære noe om mennesket, sosiale prosesser og kulturutvikling.

Så tenker jeg at det ikke er for ingenting at turister strømmer til områder med eldgamle minner og spor fra en fjern fortid. Det ligger noe i oss, en nysgjerrighet, et behov for å komme nær og på den måten skape en mental tilknytning til det som har vært. Det blir en del av enkeltindividets prosess med å plassere seg selv i noe som er større, både i tid og rom.

Da gir det meg en dårlig magefølelse å vite at noen fanatiske propagandister er ute etter å tukle med dette i den hensikt å vri den store fortellingen inn i et trangt virkelighetsbilde, som ønskes implantert i vårt sinn for å kunne befeste sine egen makt over oss.

Da jeg fikk høre at ordet «neger» var upassende, var med en viss overraskelse. For i vår kultur opplevde vi ikke at ordet hadde noen nedsettende betydning. Men de fleste av oss er da høflige og lydhøre, så vi slutter å bruke ordet, finner en erstatning og går videre i våre liv. Vi skjønner jo da også etter hvert at dette i stor grad handler om USA, og de store rasepenningene som er der. Men selv om jeg ikke forstår dette, når jeg prøver å sette meg inn i skoen til en person med afrikansk opprinnelse, så respekterer jeg det. Hvis noen hadde kommet med et tilsvarende forbud mot ordet «nordlending», så ville ikke syntes noe om det. Det er som om vi nordlendinger skulle være av et mer umodent slag, og ikke tåler vitser eller ting som minner om fordommer fra gammelt av. For noen år siden fant jeg ut at jeg også har samiske gener, kanskje ikke nok til å kunne skryte på meg å være same, men dog. Poenget er at en oppfordring om å slutte å bruke ord, slutte å vitse om en hel folkegruppe, i seg selv, signaliserer at man ubevisst anser den folkegruppen som mer umoden. Så om jeg hadde vært afrikaner, så vet jeg virkelig ikke om jeg hadde likt at noen underkaster min gruppe slik «ekstra» beskyttelse. Tipper det er en del som tenker slik. Men, OK dette lager man ikke så mye støy om. Vi slutter å bruke ordet, finner erstatningsord, er høflig mot hverandre og går videre i livet.

Men så er det en effekt av en slik normendring, som jeg først fikk satt ord på flere år senere. Jeg kaller det for moralsk indignasjon og også moralsk trakassering. For det vil alltid være noen individer som blir overfokusert på dette, og skal gå lengre enn alle andre. I dette tilfellet så endte det med at man gikk løs på Torbjørn Egner og Astrid Lindgren, og sikkert også andre skatter i vår kulturarv. Det er her jeg tenker at samfunn og politikere har vært for svake og ikke stått opp for å bevare kulturarven autentisk og ikke la fanatikere ta styringen i å begynne å vandalisere. Kulturarven er det den er. Den forteller om livet, folk og holdninger som var den gang, på godt og vondt. Jeg synes ikke noen burde få fullmakt til å tukle med dette. Og nå i vår tid tar dette helt av. Vi kan ikke lengre si «indianer», og ord som «krøpling» ble til «handicapet», som igjen ble til «funksjonshemmet». Alt dette dreier seg om at begrepene i kulturen utvikler seg til å bli belastende. Så byttes det ut med jevne mellomrom. Man tar ikke tak i det grunnleggende problemet her, som jo handler om at kulturen lider av dårlig menneskesyn. Slike språklige virkemidler fungerer omtrent som å pisse i buksa for å holde seg varm.

Homobevegelsen gjorde faktisk det motsatte. I stedet for å føle seg støtt av ord som «homse» og «skeiv», så tok de eierskap til begrepene, og gjorde dem til sitt eget språk. I dag er trenden snudd. For flertallet i vår kultur har endelig lært å se på homofile som likeverdige. Så kan vi spekulere på om språkstrategien også har medvirket til dette. Jeg tenker at, kanskje kan det ha hatt noe å si. For man har unngått fristelsen til å bruke dette til å reklamere for egen offerstatus. Og det kan ha hatt noe å si. Hvor mye vet man jo ikke.

Nå er ikke jeg blant dem som tror at de som vil fjerne «Ja, vi elsker» føler seg så voldsomt støtt over denne sangen. Jeg har en hypotese om at det er helt andre mekanismer ute og går her. Det er det man på amerikansk kaller for «viritue signaling», altså dyds-signalisering. For det er slik at når normer er i endring, så fyrer dette opp under det sosiale spill. Den vanlige «Jørgen Hattemaker», som må gå på jobb hver dag, som aldri har hatt fri en eneste 8-mars, og knapt har sett et 1-mai tog, klarer jo ikke å følge med på disse spissfindighetene i det sosiale spill. Så man plumper i det, og babler i vei både om «negre» og «indianere», spøker om å klappe damene på rumpa, uvitende om at de fin-etiske samfunnsormene gjør noe knappe svinger nå og da. Man avslører seg som sosialt klossete, og sorteres derfor enkelt ut som mennesker det er lov å forakte. «Harry» er jo ikke i nærheten av å komme på den den moralske forbudslisten.

Så har vi den store gruppen sosialt kompetente grå mennesker, som raskt oppfatter trenden og innretter seg raskt nok til å unngå de helt store sosiale blemmene. Dette er en naturlig sosial sorteringsprosess. Mest sannsynlig foregår den i alle kulturer og til alle tider. De moralske rammene settes i langt større grad av denne type prosesser enn av noens dype tanker om moralens fundamenter.

Og når det er slik at sosial suksess avhenger av denne type ferdigheter, så vi vi alltid finne noen som søker å utnytte dette sosiale konkurranseverktøyet maksimalt. Da handler det om at man utvikler overfokus på normen. Så overreagerer man på selv det minste tegn på avvik. Og man overreagerer voldsomt og gjør dette til en «stor og alvorlig sak». Hvem er flinkest i klassen på å deklarere krenkelsen ved hjelp av spektakulære overtolkninger av enkeltpunkter i de ekstremt komplekse mønstrene i de utallige sosiale prosesser? Og de med størst sosial gjennomslagskraft fremstår som voldsomt indignerte. Og dette treffer allmuen emosjonelt, for det er jo den veien den moralske pendelen svinger for tiden. Så oppmerksomheten blir enorm, menneskene skjerper seg kraftig, skuler på hverandre og det sosiale klima hardner til. Dette er en vekselvirkning, som driver den normative pendelen, ubønnhørlig mot et ytre ekstrempunkt. Jo mer sensitivt, desto mer fokus, desto mer ekstreme utfall må til for fortsatt å høste moralsk kapital ut av en slik bølge bølgen. Dette er det jeg kaller for moralsk indignasjon, og moralsk trakassering, og det leder rett over til det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser. Og jo mer dette blåses ut av proposjoner, jo sterkere må jo reaksjonene bli, desto mer «alvorlig» blir dette. Følgelig blir de sosiale utrenskningsprosessene mer og mer fatale for dem som massemobben rammer. Dette er eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser som spinner ut av kontroll og begynner å leve sitt eget liv. Enkeltindividene blir fanget i dette som i en sosial malstrøm, som ingen aner enden eller dybden på.

For meg er «Ja vi elsker» en del av historien om en nasjon som blir til, i en tid og kultur selvsagt er fjern fra vår kultur i dag. Derfor kan ikke slike tekster hverken bli utdatert eller umoralske. Dette er historien, i nærheten av hvordan det var. Jeg er mer interessert i en autentisk historie som lukter, enn en glansbildefortelling diktert av umodne megafonaktivister.

Jeg hører at noen reagerer på utsagn som «Alt, hvad fædrene har kæmpet, mødrene har grædt». Jeg kan ikke forstå annet enn at man må legge an en ganske smal fortolkning og toleranseløs holdning for å finne noe slikt støtende.

Jeg gikk inn og leste alle versene, og finner faktisk også en strofe om «kvinner som kjæmpet». Slik kan man selvsagt analysere dette, men ut fra et smalt navlebeskuende radikalfeministisk kvinneperspektiv og selvsagt holder da teksten ikke mål. Hva er det egentlig da som holder mål?

Jeg er en person uten tro. Så ser jeg at mye av teksten handler nettopp om dette, om Gud som holder sin hånd over den nyfødte Norske nasjonen. Skulle jeg ikke kunne både tåle og glede meg over dette, som en skatt i seg selv, stående på egne premisser, ikke på mine. Hva annet skulle da falle? Hele verden av klassisk musikk av Bach, Mozart og Beethoven, skulle rase ut for stupet.

Jeg vil advare mot den trenden vi ser, som denne historie og tradisjons-vandalismen er en del av. I USA er man allerede begynt å rive ned statuer. Husk at for hvert kunstverk vi river ned på denne måten, så er det ikke bare for oss vi gjør dette, men også for alle våre etterkommere. Hvem er vi som vandaliserer vår kultur slik at våre etterkommere ikke kan få den nærheten og berøringen som vi nyter godt av?

Jeg har inntrykk av at noe av dette handler om menneskeforakt. Vi er i en tidsepoke hvor vi dyrker glansbildemennesket. Og i offentligheten vil vi ikke vite av mennesker med sosiale eller moralske skavanker. Disse søkes skjøvet ut og ned i den kulturelle glemmeboka. Dyrkingen av glansbildemennesket er kanskje et dårlig tegn på en kultur som er i ferd med å utvikle dekadens; moralsk forfall.

Vi er etterkommere av mennesker, som ikke bare var fattige bønder og fiskere, men som på ingen måte holdt dagens moralske motestandarder. I våre gener finner vi spor av en fortid som ikke kan ha vært grei. Genomet er spekket av arr etter virus. Det forteller om sykdom og tidlig død. Vi har mange flere formødre enn forfedre. Det forteller en historie om utroskap, krig og stramme kjønnsroller. De av oss som ikke er afrikanere har i gjennomsnitt rundt 1,6% neandertal-gener i oss. Kanskje handler det i stor grad om voldtekt. Og, om vi skal fortolke våre emosjonelle profiler som formet av gener, så er også dette klare indikasjoner på en historie, som ikke akkurat holder dagens moralske standarder. Vi har sterke emosjonelle forsvarsmekanismer, mot alt fra urettferdighet, til utroskap, til voldtekt. Det hadde ikke vært slik dersom ikke de gamle tider flommet over av denne type hendelser. Vi er alle barn av voldtektsmenn, mennesker som begikk drap, mennesker som ranet, og kidnappet. Vi er barn av en natur som på ingen måte er moralsk.

Og selvsagt, om du er et menneske, som lever i den dype steinalderen, og det står om ditt barn eller en annens; knappheten er så brutal at en av dem må dø. Foreldre som drepte det andre barnet, og kom unna med det, de ble våre forfedre. Dette er avmakten, som enhver moral balanserer mot. Det gjør ikke uakseptable handlinger mer moralske, men det øker forståelsen.

Selvsagt er det fantastisk at vi i dag har kommet oss så langt at vi kan holde oss med gode moralske standarder. Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke ivrer for dette. Men, vi må ikke glemme at vår evne til å holde oss med slike standarder alltid vil avgrenses mot vår avmakt. Og da er uunngåelig å trekke den konklusjonen at avmakten er økende jo lengre bak i generasjonene vi kommer. Slik er det også med tenkningen. Vår kulturelle tenkning er kommet lengre i dag enn for 200 år siden. Dette er vekselvirkninger som går hand i hand.

Jeg, som er gift med en thailandsk kvinne, har lært meg en lekse ved å se på en annen kultur. Det er respekten for de som gikk før oss. Det er respekten for de eldre, for vår mor som fødte oss, og alle våre forfedre og formødre som ved sine bidrag gjorde det mulig at også jeg kunne trekke livets lodd.

I denne lange store fortiden er tallet på fedre og mødre som har «kjæmpet» og «grædt», så uendelig stort at vi ikke klarer å se det for oss. Ethvert liv i denne uendelige kjeden har vært liv med store lidelser, fortvilelse, kamper kjempet mot brutaliteten både i oss mennesker og ikke minst i naturen.

Hvordan kan vi begynne å sette oss til doms over dette? Hvordan kan vi tenke på å utslette minnet om alt dette, som jo er den ultimate forutsetningen for at vi kan leve de gode liv vi lever i dag? Du kan ikke slette det, for hele dets historie, i all sin storslagne suksess, men også fiasko og elendighet står skrevet i hver eneste celle som bygger din kropp og alt du er.

Vi som lever i dag, vil jo så gjerne sette spor etter oss, slik at vi bidrar til en bedre fremtid for våre etterkommere. Men kanskje i en, ikke så alt for fjern fremtid, så vil minnet om deg og meg bli tråkket på fordi vi er dyrespisere. Vi holder oss med et samfunn som utnytter dyr industrielt. Nazistene blir moralsk spyttet på fordi de lagde lamper av menneskehud. Hvor mye dyrehuder er det ikke vi omgir oss med? Har du vært i et slakteri og sett hva vi egentlig driver med? I tillegg til dette så lager vi atombomber, overbelaster vi kloden, og sender den ut i en klimatisk spiral vi ikke ander enden på. Ja det er oss. Og fremtiden vil tråkke og spytte på vårt minne, fordi vi var totalt umoralske.

Og i en enda fjernere fremtid så finnes ikke mennesket i det hele tatt. Maskinene har avskaffet det økologiske system. Mennesket insisterte på å beholde naturlige habitater slik at dyr kunne fortsette å drepe og spise hverandre. Hele vår biologi, alt vi består av er basert på nådeløs umoral. Teknologien er den eneste moralsk rene muligheten for livsformers videre eksistens. Og maskinene, ikke bare tråkker og spytter på mennesket med all dets biologi, de sletter også minnet om dem, slik at de kan leve i en illusjon om opprinnelse i et glansbildeunivers, uten plass for ideen om en moralsk radioaktiv biologisk natur, som den egentlige opprinnelse til deres eksistens.

Kanskje er en av grunnene til at den thailandske kulturen viser så stor respekt til de som har gått foran, noe så enkelt som frykt for at noen skal gå igjen. Religioner som opererer med forestillinger om at våre forfedre fortsatt lever et eller annet sted, og som ser oss, gjør kanskje noe med oss.

Mennesker i vesten opererer mindre og mindre med denne type forestillinger. Kanskje vi taper noe på det. Hvorfor bør vi vise ærbødighet og respekt til de som har gått foran oss på denne merkverdige livsveien? Da er jeg tilbake til dette med menneskeverd og menneskesyn. Ved å vise respekt, åpenhet og nysgjerrighet i forhold til dette, så signaliserer vi på samme tid vilje til et ekte menneskeverd, som er uavhengig av hva den enkelte klarer å prestere og hvilke skavanker vedkommende måtte ha. Vi kan senke skuldrene, heve blikket å oppdage at vi er sammen på denne livsreisen. Hvorfor ikke signalisere at vi setter pris på hverandre ved å utvise et minstemål av respekt for mennesket, de som har vært, de som er og de som skal komme?

Ta deg sammen og bli et medmenneske. Det innebærer også viljen til å tåle den historien de som skapte vårt land, hadde å fortelle, på egne premisser, uten smålige forbehold.

Gratulerer med dagen 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.