Vil fremtidens sønner lide under åket fra den sosiale arven fra deres radikalfeministiske mødre og bestemødre? Begår radikalfeministiske mødre et uaktsomt svik mot sine sønner?
Jeg forundrer meg litt over at eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer» enda ikke er sensurert fra nettet. For ingen kan vel påstå det er politisk korrekt. Men jeg oppfordrer deg likevel til å lese dette folkeeventyret. Kanskje inneholder det en visdom, som er blitt litt borte for oss i vår kultur. Det er opplagt politisk ukorrekt å hevde at kvinner er så ondskapsfullt lure, og menn til de grader så dumme. Vel det er i eventyrenes verden.
I dag er hele verden i ferd med å svelge hele det radikalfeministiske eventyret om patriarkatet, som er en konspirasjonsteori om at alt menn (særlig hvite menn) har foretatt seg de siste århundrer handler om strategier for å undertrykke kvinner.
I mange år har vi (eller bare jeg?) ledd av dette. Hvordan går det an å bli så virkelighetsfjern og ureflektert at man kan få seg til å tro på noe slikt? Nå ler jeg ikke lengre. Jeg er bekymret.
Det radikalfeministiske eventyret hevder altså at det eksisterer en urgammel en maktkamp mellom kjønnene, og at denne konflikten pågår den dag i dag. Min bekymring er at denne forestillingen nå er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti.
På samme måten som at ulla og tråden i folkeeventyret er usynlig for de fleste, og på samme måten som kona som kunne «se» at mannen var syk, uten at han hverken kunne se og føle det selv, så begreper som «patriarkat», «konflikt» og «maktkamp» usynlige.
Men et ustanselig propagandatrykk over flere tiår begynner nå virkelig å ta form i det sosiale univers. Det er i ferd med å materialisere seg til en forestilling som har utbredelse nok i samfunnet til å bli til en hellig fortelling det er blasfemisk å tvile på.
I folke-eventyret begrenser «spøken» seg til en bygd. Og de dumme menn oppdager etterhvert at de er holdt for narr. Skaden er begrenset.
Utbredelsen av det radikalfeministiske dogmet har derimot ingen grenser. Og maktpendelen er kanskje allerede passert «the point of no return». Implikasjonene dømmer en bestemt gruppe mennesker til evig syndighet. Det er som Camille Paglia sier i begynnelsen av denne videoen: «nonneveldet er kommet tilbake».
Dette sier hun, kanskje med referanse til katolske jenteskoler for noen generasjoner siden, som jo kunne være et så trykkende helvete av sosial kontroll, at det ble laget filmer om det.
Dette treffer strenger i meg. Jeg er oppvokst innenfor adventistmiljø, og jeg kunne saktens si noen velvalgte ord om sosial kontroll. Maktmennesker, alfa- og elitemennesker stortrives i slike miljøer. Men for små mennesker, slike som meg, som ikke rekker så langt på den sosiale arena, er dette en tilstand av konstant krenkelse og kontroll. Men det som er så fantastisk er at man kan komme ut av katolske kostskoler, komme unna nonneveldet. Jeg kunne bare melde meg ut av menigheten. Der er et fritt samfunn der ute, hvor det er muligheter, også for slike som meg, til å blomstre og fungere.
Men det er ikke mulig å rømme unna den ideologien av sosial kontroll som nå er i ferd med å etablere seg. For dette er ingen kostskole, menighet eller andre fanatiske subkulturer. Dette er selveste storsamfunnet. Jeg er bekymret for et langsomt ideologisk statskupp. Og når det er slik at dette er noe man ikke lengre kan komme unna med bare å melde seg ut, da er det noe totalitært over det.
I forbindelse med refleksjoner over postmodernismen, har jeg vært inne på METOO-kampanjen her, og mer om seksuell trakassering her. Nå skal jeg gape litt høyere og favne litt bredere.
Men, for å gjenta det jeg sa i min første blogg om postmodernisme, så har nok, alle grupper godt av å jevnlig bli minnet på hvor grensene går i forhold til det motsatte kjønn. Så kan jo METOO-kampanjen være en slik påminnelse. Det jeg reagerer på er formen dette har fått, og hvilke konsekvenser det får.
Man skal være forsiktig med å spå dommedag. Men det er opplagt at man med utgangspunkt i dagens utvikling kan se for seg mange skremmende scenarioer. Husk at selve ideen om kjønnskamp skaper konfliktlinjer på tvers av alle, absolutt alle strukturer i samfunnet. Dette ser vi allerede konturene av. Det blir ikke delt ut nobelpris i litteratur i år. Det skyldes at Svenska Akadamien er lammet som følge av metoo-skandale. Og vi har vårt hjemlige arbeiderparti, som har ligget til sengs med høy feber, og sliter med å reise seg etter at METOO-bakterien antente en destruktiv sosial brann i partiet.
En etter en blir produktive mennesker, skammet og satt ut av spill. De får ikke lengre delta i politisk arbeid, være skuespillere, stand-up-komikere eller dirigenter. Dette er ofte svært begavede og ressurssterke mennesker, som på denne måten forvises til et liv i det sosiale mørket, for synder begått, ofte for årtier siden. I denne videoen gir Gad Saad flere eksempler på hvor umenneskelig det har blitt. Blant annet forteller han om en professor som hadde kommet med en dårlig spøk i en heis. På spørsmål om hvilken etasje, svarte han noe slikt som «undertøysavdelingen for kvinner». Det er kanskje ikke den mest anstendige spøken å komme med i en heis. Men saken var den at i den samme heisen stod en kvinnelig professor i kjønnsforskning. Hun visste nøyaktig hvilken form rapporten skulle ha, og hvor den skulle adresseres. Hun får medhold i komiteen, og dette blir en disiplinærsak.
I denne videoen forteller Janice Fiamengo om en familie med etternavn «Grabher», som i mange år har brukt navnet som registreringsskilt på bilen. Plutselig ble eieren rapportert inn for å kjøre rundt med en fornærmelse på bilskiltet. Navnet regnes som en oppfordring til voldtekt: «Grab her». Saken gikk sin gang og endte med at familien ble nektet å bruke sitt eget navn på bilskiltet.
Slik kunne jeg sikkert fortsatt å google å grave opp den ene meningsløse historien etter den andre. Isolert kan man jo le av det, men dette er som sagt i ferd med å utvikle seg i en skremmende retning.
Alt dette handler om en stadig sterkere sosial kontroll i samfunnet. I denne bloggen vil jeg forsøke å peke noen av mekanismene som jeg oppfatter er involvert her, og ikke minst gi dem navn. Men la meg først bli litt personlig opp i det hele. Når jeg ser den «moralske» standarden i samfunnet, vet jeg med meg selv, at jeg ikke rekker opp. Jeg begynner allerede nå å bekymre meg for fremtiden til mine etterkommere.
Jeg vet ikke hvor mange ganger i mitt liv, hvor jeg har plumpet ut i det, og snakket før jeg tenker, eller rettere sagt, jeg tenker og snakker i samme operasjon. Jeg er en typisk sosialt klumsete person, som fort kunne sagt slike bemerkninger som denne professoren kom i skade for å si. Ja, jeg er blant dem som kan våkne opp om natten, og gremmes over hva jeg har sagt, på jobben eller i møter. Og jeg kan ikke en gang skylde på alkohol eller noe slikt. Dette er mitt sinn, med den utrusting og de ressurser jeg disponerer. Jeg husker en gang, på en pub, hvor jeg ikke sa noe. Men jeg hadde lyst å snakke. Jeg var sjåfør og alkoholfri, så da er det jo vanskeligere.
Min kamerat, hadde truffet på en kjenning, som virket svært så hyggelig. Nå er det slik med meg, at på en pub, så er jeg ekstra sårbar for å få med meg hva folk sier. Mine auditive funksjoner, er sannsynligvis noe under normalen. Indikasjonen er at jeg har synestesi. Det betyr at jeg ser form og farge på ord. Det kan nok høres spennende ut, men grunnen er sannsynligvis en svakhet i de auditive mekanismene, slik at det visuelle synssentret har overtatt noen av funksjonene. Jeg tar dette med for å påvise hvordan den ressursmessige utrustningen, som er forskjellig fra menneske til menneske, til slutt ender opp i forskjeller i sosial «performance». Radikalfeminister er blind for slike resonnementer, for de tror at vi alle er født med den samme blanke datamaskinen opp i hodet, og at det er avhengig av vår egen vilje hva vi vil bli. Nok om det, så jeg sitter på pub, og anstrenger meg til det ytterste for å få med meg hva de snakker om. Planen er da å lete etter områder hvor jeg kan ha noe å komme med. Dette er sannsynligvis også noe radikalfeminister er blind for, fordi de som regel er damer, og har en naturlig fri flyt på sin småprat med hverandre. Ta for eksempel mistolkningen av spørsmålet «hvor kommer du fra?» Det er det spørsmålet jeg har spurt utallige taxi-sjåfører av åpenbar utenlandsk opprinnelse. Hva handler det om? At jeg vil minne vedkommende på at han kommer fra et «mindreverdig» land? Tøv. Det er fantastisk å treffe på en utenlandsk taxisjåfør, nettopp av den grunn at her finnes det en åpning for samtale. Jeg kan faktisk litt geografi. Jeg kan litt om politikk, språk, religion, og jeg har vært forskjellige steder i verden. Dette er felles-arenaer som åpner for mulig dialog. Så ja, jeg kan alltids ha en omtanke om at nå vil jeg vise dette mennesket, at jeg kan snakke med han, eller hun som et likeverdig menneske. Men for å kunne gjøre det må jeg altså finne denne felles arenaen, som gjør dialog mulig. For svaret på hvor han kommer fra, kan være et land. Det er en utmerket mulighet til å snakke om det landet, om familien hans, i det hele tatt vise interesse for ham. Slik er spørsmålet en katalysator for videre dialog. Så for oss sosiale analfabeter, så gjelder det altså å finne det smutthullet som kan fungere som en slik katalysator. Det var et slikt smutthull jeg var ute etter denne kvelden jeg var på pub. Plutselig henvender denne mannen seg til med en rasende stemme: «Hvorfor stirrer du sånn på meg?». Det kom et par tre ut-skjellende setninger. Jeg ble selvsagt helt perpleks og hele prosjektet mitt gikk i vasken. Satt nok og så mye i taket, resten av den kvelden.
Interessant dette med stirring. Vi kjenner jo fenomenet helt tilbake til menneskeapene, og andre pattedyr. Å stirre tolkes biologisk som forsøk på dominans. Det er provoserende og det utrykker aggresjon. Men dette er en kompetanse noen av oss må lære, rent kognitivt, fordi noen koblinger i hjernen vår mangler. OK, dette var en mann, og han reagerte biologisk som menn gjør, med direkte aggresjon og konfrontasjonen var dermed over. Og jeg lærer jo selvsagt at jeg må bli litt mer oppmerksom på meg selv, også på dette området.
Tenk om det hadde vært en kvinne jeg hadde stirret på, og om det hadde vært «rette vedkommende». Kanskje kunne jeg ha mistet jobben.
Veldig mye av det jeg har hørt om i slike saker handler om sosial kompetanse. Det er sannsynligvis ikke politisk ukorrekt å hevde at kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt kompetente enn menn. Så kan man jo spørre seg hvorfor det er slik. Sannsynligvis fordi kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt fokusert enn menn. Er du radikalfeminist, så tenk over dette:
- Mens du gikk på møter i kvinneforeningen var jeg på jobb, og fatter ikke hvorfor dataprogrammet mitt ikke sender ut den mailen, jeg har programmert den til å gjøre.
- Mens du, sammen med de andre, tenkte ut feministiske slagord, var jeg på jobb, tørr i kjeften, for systemet er nede, fordi en datamaskin, vi har ventet så alt for lenge med å bytte ut, ikke starter opp.
- Mens du er i 8-mars komiteen, står jeg i veikanten med en gammel bil, så alt for rusten, som ikke passerer neste EU-kontroll, men som jeg må få til å gå til i morgen, for kona skal på kontroll med barnet.
- Mens du går i 8-mars tog, sitter jeg på jobb, og har akkurat fått beskjed om at systemet vi har jobbet på, skal legges ned. De har inngått kontrakt med en ekstern leverandør.
- Mens du får i 1.mai tog, har jeg knapt sett et, uansett så benytter jeg dyrebar tid til å rydde i kjelleren, som har blitt overlatt til seg selv, så altfor lenge.
- Men du, etter å ha stått lenge i kø, løper inn for å sikre deg godbitene i Black Friday, salget, sitter jeg på jobb og har ikke en gang fått med meg at det er en stor shopping-kampanje som akkurat er i gang, midt i arbeidstiden.
- Mens steinalder-damene, sitter rundt bålet og snakker sammen, er steinalder-mannen ensom ute på fisketur, og sliter fortvilt med et snøre som stadig ryker.
Poenget er at ja, her finnes kanskje noen biologiske forskjeller. Men det er ikke alle forunt å være blant dem som ligger i fronten på bølgen av det sosiale spillet, som stadig blir mer sofistikert og raffinert. Og når man først er på det sporet, at man må produsere, skaffe frem ressursene, så er det kanskje ikke så rart at fokuset handler om hvordan man skal klare dette best mulig. Og da handler det ofte om tingene, deres egenskaper og beskaffenhet, og lure måter å få tingene i vår tjeneste på. Og det er vanskelig, tro meg, jævlig vanskelig. Det er ikke rart vi menn har funnet opp «Murphys lov» og loven om «tingenes iboende faenskap». Hvorfor kan vi ikke respekteres for det vi holder på med? Selvsagt er vi ofte fraværende, både fysisk og psykisk, eller vårt fokus er andre steder.
Respekt handler også om viljen til å forstå. Vår tendens til å være nedlatende og arrogant i forhold til alt og alle som ikke deler vår egen sosiale og kulturelle erfaringsbakgrunn er en biologisk ryggmargsrefleks. For å overvinne dette kreves det kognitivt arbeid og refleksjon. Opp gjennom tidene har dette manifestert seg som nedlatende syn på kvinner, på andre kulturer, på andre miljøer, på alt som har en sosial avstand til eget subjektivt sentrum.
All denne arrogansen summerer seg opp i mangel på en moralsk dyd: Det ufravikelige etiske menneskeverd. Det er en ide som kom men fremvoksende humanisme i vår kultur. Langsomt men sikkert har vi tatt utgruppe etter utgruppe inn i varmen. Kan du forstå at med menneskeverdet i behold, så hadde man ikke sett slik ned på, og foraktet homofile, annerledes tenkende, andre yrker eller andre hudfarger?
Det er lett å vise respekt for det man ser og beundrer. Det er ingen moralsk dyd å skrive hjem om. Bruk heller pannelappen til å skjønne at de fleste mennesker, også de du ikke ser, også de du kjenner forakt eller aggresjon mot, ofte legger ned innsats, som er usynlig for deg. Er det forakten som skal vinne, eller en prinsipiell verdig holdning til dine medmennesker?
Har du tenkt på at uten ufullkomne menneskers, innsats, slit og elendighet, så hadde ingen av oss vært her i dag? Når jeg snakker om respekt, så handler dette ikke om at noen er store og mektige, og kanskje litt skremmende. Det er ikke respekt, det er beundring, underkastelse eller frykt. Det subjektivistiske synet på respekt handler om noe som vi innvilger hverandre, med begrunnelse i et innvilget absolutt menneskeverd.
Så tilbake til spørsmålet: hvorfor skal ikke jeg, og andre som må økonomisere med livsoverskuddet, og ikke alltid kan operere med maksimum fokus på ytterbølgen av det sosiale spill, respekteres? Hvorfor denne menneskeforakten? Hvorfor all denne aggresjonen? Logikken i dette er ikke ukjent. Det snakkes ustanselig om kroppspress. Og jeg forstår så inderlig godt den moralske appellen til å respektere at alle har en rett til å kose seg på badestranden, på tross av hvordan de forskjellige kroppene ser ut. Det er ikke vanskelig med moralsk forståelse for hverandres ufullkommenheter, som blir så mye tydeligere når vi får av oss klærne. Vel, mennesket har mer enn fysiske klær. Vi har også mentale klær, og sosiale klær. Er vi fortsatt individer med menneskeverd, når også disse klærne er falt?
Man skal, som sagt, være forsiktig med å spå dommedag, eller i det hele tatt at samfunnet som sådan kommer i fare. For totalitære eller undertrykkende samfunn kan oppstå, bli solide og vare lenge. Det kommer an på omstendigheter. India fungerte med sitt kastesystem i århundrer. Et samfunn som beveger seg i retning av undertrykkelse av bestemte grupper, behøver ikke å gå under av den grunn. I Saudi Arabia, har man levd i århundrer med systematisk undertrykking av kvinner. Så vi kan få et samfunn hvor sosialt klumsete gutter og menn, som ikke tilhører eliten, blir annenrangs borgere, demoniseres med syndestempel, og utestenges fra menneskeheten. Solide samfunn med kasteløse har oppstått før og det kan oppstå igjen.
Og dette kan selvsagt de som ikke lider under det, forholde seg med et skuldertrekk. Mitt anliggende opp i dette er likevel: Kom ikke her til oss med noen moralsk pekefinger. Så lenge man forholder seg til andres ulykke med et skuldertrekk, samtidig som man øser av seg med moralsk indignasjon, så avslører dette dobbeltmoral. Mitt anliggende er viljen til å ta tilbake den moralske definisjonsmakten.
For den kyniske vil fortsatt et argument kunne nå frem: Dette svekker samfunnets humankapital. For her er det mye nytteverdi som går med i dragsuget. Og da snakker jeg ikke bare om de tusener av lavstatus gutter og menn som skyves utenfor, men også om hvordan et negativt sosialt klima opprettholder et usunt stressnivå i samfunnet. Du er ikke verdt noe dersom vi finner feil ved deg. I dag er det du som avsløres, i morgen er det meg. For det å sette så høye standarder er et utvetydig signal om et bunnløst hull der menneskeverdet skulle ha vært. Dette påvirker individets produksjonskapasitet. Resultatet blir et svakere og fattigere samfunn.
Et moralsk balletak
Jeg er bekymret fordi vårt samfunn er i ferd med å gå i kne under et balletak av moralsk definisjonsmakt, skapt av tiår med aggressiv radikalfeminisme. Jeg er ikke blant dem som tror for lett på konspirasjonsteorier. Derfor tviler jeg på at det som skjer i dag, handler om mektige mennesker, genialt politisk renkespill, klare planer og klare mål. Selvsagt må man kunne ta av seg hatten for radikalfeminismens suksess, og at det neppe er tilfeldig, men også et resultat av godt politisk håndverk. Men den prosessen som pågår nå er sannsynligvis ute av alles hender. Jeg tenker at dette er en sosial prosess som har spunnet ut av kontroll. Selve mekanismen i dette har jeg spekulert i her. Jeg kaller det for sosial paleo-konstruksjon. Og bekymringen er at kulturen er i ferd med å bli fanget inn i en sosial malstrøm, som alle ser er irrasjonell, hysterisk og umoralsk, men som ingen får gjort noe med. En god indikasjon på dette er METOO-kampanjen som ruller og går i disse dager. For her angripes ikke bare overtrederne, men også de lederne som ikke reagerer raskt og kraftig nok. Da snakker vi selvsagt om at overtrederen skal straffes, helst med sosial ruin, eller juridisk dersom man klarer å undergrave rettssikkerheten i tilstrekkelig grad.
Kravet om leders resolutte respons betyr jo en kraftig skjerpelse for enhver som befinner seg i lederposisjon. Samtlige tilfeller vi har sett av dette i media, er ledere som havner på defensiven og som må gå på knærne for den moralske overmakten, i den hensikt å overleve sosialt. Og jeg har faktisk enda ikke sett den lederen, som våger å mukke mot denne overmakten. Tvert imot. Skal man være sikker på å berge seg, så er fristelsen stor til å hive enda mer bensin på bålet i en sosial hekseprosess som allerede virker å være ute av kontroll.
Så tenker jeg at det å håpe på at dette skal dempe seg, eller miste momentum, kanskje er naivt. Ofte er det slik at det å gi etter for denne typen rå dominans, slett ikke gir noe godt vær. Det dominante mennesket fortolker jo det som en svakhet, noe som kun oppmuntrer til enda sterkere krenkelse. Tenk å være 20 år og klare å sette hele offentligheten i kok, bare med et par velplasserte beskyldinger? Hvilke signaler gir det? Det å lykkes med slike fremstøt signaliserer en verden som er på kne for deg. Tenk om vi på denne måten fostrer fram mennesker som manipulerer og lager storm i vannglass, for å få det som de vil. Vi ser allerede institusjoner rives fra hverandre. Er dette bare begynnelsen? Jo mer alvorlig en overtredelse oppfattes å være, desto større oppslutning får den. Da Pakistan gjeninnførte dødsstraff for blasfemi på 80-tallet, økte volumet av beskyldinger om blasfemi dramatisk. Dette handler jo ikke om at folk ble så mye mer blasfemiske. Det som skjer er at slike innretninger alltid trekkes inn som en del av det sosiale spill, og når det sosiale alvor og straffenivå øker, så blir den sosiale gevinsten av å bruke dette virkemidlet i det sosiale spill mye høyere.
Dessverre er det slik at oppfattelsen av den moralske alvorligheten av overtredelser, i alt for stor grad avhenger intuisjon i kombinasjon med sosiale stemningsbølger. Disse henger jo sammen. Noe av dette har jeg tatt for meg her. Jeg er blant dem som tar til orde for at samfunnet skal investere i en «objektivisering» av moralen, via forskning hvor man utvikler metoder for kvantifisering av lidelsens omfang, kombinert med kvantifisering av skade og tap. Et vesentlig poeng her er rettferdighet. For i en slik ligning vil ikke hvilket individ som lider overlast, ha noen innvirkning. Om det er dronningen eller Jørgen Hattemaker som lider, har ikke noe å si. Alvorlighetsgraden styres av en fastsatt verdiindeks, som er har samfunnets tilslutning fordi den er fellesmenneskelig og vitenskapelig basert. I dag styres dette av mer tilfeldige variabler. Blant annet av det jeg kaller for naturlig empatisk appell, som har en naturlig nivåforskjell mellom kjønnene.
Min oppfatning er at radikalfeminismen og METOO-kampanjen er aggresjonsdrevet. Dette er kanskje en drøy antakelse. De refleksjonene som ligger bak denne konklusjonen finner du her, her og her. Aggresjonens primærrespons er vold. Manifestasjonen av denne aggresjonen er i form av sosial vold. Det betyr at aggresjonen er der, volden er der, den rammer, men den er ikke som synlig vold. Radikalfeminismens underliggende aggresjon tildekkes av lag på lag med rettferdiggjøring av sosial vold. Det er denne rettferdiggjøringen som manifesterer seg som et moralsk balletak som er i ferd med å bergta eliten i vårt samfunn. Det er mulig fordi samfunnet mangler moralsk fotfeste.
Den som har lest mine foregående bloggposter, vil oppdage at jeg har tatt for meg forholdet mellom moral og ateisme. Se her og her. Jeg er selv ateist, og da klinger kanskje ikke formuleringen «moralsk fotfeste» særlig bra, særlig etter å ha hevdet at det objektive moralske grunnfjellet ikke eksisterer. Mange religiøse vil da kunne arrestere meg med at måten jeg tenker om dette på, nettopp antyder at samfunnet er i ferd med å glippe på den «gode gamle» religiøst baserte moralen. Ekstra vann på møllen, kan det jo bli at den radikalfeministiske bevegelsen ikke akkurat er kjent som noen religiøs bevegelse. Tvert imot. Innslaget av ateisme på denne siden er vel nærmest total. Men du hører jo ikke dette fra religiøse, nettopp fordi de bifaller den kampanjen som nå pågår. Dette handler jo i all hovedsak om seksualmoral. Og her er de alle på samme linje, muslimer, kristne og radikalfeminister. Min virkelighetsoppfatning på dette er ganske annerledes. Det vi ser her er alfa-menneskets herjinger. Alfa-mennesker har kuppet alle disse bevegelsene, og de fleste andre religiøse bevegelser. Dette har jeg reflektert over her. Jeg er ikke udelt negativ til religion. Men jeg er veldig klar over at religion også er et mektig redskap for maktutøvelse. Og definisjonsmakten på seksualmoralen er i så måte en sikker vinner. Dette fant det religiøse presteskapet ut allerede for mange tusen år siden. Nå har haukene i feministbevegelsen funnet ut det samme, og skapt radikalfeminismen. Det å gyve løs på menneskets seksualitet, er nesten bokstavelig talt, det samme som å sparke under beltestedet. For her treffer man det utilstrekkelige menneskets mest sårbare punkt, både mentalt og sosialt. Vår sårbarhet på området, kaller jeg for den primære kjønnsfrustrasjonen. Og den gjelder begge kjønn. Det har jeg reflektert over her.
Vi må ta tilbake den moralske definisjonsmakten
Jeg tror at det som for noen tiår siden begynte som noen fanatiske kvinners mannshat, har tatt fyr i vår kultur og skapt en sosial brann, som ingen lengre kan stoppe. Hvor det kan ende, vet vi ikke. Men det er neppe bare jeg som er bekymret. Vi ser jo at dette er en massesuggerert bevegelse. Slike bevegelser har vi sett før. Det lover sjelden godt. I verste fall kan ende opp i et totalitært kastesystem hvor sårbare gutter og menn er på laveste nivå. Se gjerne denne videoen. Ønsker du at dine sønner og barnebarn skal vokse opp under et slikt regime? Er vår kultur i ferd med å begå et kollektivt å begå forræderi mot våre barn og barnebarn? Tenk å vokse opp i et sosialt klima som er så menneskefiendtlig. Dette kan skape en sosial arv i form av en tung minuspost i samfunnets humankapital. Forhåpentligvis er dette katastrofetenkning. Korriger meg gjerne. Men jeg tror ikke noen kan benekte at det er en latent risiko tilstede. Utfallet kan enten være et kastesamfunn, eller vi kan få en konflikt som begynte som en illusjon, men som materialiserer seg fordi alle tror på den. Les gjerne min refleksjon om selvoppfyllende profetier. Det utopiske paradiset som radikalfeministene forestiller seg vil aldri komme. Les gjerne mine refleksjoner over dette her.
Nå er det heldigvis at polariseringen ikke har nådd ekstreme høyder i vårt land. Kanskje vi kan dra veksel på at vi fortsatt er et sindig og rolig folkeferd. Jeg håper inderlig ikke at vi importerer denne radikaliseringen fra Nord-Amerika helt ukritisk. Dette trenger en motstemme med tyngde. Vi kommer ingen vei med å stemple hverandre, eller demonisere. Vi må nekte å la oss sortere som for eller mot kvinner eller menn, eller la oss oppildne til å hate det ene eller det andre kjønnet. Ta kontroll på villdyret i deg selv. Din mor var en kvinne og din far var en mann. Dine sønner og døtre, de blir kvinner og menn. Ikke la deg narre til å demonisere dine egne, eller andre. Bli et medmenneske. Bli en ekte humanist. Bli glad i mennesket, ikke på grunn av, men på tross av. La mennesket være menneske. For å få dette til må vi ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Unnskyld meg, men jeg tenker at den beste indikasjon på dekadent moral, er strenge moralnormer kombinert med fiendebilder og dårlig menneskesyn. Det er det vi får når vi overlater definisjonsmakten til moralske megafonaktivister.
Vår tids vestlige kultur er moralsk bergtatt
Det jeg har beskrevet over kan kanskje beskrives slik at kulturen har latt seg bergta av en moralsk usunn ideologi. Og vi er ikke den første kulturen som havner i et slikt uføre. Det gjør sannsynligvis de fleste kulturer fordi mennesket enda ikke ha knekt den kulturelle koden; det å forstå hvordan sosiale prosesser og mekanismer kan bergta kulturer. Men vi ser det jo lettest på andre kulturer, fordi da ser vi det utenfra. I nyere tid har vi sett fascisme, nazisme, forskjellige varianter av sosialisme, kommunisme og forskjellige religiøse subkulturer, som har gått helt amok. Hver eneste gang lar vi oss forblinde og avlede av ideologien som kulturen holdt seg med, og vi tenderer å angi «feil ideologi» som årsaken til at problemet utviklet seg. Så vi har en kamp om ideologier, som både berører den politiske-, akademiske-, religiøse- og filosofiske arena. Det er her min filosofiske tenkning skiller seg ut. Jeg tenker at dette her mest å gjøre med menneskets natur, og med sosiale prosesser skapt av den menneskelige natur, og som gjentar seg om og om igjen i enhver kultur eller ideologi som ikke tar tilstrekkelig høyde for problemet. Når jeg snakker om «alfa-mennesket», «det grå menneske», «hauker og duer», så handler det ikke om noen. Det handler ikke om «de andre» eller utgrupper. Dette er krefter vi har i oss og som er med oss, både som individer og i de sosiale prosesser vi inngår i. Les dette langsomt: vi mennesker er kort og godt ikke utviklet for å fungere i store harmoniske sivilisasjoner. Så lenge vi går på autopilot, så skaper vi patologiske sosiale prosesser. Det er prosesser undergraver enhver visjon om det gode harmoniske samfunn, og som til slutt utgjør en latent risiko for å dra med seg hele prosjektet ned i avgrunnen.
Den bevegelsen som pr. nå har størst destruktivt momentum har jeg spekulert i her. Noen kaller dette for den postmodernistiske bevegelse, og det spekuleres om koblinger mot marxisme. Jeg tenker at alt dette nok kan være unyansert og overdrevet, og noe har agenda i religion eller andre konservative bevegelser. Men det er ikke tvil om at det rører seg så mye i folkedypet at noen synes å ane et mønster av en malstrøm. Vi får håpe at de fleste av oss som alarmerer mot dette overdriver betydningen av det. Men jeg ønsker å være blant dem som advarer mot dette på min måte, ikke bare fordi det utgjør en risiko for å rive vår kultur i filler, men også fordi det gjør vondt og er grunnleggende umoralsk. Denne prosessen er i ferd med å skape en sosial arv som våre barn og barnebarn vil kunne lide av i utallige generasjoner fremover.
Radikalfeminismen er en del av dette. Og via mekanismer jeg har beskrevet over, så snakker vi altså her om et moralsk balletak på hele kulturen. Bevegelsen har kuppet definisjonsmakten på begreper som «rasisme», «voldtekt», «makt», «nedverdigelse», «undertrykkelse», «likestilling», «trakassering» osv. Rasismebegrepet er nå utvidet og tilpasset slik at det omfatter en rekke forhold som ikke har med rasisme å gjøre. For eksempel det å kritisere politikk eller religion. Det samme er skjedd med voldtekts-begrepet. Poenget er at det er skapt et klima med en latent underliggende, ofte språkløs, offentlig fordømmelse av ethvert individ som tenker utenfor denne boksen, som jo blir smalere og smalere etter hvert som slike sosiale stempler utvider sitt nedslagsfelt. Og nå går den radikalfeministiske bevegelsen enda lenger og utvider stadig sin moralske terminologi. Amerikanske begreper er på tur inn:
Rape culture
Ettersom voldtekts-begrepet som jo nå dekker en glidende overgang til seksuell trakassering, som omfatter omtrent absolutt all form for uønskede seksuelle utspill (fra menn), ikke rekker så langt som ønsket, så går man nå over til å snakke om en voldtekts-kultur. Det vil si at selv de menn som i all sin tid har holdt sin sti hundre prosent ren, likevel kan klandres og besudles med stemplet, fordi de, med sin deltakelse i kulturen, sin støtte til samfunnets institusjoner (som f.eks. politi, rettsvesen eller rettssikkerhet), og ikke minst via ubevisste holdninger (mikroaggresjon), likevel, bevisst eller ubevisst er med på å fremme en kultur som gjør voldtekt og seksuell trakassering mulig. Noen går da til og med så langt at enhver heteroseksuell aktivitet fra en manns side, uansett er å betrakte som voldtekt. Så kan man i identitetspolitikkens navn tildele kollektiv skyld. Det en mann har gjort, har alle menn gjort. Det våre forfedre drev på med kan alle vår tids menn klandres for. Dette handler om en ting: legitimering av mannshat. For å ta en sammenligning: «Jødene drepte Jesus, derfor er alle jøder skyldig». Dette handler ikke om utidig knytning til nazisme eller antisemittisme. Det handler om at logikken er akkurat den samme. Det samme gjelder avskrivningen av det etiske menneskeverdet. Det handler om rettferdiggjørelsen av at det er OK å hate en bestemt gruppe mennesker. I går var det jøder, i dag er det menn. Men «du skal ikke tåle så inderlig vel …» heter det vel i et gammelt dikt fra forrige generasjons venstreside, før perverteringsprosessen kom så langt som nå.
Toxic masculinity
Begrepet er utviklet etter inspirasjon, særlig fra amerikanske fengsler, hvor det maskuline får fritt spillerom i form av ekstreme brutale hierarkier. Bekymringen er at det går inflasjon i begrepet, slik at det ender opp med å favne enhver form for mannlighet, slik at menns tilstedeværelse, i visse miljøer blir ansett som giftig.
Mansplaining
Knyttes opp til menns tendens til å «ta over» og «belære», særlig på områder hvor de åpenbart ikke har peiling. Det ligner ikke så lite på Dunning-Kruger effekten. Og det er slett ikke utenkelig at vi menn plages mer av dette enn kvinner.
Når jeg leser om dette i Wikipedia, så fristes jeg til å tenke at vi også har med feminint overfokus å gjøre. Helt konkret tenker jeg da på at dette har selvsagt jeg også opplevd mange ganger. Jeg er liten, unnselig, uten posisjon eller status. Poenget er at dette ikke nødvendigvis har å gjøre med spesifikt syn på kvinner å gjøre. Alle som er underlegne merker slike tendenser. Så tenker jeg at fysisk størrelse ubevisst påvirker oss og utløser rangeringsmekanismer. Det er ikke alltid slik. Det er en rekke parametere som påvirker dette. Men jeg tenker at fysisk størrelse er signifikant. Det er til og med målt til å påvirke lønnsvilkår. Så er altså kvinner i gjennomsnitt fysisk mindre enn menn. Derfor blir de oftere gjenstand for samme fenomenet. Igjen, det er nok mer nyansert enn som så, og kvinnekjønn kan kanskje ha en signifikans. Poenget mitt er som sagt at dette kjenner jeg igjen, og jeg er mann. Hva kan man da skylde på? Hva handler dette om? Mest sannsynlig handler det om rivalisering. For å kunne hevde deg, må du ha en arena å utfolde deg på. I vår art er samtalen, den absolutt mest forekommende arena for dette. I starten av denne bloggen fortalte jeg om en tur på pub, hvor jeg ubevisst gikk i baret, i et forsøk på å etablere en slik arena, hvor jeg også kunne delta i samtalen. Vær da også veldig klar over at dersom en mann ikke klarer dette, så kan det ende opp med fatale sosiale konsekvenser. Jeg tenker at vi alle, kvinner og menn, har våre dialogiske konkurranser, hvor det handler om å vise innsikt, kunnskap, kunne ha noe nytt eller nyttig å komme med. Gjennom dette reklamerer vi for våre ressurser, særlig de mentale, sosiale og økonomiske ressurser. Den som glipper på dette ser mange rygger. Mannlige tapere ser sannsynligvis langt flere rygger enn kvinnelige tapere. Og han varer sjelden lenge i miljøer hvor han ikke klarer å etablere et brohode for seg selv. Så, ja jeg tenker at menn har et større driv til dette. Da er det ikke bare mannlige rygger han ser. Hele den radikalfeministiske ideologi er jo tuftet på blindhet for menn som ikke hevder seg i dette spillet, og hvor en av forklaringene nettopp er manglende evne til å forestille at man kan mer om et tema enn man egentlig gjør. For nettopp den strategien er nok mer en vinnerstrategi enn vi liker å tro. Menn som stiger høyt opp på stjernehimmelen har nok langt mer av dette enn gjennomsnittet. Og det er de menn feministene ser, og ubevisst ekstrapolerer til å gjelde alle menn.
Når det er sagt, så spekulerer jeg i en hypotese om at menns og kvinners kulturspråk er avvikende. Selv om vi behersker det samme språk så kan vår måte å tenke og meddele oss på, avvike på grunn av at vi er eksponert i hver vår subkultur. I så fall kan dette skape en inkompatibilitet i måten vi tenker og samtaler på. Da er det kanskje slik at det i gjennomsnitt krever mer innsats for å etablere forståelse på tvers av kjønn. Da kan det motsatte kjønnets tale oppfattes som en ordstrøm med svak signifikans opp mot hva samtalen «egentlig dreier seg om». Dette kan kanskje igjen forsterkes av at kvinners og menns gjennomsnittsfokus er forskjellig. Lag et kvinneforum og identifiser tema. Lag et mannsforum og identifiser tema. Vi vil oppdage store forskjeller. Uten å ta opp det betente spørsmålet om årsaksforholdet bak dette, så kan vi i alle fall konstatere at det faktisk er slik. Så hvordan handterer enn menn, et typisk kvinnetema, med sitt inkompatible mannlige fokus? Hvordan fremstår dette for kvinner? Og selvsagt er dette motsatt. Selvsagt ser vi kvinner med «sterke meninger» på våre områder, hvor noen av oss fristes til å riste på hodet.
Problemet er vår tendens til å begynne å forakte i stedet for å søke å forstå. Så har feminister altså til slutt klart å sette ord på det, mens menn har klart å sette sine navn på det (Dunning-Kruger). Er ikke det rart?
Men det er åpenbart at dette kan utvikles til en hersketeknikk. Nettopp det at ordet «man» inngår i begrepet, gjør at enhver forklaring kan avvises som «mansplaining». Så når vi har det karakteristiske mønsteret at kvinner anklager og den anklagede mannen må forklare. Da har han mistet sin arena til et begrep som er velegnet til å overse alt som en «talestrøm uten signifikans». Den anklagede har da tapt enda et verktøy til forsvar for seg og sitt.
Jeg sier ikke at det allerede er slik. Men jeg sier at det fort kan bli slik.
Vi trenger et språk for å kunne tenke om det som skjer
For meg handler filosofi i stor grad om å bevege seg i språkløse eller halvdefinerte landskap, og utvikle et begrepsapparat for det, og dermed åpne for muligheten til å tenke om det. Vi setter ord på ting, slik at vi kan invitere hverandre til å tenke sammen. I min filosofi har jeg utviklet en rekke begreper og strukturer i et forsøk på å beskrive sosiale mekanismer, som jeg tror spiller seg ut mellom oss mennesker. Her er min liste over begreper som jeg tror har relevans her:
- Moralsk trakassering
Det ligger i odet hva dette er. Det er høylytt trakassering av mennesker som ikke etterlever strenge moralske normer som alfa-mennesker har definert. Ofte snakker vi om emosjonell retorikk. Bagateller blåses opp. Sosial stempling, stigmatisering, over-fortolkning, demonisering. Alt dette avslører dårlig menneskesyn. Det avslører amoral, og regelrett umoral. Man kan ikke få sanksjonene hverken tilgjengelige nok eller grusomme nok. Kombinasjonen av strenge moralnormer og amoralsk grunnholdning, er tegn på dekadens. Moralsk forfall handler ikke om mangel på normer, men heller om urimelige normer som blåses ut av proporsjonen. Det er et hardt skall. Var det ikke «Kalkede graver» Jesus snakket om?
Radikalfeminismen driver utstrakt moralsk trakassering i det offentlige rom. Den er rettet mot gutter og menn. Så har vi spesifikke kampanjer av type metoo. Så har vi selvsagt alt det individuelle som skjer, for eksempel i barnehager og på skoler. En irrasjonell oppfatning om at gutters væremåte er giftig og at de forsøkes tvunget inn i en A4 feministisk rollemodell utgjør en latent risiko for praktiske utslag, særlig på slike arenaer. - Sosial utrenskning
Sosial utrenskning handler om at sosialetiske normer brukes til å sortere ut svake individer, eller individer noen ikke liker. Utsortering kan være alt fra skamming, nedgradering, krenkelser, til ekskludering, sanksjoner eller regelrett lynsjing. Det som definerer sosial utrenskning er at motivasjonen er lett å gjennomskue, som noe annet enn normene i seg selv, eller hensikten med dem. Et annet kjennetegn er kriger-modus, og avsløring av grunnleggende dårlig menneskesyn.
Metoo-kampanjen har åpenbart elementer av sosial utrenskning. Mobben raser inntil individet er fjernet fra sin stilling, og helst straffet. I det offentlige vil alle som rammes av metoo-beskyldninger forsvinne ut av den offentlige synsvidde. Unntaket er jo venstre-lederen, men det er jo en kvinne. - Moralterrorisme
Kombinasjon av moralsk trakassering, sosial utrenskning som skjer gjennom massemedia og sosiale media. Skaper et klima av frykt for å delta med seg selv i den store samtalen.
Radikalfeminismen er vel den bevegelsen i dag som er mest høyrøstet på akkurat dette. - Sosial stempling
Begreper som «seksuell trakassering», «overgriper», «kvinneundertrykkelse» sitter løst.
- Begrepsinflasjon
Sterke begreper, som utvannes i den hensikt å kunne stemple enda flere. Her har spesielt begreper som «voldtekt», «seksuell trakassering» og «overgrep» blitt mer elle mindre utvannet, slik at det favner stadig større områder av atferd. - Sosial vold
Sosial vold er handlinger som rammer individets sosiale kapital. Da handler det om skamming, baktaling, karriereknusing, utestenging, omdømmeknusing osv. Jeg er blant dem som tenker at aggresjon i gjennomsnitt er likefordelt på kjønn. Men manifestasjonen av dem er forskjellig. Menn er kanskje i gjennomsnitt mer fysisk, i alle fall mer direkte i uttrykket. Kvinner er mer indirekte og deres vold treffer mer sosialt. Psykisk vold er derimot mer likt mellom kjønnene. Siden radikalfeminismen er kvinnedominert, så utmerker den seg med sterk bruk av sosial vold, en type vold som det ikke er restriksjoner på i samfunnet. - Alfa-menneskets vulgarisering
Jeg er blant dem som tenker at ideologier eller religioner i seg selv har mindre påvirkning på risiko for umoralsk atferd enn vi liker å tro. Karl Marx kan nok ha hatt gode hensikter med sin politiske filosofi, men gang på gang er den blitt vulgarisert og utnyttet av alfa-mennesker. Radikalfeminismen er et eksempel på en slik vulgarisering. Her er det feminismen som er vulgarisert. Det er best beskrevet her. Eventyret om det verdensomspennende patriarkatet, med tilhørende forestillinger kjønnsmaktsperpektivet; ideen om at alt menn tenker og gjør er motivert av å ville dominere kvinner, er så urimelig at enhver mann, innerst inne, vet at dette er tull. Poenget er at det å få gjennomslag for dette, og at dette er i ferd med å bli et tenkediktat for vår tid, er en ren maktdemonstrasjon. Jeg tror at alle ser at keisern er naken, narrativet er pervertert, men signalet er dypere: Dette gjør vi fordi vi kan. Dette er villdyret som taler. Og det signaliserer hvor makten ligger. Og det grå mennesket «undret seg og fulgte etter dyret». Jeg anbefaler at du følger linken om Alfa-menneskets vulgarisering og leser gjennom dette. - Primær Kjønnsfrustrasjon
En stor del av radikalfeminismens fokus dreier seg om seksualitet. Mer presist dreier det seg om demonisering av mannlig seksualitet. I min filosofiske tenkning har jeg vært ganske opptatt av seksualiteten, og jeg har etter hvert blitt klar over hvor sterkt fokus det er på dette i vår kultur. Dette tror jeg henger sammen med at vi her er svimlende nær kjernen av reproduksjon, som jo er våre kroppers ultimate mål. Min erkjennelse er at den naturen som har utviklet dette i oss er amoralsk. Det finnes ingen moral i dette. Det er en blind prosess. Vår navigering på kjønnsmarkedet er ikke utviklet for vår egen velferd. Alt det gode vi forbinder med sex, er naturens bedragerske forlokkelse. Det er ikke bare det at «med smerte skal du føde titt barn», hele prosessen oppleves svært ubehagelig for oss, dersom ikke den går på skinner og moder natur ikke får det som hun vil. Det er dette jeg kaller for primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne gjennom linken. Frustrasjon gjør oss aggressive og det gjelder begge kjønn. Radikalfeminismen får mye av sitt momentum fra den kvinnelige varianten av primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne mer om det her hvor jeg har gjort noen svært interessante refleksjoner. - Dydssignalering
Handler om at det å slutte opp om gruppens normsett også er et signal som befester gruppesamhold og tilhørighet. Følgelig kan motivasjonen bak sterk oppslutning om hellige normer ha lite eller ingenting å gjøre med et genuint moralsk engasjement. Jeg åpnet med å si at jeg mistenker at radikalfeminismen er en sosial prosess som lever sitt eget liv. Da kan denne type mekanisme være det som utløser slike prosesser. Dette har jeg generelt vært inne på her. - Biologinær
Så lenge alt går på skinner vil individet agere intuitivt flytende. Det vil si i stor grad nær den originale emosjonelle profilen. Dette er vår innebyggede biologi. Vi kjenner det i oss som følelser. Min oppfatning er at denne biologien er formet av naturlig- og seksuelt utvalg. De utfordringer førmennesket og steinaldermennesket hadde, har preget vårt emosjonelle register. Men opp på dette har vi en overbygning av kognitiv kapasitet. Denne blir arbeidsledig dersom alt går på skinner. Det er fordi den skal korrigere oss når vi eksponeres for utfordringer som ikke er kompatibel med den emosjonelle profilen. Og det skjer mye oftere i sivilisert kultur, enn i steinalderen. Min hypotese er da at, dersom man utvikler velstandssamfunn hvor store grupper får mye frihet og færre utfordringer, så skinner denne biologiske profilen sterkere gjennom. Vi blir mer biologinære. Og her er det paradoksale at radikalfeminismen som fornekter biologisk innflytelse, jo nettopp bekrefter den gjennom sin ideologi. Spesielt gjelder dette seksualmoralen, som jo begynner å ligne mistenkelig sterkt på streng religiøs seksualmoral som man ser innenfor muslimske og kristne miljøer. Det går på to ting. Det er demoniseringen av den mannlige seksualitet i seg selv, med unntak av utvalgte menn. Dette samsvarer med alfa-hannens enerett på hunner. Og det samsvarer med dyssignalering for å signalisere trofasthet. Så har vi den oppfatningen at pornografi og prostitusjon oppfattes å «fornedre kvinner». Det samsvarer nøyaktig med farskapsusikkerheten. På andre felt så har vi dette med dominans, hvor makt frister til dominans og hvordan dette frister til definisjonsmakt på spilleregler. Den naturlige alfa-hannen praktiseres ingen «likhet for loven», og ideer om menneskeverd er kommet i bakgrunnen. Dette samsvarer med typiske alfa-regimer som kom rett fra steinalderen. I motsetning til dette har man i sivilisasjonen utviklet systemer som gir likhet for loven, ikke basert på identitet eller hvem man er. Det krever kognitiv kapasitet til å innse at dette er den mest stabile løsningen for et sivilisert samfunn. Den radikalfeministiske ideologi her en rekke asymmetrier i dette, noe som igjen avslører at det er alfa-mennesket som regjerer. Og da er slike asymmetrier nettopp et signal om overlegenhet på makt. - Det sosiale univers
Når jeg snakker om univers, så mener jeg egentlig informasjonsstrukturer som individet navigerer i. I tillegg til det fysiske universet har vi tiden, hvor individet befinner seg i sentrum av en fortid og en fremtid, og vi har det sosiale univers som handler om vår navigering i den sosiale sfære. De siste årene har jeg vært opptatt av at til forskjell fra det fysiske univers, som jo erkjennes via sanser, observasjon, logikk og vitenskap, så blir det sosiale universet i stor grad definert, særlig av de mest dominante individene blant oss. Dette har jeg best beskrevet her. Radikalfeminismen befinner seg klart inne på banehalvdelen av det sosiale univers. Det betyr at definisjonsmakt blir den regjerende form for dominans i systemet. Da er det et alfa-trekk å forhindre realitetsorientering. Og her står radikalfeminismen på listen over bevegelser som driver med vitenskapsfornektelse. Det er fordi vitenskapen undergraver radikalfeminismens mest sentrale hellige narrativ om patriarkat og kjønnsmakt.
Oppsummering: Humanisme er å ta den moralske definisjonsmakten tilbake
Å si at menn er dumme og kvinner lure er selvsagt alt for enkelt. På samme måte er det for enkelt å dra frem kjønnskortet med tilhørende konspirasjonsteori hver gang vi ser kjønnsforskjeller eller at ting ikke alltid er kjønnsnøytralt innrettet. Men det er åpenbart at «vi og de»-mekanismene er en mektig drivkraft som stadig frister oss mennesker langs forskjellige kategoriseringslinjer. Her er jo kjønn en synlig sortering. Men det er også åpenbart at det er en fristelse for noen å fremelske disse mørke kreftene i oss, og et det er gode sosiale gevinster å hente på dette. Men for oss som samfunn er dette svært destruktivt. Humanisme handler også om å motstå denne fristelsen.
Radikalfeminismen virker for meg å være en ideologi som i all hovedsak får sin sosiale energi fra en slik hat-ideologi. Det vil si definering og opprettholdelse av fiendebilder og demonisering. Trekkene kan ikke være ukjent for enhver som analyserer sosiale prosesser. Vi vet så alt for godt om utallige andre slike prosesser og hva de fører til. Det som er spesielt med radikalfeminismen er at den går løs på sin egen kultur, som et immunforsvar som løper løpsk og angriper egen kropp. Felles for alle slike prosesser er moralsk forfall i den betydning at individets etiske status faller sammen. Hele ideologien har omdreiningspunkt om forakten mot en stereotypisk stråmann utviklet av en felles demoniseringsprosess over mange år. Dette er en bevegelse som har utviklet vokst seg stor og uregjerlig på ryggen av en humanistisk basert og nødvendig feminist-bevegelse, som handlet om like friheter, rettigheter og muligheter for alle mennesker uavhengig av kjønn, eller andre usaklige sorteringsvariabler. Det er det humanisme er: individets ukrenkelige etiske verdi, med rot i vestlig kristen-humanistisk tradisjon.
Min analyse er at dette først og fremst har kunnet skje fordi den moralske definisjonsmakten er blitt kuppet, via språk, via retorisk gjennomslag i media og politikk. Ingen politiske partier går fri for denne moralske heksejakten. Risikoen for å bli sosialt utrensket er så høy, at alle med posisjoner tvinges til å etterleve det radikalfeministiske narrativet. Det finnes ingen mellomposisjon. Kritikk slås hardt ned på. De sosiale stemplene sitter svært løst. «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Nå hamres det løs på rettsvesenet, til å oppgi sentrale verdier som rettssikkerhet.
Jeg sier at man skal være tilbakeholdende med å spå dommedag. Det jeg ser er at bevegelsen har momentum, og den har en retning. Det jeg er usikker på er om vi er inne på et skråplan som ingen av oss vet enden på. Hvordan ser det egentlige «Ottar-samfunnet» ut? Er det en politistat? Er den totalitær? Er den en tysterstat? Vil vi se «Stasi» eller «Gestapo» allerede i løpet av en generasjon eller to? Eller vil vi se noe lignende tendenser som i Kina? Et overvåkningssamfunn hvor «storesøster ser deg», hvor barnebarnet kan bli utrensket fordi kamera og systemer har detektert at man «stirret» på en kvinne i mer enn tre sekunder.
Heldigvis er det sjelden man gjetter riktig om fremtiden. Jeg håper at dette er kun min egen fantasi som har løpt løpsk. Men jeg tenker at de av oss som fortsatt er kompromissløs på menneskeverd kan engasjere seg for å dekke opp for risikoen. Da tenker jeg at den beste oppskriften er å ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Men det må vi utvikle et språk for. Det er mitt bidrag her.
Noen linker:
Janice Fiamengo: Fallacy Excludendum
https://www.youtube.com/watch?v=JUc0uYrfyHc
Gad Saad: Eksempler på stormer i vannglass
https://www.youtube.com/watch?v=h7BsuV33wGk
Janice Fiamengo: Myths of sexual harassment
https://www.youtube.com/watch?v=7ba-pdQ8eT8
Radikalfeminist innlegg i Washington Post hvor hun mener det er OK å hate alle menn. Min kommentar til akkurat denne er at den viser den dramatiske asymmetrien i politisk korrekthet.
https://www.washingtonpost.com/opinions/why-cant-we-hate-men/2018/06/08/f1a3a8e0-6451-11e8-a69c-b944de66d9e7_story.html?utm_term=.225f3155994b
Øystein Stenes innlegg i Aftenposten. Lignende bekymringer som det jeg har. Og analysen ligner. Her er sitat:
Så, om vi skal være mer målrettet for å komme ondet til livs: Hvordan få kolleger og studenter til å slutte å trakassere hverandre? Det forbausende er at #metoo hadde lite annet å bidra med enn moralisme og sinne her. En samtale om overgripere og overgrepssituasjoner utover det som skaper en umiddelbar emosjonell sjokkeffekt, synes omtrent fraværende.