Postmodernisme 4: Dekonstruksjon av mitt mentale univers

Postmodernmamma ble noe bekymret da hun oppdaget at lille Jørgen på fem hadde fått et stort sett med legoklosser av farmor til jul. For et slikt sett åpner jo for å kunne bygge alt mulig, til og med våpen eller andre forkastelige patriarkalske symboler.

Brannbil

 

Kunne ikke gutten heller fått en dukke, eller i alle fall en bamse? Det hadde jo vært mye mer nøytralt. Men, hun valgte å ikke reagere, da hun så hvor lysende glad gutten ble for å få Lego. Men nok er nok. Dagen etter kommer gutten og viser stolt frem sin konstruksjon. Det er en brannmann. Postmodernmamma skjuler sitt raseri, men handler resolutt. Hun ødelegger konstruksjonen med et par velrettede slag. Så bygger hun en skolejente.

–  Sånn, sier hun, og gir til gutten. – Sånn skal det bygges OK? Jørgen er skuffet og nikker.

Men neste dag renner det fullstendig over da gutten igjen stolt kommer og viser en brannbil han har bygget. Nå er hun ordentlig sint idet hun knuser brannbilen, og resolutt river hver eneste lego-kloss fra hverandre. Dette er langt over streken. Nå må det settes inn tiltak. Denne gangen henter hun lim. Hun regelrett limer sammen en skolejente, kaster resten av klossene, og setter skolejenten i glasskapet til tørking. Et par dager etter tropper hun opp i barnehagen, og hun er ikke nådig. Det eneste stedet hvor gutten kan ha lært å gjøre noe så forkastelig som å bygge en brannbil, må være i barnehagen. Men barnehagen nekter for at det kan ha skjedd der. Likevel går de med på at Jørgen heretter må ha spesialopplæring i feminin lek i minst tre timer hver dag, og at dette tilbudet skal vare helt til alle manifestasjoner av patriarkalsk tankeforstyrrelse er borte.

Dette er kanskje en vel urettferdig karikatur av radikalfeminismen, men la gå. Den tjener sitt formål. Radikalfeminismen har sannsynligvis hentet mye inspirasjon fra postmodernismen. I denne historien er lego-konstruksjonene en metafor for de ideer og historier vi holder oss med i vår bestrebelse på å fungere i den verden vi befinner oss. Disse er jo sammensatt av elementer fra erfaringer, hva vi har hørt, oppfattet, sett og fantasert om. Så er alt kledt inn i begrepsstrukturer og språk. Dette er mentale byggkonstruksjoner. Postmodernister kaller det gjerne for «narrativ».

Dette er viktigere for oss enn vi aner. Det har psykologene visst i flere generasjoner. For å få et kognitivt grep om fenomenene omgivelsene omgir oss med, er vår fornuft avhengig av historier. Historie består av språk, struktur, begreper osv. satt sammen på en helhetlig måte, som skaper oss et kognitivt rom vi kan navigere i. Og for å holde oss til psykologien: nettopp et slikt kognitivt rom gjør det på en underfundig måte mulig å nå inn til å påvirke de underliggende mentale prosessene i oss. De er som regel språkløse, ikke så sjelden emosjonelle. Synlig eller usynlig lever de sitt eget liv, helt til våre kognitive muskler endelig får tak i dem, rister litt i dem, demper dem eller stimulerer dem, i det hele tatt trekker og tweeker i den psykiske underverden.

På samme måte fungerer historie som en katalysator for å skape tyngdepunkter som sosiale prosesser kan ha omdreiningspunkt rundt. Dermed blir en sentral del av mekanismene som gjør oss i stand til å fungere og samspille i store grupper, noe som igjen er et kjennetegn på menneskeartens suksess.

Måten vi forstår verden på er via historier. Historiens innhold avgjør hvordan vi griper an verden. Det å plukke fra hverandre slike historier, innebærer med andre ord å plukke fra hverandre, måter å forstå og navigere i verden på. Det er den andre metaforen i historien om postmodernmamma og lille Jørgen. Det å knuse byggverket, rive klossene fra hverandre, representerer å ødelegge en måte å vinkle og forstå seg selv, andre og verden på. Men psykologer vil nok si at det noen ganger er nødvendig. Det er spesielt når historien tenderer til å låse individet inn i et destruktivt spor. Det kan være ødeleggende, både psykisk og sosialt. Så her har vi to varianter. Det ene er når historien er av en karakter som skader psykisk og sosial helse. Så har vi den andre varianten, som er det at en original kreativ historie, kan skape en helt ny og interessant vinkling på en problematikk, noe som lar oss se fenomenet gjennom andre linser. Det gjør oss i stand til å utvikle stadig mer nyanserte syn på ting. Det er utvilsomt nyttig, særlig i de komplekse sosiale omgivelser vi alle befinner oss i. Postmodernmammas overreaksjon på lille Jørgens byggverk, resolutte «dekonstruksjon» og det at hun limer sammen klossene til «sin historie» er en metafor for det jeg kaller for radikalfeminismens tvangstanke om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet. Egentlig er jeg urettferdig når jeg setter stemplet «postmodernisme» på akkurat dette. For vi kan vel takke, nettopp postmodernistisk tenkning for erkjennelsen av at det finnes like mange historier som det finnes mennesker, og kanskje enda flere.

Ideen om at enhver historie er like bra som en hvilken som helst annen, er nok mer en myte om postmodernismen. For det er åpenbart lett å tilbakevise. Poenget er at postmodernismen også inneholder verktøy, nettopp for å dekonstruere enhver historie, oppløse den til et meningsløst kaos. Det er denne halvdelen av postmodernismen, som jeg tenker radikalfeminister gjør bruk av. Og det er et verktøy som angriper enhver annen historie enn den de holder seg med.

Men la meg nå gå litt mer praktisk til verks for å vise hva jeg egentlig snakker om. Hvordan er mitt sinn skrudd sammen? Det finnes en rekke psykologiske og filosofiske teorier, delvis overlappende som søker å gripe an hele eller deler av dette fenomenet. Men alt dette kan til syvende og sist reduseres til hjerneceller, og alle de elektriske og kjemiske signalene som går mellom dem. Og det stopper ikke der. For alt dette kan igjen reduseres til organisk kjemi, som igjen kan reduseres til molekyler og atomer, som igjen kan reduseres til elementærpartikler, som igjen kan reduseres til kvantefysikk, og kanskje videre til string-teori, og forunderlige resonanser og vibrasjoner. Men det er umulig for en hjerne av vårt kaliber å forstå mentale prosesser ved hjelp av kvantefysikk. Før vi er kommet til den første hjernecellen, så er livet vårt passert. Vi mennesker er tvunget til å forstå ting stykkevis og delt. Det er lett å dekonstruere forestillingen om en hjernecelle, ved å vise at dette er mentale konstruksjoner, fordi vi har gitt navn til strukturer, som egentlig ikke har noen selvstendig eksistens, men kun sin eksistens i de bestanddeler de oppfattes å bestå av. Og dette blir kanskje mye verre når vi begynner å beskrive samspillet mellom to hjerneceller, og på enda høyere nivå, samspill mellom grupper av dem, og videre opp til hele strukturer. Så vi mennesker søker å handtere dette ved å skape oss historier som passer med hvert nivå i en slik prosess. Hver historie har sine strukturer, sitt språk, sitt eget begrepsapparat. Dette er lett å kritisere fordi her finnes komplekse vekselvirkninger, både med parallelle, nivåer og over- og underliggende nivåer.

Det kan være at når du leser dette så knyter det seg litt i deg. For det gir et glimt av noe som krever mer enn din kognitive kapasitet klarer å levere. Og det kjennes smertefullt ut. Vi har, som sagt, etterhvert utviklet metoder for å søke å forstå dette stykkevis og delt. Vi beveger oss fra modul til modul, fra nivå til nivå. Og for hver enhet så skaper vi et fokus som avgrenser problemet til akkurat dette domenet. Man kaller det for reduksjonisme. Og vi er for lengst kommet til den erkjennelsen at denne metoden på ingen måte er fullstendig, at den har sine begrensinger som vi må slite med.

Men selvsagt er det ikke bare postmodernister som dekonstruerer historier. Selv om metodisk dekonstruksjon ble utviklet på 60-tallet av Jaques Derrida, så er jo dette noe vi mennesker har drevet med siden tidenes morgen. Det er jo ikke for ingenting det heter «å plukke fortellingen fra hverandre». Det beste eksemplet på det har jeg fra mitt eget liv. Jeg har vært så heldig og funnet en venn som er villig til å samtale på et litt mer abstrahert nivå enn «hva jeg kjøpte på butikken i går». Vi er ofte uenige, og det er svært verdifullt i seg selv. Så jeg har utviklet en beslutningsteori, som har blitt sentral i min måte å tenke filosofi på, fordi den setter et så klart skille mellom verdier og fakta, og som samtidig på en elegant måte viser hvordan dette kombineres i beslutningsprosessen. Jeg relaterer fakta til kognitive funksjoner i hjernen, mens verdier relateres til emosjonelle funksjoner i hjernen.  Jeg kaller hele konseptet for atferdsdualisme.

Dette er en slik historie. Det en struktur, som består av språk og begreper. Når jeg kommer med denne strukturen, så er det å sammenligne med lille Jørgen som har noe fint å vise frem. Det jeg kan vise frem er hvor mye livsvisdom som kan høstes ut av denne måten å tenke på, særlig på områder som etikk, vitenskap, mental funksjonering og ikke minst sosialt samspill. Men det er klart. Historien kan rives fra hverandre. For på underliggende nivåer er dette kun informasjonsprosesser, og videre under dette, kun elektriske og kjemiske signaler mellom hjerneceller. På den måten kan det påvises at min historie ikke har noen åpenbare relasjoner til det reelt eksisterende. Men her skal vi være klar over at selve begrepet «informasjon» kan dekonstrueres på akkurat samme måte. Det har jeg gjort her. Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer. Vi kan dekonstruere oss selv, alt vi er og alt vi består av. På den måten kan vi avvise vår egen eksistens. Det kan jo kanskje være et morsomt tankespill, men vi er nå her likevel.

Jeg tenker at mye av dette handler om hvilken grunntone vi anlegger når vi skal forholde oss til denne livsreisen vi er på og alle våre medpassasjerer på denne reisen. Det å se et menneske, og ha vilje til å ta imot det som bys frem, handler i stor grad om viljen til å ta inn de historier det individet har å fortelle. Dette er historier som kan være både i innbyrdes konflikt, og ikke minst i konflikt med de linsene jeg ser verden gjennom. Det å ha et sinn som rommer historier som er i innbyrdes konflikt med hverandre, refereres ofte som kognitiv dissonans. Vi har innebygde mekanismer som serverer oss ubehag som følge av kognitiv dissonans. Følgelig om alt er mine egne historier, så kan dette føre til strategier hvor jeg unngår at historiene møter hverandre i mitt sinn. Poenget er at vår hjerne, forståelig nok, er utviklet til å mislike motsigelser. Det å trene seg opp til å tåle historier som er i konflikt mer hverandre er en del av det å bli moden. Det handler kanskje først og fremst om den selverkjennelsen at mine egne historier er ufullstendige, ufullkomne og befengt med grader av usikkerhet. Dette er motsatsen til fanatisme, som jo handler om en ubetinget overtro på egne historiers fortreffelighet. Det modne mennesket har lært seg å akseptere at usikkerheten når ned i det dypeste av alle dyp. Det er denne viljen til å akseptere egen utilstrekkelighet som åpner for evnen til å ta inn andres historier, og forholde seg til dem, og undersøke hvilken livsvisdom som kan høstes av dem. Noen kaller det for kontekstfleksibilitet.

Evnen til å t inn andres historier er en del av det å se et annet menneske. Da tenker jeg ikke bare på å fysisk se noen, eller å høre dem snakke. Å se et annet menneske er å ta slike historier inn på et dypere plan. Det innebærer genuin nysgjerrighet, og vilje til å søke å forstå individet på individets egne premisser. Når vi fortolker hverandre, så benytter vi oss som regel av egne innebygde fortolkningsskjemaer. Så lenge du tviholder på eget fortolkningsskjema, så er du nesten garantert å mistolke den andre, eller i det hele tatt gå glipp av hva den andre har å by på.

Det å se den andre, på den andres premisser forutsetter evnen til å ta inn den andres fortolkningsskjema. Det forutsetter igjen at du har utviklet et kognitivt rom for å kunne gjøre det. Prosessen med å få det til, kaller jeg for konstruktiv dialog. Konstruktiv dialog er ikke bare behagelig småprat. For det handler også om konfrontasjon, analyse og viljen til å studere hverandres mentale universer, selv om det kjennes ubehagelig fra tid til annen. Se på ubehaget som det å gå opp på en fjelltopp. Det kan være ubehagelig, men der er alltid belønninger i sikte. Belønningen er evnen til å nyansere og det å mestre å kunne ta mange perspektiver. Belønningen er også en rikere tenkning og fortolking av verden. Men framfor alt vil det å oppdage mangfoldet langsomt men sikkert endre grunntonen i dine holdninger til andre. Det er bevegelsen bort fra fanatisme og over mot humanisme. Det handler om å se og sette pris på sine medpassasjerer på denne livsreisen vi er på. Fanatisme handler ikke bare om trange fortolkningsskjema, det handler kanskje mest om et underliggende raseri og menneskehat. Fanatisme er som regel drevet av en underliggende aggresjon.

Det å tvinge individer inn i trange sjablongmessige fortolkningsskjema er å definere dem. Det er det jeg kaller for sosial definisjonsmakt. Her om dagen lærte jeg et nytt ord på det. Det er identitetsdominans. For det handler om at de negative karakteristikkene som kastes på individet, skal presse individets sosiale identitet inn i en form som passer sammen med definisjonsmaktens smale bilde av verden.

Det er på denne måten radikalfeminismen fungerer. Eller, la meg moderere meg til at det er slik jeg oppfatter radikalfeminismen fungerer. For også radikalfeminister fortjener et ærlig forsøk på å bli forstått. Jeg er fortsatt åpen for at en dypere konstruktiv dialog med en ekte radikalfeminist kunne gitt meg noen nye perspektiver. Men innen det skjer så har altså jeg en historie om en radikalfeminisme som i all hovedsak er drevet av fanatisme og aggresjon. Og det som skremmer meg, er at det smale fortolkningsskjemaet om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet er gjentatt så ofte og står så uimotsagt i mainstream media, et det er i ferd med å overta den kulturelle definisjonsmakten. Da risikerer vi å få en samfunnsmakt som i stor grad baserer seg på en grunntone, preget av aggresjon og menneskeforakt. Det har vi sett før i verden. Og jeg er blant dem som skremmes av perspektivet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>