Hijab og sekulære verdier

 

Hijab

At muslimske kvinners tradisjonelle kleskodeks har utgangspunkt i noe som er inkompatibelt med vestlige verdier er vel hevet over enhver tvil. Utfordringen er at de mest nærliggende tiltakene mot dette, heller ikke er kompatibel med vestlige verdier.

Jeg prøver å tenke meg en situasjon der jeg tilhører en gruppe hvite menn som er i et samfunn hvor resten av samfunnet har voldsomt sterke meninger om hvordan vi skal gå kledd. For å si det rett ut, jeg ville ikke funnet meg i det. De fleste menn vil naturlig ha seg frabedt å bli diktert sin private klesstil. Det er så selvfølgelig at vi ikke trenger lover mot den slags type undertrykkelse. Men vi trenger det kanskje likevel.  Overgangen fra å tenke egoistisk til samfunn, er å begynne å tenke prinsipielt. Er friheten til å velge mine egne klær viktig for meg, bør da ikke samfunnet innvilge dette for alle samfunnets innbyggere? Da er vi over på det prinsipielle. Ethvert samfunn er i behov av en basistenkning rundt grensene for individuell frihet.  Vi har to ytterpunkter:

  • Den absolutt totalitære stat
  • Anarki (fravær av stat)

Det som er interessant er at begge disse ytterpunktene er en fundamental trussel mot menneskets individuelle frihet. Dersom samfunnstenkeren setter personlig frihet veldig høyt, så ligger utfordringen i å konstruere opp en stat som er vingeklippet nok til at den ikke blir totalitær og utvikler seg til statsmonster, samtidig som den er sterk nok til å holde anarkiet på god avstand. Det er et kompromiss. I vårt samfunn oppnås dette på flere måter. Men et uunnværlig instrument i denne verktøykassen er demokratiet. Jeg tenker at en demokratisk grunnholdning går mye lengre enn til folkestyre og valg. Det handler om selvstyre, helt fra toppnivå, til geografiske områder, organiseringsnivåer og helt grunnleggende ned til det enkelte individ. Når vi stiller oss spørsmålet: «Hvor går grensen for den personlige frihet?», så inneholder denne problemstillingen mange av de elementer som er i spill her. Hvor du lander i dette spørsmålet, avgjør din politiske grunnholdning.
Gjennomsnittsmennesket, og særlig freppere, tenker sjelden prinsipielt om slike spørsmål. Det man kan gjøre er å ta fatt i noen av de meningene de gir uttrykk for, så kan man gjøre det vi på ingeniørspråket kaller for «reverse enginering». Det vil si: Man kan forsøke å resonere baklengs for å finne grunnprinsippene. Dersom vedkommende hypotetisk hadde noen prinsipielle grunntanker, hvordan ville de sett ut dersom man ender opp med å lande på en bestemt posisjon i et enkeltspørsmål.  Ditt svar på enkeltspørsmålet om samfunnet skal forby, eller påby hijab eller la det være frivillig, gir en indikasjon på om du har en demokratisk- eller totalitær grunnholdning. Det gir en indikasjon på om du har et godt eller dårlig menneskesyn.

Men la meg med en gang flagge hvor jeg står i forhold til Islam, og mitt syn på hijab. Den som leser min filosofi, vil se at den, på svært mange områder, nesten er så langt fra Islam som det går an å komme. Jeg er anti-islam, men selvsagt ikke anti-muslim.  Hijab er det mildeste symbolet på en kultur som har overfiksert på tildekking av kvinner. Det har åpenbart utgangspunkt i et syn på kvinner som annenrangs, og umyndiggjort. Ja, jeg går nok lengre enn de fleste. For jeg relaterer dette til biologiske tilbøyeligheter i oss. Det har jeg skrevet mer om her. Alle samfunn og kulturer sliter med tilbøyeligheter som kommer av farskapsusikkerhet, og kvinnens ærbarhet. Dette slår ut, også i vår kultur f.eks. i synet på prostituerte. Men i kulturer fra Midtøsten og Nord-Afrika har kulturene utviklet en overdreven fiksering på dette. Det har altså resultert i at halve befolkningen har blitt pakket inn, diskriminert og umyndiggjort.

Dette er både umoralsk og samfunnsmessig irrasjonelt. Det står stikk i strid med de verdier vårt samfunn har utviklet i forhold til likestilling og likeverd.  Det står med andre ord stikk i strid vår demokratiske grunnholdning. Så hvordan bør så vårt samfunn forholde seg til dette?

Jeg kan godt forstå ryggmargsrefleksen som sier: dette må vi forby.  Men skal man tenke politikk og samfunn, kan man ikke bare være frepper og gå etter ryggmargsrefleksen.  Jeg forventer av mitt samfunn at det inntar en seriøs og rasjonell holdning til problematikken.  Jeg forventer også av mitt samfunn at det aldri går på løsninger som korrumperer den demokratiske grunnholdningen og menneskeverdet. Rasjonalitet handler om å ha et klart mål med det man gjør, og at man baserer sin virkelighetsoppfatningrealiteter og vitenskap.

Målet gir seg selv. Det handler om fullt menneskeverd til alle. Det innebærer mest mulig fravær av undertrykkelse og diskriminering.

Problemstillingen har karakter av et typisk etisk dilemma. Det å påby eller forby klesplagg er undertrykkelse. Men hva gjør vi når noen benytter denne friheten til å uttrykke sterke symboler for undertrykkelse? Tar vi friheten i fra dem, ja da blir vi jo selv undertrykkere. Gir vi dem friheten, ha så tillater vi sterke symboler som fungerer som reklame for nettopp undertrykkelse. Det er ikke rart at Cemal Knudsen Yucel, kaller det for dobbeltmoral. Og jeg kan godt forstå kvinner som selv har følt dette på kroppen, innstendig ber oss om hjelp til å få dette bort en gang for alle.

Likevel er jeg svært skeptisk til forbud. Dette handler om overnevnte grunn, nemlig at det å gripe så langt inn i den personlige frihet, bryter med grunnleggende demokratiske verdier. Har vi først åpnet en slik «Pandoras eske», så er jo veien åpen for stadig flere påbud og forbud basert på hva noen ikke liker. Vi kan forby hatter, eller det å barbere seg, eller påby barbering. Dette blir vilkårlig alt etter hvilket alfa-menneske som, for tiden, styrer agendaen i samfunnet. Dette er en mulig langsiktig konsekvens av et hijab-forbud.
Men her er det viktig å innse dilemmaet. Samfunnet er malt opp i et hjørne, og det finnes ingen ideologisk ren vei ut av dette. Kunne jeg ha gått med på et forbud, dersom jeg visste at dette hadde god effekt og ingen bieffekt? Hijab, Niqab og burkini, forsvinner ut av samfunnet, alle er glade og vi alle respekterer hverandre som likeverdige mennesker. Dersom jeg visste at det ble resultatet, så tenker jeg at det beste må ikke bli det godes fiende. Og kanskje kunne måten dette ble gjort på, representere en slags samfunnsmessig unntakstilstand, hvor vi midlertidig suspenderer en grunnleggende verdi, på et smalt område, fordi det er det minste ondet.

Men dette er og forblir et hypotetisk tankeeksperiment fordi jeg tenker de fleste av oss innser at dette ikke blir resultatet av et hijab-forbud. En ryggmargsrefleks om å forby refererer til alfa-mennesket i oss. «Hei, nå er dere kommet til vårt land. Her bestemmer vi, fordi vi kan. Vi liker ikke måten dere er kledt på. Skal dere bo her, får dere værsågod bli som oss!». Innerst inne vet vi dette: En slik biologisk ryggmargsrefleks vil selvsagt møtes med en tilsvarende biologisk ryggmargsrespons. Dominans møtes med dominans. Dette kan ikke annet enn å eskalere konfliktnivået. Vi forsøker å dominere hverandre. Det forsterker radikaliseringen. Frontene skjerpes. Slikt blir det krig av. Frankrike er et av få land som har beveget seg i denne retningen. Hvordan står det til med konfliktnivået i det landet? Muslimske kulturer er æres-orienterte. Enten er man dominant, eller så blir man underkuet. Å introdusere inngripende tiltak mot muslimer som gruppe, er å bevege seg over på Midtøsten- kulturenes banehalvdel. Det er å gå inn i konflikten på deres premisser. Det er å slåss med alfa-menneskets spilleregler. Så hvordan ser det ut i Midtøsten for tiden? Noen som aner at det kan være en sammenheng mellom kulturen og hvordan de har det? Lar vi oss lokke med på denne type spilleregler, øker vi ikke da sannsynligheten for at Europa går inn i en lignende utvikling i fremtiden? Er det det vi ønsker for våre etterkommere?

Da jeg var liten hørte jeg en gammel fabel. Den handlet om at sola og vinden hadde en konkurranse seg mellom. Det var en mann som hadde på seg en frakk. Spørsmålet var hvem av dem som lettest kunne få frakken av mannen. Vinden prøvde først. Den blåste og blåste, det kraftigste den kunne. Men det resulterte bare i at mannen holdt stadig strammere på frakken han hadde på seg. Når turen kom til sola, så skinte hun på mannen slik at han ble så varm at han tok av seg frakken frivillig.

Visdommen i denne fabelen er åpenbar. Forsøk på tvang og undertrykkelse vil kun resultere i en stadig hardere motstand. Man vinner ofte lite med det. Det er akkurat det som vil skje dersom samfunnet skulle finne på å bruke tvang.

Nå kommer vi til noe av kjernen i problemet. Vi kan ikke skjære alle muslimske kvinner over en kam. Her vil vi ha alle nyanser fra de som gjør dette frivillig til de som er lettere manipulert, til de som bare følger kulturen, til de som blir tvunget til å gå med dette.  Hvordan vil effekten av et forbud bli for muslimske kvinner? Husk at det er et forbud av den type man har i Frankrike har en viss moralsk selvmotsigelse i seg. «Vi synes det er moralsk uakseptabelt å tvinge kvinner til å gå med Niqab eller burkini, derfor tvinger vi kvinnene til å gå uten». Man adresserer altså uakseptabel tvang med å legge enda mer tvang på offerere. Hallo, er det noen hjemme?

Da er det på tide å invitere frepperne med på noe så uvanlig som en systematisk analyse av effekten av dette for de det gjelder mest. I dag har vi ikke forbud mot bruka Hijab. Noen ekstreme tar da til orde for et generelt forbud. Hvordan vil det virke?

Dagens situasjon er vist i tabellen under:HijabFrivillig

Individene er altså de som berøres av dette. Det er muslimske kvinner. Jeg sorterer de grovt inn i to grupper. Det er de som ønsker å gå med dette og de som ikke ønsker det. Kolonnen «Kulturell norm» handler om disse kvinnenes nære omgivelser. Typisk familie og deres sosiale nærmiljø. Noen slike omgivelser er liberale og lar kvinnene selv avgjøre sitt forhold til religiøse plagg. Andre omgivelser er intolerante og kvinner risikerer trakassering og sanksjoner dersom de ikke går «anstendig» kledd. Når vi kombinerer dette får vi fire grupper. Den gruppen som lider av dette er den gruppen av muslimske kvinner som ikke ønsker å gå med slike plagg, men som likevel tvinges til det. For de tre andre gruppene er dette ikke noe problem.

La oss nå tenke oss at samfunnet nå innfører forbud mot både burka, burkini, niqab og hijab. Tenk nå analytisk på hva som da vil skje. Jeg har fremstilt dette i tabellen under:

HijabForbud

Det er kun en gruppe kvinner som går uberørt ut av dette. Den er den gruppen kvinner som ikke ønsker å gå med slike plagg og som heller ikke har omgivelser som tvinger dem. Alle ikke-muslimske kvinner faller jo også inn i denne kategorien. Det er lett for alle oss utenfor å rope på en reform som ikke går ut over oss selv. For vi ser altså at for de tre andre gruppene muslimske kvinner så blir resultatet negativt. To av gruppene havner inn under det jeg kaller for krysskrav. Går du med hijab får du bot. Går du uten får du juling hjemme. Denne tabellen viser med klar tydelighet, at det å innføre forbud mot religiøse klesplagg, ikke hjelper noen av de som blir berørt. Tvert i mot får mange det verre. Jeg tenker at det ikke skal så mye analyse til for å forstå at dette blir effekten. Med utgangspunkt i at man forstår dette, så kan man ikke lengre hevde at et slikt forbud innføres for å hjelpe muslimske kvinner. Det er en regelrett kortslutning.

Den prosentvise fordelingen mellom disse fire gruppene muslimske kvinner er ukjent. Jeg antar at de fleste muslimske kvinner, som går med hijab, gjør dette fordi de vil det selv.  Grunnen til denne antagelsen handler om hvordan religion og kultur virker på oss mennesker. Men først vil jeg arrestere meg selv litt i forhold til hva disse religiøse plaggene symboliserer. Jeg har jo hevdet at de symboliserer kvinneundertrykkelse og et negativt kvinnesyn. Det har jeg begrunnet i et biologisk resonnement. Cemal Knudsen Yucel har gitt en utmerket kulturell begrunnelse. Jeg tenker at det er gode grunner til å anta at muslimske kvinners religiøse plagg har utgangspunkt i  dårlig kvinnesyn. Men nå er det jo slik at symboler ikke er objektive og universelle. Så selvsagt kan andre se en helt annen symbolverdi i dette. Et godt eksempel på dette finner du her. For mange muslimske kvinner er hijaben et symbol for anstendighet, tilhørighet, selvstendighet eller ærbarhet.  En jente sa en gang på radioen at hun hadde lyst til å «pynte seg for Allah». Det er ikke noen motsetning mellom dette og hvilke beveggrunner som en gang fant sted i de kulturer dette ble utviklet. Sannsynligvis handler dette også om bluferdighet. Man har utviklet en kultur for å skjule mesteparten av kroppen. En venn av meg sa det slik at det å be en muslimsk kvinne å ta av seg hijaben, er å sammenligne med å be en norsk kvinne ta av seg bh-en.

De som leser mitt forrige blogginnlegg vil oppdage at jeg ikke har mye til overs for religion, særlig ikke Islam. Jeg sammenligner religion med virus, og jeg oppfatter Islam å være en av de mer aggressive varianter av dette.  Religion er ikke bare negativt, men noen ganger tar slike sosial-kulturelle prosesser av og blir til en slags kollektiv sosial sykdom. Når et menneske blir sykt, er det ikke mennesket vi bekjemper, men sykdommen. Når en person blir psykotisk, klandrer vi ikke vedkommende men søker etter beste evne å avhjelpe de problemer det skaper. Religion er en kollektiv sosial psykose. De mennesker som rammes av dette er offer for denne psykosen.

Det å ha aggresjon mot kvinner i hijab, kan sammenlignes med å ha aggresjon mot mennesker som ikke tør å gå ut på grunn av sosialangst. Vi gjør bare tingene verre dersom vi tvinger vedkommende ut av huset og inn i sosiale kontekster vedkommende ikke takler. Dette må behandles med varsomhet og kløkt. Noen ganger greier man kun å avdempe symptomene, eller vedkommende må lære seg å leve med sitt handikap.  De fleste av oss er oppegående nok til å skjønne dette.

Men klarer vi å gjøre det samme tankespranget når det gjelder religiøse mennesker? Sannsynligvis snakker vi også her om noe som ofte er «uhelbredelig». Er du troende? Prøv å tenke deg et liv uten å praktisere troen din. Selv jeg, som ikke er troende, skjønner at dette vil oppleves som umulig. Man må lære seg å leve med sitt «handicap», og andre må lære seg å leve med mennesker som er religiøse på en annen måte enn det man selv er.

Dette er da også grunnen til at jeg tenker at de fleste muslimske kvinner som bor i Europa og som går med hijab, de gjør dette fordi de opplever å ville dette selv. De vil med andre ord stille seg uforstående til de av oss her i vesten som tror at de er tvunget til det. Så kan vi selvsagt argumentere med at de er «manipulert» eller «hjernevasket» osv. Men husk at 90 % av verdens befolkning følger tradisjoner og religiøse skikker. Kanskje er det flere, for selv jeg som er ikke-troende har ikke noen vegring mot å feire jul, eller la være å klippe plenen på søndager. Er det slik at vi som holder på med såkalt «vanlige» religiøse skikker, er mindre manipulert enn de som holder på med «fremmede» religiøse skikker? All religion, og veldig mye kultur er manipulasjon. Alt dette former oss alle. De fleste av oss lar oss frivillig støpe i de kulturelle former vi er født inn i. Det er også en biologisk tilbøyelighet i oss. De av oss som er sosialt umusikalske vil ofte få store problemer i våre liv. Selvsagt går det ut over reproduksjon. Så vi tilpasser oss naturlig til våre omgivelser. Når vi først er støpt i den formen, opplever de fleste av oss det som frivillig og meningsfylt å være slik vi er.

Så mange kvinner går altså med dette helt frivillig, med de forbehold jeg har nevnt. Så kan man selvsagt være litt mentalt nærsynt og spørre seg selv: «Må jeg se dette hver gang jeg beveger meg i det offentlige rom?» Hvor blir det da av min frihet til å slippe å se noe som til de grader provoserer vårt samfunns kulturelle verdigrunnlag? Ja, jeg har hørt dette argumentet også, selv om det er sjelden. Det er et argument som skremmer meg. Dersom min frihet i denne verden handler om å slippe å se det jeg ikke liker, hvordan kan da min frihet bli kompatibel med alle andres frihet? Hallo, du er ikke alene i samfunnet. Dette er et alfa-resonnement. Det er til de grader sosialt nærsynt. Kanskje er du tykk, eller alt for hvit, eller skranglete, eller liker å gå i klær som ikke akkurat er på moten. Skal vi andre da forby at du viser deg offentlig, fordi «du svir i øynene mine»? Nå er vi på frepper-toppen. Skjønner du ikke at folk har forskjellige preferanser, de liker og misliker forskjellige ting? Skjønner du ikke at i dag er det hijab, i morgen er det eldre mennesker? Om et år handler det om de som er for tykke, for røde osv. Hvem skal bestemme hva som, for tiden, skal svi i øynene til allmuen? Er det den som for tiden er mest populær i samfunnet som legger de vilkårlige premissene? Skjønner du ikke at denne type tankegang en gang kan ramme deg selv, så du ikke tør å gå ut blant folk lengre. Bli moden og forstå at dersom vi skal kunne leve sammen, mange i et samfunn så må vi utvikle evnen til å tåle hverandres nærvær. Vi må utvikle toleranse. Toleranse baserer seg ikke på ryggmargsreflekser, men på at man bruker pannelappen på det den er laget for, nemlig å overstyre slike irrasjonelle tendenser.

Bruk av religiøse plagg er selvsagt ikke kompatibel mer alle prosesser som foregår i et samfunn. Hva for eksempel med skole og barn? Dette er kanskje det vanskeligste området. For barn er mer utsatt for tvang hjemme, og de er mer sårbare for manipulasjon. Skal samfunnet sitte stille å se på dette? Jeg mener nei. Men samtidig er det et dilemma. Jeg tenker at tanken om at samfunnet inntar en intensjon om å motarbeide det, er på sin plass. Men vi skal være forsiktig med forbud. Dersom man først skal inn med forbud som kan demme opp for dette, så tenker jeg at det er åpenbart hva dette forbudet skal dreie seg om. Det dreier seg om at all form for tvang til personlig klesstil er forbudt. Det kan være et generelt forbud, med unntak der det er naturlig (uniformering, praktiske hensyn, offentlig forvaltning osv.) Da skal også barn kunne ha en lovmessig beskyttelse mot tvang og maktovergrep i forhold til dette.  Jeg innser at dette ikke er lett å avdekke. Men det gjelder jo på mange områder. Jeg tror det kunne hatt en virkning. Samtidig har samfunnet signalisert verdien «personlig frihet» på en klar og utvetydig måte.
Så tenker jeg at påvirkning har mye å si. Problemet blir aldri borte men det vil kanskje avdempes med generasjonenes gang.

Mitt syn på religion er kanskje godt på siden av gjennomsnittet. Men det er opplagt at dersom man lærer og forstår kulturelle fenomener på denne måten, fra barnsben av, så vil dette kunne vaksinere mange mot de mest skadelige bivirkningene av religion. Det blir som sola som varmer. Vi kler av oss det religiøse panseret frivillig fordi vi forstår at dette bare er tull.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *