Debatten om «seksuell markedsverdi» ønskes velkommen. Ikke det jeg tenker dette er så viktig i seg selv, men fordi den åpner for mange viktige etiske perspektiver som kan reflekteres over. Til slutt summerer de seg alle opp til ett grunnspørsmål: menneskeverdets status i samfunnet, i kulturen og i vår tenkning.

Dette er andre del av min respons på denne episoden i NRK Debatten. Første del finner du her. Her utyper jeg mer det problematiske ved å angripe språk på denne måten. Og jeg utdyper også koblingen til menneskeverd. Til slutt benytter jeg friheten i en bortgjemt blogg, til å gjøre noe jeg aldri før har gjort. Jeg inviterer på date. Måtte gudinnene stå meg bi.

Når språk blir hersketeknikk
Da Jordan Peterson i 2016 gikk ut mot Bill C-16, den canadiske loven om kjønnsmangfold, så vil den oppmerksomme oppdage at dette ikke hadde så mye med kjønn å gjøre, men i langt større grad med språk. Bill C-16 hadde noen formuleringer som kunne forstås som å utgjøre risiko for sanksjonering på språkbruk, også uforvarende.
I løpet av vår generasjon har man utviklet en innsikt i språk på den måten at språk handler om mer enn kommunikasjon. Vi tenker med språk, vi utvikler konsepter med språk, det er en vekselvirkning mellom språk og forståelse, og språk er en del av identitet.

Det er nok ikke bare Peterson som har innsett språkets dypere funksjoner. Innsikten har nok vært der lenge. Da George Orwell introduserte «nytale» som et konsept som gjennomsyret dystopien 1984, så vitner det om samme innsikt, og også tendensene han så innenfor totalitære politiske miljøer.

Når jeg søker «språk» i eget filosofibibliotek, så innser jeg at dette utgjør en stor og grunnleggende del av min filosofiske tenkning. Her har jeg reflektert over sammenheng mellom språk og tenkning. Her om språk i det sosiale spill.  Mye av dette er konkretisert for eksempel her og her og her.
Jeg oppdaget også et veldig mye av basisutviklingen i såkalt postmodernisme er fokusert nettopp på språk. Se for eksempel her, her og her.
Da jeg utvekslingen mellom Kjøs og Strand og «satte kaffen i halsen», kom jeg opp med uttrykket «språklig intoleranse», og jeg skrev spontant om det samme her. Så ja fenomenet med intolerante angrep på språkbruk har tiltatt, men når jeg tenker meg om. Så handler nok min barndoms tankeprotest mot intoleranse mot banning om akkurat det samme.

Generelt hevder jeg altså at vi har en tiltagende fremvekst av intoleranse i samfunnet. Det er verdt et studium i seg selv, og jeg tenker at dette utgjør en risiko for demokratiet. Den språklige intoleransen er en manifestasjon av det samme. Og la meg med en gang si at ja, språket er en uløselig infiltrert del alle sosiale prosesser, ikke minst det sosiale spill. Og selvsagt blir språket en vesentlig komponent i alt fra hersketeknikker, til sosial segmentering, til diskriminering av alle slag.

Samtidig påpeker jeg altså språkets nære sammenheng ved vår tenkning. Hemmer du språket så hemmer du den frie tenkning. Hemmer du språket så hindrer du utrykket. Dikterer du språket så krenker du menneskeligheten i oss. Undertrykker du språket så undertrykker du individet.

Dersom vi går videre på dette, så handler jo dette til slutt også om en vekselvirkning mellom språk og kultur. Og kanskje er det slik at, hemmer du språket så hemmer du også kulturen. Dette må i så fall sees i sammenheng med at kulturutviklingen har akselerert dramatisk i løpet av min levetid, særlig avhjulpet av internett, sosiale media de siste årene. Mekanismene bak dette har jeg beskrevet her. Videre leder det til det jeg kaller for sosiale utrensknings-prosesser. Det er en vulgarisering av vår tids anti-diskriminerings idealer. Paradoksalt nok så medfører det nettopp diskriminering, men nå bare på andre sorteringsvariabler. Dette kan skje fordi storkulturen er i ferd med å utvikle dekadanse og overflatiskhet.  

Da jeg for noen tiår tilbake fikk høre at det såkalte «n-ordet», var blitt fy-fy, så reagerte jeg med skepsis, men respekterte det. Jeg tenkte at intensjonen var god, og en jeg deler. Min skepsis handlet om virkemidlet. Man da man gikk løs på kulturarven for å vaske den opp mot vår tids standard, reagerte jeg med forferdelse. Og iveren for å fortsette med dette har jo bare fortsatt, og kanskje forsterket seg. Her har jeg et blogginnlegg om dette.
I dag tenker jeg at dette var en skråplaneffekt og en del av den intoleransekulturen som vi ser vokse frem i dag. Kanskje dette var med å utløse en selvforsterkende prosess hvis mekanismer jeg har beskrevet her og her. Totalen av dette er sosial kontroll, utøvd gjennom det jeg kaller for sosial vold. Det fenomenet jeg har beskrevet her. Da handler det altså om min bruk av begrepet «sosial vold». Jeg opplever at offentligheten holder seg med en slags narsissistisk preget blindhet for fenomenet.

Er menneskeverdet på retur?

Jeg setter altså dette sammen med tap av menneskeverd i vår kultur. Denne antatte svekkelsen er det jeg kaller for vår tids dekadanse. Men er det et empirisk faktum? Vel det kunne blitt en lang samtale, for bildet er selvsagt nyansert. Dette har jeg reflektert over her og her. For det er ikke slik at vi slutter å verdsette hverandre, eller at vi slutter å respektere hverandre. I vår tid kan vi for eksempel være stolt av å ha etablert like rettigheter for homofile. Vi er kommet lengre enn noen andre kulturer med likestilling mellom kjønnene. Og vi har høyt fokus på å få til det samme på det som tidligere var tradisjonelle utgrupper, som for eksempel urfolk, eller utsatte etniske grupper som jøder.

Det jeg stiller meg spørsmål om er i hvilken grad disse prosessene er styrt av overflatiske motebølger og spontan normdannelse. For en ting er jo å kaste seg på bølgen med å vise respekt og inkludering for slike grupper, men er det egentlig likeverd det er snakk om? Eller er det dydssignalisering eller det jeg kaller for alliansesynkronisering?  Jeg tenker at i dag har vi godt belegg for å hevde at det er det siste som er tilfellet. Sagt i klartakt: Vår kultur er blitt mer moralsk på overflaten, men det grunnleggende, nemlig dannelsen og innsikten er i ferd med å gå tapt. Det er derfor lovene preges av lister over «hvilke grupper det ikke er lov til å diskriminere». Hadde vi hatt en solid basis av menneskeverd i befolkningen, så hadde slike lister vært unødvendige.

I starten av debatten viser Fredrik Solvang til dette innslaget på NRK. For meg så står dette som et stjerneeksempel på hva jeg snakker om nå. Det er altså Åsa Linderborg som vegrer seg å komme på TV fordi hun synes hun ser så gammel ut. Hun skammer seg over at ungdommens skjønnhet falmer.

Her er noen sitater:

Å akseptere aldringen blir spesielt vanskelig når omgivelsene heller ikke gjør det

Jeg ser på dem og føler meg fremmed for det som jeg selv har kjempet for i en førti års tid; at kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.

Eller av skrytende innlegg om hvor slitsomt det kan være å gå ut når man, underforstått, er så pen at man ikke får være i fred for alle menn som vil varte en opp

Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.

Jeg vet at jeg er mer forfengelig og kokett enn de fleste, men vi lever tross alt i en utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid, og jeg har vansker med å frigjøre meg fra det.

Mye kunne vært sagt og analysert om den problematikken som reises her, men for meg er den reisen Åsa Linderborg beskriver som er interessant. Dette er åpenbart en godt over gjennomsnittet flott dame. I artikkelen beskrives en kortversjon av hvordan falmende ungdoms skjønnhet er styrende for hvordan omgivelsene møter henne. Da er vi tilbake til Trude Drevland og «aldersdiskriminering». Hun har garantert vært gjennom samme reisen. Men det dypere her er jo diskriminering på utseende. Allerede fra barnsben av er det jo store forskjeller på oss her. Så mange av oss vil jo aldri oppleve denne reisen på denne måten, for de hadde ikke denne glansen i utgangspunktet. Da er vi tilbake til Jørgen (nevnt i forrige innlegg) og den foraktede incel-bevegelsen.
Variabelen «uteseende» er ikke på lovens «liste» over grupper det ikke er lov til å diskriminere.

Da temaet var oppe i Debatten møtte vi også Shazia Majid opp og kler sin bakgrunn som pakistansk kvinne opp i et fullmodent radikalfeministisk språk. Hun påpeker det vi andre av politisk korrekthet ikke kan påpeke, nemlig uretten mot kvinner i hennes kultur. Og jeg tenker at den radikalfeministiske språkbruken er mer treffende nettopp her. Jeg har en bortgjemt forsiktig kritikk av islamsk kvinnesyn her. Tendensen er nok også til stede, særlig i en del konservative kristne miljøer. Men når det kommer til psykologien, så handler nok dette, som jeg sa i mitt forrige innlegg om metafor-bruken. Leser man psykologenes innlegg med velvilje, så er uttrykket «markedsverdi» absolutt gangbart. Vi må bare ikke forveksle det med menneskeverd. Men det er kanskje vanskelig særlig med utgangspunkt i kulturer med innslag av så høy brutalitetstoleranse som en del muslimske kulturer.

Min analyse av kvinnesyn i muslimske kulturer er nok omstridt. Poenget er erkjennelsen av at vi mennesker har impulser som på ingen måte er kompatibel med etiske standarder vi gjerne skulle smykke oss med. Det oppsummerer seg i det jeg kaller for «den biologiske kjønnsknuten». Mitt inntrykk er at Islam løser dette ved å fokusere moralen på ære i stedet for på verdi. Menneskeverdet sammenfaller da med din ære, og de æresløse blir da brutalt ofret på det alteret. I realiteten kollapser menneskeverdet under trykket av islamsk ideologi.

Dette er jo ikke enestående. Vi kjenner det igjen i fascisme, nazisme, kommunisme og fra konservativ kristendom. Nietzsche gjorde jo «naturens rett» til sitt filosofiske varemerke. Alle slike ideologer kollapser menneskeverdet.
For den etisk reflekterende blir det jo et grunnspørsmål om å akseptere at «naturens lov» dikterer moralen, eller om vi skal utvikle etiske standarder som kommer i opposisjon til disse maskuline sider ved menneskets natur.

Jeg tenker at det underliggende etiske premisset vi kan trekke ut av argumentasjonen både til Nina Strand, Shazia Majid og Trude Drevland, leder oss i direkte opposisjon til disse negative impulsene i vår egen natur. Det handler om alder og om kvinneverd, og appellen er basert på likestilling, derav også selvsagt likeverd. Responsen på begrepet «markedsverdi» lar seg vanskelig forstå som noe annet enn en ureflektert kobling mellom menneskeverd og markedsverdi. Og det er assosiasjonen til krenkelsen av aldrende kvinners menneskeverd som gir kruttet i argumentasjonen. Trude Drevland sier direkte «Uansett alder og uansett kjønn, så har vi altså en verdi», og Shazia Majid siterer Abid Raja: «All menneskereduserende retorikk er skadelig». Nærmere menneskeverdet enn det går det neppe an å komme. Og der finner jeg det jeg vil kalle for en felles referanseramme. Det er noe jeg kunne dagdrømme om å ha en konstruktiv dialog med disse gudinnene om. For bordet fanger. Ubevisst er kortet spilt. Hva er menneskeverd? Min utfordring: Er menneskeverdet egentlig menneskeverd dersom det ikke er ubetinget? Og er det ubetinget, så gjelder det med nødvendighet absolutt alle mennesker, uansett. Disse tre gudinner har, på hver sin måte satt sin agenda på dagsorden. De har hver på sin måte signalisert en standard, som jeg ikke tviler på at noen i den debatten er uenig med.

Men det har konsekvenser å tilslutte seg menneskeverdet. Det er det jeg kaller for å skape det etiske grunnfjellet i vårt samfunn. Det er på ingen måte gitt. Det er en dugnad. Det enkle er at det kan bli slutt på å holde oss med lister over hvem vi ikke kan diskriminere og krenke. Det er etisk uakseptabelt å diskriminere og krenke, absolutt alle mennesker på denne planeten. Lister blir overflødige.

Det vanskelige er jo som sagt at vi har impulser i oss som peker i helt andre retninger. Før vi vet ordet av det lar vi oss suggerere med på hat-ideologer, vi taper respekt for enkeltmennesker, vi forakter og skaper oss monsterfantasier om utgrupper. Dette er også radikalfeminismens fallgruve. Det har jeg reflektert over her.
Det er åpenbart at det idealet jeg her peker på, er en utopi. Vi mennesker vil alltid være på kant med idealet. Min tanke er at det ikke skal medføre at vi senker standarden. Det er menneskets lodd å måtte bale med dette, så lenge vi holder oss med samfunn og sivilisasjon. Innsikten er å se dette, utvikle en forståelse av det, erkjenne vår utilstrekkelighet og ikke minst hjelpe hverandre med å ære menneskeverdet i stedet for å tråkke på det.

En gudinne til må nevnes. Det er Sanna Sarromaa. Et lite tips her: Jeg har sett denne episoden av Debatten flere ganger, siden jeg skriver blogg om den. Mitt førsteinntrykk av Sanna Sarromaa var kanskje litt lunkent. Kanskje fordi det stuntet hvor hun ber om vurdering av egen markedsverdi, ikke slo så godt an hos meg. Men etter å ha sett dette flere ganger, så legger jeg meg flat og tilber gudinnen. Og det gjelder ikke bare Sanna, men alle andre deltakere vokser også i mine øyne etter hvert som jeg hører nøyere etter på hva de faktisk sier. Og det forteller jo meg at å dømme etter første-impuls er en overflatisk og feilbarlig metode. Tilbake til Sanna Sarromaa, en fantastisk flott dame, med dialekt fra en landsdel jeg liker svært godt.

Hun sier hun er «på bruktmarkedet». Det ligger humor i dette, og ikke minst avstandtaken fra spissfindigheter. På en humoristisk og reflektert måte omfavner hun begrepet gitt psykologenes intensjon med et slikt begrep i en slik sammenheng. Det gjør meg imponert over det rommet hun skaper, gjennom å ta denne litt humoristiske holdningen til det hele. Til alt overmål byr hun på seg selv og de utfordringer hennes livssituasjon måtte ha å by på. Det kaller jeg for en moden holdning.  

Jeg er skeptisk til at veien videre handler om å skrote begrepet. Det lar seg nok gjøre med en lang akademisk diskusjon om hvilke passende begreper psykologene kunne «substituert» det utdaterte begrepet med. Poenget her er behovet for å kunne beskrive forhold og sosiale mekanismer som til de grader har eksistensiell relevans i våre liv. Dette trenger vi kompetanse på. Dette trenger vi forskning på. Og vi har grunnleggende behov for et fulldekkende begrepsmessig rammeverk for å beskrive det hele. Fordelen med metaforer er at de representerer broer til innsikt på temaet. Det er en langt høyere terskel å for eksempel skulle grave ut enda noen latinske gloser som ingen av oss har hørt om før, bare fordi noen leser budskapet med vrangvilje. Jeg tenker at dette er en avsporing. Men kanskje en nødvendig avsporing for å få noe enda viktigere på dagsorden, nemlig menneskeverd.

Invitasjon på date

Nå tar jeg alle disse guder og gudinner på alvor og inviterer på date langt over min stand. Vel, jeg er gift, så det er vel ikke partner-date vi snakker om. Men kanskje en type tenke-og-reflektere-date. Noen ganger fristes jeg til å tenke at kvinner statistisk sett står overfor et dilemma på dating-markedet. Det er følgende: Det er flere drittsekker blant de gutta med høy markedsverdi og god sosioøkonomisk status. Skal du ha dypere kvaliteter må du lete andre steder. Noen av oss som befinner oss langt der nede, er nok ikke like spennende. Ja, vi er tøfler, og altfor snille. Men, er du ute etter den dype meningsfulle samtalen, så finner du den her. Og den finner garantert sted under høflighet og respekt og uten en eneste slibrig tilnærmelse.

Så ærede høyheter Trude Drevland, Shazia Majid, Nina Strand, Sanna Sarromaa, Monica og alle psykologene. Dere er herved invitert under deres verdighet og stand på tenke-date med et ekte elendig menneske uten markedsverdi. Først til mølla spanderer jeg. Resten får betale sin egen mat (nesten likestilling :-).

Vil fremtidens sønner lide under åket fra den sosiale arven fra deres radikalfeministiske mødre og bestemødre? Begår radikalfeministiske mødre et uaktsomt svik mot sine sønner?

Jeg forundrer meg litt over at eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer» enda ikke er sensurert fra nettet. For ingen kan vel påstå det er politisk korrekt. Men jeg oppfordrer deg likevel til å lese dette folkeeventyret. Kanskje inneholder det en visdom, som er blitt litt borte for oss i vår kultur. Det er opplagt politisk ukorrekt å hevde at kvinner er så ondskapsfullt lure, og menn til de grader så dumme. Vel det er i eventyrenes verden.

I dag er hele verden i ferd med å svelge hele det radikalfeministiske eventyret om patriarkatet, som er en konspirasjonsteori om at alt menn (særlig hvite menn) har foretatt seg de siste århundrer handler om strategier for å undertrykke kvinner.

I mange år har vi (eller bare jeg?) ledd av dette. Hvordan går det an å bli så virkelighetsfjern og ureflektert at man kan få seg til å tro på noe slikt? Nå ler jeg ikke lengre. Jeg er bekymret.

Det radikalfeministiske eventyret hevder altså at det eksisterer en urgammel en maktkamp mellom kjønnene, og at denne konflikten pågår den dag i dag. Min bekymring er at denne forestillingen nå er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti.

På samme måten som at ulla og tråden i folkeeventyret er usynlig for de fleste, og på samme måten som kona som kunne «se» at mannen var syk, uten at han hverken kunne se og føle det selv, så begreper som «patriarkat», «konflikt» og «maktkamp» usynlige.

Men et ustanselig propagandatrykk over flere tiår begynner nå virkelig å ta form i det sosiale univers. Det er i ferd med å materialisere seg til en forestilling som har utbredelse nok i samfunnet til å bli til en hellig fortelling det er blasfemisk å tvile på.

I folke-eventyret begrenser «spøken» seg til en bygd. Og de dumme menn oppdager etterhvert at de er holdt for narr. Skaden er begrenset.

Utbredelsen av det radikalfeministiske dogmet har derimot ingen grenser. Og maktpendelen er kanskje allerede passert «the point of no return». Implikasjonene dømmer en bestemt gruppe mennesker til evig syndighet. Det er som Camille Paglia sier i begynnelsen av denne videoen: «nonneveldet er kommet tilbake».

Dette sier hun, kanskje med referanse til katolske jenteskoler for noen generasjoner siden, som jo kunne være et så trykkende helvete av sosial kontroll, at det ble laget filmer om det.

Dette treffer strenger i meg. Jeg er oppvokst innenfor adventistmiljø, og jeg kunne saktens si noen velvalgte ord om sosial kontroll. Maktmennesker, alfa- og elitemennesker stortrives i slike miljøer. Men for små mennesker, slike som meg, som ikke rekker så langt på den sosiale arena, er dette en tilstand av konstant krenkelse og kontroll. Men det som er så fantastisk er at man kan komme ut av katolske kostskoler, komme unna nonneveldet. Jeg kunne bare melde meg ut av menigheten. Der er et fritt samfunn der ute, hvor det er muligheter, også for slike som meg, til å blomstre og fungere.

Men det er ikke mulig å rømme unna den ideologien av sosial kontroll som nå er i ferd med å etablere seg. For dette er ingen kostskole, menighet eller andre fanatiske subkulturer. Dette er selveste storsamfunnet. Jeg er bekymret for et langsomt ideologisk statskupp. Og når det er slik at dette er noe man ikke lengre kan komme unna med bare å melde seg ut, da er det noe totalitært over det.

I forbindelse med refleksjoner over postmodernismen, har jeg vært inne på METOO-kampanjen her, og mer om seksuell trakassering her. Nå skal jeg gape litt høyere og favne litt bredere.

Men, for å gjenta det jeg sa i min første blogg om postmodernisme, så har nok, alle grupper godt av å jevnlig bli minnet på hvor grensene går i forhold til det motsatte kjønn. Så kan jo METOO-kampanjen være en slik påminnelse. Det jeg reagerer på er formen dette har fått, og hvilke konsekvenser det får.

Man skal være forsiktig med å spå dommedag. Men det er opplagt at man med utgangspunkt i dagens utvikling kan se for seg mange skremmende scenarioer. Husk at selve ideen om kjønnskamp skaper konfliktlinjer på tvers av alle, absolutt alle strukturer i samfunnet. Dette ser vi allerede konturene av. Det blir ikke delt ut nobelpris i litteratur i år. Det skyldes at Svenska Akadamien er lammet som følge av metoo-skandale. Og vi har vårt hjemlige arbeiderparti, som har ligget til sengs med høy feber, og sliter med å reise seg etter at METOO-bakterien antente en destruktiv sosial brann i partiet.

En etter en blir produktive mennesker, skammet og satt ut av spill. De får ikke lengre delta i politisk arbeid, være skuespillere, stand-up-komikere eller dirigenter. Dette er ofte svært begavede og ressurssterke mennesker, som på denne måten forvises til et liv i det sosiale mørket, for synder begått, ofte for årtier siden. I denne videoen gir Gad Saad flere eksempler på hvor umenneskelig det har blitt. Blant annet forteller han om en professor som hadde kommet med en dårlig spøk i en heis. På spørsmål om hvilken etasje, svarte han noe slikt som «undertøysavdelingen for kvinner». Det er kanskje ikke den mest anstendige spøken å komme med i en heis. Men saken var den at i den samme heisen stod en kvinnelig professor i kjønnsforskning. Hun visste nøyaktig hvilken form rapporten skulle ha, og hvor den skulle adresseres. Hun får medhold i komiteen, og dette blir en disiplinærsak.

I denne videoen forteller Janice Fiamengo om en familie med etternavn «Grabher», som i mange år har brukt navnet som registreringsskilt på bilen. Plutselig ble eieren rapportert inn for å kjøre rundt med en fornærmelse på bilskiltet. Navnet regnes som en oppfordring til voldtekt: «Grab her». Saken gikk sin gang og endte med at familien ble nektet å bruke sitt eget navn på bilskiltet.

Slik kunne jeg sikkert fortsatt å google å grave opp den ene meningsløse historien etter den andre. Isolert kan man jo le av det, men dette er som sagt i ferd med å utvikle seg i en skremmende retning.

Alt dette handler om en stadig sterkere sosial kontroll i samfunnet. I denne bloggen vil jeg forsøke å peke noen av mekanismene som jeg oppfatter er involvert her, og ikke minst gi dem navn. Men la meg først bli litt personlig opp i det hele. Når jeg ser den «moralske» standarden i samfunnet, vet jeg med meg selv, at jeg ikke rekker opp. Jeg begynner allerede nå å bekymre meg for fremtiden til mine etterkommere.

Jeg vet ikke hvor mange ganger i mitt liv, hvor jeg har plumpet ut i det, og snakket før jeg tenker, eller rettere sagt, jeg tenker og snakker i samme operasjon. Jeg er en typisk sosialt klumsete person, som fort kunne sagt slike bemerkninger som denne professoren kom i skade for å si. Ja, jeg er blant dem som kan våkne opp om natten, og gremmes over hva jeg har sagt, på jobben eller i møter. Og jeg kan ikke en gang skylde på alkohol eller noe slikt. Dette er mitt sinn, med den utrusting og de ressurser jeg disponerer. Jeg husker en gang, på en pub, hvor jeg ikke sa noe. Men jeg hadde lyst å snakke. Jeg var sjåfør og alkoholfri, så da er det jo vanskeligere.

Min kamerat, hadde truffet på en kjenning, som virket svært så hyggelig. Nå er det slik med meg, at på en pub, så er jeg ekstra sårbar for å få med meg hva folk sier. Mine auditive funksjoner, er sannsynligvis noe under normalen. Indikasjonen er at jeg har synestesi. Det betyr at jeg ser form og farge på ord. Det kan nok høres spennende ut, men grunnen er sannsynligvis en svakhet i de auditive mekanismene, slik at det visuelle synssentret har overtatt noen av funksjonene. Jeg tar dette med for å påvise hvordan den ressursmessige utrustningen, som er forskjellig fra menneske til menneske, til slutt ender opp i forskjeller i sosial «performance». Radikalfeminister er blind for slike resonnementer, for de tror at vi alle er født med den samme blanke datamaskinen opp i hodet, og at det er avhengig av vår egen vilje hva vi vil bli. Nok om det, så jeg sitter på pub, og anstrenger meg til det ytterste for å få med meg hva de snakker om. Planen er da å lete etter områder hvor jeg kan ha noe å komme med. Dette er sannsynligvis også noe radikalfeminister er blind for, fordi de som regel er damer, og har en naturlig fri flyt på sin småprat med hverandre. Ta for eksempel mistolkningen av spørsmålet «hvor kommer du fra?» Det er det spørsmålet jeg har spurt utallige taxi-sjåfører av åpenbar utenlandsk opprinnelse. Hva handler det om? At jeg vil minne vedkommende på at han kommer fra et «mindreverdig» land? Tøv. Det er fantastisk å treffe på en utenlandsk taxisjåfør, nettopp av den grunn at her finnes det en åpning for samtale. Jeg kan faktisk litt geografi. Jeg kan litt om politikk, språk, religion, og jeg har vært forskjellige steder i verden. Dette er felles-arenaer som åpner for mulig dialog. Så ja, jeg kan alltids ha en omtanke om at nå vil jeg vise dette mennesket, at jeg kan snakke med han, eller hun som et likeverdig menneske. Men for å kunne gjøre det må jeg altså finne denne felles arenaen, som gjør dialog mulig. For svaret på hvor han kommer fra, kan være et land. Det er en utmerket mulighet til å snakke om det landet, om familien hans, i det hele tatt vise interesse for ham. Slik er spørsmålet en katalysator for videre dialog. Så for oss sosiale analfabeter, så gjelder det altså å finne det smutthullet som kan fungere som en slik katalysator. Det var et slikt smutthull jeg var ute etter denne kvelden jeg var på pub. Plutselig henvender denne mannen seg til med en rasende stemme: «Hvorfor stirrer du sånn på meg?». Det kom et par tre ut-skjellende setninger. Jeg ble selvsagt helt perpleks og hele prosjektet mitt gikk i vasken. Satt nok og så mye i taket, resten av den kvelden.

Interessant dette med stirring. Vi kjenner jo fenomenet helt tilbake til menneskeapene, og andre pattedyr. Å stirre tolkes biologisk som forsøk på dominans. Det er provoserende og det utrykker aggresjon. Men dette er en kompetanse noen av oss må lære, rent kognitivt, fordi noen koblinger i hjernen vår mangler. OK, dette var en mann, og han reagerte biologisk som menn gjør, med direkte aggresjon og konfrontasjonen var dermed over. Og jeg lærer jo selvsagt at jeg må bli litt mer oppmerksom på meg selv, også på dette området.

Tenk om det hadde vært en kvinne jeg hadde stirret på, og om det hadde vært «rette vedkommende». Kanskje kunne jeg ha mistet jobben.

Veldig mye av det jeg har hørt om i slike saker handler om sosial kompetanse. Det er sannsynligvis ikke politisk ukorrekt å hevde at kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt kompetente enn menn. Så kan man jo spørre seg hvorfor det er slik. Sannsynligvis fordi kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt fokusert enn menn. Er du radikalfeminist, så tenk over dette:

• Mens du gikk på møter i kvinneforeningen var jeg på jobb, og fatter ikke hvorfor dataprogrammet mitt ikke sender ut den mailen, jeg har programmert den til å gjøre.
• Mens du, sammen med de andre, tenkte ut feministiske slagord, var jeg på jobb, tørr i kjeften, for systemet er nede, fordi en datamaskin, vi har ventet så alt for lenge med å bytte ut, ikke starter opp.
• Mens du er i 8-mars komiteen, står jeg i veikanten med en gammel bil, så alt for rusten, som ikke passerer neste EU-kontroll, men som jeg må få til å gå til i morgen, for kona skal på kontroll med barnet.
• Mens du går i 8-mars tog, sitter jeg på jobb, og har akkurat fått beskjed om at systemet vi har jobbet på, skal legges ned. De har inngått kontrakt med en ekstern leverandør.
• Mens du får i 1.mai tog, har jeg knapt sett et, uansett så benytter jeg dyrebar tid til å rydde i kjelleren, som har blitt overlatt til seg selv, så altfor lenge.
• Men du, etter å ha stått lenge i kø, løper inn for å sikre deg godbitene i Black Friday, salget, sitter jeg på jobb og har ikke en gang fått med meg at det er en stor shopping-kampanje som akkurat er i gang, midt i arbeidstiden.
• Mens steinalder-damene, sitter rundt bålet og snakker sammen, er steinalder-mannen ensom ute på fisketur, og sliter fortvilt med et snøre som stadig ryker.

Poenget er at ja, her finnes kanskje noen biologiske forskjeller. Men det er ikke alle forunt å være blant dem som ligger i fronten på bølgen av det sosiale spillet, som stadig blir mer sofistikert og raffinert. Og når man først er på det sporet, at man må produsere, skaffe frem ressursene, så er det kanskje ikke så rart at fokuset handler om hvordan man skal klare dette best mulig. Og da handler det ofte om tingene, deres egenskaper og beskaffenhet, og lure måter å få tingene i vår tjeneste på. Og det er vanskelig, tro meg, jævlig vanskelig. Det er ikke rart vi menn har funnet opp «Murphys lov» og loven om «tingenes iboende faenskap». Hvorfor kan vi ikke respekteres for det vi holder på med? Selvsagt er vi ofte fraværende, både fysisk og psykisk, eller vårt fokus er andre steder.

Respekt handler også om viljen til å forstå. Vår tendens til å være nedlatende og arrogant i forhold til alt og alle som ikke deler vår egen sosiale og kulturelle erfaringsbakgrunn er en biologisk ryggmargsrefleks. For å overvinne dette kreves det kognitivt arbeid og refleksjon. Opp gjennom tidene har dette manifestert seg som nedlatende syn på kvinner, på andre kulturer, på andre miljøer, på alt som har en sosial avstand til eget subjektivt sentrum.

All denne arrogansen summerer seg opp i mangel på en moralsk dyd: Det ufravikelige etiske menneskeverd. Det er en ide som kom men fremvoksende humanisme i vår kultur. Langsomt men sikkert har vi tatt utgruppe etter utgruppe inn i varmen. Kan du forstå at med menneskeverdet i behold, så hadde man ikke sett slik ned på, og foraktet homofile, annerledes tenkende, andre yrker eller andre hudfarger?

Det er lett å vise respekt for det man ser og beundrer. Det er ingen moralsk dyd å skrive hjem om. Bruk heller pannelappen til å skjønne at de fleste mennesker, også de du ikke ser, også de du kjenner forakt eller aggresjon mot, ofte legger ned innsats, som er usynlig for deg. Er det forakten som skal vinne, eller en prinsipiell verdig holdning til dine medmennesker?

Har du tenkt på at uten ufullkomne menneskers, innsats, slit og elendighet, så hadde ingen av oss vært her i dag? Når jeg snakker om respekt, så handler dette ikke om at noen er store og mektige, og kanskje litt skremmende. Det er ikke respekt, det er beundring, underkastelse eller frykt. Det subjektivistiske synet på respekt handler om noe som vi innvilger hverandre, med begrunnelse i et innvilget absolutt menneskeverd.

Så tilbake til spørsmålet: hvorfor skal ikke jeg, og andre som må økonomisere med livsoverskuddet, og ikke alltid kan operere med maksimum fokus på ytterbølgen av det sosiale spill, respekteres?  Hvorfor denne menneskeforakten? Hvorfor all denne aggresjonen? Logikken i dette er ikke ukjent. Det snakkes ustanselig om kroppspress. Og jeg forstår så inderlig godt den moralske appellen til å respektere at alle har en rett til å kose seg på badestranden, på tross av hvordan de forskjellige kroppene ser ut. Det er ikke vanskelig med moralsk forståelse for hverandres ufullkommenheter, som blir så mye tydeligere når vi får av oss klærne. Vel, mennesket har mer enn fysiske klær. Vi har også mentale klær, og sosiale klær. Er vi fortsatt individer med menneskeverd, når også disse klærne er falt?

Man skal, som sagt, være forsiktig med å spå dommedag, eller i det hele tatt at samfunnet som sådan kommer i fare. For totalitære eller undertrykkende samfunn kan oppstå, bli solide og vare lenge. Det kommer an på omstendigheter. India fungerte med sitt kastesystem i århundrer. Et samfunn som beveger seg i retning av undertrykkelse av bestemte grupper, behøver ikke å gå under av den grunn. I Saudi Arabia, har man levd i århundrer med systematisk undertrykking av kvinner. Så vi kan få et samfunn hvor sosialt klumsete gutter og menn, som ikke tilhører eliten, blir annenrangs borgere, demoniseres med syndestempel, og utestenges fra menneskeheten. Solide samfunn med kasteløse har oppstått før og det kan oppstå igjen.

Og dette kan selvsagt de som ikke lider under det, forholde seg med et skuldertrekk. Mitt anliggende opp i dette er likevel: Kom ikke her til oss med noen moralsk pekefinger. Så lenge man forholder seg til andres ulykke med et skuldertrekk, samtidig som man øser av seg med moralsk indignasjon, så avslører dette dobbeltmoral. Mitt anliggende er viljen til å ta tilbake den moralske definisjonsmakten.

For den kyniske vil fortsatt et argument kunne nå frem: Dette svekker samfunnets humankapital. For her er det mye nytteverdi som går med i dragsuget. Og da snakker jeg ikke bare om de tusener av lavstatus gutter og menn som skyves utenfor, men også om hvordan et negativt sosialt klima opprettholder et usunt stressnivå i samfunnet. Du er ikke verdt noe dersom vi finner feil ved deg. I dag er det du som avsløres, i morgen er det meg. For det å sette så høye standarder er et utvetydig signal om et bunnløst hull der menneskeverdet skulle ha vært. Dette påvirker individets produksjonskapasitet. Resultatet blir et svakere og fattigere samfunn.

Et moralsk balletak
Jeg er bekymret fordi vårt samfunn er i ferd med å gå i kne under et balletak av moralsk definisjonsmakt, skapt av tiår med aggressiv radikalfeminisme. Jeg er ikke blant dem som tror for lett på konspirasjonsteorier. Derfor tviler jeg på at det som skjer i dag, handler om mektige mennesker, genialt politisk renkespill, klare planer og klare mål. Selvsagt må man kunne ta av seg hatten for radikalfeminismens suksess, og at det neppe er tilfeldig, men også et resultat av godt politisk håndverk. Men den prosessen som pågår nå er sannsynligvis ute av alles hender. Jeg tenker at dette er en sosial prosess som har spunnet ut av kontroll. Selve mekanismen i dette har jeg spekulert i her. Jeg kaller det for sosial paleo-konstruksjon. Og bekymringen er at kulturen er i ferd med å bli fanget inn i en sosial malstrøm, som alle ser er irrasjonell, hysterisk og umoralsk, men som ingen får gjort noe med. En god indikasjon på dette er METOO-kampanjen som ruller og går i disse dager. For her angripes ikke bare overtrederne, men også de lederne som ikke reagerer raskt og kraftig nok. Da snakker vi selvsagt om at overtrederen skal straffes, helst med sosial ruin, eller juridisk dersom man klarer å undergrave rettssikkerheten i tilstrekkelig grad.

Kravet om leders resolutte respons betyr jo en kraftig skjerpelse for enhver som befinner seg i lederposisjon. Samtlige tilfeller vi har sett av dette i media, er ledere som havner på defensiven og som må gå på knærne for den moralske overmakten, i den hensikt å overleve sosialt. Og jeg har faktisk enda ikke sett den lederen, som våger å mukke mot denne overmakten. Tvert imot. Skal man være sikker på å berge seg, så er fristelsen stor til å hive enda mer bensin på bålet i en sosial hekseprosess som allerede virker å være ute av kontroll.

Så tenker jeg at det å håpe på at dette skal dempe seg, eller miste momentum, kanskje er naivt. Ofte er det slik at det å gi etter for denne typen rå dominans, slett ikke gir noe godt vær. Det dominante mennesket fortolker jo det som en svakhet, noe som kun oppmuntrer til enda sterkere krenkelse. Tenk å være 20 år og klare å sette hele offentligheten i kok, bare med et par velplasserte beskyldinger? Hvilke signaler gir det? Det å lykkes med slike fremstøt signaliserer en verden som er på kne for deg. Tenk om vi på denne måten fostrer fram mennesker som manipulerer og lager storm i vannglass, for å få det som de vil. Vi ser allerede institusjoner rives fra hverandre. Er dette bare begynnelsen? Jo mer alvorlig en overtredelse oppfattes å være, desto større oppslutning får den. Da Pakistan gjeninnførte dødsstraff for blasfemi på 80-tallet, økte volumet av beskyldinger om blasfemi dramatisk. Dette handler jo ikke om at folk ble så mye mer blasfemiske. Det som skjer er at slike innretninger alltid trekkes inn som en del av det sosiale spill, og når det sosiale alvor og straffenivå øker, så blir den sosiale gevinsten av å bruke dette virkemidlet i det sosiale spill mye høyere.

Dessverre er det slik at oppfattelsen av den moralske alvorligheten av overtredelser, i alt for stor grad avhenger intuisjon i kombinasjon med sosiale stemningsbølger. Disse henger jo sammen. Noe av dette har jeg tatt for meg her. Jeg er blant dem som tar til orde for at samfunnet skal investere i en «objektivisering» av moralen, via forskning hvor man utvikler metoder for kvantifisering av lidelsens omfang, kombinert med kvantifisering av skade og tap. Et vesentlig poeng her er rettferdighet. For i en slik ligning vil ikke hvilket individ som lider overlast, ha noen innvirkning. Om det er dronningen eller Jørgen Hattemaker som lider, har ikke noe å si. Alvorlighetsgraden styres av en fastsatt verdiindeks, som er har samfunnets tilslutning fordi den er fellesmenneskelig og vitenskapelig basert. I dag styres dette av mer tilfeldige variabler. Blant annet av det jeg kaller for naturlig empatisk appell, som har en naturlig nivåforskjell mellom kjønnene.

Min oppfatning er at radikalfeminismen og METOO-kampanjen er aggresjonsdrevet. Dette er kanskje en drøy antakelse. De refleksjonene som ligger bak denne konklusjonen finner du her, her og her. Aggresjonens primærrespons er vold. Manifestasjonen av denne aggresjonen er i form av sosial vold. Det betyr at aggresjonen er der, volden er der, den rammer, men den er ikke som synlig vold. Radikalfeminismens underliggende aggresjon tildekkes av lag på lag med rettferdiggjøring av sosial vold. Det er denne rettferdiggjøringen som manifesterer seg som et moralsk balletak som er i ferd med å bergta eliten i vårt samfunn. Det er mulig fordi samfunnet mangler moralsk fotfeste.

Den som har lest mine foregående bloggposter, vil oppdage at jeg har tatt for meg forholdet mellom moral og ateisme. Se her og her. Jeg er selv ateist, og da klinger kanskje ikke formuleringen «moralsk fotfeste» særlig bra, særlig etter å ha hevdet at det objektive moralske grunnfjellet ikke eksisterer. Mange religiøse vil da kunne arrestere meg med at måten jeg tenker om dette på, nettopp antyder at samfunnet er i ferd med å glippe på den «gode gamle» religiøst baserte moralen. Ekstra vann på møllen, kan det jo bli at den radikalfeministiske bevegelsen ikke akkurat er kjent som noen religiøs bevegelse. Tvert imot. Innslaget av ateisme på denne siden er vel nærmest total. Men du hører jo ikke dette fra religiøse, nettopp fordi de bifaller den kampanjen som nå pågår. Dette handler jo i all hovedsak om seksualmoral. Og her er de alle på samme linje, muslimer, kristne og radikalfeminister. Min virkelighetsoppfatning på dette er ganske annerledes. Det vi ser her er alfa-menneskets herjinger. Alfa-mennesker har kuppet alle disse bevegelsene, og de fleste andre religiøse bevegelser. Dette har jeg reflektert over her. Jeg er ikke udelt negativ til religion. Men jeg er veldig klar over at religion også er et mektig redskap for maktutøvelse. Og definisjonsmakten på seksualmoralen er i så måte en sikker vinner. Dette fant det religiøse presteskapet ut allerede for mange tusen år siden. Nå har haukene i feministbevegelsen funnet ut det samme, og skapt radikalfeminismen. Det å gyve løs på menneskets seksualitet, er nesten bokstavelig talt, det samme som å sparke under beltestedet. For her treffer man det utilstrekkelige menneskets mest sårbare punkt, både mentalt og sosialt. Vår sårbarhet på området, kaller jeg for den primære kjønnsfrustrasjonen. Og den gjelder begge kjønn. Det har jeg reflektert over her.

Vi må ta tilbake den moralske definisjonsmakten
Jeg tror at det som for noen tiår siden begynte som noen fanatiske kvinners mannshat, har tatt fyr i vår kultur og skapt en sosial brann, som ingen lengre kan stoppe. Hvor det kan ende, vet vi ikke. Men det er neppe bare jeg som er bekymret. Vi ser jo at dette er en massesuggerert bevegelse. Slike bevegelser har vi sett før. Det lover sjelden godt. I verste fall kan ende opp i et totalitært kastesystem hvor sårbare gutter og menn er på laveste nivå. Se gjerne denne videoen. Ønsker du at dine sønner og barnebarn skal vokse opp under et slikt regime? Er vår kultur i ferd med å begå et kollektivt å begå forræderi mot våre barn og barnebarn? Tenk å vokse opp i et sosialt klima som er så menneskefiendtlig. Dette kan skape en sosial arv i form av en tung minuspost i samfunnets humankapital. Forhåpentligvis er dette katastrofetenkning. Korriger meg gjerne. Men jeg tror ikke noen kan benekte at det er en latent risiko tilstede. Utfallet kan enten være et kastesamfunn, eller vi kan få en konflikt som begynte som en illusjon, men som materialiserer seg fordi alle tror på den. Les gjerne min refleksjon om selvoppfyllende profetier. Det utopiske paradiset som radikalfeministene forestiller seg vil aldri komme. Les gjerne mine refleksjoner over dette her.

Nå er det heldigvis at polariseringen ikke har nådd ekstreme høyder i vårt land. Kanskje vi kan dra veksel på at vi fortsatt er et sindig og rolig folkeferd. Jeg håper inderlig ikke at vi importerer denne radikaliseringen fra Nord-Amerika helt ukritisk. Dette trenger en motstemme med tyngde. Vi kommer ingen vei med å stemple hverandre, eller demonisere. Vi må nekte å la oss sortere som for eller mot kvinner eller menn, eller la oss oppildne til å hate det ene eller det andre kjønnet. Ta kontroll på villdyret i deg selv. Din mor var en kvinne og din far var en mann. Dine sønner og døtre, de blir kvinner og menn. Ikke la deg narre til å demonisere dine egne, eller andre. Bli et medmenneske. Bli en ekte humanist. Bli glad i mennesket, ikke på grunn av, men på tross av. La mennesket være menneske. For å få dette til må vi ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Unnskyld meg, men jeg tenker at den beste indikasjon på dekadent moral, er strenge moralnormer kombinert med fiendebilder og dårlig menneskesyn. Det er det vi får når vi overlater definisjonsmakten til moralske megafonaktivister.

Vår tids vestlige kultur er moralsk bergtatt
Det jeg har beskrevet over kan kanskje beskrives slik at kulturen har latt seg bergta av en moralsk usunn ideologi. Og vi er ikke den første kulturen som havner i et slikt uføre. Det gjør sannsynligvis de fleste kulturer fordi mennesket enda ikke ha knekt den kulturelle koden; det å forstå hvordan sosiale prosesser og mekanismer kan bergta kulturer. Men vi ser det jo lettest på andre kulturer, fordi da ser vi det utenfra. I nyere tid har vi sett fascisme, nazisme, forskjellige varianter av sosialisme, kommunisme og forskjellige religiøse subkulturer, som har gått helt amok. Hver eneste gang lar vi oss forblinde og avlede av ideologien som kulturen holdt seg med, og vi tenderer å angi «feil ideologi» som årsaken til at problemet utviklet seg. Så vi har en kamp om ideologier, som både berører den politiske-, akademiske-, religiøse- og filosofiske arena. Det er her min filosofiske tenkning skiller seg ut. Jeg tenker at dette her mest å gjøre med menneskets natur, og med sosiale prosesser skapt av den menneskelige natur, og som gjentar seg om og om igjen i enhver kultur eller ideologi som ikke tar tilstrekkelig høyde for problemet. Når jeg snakker om «alfa-mennesket», «det grå menneske», «hauker og duer», så handler det ikke om noen. Det handler ikke om «de andre» eller utgrupper. Dette er krefter vi har i oss og som er med oss, både som individer og i de sosiale prosesser vi inngår i. Les dette langsomt: vi mennesker er kort og godt ikke utviklet for å fungere i store harmoniske sivilisasjoner. Så lenge vi går på autopilot, så skaper vi patologiske sosiale prosesser. Det er prosesser undergraver enhver visjon om det gode harmoniske samfunn, og som til slutt utgjør en latent risiko for å dra med seg hele prosjektet ned i avgrunnen.

Den bevegelsen som pr. nå har størst destruktivt momentum har jeg spekulert i her. Noen kaller dette for den postmodernistiske bevegelse, og det spekuleres om koblinger mot marxisme. Jeg tenker at alt dette nok kan være unyansert og overdrevet, og noe har agenda i religion eller andre konservative bevegelser. Men det er ikke tvil om at det rører seg så mye i folkedypet at noen synes å ane et mønster av en malstrøm. Vi får håpe at de fleste av oss som alarmerer mot dette overdriver betydningen av det. Men jeg ønsker å være blant dem som advarer mot dette på min måte, ikke bare fordi det utgjør en risiko for å rive vår kultur i filler, men også fordi det gjør vondt og er grunnleggende umoralsk. Denne prosessen er i ferd med å skape en sosial arv som våre barn og barnebarn vil kunne lide av i utallige generasjoner fremover.

Radikalfeminismen er en del av dette. Og via mekanismer jeg har beskrevet over, så snakker vi altså her om et moralsk balletak på hele kulturen. Bevegelsen har kuppet definisjonsmakten på begreper som «rasisme», «voldtekt», «makt», «nedverdigelse», «undertrykkelse», «likestilling», «trakassering» osv. Rasismebegrepet er nå utvidet og tilpasset slik at det omfatter en rekke forhold som ikke har med rasisme å gjøre. For eksempel det å kritisere politikk eller religion. Det samme er skjedd med voldtekts-begrepet. Poenget er at det er skapt et klima med en latent underliggende, ofte språkløs, offentlig fordømmelse av ethvert individ som tenker utenfor denne boksen, som jo blir smalere og smalere etter hvert som slike sosiale stempler utvider sitt nedslagsfelt. Og nå går den radikalfeministiske bevegelsen enda lenger og utvider stadig sin moralske terminologi. Amerikanske begreper er på tur inn:

Rape culture
Ettersom voldtekts-begrepet som jo nå dekker en glidende overgang til seksuell trakassering, som omfatter omtrent absolutt all form for uønskede seksuelle utspill (fra menn), ikke rekker så langt som ønsket, så går man nå over til å snakke om en voldtekts-kultur. Det vil si at selv de menn som i all sin tid har holdt sin sti hundre prosent ren, likevel kan klandres og besudles med stemplet, fordi de, med sin deltakelse i kulturen, sin støtte til samfunnets institusjoner (som f.eks. politi, rettsvesen eller rettssikkerhet), og ikke minst via ubevisste holdninger (mikroaggresjon), likevel, bevisst eller ubevisst er med på å fremme en kultur som gjør voldtekt og seksuell trakassering mulig. Noen går da til og med så langt at enhver heteroseksuell aktivitet fra en manns side, uansett er å betrakte som voldtekt. Så kan man i identitetspolitikkens navn tildele kollektiv skyld. Det en mann har gjort, har alle menn gjort. Det våre forfedre drev på med kan alle vår tids menn klandres for. Dette handler om en ting: legitimering av mannshat. For å ta en sammenligning: «Jødene drepte Jesus, derfor er alle jøder skyldig». Dette handler ikke om utidig knytning til nazisme eller antisemittisme. Det handler om at logikken er akkurat den samme. Det samme gjelder avskrivningen av det etiske menneskeverdet. Det handler om rettferdiggjørelsen av at det er OK å hate en bestemt gruppe mennesker. I går var det jøder, i dag er det menn. Men «du skal ikke tåle så inderlig vel …» heter det vel i et gammelt dikt fra forrige generasjons venstreside, før perverteringsprosessen kom så langt som nå.

Toxic masculinity
Begrepet er utviklet etter inspirasjon, særlig fra amerikanske fengsler, hvor det maskuline får fritt spillerom i form av ekstreme brutale hierarkier. Bekymringen er at det går inflasjon i begrepet, slik at det ender opp med å favne enhver form for mannlighet, slik at menns tilstedeværelse, i visse miljøer blir ansett som giftig.
Mansplaining
Knyttes opp til menns tendens til å «ta over» og «belære», særlig på områder hvor de åpenbart ikke har peiling. Det ligner ikke så lite på Dunning-Kruger effekten. Og det er slett ikke utenkelig at vi menn plages mer av dette enn kvinner.
Når jeg leser om dette i Wikipedia, så fristes jeg til å tenke at vi også har med feminint overfokus å gjøre. Helt konkret tenker jeg da på at dette har selvsagt jeg også opplevd mange ganger. Jeg er liten, unnselig, uten posisjon eller status. Poenget er at dette ikke nødvendigvis har å gjøre med spesifikt syn på kvinner å gjøre. Alle som er underlegne merker slike tendenser. Så tenker jeg at fysisk størrelse ubevisst påvirker oss og utløser rangeringsmekanismer. Det er ikke alltid slik. Det er en rekke parametere som påvirker dette. Men jeg tenker at fysisk størrelse er signifikant. Det er til og med målt til å påvirke lønnsvilkår. Så er altså kvinner i gjennomsnitt fysisk mindre enn menn. Derfor blir de oftere gjenstand for samme fenomenet. Igjen, det er nok mer nyansert enn som så, og kvinnekjønn kan kanskje ha en signifikans. Poenget mitt er som sagt at dette kjenner jeg igjen, og jeg er mann. Hva kan man da skylde på? Hva handler dette om? Mest sannsynlig handler det om rivalisering. For å kunne hevde deg, må du ha en arena å utfolde deg på. I vår art er samtalen, den absolutt mest forekommende arena for dette. I starten av denne bloggen fortalte jeg om en tur på pub, hvor jeg ubevisst gikk i baret, i et forsøk på å etablere en slik arena, hvor jeg også kunne delta i samtalen. Vær da også veldig klar over at dersom en mann ikke klarer dette, så kan det ende opp med fatale sosiale konsekvenser. Jeg tenker at vi alle, kvinner og menn, har våre dialogiske konkurranser, hvor det handler om å vise innsikt, kunnskap, kunne ha noe nytt eller nyttig å komme med. Gjennom dette reklamerer vi for våre ressurser, særlig de mentale, sosiale og økonomiske ressurser.  Den som glipper på dette ser mange rygger. Mannlige tapere ser sannsynligvis langt flere rygger enn kvinnelige tapere. Og han varer sjelden lenge i miljøer hvor han ikke klarer å etablere et brohode for seg selv. Så, ja jeg tenker at menn har et større driv til dette. Da er det ikke bare mannlige rygger han ser. Hele den radikalfeministiske ideologi er jo tuftet på blindhet for menn som ikke hevder seg i dette spillet, og hvor en av forklaringene nettopp er manglende evne til å forestille at man kan mer om et tema enn man egentlig gjør. For nettopp den strategien er nok mer en vinnerstrategi enn vi liker å tro. Menn som stiger høyt opp på stjernehimmelen har nok langt mer av dette enn gjennomsnittet. Og det er de menn feministene ser, og ubevisst ekstrapolerer til å gjelde alle menn.
Når det er sagt, så spekulerer jeg i en hypotese om at menns og kvinners kulturspråk er avvikende. Selv om vi behersker det samme språk så kan vår måte å tenke og meddele oss på, avvike på grunn av at vi er eksponert i hver vår subkultur. I så fall kan dette skape en inkompatibilitet i måten vi tenker og samtaler på. Da er det kanskje slik at det i gjennomsnitt krever mer innsats for å etablere forståelse på tvers av kjønn. Da kan det motsatte kjønnets tale oppfattes som en ordstrøm med svak signifikans opp mot hva samtalen «egentlig dreier seg om». Dette kan kanskje igjen forsterkes av at kvinners og menns gjennomsnittsfokus er forskjellig. Lag et kvinneforum og identifiser tema. Lag et mannsforum og identifiser tema. Vi vil oppdage store forskjeller. Uten å ta opp det betente spørsmålet om årsaksforholdet bak dette, så kan vi i alle fall konstatere at det faktisk er slik. Så hvordan handterer enn menn, et typisk kvinnetema, med sitt inkompatible mannlige fokus? Hvordan fremstår dette for kvinner? Og selvsagt er dette motsatt. Selvsagt ser vi kvinner med «sterke meninger» på våre områder, hvor noen av oss fristes til å riste på hodet.
Problemet er vår tendens til å begynne å forakte i stedet for å søke å forstå. Så har feminister altså til slutt klart å sette ord på det, mens menn har klart å sette sine navn på det (Dunning-Kruger). Er ikke det rart?
Men det er åpenbart at dette kan utvikles til en hersketeknikk. Nettopp det at ordet «man» inngår i begrepet, gjør at enhver forklaring kan avvises som «mansplaining». Så når vi har det karakteristiske mønsteret at kvinner anklager og den anklagede mannen må forklare. Da har han mistet sin arena til et begrep som er velegnet til å overse alt som en «talestrøm uten signifikans». Den anklagede har da tapt enda et verktøy til forsvar for seg og sitt.
Jeg sier ikke at det allerede er slik. Men jeg sier at det fort kan bli slik.

Vi trenger et språk for å kunne tenke om det som skjer
For meg handler filosofi i stor grad om å bevege seg i språkløse eller halvdefinerte landskap, og utvikle et begrepsapparat for det, og dermed åpne for muligheten til å tenke om det. Vi setter ord på ting, slik at vi kan invitere hverandre til å tenke sammen. I min filosofi har jeg utviklet en rekke begreper og strukturer i et forsøk på å beskrive sosiale mekanismer, som jeg tror spiller seg ut mellom oss mennesker. Her er min liste over begreper som jeg tror har relevans her:

• Moralsk trakassering
  Det ligger i odet hva dette er. Det er høylytt trakassering av mennesker som ikke etterlever strenge moralske normer som alfa-mennesker har definert. Ofte snakker vi om emosjonell retorikk. Bagateller blåses opp. Sosial stempling, stigmatisering, over-fortolkning, demonisering. Alt dette avslører dårlig menneskesyn. Det avslører amoral, og regelrett umoral. Man kan ikke få sanksjonene hverken tilgjengelige nok eller grusomme nok. Kombinasjonen av strenge moralnormer og amoralsk grunnholdning, er tegn på dekadens. Moralsk forfall handler ikke om mangel på normer, men heller om urimelige normer som blåses ut av proporsjonen. Det er et hardt skall. Var det ikke «Kalkede graver» Jesus snakket om?
  Radikalfeminismen driver utstrakt moralsk trakassering i det offentlige rom. Den er rettet mot gutter og menn. Så har vi spesifikke kampanjer av type metoo. Så har vi selvsagt alt det individuelle som skjer, for eksempel i barnehager og på skoler. En irrasjonell oppfatning om at gutters væremåte er giftig og at de forsøkes tvunget inn i en A4 feministisk rollemodell utgjør en latent risiko for praktiske utslag, særlig på slike arenaer.
• Sosial utrenskning
  Sosial utrenskning handler om at sosialetiske normer brukes til å sortere ut svake individer, eller individer noen ikke liker. Utsortering kan være alt fra skamming, nedgradering, krenkelser, til ekskludering, sanksjoner eller regelrett lynsjing. Det som definerer sosial utrenskning er at motivasjonen er lett å gjennomskue, som noe annet enn normene i seg selv, eller hensikten med dem. Et annet kjennetegn er kriger-modus, og avsløring av grunnleggende dårlig menneskesyn.
  Metoo-kampanjen har åpenbart elementer av sosial utrenskning. Mobben raser inntil individet er fjernet fra sin stilling, og helst straffet. I det offentlige vil alle som rammes av metoo-beskyldninger forsvinne ut av den offentlige synsvidde. Unntaket er jo venstre-lederen, men det er jo en kvinne.
• Moralterrorisme
  Kombinasjon av moralsk trakassering, sosial utrenskning som skjer gjennom massemedia og sosiale media. Skaper et klima av frykt for å delta med seg selv i den store samtalen.
  Radikalfeminismen er vel den bevegelsen i dag som er mest høyrøstet på akkurat dette.
• Sosial stempling

Begreper som «seksuell trakassering», «overgriper», «kvinneundertrykkelse» sitter løst.

• Begrepsinflasjon
  Sterke begreper, som utvannes i den hensikt å kunne stemple enda flere. Her har spesielt begreper som «voldtekt», «seksuell trakassering» og «overgrep» blitt mer elle mindre utvannet, slik at det favner stadig større områder av atferd.
• Sosial vold
  Sosial vold er handlinger som rammer individets sosiale kapital. Da handler det om skamming, baktaling, karriereknusing, utestenging, omdømmeknusing osv. Jeg er blant dem som tenker at aggresjon i gjennomsnitt er likefordelt på kjønn. Men manifestasjonen av dem er forskjellig. Menn er kanskje i gjennomsnitt mer fysisk, i alle fall mer direkte i uttrykket. Kvinner er mer indirekte og deres vold treffer mer sosialt. Psykisk vold er derimot mer likt mellom kjønnene. Siden radikalfeminismen er kvinnedominert, så utmerker den seg med sterk bruk av sosial vold, en type vold som det ikke er restriksjoner på i samfunnet.
• Alfa-menneskets vulgarisering
  Jeg er blant dem som tenker at ideologier eller religioner i seg selv har mindre påvirkning på risiko for umoralsk atferd enn vi liker å tro. Karl Marx kan nok ha hatt gode hensikter med sin politiske filosofi, men gang på gang er den blitt vulgarisert og utnyttet av alfa-mennesker. Radikalfeminismen er et eksempel på en slik vulgarisering. Her er det feminismen som er vulgarisert. Det er best beskrevet her. Eventyret om det verdensomspennende patriarkatet, med tilhørende forestillinger kjønnsmaktsperpektivet; ideen om at alt menn tenker og gjør er motivert av å ville dominere kvinner, er så urimelig at enhver mann, innerst inne, vet at dette er tull. Poenget er at det å få gjennomslag for dette, og at dette er i ferd med å bli et tenkediktat for vår tid, er en ren maktdemonstrasjon. Jeg tror at alle ser at keisern er naken, narrativet er pervertert, men signalet er dypere: Dette gjør vi fordi vi kan. Dette er villdyret som taler. Og det signaliserer hvor makten ligger. Og det grå mennesket «undret seg og fulgte etter dyret». Jeg anbefaler at du følger linken om Alfa-menneskets vulgarisering og leser gjennom dette.
• Primær Kjønnsfrustrasjon
  En stor del av radikalfeminismens fokus dreier seg om seksualitet. Mer presist dreier det seg om demonisering av mannlig seksualitet. I min filosofiske tenkning har jeg vært ganske opptatt av seksualiteten, og jeg har etter hvert blitt klar over hvor sterkt fokus det er på dette i vår kultur. Dette tror jeg henger sammen med at vi her er svimlende nær kjernen av reproduksjon, som jo er våre kroppers ultimate mål. Min erkjennelse er at den naturen som har utviklet dette i oss er amoralsk. Det finnes ingen moral i dette. Det er en blind prosess. Vår navigering på kjønnsmarkedet er ikke utviklet for vår egen velferd. Alt det gode vi forbinder med sex, er naturens bedragerske forlokkelse. Det er ikke bare det at «med smerte skal du føde titt barn», hele prosessen oppleves svært ubehagelig for oss, dersom ikke den går på skinner og moder natur ikke får det som hun vil. Det er dette jeg kaller for primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne gjennom linken. Frustrasjon gjør oss aggressive og det gjelder begge kjønn. Radikalfeminismen får mye av sitt momentum fra den kvinnelige varianten av primær kjønnsfrustrasjon. Les gjerne mer om det her hvor jeg har gjort noen svært interessante refleksjoner.
• Dydssignalering
  Handler om at det å slutte opp om gruppens normsett også er et signal som befester gruppesamhold og tilhørighet. Følgelig kan motivasjonen bak sterk oppslutning om hellige normer ha lite eller ingenting å gjøre med et genuint moralsk engasjement. Jeg åpnet med å si at jeg mistenker at radikalfeminismen er en sosial prosess som lever sitt eget liv. Da kan denne type mekanisme være det som utløser slike prosesser. Dette har jeg generelt vært inne på her.
• Biologinær
  Så lenge alt går på skinner vil individet agere intuitivt flytende. Det vil si i stor grad nær den originale emosjonelle profilen. Dette er vår innebyggede biologi. Vi kjenner det i oss som følelser. Min oppfatning er at denne biologien er formet av naturlig- og seksuelt utvalg. De utfordringer førmennesket og steinaldermennesket hadde, har preget vårt emosjonelle register. Men opp på dette har vi en overbygning av kognitiv kapasitet. Denne blir arbeidsledig dersom alt går på skinner. Det er fordi den skal korrigere oss når vi eksponeres for utfordringer som ikke er kompatibel med den emosjonelle profilen. Og det skjer mye oftere i sivilisert kultur, enn i steinalderen. Min hypotese er da at, dersom man utvikler velstandssamfunn hvor store grupper får mye frihet og færre utfordringer, så skinner denne biologiske profilen sterkere gjennom. Vi blir mer biologinære. Og her er det paradoksale at radikalfeminismen som fornekter biologisk innflytelse, jo nettopp bekrefter den gjennom sin ideologi. Spesielt gjelder dette seksualmoralen, som jo begynner å ligne mistenkelig sterkt på streng religiøs seksualmoral som man ser innenfor muslimske og kristne miljøer. Det går på to ting. Det er demoniseringen av den mannlige seksualitet i seg selv, med unntak av utvalgte menn. Dette samsvarer med alfa-hannens enerett på hunner. Og det samsvarer med dyssignalering for å signalisere trofasthet. Så har vi den oppfatningen at pornografi og prostitusjon oppfattes å «fornedre kvinner». Det samsvarer nøyaktig med farskapsusikkerheten. På andre felt så har vi dette med dominans, hvor makt frister til dominans og hvordan dette frister til definisjonsmakt på spilleregler. Den naturlige alfa-hannen praktiseres ingen «likhet for loven», og ideer om menneskeverd er kommet i bakgrunnen. Dette samsvarer med typiske alfa-regimer som kom rett fra steinalderen. I motsetning til dette har man i sivilisasjonen utviklet systemer som gir likhet for loven, ikke basert på identitet eller hvem man er. Det krever kognitiv kapasitet til å innse at dette er den mest stabile løsningen for et sivilisert samfunn. Den radikalfeministiske ideologi her en rekke asymmetrier i dette, noe som igjen avslører at det er alfa-mennesket som regjerer. Og da er slike asymmetrier nettopp et signal om overlegenhet på makt.
• Det sosiale univers
  Når jeg snakker om univers, så mener jeg egentlig informasjonsstrukturer som individet navigerer i. I tillegg til det fysiske universet har vi tiden, hvor individet befinner seg i sentrum av en fortid og en fremtid, og vi har det sosiale univers som handler om vår navigering i den sosiale sfære. De siste årene har jeg vært opptatt av at til forskjell fra det fysiske univers, som jo erkjennes via sanser, observasjon, logikk og vitenskap, så blir det sosiale universet i stor grad definert, særlig av de mest dominante individene blant oss. Dette har jeg best beskrevet her. Radikalfeminismen befinner seg klart inne på banehalvdelen av det sosiale univers. Det betyr at definisjonsmakt blir den regjerende form for dominans i systemet. Da er det et alfa-trekk å forhindre realitetsorientering. Og her står radikalfeminismen på listen over bevegelser som driver med vitenskapsfornektelse. Det er fordi vitenskapen undergraver radikalfeminismens mest sentrale hellige narrativ om patriarkat og kjønnsmakt.

Oppsummering: Humanisme er å ta den moralske definisjonsmakten tilbake
Å si at menn er dumme og kvinner lure er selvsagt alt for enkelt. På samme måte er det for enkelt å dra frem kjønnskortet med tilhørende konspirasjonsteori hver gang vi ser kjønnsforskjeller eller at ting ikke alltid er kjønnsnøytralt innrettet. Men det er åpenbart at «vi og de»-mekanismene er en mektig drivkraft som stadig frister oss mennesker langs forskjellige kategoriseringslinjer. Her er jo kjønn en synlig sortering. Men det er også åpenbart at det er en fristelse for noen å fremelske disse mørke kreftene i oss, og et det er gode sosiale gevinster å hente på dette. Men for oss som samfunn er dette svært destruktivt. Humanisme handler også om å motstå denne fristelsen.
Radikalfeminismen virker for meg å være en ideologi som i all hovedsak får sin sosiale energi fra en slik hat-ideologi. Det vil si definering og opprettholdelse av fiendebilder og demonisering. Trekkene kan ikke være ukjent for enhver som analyserer sosiale prosesser. Vi vet så alt for godt om utallige andre slike prosesser og hva de fører til. Det som er spesielt med radikalfeminismen er at den går løs på sin egen kultur, som et immunforsvar som løper løpsk og angriper egen kropp. Felles for alle slike prosesser er moralsk forfall i den betydning at individets etiske status faller sammen. Hele ideologien har omdreiningspunkt om forakten mot en stereotypisk stråmann utviklet av en felles demoniseringsprosess over mange år. Dette er en bevegelse som har utviklet vokst seg stor og uregjerlig på ryggen av en humanistisk basert og nødvendig feminist-bevegelse, som handlet om like friheter, rettigheter og muligheter for alle mennesker uavhengig av kjønn, eller andre usaklige sorteringsvariabler. Det er det humanisme er: individets ukrenkelige etiske verdi, med rot i vestlig kristen-humanistisk tradisjon.
Min analyse er at dette først og fremst har kunnet skje fordi den moralske definisjonsmakten er blitt kuppet, via språk, via retorisk gjennomslag i media og politikk. Ingen politiske partier går fri for denne moralske heksejakten. Risikoen for å bli sosialt utrensket er så høy, at alle med posisjoner tvinges til å etterleve det radikalfeministiske narrativet. Det finnes ingen mellomposisjon. Kritikk slås hardt ned på. De sosiale stemplene sitter svært løst. «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Nå hamres det løs på rettsvesenet, til å oppgi sentrale verdier som rettssikkerhet.
Jeg sier at man skal være tilbakeholdende med å spå dommedag. Det jeg ser er at bevegelsen har momentum, og den har en retning. Det jeg er usikker på er om vi er inne på et skråplan som ingen av oss vet enden på. Hvordan ser det egentlige «Ottar-samfunnet» ut? Er det en politistat? Er den totalitær? Er den en tysterstat? Vil vi se «Stasi» eller «Gestapo» allerede i løpet av en generasjon eller to? Eller vil vi se noe lignende tendenser som i Kina? Et overvåkningssamfunn hvor «storesøster ser deg», hvor barnebarnet kan bli utrensket fordi kamera og systemer har detektert at man «stirret» på en kvinne i mer enn tre sekunder.
Heldigvis er det sjelden man gjetter riktig om fremtiden. Jeg håper at dette er kun min egen fantasi som har løpt løpsk. Men jeg tenker at de av oss som fortsatt er kompromissløs på menneskeverd kan engasjere seg for å dekke opp for risikoen. Da tenker jeg at den beste oppskriften er å ta tilbake den moralske definisjonsmakten. Men det må vi utvikle et språk for. Det er mitt bidrag her.

Noen linker:

Janice Fiamengo: Fallacy Excludendum
https://www.youtube.com/watch?v=JUc0uYrfyHc

Gad Saad: Eksempler på stormer i vannglass
https://www.youtube.com/watch?v=h7BsuV33wGk

Janice Fiamengo: Myths of sexual harassment
https://www.youtube.com/watch?v=7ba-pdQ8eT8

Radikalfeminist innlegg i Washington Post hvor hun mener det er OK å hate alle menn. Min kommentar til akkurat denne er at den viser den dramatiske asymmetrien i politisk korrekthet.
https://www.washingtonpost.com/opinions/why-cant-we-hate-men/2018/06/08/f1a3a8e0-6451-11e8-a69c-b944de66d9e7_story.html?utm_term=.225f3155994b

Øystein Stenes innlegg i Aftenposten. Lignende bekymringer som det jeg har. Og analysen ligner. Her er sitat:

Så, om vi skal være mer målrettet for å komme ondet til livs: Hvordan få kolleger og studenter til å slutte å trakassere hverandre? Det forbausende er at #metoo hadde lite annet å bidra med enn moralisme og sinne her. En samtale om overgripere og overgrepssituasjoner utover det som skaper en umiddelbar emosjonell sjokkeffekt, synes omtrent fraværende.

Selve Linken:
https://www.aftenposten.no/kultur/i/RxwkWA/Jeg-kjenner-et-dypt-ubehag-ved-den-autoritare-tonen-og-massementaliteten-i-metoo-bevegelsen

Vi er i ferd med å redefinere bannskapen. Listen over forbudte ord og uttrykk er økende. Skamferingen av vår kulturarv er allerede i gang. Vi skulle satt foten ned allerede ved «neger»-sensuren.  Nå vil noen i SV hive ut «Ja vi elsker». På tide å sette foten ned, tenker jeg.

For å si det med en gang. Jeg regner meg hverken som nasjonalist, eller tradisjonalist. Det er vel flere år siden jeg feiret 17-mai. Men en ting er hellig for meg, det er de sporene vi har av historien vår. Jeg er opptatt av at fortellingen om fortiden skal være så autentisk som mulig. Selvsagt vet jeg at her har det vært mye pynting og forfalskning. Men vi trenger da ikke å gjøre det verre ved selv å vandalisere de overleveringene vi har tilgang på. Jeg vet ikke om du kjenner det på samme måten, men synet av IS som knuser oldtidsminner i Syria, eller Taliban som sprenger flere tusen år gamle Buddha-statuer får det til å vrenge seg i meg og koke på samme tid. Ja, vi vet at ideologier, religion og normer endrer seg med kultur og tid, men vi trenger da ikke å ødelegge for våre muligheter til å se historien mest mulig som den var, for alle nå og i fremtiden. Er ikke du nysgjerrig på hvordan det en gang var? Noen historikere sier at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den. Andre er mer pessimistiske i forhold til vår mulighet til å lære av historien. Det er en debatt. Personlig tenker jeg at det er viktig å komme så nær som mulig en autentisk forståelse av forløpene til alle de prosessene som til slutt ender opp med å bli vår nå-tilstand. Om denne kunnskapen ikke har så stor praktisk anvendelse fordi forutsetningene alltid endrer seg, betyr ikke så mye. Det som betyr noe er muligheten til å lære noe om mennesket, sosiale prosesser og kulturutvikling.

Så tenker jeg at det ikke er for ingenting at turister strømmer til områder med eldgamle minner og spor fra en fjern fortid. Det ligger noe i oss, en nysgjerrighet, et behov for å komme nær og på den måten skape en mental tilknytning til det som har vært. Det blir en del av enkeltindividets prosess med å plassere seg selv i noe som er større, både i tid og rom.

Da gir det meg en dårlig magefølelse å vite at noen fanatiske propagandister er ute etter å tukle med dette i den hensikt å vri den store fortellingen inn i et trangt virkelighetsbilde, som ønskes implantert i vårt sinn for å kunne befeste sine egen makt over oss.

Da jeg fikk høre at ordet «neger» var upassende, var med en viss overraskelse. For i vår kultur opplevde vi ikke at ordet hadde noen nedsettende betydning. Men de fleste av oss er da høflige og lydhøre, så vi slutter å bruke ordet, finner en erstatning og går videre i våre liv. Vi skjønner jo da også etter hvert at dette i stor grad handler om USA, og de store rasepenningene som er der. Men selv om jeg ikke forstår dette, når jeg prøver å sette meg inn i skoen til en person med afrikansk opprinnelse, så respekterer jeg det. Hvis noen hadde kommet med et tilsvarende forbud mot ordet «nordlending», så ville ikke syntes noe om det. Det er som om vi nordlendinger skulle være av et mer umodent slag, og ikke tåler vitser eller ting som minner om fordommer fra gammelt av. For noen år siden fant jeg ut at jeg også har samiske gener, kanskje ikke nok til å kunne skryte på meg å være same, men dog. Poenget er at en oppfordring om å slutte å bruke ord, slutte å vitse om en hel folkegruppe, i seg selv, signaliserer at man ubevisst anser den folkegruppen som mer umoden. Så om jeg hadde vært afrikaner, så vet jeg virkelig ikke om jeg hadde likt at noen underkaster min gruppe slik «ekstra» beskyttelse. Tipper det er en del som tenker slik. Men, OK dette lager man ikke så mye støy om. Vi slutter å bruke ordet, finner erstatningsord, er høflig mot hverandre og går videre i livet.

Men så er det en effekt av en slik normendring, som jeg først fikk satt ord på flere år senere. Jeg kaller det for moralsk indignasjon og også moralsk trakassering. For det vil alltid være noen individer som blir overfokusert på dette, og skal gå lengre enn alle andre. I dette tilfellet så endte det med at man gikk løs på Torbjørn Egner og Astrid Lindgren, og sikkert også andre skatter i vår kulturarv. Det er her jeg tenker at samfunn og politikere har vært for svake og ikke stått opp for å bevare kulturarven autentisk og ikke la fanatikere ta styringen i å begynne å vandalisere. Kulturarven er det den er. Den forteller om livet, folk og holdninger som var den gang, på godt og vondt. Jeg synes ikke noen burde få fullmakt til å tukle med dette. Og nå i vår tid tar dette helt av. Vi kan ikke lengre si «indianer», og ord som «krøpling» ble til «handicapet», som igjen ble til «funksjonshemmet». Alt dette dreier seg om at begrepene i kulturen utvikler seg til å bli belastende. Så byttes det ut med jevne mellomrom. Man tar ikke tak i det grunnleggende problemet her, som jo handler om at kulturen lider av dårlig menneskesyn. Slike språklige virkemidler fungerer omtrent som å pisse i buksa for å holde seg varm.

Homobevegelsen gjorde faktisk det motsatte. I stedet for å føle seg støtt av ord som «homse» og «skeiv», så tok de eierskap til begrepene, og gjorde dem til sitt eget språk. I dag er trenden snudd. For flertallet i vår kultur har endelig lært å se på homofile som likeverdige. Så kan vi spekulere på om språkstrategien også har medvirket til dette. Jeg tenker at, kanskje kan det ha hatt noe å si. For man har unngått fristelsen til å bruke dette til å reklamere for egen offerstatus. Og det kan ha hatt noe å si. Hvor mye vet man jo ikke.

Nå er ikke jeg blant dem som tror at de som vil fjerne «Ja, vi elsker» føler seg så voldsomt støtt over denne sangen. Jeg har en hypotese om at det er helt andre mekanismer ute og går her. Det er det man på amerikansk kaller for «viritue signaling», altså dyds-signalisering. For det er slik at når normer er i endring, så fyrer dette opp under det sosiale spill. Den vanlige «Jørgen Hattemaker», som må gå på jobb hver dag, som aldri har hatt fri en eneste 8-mars, og knapt har sett et 1-mai tog, klarer jo ikke å følge med på disse spissfindighetene i det sosiale spill. Så man plumper i det, og babler i vei både om «negre» og «indianere», spøker om å klappe damene på rumpa, uvitende om at de fin-etiske samfunnsormene gjør noe knappe svinger nå og da. Man avslører seg som sosialt klossete, og sorteres derfor enkelt ut som mennesker det er lov å forakte. «Harry» er jo ikke i nærheten av å komme på den den moralske forbudslisten.

Så har vi den store gruppen sosialt kompetente grå mennesker, som raskt oppfatter trenden og innretter seg raskt nok til å unngå de helt store sosiale blemmene. Dette er en naturlig sosial sorteringsprosess. Mest sannsynlig foregår den i alle kulturer og til alle tider. De moralske rammene settes i langt større grad av denne type prosesser enn av noens dype tanker om moralens fundamenter.

Og når det er slik at sosial suksess avhenger av denne type ferdigheter, så vi vi alltid finne noen som søker å utnytte dette sosiale konkurranseverktøyet maksimalt. Da handler det om at man utvikler overfokus på normen. Så overreagerer man på selv det minste tegn på avvik. Og man overreagerer voldsomt og gjør dette til en «stor og alvorlig sak». Hvem er flinkest i klassen på å deklarere krenkelsen ved hjelp av spektakulære overtolkninger av enkeltpunkter i de ekstremt komplekse mønstrene i de utallige sosiale prosesser? Og de med størst sosial gjennomslagskraft fremstår som voldsomt indignerte. Og dette treffer allmuen emosjonelt, for det er jo den veien den moralske pendelen svinger for tiden. Så oppmerksomheten blir enorm, menneskene skjerper seg kraftig, skuler på hverandre og det sosiale klima hardner til. Dette er en vekselvirkning, som driver den normative pendelen, ubønnhørlig mot et ytre ekstrempunkt. Jo mer sensitivt, desto mer fokus, desto mer ekstreme utfall må til for fortsatt å høste moralsk kapital ut av en slik bølge bølgen. Dette er det jeg kaller for moralsk indignasjon, og moralsk trakassering, og det leder rett over til det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser. Og jo mer dette blåses ut av proposjoner, jo sterkere må jo reaksjonene bli, desto mer «alvorlig» blir dette. Følgelig blir de sosiale utrenskningsprosessene mer og mer fatale for dem som massemobben rammer. Dette er eksempel på det jeg kaller for sosiale prosesser som spinner ut av kontroll og begynner å leve sitt eget liv. Enkeltindividene blir fanget i dette som i en sosial malstrøm, som ingen aner enden eller dybden på.

For meg er «Ja vi elsker» en del av historien om en nasjon som blir til, i en tid og kultur selvsagt er fjern fra vår kultur i dag. Derfor kan ikke slike tekster hverken bli utdatert eller umoralske. Dette er historien, i nærheten av hvordan det var. Jeg er mer interessert i en autentisk historie som lukter, enn en glansbildefortelling diktert av umodne megafonaktivister.

Jeg hører at noen reagerer på utsagn som «Alt, hvad fædrene har kæmpet, mødrene har grædt». Jeg kan ikke forstå annet enn at man må legge an en ganske smal fortolkning og toleranseløs holdning for å finne noe slikt støtende.

Jeg gikk inn og leste alle versene, og finner faktisk også en strofe om «kvinner som kjæmpet». Slik kan man selvsagt analysere dette, men ut fra et smalt navlebeskuende radikalfeministisk kvinneperspektiv og selvsagt holder da teksten ikke mål. Hva er det egentlig da som holder mål?

Jeg er en person uten tro. Så ser jeg at mye av teksten handler nettopp om dette, om Gud som holder sin hånd over den nyfødte Norske nasjonen. Skulle jeg ikke kunne både tåle og glede meg over dette, som en skatt i seg selv, stående på egne premisser, ikke på mine. Hva annet skulle da falle? Hele verden av klassisk musikk av Bach, Mozart og Beethoven, skulle rase ut for stupet.

Jeg vil advare mot den trenden vi ser, som denne historie og tradisjons-vandalismen er en del av. I USA er man allerede begynt å rive ned statuer. Husk at for hvert kunstverk vi river ned på denne måten, så er det ikke bare for oss vi gjør dette, men også for alle våre etterkommere. Hvem er vi som vandaliserer vår kultur slik at våre etterkommere ikke kan få den nærheten og berøringen som vi nyter godt av?

Jeg har inntrykk av at noe av dette handler om menneskeforakt. Vi er i en tidsepoke hvor vi dyrker glansbildemennesket. Og i offentligheten vil vi ikke vite av mennesker med sosiale eller moralske skavanker. Disse søkes skjøvet ut og ned i den kulturelle glemmeboka. Dyrkingen av glansbildemennesket er kanskje et dårlig tegn på en kultur som er i ferd med å utvikle dekadens; moralsk forfall.

Vi er etterkommere av mennesker, som ikke bare var fattige bønder og fiskere, men som på ingen måte holdt dagens moralske motestandarder. I våre gener finner vi spor av en fortid som ikke kan ha vært grei. Genomet er spekket av arr etter virus. Det forteller om sykdom og tidlig død. Vi har mange flere formødre enn forfedre. Det forteller en historie om utroskap, krig og stramme kjønnsroller. De av oss som ikke er afrikanere har i gjennomsnitt rundt 1,6% neandertal-gener i oss. Kanskje handler det i stor grad om voldtekt. Og, om vi skal fortolke våre emosjonelle profiler som formet av gener, så er også dette klare indikasjoner på en historie, som ikke akkurat holder dagens moralske standarder. Vi har sterke emosjonelle forsvarsmekanismer, mot alt fra urettferdighet, til utroskap, til voldtekt. Det hadde ikke vært slik dersom ikke de gamle tider flommet over av denne type hendelser. Vi er alle barn av voldtektsmenn, mennesker som begikk drap, mennesker som ranet, og kidnappet. Vi er barn av en natur som på ingen måte er moralsk.

Og selvsagt, om du er et menneske, som lever i den dype steinalderen, og det står om ditt barn eller en annens; knappheten er så brutal at en av dem må dø. Foreldre som drepte det andre barnet, og kom unna med det, de ble våre forfedre. Dette er avmakten, som enhver moral balanserer mot. Det gjør ikke uakseptable handlinger mer moralske, men det øker forståelsen.

Selvsagt er det fantastisk at vi i dag har kommet oss så langt at vi kan holde oss med gode moralske standarder. Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke ivrer for dette. Men, vi må ikke glemme at vår evne til å holde oss med slike standarder alltid vil avgrenses mot vår avmakt. Og da er uunngåelig å trekke den konklusjonen at avmakten er økende jo lengre bak i generasjonene vi kommer. Slik er det også med tenkningen. Vår kulturelle tenkning er kommet lengre i dag enn for 200 år siden. Dette er vekselvirkninger som går hand i hand.

Jeg, som er gift med en thailandsk kvinne, har lært meg en lekse ved å se på en annen kultur. Det er respekten for de som gikk før oss. Det er respekten for de eldre, for vår mor som fødte oss, og alle våre forfedre og formødre som ved sine bidrag gjorde det mulig at også jeg kunne trekke livets lodd.

I denne lange store fortiden er tallet på fedre og mødre som har «kjæmpet» og «grædt», så uendelig stort at vi ikke klarer å se det for oss. Ethvert liv i denne uendelige kjeden har vært liv med store lidelser, fortvilelse, kamper kjempet mot brutaliteten både i oss mennesker og ikke minst i naturen.

Hvordan kan vi begynne å sette oss til doms over dette? Hvordan kan vi tenke på å utslette minnet om alt dette, som jo er den ultimate forutsetningen for at vi kan leve de gode liv vi lever i dag? Du kan ikke slette det, for hele dets historie, i all sin storslagne suksess, men også fiasko og elendighet står skrevet i hver eneste celle som bygger din kropp og alt du er.

Vi som lever i dag, vil jo så gjerne sette spor etter oss, slik at vi bidrar til en bedre fremtid for våre etterkommere. Men kanskje i en, ikke så alt for fjern fremtid, så vil minnet om deg og meg bli tråkket på fordi vi er dyrespisere. Vi holder oss med et samfunn som utnytter dyr industrielt. Nazistene blir moralsk spyttet på fordi de lagde lamper av menneskehud. Hvor mye dyrehuder er det ikke vi omgir oss med? Har du vært i et slakteri og sett hva vi egentlig driver med? I tillegg til dette så lager vi atombomber, overbelaster vi kloden, og sender den ut i en klimatisk spiral vi ikke ander enden på. Ja det er oss. Og fremtiden vil tråkke og spytte på vårt minne, fordi vi var totalt umoralske.

Og i en enda fjernere fremtid så finnes ikke mennesket i det hele tatt. Maskinene har avskaffet det økologiske system. Mennesket insisterte på å beholde naturlige habitater slik at dyr kunne fortsette å drepe og spise hverandre. Hele vår biologi, alt vi består av er basert på nådeløs umoral. Teknologien er den eneste moralsk rene muligheten for livsformers videre eksistens. Og maskinene, ikke bare tråkker og spytter på mennesket med all dets biologi, de sletter også minnet om dem, slik at de kan leve i en illusjon om opprinnelse i et glansbildeunivers, uten plass for ideen om en moralsk radioaktiv biologisk natur, som den egentlige opprinnelse til deres eksistens.

Kanskje er en av grunnene til at den thailandske kulturen viser så stor respekt til de som har gått foran, noe så enkelt som frykt for at noen skal gå igjen. Religioner som opererer med forestillinger om at våre forfedre fortsatt lever et eller annet sted, og som ser oss, gjør kanskje noe med oss.

Mennesker i vesten opererer mindre og mindre med denne type forestillinger. Kanskje vi taper noe på det. Hvorfor bør vi vise ærbødighet og respekt til de som har gått foran oss på denne merkverdige livsveien? Da er jeg tilbake til dette med menneskeverd og menneskesyn. Ved å vise respekt, åpenhet og nysgjerrighet i forhold til dette, så signaliserer vi på samme tid vilje til et ekte menneskeverd, som er uavhengig av hva den enkelte klarer å prestere og hvilke skavanker vedkommende måtte ha. Vi kan senke skuldrene, heve blikket å oppdage at vi er sammen på denne livsreisen. Hvorfor ikke signalisere at vi setter pris på hverandre ved å utvise et minstemål av respekt for mennesket, de som har vært, de som er og de som skal komme?

Ta deg sammen og bli et medmenneske. Det innebærer også viljen til å tåle den historien de som skapte vårt land, hadde å fortelle, på egne premisser, uten smålige forbehold.

Gratulerer med dagen 🙂

Er enhver sivilisasjon som ikke er fundert på et transcendent verdi- og trossystem dømt til undergang? Trenger vi religion som et kollektivt idemessig gravitasjonssentrum for å fungere som samfunn?

I siste bloggpost om det å være ateist, var jeg så vidt innom psykologi-professor Jordan Peterson, som eksponent for det jeg oppfatter å innta en pragmatisk posisjon. Det er at vi ikke holder oss med ideen om Gud, fordi vi er så overbevist om Guds eksistens, men som en nødvendig basisdoktrine for i det hele tatt å kunne utvikle og stabilisere et samfunn som fungerer, som et gode for de fleste av oss. Du kan høre Peterson snakke overbevisende om denne tenkemåten her. Hør gjerne gjennom dette før du går videre.

I denne bloggposten vil jeg prøve å si litt om mine tanker rundt disse problemstillingene. Men jeg starter først med utgangspunktet. Da gjentar jeg at det å være ateist ikke er et valg. Om Gud finnes eller ikke, er et fakta-spørsmål. Og jeg er ganske nøye med å unngå å blande dette med verdi-spørsmål.

Så nevnte jeg, i forrige bloggpost at de moralske utfordringer som dette innebærer kan løses pragmatisk ved å late som om Gud eksisterer, eller rettere sagt, ved å late som om jeg tror at Gud eksisterer. Når jeg spiss-formulerer det slik, så blir den uærlige komponenten i dette veldig synlig. Og er det noe Jordan Peterson virkelig adresserer, så er det betydningen av å snakke sant. Og da mener jeg ikke utsagn om Guds eksistens, men utsagn om hva jeg tror om Guds eksistens. Det er denne tilstanden i min hjernes informasjonssystem, som jeg ikke er i stand til å omkalfatre fra den ene dagen til den andre, jeg kanskje bør snakke sant om. For igjen, om jeg, i en så fundamental moralsk tenkning, har utgangspunkt i en løgn, hvor moralsk kan da dette bli?

Og heldigvis sier jeg, har vi det fortsatt slik i vårt samfunn, at om jeg meddeler omverden min mentale tilstand på dette området, så blir jeg ikke gjenstand for omgivelsenes trakassering og sanksjoner. Så mine omgivelser er foreløpig moden og storsinnet nok til å tåle at et mindretall går rundt og har det slik. Det gjør at jeg kan si det høyt. Hadde dette samfunnet plutselig innført strenge sharia-lover vet jeg ikke om Jordan Petersons råd hadde vært så bra. Men det er en annen debatt.

Så jeg er ateist. Hvordan tenker jeg da om den utfordring som ligger i dette?

Så la meg si litt om hvordan jeg forstår denne utfordringen. Den består, så langt jeg skjønner det av tre deler:

• Det moralske språket blir ugyldig
  Begreper som godt, ondt, rettferdighet, godhet, ondskap, rett og galt har alle dype røtter i utallige generasjoners kollektive tenkning om moral. Og alt dette er som regel viklet inn i mytologiske fortellinger. En ateist, som avviser all mytologi, vil, med rette, kunne utfordres på ureflektert bruk av disse begrepene. Fordi, som Peterson hevder, de forutsetter noe som ateisten ikke tror på. Kritikken er da at vi tar slike begreper for gitt, uten å reflektere over at de forutsetter en transcendent basis. Den åpenbare veien rundt er jo forsøket på å redefinere begrepene. Dette er noe jeg har holdt på med, og som jeg ser at Sam Harris også driver med. For det er jo ingen annen måte å komme unna dette på. Men dette åpner igjen for nye sårbarheter. Vi har selve definisjonsproblemet, så har vi autoritetsproblemet. Definisjonsproblemet handler om at det er vanskelig å definere abstrakte begreper, uten å bruke ande ord, som også må defineres (nominell definisjon). Om man holder på slik lenge nok, så kommer man ofte tilbake til det ordet man begynte med. Med andre ord sirkeldefinisjon. Hovedproblemet er altså å fundere begrepet over i den språkløse verden (ostensive definisjoner).
  Så har vi dette med autoritet. Ja jeg kan, på egen hånd, komme opp med refleksjoner og definisjoner på moralske begreper, men hvem er jeg som tror jeg kan diktere dette for all verden? For å gjøre dette må man ha en autoritet som er høyere enn mennesket. Den troendes løsning er Gud.
• Dersom det ikke finnes noen Gud, så er alt tillatt
  Det var omtrent slik Dostojevskij spissformulerte det. Og, slik jeg forstår det, er dette omdreiningspunkt i romanen «Forbrytelse og Straff». Her går han dypt inn i dette. Problemstillingen går ut på at om situasjonen er slik at det er åpenbart for oss at alle, eller i alle fall de fleste av oss ville tjene på en syndig handling, hva skulle da hindre oss fra å gjøre dette? Den egentlige moralske debatten her er mellom situasjonsetikk og pliktetikk. I så måte er det en debatt som i lang tid har foregått mellom teologer på begge sider av streken. Men som ateist så mangler jo jeg tilgang til den pliktetiske løsningen etablert via ideen om en transcendent Gud. Dermed vil enhver ateist, til syvende og sist måtte svare for hele den skyllebøtten mot situasjonsetikk, som teologer har kommet opp med opp gjennom tidene.
• Rasjonalitet
  I dette innslaget snakker Peterson om rasjonalitet. For, slik jeg har forstått det, så graviterer Sam Harris løsning seg rundt rasjonaliteten, som erstatning for religion og myter. Kritikk av denne posisjonen (ny-ateisme) finner du her. De problemstillinger Peterson streifer i forhold til dette, deler jeg hundre prosent. Ta for eksempel Adolf Eichmann, som jeg anser som en meget rasjonell person. Det var en tid i en kultur hvor nazi-ideologien var eneste gangbare ortodoksi. Det var en kultur som blomstret i framgang og styrke, og som ingen kunne forutse ville kunne rase i løpet av de første generasjonene. Jeg kaller det for sosial rasjonalitet. Er du ute etter fremgang og suksess, så er det komplett rasjonelt å gjøre som Eichmann gjorde. Poenget er at rasjonalitet som strategi er mål-fleksibel. Du må selv sette ditt mål, bredde dybde, perspektiv og begrensinger. Rasjonaliteten i seg selv er verdinøytral. Det vil ikke si det samme som at den fungerer uten verdier. Det gjør den ikke. Poenget er at den ikke skiller på hvilke verdier som settes inn i systemet. Nazi-verdier fungerer like utmerket som f.eks. et kjærlighetsprinsipp.
  Det å utvikle all den logistikken som skulle til for å deportere alle Europas jøder og sluse dem inn mot masseutryddelsens industri-sentra, er en perfekt rasjonell ting å gjøre, dersom det er utryddelse av jøder som er målet.
  Dette kan kun oppfattes som irrasjonelt for mennesker som har andre mål.

Etter at jeg laget forrige bloggpost har jeg gått nærmere inn på refleksjonen rundt dette som noen kaller for triangulering. Og det har gått opp for meg at triangulering er en naturlig sosial strategi for implementering av makt; en maktmekanisme. Og den passer perfekt til implementering av moral. Min åpenbaring er at strategien i seg selv er verdinøytral. På samme måten som for rasjonaliteten er den like god på å implementere Sharia, som på å implementere Nazisme. Det vil si at metoden i seg selv sier ingenting om moralens innhold. Og kan derfor ikke fungere som fundament for noe moralsystem.

Dette føyer seg jo bare inn i det jeg i forrige bloggpost definerte som det moralske problemet med forestillingen om den absolutte moral.
I min refleksjon om triangulering har jeg beskrevet hva dette er, hvordan det fungerer og hvordan dette er biologisk utviklet, og hvorfor vi mennesker har en emosjonell programmering som er kompatibel med dette.

Min hypotese er at det er denne emosjonelle profileringen som lurer vår hjerne til å ta dette for gitt, og handtere det som noe absolutt. Les gjerne hele denne refleksjonen her og her, for å se hvordan jeg har tenkt.

Som ateist, så er det selvsagt nærmere min virkelighetsoppfatning å forstå dette på denne måten, enn å tenke seg at det er noe overnaturlig. Og igjen, selv om vi går for det jeg kaller for imaginær triangulering, så butter vi jo igjen mot problemstillingene listet opp rundt forestillingen om objektiv moral.

Det som slår meg når jeg går gjennom dette, er ikke bare ateisme i seg selv, men tanken om ateisme – det vil si ateisme som tankeeksperiment – faktisk er en øyeåpner i forhold til dette. For det, som i første omgang ser ut til å handle om et problem som følger av ateisme, viser seg å være en dypere og mer grunnleggende utfordring ved vår måte å tenke moral på.

Og det gjør jo problemstillingene som Jordan Peterson er inne på, desto mer relevant å ta inn over seg. For, etter min mening er dette reelt. Det handler ikke bare om «dumme» ateister.

Språkproblemet er generelt. Enhver som bruker begreper som «god», «ond», eller «rettferdighet» har en abstrakt forestilling om hva begrepene betyr. Noe av dette kan være både ubevisst, uklart og ureflektert. Dette er problemstillinger som handler om svakhetene i det naturlige språk.

I forhold til moralske begreper så befinner disse seg delvis som fornemmelser i vårt indre mentale landskap, delvis som uklare skyer i det sosiale univers. Det gjør det vanskelig å komme opp med tvingende nødvendige allmenngyldige definisjoner på slike begreper.
Min respons på dette er at, ja jeg anerkjenner problemet. Og jeg tar inn over meg at drømmen om et fulldekkende allmenngyldig begrepssystem på moralens område er en utopi. Men det handler også om at forskjellige etiske teorier eller tenkemåter, krever forskjellige strukturer, og kanskje også forskjellig avgrensing av begrepene.
Men jeg vil da også påpeke at denne problemstillingen ikke bare gjelder for ateisten. Det er en generell problemstilling. Det er bare det at når vi ripper ut hele spektret av religion og mytologi, så blir problemet straks mer synlig og påtrengende. For selvsagt vil også enhver religiøs, troende eller pragmatiker også måtte forholde seg med en viss presisjon til de begreper vedkommende bruker. Dette kan sikkert gjøres ved hjelp av fortellinger, anekdoter og myter. Det kan en ateist også gjøre. Forskjellen er bare at da fungerer anekdotene kun som tankeeksperimenter, ikke som fortellinger fra en påstått virkelighet. Og når vi tenker oss om, så trenger ikke slike fortellinger å ha noen virkelighetsforankring, for å kunne lære oss noe. Og jeg skal være den første til å anerkjenne de gamle teksters relevans og moralske sprengkraft i forhold til akkurat dette. Også jeg kan delta i å tenke sammen om lignelsen om «Den barmhjertige samaritan». Også jeg har mulighet til å høste innsikt av fortellingen om «Den fortapte sønn».

Det er kanskje forskjellen på meg og noen såkalte radikale ny-ateister. Jeg anerkjenner de gamle fortellingenes relevans, og jeg erkjenner betydningen dette kan ha hatt for utviklingen av vår sivilisasjon. Jeg skal være den første til å innrømme at selv, om jeg mangler tro så er jeg åpenbart preget at mye kristent moralsk tankegods. Det som er tapt er den absolutte autoriteten i dette. Det gir meg større frihet til også å tenke kritisk om dette. Det vil ikke si det samme som at verdien i denne kulturarven er tapt. I så måte er det jo fint mulig å bruke begreper som er viklet inn i slike historier, gjerne også med referanse til slike anekdoter, dersom det kunne hjelpe på fellesforståelsen av begrepet. Men samtidig har også jeg frihet til å gjøre egne avgrensninger og finne andre kreative anvendelsesområder. Husk at filosofi egentlig handler mye om dette: sette ord på ting, utvikle en verktøykasse av begreper for å stadig trenge inn i nye områder av vårt mentale og sosiale univers.

Jeg tenker at Daniel Dennett, med sin darwinistiske tenkning om hvordan begreper språk og ord, er sosiale paleo-konstruksjoner, åpner noen interessante perspektiver på dette. Det meste i våre språk er slike konstruksjoner, viklet inn i den kulturelle historien, i hverandre i noe som fremstår både som kaotisk, men likevel med en forbløffende grad av orden. Da er det også åpenbart at det meste vi bruker av ord og begreper, er formet i prosesser hvor det har inngått forestillinger, som ingen i dag aner hva var, og som i alle fall ingen tror på. Alt vi har av Encyclopedia, synonymordbøker, leksikon osv. handler jo i stor grad om forsøk på å redefinere, stramme opp og spisse våre gamle begreper, som ingen vet hvor de kommer fra, men som så lett lar seg tilpasse og bruke til forskjellige formål. Vi har for lengst oppdaget språkets fleksibilitet, dets svakheter og styrker. Det er en enorm lingvistisk kapital vi har arvet, og den er skreddersydd for abstrakt tenkning.

Men dette er ikke universal språklig enginrering. Terminologi fra helseverden kan godt begrepsmessig overlappe med terminologi fra ingeniørfag, men definisjonene er tilpasset hvert enkelt område. Slik blir det også med filosofisk tenkning og med filosofisk/vitenskapelig hypotesedannelse.
Det betyr at vi må innvilge hverandre vår mulighet til å bruke språket til å tenke med, gjøre nødvendige presiseringer og til å formidle våre tanker. Man kan jo tenke seg en mer militant ideologisk eller religiøs retning som tar en slags patent på hele det moralske vokabularet. Det vil jo stoppe kjeften på annerledestenkende for all fremtid. Men jeg tenker at det representerer en ny form for totalitærisme som bryter med fundamentale menneskerettigheter. Det er jo ikke mye moral i det.
I mine tekster har jeg ofte påpekt sirkeldefinisjoner av typen «Gud er rettferdig», «Men hva betyr rettferdighet?». «Det er det som Gud er». Poenget er at definisjonsproblemet er et generelt problem. Det avgrenser seg ikke bare til moralspørsmål, eller ateister. Dette er et generelt språkproblem.

Selvsagt er det mulig å redefinere begrepene, ikke nødvendigvis universelt, men på en måte som gir mening innen for en bestemt tankeverden. Viljen til å innvilge dette, og viljen til å benytte dette verktøyet til å få glimt inn i andres tankeverden, er til syvende og sist også et moralsk spørsmål. Er det slik at vi søker å tenke sammen på denne livsveien, eller skal vi bare søke å undertvinge hverandre?

Språkproblemet er der. Språkproblemet gjelder for alle. Men det er det vi har. Min appell er at vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Neste problem Peterson adresserer er rasjonalitetsproblemet. Og han er ikke den eneste som arresterer Sam Harris, på en slags forherligelse av rasjonalitet, som erstatning for religion. Jeg har allerede påpekt at rasjonalitet som konsept er verdinøytralt. Samtidig er mitt syn på rasjonalitet, at den ikke kan fungere uten verdier. Det som er verdinøytralt er at man kan anvende hvilket som helst verdisett, og det vil fungere like godt.
Her vil jeg påpeke at trianguleringskonseptet lider av akkurat samme problem. En overmakt som implementerer moral, kan være alt fra en Islamsk Stat med sine Sharia-lover, til den snilleste og kjærligste varianten av den kristne guddom. Konseptet i seg selv er verdi-nøytralt, og kan ikke forherliges i seg selv. Jeg tror selvsagt at filosofer har sett dette for lenge siden. Det er derfor Ayn Rand snakker om «Rasjonell egoisme». Det hun legger inn i rasjonaliteten er verdien av et samfunn hvor samspillet er stabilt og fungerer over tid. Det er i individets egeninteresse å leve i et slikt samfunn. Da er det en konklusjon, at det er i ens egeninteresse på lang sikt, at det lønner seg å oppføre seg, holde avtaler, gjøre opp for seg, være rimelig; oppføre seg med tanke på gjensidighet.

Men jeg tror ikke vi kommer videre med dette uten å flagge egne verdier i dette, på en direkte og ukomplisert måte. Det er nettopp dette empatisk etikk gjør. I stedet for å forherlige en strategi, så går empatisk etikk rett på kilden. Og kilden egen og andres søken etter livskvalitet og det gode liv. Jeg kan kjenne det i meg selv, og jeg kan utnytte min kognitive kapasitet til å utvide konseptet til å gjelde alle innretninger med evne til livskvalitet. Dette handler ikke om min autoritet, makt eller min gjennomføringskraft. Det handler heller ikke om hva flertallet i samfunnet måtte ha for seg på akkurat det punktet. Det handler kun om verdier. Og verdier er det som gir retning til våre handlinger. Livskvalitet er basis for det verdisettet jeg setter inn i min rasjonalitet. Det er også det verdisettet jeg flagger ut til omverdenen. Det ligger en selvforpliktelse i det. Så kan enhver gå inn måle alle mine tekster, mine utsagn og mine handlinger opp mot dette. Og dette kan jeg arresteres på. Og selvsagt kommer jeg til kort. Det betyr at, av alt jeg måtte ha sagt eller foretatt meg opp gjennom tidene, som strider mot dette, ikke kan forsvares med min etiske standard. Jeg er selv en person som kommer til kort i alt dette, og slik er det med alle andre også. Dette er et mål for min rasjonalitet. Det er et utopisk mål som må være der for å gi retning.
Her tenker jeg det kan være på sin plass å bringe inn begrepet «humanisme». Det humanistiske i dette er for meg, viljen til å knytte alle mennesker inn denne moralske sirkel. Og når jeg sier alle, så mener jeg ALLE, inkludert mennesker vi elsker å hate, våre fiendebilder og mennesker med en problematisk fortid. Måten vi forholder oss til de laveste av de lave, de kriminelle, de mest elendige, utgjør den nedre grense for vår etikk. Det er det egentlige menneskeverdet. Det er det etiske grunnfjellet.
Men det er også verdt å påpeke en annen vesentlig egenskap med humanistisk rasjonalitet. Jeg definerer rasjonalitet som målbevissthet kombinert med realistisk virkelighetsoppfatning.
Akkurat det med realistisk virkelighetsoppfatning er jo diskuterbart. Vi som er ingeniører og jobber nær realitetene, er jo helt avhengig av grundig realitetsorientering i vårt arbeid. Men det gjelder slett ikke alle. Det er jo mange mennesker som i all hovedsak opererer i det jeg kaller for «det sosiale univers». I det fysiske universet, utvikles virkelighetsoppfatningen gjennom erkjennelse. I det sosiale universet er innslaget av sosial definering langt mer omfattende. Så det er mulig å definere en sosial virkelighet «som den passer oss». Dette er ikke humanisme. Humanismen er ingeniørtenkende. Det er fordi den fysiske virkelighet er det eneste vi mennesker har som felles referanseramme for erkjennelse av virkeligheten. Det å tilslutte seg det absolutte menneskeverd, innebærer også viljen til å forplikte seg på denne felles referanserammen. Ikke fordi vår erkjennelsesevne er perfekt, heller ikke fordi vår får fornuft er ufeilbarlig. Alt dette har svakheter. Men det er fordi dette er den eneste vi kan være felles om, i vår forståelse av verden. Derfor er vilje til forpliktelse på vitenskapen også en del av humanismen.

Så det vi plugger inn i den verdinøytrale modellen vi kaller for rasjonalitet, er humanisme. Dermed er modellen komplett med verdier, og holdning til vitenskapelig erkjennelse.

Alt dette går an å kritisere. Modellen er full av problemer og sårbarheter. Men igjen, vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.  Og da er det verdt å merke seg at denne formen for rasjonalitet er den eneste som kan være fellesmenneskelig, og som tar alle mennesker med i den moralske sirkel. Jeg tenker at vi intuitivt innser at det å stenge noen mennesker ute av den moralske sirkel, ikke representerer noen prisverdig moralsk grunnholdning.

Da er vi kommet til den siste og kanskje vanskeligste utfordringen Peterson snakker om. Det er det som beskrives som Dostojevskij hovedtema i «Forbrytelse og Straff»: «Uten Gud er alt tillatt». Her vil jeg reflektere over to ting. Først selve det etiske problemets kjerne, og deretter problemets relevans.

Problemets kjerne kan kanskje enklest beskrives i en utfordring jeg har fått av en venn, ved gjentatte ganger:

Dersom jeg, med hundre prosent sikkerhet visste at ved å drepe hundre mennesker, så ville jeg kunne redde en million. Ville jeg gjort det?

Og for å ta det helt konkret. Kanskje nettopp dette var A.B. Breiviks virkelighetsoppfatning da han gikk løs på ungdommene på utøya. Og da har jeg med en gang pekt på hva som er utfordringen: Virkelighetsoppfatning, og erkjennelsen av menneskets evne til å bli så bergtatt av en forestilling at all tvil blir borte. Etter å ha sett og hørt om at dette skjer, gjentatte ganger har jeg kommet til den erkjennelsen at min opplevelse av å føle meg hundre prosent sikker på noe, ikke er noen garanti for at det er sant. Dette er noe som er så viktig at alle barn burde lære det på skolen. Vår egen hjerne lurer oss. Det eneste som kan redde oss er kunnskap om disse mekanismene. Enten ser jeg villdyret i hvitøyet, eller jeg blir slave av det. I min innledning til Det Fanatiske Mennesket, gjør jeg noen enkle refleksjoner om Magda Goebbels, moren som tok livet av alle sine seks barn, for at de skulle slippe å vokse opp i en ikke-nazistisk stat.

Nei, jeg går ikke med på utfordringen at «jeg vet» om utfallet av en massakre på hundre mennesker. For en gang skyld benekter jeg et tankeeksperiment. Og jeg kan selvsagt presses på det. For la oss si at det virkelig er slik at jeg «redder verden» med å massakrere hundre mennesker, og at jeg ikke bare forstår dette, men jeg opplever meg også sikker på det. Jeg er blant dem som likevel ville ha trukket meg fra en slik fristelse. I en virkelighet hvor jeg trodde at Gud, uansett forbyr meg å begå massakre, ville jeg ha dette som en slags rettferdiggjøring av mine manglende handlinger. Som ateist vil jeg mangle dette sosiale redskaper til å rettferdiggjøre meg selv. Stilt overfor et slikt dilemma er sannsynligheten stor for at jeg ville ha tapt uansett. I ettertid ville massens reaksjon på dette avhenge av resultatet. Var det virkelig slik at en million menneskeliv gikk tapt, fordi jeg ikke «gjorde min plikt», så ville jeg bli bedømt som feiging, og i verste fall lynsjet. Men om jeg nå begikk denne massakren ville risikoen uansett være stor for at massen ikke forstår at jeg reddet en million, og jeg ville blitt lynsjet uansett. Så jeg tror at det å «berge sitt eget skinn» i en slik situasjon er mer eller mindre irrelevant. Du er i risikosonen til å bli fordømt uansett. Så en ting er jo fristelsen til å berge sitt eget skinn er irrelevant. Da hadde det vært greit å si at OK, da gjør jeg det jeg vet er rett. Men hva betyr det å vite hva som er rett? Er det å vite hva «Gud mener»? Eller er det loven vi snakker om? Begge deler blir en slags juridisk rett og galt. Og om jeg, som ateist ikke har noen «Guds lov» å forholde meg til, så har jeg i alle fall samfunnets lover. Og det jeg sier her er helt vesentlig. For sannsynligvis vil samfunnets lover, for de aller fleste bety mye mer. Nei, jeg benekter at «uten Gud er alt tillatt». Det er i en slags utopisk naturtilstand at alt er tillatt. Men det er bare en tenkt tilstand. Nettopp fordi alt er tillatt, så vil mennesker begynne å dominere hverandre. Vi får spontan dannelse av dominanshierarkiet. Og, for alle som ikke er på toppen av det hierarkiet, så er ikke lengre alt tillatt. Poenget er at trianguleringsmekanismen spontant er på plass så snart vi har en menneskegruppe som samspiller.

Men merk at det å ha en slik overordnet autoritet kun, i høyden kan frita meg fra ansvar. Det fritar meg ikke fra det etiske dilemmaet. Er det riktig å drepe hundre mennesker for å redde en million andre? Jeg kan slippe å svare på det ved å la «kongen» eller «Gud» svare for meg. Men empatisk etikk går dypere enn dette. For det vi oppdager er at slike trianguleringsmekanismer kan forblinde oss slik at vi tror at dilemmaet er løst. Men problemet i seg selv er ikke løst. Jeg har bare blitt fritatt fra å løse det. Og nettopp den frikoblingen som denne muligheten gir, hvor det moralske systemet blir en skinnløsning, men hvor det moralske resultatet kan bli hva som helst, alt etter «hva gudene sier», de åpner igjen for det jeg kaller for «etiske singulariteter». Det åpner for muligheten til å forsvare hva som helst, også grusomheter, ved hjelp av et moralsk system. Det er moralisme. Empatisk etikk forsvarer ikke denne løsningen. Tvert imot så setter empatisk etikk ord på selve dilemmaet. Det er, og vil alltid være galt å drepe hundre mennesker. Det er, og vil alltid være galt å la være å redde en million mennesker. Og vi kommer ikke unna dette bare ved å gjøre en enkel summering. Vi kommer ikke unna at empatisk etikk uansett alltid bedømmer det å drepe hundre mennesker som galt, uansett omstendigheter. Det gjelder uansett om det skulle være guder eller mennesker eller dyr som dreper. Det er like galt å la være å redde en million mennesker. Det er dette som er dilemmaet. Dilemmaet knuger oss ned i vår avmakt. Det forteller oss at i forhold til saken i seg selv, så er vi mennesker nådeløst utilstrekkelige. All verdens etiske teorier makter ikke å glatte over dette. Empatisk etikk er på dette området, ærlig, og gir ingen verktøy for å komme unna dette. Andre etiske modeller som søker å glatte over dette, handler kun om sosiale prosesser, sentrert om å unnslippe den sosiale konstruksjonen vi kaller for skyld. De løser ikke problemet, men god retorikk kan gjøre mirakler i forhold til å unnslippe fordømmelse og straff.

Så kan vi selvsagt som utilstrekkelige mennesker begynne å snakke om å velge «det minste av onder». Det kan øke forståeligheten av våre handlinger. Dette er absolutt viktige sosiale prosesser som er nødvendig, oss «syndere» imellom. Men, opp imot det moralske idealet som empatisk etikk kobles opp mot, vil det aldri gjøre handlingen moralsk akseptabel. På den måten er moralen flyttet ut av det sosiale domenet for handtering av alt det ugreie mellom oss. Det står der kun som et utopisk ideal. Det er noe vi kan måle opp mot, men aldri bli fullkomne på.

Mye mer kunne vært sagt om dette. Min drøm er jo å kunne gå inn i den store menneskelige samtale, på disse premissene, hvor vi blir mer bevisst hva moral ikke er: Det er ikke en retorikk for rettferdiggjøring av oss selv og våre handlinger. Den er heller intet moralsk smykke, eller noe spar-ess i det sosiale spill. For vi er alle håpløst til kort i forhold til et slikt ideal. Så det kunne i det minste legge en demper på bruken av dette i det sosiale spill. Det kunne dempet vår fristelse til å forakte hverandre, og til å søke aggresjonens utløp ved å stemple hverandre som moralsk mindreverdige. Vi mennesker har ikke mer dritt på oss enn den vi tillegger hverandre. Vi må bli modne nok til å legge skittkrigen bak oss, så kunne vi begynne å snakke moral på en anstendig måte.

Til slutt vil jeg si litt om relevans opp mot dette å kunne «fundere moralen på fast grunn». Jeg har en del refleksjoner om dette. Les gjerne det som står her og her og her. En oppsummering av dette er at refleksjoner over moralens dypeste fundament, ikke akkurat er det hverdagsmennesket klør seg mest i hodet over. Som regel er dette en beskjeftigelse som privilegerte mennesker med mye livsoverskudd kan engasjere seg i. Og selv her er engasjementet neppe alltid genuint. Det kan like gjerne handle om sosialt spill, og hvem som er flinkest i klassen til å komme opp med de mest sofistikerte argumentene. Det er ikke dermed sagt at ikke hverdagsmennesket er moralsk. Det er bare det at moralen er så tett integrert i de sosiale prosesser at den, i seg selv, blir usynlig. For hverdagsmennesket handler moral om lovens lange arm, religiøse dogmer og myter, hva andre måtte tenke og tabuer som flyter rundt. Og dette gjelder uavhengig av personlig tro. Fremfor alt så ser det ut som at innhold i livssyn og religion har lite innvirkning på hverdagsmenneskets moralitet. Det grå mennesket, er det grå mennesket uavhengig enhver ideologi. Lag en sosial aksept for utstøting og folkemord på enkelt-grupper, og det blir resultatet, uavhengig av ideologi. For dette er, i all hovedsak, styrt av villdyret i oss; alfa-mennesket og alle dets tilbedere. Riktignok kan vi slå hverandre i hodet med at Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot var ateister. Men alle menneskene rundt dem, og folkene som lydig fulgte opp, hadde nok troende flertall. Hva som gjør akkurat disse så store, handler neppe om noe annet enn sammenfall med folketall og teknologi. I ettertid har vi jo massakrene på Balkan og i Rwanda. Kanskje er det slik at ideologi har mindre innflytelse på dette enn vi liker å tro. Alt som skal til er oppfattelsen av en allmenn sosial aksept for å begå ugjerninger, og flertallet av oss står klar til å hugge til.

Men hva så med alfa-regimet på toppen av pyramiden? Hva om man ikke føler seg bundet av en imaginær overmakt står hevet over alle mennesker? Dette kan jo medføre at det ikke lengre finnes noen sperrer for hva et slik regime kan foreta seg. Ville det det da ikke vært en betryggelse at regimet føler seg forpliktet og ansvarlig overfor en enda høyere imaginær overmakt? Jeg tenker at det kan slå begge veier. For, som tidligere nevnt: selve implementerings-mekanismen med «makt bak budene» er verdinøytral. Systemet fungerer like godt for det vi oppfatter som moralske bud som for umoralske bud. Hva stopper alfa-regimet fra å etablere sin egen transcendente røde direktelinje opp til Gud? Om den andre enden befinner seg i Allahs himmel, Jahves-himmel, djevelens helvete, eller i alfa-kongens fantasilandskap, er det jo ingen av oss som kan kontrollere. Poenget er igjen å understreke at selve implementeringsmekanismen er verdinøytral. Den sier ingenting om innholdet i moralen som følger med. Dersom alfa-regimet i utgangspunktet er moralsk, f.eks. har gode tanker om menneskerettigheter og menneskeverd, så står dette på egne ben, fordi alfa-regimet i seg selv representere den makt som implementerer dette. Det trenger ikke selv å svare for noe. Så kunne man kanskje si at, for å forsterke det hele så tyr alfa-regimet til en slags imaginær guddom som står for den ytterste imaginære legitimering av dette. Men, som sagt, for Jørgen Hattemaker, vil jo dette stort sett bare bli fjern teori. Det er alfa-regimets implementering som er relevant, ikke en teoretisk imaginær overbygning. Men jeg tenker at akkurat dette, altså et moralsk alfa-regime er forholdsvis sjelden. Lykkelig er det folk som for en stakket stund får et godt og menneskevennlig regime til å styre over seg.

De aller fleste regimer er ikke på denne måten. Alfa-regimer har en tendens til å bli narsissistisk, seg selv nok, og tilsvarende tape respekten for sine medborgere, med all den grøss og gru det kan medføre. Makt korrumperer. Og det er her jeg virkelig tenker at religionen fort kan bli et tveegget sverd. For riktig nok kan redselen for Guds straffedommer kanskje bremse regimet fra sine verste handlinger. Men jeg tenker at den siden av sverdet er ganske sløvt. Dersom regimet først er umoralsk, så er sannsynligheten for narsissistisk opplevelse av en egen særberettigelse temmelig stor. Enhver religion, enhver ideologi kan omformes i alfa-menneskets interesse slik at det gjenspeiler denne særberettigelsen og plasserer den berettigede inn i en egen moralsk kategori, samtidig som hverdagsmenneskene skyves ut av den moralske sirkel. På den måten kan regimets umoralske forsett rettferdiggjøres av ideologier, som kanskje en gang var ment for det motsatte. Enhver idelogi, også religion har potensiale for denne type vulgarisering. Den gode hersker trenger ikke slike moralske forsvarsmurer for seg selv. Men her har det onde regimet et verktøy som gjør det mulig å presse uretten mye lengre, før opprøret bryter løs.

Det faktum at imaginær triangulering kan fungere som et slikt våpen gjør at man burde kunne stille noen kritiske spørsmål ved visdommen til en guddom som arrangerer tingene på denne måten. For det første er guden usynlig og for de fleste og stort sett fraværende i sitt uttrykk. Da overlates formidlingen til enhver som måtte ha overbevisningskraft nok til å forlede flertallet til å tro at han har en eller annen direktelinje til guddommen. Tenk deg hvilken maktforsterker som ligger i dette.

Dette er da også grunnen til at jeg lenge har foreslått at denne måten å rigge det på neppe er resultat av en god og vis Guds tenkning. For dette legger veien vid åpen for ethvert alfa-regime til å misbruke sin makt, hvilket 99% av dem faktisk gjør, dersom muligheten byr seg.

En klok og vis gud ville ha kommunisert moralen direkte til hvert enkelt menneske. Så kanskje er det det Gud har gjort. Det vil jo løse svært mange av de problemene som er nevnt.

Akkurat denne løsningen er det Esben Ottosen er inne på i verdibørsen her. Ottosen åpner for muligheten for at Gud har nedlagt sin objektive moral i oss, i form av et slags moralsk kompass. Denne hypotesen løser flere av de problemstillingene jeg har nevnt over. Vi blir i stand til å gjøre moralske vurderinger, også av det som kommer utenfra og som påstås å ha guddommelig opprinnelse. Moralen eksisterer i oss, og vi har en felles fornemmelse av dens innhold. Men da er vi selvsagt tilbake til spørsmålet om det fortsatt kan kalles for objektiv moral. For så langt jeg oppfatter det, så handler objektivitet om noe som er utenfor og uavhengig av mennesket selv. Det kan man jo ikke si om denne løsningen. Og problemet blir jo påtrengende når vi videre oppdager at kompasset er uklart og påviser at det moralske nord spriker med alt for store usikkerhetsmarginer.

Jeg synes uansett at det er fint at Ottosen er åpen for dette. Så får det bli en akademisk diskusjon hva man kaller det for. Men, i og med denne kuvendingen, så er jo plutselig vi ateister igjen med på det moralske laget. Med moralen i oss, vet jo vi hva vi snakker om, akkurat like mye (eller like lite) som alle andre.

Spørsmål om guders eksistens er fakta-spørsmål. Metoden som brukes er erkjennelse. Resultatet av erkjennelse påvirkes ikke av valg, men av evidens. Moral handler derimot om verdispørsmål. De moralske utfordringer som ateismen medfører kan dermed ikke anvendes som argument mot ateisme i seg selv. Hva gjør man da når troen svikter?

I debatter mellom kristne og ateister dukker ofte moral-kortet opp. Det er hovedtema i denne debatten mellom Sam Harris og William Lane Craig. Det er denne moralske utforingen som er tema i denne blogposten, men la meg først si litt om min ateisme. Først og fremst snakker jeg selvsagt ikke på vegne av alle ateister. Ateister er sannsynligvis like mangfoldige som alle andre.

Rent filosofisk vil jeg kalle meg for agnostiker. Det har jo hendt at diskusjoner oss vantro imellom går skyhøyt på distinksjonen mellom ateisme og agnostisisme. Men jeg har jo hørt selv hardbarkede artister som Richard Dawkins uttrykke at det er umulig å bevise at Gud ikke eksisterer.

Min måte å tenke om erkjennelse på, gjør meg ydmyk. Vår evne til erkjennelse er både usikker, og har potensiale i seg til å føre oss langt ut på viddene. Det er også en erkjennelse. Og den kan jo sitte langt inne hos noen. For vi vil jo så gjerne være sikker i vår sak.

Jeg uttrykker all mulig respekt for troende mennesker. Jeg har sluttet å innbille meg at jeg er ateist, fordi jeg er smartere enn andre, har mer kunnskap enn andre, har bedre holdninger, eller har tenkt mer enn de fleste.

Jeg tenker slik at det å tro på noe, betyr at forestillingen er så sterk, så virkelighetsnær at den påvirker mine handlinger og beslutninger. En som tror på Gud, tar hensyn til dette når han styrer sitt liv.

Dessverre kan jeg ikke skryte av å ha utviklet så høy tillit til noen religion. Ingen forestillinger, hverken om guder eller overnaturlige ting har nådd så høyt opp på tillitsskalaen min at jeg lar det påvirke styringen av mitt liv. For meg er det å tro, ikke et verb, men en tilstand. Man erverver seg en tro, man har en tro. Jeg kan beskrives som et menneske som mangler denne evnen. Jeg har ingen tro på gudsforestillinger, og det gjør meg i praksis til ateist. Det er forskjellig fra det å aktivt tro at Gud ikke eksisterer, som jo mer handler om en filosofisk posisjon hvor man tillegger seg selv så mye dømmekraft at man kan bedømme slike spørsmål med absolutt sikkerhet.

Så til moralspørsmålet. Det er kanskje best formulert av Dr. William L. Craig i dette innlegget. Om jeg skulle prøve å formulere det med egne ord, så er det ikke slik med verdier som det er med erkjennelse. Dersom du og jeg er uenige om et fakta-spørsmål, har vi mulighet til en felles referanseramme utenfor mennesket selv. Det er empirien. Det er jo dette vitenskapen har rendyrket. Vi observerer, måler, resonnerer, drar delkonklusjoner, og kommer sågar noen ganger til konklusjoner. Kanskje kan vi kalle det for mellommennskelig triangulering. Se på det som en trekant, hvor du og jeg representerer to av punktene, og det tredje refererer noe utenfor oss selv, og som kan regulere vår felles forståelse. Dette kan vi gjøre som en fellesmenneskelig prosess, uavhengig av kultur, med kun den ene forutsetningen at vi anerkjenner den felles menneskelige referanserammen som empirien utgjør.

Men, når vi så kommer til moral, hva skal vi da bruke? For erkjennelsens referanseramme er verdifri. Moral handler om verdier. Vi kan ikke observere eller resonnere oss frem til verdier.

Det er her Dr. Craig kommer med den velkjente løsningen, nemlig at Gud er denne referanserammen. Når du og jeg er uenige om moralske spørsmål, så kan vi begge referere til noe utenfor oss selv, utenfor mennesket, nemlig Gud, og la guden fungere som den absolutte moralske autoritet. Vi har fått en moralsk mellommenneskelig triangulering. Dermed er moralen reddet.

Men når man først bare er ateist, så eksisterer jo ikke denne løsningen. Hva gjør man da? Det er som å oppdage at man har rodd så langt ut at man ikke lengre ser land, eller at man er midt i ørkenen og oppdager at kompasset ikke virker. Man kan ikke si at dette er gale konklusjoner fordi de medfører risiko for at vi aldri kommer hjem. Et ødelagt kompass, er et ødelagt kompass. Så hva gjør vi med det?

Om vi virkelig havnet i ørkenen uten kompass, så virker jo situasjonen temmelig håpløs, men de færreste av oss ville vel ha gitt umiddelbart opp. Det er her mitt livsmotto kommer til anvendelse:

Vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det.

Og det kan redde oss: vi har stjernehimmelen, vi har en klokke, vi har solen og vi har kanskje et kart. Vel, det kan bli en slags redning.

Det beste eksemplet jeg har på en reell situasjon som dette er Apollo 13. Karbonfiltrene var designet for to personer, ikke tre. Hva gjør man da? Vel man gav ikke opp. Jeg glemmer ikke scenen fra filmen hvor NASA måtte komme opp med en løsning veldig fort. Det var snakk om timer, før astronautene ville bli forgiftet. Hva gjør de? De lager en liste over alt som er tilgjengelig, og som kanskje kan brukes: sokker, tape, papp, plastikkdingser av forskjellig slag osv. Ingen av disse delene var designet med tanke på karbonfiltre. Men «Man tar det man har og gjør det beste ut av det». Så de fant en løsning. Og astronautene kom trygt tilbake til jorden.

Noen ganger er ikke verden ideell. Noen ganger må vi tenke ut av boksen, ikke fordi vi skulle ønske det var slik, men rett og slett for at det er sånn det er akkurat nå.

Jeg er ateist, det er tilstanden, så hva gjør jeg med Dr. Craigs moralske problem?

En mulig løsning er jo å late som om Gud eksisterer. Altså, jeg tror ikke på Gud, men bifaller ideen om Gud, fordi den skaper det kollektive sentrum som skal til for å kunne skape et samfunn, en sivilisasjon. Denne posisjonen kalles for pragmatisme. Vår tids mest synlige eksponent for denne tilnærmingen er den kjente psykologiprofessoren Jordan Peterson. Det er en posisjon jeg har en viss sans for. Petersen regner seg selv som troende, med hovedvekt på det kristne. Men når du hører ham snakke så oppdager du raskt at troen aldri kommer i veien for forskning, vitenskap og psykologi. Peterson er darwinist, og kalkulerer med alle de skavanker og rariteter vi mennesker har pådratt oss gjennom utallige generasjoner med evolusjon. Han benytter den kjente sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jungs teori om arketyper, som forklaringsmodell på hvordan religiøse dogmer har utviklet seg og blitt formet til noe som berører oss alle og som vi kjenner oss igjen i.
Den kjente historikeren Yuval Noah Harari hevder at mennesket er i behov av kollektive fiktive fortellinger og forestillinger, for å kunne fungere i så store tall, at vi klarer å danne samfunn, og sivilisasjon.
Så da kan man selvsagt si det slik, at ja vi holder oss med en kollektiv samlende fortelling, ikke fordi den er sann men fordi den fungerer.

Om jeg skal kritisere dette, så vil jeg påpeke at slike kollektive fortellinger, fungerer som all annen medisin: Det hjelper for noe, men har også bivirkninger. Først vil jeg stille spørsmålstegn ved om en slik fortelling kan fungere selv om jeg egentlig ikke tror på den. Det er ikke et spørsmål jeg har noe bombastisk svar på, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det er noe falskt ved det hele. Det er som om når guttungen oppdager at Julenissen ikke finnes, og ser på oss med granskende blikk. Hva mer er det vi har diktet opp, og lurer folk med? Særlig stort blir dette problemet når vi, med utgangspunkt i dette, begynner å forfekte moral og moralske plikter. Moralske plikter basert på noe som egentlig er … eh løgn? Det er noe vi påstår fordi det fungerer. Hva annet er det vi driver og påstår fordi det fungerer? Fungerer for hvem? Diktatoren? En ting som er åpenbart er at en slik pragmatisk strategi absolutt ikke ville nådd opp i Dr. Craigs tankeunivers. Kanskje virker det forskjellig fra person til person. Det er bare å se seg rundt. Det er spesielt to bivirkninger jeg er redd for. Det ene er det fenomenet jeg kaller for å bli bergtatt av forestillingen. Det betyr at historien, ikke bare oppfattes som sann, men også altoppslukende. Det skaper fanatikere som kan gå til drastiske skritt for å «omvende verden». Og dette går i tospann med en annen gruppe, nemlig alfa-mennesket, som alltid vet å ta tak i slike historier, vulgarisere dem og tilpasse dem sitt eget maktspill.

Poenget er at pragmatisme utgjør akkurat samme risiko for bivirkninger som religion. Og, om vi skal være ærlig så ender jo dette opp som religion. Det vil alltid være bare et mindretall, gjerne innenfor akademia, som er reelle pragmatikere på området. I den grad et blir avslørt, så blir det jo skandale.

Sam Harris er (nesten) ikke pragmatiker. Han forsøker seg på å koble moralen til vitenskapen. Jeg er blant dem som hevder at det kan være vanskelig, nettopp av de grunnene jeg allerede har nevnt. Vitenskapen befatter seg med fakta-spørsmål. Hvordan kan man da bygge bro over til verdispørsmål? Man kan ikke gjøre det uten å gjøre et hopp fra er til bør. Dr. Craig påpeker dette, og jeg har tatt for meg dette problemet her. Jeg synes Harris gjør en god jobb i å forsvare sin posisjon. For det skal jo bare et lite hopp fra er til bør til før man er i gang. Harris snakker om «well being». Jeg oversetter det med god livskvalitet. Ingen vitenskap kan objektivt si at det er det vi bør streve etter. Men når vi først har dette på plass, så kan jo både livskvalitet og strategier for å komme dit, undersøkes vitenskapelig. Og, i den grad vi alle tilslutter oss et fellesmenneskelig prosjekt for god livskvalitet for alle, så kan jo vi objektivt snakke om hvilke veier som fører frem, og hvilke som ikke gjør det. Jeg har vært en del i debatter med objektivister, som jeg mener enten er blind for «det lille hoppet», eller rett og slett definerer det som objektivt. Jeg vil hevde at det ikke er det. Det er også en av grunnene til at jeg kaller meg for subjektivist. Her er et tankeeksperiment som utfordrer akkurat dette. Uansett så imponerer det åpenbart ikke Dr. Craig, som jo i all hovedsak bruker det meste av sin tid til å angripe akkurat denne svakheten.

Sam Harris binder seg til masten ved å hevde eksistensen av objektiv moral. Jeg tenker at på samme måte som fri vilje er en illusjon, så er forestillingen om objektiv moral en illusjon. Alt dette henger sammen i Dr. Craigs tankeunivers. Guds eksistens, fri vilje og objektiv moral er tre påler som støtter hverandre opp, og som til sammen danner det tankesystem som tryller frem den moralske funksjon i våre samfunn. Faller en av disse, så faller alle. Fri vilje har jeg tatt for meg her. Guds eksistens snakker jeg om her. Og her snakker jeg om absolutt moral.

Om jeg skulle ha debattert dette med en slik størrelse som Dr. Craig, så har han jo også rett i at jeg, fordi jeg er ateist, ikke kan ha utgangspunkt i noe annet enn det som faller innenfor «det naturlige», gjerne avgrenset av vitenskapelig erkjennelse. Her er det ingenting åndelig, transcendent eller overnaturlig som kunne hjelpe meg på vei.

Spørsmålet er om man klarer å finne moralens basis innenfor det som da blir igjen. Og, her innrømmer jeg at det ikke er mulig å få til dette på samme måte som Dr. Craigs gudehypotese. Samtidig får jeg jo den utfordringen å måtte forklare hvordan moral i det hele tatt kan eksistere, med utgangspunkt i en natur, som åpenbart er amoralsk, og en evolusjonsprosess som åpenbart er avhengig av lidelse og død, for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan i all verden kan såkalte høymoralske standarder ha oppstått fra det absolutte moralske vakuum som naturen i seg selv utgjør?

Mine tanker om dette blir selvsagt avgrensede, skrøpelig og spekulative, opp mot alle vitenskapelige og filosofiske standarder. Her må man ty til, både definisjoner og mange spekulative hypotester som dekker opp for de mange hull som vitenskapen pr. nå ikke klarer å dekke opp. Men vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

En vesentlig forskjell på meg og Dr. Craig vil kanskje koke ned til synet på verditeori. Hva er verdier? Hvilken funksjon har de? Hvor kommer de fra? Måten jeg tenker verdi på er at verdier har utgangspunkt i subjektet. Uten subjektet er verdibegrepet uten mening. Det går greit å tenke seg et livløst univers, uten subjekter. Det er bare noe som er der, noe materielt; en virkelighet uavhengig av meg eller hvilket som helst annet subjekt. Det er denne egenskapen ved det materielle, som gjør det så pass nærliggende å forestille seg at dette er noe objektivt. Verdier har ingen plass i dette før subjektet kommer på banen. Det er fordi en vesentlig del av det å være et subjekt er å kunne ta beslutninger. Og beslutninger forutsetter evnen til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Det er det som gjør at subjektet kan oppfatte noe som verdifullt.

Jeg tenker at moralsk tenkning blir meningsløs uten at vi har denne evnen i bunnen; evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Dette står i nær tilknytning det komplekse informasjonssystemet som hele vår organisme utgjør. Selvkopierende kjemiske systemer, som bare flyter rundt og er fullstendig prisgitt sine omgivelser, har bare begrenset potensiale for kompleksitet. Slik kan nok livet ha begynt, men det er åpenbart at kjemiske systemer som begynner å oppføre seg «strategisk» og på den måten sprer sine kopier bedre enn de passive, vil hope seg opp i den sorteringsprosessen som det naturlige utvalg utgjør. Det vil si atferd. Først automatresponser, men etter hvert sofistikerte responser, basert på signaler fra omverden, og minnefunksjoner. Vår hjerne er et beslutningsorgan som har tatt denne strategien til det ekstreme.

Men suksess i en biologisk verden, innebærer konkurranse, nullsumspill, utnyttelse og konsumering av hverandre. Det fungerer utmerket helt til det utvikles forskjellige former for samarbeid. I forhold til samarbeid er de egoistiske tilbøyelighetene utilstrekkelige og delvis kontraproduktive. Det meste av samarbeid i naturen er genetisk betinget av nært slektskap. Men så har vi altså fått arter som baserer samarbeidet på flokk og sosialt samspill. Og det er her spenningsforholdet mellom egeninteresse og gruppeinteresse har vokst frem. Vi kjenner det, især fra pattedyrene. For eksempel hunder, delfiner, rotter, sjimpanser eller elefanter. Men hos alle disse artene begrenses samarbeidsevnen av konkret personlig erfaring med hverandre. Jeg tenker at det meste vi har med oss av det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter, er utviklet i slike omgivelser. Det handler om alt fra respekt, høflighet, rettferdighet, stolthet, skam, samvittighet, autoritet, lydighet, osv. alt har utgangspunkt i adapsjoner som er blitt til som følge av en lang biologisk forhistorie som flokkdyr. Evnen til sosial interaksjon begrenes i all hovedsak av kognitiv kapasitet.

Med Homo Sapiens har utviklingen tatt en avstikker inn mot språk, kognitive- og sosiale prosesser. Alt dette henger sammen. Språk gir evne til abstraksjon. Evne til abstraksjon gir språk. Alt dette vekselvirker i noe som en gang ble til et kognitivt våpenkappløp. Det var en slik hjerne, med slike evner til symbolspråk og abstraksjonsevne som gjorde det mulig med en helt ny type virtuelt kulturelt strata, nemlig det jeg kaller for «det sosiale univers». Det sosiale univers består av kollektive kulturelle forestillinger og tenkemåter, såkalte memer. Disse utvikles med de samme darwinistiske mekanismer som det biologiske. Men her har vi altså en grunnbase av menneskehjerner, hvor informasjonsprosessene vokser, utvikler seg og har sin egen form for eksistens, ikke nødvendigvis til vårt beste. Men det er et sidespor, for poenget er at noen av disse prosessene skaper det kulturelt kollektive rom som gjør det mulig for mennesket å skape stadig større sosiale strukturer: familiegrupper, stammer, riker, nasjoner og til slutt sivilisasjoner. I evolusjonært perspektiv har denne utviklingen gått dramatisk fort. Vi har fortsatt villdyret i oss. Den gamle hjernen er der fortsatt. Vi har den nederste delen av hjernen, som minner om krypdyrhjernen. Vi har et mellomlag, tilfelles med pattedyrene, ofte referert som «apehjernen». Det er det limbiske system. Det er her det emosjonelle systemet har sitt opphav. Så har vi hjernebarken, som et lag over der igjen, som er ekstravagant stor hos oss mennesker, og som gir oss vår kognitive kapasitet. Poenget er at mennesket er en art med kraftig mental vokseverk. Selveste naturen har uforvarende satt en splint i vårt sinn, en splint som knuger og forfølger oss dag og natt. Det eneste som kan roe ned villdyret er død, rus, bedøvelse eller en av de mange fantasilandskaper som vår kreative kognitive funksjonalitet er i stand til å fremskaffe. Slik flommer det sosiale univers over av store og små historier. Det er narrativ, som i større eller mindre grad har sin effekt, slik at villdyret går til ro for en stakket stund og gir oss fred. Da sier det seg selv at noen historier har større effekt enn andre. Dette har intet med virkelighet eller sannhet å gjøre, men med den respons historien gir i vårt sinn. Slik raffineres og utvikles slike historier til de blir store byggverk.

Hva er det i Dr. Craigs historie som tilbyr en slik ro? Jeg kan bare spekulere. Det er åpenbart at spenningen mellom egeninteressen og gruppeinteressen alltid er og forblir et hett tema i slike historier. For det er på det rene at den rene egoistiske atferd vil destabilisere sentrale gruppemekanismer så grundig at gruppens eksistens kan bryte sammen. Om mange nok gjør det samme, får vi den berømte naturtilstanden som Thomas Hobbes snakket om. Enhver gruppes stabilitet forutsetter derfor at det finnes kollektive forsvarsmekanismer som motvirker dette. Problemet kan settes på spissen på den måten at enkeltindividets kortsiktige egeninteresse ofte er i konflikt med gruppeinteressen. For enkeltindividet kan dette løses på flere måter: Vi har den moralske strategien, som er å holde seg innenfor gruppenormene. Så har vi et utall av svindlerstrategier hvor enkeltindividet fremstår moralsk, men egentlig ikke er det. Så har vi alfa-strategien, som er å ha så mye makt, at man definerer særrettigheter, eller særregler for seg selv. «Jeg kan ta fra deg, men du kan ikke ta fra meg». Særrettigheter kan også oppnås ved manipulasjon, eller sterk sosial gjennomslagskraft.  Så kan vi selvsagt ha forskjellige varianter av manglende selvkontroll og sosialt selvmord.

Poenget her er at her er et spenningsforhold, og her finnes en rekke veier utenom, hvorav en del representerer regelrett svindel, falskhet, utnyttelse eller hykleri. Ingen av disse vil bli tatt lett på i den grad de gjennomskues. Men det å gjennomskue er også en høyst usikker prosess. Man kan bli feilaktig gjennomskuet, eller oppleve at normene endrer seg over natten, eller at andre regler gjelder for deg enn for naboen. Alle disse spillene faller inn under det moralske domenet. Og de eksisterte lenge før mennesket ble menneske. Derfor er det å fremstå med høy moralsk integritet og det å måtte kunne svare for seg på en overbevisende måte, et vesentlig verktøy for å holde seg sosialt flytende innad i gruppen.

Dr. Craigs problem har kanskje sin rot i dette spillet. Det handler grunnleggende om frykt og trygghet, men også om det å bygge sin moralske kapital så solid at man blir moralsk uangripelig. Drømmen om det etiske grunnfjellet, i form av et moralsk fundament, som er så urokkelig og fast at det det kun er epistemiske prosesser som avdekker dets innhold, gjør det mulig å ta enhver egeninteresse ut av ligningen. Så lange jeg jeg er innenfor denne moralske objektiviteten, er jeg objektivt moralsk uklanderlig. Det er ikke lengre mulig å mistenke min egeninteresse for å ha noe med dette å gjøre. Jeg bare gjør det som påligger meg, opp mot denne absolutte moralske standard. Hvilken trygghet dette må være.

Men kostnaden kan bli formidabel. Det er ingen god ide å undertrykke seg selv på denne måten. Les her om det grå mennesket. Unnskyld meg, men det er slike mekanismer som gjør folkemord mulige. Husk at selve ideen om absolutt objektiv moral, gjør deg selv amoralsk. Enten bedømmer du den moralen som erkjennes, eller du gjør det ikke. Bedømmer du den, så trenger du den ikke, for da vet du jo fra før hva som er godt og ondt. Om du ikke bedømmer den, blir du et lydig redskap for hva som helst. Kan du da virkelig klandre noen for Holocaust?

Det jeg beskriver her er kjernen i min kritikk av ideen om objektiv moral. Selve forestillingen reiser tre grunnleggende problemer: Det ontologiske, det epistemiske og det moralske. Dr. Craigs gudehypotese tilbyr en skinnløsning for det ontologiske problemet, en enda svakere skinnløsning for det epistemiske, problemet. Og her stopper det. For han virker stort sett immun mot det moralske problemet, jeg akkurat har skissert og som jeg regner som hovedproblemet.

Moralen stråler ut ifra ditt eget subjekt. Enhver moralsk innsikt forutsetter et subjekt, fordi det er subjektet som er moralens ontologiske basis. Uten subjekt, ingen moral. Derfor kaller jeg meg for subjektivist.

Men her er jeg smertelig klar over at dette reiser utfordringer som kanskje er like dramatiske som de jeg har påpekt for objektiv moral. Jeg reflekterer over noe av dette her. Like fullt tror jeg jeg har påpekt noe som er vanskelig å komme rundt. Men jeg skjønner godt at hverken filosofer eller teologen tør å gå inn den porten som kalles subjektivisme. For dersom subjektivismen vulgariseres, blir den farlig.

Jeg kan ikke si at jeg har alle løsningene, men her er en skisse til en humanistisk måte nærme seg dette på:

• Tilslutning til etisk menneskeverd
  Til forskjell fra Dr. Craigs tankesystem, som søker logikkens tvingende nødvendighet, og fra Sam Harris umerkelige lille hopp fra Er-til-Bør, så er dette med tilslutning et personlig ansvar for det enkelte individ. Jeg kan ikke rette pekefingeren mot alt mulig annet, hverken guder, vitenskap eller ideologien. Det prinsippet om den omvendte pekefinger. Det finnes ingen fasit i dette. Som enkeltindivider kan noen av oss absolutt ha mest å tjene på å være mer pragmatisk i forhold til menneskeverd. Så her finnes tusen veier utenom, inkludert religion og diverse ideologier. Alt dette regner jeg som mentale strategier for å rettferdiggjøre hvorfor akkurat jeg «har rett» til å ta meg til rette på andres bekostning, forakte eller krenke andre. En tilslutning til ubetinget etisk menneskeverd innebærer en sosial forpliktelse til å avstå fra fristelsen til slike strategier. Har jeg tråkket på andres menneskeverd så har jeg intet moralsk forsvar mot det. Her er det bare å bøye hodet og innse at jeg har feilet.
  Dette er bevegelsen fra objektiv moral til en intersubjektiv moral, hvor individet selv tillegges det moralske ansvar på en mer åpen og direkte måte. Det gode samfunn betinger at en stor nok andel av befolkningen slutter opp om dette.
• Staten erstatter Gud
  Staten kan selvsagt ikke erstatte den religiøse troen, men selve funksjonen med å forsvare sentrale kjerneverdier, nødvendig for samfunnets stabilitet, kan ivaretas av en stat. Det er jo noe som skjer hele tiden. Mangel på gudstro medfører ikke samfunnskollaps, så lenge staten har innretninger og institusjoner som ivaretar dette. Da tenker jeg selvsagt på politi og rettsvesen, eller andre type institusjoner som ivaretar det samme. I denne strukturen gjelder det at «makt gir rett». Selvsagt kunne Dr. Craig etterspørre hva det er som gir staten denne legitimiteten? Hvis man studerer regimer opp gjennom tidene, så er det jo nettopp ideen om at «enhver myndighet er innsatt av Gud», som har gitt denne legitimiteten. Men selvsagt er jo dette bare en ide, blant mange mulige. En annen slik mulighet er demokrati. Og det er en formidabel forskjell på disse to ideene; gudestaten og demokratiet. For i gudestaten der gjelder et ubegrenset «makt gir rett». Det er som å slippe en atomreaktor fri, uten restriksjoner. Det kan bety forskjellen på et statsmonster og et modent samfunn. En stat må holdes i ørene av et velfungerende demokrati. Her er vi avhengig av å balansere maktene mot hverandre på en sinnrik måte, slik at vi sikrer mot «sosial nedsmelting». Det er det som er den store kunsten, og som vi enda ikke helt behersker. Det vesentlige her er å forholde seg til menneskenaturen, og ta den med i ligningen. Den som ikke våger å se villdyret i hvitøyet, er dømt til å bli dets slave.
• Rasjonalitet
  I det sosiale spill har vi en tilbøyelighet til å skjule våre egeninteresser for hverandre, og late som om at vi er uten (med henvisning til kollektivisme eller objektiv moral). Det å innvilge hverandre etisk menneskeverd innebærer også det å anerkjenne at vi alle er individer med egeninteresse. Og det er viktig, for uten egeninteressen blir vi svakere til å bevisstgjøre oss på våre egne mål. En forutsetning for rasjonalitet er målbevissthet. Det gjør det også mulig å skille mellom målet og virkemidlene. Slik kan vi, dersom vi har felles mål, fokusere nettopp på virkemidler. Da handler det om det objektive, om fakta, mekanismer, teknologi og prosessforståelse. Men det er heller ikke illegitimt å ha interessekonflikt. Da snakker vi forhandlinger, kompromisser osv. Det er vanskelig, men ikke umulig å handtere slike konflikter uten å måtte tråkke på hverandres menneskeverd.
  I Det Modne Samfunn, har jeg lagt stor vekt på at staten må fungere gjennomsyret rasjonelt. Da inkluderer det selvsagt også en kollektiv målbevissthet. Så langt jeg kan se det, så det kun en fellesmenneskelig referanse som er mulig: det er at staten er til for alle, at ingen er «likere enn andre»; staten søker løsninger som er best mulig for flest mulig, samtidig som den tar ansvar for de som faller utenfor. Det er dette jeg kaller for samfunnsoppdraget. Selvsagt kan enkeltgrupper hevde særinteresse mål av type «adel» eller «arbeidere» eller «kvinner». Men ingen av disse har et fellesmenneskelig nedslagsfelt. Og det er der staten må være.

Som en oppsummering er det å anta at Dr. Craig ikke ville blitt særlig mer imponert over min lille skisse, enn av Sam Harris forsøk. Samtidig konstaterer jeg at disse høye herrer uttrykker en slags enighet om hva sluttproduktet er. Det er en kjerne av moralske verdier som er nødvendige for å kunne fungere sammen i et godt samfunn med hverandre. Så ville nok uenigheten kommet opp i forhold til detaljer. Hva med selvbestemt abort? Hva med omskjæring? Hva med utroskap? Hva med aktiv dødshjelp? Hva med straffenivå? Osv. Jeg tenker at det er en klar forskjell på mennesker som bare løper til en bok for å finne svar, og på de som forsøker å tenke selvstendig om dette, med utgangspunkt i et samfunnsperspektiv hvor staten er til for alle, ikke bare for «bokens folk». I praksis ender vi opp med spørsmål om hvordan samfunnet skal innrettes i forhold til alt dette, og hvilket frihetsrom den enkelte borger innvilges. I praksis ender dette opp med politikk, hvor vår demokratiske grunnholdning, inkludert synet på livssynsfrihet blir styrende. Her er det ikke slik at politiske skillelinjer sammenfaller med ateisme kontra troende. Det er fullt mulig å være troende, men samtidig ha en demokratisk grunnholdning som innvilgelser den enkelte borger sin livssynsfrihet. Det vil si f.eks. fulle rettigheter for homofile, selv om en selv mener at homofili er synd. Og det samme gjelder motsatt. Det er slett ikke gitt at alle ateister har noen god demokratisk grunnholdning. For selv om jeg er ateist og har «oppkonstruert» min moralske tenkning i en retning, så kan man godt finne andre med langt mer totalitære grunnholdninger, både på ekstrem høyreside og ekstrem venstreside i politikken. Vi må ikke glemme at de færreste av oss har en systematisk gjennomtenkt moralsk grunnholdning. Jeg tror faktisk at de fleste er i behov av å «oppdage» sine egne holdninger, gjerne som en «reverse engineering» av standpunkter de forfekter. For det er neppe slik at vi starter ut med en moralsk grunnholdning, så følger alt annet av dette. Det er heller motsatt. Vi hiver oss på trender og holdninger, og binder oss dermed til masten, noen ganger på noe vi egentlig ikke har tenkt helt over. Det er derfor jeg tenker at et av moralens mest grunnleggende spørsmål er det jeg kaller for Den omvendte moralske pekefinger: Hva står jeg for? Egentlig?

Kanskje er det slik at om forekomsten av såkalte dannede mennesker i en populasjon synker under en viss kritisk masse så vil kulturen kollapse. Filosofisk refleksjon er åpenbart på tilbakegang i samfunnet. Kan det ha en sammenheng med den store kulturelle krisen vesten befinner seg i?

I denne artikkelen i aftenposten forteller Mathias Opdal Weseth at Akershus Høyre går for å legge ned Ex. Phil. Slik som han beskriver det ser det ut som om faget er blitt irrelevant, har stor strykprosent, og koster et helt semester.

Så gir han en noe lettvint beskrivelse av ideen med såkalt «dannelse». Kanskje er det slik at på den tiden Ex. Phil, ble til så hadde vi en arrogant overklasse i Danmark og Norge (og resten av Europa). Men jeg er usikker på om det er det som har inspirert til opprettelsen av faget og at man etterhvert har utviklet en forestilling om «det dannede mennesket».

På begynnelsen av 1700 fant noen ut at vi trenger allmenn skolering i samfunnet. Den jevne samfunnsborger burde lære seg å lese og skrive, også fattige. Dette var en trend i Europa. Hva var motivasjonen? Den var religiøs, men den fikk en formidabel bivirkning. I 1739 startet man med omgangsskoler i Norge. Bivirkningen var at forekomsten av analfabetisme i samfunnet sank jevnt og trutt. Det er lett å se at den innsatsen som ble gjort den gang, med en helt annen motivasjon, ble avgjørende for utviklingen av det moderne samfunn. Og jeg kan tenke meg at mange, både voksne og barn klagde over dette. Det er jo ikke lett, hverken for barn eller voksne å se relevansen i det å kunne lese og skrive, i et samfunn hvor de fleste klarer seg utmerket uten.

Kanskje er det litt på samme måte med filosofi. For mange er det nok håpløst å se relevansen i dette. I dagens samfunn har man det ekstremt travelt. Ungdom er motivert for å investere, etablere seg, og komme i gang med livet. Slik som jeg har skjønt det, er hovedfokus mer på å skaffe seg det formelle springbrettet, mindre på nysgjerrighet og interesse for fagenes innhold. Da er det lett å forstå at man anser det som bortkastet å måtte bruke et helt semester på å «pugge» filosofi.

Jeg tenker at det er en indikasjon på at faget trenger fornyelse. Men jeg håper at den fornyelsen ikke handler om å misligholde den filosofiske arven, og la den seile sin egen sjø.

Tilgang til utdannelse er avgjørende for hvor godt den enkelte av oss klarer oss her i livet. Men husk, at vi også har et samfunnsansvar. Jeg er redd for at forvitring av filosofisk allmennkunnskap kan skape nok dekadens til å sette hele samfunnssystemet i fare. Ja, vi ser allerede indikasjoner.

Men før jeg går på indikasjoner er det viktig å få sagt at jeg på ingen måte er preges av monokausalitet i mitt syn på dette. Samfunnets helsetilstand, avhenger av utallige variabler og komplekse sammenhenger. Men jeg tror at utbredelse av evne til filosofisk refleksjon er en av dem. Og jeg tror den er relevant. Her er noen koblinger jeg har gjort den siste tiden:

• Valdressaken
  I skrivende stund på går en rettsak i Gjøvik. Den er et underlig tragisk skue. Jeg tror ikke det er noen som ikke blir berørt av den menneskelige tragedien som ligger bak valdressaken. Vi har altså en mor som er tiltalt for mishandling av datteren, med døden til følge. Realiteten er at datteren døde av anoreksi, i en alder av 13 år. Det har vært så store tumulter rundt denne saken at det er skrevet bok om den. Vi kan slå fast at noe i voksenverden må ha sviktet, enten det handler om skole, helsevesen, barnevern, familie. Min reaksjon er at rettsaken er patetisk. Hvem har skylden? Saken reiser flere filosofiske temaer som det er verdt å reflektere over:
  1. Menneskeverd
     Mobbing, utfrysing, perfeksjonisme, kroppshysteri osv. Alt dette er nok ingredienser som sporer unge jenter inn på sporet av slanking, med de faremomenter som ligger inn i dette.
     Alt dette har en fellesnevner: menneskeverd. Det etiske menneskeverdet i samfunnet er forvitret. Du er ikke noe hvis du ikke er ung, rik, vakker eller flink. Dette kunne vi ha skrevet utallige bøker om. Poenget er å påpeke tilstanden: Menneskeverdet er i ferd med å forvitre. Kan trening i filosofisk refleksjon avhjelpe slike problemer? Jeg tenker at det kan det.
  2. Blamegame
     Valdressaken har bakgrunn i dyp tragedie. Hvem har skylden? Ofte kommer dette spørsmålet som en ryggmargsrefleks, stilt overfor en slik tragedie. Kanskje er det ikke så mange som har reflektert over at den rasjonelle motsetningen er å spørre: Hva er det som har skjedd? Vi innser at det er et spenningsforhold mellom disse. For den første varianten åpner for muligheten til å ydmyke noen, til sosialt spill, til aggressiv utløsning. Den siste varianten krever oss på en helt annen måte. Vi må tenke, vi må undersøke, vi må forstå. Den første varianten er uttrykk for en fordømmelseskultur, mens den andre varianten uttrykker en læringskultur. Vi snakker om to forskjellige typer kulturer. Det å sortere mellom disse krever filosofisk refleksjon. Det er også en refleksjon som vil kreve mye av oss. Men gjennom den, kunne vi jo håpe at mange nok kom til å innse hvilken variant som medfører minst menneskelig lidelse.
  3. Et rettsvesen på avveie
     Nåværende rettssystem er en sosial arv med røtter tilbake, minst til Hammurabis lover (1700 fvt.) og kanskje helt tilbake til steinalderen. Selvsagt har det skjedd mange omveltninger siden den gang, og de mest fundamentale omveltningene er det jo nettopp filosofer som har stått for. Men enhver filosof er fanget i sin tid, og mye vann er rent i havet siden filosofiske størrelser som Immanuel Kant gjorde rent bord på rettstenkingens område på begynnelsen av 1800-tallet.
     Når jeg ser valdressaken kan jeg ikke hjelpe for å tenke at det vi nå er vitne til er en juridisk programmeringsfeil. Er vi her vitne til nok en sak som åpenbart er inkompatibel med måten vårt rettsvesen er innrettet og fungerer på?
     Denne jenta døde av en sykdom. Men sykdommen har også store sosiale implikasjoner. Det vi her sett er et sosialt havari. Et sosialt havari, krever en sosial havarikommisjon, hvor formålet først og fremst handler om å høste lærdom, for å se om det igjen kan medføre endringer og kompetanse som kan forhindre lignende tilfeller i fremtiden.
     Men, bare det å stille spørsmålstegn ved dette er som å stikke hånden i et vepsebol. Er det noe som virkelig er hellig i vårt samfunn så er det rettsvesenet. Og om det skulle i støpeskjeen så kommer vi ikke utenom å tenke om moral, om menneskenaturen, om vitenskap og ikke minst hva slags samfunn vi ønsker å holde oss med. Alt dette er dype filosofiske spørsmål. Men poenget er å erkjenne nødvendigheten av å stille dem på nytt. Toneangivende filosofer i fortiden er utdatert. Dette vil vi skjønne dersom vi tar den investeringen det er å sette oss inn i hva som er tenkt, og hva som ledet frem til dagens tilstand. Men det er nok å si at både samfunn, kunnskap og teknologi har endret seg dramatisk i løpet av noen få generasjoner. Vi vet (om vi vil) mye mer om menneskenaturen. Vi vet mye mer om psykologi, om evolusjonsmekanismene som formet oss. Samtidig setter teknologien stadig større premisser for våre liv og vårt samfunn, på godt og ondt. Alt dette det nødvendig, og det setter oss i stand til å utforme modige nytenkende ideer på området. Hadde vi gjort dette for noen år siden, så hadde vi kanskje sluppet både valdrssaken og den tragedien som ledet frem til den … om vi ville.
• Sumaya Jirde Ali: I går bevilget jeg meg endelig tid til å gå, på nettet for få med meg Torp på NRK. Her er det den 20 år gamle somaliske Sumaya Jirde Ali som er gjest. Mye av dette handler om hetsen hun er utsatt for. Sammenhengen med filosofi er åpenbart. For å stabilisere dialogen må vi følge saklighetsnormene. En av dem er ad-hominem; personangrep. Refleksjonen er at personangrep ikke sier noe om saken, og det er kontraproduktivt fordi det skaper affekt, og forskning viser at affekt gjør oss dummere.
• Sumaya Jirde Ali 2: Sinnet mot Sumaya Jirde Ali kommer blant annet av utsagn som «Fu*k Politiet», «Fu*k Sylvi Listhaug». Dette har skapt sinne, og er brukt av nettstedet Resett.no, i en forholdsvis reflektert artikkel, men hvor kommentarfeltene flommer over av hets. Uansett modererte hun seg i samtalen med Torp. Det viser læring og evne til modenhet. Litt bedre filosofisk skolering i utgangspunktet, og hun hadde unngått denne «tabben».
• Sylvi Listhaugs monstre: Med det samme vi snakker om «Fu*k Listhaug», så penser vi raskt inn på en nylig debatt, da hun gikk ut og kalte pedofile for monstre. Også denne debatten er svært polarisert. Jeg har enda ikke hørt at Listhaug er rasjonelt konfrontert med dette. Hva ønsker hun å oppnå med dette? Tror hun at det blir færre overgrep av at hun sender ut slike signaler? Er det ikke å forebygge overgrep som er oppgaven hennes? Eller hva er målet? Hva er strategien? Hvilke mekanismer gjør at denne strategien fungerer? Ingen av de debattene jeg har sett har vært i nærheten av å stille de rasjonelle spørsmålene om dette. Bedre filosofisk skolering i samfunnet, og noen hadde vel kommet på å adressere det som er viktig i denne saken. Bedre filosofisk skolering hadde kanskje fått frem en etisk refleksjon på dette også. Er det greit å definere mennesker ut av menneskeheten? Det har blitt gjort før, og det har ført til folkemord. Enda en filosofisk refleksjon: Hva er det egentlig som motiverer her? Det mest nærliggende er den emosjonelle tilstanden vi kaller aggresjon. Her er en refleksjon som antyder at nettopp aggresjon er den sterkeste kjønnsdriften vi har, og at den er langt mer skadelig enn seksualdriften.
• Verdidebatt
  Jeg må jo ha vært ganske passiv produktiv i går, for i dusjen så fikk jeg også med meg en debatt i Verdibørsen 11/1 om «kvinner som hater menns nettdebatt». Denne samtalen handler om Vårt Lands debattforum, som heter verdidebatt, hvor det viser seg at 95% av debattantene er menn. Innføring av strengere regime med utkastelse, i forhold til dårlig oppførsel og manglende respekt for retningslinjer har ikke hjulpet på dette problemet. Så denne samtalen på verdibørsen dreier seg i all hovedsak om årsaken til at det er blitt slik. Det som spesifikt nevnes er at kvinner som våger seg utpå i dette, helt uavhengig av kompetanse opplever at de blir belært. Innleggene blir vrang-lest, og vridd over på menns favorittemaer. Denne debatten trigget meg til å reflektere over dette med spontan segregering og utvikling av separate kjønnskulturer. Kanskje har noe av problemet å gjøre med inkompatibilitet mellom manne- og kvinne-kulturer i vår tid. Det som oppfattes som belæring, er kanskje ikke det. Det kan være uttrykk for et annet perspektiv, men også det at menn kanskje i større grad er fokusert på å fylle enhver arena, der muligheten byr seg. Husk at dialog veldig ofte har innslag av rivalisering. En del av dette handler om «å vise seg frem», briljere med kunnskap og dype perspektiver. Vår kulturs rivaliseringsverktøy, handler ikke så mye om fysisk styrke, som det handler om kompetanse og oppvisning av intellektuell kapasitet.
  En filosofisk refleksjon over dette handler kanskje om, først å erkjenne at dialog ikke blir perfekt, men også om å utvikle kompetanse på hverandres kjønnskulturer, slik at man ikke misoppfatter noe som ofte bare handler om markeringer, som et utslag av å ville dupere meddebattantene fordi hun er kvinne. Jeg tenker også, at utfordringen, slik som den fremstilles på verdibørsen, virker som et luksusproblem. Responser på et innlegg kan være alt fra trolling, til ignorering, til vridning av tema, til Dunning-Kruger utfall, hvor vedkommende åpenbart ikke har peiling, men likevel utrykker sterke meninger, til den totale ignorering. Velg selv hva som er verst. En respons som legger mye i å forklare bakgrunn og struktur for et alternativt perspektiv, må da være gull verdt. For meg er det et uttrykk for likeverd. For det appellerer til fornuften, min evne til kognitiv forståelse.
  Men, dette løser selvsagt ikke problemet med spontan kjønnssegregering på verdidebatt.no.
• Polarisering
  I hele den vestlige verden, men særlig i USA og Canada, er det i ferd med å utvikle seg en tilstand av politisk polarisering. Unyansert kan det beskrives som en sterk ytre høyre, bevegelse, en like sterk ytre venstre bevegelse og et vakuum i sentrum. Høyresiden manifesterer seg i form av en høyrepopulistisk bølge, særlig i Øst Europa, men hvor den sterkeste manifestasjonen er valget av Donald Trump i USA. Venstresiden manifesterer seg mest i forhold til at de dominerer media, universitetene, akademia og ved at de ofte dominerer den politiske dagsorden ved sin medie-dominans. Synlige manifestasjoner er politisk korrekthet, stadig sterkere språkkontroll, og ikke minst METOO kampanjen.
  Mens jeg, på fritiden skriver denne bloggen, så befinner vi oss i skrivende stund midt i en gryende regjeringskrise. Igjen er det Sylvi Listhaug som er i fokus. Den prosessen vi når ser utspille seg blant politikerne kan karakteriseres med ett ord: uverdig.
  Vi har et spill blant våre mest sentrale politikere som har lite med politikk å gjøre, men som ligner mer på en barnehage. Listhaug gikk ut i sosiale media hvor hun sier at AP er mer opptatt av terroristers rettssikkerhet, enn av samfunnets sikkerhet. Jeg har jo nevnt Listhaug før, og hun må jo regnes som et geni på retorisk emosjonell kommunikasjon. Innholdet i spillet handler altså om emosjonelle utsagn, fornærmelser, krenkelser, ydmykelser og personangrep. Alt dette er ingredienser i æres kulturens sosiale spill. «Si unnskyld», «unnskyld», «det er ikke godt nok, si ordentlig unnskyld» … Noen som har hørt slike spill i barnehagen før?
  Hva har dette med filosofi å gjøre? Svært mye. Listhaugs utsagn i sosiale media, er ikke mye å skryte av sosialt sett. Men så kommer altså Støre og sier at dette blåser liv i det samme hatet som førte til 22.juli terroren. Har han rett? Sannsynligvis. Hvorfor? Fordi en stor nok andel av befolkningen ikke er i stand til å absorbere Listhaugs utsagn, uten å lese et rent emosjonelt budskap ut av dette: Hat
  Hva kommer det av om ikke det handler om manglende evne til refleksjon? Det er det ikke mye kognitive ressurser investert i dette. Ville innsats på god dannelse, som inneholder kritisk tenkning, historiekunnskap, evne til nyansering, kontekstfleksibilitet, prosessforståelse osv. fått færre til å dra frem en steinalders ryggmargsrefleks i form av hat?
  Og med det samme vi er inne på befolkningens absorbsjonsevne, så handler dette også om sosiale media. Er vår befolkning moden nok til å absorbere mulighetene ny teknologi gir, uten å gå bananas? Man gir jo ikke en treåring tilgang til et maskingevær.
  Mye tyder på at sosiale media er en del av de mekanismene som driver oss mot polarisering. Det handler om oppmerksomhetsøkonomien. Din og min oppmerksomhet er blitt handelsvare. Den er kuppet av kommersielle interesser. Vi har lenge visst at det som fenger vår oppmerksomhet er emosjonell retorikk. Et kommersielt drevet media, sosiale media, og liker-klikk, driver kulturen inn i et spor hvor fornuften legges brakk, og konstruktiv dialog blir politisk ukorrekt.
  Dette ødelegger arenaer for konstruktiv dialog, hvor meninger kunne brytes. Kulturen er på tur inn i et spor hvor uenighet betyr fiendskap, og fiendskap betyr konflikt, og hvor enhver uenig skal overdynges med ukvemsord og demonkarakteristikker. Dette blir det polarisering av. En hver nyansering, blir enten sett på som tannløs, svak eller kjedelig, eller bedømt som politisk ukorrekt.
  Summen av dette er nettopp polarisering. Man kunne jo håpe på et mindre eksplosivt norsk folkelynne kunne demme opp for alt dette, og bli en motkraft. Kanskje vi burde ta oss en «annerledesland»- identitet likevel, slik at vi ikke importerer den sterke polariseringen som ellers rir den vestlige verden.

Så hvorfor bør vi ha større innslag av filosofi i skolen? Svaret er enkelt: Vi lever i et demokrati. Det betyr ikke bare stemmerett. Her følger også plikter med. Det bør ligge mer refleksjon enn aggresjon, sympatier eller antipatier bak, når vi avgjør vår stemme. Når jeg avgir stemme, så handler det ikke bare om meg og mine følelser, men om mine medmennesker, mitt samfunn, våre etterkommere, ja hele verden. Det er egentlig litt av et ansvar. Og kom ikke til meg å si at dette er noe vi bare tar «på magefølelsen».  Kanskje er det slik, som jeg nevnte i innledningen. Når forekomsten av dannelse, refleksjon og kritisk tenkning kommer under en viss grense, så vet vi ikke av før vi har valgt bort demokratiet og alle viktige verdiene som alt dette innebærer. Hva vi får i stedet? Det tror jeg blir tilfeldig. Men sannsynligheten er stor for at det er en negativ sosial arv vi uforvarende kan gi videre til våre etterkommere. Er det det vi vil?

Vær så snill! Er det ikke noen oppegående forfattere, psykologer eller sosiologer som kunne skrive en bok med denne tittelen? Ideen dukket opp da jeg snappet debatten mellom Jordan Peterson og Cathy Newman på Britiske Channel 4

Jeg elsker debattanalyse. Det er egentlig sjelden vare. Men denne videoen er altså sett over 5 millioner ganger på Youtube. Kommentarer har flommet over, og etter hvert har mange kjente Youtubere lagt ut sine analyser og kommentarer. Min første innskytelse var å kaste meg over dette, med en utfyllende debattanalyse. Det viser seg helt overflødig. Andre har gjort dette, langt bedre en jeg kunne prestert. Det som er så fantastisk med det er alle de utallige vinklingene på dette, og hvilken livsvisdom som kan høstes ut av det. Jeg må dessverre si at det meste av kommentarer og innslag har en slagside. Cathy Newman kommer dessverre ikke godt ut av dette, og jeg savner selvsagt noen som tar til motmæle, ikke med slagord, men med saklig argumentasjon. Selvsagt har Newman sine støttespillere på twitter og facebook. Men det har dessverre ikke jeg fått sett så mye av.

Men la meg først begynne med å si litt om Jordan Peterson. Kortversjonen er at han er fra Canada, professor i psykologi, med årelang klinisk erfaring. Han fikk for alvor fokus på seg da han la ut en serie med videoer hvor han kritiserte et canadisk lovforslag om transkjønnedes rettigheter (Bill C16). Oppsummeringen av denne kritikken dreier seg om at han nekter å etterleve lovens påbud om egne tituleringer av transkjønnede. Det tilsvarende på norsk er vel pronomen av type hen (i stedet for hun og han). Dermed hadde han lagt seg ut med hele den canadiske og amerikanske venstre-elite.

Personlig må jeg innrømme å ha vært nok så fokusert på Jordan Peterson, det siste året. Jeg har fulgt ham, på Youtube og i debatter og i utallige foredrag. Og han har gjort et sterkt inntrykk på meg. Dette er på tross av at vi på noen områder nok har temmelig forskjellig ståsted. Han tror på Gud og kristendom, noe jeg ikke gjør. Og han er en sterk forsvarer av alfa-mennesket, noe jeg nok har et mer nyansert syn på. Og jeg har ingen motforestillinger mot å titulere transkjønnede som de måtte ønske. Men her tenker jeg at Petersons syn er mer nyansert enn som så. Han er på ingen måte, hverken transfob, homofob, sexist eller rasist, på tross for at han beskyldes for alt dette. Dette handler i stor grad om at det politiske klimaet i USA og Canada er sterkt polarisert. Det er for øvrig en utvikling jeg frykter skal komme her til lands også.

Men Jordan Peterson har definitivt lagt en demper på min egen «alfa-fobi», og han har maktet å åpne øynene mye mer i form av respekt for troende og ikke minst de gamle myter og tekster de bygger på. Og han har åpnet øynene mine for Carl Gustav Jung, den sveitsiske psykologen som utviklet ideene om arketypene, og hvordan dette kan anvendes til å trekke dypere arketypiske forestillinger ut av de gamle tekstene. Dette er et lag, som er dypere og mer grunnleggende enn det prester og teologer har maktet å få ut av dette. Men det er et annet tema.

Men temaet nå er at revolverjournalisten Cathy Newman hanket Peterson inn i sitt studio. Jeg oppfatter henne for å være radikalfeminist, både på den måten hun fortolker Peterson, og gjennom de teknikker hun bruker for å innpasse ham i sin ideologiske form, som demonisert fiende. Men kanskje er dette rått parti. Peterson er klinisk psykolog, med flere titalls tusen timer bak seg. Han forteller i ettertid at Newman før intervjuet virket vennlig og behagelig, men at hun i det sekundet kameraet gikk på endret seg fullstendig. Da våknet psykologen i ham. En erfaren revolverjournalist med skitne metoder, opp mot en enda mer erfaren og lynskarp psykolog, er det rått parti? Sannsynligvis. Newman viste seg å hamre løs et utall ganger med akkurat samme trick.  Det kan kanskje kalles for «så du sier at …» tricket. Det innebærer at hun konsekvent mistolker Petersons utsagn på den verst tenkelige måte, så langt ut og bortenfor at Peterson får problemer med å forholde seg seriøst til det. På et sted i videoen klarer han ikke å la være å le rett ut, og påpeke det. Men debattens høydepunkt kommer på når det nærmer seg slutten. Her presterer altså Newman å konfrontere Peterson med følgende: «Hvorfor skal din rett til ytringsfrihet trumfe en transpersons rett til ikke å bli krenket?» Her er det åpenbart at Newman beskylder Peterson for noe hun holder på med akkurat i dette øyeblikk. Peterson påpeker akkurat dette, og det setter Newman ut for en stakket stund. Akkurat det øyeblikket fungerer vel som omtrent som når hjemmelaget skårer et nydelig mål.
Hele intervjuets dummeste spørsmål kommer like etterpå, og må betegnes som et regelrett selvmål. Og dette skal vi bruke litt tid på. Peterson blir konfrontert med at han snakker om at selv hummere organiserer seg i hierarker. Peterson kommer med en forklaring som gir mening, i alle fall for en biologiinteressert person som meg. Dette handler egentlig om menneskets tendenser til akkurat det samme. Vi organiseres oss spontant i hierarkier. Det springende punktet er hvorfor det er slik. Her bruker Peterson hummeren som eksempel på at dette er en tendens som forekommer svært ofte i naturen, og som har eksistert lenge før mennesket oppstod. Han trekker sammenligninger mellom måten sentralnervesystemet fungerer, som for å understreke at dette er svært gamle mekanismer.

Intervjuets dummeste spørsmål, forteller oss at enten skjønner hun absolutt ingenting av dette, eller så er hun kun ute etter å diskreditere. Hun spør: «Så du sier at vi burde organisere vårt samfunn slik som hummere gjør?»

Her vil jeg hoppe ut, og ta fatt i noe som jeg tenker er en radikalfeministisk grunntone. Dypest sett handler dette om det jeg har kalt for vinduet for fordømmelse. Det handler om spenningsforholdet mellom fordømmelse og forståelse. Jo mer vi forstår jo mindre blir rommet for å fordømme. Den radikalfeministiske analysen inneholder en generell anklage mot menn. Hva er årsaken til tingenes begredelige tilstand? Den urgamle responsen er å koble dette opp mot «agenter», altså noen, i stedet for noe. Islam går faktisk så langt at man tilskriver Allah absolutt alt av hendelser. Poenget er å påpeke at denne tendensen til å fortolke alt som noens handlinger, er urgammel. Derfor er det en naturlig primærrespons å oppfatte at alt som skjer er noens vilje. Det fører igjen til den nærliggende tendensen til at all ulykke er noens skyld eller feil. «Det er noen som vil dette. Det finnes onde krefter blant oss». Det gamle testamentet i Bibelen er fullt av historier om ulykker, som enten Gud eller Satan står bak, eller mennesker som enten har provosert Gud, eller gått i ledtog med Satan. Dette skaper igjen en utmerket arena for det anklagende mennesket. Man slår tre fluer i en smekk. Man får ryddet noen man ikke liker av veien, man får aggressiv utløsning, og man har gjort tiltak som løser problemet. Denne siste varianten blir da også med på å skape en illusorisk trygghet.

Jeg vil også skyte inn noe annet, som er en del av denne diskusjonen. Det handler om forskjellen mellom like muligheter og likt utkomme. Om noen med like muligheter oppnår ulikt utkomme, hvordan forholder vi oss til det? Her beveger vi oss inn på akkurat det samme spenningsforholdet mellom fordømmelse og forklaring. Dersom utkommet er ulikt, er det noens vonde vilje, eller bør vi lete etter en årsaksforklaring? Og det er her jeg overraskes, eller rett og slett spekulerer i om at årsaksforklaringen faktisk ikke er så nærliggende for alle, som den er i mitt eget mentale landskap. La oss ta et banalt eksempel. Du setter en gruppe barn til å løpe 60-meteren. Og resultatene fordeler seg fra 7 sekunder opp til nesten 12. Så kan jo noen tenke at dette er jo ikke rettferdig. Hvorfor skal vi rangere barn på denne måten? Hva med de som havner nederst? Hva gjør vi med det? Den vitenskapelige fremgangsmåten ville være å se på årsaker til problemet. På den måten kunne man kommet opp med variabler som kan påvirkes, som f.eks. trening, motivasjon, ernæring osv. På den måten kunne man langsomt ha forbedret prestasjonene til mange barn.

Men den andre måten å tenke om dette på er å legge skylden på den idioten som fant på å bruke stoppeklokke til å måle prestasjonene. Han får sparken, klokka kastes og alle barn får notert 8 blank, uansett hvor raske eller langsomme de måtte være.

Eller vi kan være mer sofistikerte radikalfeminister og måle gjennomsnittet pr kjønn. Man oppdager at guttene kommer bedre ut. Det er kjønnsdiskriminerende, slik at vi reduserer resultatet for noen gutter og gir det til jentene slik at gjennomsnittet for jenter blir likt med gutter.

Eksemplet fra virkeligheten handler om læreren som akkurat hadde lært om bell-kurven for fordeling av karakterer mellom elever. Så når han hadde prøve og de fleste elevene skårer bra, så fordeler han likevel karakterene slik at noen, som egentlig kvalifiserte for G, fikk LG slik at fordelingen i klassen skulle stemme med landsgjennomsnittet.

Et annet banalt eksempel er kortspill. Vi får utdelt noen tilfeldige kort, og med de skal vi spille et spill. Det som avgjør spillet er hvilke kort vi får, kombinert med hvor flink vi er til å spille dem. Selvsagt ville vi sett rart på mennesker som ikke analyserer sine egne kort, og samtidig bare spiller dem tilfeldig. Selvsagt vil de tape hver gang. Og på toppen av det hele klager de på at det er urettferdig at de taper hver gang. Kanskje de skaffer seg en megafon, en masse støttespillere som roper og bråker helt til vi forandrer resultatlisten slik at det blir likt for alle. Dette er igjen et banalt eksempel. Og det antyder effekten av å realitetsorientere sin virkelighetsoppfatning (studere kortene), og tenke ut strategier, på bakgrunn av dette (rasjonalitet). Dette må da ses i kontrast mot det å bare diktere resultatene (ved hjelp av makt og juks).

Jeg assosierer mye av dette med en ukritisk vekt på symptomer, med tilsvarende blindhet for årsakstenkning. Det er som om du har feber, så tar du en paracet og feberen forsvinner, så tror du at du er frisk. Nei, du er ikke frisk, du har bare tatt bort symptomet.

Så Cathy Newman gir inntrykk av ikke å forstå at Peterson forsøker å forklare vår tendens til hierarkisk organisering med urgamle biologiske tilbøyeligheter (studere kortene, realitetsorientere virkelighetsoppfatningen). Måten hun stiller spørsmålet på gir inntrykk av at hun oppfatter at dette er Petersons begrunnelse for hvorfor han vil at vi skal organisere oss som hummere gjør. Hun gir inntrykk av at hun ikke klarer å se forskjellen på årsaksforklaringer og normative utsagn. Dette siste vitner jo nettopp om et overfokus på at tingenes tilstand alltid er resultat av noens vilje. Hun forveksler realitetsorientering av virkelighetsoppfatning, med at utsagnet handler om forsvar for et standpunkt (Som Peterson ikke har gitt uttrykk for). Det som egentlig handler om forøket på å etablere en felles referanseramme for å analysere og forholde seg til problemstillingen, mistolkes til å handle om en forsvarstale for noens vilje. Og disse «noen» er i radikalfeministenes forestilling, menn som med konspirativ vilje forårsaker alt dette og som bevisst holder kvinner nede.

Kanskje, jeg sier bare kanskje, for her er jeg på tynn is. Men evnen til å observere et system, analysere det, forstå det og lete etter variabler som kan påvirke det, og manipulere gjennom dette, er kanskje mer en manneting? Petersons resonnement er et forsøk på å bringe til torgs en forståelse av hvordan ting er, ikke nødvendigvis hvordan de bør være. Dette er ikke en slutning fra er til bør. Det er et forsøk på å si: Slik ser kortene våre ut. Det er dette vi har å rutte med. Så kan vi begynne å tenke på, ja men hva kan vi gjøre med dette? Først etablere virkelighetsforståelsen. Deretter bli enige om mål, så kan vi foreslå strategier for å komme dit. Alt dette kan vi være uenige om. Men det er kontraproduktivt å blande dette sammen.

En refleksjon man kan ta seg er forskjellen på et lite barns forhold til sine foreldre, kontra en moden person som er ute i skogen og nådeløst overlatt til å basere seg på egne ressurser for overlevelse. Det lille barnet kan leve med en forestilling om foreldrenes allmakt. Alt det som skjer er et resultat av foreldrenes vilje. Dette er magitenkning. Det ligger en trygghet i dette. Barnet oppfatter seg som elsket av foreldrene, og foreldrene er allmektige. Derfor er barnet opplever barnet trygghet og forventinger om at godene kommer på løpende bånd, på foreldrenes vilje.

Det modne mennesket som er alene ute i skogen, og kun kan basere seg på egne ressurser, vil neppe overleve dersom vedkommende er en magitenker. Det som kreves er ingeniørtenkning. For å overleve i naturen, må du etablere forståelse; hvordan naturen er, hvordan den virker, og hvilke påvirkningsmuligheter jeg har.

Dette antyder en fundamental mentalitetsforskjell på mennesker som oppfatter seg selv som det jeg kaller for berettiget, altså en relasjon til en overmakt som leverer godene og tryggheten, opp mot mennesker som produserer godene og tryggheten. Den første varianten er sosialt orientert, og mangler kanskje kompetanse på ingeniørtenkning, i det hele tatt det å analysere, forstå og manipulere prosesser. Tenk over det: Det å legge en så entydig skyld på alt som er galt på mannen, samt å klandre menn for dette, alt dette baserer seg jo på den forestillingen at menn har makt og evne til å løse all verdens problemer; allmakt. Det klanderverdige i dette må jo da være at menn «vil ikke», noe som da blir stående som mannens moralske problem. Dette er noe menn kan (de er allmektige), men de vil ikke (fordi de er umoralske). Og for dette kan da menn, som kollektiv gruppe ansvarlig-gjøres. Når jeg har formulert det slik, så handler kanskje dette om en underbevisst forestilling som er med på å drive denne fortellingen. Det er det jeg kaller for arketypen om alfa-hannen.

Summen av dette skaper en nesten biologisk tendens til feilkommunikasjon mellom det maskuline og det feminine. Når Peterson søker å etablere forståelse og utvikle en felles virkelighetsoppfatning, som de to sammen kunne forholde seg til, ha som utgangspunkt og så videre være sammen om spørsmålet «Hva gjør vi med dette»? Så mistolker Newman dette som Petersons forsvar for å opprettholde tingenes tilstand (altså forsvar for et standpunkt). Denne kommunikasjonen blir dermed fatal. Og det kan kanskje uttrykkes best på den måten som Peterson gjorde det i en lengre video hvor han analyserte deler av dette intervjuet. Her sier han noe som jeg anser som et øyeblikk av stor visdom, nemlig at han på ingen måte anser dette som en seier, men heller som et tap for alle sammen. Fordi det fant ikke sted noen reell dialog mellom to mennesker. Det som skjedde var et typisk slag i dominanshierarkiet. Jamnfør min refleksjon om forskjellen på symbolspråk og signalspråk. Dette var en kamp, ikke en dialog.

Men, når vi først er inne på hierarkier. Først vil jeg påpeke at både kvinner og menn spontant strukturerer seg i hierarkier. Noen ganger, ofte i litt eldre kulturer, men også i barnekulturer så finner vi spontan kulturell kjønnssegregering. Selvsagt finner vi i slike jente- og kvinne-kulturer, akkurat det samme mønstre. Det finnes alfa-kvinner på topp og så videre nedover i rekkene. Kvinner er dominante så det holder. For noen år siden leste jeg om merkevesker. Jeg fikk bakoversveis av å få vite at enkelte av dem koster flere titalls tusen kroner. Jeg klør meg i hodet over en kvinne som er villig til å betale 40000 for en veske, som nesten kunne blitt erstattet med en plastpose (slik mange kvinner bruker veskene sine). Men jeg er mann med et snev av Asperger. Jeg tenker i funksjoner, og forstår ikke at kvinner bruker disse veskene til å «flashe» med. De flasher veskene for å dominere hverandre. Og dette stikker meget dypt i kvinnekulturen. Om det er noen som innbiller seg at ungjentene fyller seg med Butinox, og sparer til «ny rumpe» på 18-årsdagen, at dette handler om å imponere menn, så kan den myten avlives her og nå. Dette er den biologinære effekten av kvinner med så store ressurser at dominans-prosessene går amok, rett og slett.

Så vi har hierarkier blant menn, og blant kvinner. Og, i alle sammenhenger hvor vi blandes, så er det på ingen måte slik at alle menn befinner seg øverst og kvinnene nederst. I alle sosiale strata finner vi både menn og kvinner. Og innenfor hvert stratum finnes egne hierarkier. Den eneste forskjellen er at gjennomsnittsfordelingen er forskjellig. Menn har større spredning. De er i flertall, både øverst og nederst i hierarkiet.

Realitetene er ganske så forskjellig fra det patriarkatet som radikalfeministene beskriver.

Jeg vil også kommentere et forhold som jeg ikke har sett noen andre har kommentert. Det er fokuset på lønnsgapet iblant programledere i BBC og på at av de hundre viktigste toppstillinger i UK, så innehar kvinner bare 7 av dem. I ettertid har det vært en oppvask rundt lønnsgapet. Og flere av de best betalte mannlige programledere har gått med på kraftige reduksjoner i sine lønninger som et offer for å komme dette lønnsgapet imøte. Lønnslistene har vært i media, og det er åpenbare kjønnsforskjeller som ligger i dette. Men, til forskjell fra den snevre radikalfeministiske fortolkningen så er jeg mer nysgjerrig på å lete etter dypere forklaringer på dette. For jeg tror ikke på at kjønnet på en så direkte måte dirigerer lønnsfastsettelsen. Da tror jeg på en mer sofistikert utgave av Petersons forsøk på å forklare dette, nemlig at de egenskaper som ender opp med å påvirke lønnsnivået i positiv retning er noe som menn i gjennomsnitt har mer av enn kvinner. Peterson baserer seg på vitenskap, så han kan ikke spekulere slik jeg kan gjøre. Og da er det denne en egenskap som er en typisk alfa-egenskap, som slår til. Det handler rett og slett om evnen til å være mer direkte, kravstor og storforlangende, noe som igjen avspeiler at alfa-menn tenderer til å ha en nærmest narsissistisk overtro på egen fortreffelighet. Dette avspeiler en vekselvirkning av hva de tror om seg selv, og hva omgivelsene tror om dem. Jeg tenker også at dette er en del av det jeg kaller for alfa-attraksjon, og at alfa-menn, i gjennomsnitt har mer av dette enn alfa-kvinner. Og her hjelper naturen dem på vei, både i form av høyde, stemme, utstråling av styrke, trygghet og status. Ingen kommer jo inn som programleder i BBC uten å ha slike egenskaper.

Er dette rettferdig. Selvsagt ikke, eller …? For et menneske som slår så hardt an på bølger av alfa-attraksjon er gull verdt for en mediebedrift. For det er definitivt med på å profilere bedriften og betyr nesten alt for hvordan programmene som skapes blir mottatt av publikum. Den biologinære linsen som de som bedømmer dette, ser dette gjennom er jo den samme linsen som publikum vil ha. En unnselig programleder, som flakker med blikket og har et kroppsspråk som «ber om unnskyldning for å være til», vil aldri kunne bli populært i massemedia, uansett hvor bra programkonseptet er. Jeg relaterer dette til massesuggesjon, og det jeg kaller for beatles-effekten. Og her vet vi at menns slagkraft overgår kvinnens. Er det noen som noensinne har observert tilsvarende effekt som det vi i dag ser med f.eks. Justin Bieber, eller våre egne Marcus & Martinus? Jeg sier ikke at det ikke kan skje. Men jeg har ikke sett dette enda, med et tenåringshysteri på samme måte som dyrkingen av mannlige idoler.  Og det er et tankekors, og det krever analyse og forklaringer. Dette kan være en faktor som spiller inn.

Så har vi dette med topplederstillinger i næringslivet. Bare en liten prosent av dem er kvinner. Vi ser det samme her til lands. Hva kommer det av? Jeg skal ikke gå dypere inn i det spørsmålet, annet enn at begge disse to sakene, som hun jo bruker mye tid på i intervjuet, har et karakteristisk fellestrekk. Det er overfokus er på topp-eliten. Dette er noe jeg tidligere har påpekt, og jeg vil antyde det så sterkt at mye av radikalfeminismen er mannsklasseblind. Hundre eller to hundre topp-lederstillinger, og et titalls glansbilde-stillinger i BBC, dette angår en så liten del av den totale befolkningen at det er irrelevant. Vi er ikke i nærheten av å rekke opp til en promille. Dette er elitens dekadente problemstillinger, og det er irrelevant både for Jørgen og Jørgine Hattemaker. Lengre nede i systemene er lønnsnivåene langt bedre regulert. Og her er kjønn, lovpålagt og avtalemessig radert bort. En kvinnelig trikkefører følger akkurat samme tariff som en mannlig. Den kampen er vunnet for årtider siden, og det gjelder garantert også i UK.

Det mønstret, vi ser her, er etter min mening et typisk radikalfeministisk trekk. Og det er biologinært. Fokus er på alfa-menn, og dette får en løs ureflektert generalisering til å gjelde alle menn. Alfa-menn er maktmennesker, de er kravstore. Her er det flere psykopater og narsissister enn i gjennomsnittet av befolkningen. Jeg tenker at en uforholdsmessig stor del av den radikalfeministiske analysen baserer seg på alfa-hannen, som modell for menn. Det er en generalisering som er bevisstløs, og helt uten vitenskapelig belegg. Det er herifra forestillinger om menn på makt-toppen, på dominanstoppen, på psykopat-toppen, og med særegne privilegier, kommer fra.

Nå er jeg ikke så bastant at jeg vil hevde at dette er noe som gjennomsyrer all feministisk teori, og at her selvsagt eksisterer refleksjoner som også er analyser som ser Jørgen Hattemaker. Det jeg påpeker er at dette er det som slår gjennom, får oppmerksomhet og som når gjennom til den store massen av hverdagsmennesker. Og det har ingen relevans. En intervjuer, som genuint er opptatt av kvinner og kvinners kår i verden, ville aldri ha brukt energi på å sentrere halve intervjuet på hennes eget dekadente smale navlebeskuende lille verden. Kanskje ikke en gang på UK’s arbeiderklassekvinner, for selv disse er langt mer privilegerte enn sine medsøstre i Midøsten, Afrika og i Sør-amerika. Hvorfor er de overhodet ikke innom at det faktisk talt sitter flere titalls kvinner fengslet på livstid i El Salvador, mer eller mindre urettmessig beskyldt for abort? Her om dagen snappet jeg opp, en sak hvor en allerede hadde sittet i 10 år, hun var dømt til 30. Men de jobbet med å få saken hennes opp. Hun hadde mistet barnet i 9 måned, og blitt beskyldt for å ha prøvd på abort. Hvem ville ventet til 9-ende måned, dersom det var planen å ta abort? Så her er det mye grums å ta tak i. Når hører vi at radikalfeminister engasjerer seg i slike saker, kvinners kår i Somalia, i Saudi Arabia, i IS? Flere kvinner sitter nå i dette øyeblikk fengslet i Irak, hvor deres eneste forbrytelse er å ha vært gift med medlemmer av IS, ofte tvangsgiftet. De risikerer å bli hengt. De er gravide og de har barn med seg i fengslet.

Poenget er at radikalfeminister, på en underfundig måte har fredet kvinners kår i andre kulturer. Noe av dette kan nok tilbakeføres til postmodernistisk tankegods, se her og her. Andre kulturer enn den vestlige er hellige for dem. Dette er kulturrelativisme. Så her ligger kanskje noe ideologi under. Men kom ikke til meg, og proklamer en genuin omtanke for kvinner generelt. Radikalfeminismen er en dekadent, navlebeskuende bevegelse med overfokus på seg selv, og sitt eget smale fokus oppover på vår egen vestlige elite. Og dette intervjuet er et klasse-eksempel på akkurat den trenden.

Når alt dette er sagt, så er min helhetlige bedømmelse av intervjuet ikke så negativt som flertallet på nettet vil ha det til. Jeg kaller Cathy Newman for revolverjournalist. Men samtidig synes jeg hun, særlig i den første delen av intervjuet får frem et ganske nyansert bilde av Peterson. Hun avbryter ikke mye, stiller konstruktive spørsmål og lar ham snakke. Kanskje kan man også si et det er naturlig når Peterson er så omstridt som han er, at hun stiller skarpe spørsmål. Den berettigede kritikken handler for meg om at hun overdriver dette og er usedvanlig urimelig, samt at vinklingen er en typisk snever radikalfeministisk linse.

Så langt selve intervjuet. Men det som kanskje har vært mest givende og underholdende for meg er som sagt alle analysene i ettertid. Her er det mye å hente for en sugen tenker som meg. Over tid har jeg samlet opp noen videoer om dette temaet, som jeg har oppfattet som interessant eller i alle fall underholdende. Det var min store youtube-helt, Gad Saad, som først gjorde meg oppmerksom på denne. I tillegg til å være en meget reflektert tenker, opptrer han også satirisk. Så mitt første møte med dette var satire. Og han fortsetter dette:  Saads satire, eller harselas med Newman. Og det var nok til at jeg ble nysgjerrig, søkte opp originalen, og tok det derifra.

Så dukket denne analysen opp. Den er lagt ut av Scott Adams, mannen som er kjent for å ha skapt tegneseriefiguren Dilbert. Adams opererer med en hypotese om at Newman avslører en kombinasjon av kognitiv dissonans og hallusinasjon. Den kognitive dissonansen kan relateres til konflikten mellom den virkelige Peterson, som sitter der foran henne, og hennes forstilling basert på radikalfeministisk hat og demonisering. Det han hevder er at hver gang realitetene nærmer seg, så erstatter Newman, dette med en hallusinasjon. Denne hallusinasjonen er da en ubevisst mental respons som gjenoppretter ubehaget skapt av kognitiv dissonans. Jeg vet ikke om jeg hundre prosent kjøper denne analysen, selv om jeg er åpen for den. Han hevder at Peterson har samme analysen. Det har ikke jeg sett. Tvert imot legger Peterson frem en analyse basert på Jungs teorier i denne videoen. Men Adams refleksjon går litt videre i en retning som jeg ikke kan la være å kommentere. Da snakker vi egentlig om vitnepsykologi. Når noe skjer, så kan vi bli skremt av hvor forskjellig vi kan oppfatte det. Adams bruker den nylige kontroversen rundt Donald Trumps angivelige «shithole»-betegnelse på enkelte land han liker dårlig. Poenget er at selv om personer som var til stede i samme møte har forskjellige oppfatninger om hva Trump egentlig sa, så behøver det ikke å bety at noen av dem lyver. Vår hukommelse er upålitelig, og vår oppfattelsesevne er upålitelig.

Her kan jeg spe på med en historie fra eget liv, hvor jeg i en samtale sa noe som jeg umiddelbart skjønte ble feiloppfattet. Det skapte umiddelbart en amper stemning i samtalen. Opp i disse tumultene så sier min samtalepartner noe slikt som: «Ikke unnskyld deg! Jeg hørte hva du sa». Det fikk meg senere til å reflektere over hvor blind vi kan bli i forhold til å erkjenne svakheten i våre egne sinn. For det første er troen på at man husker ordrett hva en person sa, en overtro. Forskning burde være nok til at vi alle venner oss til å reservere oss mot hukommelsens upålitelighet. Hva skjer når vi hører en annen si noe? Vi hører ordene (signalstrømmen), vi fortolker ordene, deretter skaper vi oss en forestilling om den mening som er formidlet. Når vi deretter skal gjenskape dette i minnet, så er det ikke bare en kopi av signalstrømmen som ligger der. For det er det ikke. Minnet gjenbrukes. Så vår fantasi setter sammen rester av signalstrømmen med forestillingen om mening, så kodes dette over i nytt språk. Det er det vi husker. Derfor preges det vi hører, av hva vi tror, vår dårlige hukommelse, vår fantasi og fargede fortolkning. Så selv om min venn mot formodning, ordrett husket hva jeg sa, så kan fortolkningen gå fullstendig feil, slik at formidlingen av mening fra A til B, feilet. I faget «dialog» er det meget viktig å være klar over denne utfordringen.

Og da, for å komme tilbake til Peterson/Newman, så kan åpenbart noe av forklaringen handle om at Newman lider av en ekstrem bias i sin fortolkning, at hun faktisk gjengir det hun fortolker, med egne ord. Jeg tenker at denne effekten også gjør seg gjeldende. Men så tenker jeg at hun også er revolverjournalist. Noe av dette gjør hun med vilje. Hun møtte selvsagt vel forberedt til dette intervjuet. Hun hadde nok en del spørsmål klare, og styrte samtalen i en slik retning at det skapte situasjoner hvor hennes ferdiglagede spørsmål nesten passet. Sannsynligheten er nok en kombinasjon.

Neste video ut er enda en av mine store Youtube-helter, Karen Straughan. Og hun er virkelig en helt, fordi hun selv er kvinne men står selv i spissen for forsvaret av den massive anti-manns bevegelsen som radikalfeminismen har skapt. Straughan viser seg ikke bare å ha en lynskarp tunge, hun er også svært godt informert, velartikulert med svært god innsikt i hva hun snakker om. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for nettopp kvinner som reiser seg og tar denne kampen. For de får selvsagt mye juling på sosiale media. Jeg tar av meg hatten. Vi trenger slike våpendragere som Straughan. Jeg anbefaler å se videoen i sin helhet. Straughan gir alternative svar på de utfordringer Newman serverer, ikke til kritikk for Petersons svar, men kanskje mer som en kvinne møter en kvinne. Og hun er ufattelig slagferdig. Men kanskje det beste høydepunktet er her (og ca. 5 minutter fremover). Dette er et moralsk høydepunkt hvor Karen Straughan makter å påpeke det fundamentalt umoralske i radikalfeminismens ideologi; nemlig den totale ignoreringen av noe annet enn snever egeninteresse. Så fortsetter hun å påpeke hvor kontraproduktiv, ignorant og destruktiv denne holdningen er. Dette setter hun på spissen og påpeker både det moralske ansvar vi har, og hva vi alle kan tjene på å hjelpe hverandre frem, og avdempe konfliktnivået som radikalfeminismen så sterkt forsøker å blåse opp.

Så kan jeg ikke la være å si litt om dette (og ca. 1 minutt fremover). Diskusjonen handler om lønnsgapet blant programledere i BBC, og Newman påpeker at Petersons respons virker provokativt. Som Straughan påpeker, så er det jo å snu saken på hode. For når, Peterson hevder at kjønn bare står for en liten del av forklaringen – han snakker jo nå generelt, og ikke nødvendigvis om BBC spesielt – så innebærer den forklaringen en forståelse som undergraver radikalfeminismens fordømmelse av menn. Og her setter Straughan fingeren på den egentlige drivkraften i hele den radikalfeministiske bevegelsen: aggresjon.  Det er ikke bare jeg som ser dette. Andre enn meg, til og med kvinner ser dette også. Den radikalfeministiske bevegelsen er i all hovedsak aggresjonsdrevet. Og siden forståelse og fordømmelse er motsetninger, så er dette et nullsumspill. Jo mer vi forstår, jo mindre aggresjon, og motsatt. Kan du se hvordan dette resulterer i en drivkraft i retning av anti-vitenskap og en uvilje mot realitetsorientering? Kan du se den antivitenskapelige drivkraften i den radikalfeministiske bevegelse? Dette er basert på sinne. Og alt vi vet av historiske forløp til folkemord, er nettopp basert på sinne. Derfor bør vi ha øynene åpne for den destruktive og negative trusselen fra denne bevegelsen.

Siste kommentar er Straughans respons på «hummer-argumentet». Det handler igjen om min beundring for Karen Straughan. Hun viser en slik ufattelig innsikt og evne til å formidle denne forståelsen i et kortfattet krystallklart språk. På et par setninger klarer hun å formidle at det eneste som er sosialt konstruert er det radikalfeministiske eventyret om menns oppfinnelse av hierarkier, og den enøyde forståelsen av slike, som patriarkalsk drevne sosialt konstruerte strukturer. Men igjen, som jeg har vært inne på før: realitetsorientering er en trussel mot radikalfeminismen. Så jeg tenker at en slik erkjennelse vil bli imøtegått med alle midler, fordi det passer ikke inn med kampen, med aggresjonen, eller karrierene til dem som tjener grovt på å lukke våre øyne. Det er derfor jeg har ført radikalfeminismen opp på listen over antivitenskapelige bevegelser.

Neste video ut er et intervju med den danske psykologen Louise Mazanti. Her vil jeg begynne med å konstatere hvor verdifullt det er når reflekterte kvinner observerer, analyserer og setter ord på en slik prosess. Jeg tenker, at for oss menn, jeg skal ikke snakke på vegne av alle, men i alle fall for meg, så er dette en unik mulighet til å få del i intellektuell innsikt sett med kvinnelinser, i alle fall så langt det er mulig for en begrenset mann. Igjen anbefaler jeg å investere i den tiden det tar å se denne videoen.

Igjen føler jeg at Mazanti kommer med en bekreftelse på tidligere iakttagelser:

• Radikalfeminismen drives av aggresjon
• Det er ingen samtale som foregår, det er en maktkamp.
  Dette er jo også Petersons analyse.
• Dette er feminisme på avveie. Det er derfor jeg er nøye med å kalle dette for radikalfeminisme. I realiteten så svikter den feminismen. Den svikter både kvinner og menn over hele verden, og den svikter det beste i våre kulturer.

Så hører vi psykologen snakke. Og hun snakker om og anerkjenner at sinnet er der, og at vi, både menn og kvinner må forholde oss til det. Så sinnet trenger et utløp. Men det trenger å utløses på en intelligent måte.

Så skjer det at det går et lys opp for meg mens hun snakker. Det jeg sier nå er selvsagt svært kontroversielt. Kan det være at kvinnens viktigste kjønnsdrift, ikke er seksualitet, men aggresjon? Tenk over det. Kvinnens største reproduktive utfordring er å forsvare sitt reproduktive maskineri, slik at det er hennes egne preferanser som får komme til uttrykk, ikke andres. Her får hennes aggresjon en sentral rolle inn i dette naturlige forsvaret.

Denne ideen har fått meg til å gå inn i filosofibiblioteket, og spekulere videre over dette. Du finner det her og her. Jeg er fullt ut klar over at det å «definere» kvinnens mest sentrale kjønnsdrift, ikke nødvendigvis bare har med vitenskapen å gjøre. Det er ingen vits i å trylle med språk om det ikke hadde en hensikt. Dette handler også om sosial definisjonsmakt. Så enhver som rygger på en slik definering, kan bare ta det hundre prosent med ro. Min sosiale definisjonsmakt er lik null. Ferdig med det. Men akkurat her i bloggen er det jeg som styrer. Og har altså forsøkt med på denne språklige tryllekunsten. Hensikten er å få frem at forholdet mann-kvinne i en sivilisert kultur er alles ansvar, ikke bare det ene kjønnet. At menns seksualdrift ofte er på avveie er et kjent faktum. I enhver kultur kreves det innsats for å holde dette i sjakk. Det som ikke er fullt så synlig, er det tilsvarende feministiske problemet er aggresjon. Og det er akkurat det Mazanti bekrefter. Hele samtalen i dette intervjuet har omdreiningspunkt om en feministisk bevegelse som mer eller mindre har blitt pervertert av aggresjon. Det er kanskje ikke åpenbart, men legg merke til det: Aggresjon er også en drift som søker utløsning. Det ligger tilfredsstillelse i å utløse aggresjon. Jeg er slett ikke så sikker på at radikalfeminismens ytterste mål er et samfunn hvor menn er snille som lam. Det er kanskje heller snakk om å opprettholde demoniseringen, fordi dette er den pornoen som driver en aggresjonsonani på vei mot stadige utløsninger. Utløsningen materialiserer seg gjennom sosial vold, og det jeg kaller for vold via proxi. Menns synder straffes. Om ikke forbrytelsen kommer innenfor det juridiske, så kan man i alle fall utlevere, knuse karriere og omdømme. Det endelige mål handler ikke om et bedre samfunn, eller færre overtredelser, men nytelsen av å dominere, ydmyke og påføring av lidelse. For det er det som er aggresjonens primære kanal for utløp.

Det er viktig å si at raseri nok er en like stor kraft i begge kjønn. Det er bare å innse at vi alle har dette i oss. Aggresjon kan brukes konstruktivt. Det er kanskje det Mazanti mener når hun snakker om å ha en «intelligent samtale» om dette. Men ingen kan nekte for at aggresjonen har en mørk og dyster side. Dette er en del av villdyret i oss, som de fleste av oss ikke vil kjennes ved. Og nettopp denne fornektelsen gir ofte villdyret fritt spillerom, særlig i de tilfeller det egges av massesuggesjon.

Sosiale meda har tatt massens aggresjonsonani til et helt nytt nivå. I steinalderen kunne kanskje en mobb på opp til hundre stykker gå amok, rope, kaste steiner og stokker og til slutt få sin utløsning gjennom å lynsje en eller flere uheldige. I dag kan hundretusener delta i det samme ritualet på sosiale media. Vi vet ikke hvordan dette kan materialisere seg til slutt. Men det vi kan vite er at denne kraften er destruktiv. Den har potensiale til å rive vår kultur i fillebiter. Jeg tenker og håper at denne utgangen ikke er særlig sannsynlig. Men muligheten er der.

Jeg har en video til før jeg gir meg. Igjen er det en kvinne som reflekterer, og da er mine ører på stilker. Litt googling og jeg finner ut at hun som snakker heter Alison Tieman. Hun er med i en gruppe som driver Youtube-kanalen Honeybadger Brigade. Hun er åpenbart omstridt, men også åpenbart reflektert og kunnskapsrik. Igjen anbefaler jeg å se videoen i sin helhet. Hun har mange interessante poenger og observasjoner, som jeg ville vært sjanseløs til å oppdage. Men her er noen stikkord som jeg bet meg merke i og som jeg vil kommentere:

Ansvarliggjøring
Det er et punkt i videoen hvor Peterson peker direkte på Newman. Det er når han påpeker at kvinner tar 80% av alle kjøpsbeslutninger i markedet. Det overrasket meg, også så det kommer jeg straks tilbake til. For det Tieman peker på er at her er en av de få gangene hvor Peterson direkte ansvarlig-gjør Newman. Her påpeker hun en dynamikk, som fikk meg til å tenke. For dette handler om at offerrollen inviterer til ansvarsfraskrivelse. Det kan nok være en fin sosial strategi, men rent psykologisk er dette intet sjakktrekk. Det å måtte stå for noe, bli ansvarliggjort er også en del av det å anerkjenne likeverdighet. Barn er likeverdig, men de er umodne og derfor tilsvarende avhengig av at andre tar ansvaret for dem. Viljen og muligheten til å ta ansvar er essensiell i forhold til det å oppnå likeverdighet på den måten at nå er vi på lik linje og kan kommunisere usensurert i voksenmodus. Det er konstruktiv dialog. Uten at Tieman sier det direkte, så får jeg en slags intuisjon om at nettopp denne prosessen, som kommer av muligheten og viljen til å ta ansvar, rent psykologisk er med på å fylle et mentalt vakuum. Det kobler jeg umiddelbart til selvfølelse. Det å utvikle selvfølelse er helt sentralt for en sunn psyke. Kanskje er det slik at mulighet og vilje til å ta ansvar er en viktig positiv bidragsyter til akkurat dette. Når jeg er inne på problemstillingen her, så er det akkurat dette med å snu trenden fra offer-rollen til at også kvinner har et ansvar opp i mot å tøyle sine aggressive tilbøyeligheter, og at dette faktisk er et offer, på lik linje som det vi menn må bære i vår innsats for å tøyle våre impulser. Jeg kaller dette for et offer. For det er et offer å gi avkall på tilfredsstillelse. Men det må til for at vi skal kunne leve sammen på en sivilisert måte. Men så får kanskje nettopp en slik ansvarliggjøring en positiv bivirkning. Kanskje kan nettopp det bidra til å demme opp for en nagende opplevelse av å være undertrykt eller krenket. Disse tingene henger sannsynligvis nøye sammen.

Forbruksgapet
Opplysningen om forbruksgapet er interessant. Jeg har lenge syslet med en spekulasjon om nettopp dette. Min spekulasjon er kanskje subjektivt utløst av at jeg oppfatter 70-80 prosent av alle butikkene i et kjøpesenter som totalt uinteressant. Det har ledet meg på sporet av om dette også kan ha med kjønn å gjøre. Har markedet tilpasset seg et mønster hvor de fleste kundene er kvinner? Kunne dette måles? Og hva sier vi dersom vi oppdaget at kvinner har et markant større personlig forbruk enn menn? Men alt hva jeg har spekulert, så synes jeg ikke trenden er tydelig nok, og at det ville vært håpløst å prøve å måle. Nå får jeg altså høre at 80% av forbruksmarkedet er dominert av kvinner. I disse 80% ligger det selvsagt også en rekke felles-innkjøp; dagligvarer, klær, sko og leker til barna, pynteting til hjemmet osv. Jeg har tidligere slått det ifra meg, selv om jeg stadig kjenner på fristelsen til å kunne bringe dette inn som et moment i debatten om inntektsgapet. Jeg kan imidlertid ikke dy meg, når jeg tenker på slike ting som kosmetikk, vesker, klær, sko, frisør, plastisk kirurgi, og det faktum at shopping åpenbart er en kvinne-ting. Det sies at lykkerusen av et kjøp varer i gjennomsnitt 20 sekunder. Men samtidig innser jeg at alle menn ikke er som meg. Jeg bruker klær til de er utslitt, og klipper meg når jeg får beskjed om at «nå er det på tide …», har aldri brukt penger på sportsutstyr, et minimum på bil osv. Samtidig handler det nok også om min aldersgruppe. Dette med personlig forbruk er uansett interessant. For det er neppe hundre prosent samsvar mellom personlig forbruk og egen inntekt. Tieman påpeker at det alltid har vært grupper i samfunnet som forbruker mer verdier enn de skaper. Og her er oppfatningen jevnt over at største tyngden av verdiskapingen i samfunnet gjøres av unge og middelaldrende menn. Og de gruppene som er forbruksorienterte tenderer mot dekadens; svakere realitetsorientering. Man tenderer mot å bli eksperter på moter, trender og det sosiale spill, men lider samtidig av blindhet for hva som egentlig driver samfunnet og hva som kreves. Dette kan medføre opplevelse av meningsløshet og tomhet, og til slutt psykiske lidelser. Dette har jeg vært inne på her.

Identitetsdominans
Tieman snakker om en effektiv teknikk som er å dominere den andres identitet, og at dette er en utstrakt radikalfeministisk strategi. Hun antyder at dette er Newmans hovedstrategi. Hun søker å få Petersen presset inn i sitt eget fiendebilde; presse en identitet på ham. Det fikk meg til å sette sammen ordet «identitetsdominans». Dette har jeg planer å ta med meg i refleksjonen om sosial definisjonsmakt. For dette handler om at andre tar kontroll over individets sosiale identitet, og bruker det som et verktøy for å dominere individet. Jeg tenker at dette åpenbart er en svært uetisk metode for å kontrollere andre. Identitetsdominans minner også mye om det jeg kaller for sosial stempling. Det henger igjen nøye sammen med personangrep, som jo i sin mest primitive form reduseres til at man kaller hverandre, slik barn driver med. Det å oppleve at man forsøkes tvunget inn i en sosial demonform, kan drive noen og enhver i forsvarsposisjon. Newman er selvsagt ikke så direkte. Men teknikken hun bruker (med å tillegge Peterson ord og meninger han ikke står for), leder jo i den retningen.
Språket er redusert til et verktøy av dominans
Dette er litt i samme gaten som identitetsdominans. Jeg kaller det for signalspråk. Det har jeg reflektert over her. Og jeg deler forestillingen om signalspråk som verktøy til dominans. Jeg er også enig i at signalspråk er en kraftig redusert utgave av menneskespråket. Det blokkerer vår mulighet til dialog; det å tenke sammen. Imidlertid er det alt for dramatisk å antyde at dette er slutten på språket slik vi kjenner det. Språket vil være der. Men bekymringen er at utvekslingen kun vil skje innenfor grensene av ekkokamre. Det virker fragmenterende i kulturen. Jeg setter dette sammen med den antivitenskapelige trenden vi ser i dag. Husk at vitenskap er et felles menneskelig prosjekt. Den baseres grunnleggende på åpenhet og bruk av verktøy som alle mennesker i prinsippet skal kunne ha tilgang til. Det er jo det som skaper vitenskapens nøytralitet. Dialog handler om at mange tenker sammen. Da er uenighet en svært verdifull ressurs. Vi oppnår innsikt ved å la våre forestillinger brytes mot hverandre. På den måten foredles menneskets total kapital av kunnskap og kompetanse.

Politisk korrekthet, manglende åpenhet, sensur, intoleranse og sentrering om ekkokamre, er alle elementer i en generell antivitenskapelig trend. Og hva er det da som skal fylle vakuumet etter vitenskapen? Sosial definisjonsmakt? Irrasjonalitet? Den sterkestes rett? Alt dette er fascisme. Vi har sett det før og det er dårlig nytt, ikke bare for Jørgen Hattemaker, men for hele menneskeheten.

Hva er drivkraften bak bevegelsen?
Denne setningen (fritt gjengitt) fikk meg til å heve øyebrynene:

Det er ikke konspirasjonsteorien (kulturmarxismen) som er problemet. Problemet er en kultur på full fart mot stupet, uten noen ved spakene. Problemet ligger i dynamikken mellom kjønnene.

Dette synes jeg er en interessant analyse. Og jeg er åpen for at det er noe i dette. Jeg har allerede vært inne på at postmodernisme ikke er annet enn en samling filosofiske arbeider, metoder og tankemessige rammeverk, som det kan være fristende og ta ut vulgærversjonene av dersom det skulle tjene et formål.

Når jeg hører ting som minner om konspirasjonsteori er det handler det første spørsmålet som dukker opp i hodet mitt alltid om det jeg kaller for sosial paleo-konstruksjon. Tieman adresserer en sosial prosess som ingen har tenkt ut, ingen har planlagt den og ingen har satt den ut i livet. Oppdag at slike prosesser ofte tar av og lever sitt eget liv. De er ikke noens verk. Det er kun snakk om mekanismer. Den aggressive tilnærmingen er å finne noen å skylde på. Den er kontraproduktiv. Den fører oss ingen andre veier enn inn i en tilspisset konflikt. Alternativet er å utvikle forståelse. Det er å ta i bruk vår kognitive kapasitet i en anstrengelse for å analysere og søke å forstå hva som skjer. Det er slik vi mennesker handterer mekanismer. For gjennom å forstå, så kan det kanskje være mulig å finne en konstruktiv vei ut av dette.

Så det er en dynamikk mellom kjønnene som må analyseres og forstås. Det har jeg gjort et forsøk på her. Det er ikke det at jeg tror at jeg har skjønt så mye av dette, og at jeg har den endelige løsningen. Det jeg påpeker er en måte å tenke om dette på, som jeg tror kan være fruktbar. Mennesket må forstås med utgangspunkt i hva det er, og den historie det har. Dette kan ikke slettes ut, hverken ved religiøse eller politiske ideologier. Vi må ta oss sammen, gi opp ønsketenkningen, og summere opp hva vi egentlig har med å gjøre. Det er her vi må begynne for å komme ut av elendigheten.

Postmodernmamma ble noe bekymret da hun oppdaget at lille Jørgen på fem hadde fått et stort sett med legoklosser av farmor til jul. For et slikt sett åpner jo for å kunne bygge alt mulig, til og med våpen eller andre forkastelige patriarkalske symboler.

Kunne ikke gutten heller fått en dukke, eller i alle fall en bamse? Det hadde jo vært mye mer nøytralt. Men, hun valgte å ikke reagere, da hun så hvor lysende glad gutten ble for å få Lego. Men nok er nok. Dagen etter kommer gutten og viser stolt frem sin konstruksjon. Det er en brannmann. Postmodernmamma skjuler sitt raseri, men handler resolutt. Hun ødelegger konstruksjonen med et par velrettede slag. Så bygger hun en skolejente.

–  Sånn, sier hun, og gir til gutten. – Sånn skal det bygges OK? Jørgen er skuffet og nikker.

Men neste dag renner det fullstendig over da gutten igjen stolt kommer og viser en brannbil han har bygget. Nå er hun ordentlig sint idet hun knuser brannbilen, og resolutt river hver eneste lego-kloss fra hverandre. Dette er langt over streken. Nå må det settes inn tiltak. Denne gangen henter hun lim. Hun regelrett limer sammen en skolejente, kaster resten av klossene, og setter skolejenten i glasskapet til tørking. Et par dager etter tropper hun opp i barnehagen, og hun er ikke nådig. Det eneste stedet hvor gutten kan ha lært å gjøre noe så forkastelig som å bygge en brannbil, må være i barnehagen. Men barnehagen nekter for at det kan ha skjedd der. Likevel går de med på at Jørgen heretter må ha spesialopplæring i feminin lek i minst tre timer hver dag, og at dette tilbudet skal vare helt til alle manifestasjoner av patriarkalsk tankeforstyrrelse er borte.

Dette er kanskje en vel urettferdig karikatur av radikalfeminismen, men la gå. Den tjener sitt formål. Radikalfeminismen har sannsynligvis hentet mye inspirasjon fra postmodernismen. I denne historien er lego-konstruksjonene en metafor for de ideer og historier vi holder oss med i vår bestrebelse på å fungere i den verden vi befinner oss. Disse er jo sammensatt av elementer fra erfaringer, hva vi har hørt, oppfattet, sett og fantasert om. Så er alt kledt inn i begrepsstrukturer og språk. Dette er mentale byggkonstruksjoner. Postmodernister kaller det gjerne for «narrativ».

Dette er viktigere for oss enn vi aner. Det har psykologene visst i flere generasjoner. For å få et kognitivt grep om fenomenene omgivelsene omgir oss med, er vår fornuft avhengig av historier. Historie består av språk, struktur, begreper osv. satt sammen på en helhetlig måte, som skaper oss et kognitivt rom vi kan navigere i. Og for å holde oss til psykologien: nettopp et slikt kognitivt rom gjør det på en underfundig måte mulig å nå inn til å påvirke de underliggende mentale prosessene i oss. De er som regel språkløse, ikke så sjelden emosjonelle. Synlig eller usynlig lever de sitt eget liv, helt til våre kognitive muskler endelig får tak i dem, rister litt i dem, demper dem eller stimulerer dem, i det hele tatt trekker og tweeker i den psykiske underverden.

På samme måte fungerer historie som en katalysator for å skape tyngdepunkter som sosiale prosesser kan ha omdreiningspunkt rundt. Dermed blir en sentral del av mekanismene som gjør oss i stand til å fungere og samspille i store grupper, noe som igjen er et kjennetegn på menneskeartens suksess.

Måten vi forstår verden på er via historier. Historiens innhold avgjør hvordan vi griper an verden. Det å plukke fra hverandre slike historier, innebærer med andre ord å plukke fra hverandre, måter å forstå og navigere i verden på. Det er den andre metaforen i historien om postmodernmamma og lille Jørgen. Det å knuse byggverket, rive klossene fra hverandre, representerer å ødelegge en måte å vinkle og forstå seg selv, andre og verden på. Men psykologer vil nok si at det noen ganger er nødvendig. Det er spesielt når historien tenderer til å låse individet inn i et destruktivt spor. Det kan være ødeleggende, både psykisk og sosialt. Så her har vi to varianter. Det ene er når historien er av en karakter som skader psykisk og sosial helse. Så har vi den andre varianten, som er det at en original kreativ historie, kan skape en helt ny og interessant vinkling på en problematikk, noe som lar oss se fenomenet gjennom andre linser. Det gjør oss i stand til å utvikle stadig mer nyanserte syn på ting. Det er utvilsomt nyttig, særlig i de komplekse sosiale omgivelser vi alle befinner oss i. Postmodernmammas overreaksjon på lille Jørgens byggverk, resolutte «dekonstruksjon» og det at hun limer sammen klossene til «sin historie» er en metafor for det jeg kaller for radikalfeminismens tvangstanke om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet. Egentlig er jeg urettferdig når jeg setter stemplet «postmodernisme» på akkurat dette. For vi kan vel takke, nettopp postmodernistisk tenkning for erkjennelsen av at det finnes like mange historier som det finnes mennesker, og kanskje enda flere.

Ideen om at enhver historie er like bra som en hvilken som helst annen, er nok mer en myte om postmodernismen. For det er åpenbart lett å tilbakevise. Poenget er at postmodernismen også inneholder verktøy, nettopp for å dekonstruere enhver historie, oppløse den til et meningsløst kaos. Det er denne halvdelen av postmodernismen, som jeg tenker radikalfeminister gjør bruk av. Og det er et verktøy som angriper enhver annen historie enn den de holder seg med.

Men la meg nå gå litt mer praktisk til verks for å vise hva jeg egentlig snakker om. Hvordan er mitt sinn skrudd sammen? Det finnes en rekke psykologiske og filosofiske teorier, delvis overlappende som søker å gripe an hele eller deler av dette fenomenet. Men alt dette kan til syvende og sist reduseres til hjerneceller, og alle de elektriske og kjemiske signalene som går mellom dem. Og det stopper ikke der. For alt dette kan igjen reduseres til organisk kjemi, som igjen kan reduseres til molekyler og atomer, som igjen kan reduseres til elementærpartikler, som igjen kan reduseres til kvantefysikk, og kanskje videre til string-teori, og forunderlige resonanser og vibrasjoner. Men det er umulig for en hjerne av vårt kaliber å forstå mentale prosesser ved hjelp av kvantefysikk. Før vi er kommet til den første hjernecellen, så er livet vårt passert. Vi mennesker er tvunget til å forstå ting stykkevis og delt. Det er lett å dekonstruere forestillingen om en hjernecelle, ved å vise at dette er mentale konstruksjoner, fordi vi har gitt navn til strukturer, som egentlig ikke har noen selvstendig eksistens, men kun sin eksistens i de bestanddeler de oppfattes å bestå av. Og dette blir kanskje mye verre når vi begynner å beskrive samspillet mellom to hjerneceller, og på enda høyere nivå, samspill mellom grupper av dem, og videre opp til hele strukturer. Så vi mennesker søker å handtere dette ved å skape oss historier som passer med hvert nivå i en slik prosess. Hver historie har sine strukturer, sitt språk, sitt eget begrepsapparat. Dette er lett å kritisere fordi her finnes komplekse vekselvirkninger, både med parallelle, nivåer og over- og underliggende nivåer.

Det kan være at når du leser dette så knyter det seg litt i deg. For det gir et glimt av noe som krever mer enn din kognitive kapasitet klarer å levere. Og det kjennes smertefullt ut. Vi har, som sagt, etterhvert utviklet metoder for å søke å forstå dette stykkevis og delt. Vi beveger oss fra modul til modul, fra nivå til nivå. Og for hver enhet så skaper vi et fokus som avgrenser problemet til akkurat dette domenet. Man kaller det for reduksjonisme. Og vi er for lengst kommet til den erkjennelsen at denne metoden på ingen måte er fullstendig, at den har sine begrensinger som vi må slite med.

Men selvsagt er det ikke bare postmodernister som dekonstruerer historier. Selv om metodisk dekonstruksjon ble utviklet på 60-tallet av Jaques Derrida, så er jo dette noe vi mennesker har drevet med siden tidenes morgen. Det er jo ikke for ingenting det heter «å plukke fortellingen fra hverandre». Det beste eksemplet på det har jeg fra mitt eget liv. Jeg har vært så heldig og funnet en venn som er villig til å samtale på et litt mer abstrahert nivå enn «hva jeg kjøpte på butikken i går». Vi er ofte uenige, og det er svært verdifullt i seg selv. Så jeg har utviklet en beslutningsteori, som har blitt sentral i min måte å tenke filosofi på, fordi den setter et så klart skille mellom verdier og fakta, og som samtidig på en elegant måte viser hvordan dette kombineres i beslutningsprosessen. Jeg relaterer fakta til kognitive funksjoner i hjernen, mens verdier relateres til emosjonelle funksjoner i hjernen.  Jeg kaller hele konseptet for atferdsdualisme.

Dette er en slik historie. Det en struktur, som består av språk og begreper. Når jeg kommer med denne strukturen, så er det å sammenligne med lille Jørgen som har noe fint å vise frem. Det jeg kan vise frem er hvor mye livsvisdom som kan høstes ut av denne måten å tenke på, særlig på områder som etikk, vitenskap, mental funksjonering og ikke minst sosialt samspill. Men det er klart. Historien kan rives fra hverandre. For på underliggende nivåer er dette kun informasjonsprosesser, og videre under dette, kun elektriske og kjemiske signaler mellom hjerneceller. På den måten kan det påvises at min historie ikke har noen åpenbare relasjoner til det reelt eksisterende. Men her skal vi være klar over at selve begrepet «informasjon» kan dekonstrueres på akkurat samme måte. Det har jeg gjort her. Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer. Vi kan dekonstruere oss selv, alt vi er og alt vi består av. På den måten kan vi avvise vår egen eksistens. Det kan jo kanskje være et morsomt tankespill, men vi er nå her likevel.

Jeg tenker at mye av dette handler om hvilken grunntone vi anlegger når vi skal forholde oss til denne livsreisen vi er på og alle våre medpassasjerer på denne reisen. Det å se et menneske, og ha vilje til å ta imot det som bys frem, handler i stor grad om viljen til å ta inn de historier det individet har å fortelle. Dette er historier som kan være både i innbyrdes konflikt, og ikke minst i konflikt med de linsene jeg ser verden gjennom. Det å ha et sinn som rommer historier som er i innbyrdes konflikt med hverandre, refereres ofte som kognitiv dissonans. Vi har innebygde mekanismer som serverer oss ubehag som følge av kognitiv dissonans. Følgelig om alt er mine egne historier, så kan dette føre til strategier hvor jeg unngår at historiene møter hverandre i mitt sinn. Poenget er at vår hjerne, forståelig nok, er utviklet til å mislike motsigelser. Det å trene seg opp til å tåle historier som er i konflikt mer hverandre er en del av det å bli moden. Det handler kanskje først og fremst om den selverkjennelsen at mine egne historier er ufullstendige, ufullkomne og befengt med grader av usikkerhet. Dette er motsatsen til fanatisme, som jo handler om en ubetinget overtro på egne historiers fortreffelighet. Det modne mennesket har lært seg å akseptere at usikkerheten når ned i det dypeste av alle dyp. Det er denne viljen til å akseptere egen utilstrekkelighet som åpner for evnen til å ta inn andres historier, og forholde seg til dem, og undersøke hvilken livsvisdom som kan høstes av dem. Noen kaller det for kontekstfleksibilitet.

Evnen til å t inn andres historier er en del av det å se et annet menneske. Da tenker jeg ikke bare på å fysisk se noen, eller å høre dem snakke. Å se et annet menneske er å ta slike historier inn på et dypere plan. Det innebærer genuin nysgjerrighet, og vilje til å søke å forstå individet på individets egne premisser. Når vi fortolker hverandre, så benytter vi oss som regel av egne innebygde fortolkningsskjemaer. Så lenge du tviholder på eget fortolkningsskjema, så er du nesten garantert å mistolke den andre, eller i det hele tatt gå glipp av hva den andre har å by på.

Det å se den andre, på den andres premisser forutsetter evnen til å ta inn den andres fortolkningsskjema. Det forutsetter igjen at du har utviklet et kognitivt rom for å kunne gjøre det. Prosessen med å få det til, kaller jeg for konstruktiv dialog. Konstruktiv dialog er ikke bare behagelig småprat. For det handler også om konfrontasjon, analyse og viljen til å studere hverandres mentale universer, selv om det kjennes ubehagelig fra tid til annen. Se på ubehaget som det å gå opp på en fjelltopp. Det kan være ubehagelig, men der er alltid belønninger i sikte. Belønningen er evnen til å nyansere og det å mestre å kunne ta mange perspektiver. Belønningen er også en rikere tenkning og fortolking av verden. Men framfor alt vil det å oppdage mangfoldet langsomt men sikkert endre grunntonen i dine holdninger til andre. Det er bevegelsen bort fra fanatisme og over mot humanisme. Det handler om å se og sette pris på sine medpassasjerer på denne livsreisen vi er på. Fanatisme handler ikke bare om trange fortolkningsskjema, det handler kanskje mest om et underliggende raseri og menneskehat. Fanatisme er som regel drevet av en underliggende aggresjon.

Det å tvinge individer inn i trange sjablongmessige fortolkningsskjema er å definere dem. Det er det jeg kaller for sosial definisjonsmakt. Her om dagen lærte jeg et nytt ord på det. Det er identitetsdominans. For det handler om at de negative karakteristikkene som kastes på individet, skal presse individets sosiale identitet inn i en form som passer sammen med definisjonsmaktens smale bilde av verden.

Det er på denne måten radikalfeminismen fungerer. Eller, la meg moderere meg til at det er slik jeg oppfatter radikalfeminismen fungerer. For også radikalfeminister fortjener et ærlig forsøk på å bli forstått. Jeg er fortsatt åpen for at en dypere konstruktiv dialog med en ekte radikalfeminist kunne gitt meg noen nye perspektiver. Men innen det skjer så har altså jeg en historie om en radikalfeminisme som i all hovedsak er drevet av fanatisme og aggresjon. Og det som skremmer meg, er at det smale fortolkningsskjemaet om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet er gjentatt så ofte og står så uimotsagt i mainstream media, et det er i ferd med å overta den kulturelle definisjonsmakten. Da risikerer vi å få en samfunnsmakt som i stor grad baserer seg på en grunntone, preget av aggresjon og menneskeforakt. Det har vi sett før i verden. Og jeg er blant dem som skremmes av perspektivet.