Løse skjorteknapper

For noen år tilbake hadde jeg og Peder en av våre uenighetssamtaler. Du vet slike samtaler hvor spenningen stiger, avbrytelsene blir hyppigere og lærekurven er bratt. Hva kan man tolke av en løs skjorteknapp? Veldig mye, mente Peder. En løs skjorteknapp taler sitt tydelige språk om mennesket innenfor skjorta. Det er en som er slurvete med seg selv. Og er han slurvete med seg selv, hvordan er han da med alt annet han holder på med? I det hele tatt er tilliten tapt i utgangspunktet.

Vel, dette var vel ikke eksakt Peders ord. Men de gikk omtrent i den retningen. Resten fyller jeg på stråmannsargumentet for å få frem en holdning vi ofte støter på. Dette handler om den brutale lynkjappe bedømmingen av mennesker vi møter på vår vei. Og den kjenner vel de fleste av oss.

Først vil jeg si noe om det å gi utrykk for en slik holdning. For dette handler sannsynligvis ikke bare om å gi uttrykk for en holdning. Jeg har lenge hatt mistanke om at dette også handler om hvordan den, som uttrykker dette, selv ønsker å fremstå. Altså en slags meta-kommunikasjon som befinner seg utenfor ordene. Budskapet kan da være noe slik som:

  • «Jeg er en lynkjapp menneskebedømmer, derfor er jeg også smart»
  • «Jeg setter høye standarder for meg selv»
  • «Jeg har sosial råd til å velge og vrake mellom mennesker, derfor er jeg en populær person»

Jeg sier ikke at mennesker som gir uttrykk for skepsis til mennesker på bakgrunn av standarder, er seg bevisst slike non-verbale budskap. Dette behøver slett ikke å handle om kognitive strategier. Det er rett snakk om et sosialt spill med rot i mekanismer som var der før vi fikk språket.

Men så til selve argumentasjonen. Det Peder leser som slurv, leser jeg gjerne som en indre ro, en som har større perspektiver på livet enn forfengeligheten. Noen fasit på dette finnes jo ikke. Det kan være tusen årsaker til en løs skjorteknapp. Er jeg kreativ nok kan jeg komme opp scenarioer som fritar skjorteeieren fullstendig for ansvaret. For eksempel kan han akkurat ha kjøpt skjorta, med produksjonsfeil. En av de mektig underbetalte damene på den skitne skjortefabrikken i Kina, ble kanskje avbrutt av en plutselig strømstans, noe som medførte at stingene bare ble halvveis. Og kontrolløren var fyllesjuk og så ikke fadesen før skjorta var pakket og på full fart ut av døra til lukrative europeiske markeder. Og den sexy ekspeditøren ble så betatt av den behagelige kunden at hun hadde hendene på ham, også i fasen etter at han fått på seg skjorten. Og i et anfall av å forsøke å rive seg løs fikk knappen en litt røff behandling. Så den ble hengende uten at noen så det. Så når han da kom på jobbintervju, etter å ha safet alle usikre variabler, så mistet han muligheten til den jobben han var som skapt for. En løs skjorteknapp og bedriften mistet den ene muligheten til en suksess som heretter kun finnes i fantasien.

Poenget her at årsakssammenhengene her ikke er kjent. Det betyr altså muligheten for at en forhastet konklusjon er diametralt motsatt av realitetene.

Men selvsagt er sannsynligheten størst for at den personen, vi står overfor, virkelig ikke har skjorteknapper som sitt største fokus. Hva forteller det? Det kan fortolkes i mange retninger:

Nå må jeg skynde meg å si at jeg absolutt setter pris på å se vakre mennesker. Jeg er veldig glad for at de finnes og at de setter sin ekstra spiss på vår hverdag. Jeg har heller ingen moralske innvendinger mot at mennesker dyrker frem sitt utseende. Tvert i mot. Det er en del av livsutfoldelsen. Det skulle bare mangle at ikke vi andre skulle beundre og la oss forføre av dette.

Min moralske grense går der dette blir et ensidig altomfattende kriterium for menneskets verdighet. Om jeg skulle bli skjøvet ut av noen miljøer fordi jeg mangler de riktige merkeklærne eller ikke har de estetiske kvaliteter som kreves, ja så er det vel ikke så stort tap for meg. Ville jeg i det hele tatt trives i en klubb med et så smalt syn på menneskeverdet? Jeg ville neppe ha noe der å gjøre, ikke for meg selv i alle fall. Kanskje jeg kunne fått noen av de som var der på «bedre tanker» med et litt videre perspektiv på mennesket og på livet. Men det får bli deres tap.
Så ja, jeg må nok pent innrømme at jeg tilhører en gruppe mennesker, som nå og da stiller med en løs skjorteknapp. Og noen ganger må jeg nok minnes på av mine omgivelser at «nå er det vel på tide å klippe seg», eller «du burde få deg ny bukse». Og selvsagt lystrer jeg mine omgivelser på dette. Jeg ser jo at jeg har et ansvar for å se sånn noenlunde ut, slik at jeg ikke helt ødelegger dagen for de rundt meg.
Men samtidig er jeg veldig klar over mekanismene, som ofte spiller inn, når vi mennesker bedømmer hverandre. For her er det en del biologisk programmering ute og går. Vi er biologisk programmerte til å gå etter reproduksjonens nådeløse lov. Da er det skjønnhet og ressurser som er kriteriene.
Samtidig vet vi at et velfungerende menneskesamfunn ikke kan bestå uten differensiering eller mangfold. Og da må vi ofte bruke vår egen fornuft til å overstyre vår forhåndsprogrammerte intuisjon. Alle mennesker fortjener en arena å spille seg selv ut på. Det er først da vi har muligheter til å oppdage hvilke kvaliteter individet har å by på. Kunsten er å oppdage det, se det mennesket, og hjelpe til med å dyrke deres potensialer frem til full blomstring. Husk at ethvert menneske som manøvreres ut av spill vil kunne ende opp uten evne til å bidra. Det er et uvurderlig tap, både for individet selv, men også for kulturen rundt.

 

Politikerne legger retorikken til side

Gå gjerne inn og se Dagsnytt 18 5/11 2015.

Se det innslaget som begynner ca. 14 minutter inn i sendingen.

Det sies at dersom man skal kjenne noen så skal man enten gifte seg med dem eller man skal arve sammen med dem. Poenget er vel noe slikt som at vi neppe ser alle sider ved et menneske bare å være sammen i solskinn. Kanskje kan den samme læringen gjøre seg gjeldende nå når landet befinner seg i en krisesituasjon. Et tema i Dagsnytt 18 handler om flyktningkrisen. Men det er ikke det som er temaet i dette innlegget. Temaet handler om politikk og retorikk. Flyktningkrisen gjør det nødvendig for norske politikere å legge bort retorikken og vise handlekraft. Krisesituasjoner påkaller en fast håns og rasjonell styring. Vi skal være glad for at vi har handlekraftige politikere som klarer denne rasjonelle øvelsen når det virkelig gjelder. Men det er klart at det som blir sagt om politikken generelt i en slik situasjon kan få noen og enhver til å reflektere litt. For hva sier dette om den hverdagspolitikken som råder i landet under normaltilstand?  Her har jeg plukket ut en del av de kommentarene som kom i løpet av dette innslaget:

Trine Skei Grande:
Det folk ønsker nå er at vi skal slutte opp med symbolkrangelen. Vi skal vise til håndfaste konkrete ting som vi kan gjøre for å løse utfordringen akkurat som den er i dag.

Jeg tror at hvis man vil, hvis man virkelig vil, så kan vi klare dette. Men da må det være ganske mye vilje og den må også alle rundt det bordet dele for at vi skal klare å komme i mål.

Veldig mye er det bred enighet om. Det er retorikk, det er symboler, det er alt dette som skiller oss på en så hard måte som det har gjort, så jeg håper at når vi nå står samlet overfor en utfordring… så kan vi klare å få røyket ut det som er retorikk og får satt i gang det som er politikk. … så skal det løses bredt, vi skal ikke prøve å gjøre det til en ideologisk slagmark, og jeg tror at det er nettopp det som Norge nå etterlyser, det er noen politikere med klare svar, ikke de som slår retorikk i hodet på hverandre

Trygve Slagsvold Vedum:
Det jeg synes er viktig… vi må ikke være opptatt av avsenderen, vi må være opptatt av innholdet i forslagene.

.. Men det kan ikke være sånn at hvis vi er enig i forslaget, men synes avsenderen er en dårlig avsender så skal vi være mot forslaget For det er den type parti-taktikk vi nå må legge bort, se på forslagene, vurdere de saklig og skikkelig.

…Nei vi er enige i mye, fra mange… og hvis du begynner å se på dem så er det stor grad av enighet. Men så har det vært partimessige behov hos noen partier for å markere uenighet. Men hvis vi slår av valgkampretorikken så tror jeg… det man ser er at det er et alvor som preger stortinget nå, der folk ser at det er behov for et handlekraftig forlik…

 

Min vinkling på dette er at det forteller litt om hverdagspolitikken. Den forteller at mye av det vi ser er retorikk og symbolmarkeringer. Det er interessant å se at politikernes bruk av selve begrepet retorikk, ligner på min egen forståelse av begrepet. Min bekymring er at dette spillet kan undergrave rasjonaliteten i det som ender opp med å bli praktisk politikk. Med andre ord, at sosialt spill, gjør styringen av Norge dummere enn den ville ha vært med rasjonaliteten i høysetet. Nå må jeg skynde meg å si at dette ikke nødvendigvis har så veldig mye personene å gjøre. Jeg er overbevisst om at mange av de som bekler politiske posisjoner i dag, også er der fordi de ønsker å gjøre en god jobb for landet.  Dette handler kanskje mer om måten den store samfunnsdialogen er rigget på i vårt samfunn. En bieffekt av det er sannsynligvis at den arenaen dette skaper tvinger politikerne over i sosialt spill og retorikk. Om dette er en riktig antagelse så betyr det at styring og forvalting av landet ikke alltid er så rasjonell som den burde være. Og selvsagt faller mange som offer for nettopp dette. Måten vi innretter samfunnet på vil påvirke enkeltmennesker, både positivt og negativ. Politikeres kjepphester har skapt mangt en tåre opp gjennom tidene. Er det mulig å gjøre noe med det?  Sannsynligvis ganske mye. For dette har noe med sosialt klima å gjøre, og det er en påvirkbar variabel. Poenget er at en politiker i dag må kunne kombinere det å selge seg selv og partiet, med det å være en rasjonell beslutningstaker. Det innebærer at det alltid vil være personer med høy sosial kompetanse som alltid får jobben med å ta beslutninger. Men det er ingen nødvendighet i at alle personer med høy sosial gjennomslagskraft er de beste beslutningstakerne.  Men en ting er sikkert at når man drives inn i et sosialt spill, så går ofte rasjonaliteten tapt. I dag gjør teknologien det mulig å styrke demokratiet ved å spre det mer direkte ut, og nøytralisere det sosiale spill i den store samfunnssamtalen. Jeg har kalt konseptet for nettverksdemokrati.

 

 

Nå er jeg endelig i gang

Jeg har en verdensrekord… tror jeg. Dersom man måler tiden fra den dagen man bestemmer seg for å starte en blogg til man er i gang, så tror jeg jeg havner på første plass. Jeg kan jo ikke akkurat bevise det, men jeg hørte vel om blogging for første gang for rundt 10 år siden. Det hørtes spennende ut. Jeg har noe på hjertet. Problemet er vel sannsynligvis at jeg har for mye på hjertet. Og det jeg har på hjertet sorteres ofte under kategorien «filosofi». Så en gang i 2006-2007 var jeg bestemt på at jeg ville starte en filosofiblogg. Men først ville jeg ta alle mine gamle filosofiske tekster, renske opp i dem og legge dem ut som en slags filosofisk basis jeg kunne referere til. For det er jo slik at alt henger sammen med alt. Det å utvikle en slik basis ville altså kunne spare meg for å måtte forklare mine tanker om og om igjen. Og dette har jeg altså holdt på med i de siste årene. Men dette er en evig prosess. Jo mer man skriver og setter ord på ting, jo mer refleksjoner skaper det. Og jo mer refleksjoner det skaper, desto mer er det å skrive. Og dette utvikler seg, så selvsagt er jeg ikke enig i alt jeg selv har skrevet opp gjennom disse årene. Det er en prosess, og nå er den kommet til et stadium hvor noe av dette kan presenteres.

Men hvordan åpner man en blogg? Mye har skjedd de siste årene, og jeg har kanskje skrevet mer enn jeg har lest. I alle fall når det gjelder blogger. Så jeg har ikke fulgt med i timen. Når jeg nå beveger meg inn i bloggjungelen så blir jeg litt overrasket. Fem minutter søking og jeg finner utallige blogger, om livet, hverdagen og alt som er rundt. Førsteinntrykket er at her er det en overvekt av kvinner i skuddet. Det er mulig at de listene jeg har sett er topp-ratings og at søte unge kvinner og deres hverdagsliv er det som er mest spennende å lese om. Så har jeg forsøkt å finne deres første innlegg. Men her er det ingen ting om «Hei og hallo, nå skal jeg starte blogg her, og jeg håper det går bra…», nei de går rett på sak og blogger om hverdagen. Og så mange bilder det var… søte damer i alle positurer med epost-adresse… Man kan jo bare drømme om hva slags meldinger de får inn via dette. Stakkars dem, men det er vel en del av gamet.

Men… nå skal ikke jeg moralisere her. Jeg elsker hverdagsmennesket, jeg hyller livsutfoldelsen og mangfoldet. Dette er mennesker som lever og slik skal det være. Men jeg innser da også at jeg risikerer å bli en ensom ulv med mine ting… en blogg, på siden av bloggene, på siden av livet, forfattet av et menneske som kanskje er så langt fra et glansbilde som det går an å komme.  Hva er min hverdag?  Vel, det første jeg kommer på, er at i forrige uke hadde vi et dramatisk terrorangrep i Paris. Jeg vet ikke helt hva tallet er men opp mot 120 omkomne. Isis har skiftet taktikk og angriper såkalte myke mål. Vi er midt inne i en flyktningkrise som nå har nådd innenfor våre landegrenser, med strømmer i tusentall. Polariseringen i samfunnet er i ferd med å eskalere. Og bakenfor lurer global oppvarming, overbefolkning og masseutryddelse av dyrearter, i et tempo som overgår alt hva man tidligere har sett.

Men Runar, dette er jo ikke hverdagen din, dette er jo politikk og andre kjedelige ting. Vel, hverdagen består vel av det man er opptatt av. Og jeg innrømmer gladelig min svakhet. Jeg er blind for de nære ting. Jeg sliter med å engasjere meg. Og det går selvsagt ut over de rundt meg. Ja, jeg skulle ønske jeg kunne skrive om banankake, tatovering under trusa, om hvordan strikke halvpatent, spillene mine, hjem til helga, om julebord og alt vi skal ha på oss… nei jeg klarer ikke å engasjere meg i slikt. Er jeg unormal? Selvsagt er jeg det. Julebord… he he, det er vel en stund siden. Kan ikke akkurat skryte av å være i farta. Blogger er vel blitt omtrent som Facebook. Det er et utstillingsvindu som skal fortelle om at man er i farta og er vellykket i livet.  Neste uke reiser jeg til Singapore. Gjett om jeg er fristet til å gå ut på fjesboka med dette. Jeg skal til Singapore… jeg er i farta. Jeg er en vinner. Jeg er et glansbilde. Men… kanskje ikke. Når var siste post på fjesboka? Når jeg var i Thailand for et år siden… he he,  hva gjorde jeg i mellomtiden? Sitte hjemme, programmere, plages, være stresset, bli sliten, gå rundt i stua, bare for å bevege meg. Jeg har vært flink å gå i sommer, men nå som kulda har kommet har det blitt slappere med mosjonen. Jeg legger på meg. F**n jeg nærmer meg 80 kg nå igjen. Det var noen glimt av min nære hverdag. Om jeg skulle blogge om det måtte jeg pynte mye på det.

I sommer gjorde jeg med ferdig med nummer to av «Knausgårds kamp». Knausgård utleverer seg selv og de rundt ham. Egentlig er han en fin filosofisk tenker den godeste Knausgård. Han beveger seg kanskje innenfor det feltet noen ville kalle for livsfilosofi. Og for å kunne gjøre det må man utlevere, i alle fall seg selv. For dersom livet går på skinner, man er et glansbilde og livet går på skinner, hva skal man da med en livsfilosofi? Refleksjon og filosofi blir dyrket frem av motgang. Det er det sårbare menneske som tenker de dypeste tankene. Det er det sårbare mennesket som tar de store perspektivene. Men hvordan kan man snakke om dette dersom man ikke tar seg selv og sin livserfaring med i ligningen? En annen bok jeg kom gjennom i sommer var «Per», ført i pennen av Per Fugelli og hans sønn Aksel. Den gjorde inntrykk. Per Fugelli er Norges livsfilosof nummer en. Jeg liker hans refleksjoner om «nokpunktet» og «nullvisjonen». Nok-punktet handler om å begrense sin søken etter det perfekte. Man får et bedre liv av å bli fornøyd med det som er «bra nok». Nullvisjonen handler om troen på et liv og et samfunn uten problemer og elendighet. Det er en utopi. Vi trenger nok å lære oss å leve, også med motgangen og det vonde som livet har å by på. Jeg beundrer Per for å sette slike begreper på dagsorden. Og jeg vil legge til: Motgang er ikke bare av det onde. For det gir oss perspektiv og får oss til å tenke ut av boksen. Men igjen. Jeg skriver ikke dette for å moralisere over de som har det godt her i landet og som lever sine bekymringsløse liv. Det er flott. Norge blir gang på gang kåret til det beste land å bo i. Vi aner ikke hvor heldige vi er. Men det vil ikke si det samme som at ikke mange av oss sliter. Hvor er deres stemme i media? Hvor er deres blogger? De rager i alle fall ikke på topp-plasseringene. Det er når livet går oss i mot at vi trenger noe mer enn glansbilder å forholde oss til. Min filosofi adresserer på mange måter nettopp dette. Den er sentrert rundt det utilstrekkelige mennesket. Hvordan kan jeg forholde meg til et liv som jeg ikke helt får til? Er det tenkemåter og perspektiver som gjør det lettere å få det beste ut av det? Jeg tror ikke det finnes noe universalt svar på det. Men jeg har tro på at menneskets kognitive ressurser er en viktig ressurs som kan brukes i forhold til denne utfordringen. For det er en utfordring: Jeg er født. Verden er som den er. Jeg har med meg en genetisk og en sosial bagasje. Jeg har noen erfaringer. Min utfordring er: Hvordan kan jeg spille mine kort for å gjøre det beste ut av det? Livet er et vindu som starter med fødselen og ender med døden. Ingen i verden kan fortelle oss hva som finnes utenfor disse grensene.  Vår måte å møte denne utfordringen på, vil nødvendigvis avhenge av våre grunnoppfatninger på verden, på mennesket, på moralen og på oss selv. Alt dette har jeg noen refleksjoner om. Og det å reflektere har i alle fall for meg fungert som god terapi og gjort meg forholdsvis robust overfor de utfordringer jeg har møtt her i livet. Og jeg ønsker da å dele disse refleksjonene, ikke nødvendigvis fordi de er fasitsvar, men heller fordi de kan sette i gang dine egne refleksjoner, og kanskje hjelpe til å få gode perspektiver som kan hjelpe oss på denne livsveien vi alle befinner oss på.
Det var litt personlig om meg og min filosofi. Min filosofi har jeg store planer for. En av disse er denne bloggen. Planen her er å kommentere dagsaktuelle saker, politikk, vitenskap, livssyn og livet. Med andre ord en ganske fri blogg, som jeg håper noen kan ha interesse av å følge med på. Jeg ønsker da meg selv lykke til videre med dette prosjektet :-)