Refleksjonsfilosofi Blogg

Om jeg noen gang (rent hypotetisk) skulle bli bedt om å holde en 17-mai tale, hva ville jeg ha snakket om?

Vel, det er hypotetisk, og jeg jeg får vel begynne med en av de mange grunner til at jeg aldri ville fått et slikt spørsmål. Jeg er ikke nasjonalist, jeg eier ikke nasjonalfølelse.  Jeg har mange ganger reflektert over hvorfor. Jeg har en venn. Han har til tider vært mye mer innvandrings-skeptisk enn det jeg er.  En gjenganger i hans argumentasjon er: Tenk om du inviterer noen hjem til deg, så begynner de å ta seg til rette, langt utover normene for hva gjester kan tillate seg. De begynner å forlange ting, og romsterer uhemmet i hus og hage.
Jeg har mange ganger reflektert over hvorfor et slikt argument faller på stengrunn i mitt mentale landskap. Det er enkelt og greit fordi jeg ikke identifiserer meg med nasjonen Norge. Dersom noen kommer til Norge, så angår det ikke meg og mitt. De kunne like godt ha kommet til Sverige, eller Europa. Norge er ikke min eiendom. Om det bor en innvandrer i Nydalen, så er det ikke min plass han eller hun tar. Derfor forstår jeg ikke slike argumenter. Det vil si, jeg kan forstå dem sånn rent fornuftsmessig, men emosjonelt henger jeg ikke med. Det betyr intet for meg om den som bor i det huset i Nydalen heter Ahmed eller Kåre.

Min manglende nasjonalfølelse handler nok om psykologi. Jeg har nok en personlighet eller barndomserfaringer som gjør at min evne til å identifisere meg inn i grupper er begrenset. Det kan nok være en svakhet i mange sammenhenger, men også en styrke. For det gjør meg i stand til å se mer rasjonelt på dette.

Min manglende nasjonalfølelse virker nok styrende på mitt syn, både på innvandring, på EU, FN eller Nato. Når jeg vurderer slike tema, så handler mest om hva jeg tenker om hvordan det vil påvirke menneskeheten, livet på vår planet og fremtiden.

Ideen om nasjonalstaten er historisk sett ganske ny. Men den har grepet om seg og fungerer i dag omtrent som religion. Det vil si at vi har en viss prosent av befolkningen som er bergtatt av ideen, samt et stort flertall som føler seg tiltrukket. Så har vi noen outsidere slik som meg.

På samme måte som at religion fører til kriger og konflikter, så fører slike nasjonalistiske ideer til det samme. Det setter kunstige sorteringer mellom mennesker. Disse sorteringene passer ikke med andre sorteringer vi mennesker driver med. Det kan være etnisitet, språk, kultur og religion. Prøv å legg verdenskartet basert på alle disse sorteringene og du vil se at avvikene er ganske store. Det gjør mennesket forvirret. For mennesket har både etniske-, religiøse-, kulturelle-, nasjonale- og språklige identiteter. Det er ikke det at mennesker mangler identitet. De er alt for mange og de harmonerer ikke med hverandre. Slikt blir det krig av. Og jo sterkere disse identitetene er, desto hardere konfliktlinjer.

Jo hardere konfliktlinjer, desto mer får vi av «oss og dem». I biologien kaller man dette fenomenet for in- og ut-grupper. Vi mennesker har en biologisk programmering til å forholde oss til inn og utgrupper. I inn-gruppen preges vi mer av mekanismer utviklet av slektskapsseleksjon. Da handler det om tilbøyeligheter som: respekt, solidaritet, empati, samarbeid osv. Det er det vi kaller for en samarbeids- eller verdighetskultur. Det er det varme sosiale klima.  Mot utgruppen kan vi i høyden håpe på strategier som defineres av gjensidig altruisme(spillteori), men i verste fall ren hat-ideologi og demonisering av hverandre.

Nasjonalismen er en del av de forestillinger vi mennesker har utviklet, som også har et slikt negativt potensiale.

Det som karakteriserer menneskets suksess på denne kloden er at mennesket har en unik evne til å samarbeide i store tall. Se gjerne denne videoen. Den sier alt om dette.

Dersom vi mennesker skal komme videre i vårt sivilisasjonsprosjekt, er vi avhengig av å ta vår evne til samarbeid helt ut på det globale plan. Det kan ikke gjøres med tvang eller undertrykkelse med å utvikle en ny visjon som erstatter alle de gamle identiteter og sorteringer. Det kan vi for eksempel gjøre ved å utvikle ideen om å være innbygger av planeten jorden. Altså en global identitet. Men denne ideen alene butter mot vår natur. Vi har definert inn-gruppen, men hvor er ut-gruppen? Vi her definert «oss», men hvor er «dem»?

Det er et problem som kan møtes på flere måter. En måte er rent rasjonelt. Vi kjenner ikke utgruppen lengre og vi aner ikke om de finnes. For hvem er utgruppen nå? Jo det må jo være E.T. Og de vet vi absolutt ingenting om. Det kan bli vanskelig. Derfor tenker jeg at utgruppen må erstattes med en ny ide, en som rasjonelt er konstruert av fantasien, egnet for formålet. Her har jeg to forslag:

• Våre forfedre, eller foregående generasjoner. De var åpenbart både dummere, mer irrasjonelle enn oss. De var mye mer voldelige og de visste mye mindre. De har gjort forferdelige ting, og hatt de ufatteligste religiøse og irrasjonelle filosofiske ideer. De har latt oss arve en fragmentert verden, full av konflikter og unødvendig fiendskap mellom menneskegrupper. La oss kaste det på skraphaugen og ha ambisjoner om å gjøre det bedre enn våre forfedre.
• Visjonen om Den Kosmiske Adel. Den kosmiske adel er alle de sivilisasjoner i universet som klarte å overvinne sin egen natur og komme videre ut i universet, reise mellom galaksene. Men denne visjonen handler om alle de sivilisasjoner som ikke klarte det. Det var sivilisasjoner som omkom i krig og store naturkatastrofer, eller som overbefolket kloden og ødela sitt eget livsgrunnlag, sivilisasjoner nedsyltet i religion, krig og irrasjonalitet, æreskulturer som mistet sin innovasjonsevne. Vår visjon er å streve etter å bli bedre enn alle disse. For dette handler ikke om at vi er for dumme. Det er vi slett ikke. Det handler kun om å ta i bruk de kognitive kapasiteter vi allerede har.

Har den norske 17. mai noe i dette bildet å gjøre. Ikke dersom det er snakk om å feire oss selv, det norske, den norske nasjon og vår egen fortreffelighet. Men, vi har da noen verdier som vi tror kan egne seg, nettopp for dette globale formålet. Det handler om verdier som frihet, verdighet, likeverd og demokratiske grunnholdninger.  Selv i vårt lille «snille» samfunn er dette verdier som stadig er under press. Dersom vi ikke evner å sette etisk likeverd på alle mennesker på denne kloden, og de på oss, så vil vi for alltid være belemret med fiender og alfa-menneskets forsøk på å dominere hverandre.

Hvor stor er sannsynligheten for at vi kommer oss velberget ut av en situasjon hvor eksistensielle utfordringer står i kø? Den er liten, men ikke fraværende. Det er omtrent som å tippe i lotto. En liten investering, sannsynligvis bortkastet, men muligheten er da der.

 

Det er så deilig å slippe å gå på disse religiøse møtene hvor man står og geberder seg i en slags massesuggesjonens rus. Jeg ble sittende og se på en dokumentar på NRK om «Guds Lærlinger», og selv da måtte jeg ta meg sammen for å tåle å se på all denne be-ingen, og lovsangen. Men det som fikk meg til å begynne å reflektere var at jeg på samme tid SMS-et med min datter som var blitt lokket med på et arrangement nede i Adventkirken. Hun stod midt oppe i det, og gav uttrykk for det samme ubehaget. Da kom jeg til å tenke på at vi er nok ikke de eneste som opplever det slik. Dette er neppe noe fenomen som er forsket særlig på. Så kan man ta seg noen hypoteser om hva dette egentlig er for noe. Her er et par hypoteser jeg kan komme på:

• En nedarvet frykt for massesuggesjon
  Massen representerer trygghet og tilfredsstillelse for flertallet, men er en trussel for mennesker som befinner seg noen hakk utenfor A4-normalen. Massen er nådeløst brutal, uten refleksjon, uten analyse og uten moral. Denne videoen viser den mørke siden av religiøst hysteri. Denne type felles voldsorgier har nok eksistert så lenge mennesket har eksistert, og kanskje enda tidligere.
  Derfor er det ikke utenkelig at massens opphisselse kan pirke bort i en underliggende frykt hos noen. Sannsynligvis ikke hos flertallet. For flertallet er jo inkludert, og har nok gode signaler på at de er inne i varmen. Det er de som befinner seg i den sosiale utkanten som har grunn til å frykte massen. Det behøver ikke å være en bevisst frykt. Det er god grunn til å tenke at utveksling av sosiale signaler også skjer ubevisst. Det kan være blikk, kroppsholdninger eller begrenset entusiasme, interesse, oppmerksomhet osv. Det kan være nok til man ubevisst eller intuitivt reagerer på den suggererte massen. Og da fremstår det kanskje, i bevisstheten, som en opplevelse av ubehag. Min opplevelse av dette er at jeg skjerper min sosiale observasjon. Jeg observerer, spekulerer og registrerer det alt-oppslukte mennesket. Det ser ut som individene mister litt av sin selvbevissthet, og glir inn i et slags avindividualisert koordinert atferds mønster. Og jeg kjenner at jeg på ingen måte identifiserer meg med dette. Det virker ikke bare frastøtende, men også foraktelig tåpelig. Så er dette kanskje intuisjonens språkløse budskap om at «her bør du trekke deg unna». Kanskje er dette en gammel lærdom fra ur-tiden. Er du et menneske som befinner deg i den sosiale utkanten, så må du unngå å komme på radaren til slike massesuggererte grupper.
• Faren for tap av egen selvråderett
  Religion har veldig mye til felles med virus. Virus er jo ikke liv i seg selv, men reproduserer sin kode gjennom å overta og bruke levende celler. På samme måte blir individet lokket eller født inn i en religiøs gruppe. Her eksponeres individet for forskjellige teknikker for å få det til å oppgi sin egeninteresse. Deretter settes individet inn i religionens tjeneste, enten som en som bidrar med penger eller frivillig innsats, eller mer aktivt en som går ut og verver nye medlemmer.
  Massesuggesjon kan være en av flere slike teknikker for å knekke individets egenvilje. Ubehaget som oppleves er underbevisstheten som oppdager faren og som kvitterer med ubehag og motvilje. Dette forsvarsapparatet kan bryte sammen. Det vil, av individet og dets omgivelser, tolkes om en omvendelse. Igjen er det nok slik at forsvaret og motviljen vil avhenge av individets muligheter innad i gruppen. Det er et tveegget sverd. Vil jeg vinne på å bli med, eller risikerer jeg å bli kynisk utnyttet? Individer som er sosialt veltilpasset har ofte mer å vinne på å stå inne i gruppen enn utenfor. Her er store muligheter, både for sterke sosiale allianser, selvutvikling og partnere. Et individ som befinner seg i den sosiale utkant vil ha større risiko for å bli utnyttet. Det går ikke lang tid etter en «omvendelse» før det er etterspørsel etter pengeboka eller annen innsats. Og det stopper ikke her. Det er selvsagt også risiko for å bli en av gruppens hakkekyllinger. Det vil si at gruppen trekker sosiale og moralske veksler på individets utilstrekkelighet. Mangt et menneske er blitt både melket og utsatt for sosiale og moralske krenkelser i slike sammenhenger. Det er risikoen for denne tragedien som manifesterer seg som ubehag.

Jeg kan jo kanskje kritiseres for at jeg fullstendig overser den religiøse dimensjonen opp i alt dette. Og det må jeg jo være åpen for all den tid jeg må innrømme at mine egne religiøse antenner er nokså fraværende. Jeg tenker at menneskets behov for å underkaste seg og tilbe kan forklares biologisk. De fenomener vi er inne her, bruker bare «gud» som en metafor for sosiale mekanismer. Reflekter over de påstandene jeg kommer med nå:

• Det er ikke Gud man underkaster seg, det er mennesker.
• Det er ikke Gud man tror på, det er andre mennesker.
• Det er ikke Guds vilje man underlegger seg, det er andre menneskers vilje.
• Det er ikke Gud man omvender seg til, det er andre mennesker.
• Det er ikke Gud man tilber, det er den menneskelige overmakten i gruppen.

Alle disse øvelsene har en sterk sosial dimensjon. Reflekter over det, så ser du at det er tilfelle.
Jeg tenker at opplevelse av ubehag i nærheten av religiøst suggererte mennesker kan være et signal om at her står din egen frihet på spill. Det er et signal om at her hører du ikke hjemme. Det er et signal om at du kan bli bergtatt og utnyttet av andre. Selv tok jeg konsekvensen av dette for lenge siden. Jeg holder meg unna, og jeg hyller min egen frihet.

ELLER
En dag etter at jeg skrev dette fant jeg meg selv stående med hendene ut i en moderat ekstatisk tilstand. Hva utløste så dette? Jo denne thailandske sangen. Det er en sang jeg har hørt på mange titalls ganger i løpet av de siste årene. Den skapte ekstasen i meg fra første dag.
Når jeg kom til meg selv kom jo spørsmålet: hvor mye har religiøs ekstase med musikk å gjøre? Er det slik at den glaserte septim-gospelen oppleves for den innvidde, som jeg opplever musikk som evner å rive meg med? Er det slik den religiøse opplever skjelvende «out-of key-i-hvert skjelv»- sangsoloer eller gnagende allsang?  Tenk om man hadde byttet ut musikken med thai «luktung», eller med techno/dance eller litt god gammeldags heavy-metal? Da er nok sannsynligheten langt større for at også jeg hadde stått der med armene utslått, og blitt lokket med både i den ene og den andre fella. Kan jeg bare kaste hypotesene overbord, og relatere det hele til min, noe på siden av kristenheten og sære musikksmak? Ja det må gudene vite.

Utsagnet «Gud er en bølle» vil kanskje kunne oppfattes som en selvmotsigelse. Det blir det dersom selve definisjonen av gudsbegrepet også innebærer fullkommenhet. Å være en bølle kan vel neppe klassifiseres som fullkommenhet.  Så om det er slik, så er det å hevde at Gud er en bølle i samme kategori som å hevde at en kule ikke er rund, eller at en ungkar er gift.

Min oppfatning av gudsbegrepet er egentlig i tråd med dette. Derfor er jeg enig i at utsagnet er en selvmotsigelse. Andre er kanskje ikke enig. For dem er Gud et navn, ikke en tittel. Og navnet peker på Bibelens Gud.  Og det er konkret denne guden jeg snakker om. Om den gamle krigsguden Jahve skal kunne fortjene tittelen «Gud», er jo mer et teoretisk spørsmål. Jeg tenker at han ikke gjør det. Vi kan ikke vite om dette er et vesen som reelt sett eksisterer eller ikke. Jeg er derfor nølende med å kalle meg ateist. Men, om så skulle være, og at det faktisk er den allmektige Gud vi her har med å gjøre, så ville jeg ikke nøle med å kalle ham for en bølle. Etter å ha sett dette foredraget om vår kjære nordnorske filosof Peter Wessel Zapffe, går jeg gjerne i hans fotspor og kaller meg heller for antiteist.

Men jeg må innrømme at jeg i praksis har tapt troen på denne guden for lenge siden. Jeg er overhodet ikke redd for å havne i hans helvete den dagen jeg dør. Grunnen er enkelt og greit den at jeg tenker at det er urimelig å tro at et vesen som er mektig nok til å skape universet, livet og mennesket, faktisk i sin oppførsel ligner mer på en sjimpanse-hann enn på en sindig og vis person. Det er en motsetning som er så formidabel at jeg i praksis ser bort i fra den muligheten. Det har på mange måter gjort meg til en trygg person. For jeg ser sporene av alfa-menneskets labber plantet over hele denne gude-forestillingen. Og fantasien kjenner jeg så alt for godt. Den enkleste og mest plausible forklaringen er at forestillingen er et produkt av den menneskelige fantasi.

Hva er en bølle? Jeg har noen refleksjoner rundt det her og her.

Her er noen av de klareste indikasjoner på at Jahve er en bølle:

1. Det første bud
   Det første bud sier at «Du skal ikke ha anrde guder enn meg». Det mange ikke vet er at setningen fortsetter med å fortelle at Gud er sjalu. Gud vil trone alene på toppen, tåler ikke rivaler og forlanger absolutt lojalitet. Dette viser han da også i praksis utallige ganger i Bibelen. For eksempel ble tre tusen mennesker henrettet bare for å ha danset rundt en gullkalv.
   Dette er typisk alfa-hann bølleoppførsel. Alfa-hanner tåler ikke rivaler uten å måtte angripe dem og deres beundrere, ydmyke dem og helst maltraktere dem. Men hvorfor i all verden skulle et vesen som er allmektig ha slike «menneskelige følelser « overfor rivaler? Egentlig er det jo totalt umulig å bli rival til et allmektig vesen. Man kan jo aldri bli en trussel. Dette gjør bølleopptredenen enda mer uforståelig.
2. Jobs bok
   Se gjerne dette foredraget. Job var en gudfryktig mann. Likevel tillater Gud at han blir utsatt for den ultimate tragedie. Han mister hele sin familie, alt han eier og ender syk og nedbrutt på søppeldynga. Der får han besøk av sine venner. Under samtalen utvikles problemstillinger som kan oppsummeres i en rekke spørsmål. For eksempel:
   Hvorfor tvinger Gud de ulykkelige til å leve?
   Hva kommer det av at vi mennesker ikke kan vurdere sammenhengen mellom synd og straff?
   Job konstaterer at han er prisgitt overmakten, og han etterlyser et samsvar mellom egen ufullkommenhet og den straff han utsettes for. Dette er ikke på egne vegne. Dette er grunnleggende angående forholdet mellom menneske og Gud.
   Langt om lenge dukker Jahve opp i utilslørt alfa-stil, med bulder og brak. Hva svarer så guden på disse grunnleggende problemstillingene? Svaret er: ingenting. Det vil ikke si at Gud ikke svarte, men at han snakker som en typisk alfa-hann ville gjort. Hvem er du som våger å utfordre meg? Ser du ikke hvor stor jeg er. Mesteparten av Guds tale til Job går på akkurat dette: Se hvor stor og kraftfull jeg er og hvor liten du er.
   Begge disse to fenomenene, at han ikke går inn i saken og at han viser til sin overmakt, bærer alfa-stemplet over hele seg. Det er en del av alfa-menneskets arroganse ikke å gå inn på sak i forhold til dusinmennesket. Det er en måte å demonstrere dominans på. Og selvsagt understøtter måten Gud fremstår på, samt alt han sier det samme. Alfa-mennesket har en enøyd moralsk filosofi: Makt gir rett.
   Jahve opptrer her som plager og undertrykker. Det er signaturen på en bølle.
3. Folkemord
   Dersom Jahve hadde vært en krigsleder i vårt århundre ville man neppe sett nådig på ham ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Det hadde glatt endt med dom, både for folkemord og for forbrytelser mot menneskeheten. Her er noen eksempler fra Bibelen: (eksemplene taler for seg selv og trenger ingen ytterligere kommentar)Så sier Herren over hærskarene: Jeg krever amalekittene til regnskap for det de gjorde mot israelittene da de dro opp fra Egypt. De sperret veien for dem. Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!» Saul kalte folket til våpen og mønstret dem i Tela’im. Det var to hundre tusen fotfolk foruten ti tusen judeere. (Første Samuelsbok 15:2-4)Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!» Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i Herrens navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna. (Andre Kongebok 2:23-24)Du datter Babel som er herjet, salig er den som gjengjelder det du gjorde mot oss. Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget! Salmenes Bok 137:8-9
4. Absolutt moral
   Hvordan kan Gud, på den ene siden ha skapt mennesket med evne til empati og ikke uten moralsk kompass, samtidig som han forlanger at alt dette skal kunne undertrykkes til fordel for en forestilling om absolutt moral? Hvordan kan Gud stille et krav til mennesket som ikke kan etableres på noen annen måte enn en ren illusjon? Når så illusjonen er vel-etablert i vårt sinn, så er individet nøytralisert til det viljeløse slik at det kan instrueres til hva det måtte være av grusomheter.
   Her er noen linker som sier litt om en del absolutt-moralister i verden:
   http://denkorteavis.dk/2016/173921/
   https://www.youtube.com/watch?v=qgLWcsbOD8k
   https://www.youtube.com/watch?v=fOABjtNMYXQ
   https://www.youtube.com/watch?v=GYpuXpbf0jg
   Ideen om absolutt moral har sannsynligvis sin opprinnelse i alfa-hannens krav om absolutt lydighet. Alfa-mennesket tåler ikke å bli motsagt, uten at de lager et helvete på jord. En vis gud ville opptrådt mer som Sokrates. Dersom det er visdom vi mennesker ikke umiddelbart skjønner, så setter han seg ned med oss, stiller spørsmål og tar en dialog. Gjennom dialogen vil mennesket kunne ledes til visdom gjennom overbevisning, som jo er noe helt annet enn overtalelse ved hjelp av trusler, strenge lover og et terrorregime. Og igjen er det nærliggende å spørre seg selv om hvorfor Gud har utstyrt oss med fornuft dersom det ikke var meningen vi skulle ta den i bruk?
5. Kravet til å tro
   Menneskets virkelighetsoppfatning blir til gjennom erkjennelse, ikke gjennom beslutninger. Den som innfører et regime for ansvarliggjøring av individets tro viser, med dette, total mangel på visdom. Derimot er alfa-mennesket mer opptatt av manipulasjonens kunst enn at hver enkelt av oss skal forstå verden mest mulig som den er. Alfa-mennesker vil jo være mer interessert i at vi tror noe som tjener deres formål. Derfor snakker man ofte om definisjonsmakt. Altså at noen har eller tar seg den friheten å definere sannheten. Dette er jo teknikker som er velkjent fra menneskeverden.  Uredelige bøller har selvsagt ikke sansen for denne type fintenking. Bøllens domene er dominans: «Du skal tro det jeg vil». Og, som den bøllen Jahve er, så tildeles de, som ikke har den rette tro, en brutal straff, som i beste falle er en bestialsk henrettelse, men i verste fall er evig pine.
6. Sortering av mennesket
   På bakgrunn av dette irrasjonelle tøvet har Jahve visstnok planer om å sortere menneskene ved å skille «klinten fra hveten» i et kommende storoppgjør. Egentlig passerer ingen nål-øyet. De som blir frelst blir det av nåde (les på bøllens forgodtbefinnende), resten sendes i evig fortapelse, visstnok vel fortjent. Doktrinen sier jo at alle mennesker fortjener straff, og tilsvarende at ingen fortjener å bli frelst. Det vil si at bøllen trykker oss alle ned i gjørma, vi er ikke verdt noen ting. Det er jo en typisk alfa-strategi. De som blir frelste, blir det ufortjent av Guds nåde. Løsningen på denne ligningen er jo enkel. Frelsen er vilkårlig. Det er jo også et typisk bølletrekk.

Parallellene mellom den gammeltestamentlige Jahve og typiske alfa-hanner er selvsagt ikke tilfeldig. Religionen er blitt til i en typisk gjeter og nomadekultur i Midtøsten.  Dette er æreskulturer. Hele idegrunnlaget i forestillingen er preget av dette. Derfor tenker jeg at den enkleste forklaringen på forestillingen er at den er utviklet i denne kulturen, og derfor heller ikke noe annet enn et mytisk produkt av denne kulturen.
Jeg tenker også at vi skal være glad for at dette er så åpenbart, så slipper vi å gå og engste oss for at universet er styrt av en slags mega-utgave av Donald Trump.

Jeg må innrømme at mine omgivelser gjerne setter merkelappen pessimist på meg. Ja, det har gått så langt at jeg, til tider, har blitt sammenlignet med Ludvig i Flåklypa. De fleste vil jo gjerne fremstå som optimister. Det heter seg at optimister er lykkeligere og de lever lengre.

Så burde jeg kanskje ta rev i seilene og bli litt mer optimistisk. Men, la oss nå reflektere litt over disse to holdningene. En som er pessimist er bekymret for fremtiden. Han er lite risikovillig og har en tendens til å holde på det han har. Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Svakheten ved å være pessimist er at man kan bli handlingslammet. Man tør ikke å bevege seg ut av komfortsonen og søker alltid den tryggeste veien. Man tar minst mulig risiko. Og selvsagt kan dette gå for langt.  Jeg har mange ganger tenkt på at man kan bli bergtatt av behovet for trygghet. Går det for langt blir det sykelig. Det kan ende opp med at man nesten ikke kommer seg ut av huset. Dersom det går så langt, så ender jo dette med å bli en risiko i seg selv. Refleksjonen her er at det ikke er mulig å leve et menneskeliv uten risiko. Det er viktig å ta inn over seg at risiko alltid vil være en del av livet. Samtidig innser vi at det er uansvarlig ikke å ha fokus på sikkerhet. Det er jo faktisk slik at enkle tiltak faktisk kan bedre sikkerheten dramatisk. Et eksempel kan være å ta på seg hjelm når man sykler. Det er jo et enkelt tiltak som ikke koster alt for mye. Det viser seg at det å investere i sikkerhet er slik at jo mer man investerer, jo mindre sikkerhet får man igjen pr. investerte krone. I tillegg til hjelmen kan vi gå videre med armbeskyttere, knebeskyttere, sykkelstier, fartsgrense, elektroniske detektorer, kameraer og computere. Hver bit øker sikkerheten. Men gevinsten blir mindre og mindre. Vi kommer aldri i mål. Vår sikkerhet blir aldri hundre prosent. Det rasjonelle er jo å spørre seg: hva er et rimelig balansenivå mellom innsatsfaktorer og et akseptabelt sikkerhetsnivå? Det vi så kan merke oss er at det ikke er noe fasitsvar på det spørsmålet. For det er stor forskjell på de ressursene vi mennesker disponerer. Sikkerhet krever investering, men det er ikke alle som har like god råd. Fattige mennesker må akseptere høyere risiko enn rike. Det gir ikke den privilegerte noen selvfølgelig rett til å herse med den fattige og anklage vedkommende for uansvarlighet.

Så til optimistene. Optimisme handler om troen på at alt går bra. Mine anstrengelser gir avkasting og risikomomenter er mer teoretiske. En optimist gleder seg til fremtiden og bekymrer seg mindre. Det er derfor naturlig for en optimist å ta større risiko, og satse mer.  Risikoen med dette er at optimister får en overtro på seg selv og sin egen flaks. Det kan bety mer impulsive handlinger, mindre planmessighet, mindre ansvarlighet. Overtro på seg selv og sin flaks er et fenomen. Verden er full av ulykker, men de skjer ikke meg. En optimist kan typisk påbegynne store oppussingsprosjekter hjemme, uten plan for finansiering og innsats. Jeg har sett folk ødelegge husene sine på den måten. I det hele tatt handler overoptimisme i stor grad om uansvarlighet. Man tar sats på store prosjekter uten å ha tenkt gjennom det godt nok, i den tro at alt jeg gjør ender med suksess. Ofte ender det med knall og fall.

Det vi innser er at vi her har to grøfter å gå i. Det er ikke klokt å overdrive, hverken pessimisme eller optimisme. Mitt svar på dette er selvsagt realisme og rasjonalitet. Det er egentlig det beslutningsteorien min går ut på. Det handler om ikke å miste kontakt med realitetene, samtidig som vi har et reflektert forhold til risiko. Mitt motto for det modne mennesket handler om at vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det. I forhold til pessimisme og optimisme så innebærer dette at vi forbereder oss på det verste, men håper på det beste.

Jeg tenker at det å være pessimist eller optimist nok kan handle om personlighet, eller den erfaring som har formet vår personlighet, særlig i ung alder. Det kan kanskje være slik at troen på verden formes sterkest i barneårene. Barn med høy mestringsrate og som kjenner på god støtte fra foreldre og omgivelser, vil nok i gjennomsnitt være oftere optimister enn pessimister. Det motsatte vil gjerne gi utrygge barn som er mer pessimistiske. Kanskje kan dette gå så langt som til epigenetikk. Det vil si at vi kan ha et tidsvindu som bestemmer hvilke sett av gener kroppen tar i bruk, og at dette kan forme hele vår personlighet. Om det er slik er jo det enda en grunn til å ha fokus på det gode oppvekstmiljøet for barn.

Dette kan også ha mye å gjøre med det jeg kaller for sosial appell, og da særlig empatisk appell. Dette styrer forholdet til risiko. Dersom fiaskoen er av sosial karakter, altså den rammer ikke i form av en fysisk ulykke, men heller at man havner i en sårbar situasjon hvor man trenger hjelp fra andre, så er det lettere å ta en slik risiko dersom man er vant med at omgivelsene stiller opp. Mye tyder dessverre på det at omgivelsene stiller lettere opp for en attraktiv person enn en som ikke er det. Dersom dette er en hypotese som holder mål så forutsier den at attraktive personer oftere er optimister enn mindre attraktive personer. Men da snakker vi egentlig ikke om optimisme eller pessimisme. Vi snakker om realisme. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Og det vi har, handler også om vår sosiale kapital.

Ja, jeg trenger nok å skjerpe meg i blant slik at jeg ikke overdriver min pessimisme. En gang, i min ungdom, så våget jeg å smile til en godt voksen dame. Og hun reagerte spontant med denne kommentaren: «Smil, så smiler verden tilbake.»  Det tok jeg til meg. Men jeg må stadig oppdra meg selv til å prøve å leve etter det. Det som er viktig er å lære å kjenne seg selv og sine svakheter. Først da kan man endre på ting. Men, som sagt, det gjelder ikke bare pessimister som meg. Det gjelder i høyeste grad også optimister, som til tider må trekkes litt ned for å styre unna de verste katastrofene.

 

Jeg kom over et leserinnlegg hvor vedkommende var frustrert over reklameavdelingen der han jobbet. Han titulerte dem som «blomsterbarn». Jeg måtte le, men innså raskt at vi egentlig snakker om en nokså treffende betegnelse. Så jeg har skruppelløst stjålet betegnelsen og lager nå min lille refleksjon rundt dette.

Og for å ha sagt det med en gang: vi har alle både blomsterbarnet og ingeniøren i oss. Dette er ikke noen sortering av mennesker, men heller en sortering av roller.

Vedkommende var altså oppgitt over reklameavdelingen, som han opplevde lagde storm i vannglass over fargenyanser, fonter, kommaer og punktumer. Det er blomsterbarn-fokuset. Ingeniørfokuset er å skape funksjonalitet. Det skal virke, mest mulig fleksibelt, tåle alle scenarioer problemløst. Under panseret er det et virvar av mekanismer, kompromisser, tilpasninger og strategier for illusorisk å gi et inntrykk av sømløs funksjonalitet. Og det er komplekst, så uendelig komplekst at det er en stor utfordring å holde oversikten. Ressursene til å holde styr på dette er ofte knappe. Slik har det alltid vært. Og tidsfristene er korte. Daglig oppstår det feil og problemer, ting som ikke skulle skje, ting som ikke burde skje, mekanismer med lag på lag av beskyttelsesmekanismer mot feil. Systemene samspiller med en rekke utenforliggende systemer, ting man hverken har innflytelse på eller nok informasjon om. Forutsetninger endres i hurtig tempo, beskyttelsesmekanismene svikter og vi får skylden.  Til tider koker det og blomsterbarna raser. Når man så midt opp i armer og bein får storm i et vannglass fordi en farge ikke har den riktige nyansen, ja da er det lett å bli frustrert.

Min refleksjon starter med den illusoriske glansbildeverden, man kan ane, kommer som et resultat av en problemfri tilværelse. Problemfritt betyr stort livsoverskudd. De nedre deler av Marlows behovspyramide er dekket. Det er selvsagt ingen nødvendighet i dette. Mennesker med stort livsoverskudd kan nok utvikle seg i mange retninger. Men jeg tror vi kan si at vi aner en trend. Og trenden er større fokus på det estetiske, kutymer, og et finkulturelt sosialt spill. Egentlig har jeg den forestillingen at det ikke finnes noe slikt som et problemfritt liv. Mennesket har et iboende behov for å ha problemer. Og da blir problemenes proporsjoner demisjonerte i forhold til det. Jeg pleier ofte å si det slik at de som ikke har problemer, de lager problemer. Og kanskje har det sammenheng med et iboende behov for å bruke seg selv. Har man ingen utfordringer, hva skal man bruke seg selv til?  Mennesket har en iboende tilbøyelighet til å ville bruke seg selv.  Problemfrihet kan resultere i mangel på utfordringer. Mangel på utfordringer gir den effekten som er beskrevet over. Man lager problemer for å holde tomheten på en armlengdes avstand.

Over panseret er livet enkelt. Verden er unyansert og sannhetene er ofte klare sort hvitt bilder. Blomsterbarn kan ofte opptre som Dunning-Krugers, altså at de skjønner så lite at de tror de skjønner alt.

For det er jo slik at jo mer man setter seg inn i et tema, desto mer nyansert blir det. Jo mer man graver, desto mer komplekst blir det. Jeg pleier å si at jo mer man vet, jo mer skjønner man at man ikke vet.

Ved konfrontasjon vil noen blomsterbarn opptre med selvsikker retorikk. En analytiker vil nødvendigvis måtte møte dette med forklaringer, komplekse forklaringer som ofte kan ta form av «undervisning», noe som oppfattes både som belærende og kjedelig. Arenaen tillater som regel bare kommunikasjon i slagordformat. Og kanskje er det også slik at det eksisterer en latent motvilje til å gå inn i temaet i et forsøk på å forstå. For det å basere seg på forståelse i stedet for slagord, vil ofte bli oppfattet som usexy og har dårlig sosial appell. Kanskje kan det være slik at den som idealiserer sin blomsterbarn-tilværelse anser det å «gå i detaljer» som det samme som å bli skitten på fingrene. Det er noe man ikke befatter seg med i finere kretser. Der er det kun om å gjøre å uttrykke «de rette» oppfatningene. Og da mener jeg ikke «de rette» fordi det beskriver realiteter, men fordi det er riktig kutyme.

Moralen i dette er at på de fleste områder i verden er vi jo alle blomsterbarn. Det vil si at vi ikke er i nærheten av å fatte rekkevidden av det som er under pansret. Det vi trenger da er en god porsjon selvinnsikt, og ikke minst evne til å utøve vanlig respekt og høflighet. Selvinnsikten handler først og fremst om å erkjenne egen uvitenhet på området. Det betyr ikke at man må sluke rått alt som kommer fra andre som «vet bedre». Det er viktig å beholde sine kritiske antenner aktive. Men det betyr å oppøve evnen til å vise ydmykhet og til å forsøke å forstå før man danner seg sterke meninger om ting. Og husk, det å sette seg godt inn i et emne, resulterer aldri i sterke meninger. Det er fordi man ser nyansene og innser både usikkerhet og egen utilstrekkelighet. Sterke meninger er uvitenhetens domene.

Jeg nevnte respekt. For det er en forunderlig mekanisme jeg synes å observere. Kanskje kan den kalles for adel-effekten. Det sies om fortidens engelske adel at de oppfattet seg selv som eksklusive. Og det handlet ikke bare om at de var rik, men også om at de var naturlig privilegerte. Det kom til uttrykk på den måten at personer som var såkalt «nyrike», altså de som hadde tjent opp formuen sin selv, og ikke arvet den, de fikk ikke uten videre innpass blant fiffen. For selv om de var rike, så var de på en måte tilskitnet. De hadde jo arbeidet, drevet med business, telt penger og ført regnskaper. Alt dette er aktiviteter for «mindreverdige mennesker». Så det var visst ikke helt enkelt å komme inn i disse kretsene.

Jeg tror at tendenser til en slik «adel-effekt» ikke nødvendigvis er så sjelden. Dette har jo noe med glansbildeverden å gjøre. Når var det sist vi hørte om prinsen, i eventyret, at han var ute på åkeren og skar kål? Poenget er at glansbildeverden er en fullkommen rein verden. Og de som tilhører der er vakre, velkledde, rike og vellykkede. Det harmonerer dårlig med å måtte ta i en skift-nøkkel. Dersom vi tar med oss slike holdninger i hverdagen, får vi ikke bare blomsterbarn, vi får også blomsterbarn som forakter de av oss som bedriver verdiskaping. Blomsterbarn idealiserer forbruk av verdier som det eneste som definerer menneskets verdi. Om man bare har et snev av slike holdninger, så resulterer det i at man mangler respekt for andre. Det er det jeg kaller for dårlig menneskesyn.

Om du skulle ha valgt din sjef, ville du hatt et blomsterbarn eller en ingeniør? Ville du hatt et glansbilde eller et rasjonelt menneske? Om du ikke er i tvil, pass da på at du ikke stemmer på noen av disse ved neste valg.

Tror du på global oppvarming? I gamle dager fikk man spørsmål om man trodde på Gud, eller Jesus. I dag er det viktigere å flagge at man tror på global oppvarming. Tror man ikke det, er man utenfor dagens religiøse paradigme. Nå må jeg skynde meg å si at jeg betrakter meg som klimaskeptiker-skeptiker. Jeg antar det som sannsynlig at vi er i en periode med global oppvarming. Men jeg har ikke satt meg nok inn i problemet til å gjøre kjeften min tre ganger større enn den er og utbasunere oppfatninger om ting jeg enda ikke opplever at jeg har god nok peiling på.

Men selv om jeg er klima skeptiker-skeptiker så har jeg medmenneskelig sympati for alle de som ikke tilhører den rette religiøse folden.
Det å utbasunere at nå er debatten over, nå legges det lokk på all skepsis, er neppe uttrykk for en god demokratisk grunnholdning. Det er uttrykk for dårlig politisk gangsyn, og det driver mange inn i konspirasjonsteorier og politikerforakt. Sannsynligvis skaper det flere skeptikere enn tilhengere.

Ingen av oss på gulvet liker å føle oss manipulert med, stigmatisert og frosset ut.

Den religiøse tilnærmingen går selvsagt lengre enn som så. Vi har fått en ny moral. Før var det sex som var skittent, nå er det karbon. Hallo, vi har hørt den plata før og vi vet hva den tjener til. Våre karbonregnskaper vil etter hvert definere oss som utenfor eller innenfor det gode selskap. Og de av oss som ikke har råd til å bytte bil, etterisolere boligen, ikke får logistikken til å gå opp, med barnehage, jobb og alskens fritidsaktiviteter, en annen moralisme som rir vårt land for tiden, de defineres ut av det gode selskap. Dette er sosial utrenskning. Før var det lausunger, seksuell orientering eller feil tro, nå er det karbonregnskapet.

Mangt en gang tar jeg meg i å fundere over min egen klimastatus. Tenk om en journalist kom bort til meg på Gardermoen og konfronterte meg med mine klimavaner. For det må jo være Gardermoen. Der blir man liksom tatt med buksa nede, omtrent som på bordell i gamle dager. Der står man med boardingkortet i den ene handa og kofferten i den andre. Det er ingen formildende omstendighet.

Så spør journalisten kanskje: hvor mange ganger flyr du i året? Og jeg fristes til å begynne med forsvarstaler, eller rene benektelser. Hvor mye ekstra co2 blir det av om jeg er med det flyet eller ikke? Jeg antar man enkelt tar flyets drivstoff-forbruk, deler det på antall passasjerer og omgjør tallet til co2 utslipp. Det er jo enkel matematikk. Eller er det det? Hva når flyet flyr tomt? Ja, så viser det seg at mesteparten av utslippene relaterer seg til det tomme flyet. Følgelig kunne jeg kanskje mer enn halvere mitt bidrag bare der.

Så kunne jeg fortsatt på min forsvarstale: jeg spiser lite kjøtt, har hjemmekontor, har ikke hytte på fjellet eller båt på fjorden. Hvert år kommer jeg under minstesatsen på kjørelengden hos forsikringsselskapet. Jeg kjører lite bil, er hjemme og stuller med mitt.
Men jeg holder klokelig kjeft om at jeg minst et par ganger i året drar på langtur rundt halve jordkloden, og dermed pådrar meg tonnevis av karbon, på den sorte lenken som smies, centimeter for centimeter, meter for meter, og som blir så brutalt synlig den dagen jeg legger på røret og havner i helvete.

Og det er bare begynnelsen på all min utilstrekkelighet. Journalisten har allerede avslørt meg:
Jaså, så du kjører lite bil? Det betyr at du sjelden besøker familien din du? Er nesten ikke sammen med barnebarna du? Du er ikke en aktiv friluftsmann du? Men… obs. det var en annen moralisme. Nå må vi holde oss til en, det er karbonmoralismen.

OK, for så å fullføre mitt ærlige skriftemål, i håp om å slippe litt lettere unna: mitt umoderne hus neppe rekke opp til nåtidens energistandard. Vi fryser på vinteren. Vi bruker strøm, mye strøm og påføres dårlig samvittighet.

Ja, jeg har hørt den før. Hvis alle i verden skulle brukt like mye ressurser som oss nordmenn, så trenger vi minst to jordkloder. Men har man da tatt med i kalkulasjonen det brutale faktum at dersom de blir utestengt i sprengkulda en vinternatt så kan det bety kroken på døra for ditt liv på denne planeten? Vel, vil vel kanskje noen si: så er det en mindre som tar plass på denne overfylte planeten.

Det er her jeg kjører spettet i jorda med et rungende «ikke f**n». Selve livet på denne planeten er blitt til mot alle odds. Utviklingen av livet er et hån mot naturlovene. Og min egen eksistens her er i ren trass:

På nesset har dæm ein liten åker
det e han Ragnvald sin
Men det sei æ dåkker,
at poteten væks

Med arbeid e ikkje han Ragnvald ødsel
ingen trur det e av jord og gjødsel
at poteten væks

Nei steinåt e den, og vill om våran
Men æ kan se gjennom kaldværsbåran
at poteten væks

Æ kan ikkje ainna forklaring finne
det e i TROLLSKAP, DET E I SINNE
at poteten væks

 

Dikt av Arvid Hansen

Første gang jeg hørte om Ole Jørgen Anfindsen var i kjølvannet av 22.juli. Der ble han forbundet med den type miljøer som skal ha inspirert Breivik. Med andre ord snakker vi om en profilert innvandrings kritiker og Islam-kritiker. Ikke akkurat helt på min banehalvdel altså. Men nå er jo jeg nysgjerrig av natur, og jeg råket stadig bort i det nettstedet han driver, honestThinking.no fordi jeg er interessert i kreasjonisme. Og da har jeg ofte blitt sittende og lese en del. Jeg oppdaget jo fort at dette er en reflektert tenker. Jeg glemmer aldri Anfindsens opptreden i Aktuelt på NRK høsten 2011. Jeg reagerte sterkt på måte programlederen behandlet ham den gangen. Og, selv om jeg ikke deler de synspunkter han kom med den gangen, så endte min sympati med Anfindsen. Jeg synes han taklet hele seansens på en forbilledlig måte. Og igjen, jeg oppfattet ham som et reflektert menneske.

Når han nå dukker opp på Verdibørsen, som muslimsk kristen, etter å ha gjennomgått en livsreise, ja da spisset jeg ørene. Nå har ikke jeg tenkt å kommentere alt som kom frem her. Men det var et par ting han sa som jeg fant veldig interessant.

• Hans livsreise og fascinasjon av Islam
  Over flere år har jeg utviklet en refleksjon som jeg kaller for sosial punktering. Det er erkjennelsen av at mangel på kontakt mellom grupper (sosial distanse) akkumulerer sosiale spenninger, og at det beste virkemidlet mot dette er sosial punktering. Det vil i klartekst si: Gå over grensen til «din fiende» og møt ham som menneske til menneske. Bli kjent med miljøet, spis sammen, ha dialog Opplev at fiendebildet smelter bort som troll i solen. Jeg beundrer Anfindsen som den sterke islam kritiker han er (eller var) at han gjorde akkurat det. I dag ser han klart forskjell på Islam og ekstremisme. Personlig er jeg også kritisk til Islam, eller i alle fall islamisme. Men jeg kjenner ingen muslimer, og har derfor ikke det privilegiet å få mine meninger lutret opp mot dialog med muslimer. Jeg prøver derfor å opprettholde en ydmykhet og åpenhet i forhold til mine posisjoner. Men jeg har merket meg mennesker i media som Hadia Tajik og Abid Raja, som jo er muslimer og som på en forbilledlig måte viser at Islam er forenelig med moderne demokrati. I diskusjoner med mine mest islam-kritiske venner, pleier jeg gjerne å trekke frem akkurat disse. Det er en realitetsorientering å erkjenne at Islam er og vil bli en del av fremtidens norske kultur. Det handler om å lære seg å leve med og i harmoni med dette. Den reisen Anfindsen her har gjort og som han forteller åpent om, gir forhåpentligvis mange en vekker. Min oppfordring til begge sider er nå uansett denne: Bli kjent, skaff deg venner på tvers av ditt mentale ståsted. Jeg er sikker på at gevinsten ikke uteblir. Det er en berikelse i mangfoldet. Ja, jeg er sikker på at muslimer også har mye å tilføre meg, og motsatt. Det gjelder de fleste av oss.
• Moralsk mangfold
  Anfindsen forteller om sosialpsykologen Jonatan Haidt, og hans studier rundt mennesker og deres forskjellige moraloppfatninger. Ifølge Anfindsen hevder Hait at alle mennesker har sin egen moralske matrise som de bruker i sin bedømmelse. Men de fleste innser at det kan være mange måter å bedømme moral på. Men så er det altså noen som er så pass enøyd på «sin måte» som den eneste rette at de ikke respekterer andre synsvinkler. Dette blir da karakterisert som en form for fundamentalisme, på lik link med kristen- og muslimsk fundamentalisme. Det er en interessant betraktning. Det ser ut som intervjuet blir klippet her. Det skulle vært interessant å høre Anfindsens videre refleksjoner over dette.
  Uansett er dette en type refleksjon jeg har vært opptatt av. Men jeg har ikke koblet det til fundamentalisme, slik som det er gjort her.
  Min tenkning går i retning av at hovedproblemet her er manglende evne til å se forskjell på personlig livssyn og hvilke grunnprinsipper et samfunn bør tuftes på. Det går fint an å være muslim i et sekulært samfunn. Men det er mer problematisk å være sekulær i et muslimsk samfunn. Det er også fullt mulig å være fundamentalistisk- kristen eller muslim, og likevel forsvare homofiles rettigheter i samfunnet. Poenget er at politikk handler om samfunnssyn, mens fundamentalismen regnes som en personlig sak. Men, dersom man viser vilje til å bruke samfunnsinstrumentet til å tvinge andre til å leve etter egne personlige moralske prinsipper, så er man, etter min mening inne på en totalitær politisk retning. I min begreps verden handler altså dette om det å være totalitær. Men kan godt være fundamentalist, men likevel ha en politisk grunnholdning som er demokratisk. Det er kombinasjonen fundamentalisme og totalitær politisk grunnholdning som er farlig. I et samfunn må man ha kjøreregler for at samfunnet skal kunne fungere. Men det betyr ikke diktat av alle typer etiske spørsmål. I det modne samfunn vil mennesket innvilges livssynsfrihet. Det er en utvidet religionsfrihet som også tar med deler av etikken.

 

Å kalle en terrorist eller en selvmordsbomber for et offer er vel kanskje alt for drøy kost for mange. Men tenk litt over det. Tenk at du er ung. Du har livet foran deg. Du har muligheter til et liv med mening. Så du fratatt kontrollen over eget liv. Andre bruker deg kynisk til sine formål. Din egeninteresse er satt til side. Du blir ofret. Og du tar med deg mange mennesker i en grufull voldelig handling.

Men er det mulig? Er det mulig å ta kontrollen over at annet menneske slik at det kan «fjernstyres» til absolutt alt? Vel det er i alle fall mulig med diverse innsekter. For eksempel er de visse typer maur, som helt frivillig kryper på toppen av blomster og gress og sitter der og venter på å bli spist av en eller annen drøvtygger. Årsaken er en parasitt som infiserer insektets kontrollsystemer. De blir begge spist. Og i magen på vertsdyret gjennomgår parasitten et nytt stadium. Det legger egg som blir med i dyrets avføring. Dette får maurer i seg, og slik gjentar syklusen seg. Altså, parasitten tar kontroll over maurens atferd, slik at mauren tjener parasittens egeninteresse i stedet for sin egen. I naturen finnes det mange eksempler på slike mekanismer. Men er det mulig for mennesker? Sannsynligvis er det ikke så enkelt. Det ryktes at både russere og amerikanere eksperimenterte med dette på 50 tallet. Heldigvis var nok mesteparten av dette mislykket. Men kanskje overså de kraften i en eldgammel teknikk. Den heter religion. En ganske stor prosent av vår tids terrorister er «infisert» av et kraftig «mentalt virus», godt innpakket i religionens søte honning.

Det ryktes at terroristene som kjørte flyene inn i World Trade Center kneppet opp skjortene sine for å møte «sin skaper» med brystet bart. Det skulle visst nok gi en ekstra effekt på æren og kanskje også på frelsen. For de av oss som ikke er fullt så overbevist på et der er noe bak «den veggen», så er det kanskje irriterende å tenke på at de aldri får vite hvor grundig feil de har tatt. Der kuttet de sine unge liv i et raid som ikke fører til annet enn død og ødeleggelse for alt for mange uskyldige mennesker.

Noen ganger fantaserer jeg om at terroristen møter en slags skaper bak veggen, en som rett ut spør ham: Hva i helvete det er du driver på med? Bare spørsmålet får ham til å rygge. En gud som banner? Totalt utenfor alle forventinger.

Ja så forsvarer vedkommende seg kanskje med at:

Jeg har jo ofret livet for en god sak. Jeg har dødd i krig. Jeg har kjempet min Jihad. Nå står jeg foran min skaper og forventer heltestatus i evigheten. jeg forventer spranget rett over i paradis, 72 jomfruer og hele pakka.

Det er da denne guden stikker hendene i lomma og reiser seg med et slags oppgitt sukk.

72 jomfruer?

Ja, så er vi blitt fortalt.

Av hvem?

Av alle de beste imamene, av religiøse ledere, av mennesker som vet hva de snakker om.

Og det har du trodd på?

Ja, burde jeg ikke det?

Vel, jeg kan bekrefte her og nå at det er tøv.

Ja men du kan ikke klandre meg. Jeg hadde jo dette fra de beste kildene. Jeg har virkelig gått inn for å gjøre det vi oppfattet å være rett.

Bruk nå for helvete hue litt her. For eksempel de 72 jomfruene. Hvor skulle de komme fra?

Du har vel skapt dem.

Som mennesker?

Ja det er vel mennesker vi snakker om her.

Men er ikke mennesket utstyrt med valgfrihet?

Jo selvsagt.

Hvordan kan disse mennesker være skapt uten frihet til å velge hvem de skal leve sammen med, i en hel evighet? Hvorfor skal disse jentene ha mindre frihet enn det dere har? Har dere overhodet tenkt på denne type problemstillinger?

Nei, det var jo imamene og de lærde som fortalte oss det.

Og det tror dere blindt på?

Ja skulle vi ikke det?

Tenk dere en kristen prest som forteller sin menighet at dersom de stemmer ham frem til pave, så vil de komme i en eksklusiv klubb i himmelen, hvor man blir spesielt beæret og får egne privilegier. Vil dere ha trodd på dette?

Selvsagt ikke?

Hvorfor ikke? Nei det er jo opplagt at den presten bare forsøker å lure sin menighet å hjelpe ham frem til sin suksess.

Hvordan vet du det? Tenk på det. En allmektig gud som skaper alle mennesker. Så skulle han altså lage et system for å lokke med paradis og jomfruer, true med helvete og fortelle hver enkelt at det moralske gangsynet du er født, det kan du bare kaste på havet. Og så ber ham dem drepe hverandre? En kristen som går på samme limpinnen, men bare tilhører en annen leir, ja han er dum og grusom han. Er han ikke? Hva er det da som gjør deg til et spesielt godt menneske? Hallo i huet ditt. Hvor er du opp i det hele? Hvorfor vurderer dere ikke forestillingene fra egne rekker like kritisk som forestillinger fra andre kulturer?

Tenk på hvor redd vedkommende hadde blitt, særlig gitt det gudebildet han har gått rundt og trodd blindt på. En stor og god gud kunne kanskje vist ham sin storhet, ved nettopp ikke å sende ham inn i et primitivt helvete for ekstrem lidelse for alle som har blitt lurt og tatt feil. Men kanskje de kunne satt seg ned litt sammen, ved kjøkkenbordet og reflektert litt over tilværelsen, ledd litt grått en skvett, vært mennesker sammen og fått det hele i perspektiv.

Det er vel ikke særlig sannsynlig at terrorister våkner opp, hverken i himmel eller helvete. Men noen ganger tar jeg meg i å tenke «stakkars menneske». Jeg er blant dem som ville foretrukket at terroristene blir tatt i livet. Da er det ikke nødvendigvis dom og straff som er min drivkraft, det er nysgjerrigheten. Hva er det egentlig som driver noen til noe så dramatiske handlinger? For å få vite det må man ha vilje til å jobbe seg inn i terroristens sinn. Som alle andre er terroristen født inn i denne verden, som en liten hjelpeløs baby. Ett eller flere steder på dette menneskets livsvei har noe gått galt. Hadde vi forstått mer av slike mekanismer, kunne vi kanskje vært i stand til å gjøre tiltak som demper sannsynligheten. Her er noen av mine hypoteser:

• Religioner er mentale virus. Det er forskjell på virus. Noen er harmløse. Andre er skadelige, og noen er fatale. På samme måte er det med religioner. Noen er harmløse, andre forsurer livet, mens andre igjen kan være fatale. Og fatalt har det blitt når det religiøse viruset tar kontroll over menneskesinnet slik individet skapes om til lydige redskap for sine ledere, til å bruke akkurat som de måtte ønske. Her har jeg foreslått de grunnleggende mekanismer i et slikt mentalt statskupp.
  Den gode nyheten er at dette er noe man kan vaksinere seg mot, og det er noe som er mulig å behandle. Begge deler dreier seg om å få individet til å ta i bruk sin egen rasjonalitet og fornuft.
• Sosiale mekanismer:
  1. Den sosiale ventilasjonseffekten
     Det handler om muligheten til å kanalisere ut frustrasjon og aggresjon.
  2. Massesuggesjon
  3. Heroisme
     Det handler om muligheten til å gå fra lavstatus til å bli en helt.
  4. Avindividualisering
     Om forøket på å gjøre seg synlig.
  5. Amoralitet
     Forestillingen om absolutt moral kommer fra religionen. Den får individet til å undertrykke sin egen naturlige moralitet.

I skrivende stund befinner jeg meg i Thailand, i Jomtien. Jeg har det privilegium å kunne jobbe her fra en måned i året. For et par dager siden hadde vi min mor på telefonen. Hun hadde fått med seg nyheten om IS-terrorister som skal ha kommet inn i Thailand for å angripe russiske mål. Og russiske mål er det nok av her i området. Jeg prøver å overholde mitt personlige prinsipp om aldri noensinne å la meg dirigere av terrortrusler.

Vel, det er jo en måte å møte det på. Mest av alt tenker jeg det er vesentlig å møte vår tids utfordring med rasjonell analyse. Våre viktigste demokratiske verdier er under press. Her om dagen var presidentkandidat Donald Trump ute og hevdet at han ville stenge USA for muslimer. Det var vel ikke helt uventet fra den fronten. Det som overrasket meg var hvor mange nordmenn som var enige med ham. Avstemningsspørsmålet var enkelt og greit: Er du enig med Trump? Jeg klikket selvsagt på nei. Jeg ville aldri stemt for innskrenkning av religionsfrihet. Det er jo det samme som å kaste siste rest av demokrati på båten. Hvem skal bestemme vår religion? Er det staten? Er det pengekreftene? Hva er da forskjellen mellom oss og Saudi Arabia? Hva er det neste? Kanskje vi skal forby jøder i samme slengen? Hvordan skulle et slikt forbud håndheves? Innføre opplysning om religiøs tilhørighet i passet? Er det noen som har hørt om falske konvertitter? Historien er full av eksempler på dette. Og hva tror du dette vil gjøre med verdens over en milliard muslimer? Klarer du virkelig ikke å se at slike tiltak er en gavepakke til ekstremistene? Da har deres terror-strategi lykkes, og de vil rekruttere stadig flere angripere. Dette er ikke rasjonalitet. Dette er biologinære reaksjonsmønstre. Det er viktig at vi som samfunn ikke «mister hue» i en slik utfordring. Enten vi vil det eller ikke så vil verdensreligionene være med oss inn i fremtiden. De har vart i utallige generasjoner, og mest sannsynlig kommer de til å være med oss så lenge mennesket er menneske. Det er mange utfordringer menneskeheten må lære seg å leve med. Hvordan er det med sykdommer? Vi utrydder sjelden bakterier og virus. I stedet lærer vi oss å leve med dem. Vi utvikler vaksiner. Da tåler vi å bli eksponert uten at det blir livstruende. Jeg tror ikke strategien er så veldig forskjellig i forhold til religion. Mennesket kan gjøres mer mentalt robust, slik at de negative utslagene av religion ikke får overtaket. På samme måte som livsstilen påvirker vår sårbarhet overfor sykdommer, så vil menneskehetens kollektive livsstil kunne gjøre det samme. Selvsagt vet vi at religion bare er en av mange faktorer som leder til terrorisme. Andre nøkkelfaktorer er politikk, grunnleggende menneskesyn, utdannelse, økonomi og generelt sosialt klima. Her er det er mye å ta tak i om menneskeheten skal kunne komme videre med sitt sivilisasjonsprosjekt.

For noen år tilbake hadde jeg og Peder en av våre uenighetssamtaler. Du vet slike samtaler hvor spenningen stiger, avbrytelsene blir hyppigere og lærekurven er bratt. Hva kan man tolke av en løs skjorteknapp? Veldig mye, mente Peder. En løs skjorteknapp taler sitt tydelige språk om mennesket innenfor skjorta. Det er en som er slurvete med seg selv. Og er han slurvete med seg selv, hvordan er han da med alt annet han holder på med? I det hele tatt er tilliten tapt i utgangspunktet.

Vel, dette var vel ikke eksakt Peders ord. Men de gikk omtrent i den retningen. Resten fyller jeg på stråmannsargumentet for å få frem en holdning vi ofte støter på. Dette handler om den brutale lynkjappe bedømmingen av mennesker vi møter på vår vei. Og den kjenner vel de fleste av oss.

Først vil jeg si noe om det å gi utrykk for en slik holdning. For dette handler sannsynligvis ikke bare om å gi uttrykk for en holdning. Jeg har lenge hatt mistanke om at dette også handler om hvordan den, som uttrykker dette, selv ønsker å fremstå. Altså en slags meta-kommunikasjon som befinner seg utenfor ordene. Budskapet kan da være noe slik som:

• «Jeg er en lynkjapp menneskebedømmer, derfor er jeg også smart»
• «Jeg setter høye standarder for meg selv»
• «Jeg har sosial råd til å velge og vrake mellom mennesker, derfor er jeg en populær person»

Jeg sier ikke at mennesker som gir uttrykk for skepsis til mennesker på bakgrunn av standarder, er seg bevisst slike non-verbale budskap. Dette behøver slett ikke å handle om kognitive strategier. Det er rett snakk om et sosialt spill med rot i mekanismer som var der før vi fikk språket.

Men så til selve argumentasjonen. Det Peder leser som slurv, leser jeg gjerne som en indre ro, en som har større perspektiver på livet enn forfengeligheten. Noen fasit på dette finnes jo ikke. Det kan være tusen årsaker til en løs skjorteknapp. Er jeg kreativ nok kan jeg komme opp scenarioer som fritar skjorteeieren fullstendig for ansvaret. For eksempel kan han akkurat ha kjøpt skjorta, med produksjonsfeil. En av de mektig underbetalte damene på den skitne skjortefabrikken i Kina, ble kanskje avbrutt av en plutselig strømstans, noe som medførte at stingene bare ble halvveis. Og kontrolløren var fyllesjuk og så ikke fadesen før skjorta var pakket og på full fart ut av døra til lukrative europeiske markeder. Og den sexy ekspeditøren ble så betatt av den behagelige kunden at hun hadde hendene på ham, også i fasen etter at han fått på seg skjorten. Og i et anfall av å forsøke å rive seg løs fikk knappen en litt røff behandling. Så den ble hengende uten at noen så det. Så når han da kom på jobbintervju, etter å ha safet alle usikre variabler, så mistet han muligheten til den jobben han var som skapt for. En løs skjorteknapp og bedriften mistet den ene muligheten til en suksess som heretter kun finnes i fantasien.

Poenget her at årsakssammenhengene her ikke er kjent. Det betyr altså muligheten for at en forhastet konklusjon er diametralt motsatt av realitetene.

Men selvsagt er sannsynligheten størst for at den personen, vi står overfor, virkelig ikke har skjorteknapper som sitt største fokus. Hva forteller det? Det kan fortolkes i mange retninger:

• Peders tolkning: dette er en slurvete person.
  Ja, slik kan det nok være. Men er dette en egenskap som definerer hele individet? Den reflekterte må nok svare nei på dette. Å være slurvete med noe kan være fordi man ikke er oppmerksom på det, eller at man bevisst har valgt å disponere sitt livsoverskudd på andre områder. Det siste kan vitne om rasjonalitet. Man er klar over sine begrensinger og at man må prioritere, og man har prioritert. Livsoverskudd er ikke noe som er likt fordelt utover. Også dette kan avhenge av tilfeldigheter. Der det finnes knapphet vil den som forholder seg til realiteter og gjør sine prioriteringer komme lengre enn den som satset på trivialiteter.
• Min tolkning: dette er en ærlig og reflektert person. Det vil si at vedkommende bevisst har lagt bort forfengeligheten. Kan det være noen grunn til det? En grunn kan handle om erkjennelsen av at forfengeligheten i sin ytterste konsekvens ender opp i et dårlig menneskesyn. Den vakre kan aldri være sikker på om «det er meg som menneske hun er interessert i, eller bare min skjønnhet». Hvilke kvaliteter er det egentlig vi verdsetter ved hverandre? Det skal vel ikke så mye ingeniørtenkning til for å erkjenne at dersom forfengelighet ble vår kulturs viktigste «guiding star», så har kulturen et alvorlig problem.
  En løs skjorteknapp kan være individets nonverbale uttrykk for at «jeg bryr meg mer om mennesker enn om glansbilder». Ja takk sier jeg. Du er velkommen som min venn.

Nå må jeg skynde meg å si at jeg absolutt setter pris på å se vakre mennesker. Jeg er veldig glad for at de finnes og at de setter sin ekstra spiss på vår hverdag. Jeg har heller ingen moralske innvendinger mot at mennesker dyrker frem sitt utseende. Tvert i mot. Det er en del av livsutfoldelsen. Det skulle bare mangle at ikke vi andre skulle beundre og la oss forføre av dette.

Min moralske grense går der dette blir et ensidig altomfattende kriterium for menneskets verdighet. Om jeg skulle bli skjøvet ut av noen miljøer fordi jeg mangler de riktige merkeklærne eller ikke har de estetiske kvaliteter som kreves, ja så er det vel ikke så stort tap for meg. Ville jeg i det hele tatt trives i en klubb med et så smalt syn på menneskeverdet? Jeg ville neppe ha noe der å gjøre, ikke for meg selv i alle fall. Kanskje jeg kunne fått noen av de som var der på «bedre tanker» med et litt videre perspektiv på mennesket og på livet. Men det får bli deres tap.
Så ja, jeg må nok pent innrømme at jeg tilhører en gruppe mennesker, som nå og da stiller med en løs skjorteknapp. Og noen ganger må jeg nok minnes på av mine omgivelser at «nå er det vel på tide å klippe seg», eller «du burde få deg ny bukse». Og selvsagt lystrer jeg mine omgivelser på dette. Jeg ser jo at jeg har et ansvar for å se sånn noenlunde ut, slik at jeg ikke helt ødelegger dagen for de rundt meg.
Men samtidig er jeg veldig klar over mekanismene, som ofte spiller inn, når vi mennesker bedømmer hverandre. For her er det en del biologisk programmering ute og går. Vi er biologisk programmerte til å gå etter reproduksjonens nådeløse lov. Da er det skjønnhet og ressurser som er kriteriene.
Samtidig vet vi at et velfungerende menneskesamfunn ikke kan bestå uten differensiering eller mangfold. Og da må vi ofte bruke vår egen fornuft til å overstyre vår forhåndsprogrammerte intuisjon. Alle mennesker fortjener en arena å spille seg selv ut på. Det er først da vi har muligheter til å oppdage hvilke kvaliteter individet har å by på. Kunsten er å oppdage det, se det mennesket, og hjelpe til med å dyrke deres potensialer frem til full blomstring. Husk at ethvert menneske som manøvreres ut av spill vil kunne ende opp uten evne til å bidra. Det er et uvurderlig tap, både for individet selv, men også for kulturen rundt.