En outsiders 17. mai-tale

Om jeg noen gang (rent hypotetisk) skulle bli bedt om å holde en 17-mai tale, hva ville jeg ha snakket om?

Vel, det er hypotetisk, og jeg jeg får vel begynne med en av de jordenmange grunner til at jeg aldri ville fått et slikt spørsmål. Jeg er ikke nasjonalist, jeg eier ikke nasjonalfølelse.  Jeg har mange ganger reflektert over hvorfor. Jeg har en venn. Han har til tider vært mye mer innvandrings-skeptisk enn det jeg er.  En gjenganger i hans argumentasjon er: Tenk om du inviterer noen hjem til deg, så begynner de å ta seg til rette, langt utover normene for hva gjester kan tillate seg. De begynner å forlange ting, og romsterer uhemmet i hus og hage.
Jeg har mange ganger reflektert over hvorfor et slikt argument faller på stengrunn i mitt mentale landskap. Det er enkelt og greit fordi jeg ikke identifiserer meg med nasjonen Norge. Dersom noen kommer til Norge, så angår det ikke meg og mitt. De kunne like godt ha kommet til Sverige, eller Europa. Norge er ikke min eiendom. Om det bor en innvandrer i Nydalen, så er det ikke min plass han eller hun tar. Derfor forstår jeg ikke slike argumenter. Det vil si, jeg kan forstå dem sånn rent fornuftsmessig, men emosjonelt henger jeg ikke med. Det betyr intet for meg om den som bor i det huset i Nydalen heter Ahmed eller Kåre.

Min manglende nasjonalfølelse handler nok om psykologi. Jeg har nok en personlighet eller barndomserfaringer som gjør at min evne til å identifisere meg inn i grupper er begrenset. Det kan nok være en svakhet i mange sammenhenger, men også en styrke. For det gjør meg i stand til å se mer rasjonelt på dette.

Min manglende nasjonalfølelse virker nok styrende på mitt syn, både på innvandring, på EU, FN eller Nato. Når jeg vurderer slike tema, så handler mest om hva jeg tenker om hvordan det vil påvirke menneskeheten, livet på vår planet og fremtiden.

Ideen om nasjonalstaten er historisk sett ganske ny. Men den har grepet om seg og fungerer i dag omtrent som religion. Det vil si at vi har en viss prosent av befolkningen som er bergtatt av ideen, samt et stort flertall som føler seg tiltrukket. Så har vi noen outsidere slik som meg.

På samme måte som at religion fører til kriger og konflikter, så fører slike nasjonalistiske ideer til det samme. Det setter kunstige sorteringer mellom mennesker. Disse sorteringene passer ikke med andre sorteringer vi mennesker driver med. Det kan være etnisitet, språk, kultur og religion. Prøv å legg verdenskartet basert på alle disse sorteringene og du vil se at avvikene er ganske store. Det gjør mennesket forvirret. For mennesket har både etniske-, religiøse-, kulturelle-, nasjonale- og språklige identiteter. Det er ikke det at mennesker mangler identitet. De er alt for mange og de harmonerer ikke med hverandre. Slikt blir det krig av. Og jo sterkere disse identitetene er, desto hardere konfliktlinjer.

Jo hardere konfliktlinjer, desto mer får vi av «oss og dem». I biologien kaller man dette fenomenet for in- og ut-grupper. Vi mennesker har en biologisk programmering til å forholde oss til inn og utgrupper. I inn-gruppen preges vi mer av mekanismer utviklet av slektskapsseleksjon. Da handler det om tilbøyeligheter som: respekt, solidaritet, empati, samarbeid osv. Det er det vi kaller for en samarbeids- eller verdighetskultur. Det er det varme sosiale klima.  Mot utgruppen kan vi i høyden håpe på strategier som defineres av gjensidig altruisme(spillteori), men i verste fall ren hat-ideologi og demonisering av hverandre.

Nasjonalismen er en del av de forestillinger vi mennesker har utviklet, som også har et slikt negativt potensiale.

Det som karakteriserer menneskets suksess på denne kloden er at mennesket har en unik evne til å samarbeide i store tall. Se gjerne denne videoen. Den sier alt om dette.

Dersom vi mennesker skal komme videre i vårt sivilisasjonsprosjekt, er vi avhengig av å ta vår evne til samarbeid helt ut på det globale plan. Det kan ikke gjøres med tvang eller undertrykkelse med å utvikle en ny visjon som erstatter alle de gamle identiteter og sorteringer. Det kan vi for eksempel gjøre ved å utvikle ideen om å være innbygger av planeten jorden. Altså en global identitet. Men denne ideen alene butter mot vår natur. Vi har definert inn-gruppen, men hvor er ut-gruppen? Vi her definert «oss», men hvor er «dem»?

Det er et problem som kan møtes på flere måter. En måte er rent rasjonelt. Vi kjenner ikke utgruppen lengre og vi aner ikke om de finnes. For hvem er utgruppen nå? Jo det må jo være E.T. Og de vet vi absolutt ingenting om. Det kan bli vanskelig. Derfor tenker jeg at utgruppen må erstattes med en ny ide, en som rasjonelt er konstruert av fantasien, egnet for formålet. Her har jeg to forslag:

  • Våre forfedre, eller foregående generasjoner. De var åpenbart både dummere, mer irrasjonelle enn oss. De var mye mer voldelige og de visste mye mindre. De har gjort forferdelige ting, og hatt de ufatteligste religiøse og irrasjonelle filosofiske ideer. De har latt oss arve en fragmentert verden, full av konflikter og unødvendig fiendskap mellom menneskegrupper. La oss kaste det på skraphaugen og ha ambisjoner om å gjøre det bedre enn våre forfedre.
  • Visjonen om Den Kosmiske Adel. Den kosmiske adel er alle de sivilisasjoner i universet som klarte å overvinne sin egen natur og komme videre ut i universet, reise mellom galaksene. Men denne visjonen handler om alle de sivilisasjoner som ikke klarte det. Det var sivilisasjoner som omkom i krig og store naturkatastrofer, eller som overbefolket kloden og ødela sitt eget livsgrunnlag, sivilisasjoner nedsyltet i religion, krig og irrasjonalitet, æreskulturer som mistet sin innovasjonsevne. Vår visjon er å streve etter å bli bedre enn alle disse. For dette handler ikke om at vi er for dumme. Det er vi slett ikke. Det handler kun om å ta i bruk de kognitive kapasiteter vi allerede har.

Har den norske 17. mai noe i dette bildet å gjøre. Ikke dersom det er snakk om å feire oss selv, det norske, den norske nasjon og vår egen fortreffelighet. Men, vi har da noen verdier som vi tror kan egne seg, nettopp for dette globale formålet. Det handler om verdier som frihet, verdighet, likeverd og demokratiske grunnholdninger.  Selv i vårt lille «snille» samfunn er dette verdier som stadig er under press. Dersom vi ikke evner å sette etisk likeverd på alle mennesker på denne kloden, og de på oss, så vil vi for alltid være belemret med fiender og alfa-menneskets forsøk på å dominere hverandre.

Hvor stor er sannsynligheten for at vi kommer oss velberget ut av en situasjon hvor eksistensielle utfordringer står i kø? Den er liten, men ikke fraværende. Det er omtrent som å tippe i lotto. En liten investering, sannsynligvis bortkastet, men muligheten er da der.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *