Både Woke og Trumpisme anses for å være trusler mot demokratiet. Er dette noe mer enn skremselspropaganda fra hver av ekstremsidene av amerikansk politikk, eller er risikoen reell?  Hvilken side representerer i så fall den største risikoen?

Dersom man kunne stemme ved det kommende valget i USA med hovedfokus på å sikre demokratiet, skulle man stemt på Trump eller Harris? Et vesentlig poeng her er at dette ikke er hovedtema for den jevne amerikaner. Sannsynligvis handler valget mest om økonomi, innvandring, kriminalitet og selvbestemt abort.

Men, tenk over det, man trenger bare å stemme bort demokratiet én gang, så er sannsynligvis løpet kjørt for generasjoner fremover, ja kanskje for alltid.

Jeg vil argumentere for at risikoen på kort sikt, altså ved kommende valg i USA, er høyest dersom Trump vinner valget, men at også ekstrem Woke, på lang sikt absolutt utgjør en risiko.
Underliggende er det polariseringen i USA som skaper risikoen. Det store samfunnsspørsmålet handler derfor mindre om politiske blokker, mer om en generell kulturell utvikling som i seg selv fungerer destabiliserende, og dermed utgjør en økende trussel mot demokratiet.

Det er all grunn til å være Woke-skeptiker på demokratiets vegner. Da handler det om at identitetspolitikk er grunnleggende splittende. Den felles menneskelige referanseramme, som er nødvendig for det gode samspill, forvitres. Menneskeverdet undergraves. Her er ingen grunnleggende moralsk sperre mot brutalitet. Det er helt greit å demonisere som det måtte passe. Ekstrem Woke tenderer til å avvise all vitenskap om menneskenaturen. Det å ikke kjenne menneskets natur, gjør oss sårbar for de mørke sidene. Det øker risikoen for tap av nødvendig kontroll for å holde demokratiet stabilt. Vi kan alle se at det republikanske partiet i USA er tatt på sengen av diktatoriske krefter. Men, det er ingen grunn til å tro at det samme ikke kunne ha skjedd på ekstrem venstreside.

I politisk filosofi snakker noen om en såkalt hestesko-effekt. Det innebærer at ekstremsidene, både på politisk høyre- og venstreside tenderer mot autokratiske trekk. Det har nær sammenheng med radikalisering, som jo på norsk kan oversette til manglende tålmodighet kombinert med fiendtlighet mot andre grupper. Endringene må skje nå, med en gang. Virkemidlene blir uten etiske begrensinger. Vold, trusler, desinformasjon og skittent spill blir en del av verktøykassen. Hensikten helliger midlet. Den som hevder at dette kun har forekommet på «den andre siden», lever i en historisk boble.

Moderat liberalisme handler om demokrati og kompromisser

Jeg har fulgt personligheter som Jordan Peterson, og Gad Saad, og lært mye om de autoritære trekkene på politisk venstreside. Men jeg må definitivt anse meg skuffet når den samme trusselen gjennom trumpismen er blitt akutt fra den politiske høyresiden. Og dette spekulerer jeg på.

For det er jo en balansegang vi snakker om. Jeg kaller meg selv for en klassisk liberalist i europeisk forstand. I Norge er det partiet Venstre som ligger nærmest. Det handler om den gylne middelvei. Grøften er like dyp og farlig på begge sider.

Liberalisme handler om personlig frihet. Etter hvert som individet vokser til innvelges det myndighet over eget liv. Denne friheten forsvares og garanters av samfunnet. Autoritære regimer, uansett valør søker ofte store innhugg i denne friheten. Dette gjelder uansett om det er et religiøst, regime, om det er kommunistisk, fascistisk eller kapitalistisk.  Det handler ikke om -ismen i seg selv, men om at skyggesidene i den menneskelige natur får et maktovertak som naturlig selvforsterker, og vi mister kontroll. Les dette langsomt: -Ismene er bare verktøy. Det er de destruktive sidene ved menneskets natur som må holdes i sjakk. Det betyr i klartekst: Ingen makt uten motmakt. Vi kan ikke ha et samfunn uten maktutøvelse. Men den må holdes under kontroll. Det finnes ingen snille -ismer som kan ha all makt. For makt korrumperer. Makt er farlig, derfor må den holdes i tømmene av et system som balanserer maktene mot hverandre. Det er dette som er demokrati. Det er dette som er balansegangen.

Donald Trump sier at han kun skal være «diktator en dag». Dette minner meg om de mange eventyr hvor man får tre ønsker, av den store trollmannen. Jeg ville trengt kun ett ønske. For med det kunne jeg ønske meg ubegrenset antall ønsker til evig tid. Samtidig kan jeg ønske at ingen andre får den samme muligheten. Med ett så er jeg allmektig.

Jo større makt man har, desto større er muligheten til å skaffe seg enda mer makt. Diktator for en dag kan fort ende opp med diktatur til evig tid.

USA har vært den stormakten som har garantert vår frihet

Vi her i Europa har i løpet av de siste generasjonene nytt godt av et sterkt stabilt og demokratisk USA. Vi har hatt en tilstand preget av handel, teknologisk og økonomisk blomstring. Verden har vært preget av en verdensorden som har fungert sånn noenlunde. Det har ikke vært perfekt. USA har ikke vært perfekt. Vi kom gjennom den kalde krigen, og på et tidspunkt trodde vi at demokrati og frihet «hadde vunnet». Det har aldri vært problemfritt, men vi så fremgang og ante håp om en stadig bedre fremtid for menneskearten på denne planeten. USA har fungert som en form for garantist for en slik utvikling.

I vår tid tapes troen på dette. Noen av oss har en gnagende følelse av at USA står ved et vendepunkt som kan få avgjørende betydning for verdens videre utvikling.

Mitt inntrykk er at om vi gjorde en meningsmåling så ville et solid flertall av Europas befolkning håpe på at demokratene vinner i USA. Her er en latent risiko for borgerkrig uansett utfall, men den risikoen er ikke temaet her. Det vi skal se på er risikoen for tap av demokrati i USA.

Det demokratiske partiet i USA spenner omtrent fra norsk Høyre til Rødt. Det oppfattes å ha en ansvarlighet og soliditet som fullstendig mangler på republikansk side. Vi vet ikke om noen planer i det demokratiske partiet, for demontering av demokratiet. Ingen hevder noe slikt. Bekymringen handler som sagt om ekstrem Woke. I Canada forbindes statsminister Justin Trudeau med venstresidens Woke-ekstremisme. Her kan nok mye sies og kritiseres, men Trudeau har sittet siden 2015, og Canada er ikke i nærheten av demokratisk ustabilitet. Og når befolkningen blir for lei av disse utslagene, så kan de kaste ham på fullt ut demokratisk vis. Og han vil forlate makten på en fredelig og verdig måte.

Men, ja her er trender i Woke-bevegelsen som er bekymrer. Jeg har skrevet om ekstrem Woke her, og den underliggende postmodernistiske filosofien her. Den som er interessert i å sette seg inn i dette fra et filosofisk perspektiv, sjekk ut den canadiske filosofen Stephen Hicks, særlig på YouTube. Han forklarer dette på en veldig god og forståelig måte.
Et viktig poeng her er at postmodernistisk filosofi er smidd om til retoriske våpen i kamp mot politiske- og ideologiske motstandere. I klartekst betyr det at postmodernismen fungerer en maske. Den skjuler det reelle mennesket bak. Denne hypotesen har jeg beskrevet her. Dette blir fundamentalt når vi studerer høyresidens kritikk mot Woke. Man forveksler mennesket med det våpenet. Dette er et spill. Det er litt for lett å undervurdere mennesker, på basis av tåpelig retorisk anvendelse av postmoderne argumenter. Bak masken er det mennesker, som oss alle. Strategien måtte heller være å komme bak masken og oppdage at menneskene bak, egentlig ikke er så verst. Det er dette jeg kaller sosial punktering, beskrevet her. Men det er ikke så enkelt, da en del av postmodernistisk ideologi handler om at dialog er bortkastet, ikke bare bortkastet, men også moralsk forkastelig. Vi kjenner alle retorikk rundt det å «gi noen et mikrofonstativ» eller «legitimere ved å gi noen en arena». Vi kjenner fenomener som «politisk korrekthet» og ikke minst «kanselleringskultur». Det eneste som gjenstår er maktkamp. Vi er over i det jeg kaller for kampmodus.
Noe av dette kan handle om det jeg kaller for informasjonsmonopol, som handler om strategier for å oppnå full kontroll over informasjonsflyten. Her kan nettopp en filosofi som forkaster dialogen som verktøy for å løse uoverensstemmelser, være beleilig.
Det blir jo spekulasjoner, men jeg tenker at denne type atferd virker skremmende på oss som står utenfor og ofte er ufrivillige mål for andres forakt, demonisering og aggresjon. Dette er kanskje ekstrem Wokes største skadeeffekt. Den skremmer fort mennesker over til ekstrem-posisjoner på motsatt side. Kanskje er en del av politisk høyreside i USA, mer eller mindre jaget inn i det ekstreme, av mer eller mindre berettiget, kanskje opp-hauset frykt for ekstremitetene på politisk venstreside. Slike hauser ekstremister på hver side hverandre opp, og tømmer det moderate ansvarlige sentrum for oppslutning.

Splitt og hersk

Et demokratisk USA er selvsagt et problem for andre stormakter, som omfavner diktaturet. Vi har god grunn til å anta at polariseringen i USA har blitt forsterket av fremmede stater som ønsker å bryte ned det vestlige hegemoniet. Og her er sosiale media en gavepakke. Strategien er gammel og velkjent. Den heter splitt og hersk. Da handler det ikke om å skape konflikter, men heller å forsterke spenninger som allerede er der. Det er en forutsetning. Den andre er at prevalensen av antagonisme i samfunnet er høy nok. Det er først og fremst mennesker med antagonistisk mentalitet som risikerer å bli til nyttige idioter for splitt og hersk-strategier. Det holder å fyre opp noen få, nok til at det resulterer i aggressive handlinger. Så går som regel prosessen av seg selv, drevet av nevnte selvforsterkende mekanismer. På den måten kan man fyre på langs utallige konfliktlinjer, enten det handler om religion, kjønn, seksuell orientering, frykt for marxisme, facisme, etnisitet, by og bygd, sosiale klasser, fattig og rik. Vi skal ikke se bort fra at den såkalte kulturkrigen, av noen er en villet utvikling og at mange flirer rått hele veien til tastaturet.

Det kan være at høstens presidentvalg i USA må betegnes å være et valg mellom onder. Kanskje er det å være opptatt av økonomi å sammenligne med å mase etter goder, når all konsentrasjon må vies til å styre skipet gjennom farlig farvann. Her er det mer som står på spill enn de nære ting.

Den globale naturtilstand

Et demokratisk sammenbrudd i USA vil først og fremst skape stor uforutsigbarhet, ikke bare i USA, men i resten av verden. Den skjøre verdens-orden som min generasjon har vokst opp med er da kommet til veis ende. Dette vil selvsagt tjene de andre store diktaturene i verden, som i denne perioden nettopp har blitt holdt tilbake i sin undertrykkende maktutøvelse av et overlegent demokratisk USA. Da er vi tilbake til den globale naturtilstand. En global naturtilstand innebærer total mangel lov og orden mellom statene i verden. Det eneste som teller er fysisk og økonomisk makt. Blant verdens 195 land, er antallet som kan regnes som stormakter kanskje bare fem eller seks. De av oss som kan regnes som smågutter i skolegården, vil da være fritt vilt, og prisgitt hva de store bøllene kan finne på.
På sikt vil det store flertallet av land i verden tape på en global naturtilstand.

Har vi en kommende diktator i USA?

Hvilken av årets president-kandidater har høyest sannsynlighet for å bli en diktator? Her tror jeg at det er svært få som anser sannsynligheten for at Kamala Harris ender opp som diktator, som noe særlig over null. Vi kan ikke si det samme om Donald Trump. Dette er en aktør som har en omstridt omgang med valgsystemet, både fra 2016, under sin presidentperiode og ikke minst alle tumultene da han som den første presidenten i landets historie nektet å overlate makten til valgets vinner. I tillegg hevder han altså at valget er stjålet. Han ble saksøkt for utilbørlig juks og valgpåvirkning. Selv om disse sakene er utsatt, er andre dømt, og det er vel kun i kraft av maktbruk og korrupsjon han kan komme unna dette.

I nåværende valgkamp har han uttalt at «dere trenger kun å stemme på meg en gang», og at han ville bli «diktator for en dag». Vi finner overhodet ikke lignende takter, hverken fra Harris eller andre i den demokratiske leiren.

Så legger det seg til i alt dette at Donald Trump mer eller mindre åpenlyst beundrer og kanskje misunner andre diktatorer. Dette er Donald Trump. Hva med det republikanske partiet? Det kunne vært verdt et studium i seg selv. Er det for drøyt å hevde at det republikanske partiet har blitt kuppet av an kombinasjon av Trumps overveldende popularitet, Trumps store geni som markedsfører og rått maktspill. Tenk over det. Han har gått etter all opposisjon i partiet, fjernet all motstand og ensrettet dette til et konformt ja-parti. Dette er autoritær praksis. Hva kan vi da forvente når han skal styre landet?

Hvem er Donald Trump egentlig?

Blant noen tilhengere har Donald Trump en messias-lignende status. Blant andre har han status som forretningsgeni. Noen ser ham vel også som den store «ryddegutten», som endelig tar knekken på «den dype staten». Han er den som kan hamle opp med andre aktører, få de beste avtalene og spille andre konkurrenter ut over sidelinjen. Vi har uttrykk som «America First» og «Make America Great Again». Trump hevder at USA har blitt grovt utnyttet og lurt av andre aktører. Han hevder at USA har mistet respekt i verden, at andre ler av dem. MAGA handler om å gjenvinne denne respekten og sette de andre på plass. Dette er Trumps budskap.

Men er Trump den superhelten som fremstilles her? Vi må nyansere mellom selgertalent og forretningstalent. Trumps forretningstalent er definitivt omstridt. Samtidig er det vanskelig å benekte at Trump må ha et usedvanlig selgertalent. Det er kanskje her at betegnelsen «geni» passer best. Mens de fleste av oss aldri kunne selge et gram med sand i Sahara, ville Trump kunne selge billass på billass, og ikke minst komme unna med bløffen om at sanden hadde noe magisk ved seg.
De som ser Trump fra andre siden, ser en upålitelig bruktbilselger-type, opphøyd i tusende potens.  Man teller Trump-løgner i hundrevis per dag, og i ti-tusenvis over år.
Nå tviler jeg på at dette er sort-hvitt. Valgkampen er nok skitten fra begge sider. Les gjerne her om konflikt-eskalering og her om uansvarlighetens triumf. Poenget er at skitne triks vil vinne en valgkamp. Det fungerer som doping i sporten. Det betyr at når dette først er introdusert, så tvinges andre aktører å følge på, ellers er de ute av spillet. Så normaliseres normbruddene og ny eskalering følges. En slik utvikling er alltid latent som følge av menneskets natur. Dersom man ikke makter å håndheve regulering av dette, så vil det komme av seg selv. Derfor er jeg overrasket over mangelen på spilleregler i demokratiske valgkamper.

Så ja, man kan nok finne bedrag fra begge sider. Den videre bekymringen her er hva dette gjør med aktørene selv. Starter man først med en bedrageri-karriere, så vil høy suksessrate forme deg som menneske. Det øker risikoen for at toppen i politiske hierarkier får en opphopning av mennesker som har talenter for akkurat dette. Hva gjør det med demokratiet? Poenget er at manglende rammer for valgkamp i seg selv utgjør en høy trussel for demokratiet.

I Trumps tilfelle, så kan det se ut som at hans karriere som superbedrager starter allerede fra ung alder. Siden har det bare fortsatt, gjennom superberømmelse via reality-TV har han skapt seg et image, helt uten basis i realiteter. Videre har han altså bløffet seg hele veien inn i Det Hvite Hus. Nå er han i ferd med å gjøre det igjen. Her har vi et salgsgeni som til grader ser ut til å overliste omtrent det som måtte være av sikkerhetsmekanismer for å stoppe slike. Og det er dette som er skremmende. Som elektorat burde man oppleve seg som fornærmet og forulempet, når man ser slikt. Og det burde blitt slått ned på. Et modent elektorat kunne i alle fall ha straffet uredelige kandidater med bruk av stemmeseddelen. Men det har ikke skjedd, elektoratet er forført, som mange ganger før.

Project 2025

I debatten mellom Trump og Harris, refererte Harris til avgifts-planer som Donald Trump ikke vedkjente seg. Sannsynligvis handler dette om Project 2025. Senere i debatten benekter Trump å ha noe med dette å gjøre, og sier at han bevisst ikke har lest dokumentet, som er på over 900 sider. Hva er Project 2025? Dette er en arbeidsplan, som er utviklet av en konservativ tenketank, ved navn The Heritage Foundation.   
Her er en oppsummering fra democracyforward.org:

What is Project 2025?

The Project 2025 Presidential Transition Project is a well-funded (eight-figure) effort of the Heritage Foundation and more than 100 organizations to enable a future anti-democratic presidential administration to take swift, far-right action that would cut wages for working people, dismantle social safety net programs, reverse decades of progress for civil rights, redefine the way our society operates, and undermine our economy. A central pillar of Project 2025 is the“Mandate for Leadership,” a 900+ page policy playbook authored by former Trump administration officials and other extremists that provides a radical vision for our nation and a roadmap to implement it.

Det er nok slik at dokumentet kan fortolkes på flere måter. Men det er viktig å få med seg at mange seriøse aktører advarer om akkurat dette. Trumps første presidentperiode var åpenbart preget, ikke bare av Trumps manglende kompetanse på politikk, men også på hvordan politikk drives, både innenriks og utenriks.  Trump møtte, kanskje uforberedt på, et byråkrati og mange som var rundt ham, som holdt ham i tømmene, kom med advarsler og i det hele tatt forøkte å begrense Trumps mange krumspring til å holde seg innenfor det ansvarlige.

Trump selv vil nok kalle dette for «den dype staten». Han er nok åpenbart siktet inn på å kneble denne type motstand, under en kommende Trump 2.0 periode. Da finnes kokeboken for dette i Project 2025. Da handler det om å skaffe seg oversikt over og avskjedige enhver byråkrat som utgjør en risiko for å skape friksjon, i et ellers velsmurt Trump-maskineri, hvor kompetansen ikke innrettes på rådgivning, men på å eksekvere ordrene suksessivt, lojalt med effektivitet og presisjon. Dette er oppskriften på hvordan diktaturer organiseres.

Som sagt distanserer Trump seg fra dette prosjektet. Men hvor er hans partiprogram? Presidentdebatten viser tydelig at det er uklarhet i hvilken politikk vi snakker om. Det eneste Trump lover, er gedigne skattekutt, stoppe innvandringen og hive ut mennesker som ikke har lovlig opphold i USA. Han dreier hvert eneste tema i debatten over på innvandring.

Men hvor skal de gedigne skattekuttene spares inn? Det sier han ingenting om. Da er det nærliggende å hente svarene fra nettopp Project 2025. Sjekk side 4 i den oppgitte koblingen over. I det hele tatt kan man spørre om valgløfter fra Trump og det republikanske partiet i det hele tatt er noe man kan ta alvorlig. Dette er en juksekultur, hvor hensikten helliger midlet. Det er OK å lyve og bedra for å nå målet om å vinne.

Fra motemeninger til persondyrkelse

Mener du det du mener basert på kunnskap og kompetanse om saken i seg selv, eller handler det om hva som er på mote akkurat nå? Selvsagt har ingen av oss kapasitet til å sette seg inn i alt. Men da handler det om å være moden nok til å erkjenne usikkerhet. Ofte må vi støtte oss på kilder vi har begrenset tillit til. Det er vesentlig at vår tillit er basert på rasjonelle vurderinger, og ikke på intuisjon eller impuls. Samtidig vil det alltid være et modenhetstrekk å være åpen for at her er det mer å lære. Husk at det å føle seg sikker på noe, bare er en følelse. Det er ingen garanti for at vi har rett. Det modne mennesket avholder seg fra sterke skråsikre meninger.

Problemet her er at usikkerhet ikke er sosialt sexy.  Dette står i kontrast til ekstremisme, uansett side. I vår tid er kanskje det sosiale klima, blant unge blitt mye hardere. Dette driver mot ekstremisme på begge sider. Jeg har lenge hatt den hypotesen er at woke-bevegelsen preges av mote-meninger og tilløp til massehysteri. Vi har nå hatt en drøy tiårsperiode hvor advarslene mot dette har florert.  I tillegg til Gaad Saad og Jordan Peterson, her jeg også fulgt med på den amerikanske sosial-psykologen og forfatteren Jonathan Haidt. For her snakker vi også om forskning på fenomenet. For noen år siden skrev Haidt sammen med Greg Lukianoff boka «The coddling of the American Mind». Se gjerne presentasjoner av Haidt her og her. I den boka presenterer Haidt tre dårlige ideer, som fungerer destruktivt i samfunnet. Jeg har kommentert dette generelt her. Det handler om høy sensitivitet, overfokus på egne følelser og en skarp sortering mellom gode og onde mennesker. Min hypotese er at disse trendene er en bivirkning av generasjoner med høy velstand, svak livsmotstand og underholdningskultur. Det er dette jeg kaller for dekadens. Hypotesen er nærmere beskrevet her. Woke er et resultat av en rekke omstendigheter, inkludert sosiale skjevheter som følge av historisk diskriminering. Men dette har altså kommet til et kritisk punkt, hvor bevegelsen blir en kraft i seg selv og skaper sin egen dynamikk. Normalmennesket hopper på vognen i håp om å høste egne sosiale gevinster. Slik er det jo med alle mote-bevegelser. Så slår altså den gode gamle gruppetenkningen inn.
Oppfatningen er altså at meningsdannelsen baseres på helt andre grunnlag enn saken i seg selv. Da passer selvsagt scenenekt, safe-spaces, politisk korrekthet, intoleranse og kanselleringskultur inn i dette bildet. Og selvsagt forsvinner åpenhet for dialog også.
Haidt ser selvsagt dette i lys av en rekke trender i det amerikanske samfunnet, hvor noen av dem strekker seg helt til 80-tallets paniske trender rundt seksuelle overgrep og satanisme. Så har vi 90-tallets «helikopterforeldre», og kanskje også utilsiktet skadelig innflytelse fra terapeutisk kultur.

Men det som stikker seg ut, kanskje mest signifikant er introduksjon av sosiale media 2000-tallet. Og for å ta det med en gang, det er aldri en enkeltårsak til slike utviklinger. Bildet er alltid sammensatt.

Fra et liberalt ståsted (i europeisk tradisjon) er en slik tendens selvsagt svært bekymringsfull. Med manglende dialog, åpenhet og toleranse forsvinner demokratiets aller viktigste grunnbetingelser.

Men poenget er at vi nå ser samme fenomen på ekstrem høyreside. Da handler det om persondyrkelse, kult-lignende trekk, usunn religiøsitet, antivitenskap og massiv desinformasjon. Den mest akutte risikoen for tap av grunnleggende friheter kommer i dag fra ekstrem politisk høyreside. Da er det nettopp de frihetene som høyresiden i årene før Trump, advarte om at kunne forsvinne. Poenget er at det republikanske partiet i dag er noe helt annet enn det var for ti år siden. Da er det trist å se at bastioner som Jordan Peterson, Gad Saad og ikke minst Elon Musk, ser ut til å ha fulgt med i dragsuget. For jeg oppfatter alle disse å ha startet ut, nettopp med disse frihetsverdiene som utgangspunkt for sin kritikk.
Min hypotese er at dynamikken er som følger:
Donald Trump fikk veldig raskt en så stor tilhengerskare at det i seg selv gav en uimotståelig maktbase i det Republikanske partiet. Han har benyttet denne maktbasen til å kuppe partiet. I tillegg har han ensrettet partiet ved utstrakt bruk av sosial vold. Partiet er nå omformet fra et tradisjonelt politisk parti, til en trumpistisk bevegelse med kultlignende trekk. Man diskuterer seriøst fascistiske- og autoritære trekk i bevegelsen. Det kan neppe benektes at det er personen Donald Trump som er fokus her, ikke politikk, ikke verdier, ikke styreform ikke risiko.
Min hypotese er at denne utviklingen kom til et stadium der den skaper det jeg kaller for et sosialt vippepunkt. Normalmennesket følger, av natur, makten i flokk. Igjen, det handler om at det øker sannsynligheten for sosial gevinst. Kanskje kan dette være noe av forklaringen på at personer som Jordan Peterson og Gad Saad havner på denne siden. For deres base av følgere er hovedsakelig fra Trumps kjernebase av velgere. Dette er må regnes som fakta med høy sannsynlighet. I hvilken grad det har påvirket retningen, blir bare spekulasjon.

Sosiale virus og politiske zombier

Vi mennesker sprer naturlig våre forestillinger og holdninger mellom oss. Dette er basis for vår evne til kulturdannelse. Dette er egentlig pakker av informasjon, som Richard Dawkins, på 70-tallet navngav som memer, i sin berømte bok «The Selfish Gene».

Da er det nærliggende å videreutvikle denne metaforen til ideer memetiske infeksjoner. Vi skaper oss en ny metafor basert på vår kunnskap om virus. Da snakker vi om memer som fungerer skadelig, både mentalt og i sosiale prosesser. Jeg har selv benyttet denne metaforen til å beskrive det jeg kaller for religiøse virus. Se her. Og jeg er selvsagt ikke den eneste med slike ideer. Se her. Metaforen er svært nærliggende. Dette ligger i tiden.

Jeg har som sagt fulgt Gad Saad over mange år. For noen år siden kjøpte jeg boken hans «The Parasitic Mind». Her forteller han om inspirasjonen til dette. I denne boken utvikler Saad nettopp denne ideen om memetiske virus, og anvender dette på Woke-fenomenet. Jeg tenker som sagt dette er en fruktbar metafor. Men vi må passe oss vel for å unngå misbruk. Jeg har allerede nevnt det viktigste kriteriet. Dette handler om ideer som har åpenbar skaderisiko. Så kan vi selvsagt ha en lang diskusjon om «hva skade er», men kom igjen, de fleste skjønner hva det er snakk om.

Så vil jeg igjen koble på den rollen sosiale media har i dette. Det vi har skjønt, og som jeg mener det er vitenskapelig belegg for er at budskap med kraftig emosjonell slagkraft, særlig det som vekker frykt, aggresjon og begjær, sprer seg mange ganger raskere enn andre budskap. Og særlig fake-news er designet med dette, nettopp for å få maksimal spredningseffekt.
Dette sammenfaller med skadepotensialet til slike ideer. Ser vi dette opp mot Woke, så er jo disse ideene, nettopp fullspekket med, særlig aggresjon og frykt. Går vi tilbake til de tre dårlige ideene som Jonathan Haidt beskriver, så kan alle tre kobles direkte til dette. Selve ideen om identitetspolitikk, er nærmest spesial-designet til å utløse tribalisme, forakt og hat fordi vi ser hverandre som grupper, ikke som individer. Individblindhet, også kjent som kollektivisme, har en tendens til å knuse våre moralske antenner, og fjerne enhver grense for brutalitet. Derfor er dette svært farlig. Derfor stiller jeg meg bak Gad Saad i mange av hans resonnementer og advarsler mot woke-bevegelsen.

Men et vesentlig poeng her er at, særlig memer kommer i stort mangfold. Og selvsagt representerer dette risiko på tvers av hva det måtte være av politiske miljøer. Det gjelder selvsagt også livssyn. Vi kjenner den religiøse varianten, men woke-variantens ofre har sannsynligvis en ikke-troende majoritet. Memer kjenner ingen grenser i de kategoriene vi mennesker plasserer hverandre i.

Litt av poenget med å si dette, er å bringe oppmerksomheten over på at det samme fenomenet faktisk, i stor grad preger trumpismen, og maga-bevegelsen. Og da kommer advarselen fra et langt tyngre faglig hold, enn hva Gad Saad representerer.

I 2017 kom den amerikanske psykiateren Bandy Lee med boken «The dangerous Case of Donald Trump». Boken var en samling av vurderinger gjort av 37 psykiatere. Se henne fortelle om dette her. Og dommen er klar: Donald Trump er ikke bare mentalt uegnet til president-jobben, han utgjør en betydelig risiko. Men dette går lengre. Bandy Lee har pekt på psykologiske fenomener som har vært kjent i minst et århundre. Det er at denne type mentale forstyrrelser kan spre seg til ellers mentalt friske mennesker. I et av de mange intervjuene, nevner hun eksempler på hele familier, som har vært bergtatt av personer med alvorlige mentale forstyrrelser. Og forestillingene er så sammenfallende, at det må undersøkes nøye for å finne primærkilden til problemet. Altså: Hvem er den «ekte» syke i denne familien? Først når primærkilden er tatt ut, til behandling, så normaliseres omgivelsene, langsomt, men sikkert.
Med andre ord snakker vi igjen om fenomener som passer best å beskrive som memetiske infeksjoner. Det som er spesielt, er at her er vi rett inne i psykologisk fag. Fenomenet er neppe veldig omstridt. Det benyttes åpenbar som metodikk og det ser ut til å fungere. Bandy Lee har flere ti-år med erfaring med å jobbe, særlig med voldelige kriminelle. Overvekten av personer i denne kategorien faller som kjent inn under det man kaller for «den mørke triaden». Da snakker vi om antisosial personlighetsforstyrrelse (psykopati), narsissisme (selvberettigelse og grandiositet) og machiavellianisme (manipulasjon og det å bruke andre instrumentelt). Det hun hevder er at denne type forstyrrelser fungerer som primærkilde til destruktive holdninger, også til normale mennesker.

Når vi snakker om spredning, har jeg allerede nevnt sosiale media. Men vi må se dette i en større sammenheng, og erkjenne at informasjonsteknologi har omformet menneskelige kulturer helt siden de første skriftspråkene ble utviklet for mellom tre og fem tusen år siden. Jeg har skissert denne utviklingen her. Jeg tenker at hypotesen om at dette har hatt avgjørende innflytelse på den historiske utviklingen, står sterkt. Så har vi altså hatt en akselererende utvikling fra aviser til massemedia, til Internett til sosiale media i løpet av et drøyt århundre.
Dersom kulturer virkelig er sårbare for denne type infeksjoner, så er vi åpenbart ved et kritisk punkt i vår tid. Det burde anspore til full innsats for å forske og finne ut av dette på en ansvarlig seriøs måte.

En del av slik forskning ville kunne fortelle oss hva som gjør oss sårbare eller robuste mot denne type infeksjoner. Pr. nå blir det jo bare spekulasjoner, men vi vet jo litt. Bandy Lee forteller at sårbare mennesker, rammes langt raskere enn såkalte normale. Så hva handler dette om? Her tror jeg det er mange faktorer ute og går. Bildet er nok sammensatt, men jeg har mine mistanker. Vi har fenomener som gruppetenkning, og massesuggesjon. Her er man definitivt sårbare dersom det emosjonelle filtret er svakt. Da handler det om det jeg kaller for biososial modus. Det har jeg skrevet om her. Motstykket til dette er å trene seg opp til å mobilisere kognitivt. Og jeg tror Gad Saad er inne på det samme når han snakker om å unngå å la seg forføre av følelser.
Men dette kan ikke være hele forklaringen, da det på ingen måte er vanskelig å finne eksempler på gjennomreflekterte mennesker som befinner seg i ekstrem-segmentet på begge sider av konfliktlinjen. Jeg skulle gjerne sett Bandy Lee og Gad Saad i åpen og undrende samtaler med hverandre. For de snakker jo egentlig grunnleggende om samme tema, men de ser ut som at de ser ensidig på trusselbildet.

En viktig ting må nevnes. Metaforer fungerer utmerket, men fenomenet som beskrives passer sjelden med alt metaforen har å by på. Under Covid19-pandemien la vi ned stor innsats for å unngå smittespredning. En tilsvarende strategi med memetriske «pandemier», ville jo vært å unngå påvirkning fra «den gale siden». Vi skjønner raskt at det må være en dårlig strategi. For dette ender i det vi kaller for ekko-kamre. I tillegg kan vi manipuleres av skadelig påvirkning, nettopp til å isoleres oss fra alle andre informasjonskilder.
Derimot passer det bedre med den andre store strategien vi hadde under Covid19-pandamien, nemlig vaksine.

Ifølge Bandy Lee så smitter altså infeksjonen lettest til sårbare mennesker. Men videre blir det vanskeligere og vanskeligere for friske mennesker å unngå infeksjonen. Dette ville jo ikke skjedd, dersom et flertall i befolkningen var mentalt rustet til å motstå denne type infeksjoner. Her er det vesentlig med god kunnskap om dette, slik at vi kan gjenkjenne det. Men for å få inn den kunnskapen må vi være villig til å sette oss inn i noe, som krever litt mer enn bare platt underholdning. En annen sårbarhet jeg mistenker er antagonisme . En fiendtlig mentalitet gjør oss til latente gruppetenkere. Vi lar oss lettere fyre opp av «de andres ondskap». Vi hopper oftere ukritisk på hat-retorikk. Er det mulig å avdempe antagonisme ved hjelp av solid kunnskap, gode refleksjoner og holdninger? Det er jo det man måtte forske på, i håp om å utvikle «mentale vaksiner» som virker på så pass mange, at infeksjonen aldri får innpass hos store deler av befolkningen.
Sannsynligvis har vi fundamentale utfordringer i samfunnet skapt, delvis som følge av teknologi vi ikke har sett rekkevidden av, delvis som følge av en menneskelig natur, man tenderer til å fornekte på begge sider av konfliktlinjen.

Totalen av dette, er at ekstremsidene, både på venstre og høyre side ikke benytter demokratiet til å stemme på politiske saker, men av gruppetilhørighet og persondyrking. Det er å bemerke at selv om man er intellektuelt oppegående så er det fullt mulig å falle inn i et mønster av forakt og beundring, som gjør at man blir blind for nyanser. Jeg så nettopp et innslag med Jordan Peterson der han meddelte at han ville stemt på Trump, dersom han hadde vært amerikaner. Dette på tross av at Trump åpenbart reklamerer for verdier, jeg trodde Peterson tok avstand ifra. Er det ikke lengre en verdi å holde seg til sannheten? Trump har åpenbart et autokratisk sinnelag. Er det ikke dette Peterson har advart mot, fra politisk venstreside? Er han blind for at Trump hevdet at «Valget er stjålet» på et tidspunkt hvor det var umulig å ha noen kunnskap om noe slikt? Er han blind for at Trump trakk i trådene ved stormingen av kongressen, i et forsøk på å forhindre demokratiets viktigste grunnstein, nemlig folkets rett til å kaste landets ledelse, ved valg, til fordel for et annet alternativ? Er han blind for mobben som skulle henge Mike Pence, og drepe Nancy Pelosi? Er dette fredelige demokratiske virkemidler? Noen ganger har jeg eksperimentert med tanken om at det var en demokratisk president som oppførte seg som Trump, og stod for alt dette. Hva ville da reaksjonen ha vært? Jeg vet ikke om Jordan Peterson har kommentert disse hendelsene, men de trekkes i alle fall ikke frem når han gir sin støtte til Trump.

Poenget mitt er imidlertid, at jeg har oppfattet, både Peterson og Saad, som sterke forsvarere av frihet og demokrati. Ser vi på project2025, så er det ikke konturene av en bevegelse som forsvarer demokratiske verdier, vi ser. Vi snakker om en bevegelse hvis store deler benekter alt fra evolusjonsteorien, til vitenskap, ekspertise, vaksineprogrammer, ja til og med jordens form, på sitt mest ekstreme. Så kan man si at Trump har distansert seg fra dette, men hva står han da for? Kan vi i det hele tatt ta seriøst noe som kommer ut av hans munn? Poenget er ikke hva Trump lover eller ikke lover. Poenget er at han til de grader har vist at det han sier, ikke er til å stole på. Å stemme på Trump er som å spille på kasino. Man aner ikke hvilket tall som kommer ut. Trump fremstår uberegnelig, impulsiv og uansvarlig. I tillegg er embetet han går inn i, er ikke lengre rammet inn av lovverket.

Med andre ord snakker vi om en akutt risiko for demokratiets fall i USA. Det jeg lurer på, er om intellektuelle personer som Gad Saad og Jordan Peterson er blinde for dette, eller om de regner det demokratiske partiet og Kamala Harris som en enda større trussel? Kan det være at frykten en eller antipatien mot ekstrem Woke, postmodernisme er så sterk at man blir blind for alt annet? Eller er det noe fundamentalt jeg ikke har forstått?

Hvor går den etisk rasjonelle stemme i USA-valget 2024?

Gaad Sad oppfordrer i denne videoen til å velge rasjonelt i det kommende valget. Det er jeg enig i. Jeg kan ikke gå mye i detalj på dette. Jeg legger inn linker til fordypning. Mitt syn på rasjonalitet, finner du her. I oppgitte video presenterer Saad en lignende struktur for komplekse rasjonelle beslutninger, som det beslutningsregnskapet jeg presenterer her. Dessverre fikk jeg ikke opp de plansjene han henviser til. Men Saads beskrivelser er nok til at jeg ser at dette ligner ganske mye. Det vesentlige her er at i tillegg til realitetsbasert informasjon om alternativene, så lister også Saad opp viktighet, for hvert element i regnskapet. Dette kommer jeg tilbake til. I et økonomisk beslutningsregnskap vil viktighet, erstattes med pengeverdier, altså kostnader og gevinster. I en bisetning kritiserer Saad dette som en ensidig måte å prosessere et slikt regnskap på. Deretter nevner han at det minst finnes 15 forskjellige strategier, eller regler for håndtering av dette. For eksempel å kun konsentrere seg om det aller viktigste, for eksempel prisen på bilen (i Saads eksempel), og velge den som er billigst. En annen variant er å sette grenser for «godt nok», det vil si, det første alternativet som fyller et minimumskrav, velges. Dersom det er brukt-bilkjøp, kunne jo det vært pris, og hvor lenge det er til neste EU-kontroll. I dette, så blir for eksempel fargen på bilen underordnet.

Det Saad oppfordrer til er å benytte noe mer enn følelser, særlig når man velger i et demokratisk valg. Jeg kan ikke bli mer enig. Faktisk er det slik at rasjonelle beslutninger, ligger i kjernen av min filosofi. Se den overordnede skissen her. Min viktigste refleksjon her, er at rasjonalitet ikke er mulig, uten at vi er målbevisste. Men hvor får vi målene våre fra? Det raske svaret er at det å sette seg mål, er umulig uten ved hjelp av det emosjonelle systemet. Når Saad har en kolonne med viktighet i sitt regnskap, så er min påstand at verdiene her, har sin rot, nettopp i våre emosjonelle systemer. Denne sammenhengen beskriver jeg, ved hjelp av verditeori,  hensiktsanalyse, og sonderingen mellom slutninger og beslutninger.
Poenget er at den enkle sorteringen mellom følelser og fornuft er en såkalt falsk dikotomi. Det nærmeste vi kommer er en advarsel mot å ta store beslutninger i affekt. Vi er i affekt når vi fysisk kjenner våre følelser. I affekt hemmes pannelappen, som er senteret for fornuft i hjernen. Da gjør vi ofte svært dumme ting, vi kan komme til å angre på i ettertid. Men mitt poeng er at vi husker følelsesutbrudd, ofte svært godt. Og dette blir liggende der som livserfaringer som samlet sett blir til vårt verdisystem. Når Gad Saad spesifiserer «viktighet», så refererer han verdisystemet. Uten det emosjonelle systemet, hadde vi ikke hatt et verdisystem. Da ville vi vært ute av stand til å ta beslutninger. Jeg refererer her til klassisk god forskning på området, best beskrevet i Antonio Damasios bok «Decartes Error».
Poenget med å dra dette opp her, er at dersom dette er i tåken, så er det alt for enkelt å fortolke at «motparten appellerer til følelser, mens vi holder oss til fakta». Det er akkurat dette som skjer i denne valgkampen, og det blir forvirrende dersom vi har svekket innsikt i beslutningsprosessens forutsetninger. Jeg har skrevet om emosjonell kommunikasjon her. Kanskje kan Gad Saads beskrivelser av dette forstås som det fenomenet Bandy Lee kaller for splitting. Da handler det om å redusere nyanser og kompleksitet til enkle sort-hvitt dikotomier. Jeg har en refleksjon på dette her. Så har jeg altså lært av Bandy Lee at dette er et psykologisk fenomen, som kalles for splitting. Dersom en kandidat ikke vekker emosjonelle responser med sitt budskap, hos den jevne borger, så taper kandidaten valget. Hvorfor hører man ikke på eksperter? Fordi de beskriver komplekse tema, i former og termer, som er teoretiske og uten emosjonell appell. Vi har et ord for det: Vi sier at det er uinteressant. Vi trenger eksperter, men vi trenger også ledere. Og ledere må kunne koble dette på måter som vekker oss emosjonelt. En leder er ikke leder før han evner å få andre med seg. Og som alltid, er det en balansegang her. For mye «møllers tran», og vi forlater vår rasjonalitet, og konsumeres av massesuggesjon. For lite, og vi oppfatter vedkommende som «kjedelig» og, vår eneste emosjonelle respons er kanskje irritasjon over det vi oppfatter som «tåkeprat», eller i verste fall «bullshit».
Denne utfordringen er også en utfordring for demokratiet.  Det er definitivt en fristelse å ty til «for mye møllers tran», motivert av å kapre makten i landet. Og det er ingen sammenheng mellom kandidatens «gudestatus» og evnen til å massere massene. Jeg trenger ikke å nevne hverken eksempler eller navn, dette vet vi. Poenget er at dette krever noe av oss, som velgere. Hver og en av oss har et ansvar for å utvikle demokratisk valg-kompetanse. Noen ganger så betyr det at vi må sette oss inn i ting, uten at det er “fest og moro”. Dersom mange nok mangler vilje eller evne til slike motbakker, så er det høyrisiko for at vi taper demokratiet.

Jeg regner Gad Saads oppfordring til rasjonalitet i elektoratet, som en god indikasjon på at vi er enige i mye av dette. Det vi er uenige i, er den dikotomien som tegnes mellom fornuft og følelser. Vi er i behov av en sunn balanse her. Jeg oppfatter politisk substans i Kamala Harris budskaper. Men jeg savner selvsagt et politisk program fra begge sidene.

Når det kommer til den republikanske siden, synes jeg det er rart at Saad ikke ser i hvilken dette er emosjonelt basert. Det vi så i TV-debatten var en Trump som vridde alle spørsmål over på innvandring. Høydepunktet må jo være kjæledyr-spisende haitiere. Tull? Vel ikke mer tull enn at det haglet med bombetrusler og trakassering, i kjølvannet av dette. Narrativet om USA, som taper på alle fronter og ikke blir respektert, har ingenting forskningsmessige belegg. Hva er det da, annet enn appell til følelser?

Så hva med kriminalitet? Her merker jeg meg at Bandy Lee sammen med kolleger har forsket på dette, og hevder å ha avdekket et interessant mønster.  Kriminalitet og voldsnivå har svingt ganske nøyaktig i takt med politisk farge på sittende president. Med kun ett unntak har kriminaliteten gått opp under republikanske presidenter, og ned under demokratiske presidenter. Har er bare en hake. Det er et etterslep på et par år. Hun hevder at samme fenomen er avdekket på økonomi. Trump overtok en økonomi, etter Barak Obama, som var i god form og i god vekst. Dette fortsatte jo under Trump. Så er det selvsagt vanskelig å bedømme Trumps presidentperiode totalt, på grunn av pandemien.
Trump er i alle fall veldig flink til å ta æren for at sola skinner, og motsatt klandre andre for alt som ikke fungerer. Hele verden har slitt med inflasjon etter pandemien. Og det lar seg forklare i den konteksten. I det hele tatt så svinger de økonomiske konjekturene i stor grad som om det skulle vært været. Selvsagt har dette også med styring å gjøre, men i hvilken grad? Og med hvilken horisont? Politikk utformet for ti-år siden kan påvirke hva som skjer her og nå. Her kommer det fenomenet jeg kaller for handlingsovertro inn. Det har jeg beskrevet her. Verdensøkonomi, og nasjonal økonomi er på ingen måte å sammenligne med vår egen lommebok. Og politikeres handlingsrom er ofte svært begrenset. Dette handler i stor grad også om langsiktighet. Politikere kan legge stein på stein, men vi ser kanskje ikke gevinsten før det har gått en halv generasjon. Da er det vesentlig at det ikke står en populistisk politiker og tar æren. Det krever analyse, det krever dynamisk tenkning, og det krever åpenhet om alt som er usikkert.

Nok om det. Tilbake til Gad Saads rasjonalitet. Her lister han opp spørreundersøkelser han har gjort på X, på diverse tema. Og igjen så berømmer jeg Gad Saad for tankemåten her. Her bryter han ned valget på konkrete tema. Det er en indirekte oppforing til å stemme på politikk, ikke på person. Og det er en indirekte oppfordring til å sette seg inn i temaene, på en ansvarlig måte. Jeg noterte ned Saads spørreundersøkelse. Tallene bak er angir andelen som anser Trumps politikk som den beste.

1. Hvem er overlegen på innvandring? 98%
2. Hvem er overlegen i kriminalitets-politikk? 94%
3. Hvem er overlegen på økonomiske temaer? 93%
4. Hvem er den sterkeste støttespiller av ytringsfrihet (1 amendment)? 96%
5. Hvem er den sterkeste supporter av friheten til å bære våpen (2 amendment) 96%
6. Hvem er den sterkeste supporter av meritokratiet? 87%
7. Hvem er den beste bærer av USAs fundamentale verdier? 95%

Saad gjør et forsiktig forsøk på å antyde at utvalget her er nøytralt. Det er det selvsagt ikke. Er man anti-woke på linje med Gad Saad, så er vel sannsynligheten langt over 90% for at majoriteten politisk befinner seg på konservativ side. Jeg er woke-skeptiker, men ikke anti-woke. Det betyr at jeg forstår og anerkjenner frustrasjonen bak prosesser som har ledet opp til dette. Det å adressere rasisme, kvinneundertrykkelse eller diskriminering på seksuell legning, er legitime beveggrunner. Men slike bevegelser får alltid sine ekstrem-varianter. Og det er her min skepsis slår inn. Men er det mange som meg blant Gad Saads følgere? Sannsynligvis er vi i fåtall. Så er meningsmålingen på X. Her tror jeg også en stor majoritet er på politisk høyreside, og de ekstreme er i alle fall her. Så har vi følgende effekt: De fleste som følger Gad Saad, vet hvor han står i disse spørsmålene. Dette skaper gruppedynamikk av den typen jeg beskriver her. Dette er en del av menneskenaturen. Ingen politisk retning er immun mot denne type effekter.

Så vi har altså et overveldende flertall som stemmer på at Trump har den beste politikken på alle disse områdene. Dette påpeker Gad Saad. Han påpeker også at dette avviker dramatisk fra meningsmålingene som deler den amerikanske befolkningen omtrent på midten. Og han forklarer dette med at den andre halvparten stemmer ut fra følelser uten rasjonelle overveininger. Han forteller om kollegaer, som oppgir grunner av typen «Jeg hater Donald Trump». Med andre ord personfokusering.
Så er altså ikke Maga-bevegelsen en personkult? Vi har sett utallige utslag av mennesker som ikke undersøker saken i seg selv, og som hardnakket tror på ting fordi Trump har sagt det. Dette er persondyrkelse i stor stil.
Snakker vi om rasjonalitet, så må vi begynne med å snakke om mål. Gad Saad stiller ingen spørsmål om demokratiets fremtid. Det stusser jeg på. Det nærmeste vi kommer er spørsmålet om «amerikanske verdier». Da kan det være nærliggende å studere den amerikanske konstitusjonen, og analysere hvilke verdier som må ha ligget til grunn har. Poenget er at de konstruerte et demokrati. Poenget er videre at de konstruerte strukturer ment å være robuste, slik at det demokratiske systemet kunne fungere lenge, ja helst til evig tid. Så var vel dette neppe fullkomment. Men det hadde åpenbart bygget inn i seg en tanke som innvilget ethvert menneske frihet og verdighet, i kraft av det å være menneske. Det er dette vi i dag kaller for menneskeverd. Demokrati og menneskeverd henger nøye sammen.

Hadde vi praktisert menneskeverd, så hadde vi ikke diskriminert kvinner, vi hadde ikke undertrykket andre etnisiteter, vi hadde ikke forfulgt homofile. Les dette langsomt: Woke hadde vært unødvendig.

Hadde alle praktisert menneskeverd, så hadde mennesker hatt det så pass bra der de bodde, at det ikke hadde endt i flyktningestrømmer og folkevandringer. Vi hadde løst innvandrings-problemet, og det uten mur.
Slik kunne jeg fortsatt retorikken, vel vitende om at det er en utopi jeg beskriver. Men poenget er ikke troen på at vi kan komme dit, men at dette kan fungere som et retningsgivende mål for oss alle. Og det forutsetter demokrati og den demokratiske grunnholdning, slik jeg beskriver det her.
Hva er viktig når vi stemmer i et demokrati? Her slår den menneskelige natur inn, med minst to generelle verdikonflikter. Det er det kortsiktige opp mot det langsiktige og det er egoisme kontra fellesskapet.
På kort sikt har vi et akutt problem, som er krigen mellom Russland og Ukraina. Her er det to forhold som står på spill. Det ene er å redusere risikoen for tredje verdenskrig, inklusive atomkrig. Det andre handler om bevaring av en ansvarlig verdensordning. Det skal ikke mye til for å innse at disse er delvis motstridende. Og for å ha sagt dette med en gang: Dette er et valg mellom onder, og det finnes ingen trygg vei ut av dette.
Vi her i Norge og Norden vil selvsagt håpe på en stabil ansvarlig verdensorden på lang sikt. Tapes denne, er våre land eksistensielt truet på lengre sikt. Andre land, har selvsagt enda høyere risiko enn oss. Derfor har vi også høy egeninteresse av at Russland ikke vinner noe på sin aggresjon mot Ukraina. Selvsagt så vil atomtrusselen bli akutt også på lang sikt. Dersom verden har tre diktaturstyrte, kanskje totalitære supermakter som hver på sin kant sloss om å forsyne seg mest mulig av de gjenværende godbitene i verden, så er det vel bare et tidsspørsmål før en totalt uansvarlig diktator i fornærmelse over en eller annen bagatell, fyrer opp med alt han har. Da blir det farvel med sivilisasjonen, og kanskje flaks om vi får en og annen steinalder kultur som klarer å bite seg fast, kanskje på New Zealand.

En brutal og uforutsigbar Trump vil kanskje få stopp på krigen, men ikke uten at Russland kommer unna med store gevinster av eventyret. Som sagt advarer Bandy Lee og en rekke andre psykiatere om Trumps patologiske tilstand vil forverre seg. Da handler det ikke bare om at det blir færre ansvarlige i posisjon til å holde Trump i tømmene, men at Trumps impulsivitet, manglende realitetsorientering og konsekvenstenkning bare blir enda verre. Husk at her er ingen filter mellom atomknappen og presidenten. Med andre ord, den eventuelle kortsiktige gevinsten, som samtidig setter verdens orden i fare, vil spises opp av det faktum at det nå sitter en psykisk ustabil person med hånden på atomknappen.

Totalen er tvil om at vi i det hele tatt reduserer noen risiko ved å slippe til Trump 2.0.

Så til spørsmålet om demokratiet. Forsnakket Trump seg da han fortalte sine kristne tilhengere at de kun trengte å stemme en gang på ham? Svært menge, inklusive Trump ser hen til Victor Orban i Ungarn. Han har i praksis skapt et diktatur som kalles ikke-liberalt demokrati. Er dette de amerikanske verdiene? Her rigges et system som forholdsvis enkelt kan omformes til et totalitært diktatur, gjerne med jukse-ritualer som ligner på valg. Kanskje mange av frihetens fanebærere fra tidligere tider, som åpenbart nå har latt seg forblinde av Trumps gudestatus, vil få samme handtering som kommunistene fikk, etter at de hadde hjulpet Ayatolla Khomeini til makte i Iran. Begrepet «nyttige idioter» er ingen teori. Dette har skjedd før. Og fellestrekkene er at man gir makten nok fullmakter, til å utnytte dette til å ta seg til resten. Dette er oppkomsten av det jeg kaller for statsmonsteret. Det kan du lese om her. Det er det som har skjedd i Russland. Og det utfolder seg foran våre øyne i Ungarn. Det å ikke ha forstått risikoen i dette, er en enveiskjørt feiltakelse. Glipper demokratiet, finnes det sjelden noen vei tilbake. Og da har vi ikke begynt å snakke om menneskets største globale utfordring akkurat nå, nemlig klimaendringene.

Opp i dette så blir kanskje irritasjon over LGBT, og rare utslag i Woke, litt vel trivielt, ja rett og slett nærsynt.
Min vurdering er følgende: Ser vi risikoene i sammenheng så ser vi at En Trump-plan for fred mellom Russland og Ukraina, ikke redusere risikoen for atomkrig nevneverdig. Kanskje motsatt. Utfordringen er Trumps mentale ustabilitet og uansvarlighet. På lang sikt vil en slik fred, kunne resultere i at det lille vi har hatt av verdensorden, erstattes med en global naturtilstand. Da lever alle verdens stater, veldig farlig.
En strategi om å motstå Russlands aggresjon øker risikoen på kort sikt. Men hvis den lykkes vil signalisere den styrke som er nødvendig for å opprettholde verdensorden. Avveiningen er svært vanskelig. Vi er i behov av rasjonell ansvarlighet i verdens største maktsentrum. Det finner vi ikke under Trump 2.0. Eventuelle svakheter ved Kamala Harris får så være. Men dette er et voksent ansvarlig menneske, med evne til å samarbeide i team, høre på det beste rådgivning kan gi. Jeg forventer at hun har evne til å vokse med oppgaven. For det kreves mer enn et uansvarlig ustyrlig ego, for å kunne navigere i alt dette. Det minste av onder i vår tid, er å stemme på Kamala Harris.

Da er det ikke dermed sagt at floken er løst. Dette er et svært vanskelig terreng å navigere i. Vi har ingen garanti mot at det ikke kan gå galt. Men jeg ville satset mine odds der.
Og om det demokratiske partiet kom i posisjon, så håper jeg at de makter å få på plass en sikkerhets- og egnethets klarering av enhver mulig presidentkandidat i fremtiden. Når den gamle Trump, en gang mister sitt jerngrep på det republikanske partiet, så kan jeg ikke skjønne noe annet, enn at det ville vært i alles interesse.

Er norske Trump-tilhengere dumme idioter?

Den norske filosofen og forfatteren Lars Fr. H. Svendsen gav nylig ut en bok med tittelen «Dumhet, idioti og dumme idioter». Måten han definerer begrepene på gjør det mulig å bryte koblingen mellom lav IQ og dumhet. Jeg har selv laget en tekst om dumhet, her og begrepet varierer litt. Men poenget her er at det nå blir mulig å anse noen som dum, uten å hentyde til lav IQ. Lav IQ kan vi ikke gjøre så mye med. Men måten vi forvalter våre mentale ressurser på, kan påvirkes. En dum person, er ifølge Svendsen en person som har oppfatninger er tankeløse og kunnskapsløse.  Her starter vi alle sammen. Svendsen åpner sin bok med å si at

JEG ER DUM. Det er du også. I tillegg er jeg en idiot. Det er du også. Fra tid til annen er vi også dumme idioter.

Det viktige er at dette alltid er en grunntilstand når vi kommer i berøring med et tema. Vel, så kanskje forsøker vi å kompensere tankeløsheten med å begynne å tenke. Men, uubs, vår tenkeevne er full av feller og feiltakelser. Vi kommer til gale konklusjoner. Det er vår idioti. Tenker vi på egenhånd blir vi som regel idioter. Så vi kommer i behov av å tenke sammen med andre, for å forbedre kvaliteten på tenke-prosessen. Men hva om vi nekter for dette, og står steilt på at vår egen tenke-prosess er ufeilbarlig? Dette er den den tilstanden Svendsen kaller for Dumme Idioter.

Et pussig sammentreff her, er at Svendsen forteller at inspirasjonen til denne boken kommer fra bekjentskap med en Trump-tilhenger. Jeg har nemlig også hatt en slik erfaring, og det fikk meg til å reflektere over samme begrepet. Min erfaring var at vedkommende til slutt erklærte temaet Trump som forbudt mellom oss, noe jeg selvsagt respekterte. Men samtidig i den perioden så merket jeg at han fikk stadig kortere lunte, og han la flere ganger på røret. Han tålte i stadig mindre grad å bli motsagt, og personangrepene kom stadig hyppigere. Du kan lese om denne erfaringen her. Jeg utviklet flere hypoteser rundt disse hendelsene, inkludert at det handlet mer om meg selv. Etter at jeg har satt meg litt inn i Bandy Lees budskap, så kan jeg tilføye en ny hypotese, nemlig at det jeg opplever er replikasjoner av Trumps mentale forstyrrelser.

Da er det åpenbart at dersom man er absolutt uten tvil på eget retthaveri, ikke tåler motsigelser og kommer med personangrep, så må jo dette fylle kriteriene på det å være en dum idiot.

Da skal jeg gå rett på sak, og konstatere at vi befinner oss i det lille landet som heter Norge, med fem millioner mennesker og med grense til en aggressiv stormakt med ekspanderende ambisjoner, som heter Russland. Jeg sammenligner dette med å være den minste gutten i en skolegård, med flere store sterke bøller. Så er det altså slik et en av de sterke, alltid har vært min beskytter. På den måten får jeg være i fred. Jeg sier dette litt av egen erfaring, for akkurat der har jeg vært. Dette er å sammenligne med den globale naturtilstanden.  Tro meg, dersom det ikke eksisterer kjøreregler mellom landene, i form av at avtaler holdes, handelssamarbeid og ikke minst direkte eller indirekte dominans på basis av trusler fra storstater i nærheten, så er lille Norge, temmelig prisgitt. Er dette overdrevet? Det vi snakker om er risikoen. Og risikoen vil ikke forsvinne med Putin. Vi vet aldri hvordan neste kapittel vil se ut. Vi kan havne i krysspress mellom dominerende stormakter, her er utallige scenarioer. Tenk over hva NATO vil være dersom alle stater tenker som Trump? Og igjen, vi er anda ikke kommet til klimautfordringer og alle andre utfordringer som truer vår eksistens. Se her. Uten globalt samarbeid er menneskeheten fortapt.

Hypotesen min er at den jevne norske Trump-tilhenger er det fordi «de elsker Trump» og fordi det ser kult ut i de rette ekkokamrene på sosiale media. De kan være uinformert og konsumert av underholdning og sosiale media. Det mentale immunforsvaret er på null, og trump-viruset har fritt spillerom.
Kanskje den provoserende beskrivelsen jeg gir her, er omtrentlig hva Gad Saad tenker om woke-ekstremister. Han oppfordrer fornuftig nok alle til å sette seg inn i ting. Jeg har en vag mistanke om at det er for seint.