Jeg har modellert saken og beregnet at sannsynligheten for at dommen var feil, nærmer seg hundre prosent. Hva kan ha gått feil i to rettsinstanser?
Herved lanserer jeg bruk av teknologi og nye teknikker for å analysere denne type sakskompleks, nemlig bruk av sannsynlighetsmodeller med tilhørende matematikk for å beregne det mest sannsynlige scenario i en slik sak. Jeg har brukt tilgjengelig materiale fra tilgjengelig offentlige kilder, og forsøkt å fange opp essensen i saken, og deretter strukturert dette i en modell, som brukes til sannsynlighets-estimater.
Selve modellen og analysen har jeg lagt ut her. Resultatet viser en overveldende overvekt for at Kristiansen er uskyldig dømt, og at Andersen begikk ugjerningene på egen hånd. Modellen kan selvsagt gjennomgås og kritiseres og man kan være uenig. Poenget med å vise en slik modell er ikke selve Baneheia-saken, men å lansere en type fremgangsmåte som kan bli mer fruktbar i slike saker.
Akkurat denne saken ble valgt ut som eksempel, fordi det finnes mye materiale om den. Uenigheten er stor og akkurat i disse dager er den aktuell fordi Viggo Kristiansen får saken sin opp igjen. Blir han frikjent står vi overfor den største og verste retts-skandalen i norsk historie.
Men litt angrer jeg, for det har vært en grusom forferdelig sak å sette seg inn i. Det var ikke til å unngå å snuble inn i detaljer, og jeg må innrømme dette tok på nattesøvnen min, når det stod på som verst.
Jeg kan godt skjønne de som ønsker ro i saken og at man kan legge den bak seg. Men det forutsetter at politi og rettsapparat fungerer på en faglig forsvarlig måte. Og her er mye bra politiarbeid i denne saken, men her er også begått tabber og prosessen ser ut til delvis å ha sporet av. Dersom det har gått galt, så handler det ikke bare den store tragedien det er at noen blir uskyldig dømt, men også om forebygging. En feilbedømmelse av Jan Helge Andersen utgjør i seg selv en risiko. Tenk over hvilken person vi har med å gjøre, dersom det virkelig var slik at han begikk ugjerningen alene, denne skjebnesvangre fredagen i 2000, og i tillegg fikk overdratt mesteparten av skylden på en uskyldig bestekamerat, og i tillegg maktet å lure både politi, sakkyndige og hele rettsapparatet.
Den modellen jeg har bygget opp, er ikke noe fasitsvar med to streker under. Mitt anliggende, handler om tvil på om jurister og etterforskere besitter de beste verktøy for å analysere sakskomplekser av et slikt omfang, på en faglig forsvarlig måte.
Her må jeg skynde meg å si at norsk politi har gjennomgått store reformer siden den tid. Og norsk rettsvesen er kjent som blant de beste i verden. Så det er all grunn til å anta at mye går riktig i norske rettsaler i dag.
Samtidig konstaterer jeg at en slik sak som denne, hvor det har blitt gitt seks avslag på gjenopptakelse burde få oss til å stusse. Man bruker år og måneder på å analysere saken og så konkludere negativt. Jeg spekulerer på hva som er fremgangsmåten og avveiningene her. Jeg er nysgjerrig på hva som egentlig skjer på innsiden av slike prosesser.
Så er det slik at jeg i andre sammenhenger har utviklet noen teknikker for å estimere sannsynligheter i sakskomplekser. Teknikken er på langt nær ferdigutviklet. Jeg vil med dette bare påpeke at det faktisk kan gå an å nærme seg slike sakskomplekser på en mer systematisk og helhetlig måte, som sikrer oss mer mot forglemmelser, bias eller for smalt fokus, eller rett og slett retorikk og sosialt spill.
Vi må ha på plass faglig forsvarlige teknikker, som tar høyde for og kompenserer de svakheter vi alle mennesker har, når vi utfordres på sakskomplekser som krever mer enn enkle en-stegs slutninger.
Jeg nevnte sosialt spill. De siste årene har mitt hobby-filosofiske fokus fokusert mer og mer på dynamikken i sosiale prosesser. Det har etter hvert gått opp for meg at den negative innflytelsen slike prosesser har på våre analytiske kapasiteter, ofte kan være formidabel.
Mitt forslag til svar på mysteriet hvordan høyt kompetente, intelligente mennesker kan bli dratt med i slike feller, handler om nettopp sosiale prosesser. Jeg har vært inne på noe av kjernen i dette i denne bloggen. Og selvsagt er dette fenomener man har kjent til lenge. Se for eksempel her.
I innledningen til modell-beskrivelsen nevner jeg en annen hypotese, også basert på sosialt spill, men litt på siden av slike gruppetenknings-mekanismer. Da handler det om forvaltningen av rettsvesenets legitimitet i befolkningen. For denne legitimiteten funderes kanskje bevisst på å skape et inntrykk av høy faglig integritet med tilhørende nærmest ufeilbarlighet. Hypoteser av typen «spill for galleriet» blir fort nærliggende, når man registrerer den høye terskelen for gjenopptakelse av saker, og grunngivingen for dette: «ingen nye bevis». Dette signaliserer jo indirekte at retten ikke kan gjøre feilvurderinger av foreliggende bevisbilde. Dette gir igjen inntrykk av at, gitt bevisbildet, så har man metoder for å trekke entydige faglige slutninger ut av dette, og komme til «riktig konklusjon».
Min mistanke går i retningen av at vekten er større på det «å fremstå som» enn på å etterstrebe den gullstandarden på faglig integritet som dette krever. Og, som jeg nevner, kan det være en grunn til det. Grunnen kan være at den reelle usikkerheten i mange saker kan være så høy, at den fordekkes for å opprettholde det nødvendige antall domfellelser til å kunne oppnå den preventive effekten som hele systemet er ment å ha.
Forbedret metodikk for systematisk analyse av sakskomplekset har potensiale til å undergrave dette. Dette er ikke fordi slike metoder vil gi oss lettere tilgang til riktigere konklusjoner, men heller at usikkerheten rundt de faktiske forhold blir synligere. Og det passer dårlig med den dikotomiske tenkningen rundt «skyldig eller ikke skyldig». For det heter jo «bevist utenfor enhver rimelig tvil». En riktigere analysemetode vil synliggjøre tvil på en systematisk måte. Det fordrer at man må rekonstruere hvordan man skal forholde seg til det. Med andre ord en revolusjon opp mot nåværende rettstenkning. Det er neppe realistisk, men det forhindrer ikke at fritt tenkende overkreative som meg, spekulerer i hvordan akkurat det kunne ha vært innrettet. Det har jeg gjort her. Men jeg på langt nær ferdigtenkt på området.
Når det gjelder Baneheia-saken så ble jeg litt skuffet over at modellen ikke bedre demonstrerte slik usikkerhet. Men egentlig handler jo det om at Jan Helge Andersen, både har innrømmet, og knyttes til ugjerningen via teknisk entydig DNA-bevis. Det er også hevet over enhver tvil at han lyver for å unndra seg ansvar. Spørsmålet er hvor stort omfanget på løgnen er. Her kommer DNA-beiset inn, som skulle sette den grensen.
Hovedproblemet for rettsprosessen er at man fikk seg forelagt to motstridende tekniske bevis. Her måtte mobil-beviset vike. Konklusjonen på min analyse er at dette med nesten hundre prosent sikkerhet var feil. For mobilbeviset er langt sterkere enn DNA-beviset.
En vesentlig refleksjon er at ethvert kvalitetssikringssystem er basert på muligheten til å kunne erkjenne feil. Uten at man erkjenner feil, hvordan kan man da lære og forbedre? Derfor er det vesentlig at man i alle slike prosesser har innebygde mekanismer for å kunne få feilene frem i lyset, ikke for å «finne den skyldige» men for å lære. Dette er forskjellen på æres-kultur og lærekultur. I skrivende stund har vi gående en kommisjon for å avdekke feil og mangler i håndteringen av Covid19. Den er nedsatt av regjeringen selv. Og det står det respekt av. Slike prosesser går aldri feilfritt, og selv den beste begår tabber og feil. Vi innser at dersom klandre-tendensene får overtaket, så blir det kontra-produktivt fordi det skaper motiver for å dekke over eller forhindre kritisk søkelys på det som har skjedd. Den beste politikeren er den som vedgår feil, og byr på seg selv for å dele lærepunktene.
Vi innser at rettsvesenet har en kultur for «skyld og uskyld». Det har kanskje bygget seg inn i kulturen, på den måten at man aldri erkjenner sakshavari. Dermed glipper man på den læringen som kunne vært høstet av slike prosesser.
Jeg håper på at Viggo Kristiansen frikjennes i denne saken. Da er det ikke bare for Kristiansens del, men også for samfunnet. For det vil fremtvinge alle de mange spørsmålene som kommer i kjølvannet av hvorfor dette kunne gå så galt. Kanskje vi for en gang skyld kunne høstet og implementert lærepunktene av dette. For det er vel ingen som tror at systemet ikke kan bli bedre.