Jeg elsker Matrix. Har alltid sett på det som eventyr og en god filosofisk ide. Men hva om det er sant? Det er ikke helt ukurant i noen miljøer å spekuleres seriøst i om vi faktisk lever i en simulering. For fem år siden ville jeg avvist den tanken med et motspørsmål om du tror jeg er idiot. Men, egentlig har jeg et filosofisk ståsted som forbyr meg fra å avvise noe slikt helt og fullstendig. I dag står døra på gløtt, særlig etter at jeg gikk en runde nummer to i kvantefysikk.
Det startet omtrent for et år siden, da jeg kom over noen videoer som baserte mye av sin argumentasjon om menneskets frie vilje på moderne kvantefysikk. Det resulterte i en rekke forbedringer av mine tidligere tekster på området. Men, som en bieffekt av dette, måtte jeg streve meg enda lengre inn i kvantefysikkens irrganger. Det oppsummerer jeg her. Det anbefales å ta en titt på denne videoen.
Kortversjonen av dette er at det kan virke som:
- At naturen på det mest grunnleggende plan er kvantifisert, og dermed også kalkulerbar.
- At naturen på det mest grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Dette settes på spissen i denne videoen. (Advarer mot at den er svært teoretisk)
Begge disse forholdene er hva man kunne forvente dersom vi lever i en data-simulering. La meg beskrive hva jeg mener med «å leve i en data-simulering». Jeg har truffet mennesker som ikke skjønner bæret av hva Matrix går ut på.
For å beskrive dette starter jeg med en gamme episode som NRK laget, med skjult kamera. Man hadde rett og slett lagt en høyttaler i en rød postboks. Så brukte man denne innrettingen til å lure folk til å tro at det var noen som snakket til dem fra postboksen. Og stemmen fortalte at han var blitt innestengt i postboksen og trengte hjelp.
Tenk deg om hva som skjer i hjernen når du blir lurt på denne måten. For hjernen hører jo en menneskestemme som den naturlig fortolker å komme fra et menneske. Men det er ikke et menneske i andre enden av denne lyden, det er en høyttaler. Da er det lett å innse at hjernen kan mistolke en innkommende signalstrøm, og tro at det er noe helt annet som skaper den. Tenk deg at du får kontroll på alle signalstrømmer inn til hjernen. Vår tids «Virtual Realty», er jo et forsøk i den retningen. Den som har testet dette ut vet hvor lurt man kan bli av dette. For vi opplever oss virkelig inne i en annen verden enn den reelle. Matrix tar denne forestillingen helt ut. Her får man en plugg inn i hjernen som erstatter alle signaler som går inn og ut av hjernen. Dermed har man erstattet den reelle verden med noe som er skapt i en datamaskin.
Bildet over er blitt stående som et symbol på dette. Det er digitale datastrømmer. Alt dette blir til de bilder og den verden hjernen skaper på bakgrunn av dette. Tenk over det: alt du opplever, hele din verden er ikke annet en elektriske og kjemiske signaler. Du har aldri sett et glimt av virkeligheten utenfor, uten gjennom dette informasjonssystemet. For det er det hjernen er. Kjernen i min subjektivistiske filosofi har dette som utgangspunkt. Da blir informasjonsprosesser og forståelse av informasjon helt sentralt i det å forstå hva et subjekt er og hvordan det forholder seg til verden.
Med dette i bagasjen kan vi ta denne visjonen helt ut. For nå snakker vi ikke lengre om en hjerne som forholder seg til signalstrømmer, men om at hele den virkeligheten vi er i, egentlig er en stor informasjonsprosess.
Er det mulig? Det er akkurat det de to punktene over går ut på. Det at verden på et grunnleggende plan er kalkulerbar på den måten at alt kan omsettes til tallmengder, eller informasjonsbits som ikke krever uendelighet og er kvantifiserbart, gjør at det er mulig. Det at universet er «gjerrig på informasjon» antyder at den enorme datamaskinen, som dette går på, tross alt har begrensede ressurser. Den sløser ikke med informasjon. Partikler blir ikke utstyrt med posisjon før det er behov for det. Det er typisk slik en programmerer ville tenkt, dersom det var snakk om å optimalisere på minnekapasitet.
Så vi kan tenke oss et system, som kodes inn med en rekke spilleregler for materie/energi (naturlover), og et sett med verdier som styrer forholdet mellom disse (naturkonstanter). Sett i gang simuleringen og se hva som skjer. Noen slike simuleringer blir til universer med stjerner og galakser. Mens andre blir til kaos, eller kjører seg fast i rigide døde strukturer. Vi er da inne i en simulering hvor disse variablene har truffet ganske bra. Vi får utviklet stjerner, galakser, lys og grunnstoffer som, til slutt, muliggjør det mest spennende av alt, liv.
Men hva da med vår bevissthet? Det er lett å tenke seg at spill og simuleringer kan få til noe slikt. Men vi er tross alt levende, bevisste vesener. Hvordan kan det være mulig?
Svaret på det spørsmålet avhenger av hvordan vi tenker at bevissthet fungerer. Det er jo vanlig å tenke at bevisstheten er en slags ånd (ghost in the machine), som Gud en gang blåste inn i nesen på Adam. En slik ide står egentlig i veien for dette tankeprosjektet. Opp gjennom årene har jeg vært gjennom en del spekulasjoner, og holdt i en del år på det man i dag kaller for panpsykisme. I dag tenker jeg at jeg, den gang kan ha vært forblindet av en illusjon. I dag kaller jeg den for «alle illusjoners mor». Det er forestillingen om bevisstheten som noe selvstendig eksisterende utenfor alt annet. Min oppfatning, i dag ,er at bevissthet er en informasjonsprosess med noen spesifikke egenskaper, inkludert emosjonelle responser, identitet, kognitiv- og kreativ kapasitet (fantasi), og ikke minst, et beslutningssystem som integrerer alt dette. Illusjonen oppstår som en bieffekt av symbolspråket, som tillater denne prosessen å sette ord på og stille spørsmål ved seg selv.
Det er komplekst, men i klartekst innebærer dette at bevissthet ikke handler om ånd eller magi, men kan skapes med utgangspunkt i en fysisk informasjonsprosess. Om vi har dette utgangspunktet så er siste byggestein på plass, og vi kan åpne for at det er mulig at hele naturen, alt i universet, inkludert oss selv ikke er noe annet enn en data-simulering.
Tror jeg på dette? Nei, jeg har for lenge siden utviklet en erkjennelsesteori som ikke tillater meg å «tro» på ting. Jeg er agnostiker. Det er en filosofisk posisjon. Jeg etterstreber modenhet. Da unngår jeg tro, og opererer heller med sannsynlighet. Det jeg har vist her, er at sannsynligheten for at vi lever i en data-simulering er større enn null.
Det som er spennende, ved denne type tankeeksperiment, er at det utfordrer oss på flere måter:
- Hvem er designeren?
Jeg har i flere tiår vært høyt på banen med min vantro. Sparker jeg ikke her beina under min egen vantro? Hvorfor ikke ta dette som enda en god indikasjon på at Gud eksisterer? - Det å innse at sinn og følelser er noe som kan simuleres i en datamaskin reiser alvorlige etiske utfordringer. Er det på tide å innlemme roboter og datamaskiner i vårt etiske univers? Dyr er der åpenbart allerede. På hvilken måte utfordrer dette vår etiske tenkning?
- Er alt bare informasjon? Kan alt biologisk liv reduseres til informasjonsprosesser? Her er det subjektivistiske grunnsynet på informasjon. I tillegg til at dette åpner et fritt spillerom for fantasien, et religionens område som vitenskapen aldri kan nå. Det er dette jeg spiller på når jeg skaper religionen om «det uendelige kosmiske hav» i romanen Gudens Sang. Har lar jeg romanfiguren «Bjarne» oppsummere det hele med at:
«Døden finnes ikke, heller ikke livet, alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer».
Er det noe å tenke på eller?