Barnevernet i Norge er omstridt. Virkelighetsoppfatningen varierer fra «verdens beste barnevern» til et dysfunksjonelt totalitært system. Diplomatisk krise med Polen, demonstrasjoner i utlandet, barnevernsflyktninger, bekymringsmelding fra fagfolk, konstatert brudd på menneskerettigheter, og flere saker under behandling i Strasbourg, burde jo få noen klokker til å ringe.
Vi har fått ny barneminister fra Krf. Det gir kanskje håp om nye øyne på området. Oppramsingen over burde få klokkene til å ringe for enhver barneminister, at alt ikke er som det burde være. Den viktigste kapitalen vi som samfunn har er tillit. Etter å ha googlet og søkt på facebook og Youtube, er det åpenbart en rekke grupper i landet som har tapt all tillit til barnevernet. Hva ville jeg ha gjort dersom jeg var barneminister, eller barneombud? Ville jeg bare ha sett at vi har verdens beste lovverk, at alle sikringsmekanismene er på plass, at vi har en reform på gang, at barn har en unik status i vårt samfunn, og slått meg til ro med det?
Ja jeg tenker at norske politikere absolutt har de aller beste hensikter i sin innsats for å få til best mulig oppvekstvilkår for barn og unge her i landet. Derfor oppleves det kanskje uforståelig når vi har diplomatisk krise med Polen på grunn av barnevernet, og at Norge har tapt flere saker som involverer barnevernet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Jeg vinkler nå dette problemkomplekset med utgangspunkt i min forståelse av den menneskelige natur. Naivitet kan være flere ting. Jeg har en spekulativ hypotese om at suksessrike politikere til en viss grad risikerer å miste gangsyn i forståelsen av menneskets natur, særlig opp mot muligheter for patologiske sosiale mekanismer.
Jeg formulerer ofte noe slikt som dette:
For å bli en god politiker må man forstå mennesket og ha en god moral som inkluderer alle.
For å forstå mennesket og ha en god moral, så må man forstå menneskets natur.
For å forstå menneskets natur så må man forstå evolusjonsteorien.
De store politiske bomskuddene som ble gjort i forrige århundre, og som vi enda lider av, skyldes også mangel på kunnskap om menneskets natur.
Dette gjelder i stort og smått. Etter å ha sett barnevernet, både via media, og hørt på de som har opplevd dette på nært hold, og hørt fagfolk uttale seg, så er min konklusjon at barnevernet i Norge er innrettet på en slik måte at veien er vid åpen for menneskenaturens skyggesider til å få innpass. Det er min vinkling.
Jeg går nå rett på sak og påpeker de politiske designfeilene en for en:
1 – Kommersielle interesser
Som bakgrunnsstoff, les gjerne om kapitalismen her, og en kort refleksjon om spesielt om legemiddelindustrien her.
Først vil jeg si at jeg, rent politisk, i utgangspunktet er positiv til kapitalisme og tilhenger av en forsiktig regulert kapitalistisk økonomi. Dette ut fra en erfaring på hvor effektivt slike systemer er, kreativiteten det skaper og gode reguleringsmekanismer.
Men kapitalisme er ingen universalformel. Det finnes ingen universalformel. Dette er ikke magi. Derfor er vi i behov av å ingeniørtenke om hvordan mekanismene passer inn i de formål vi ønsker å oppnå.
Jeg har ingen prinsipiell motvilje mot å kommersialisere offentlige tjenester. Men det må gjøres med forstand, og man må ha vilje til å gjøre om på det som viser seg ikke å fungere. Jeg peker på legemiddelindustrien fordi den har noen parallelle trekk med kommersialisering av barnevernsoppgaver. Da handler det om jeg kaller for insitamentsdesign, som innebærer at insitamentet i systemet blir avvikende fra samfunnets mål med tjenesten. Satt på spissen: mens samfunnet er ute etter mest mulig helse for pengene, så er legemiddelindustrien ute etter mest mulig profitt. Og syke mennesker gir denne profitten.
Noe av det samme finner vi innenfor barnevernstjenester:
- Samfunnet ønsker at behovet for inngrep i familier, skal komme ned på et minimum. Kommersielle barneverns institusjoner ønsker størst mulig marked, og dermed flest mulig «dysfunksjonelle» familier.
- Samfunnet ønsker presise utredninger som er treffsikre og effektive. Kommersielle aktører ønsker mest mulig lange oppdrag hvor man kan fakturere mange timer. Det gir insitament til å blåse opp bagateller, overdrive og være kreativ for å holde sakene gående.
- Samfunnet ønsker objektive og faglige utredninger. Sakkyndige ønsker god tilgang på oppdrag og fristes derfor å tilpasse sine resultater til de de aktører som styrer utvelgelsen av sakkyndige.
Dagens organisering har altså et alvorlig sprik på insitamentene. Så er det jo ikke slik at alle aktører er kyniske og useriøse. Men nettopp her kommer kunnskapen om menneskenaturen inn. Riktignok finnes det alltid kynikere som er bevisst på dette og utnytter der de kan, men de fleste tenker seg nok seriøse og uten slike motiver. Men nettopp her burde mennesker med psykologikompetanse skjønne risikoen for at selv de kan bli lurt av sin egen underbevissthet. Jo mer oppdrag de får, desto mer penger. Det er jo ikke uetisk. Men jo fler oppdrag, desto større er muligheten for at man går på magefølelse, og lar det jeg kaller for villdyret i oss regjere. Jeg mistenker at psykologer og sosionomer ofte får en overtro på egen fag-kompetanse, slapper av og dermed stoler på sin egen intuisjon. Men da har de glemt at magefølelsen på ingen måte er en sannhetsmaskin, særlig i sosiale anliggender. Villdyret serverer deg ikke sannheten, men det du trenger å tro, for best mulig sosial profitt.
Fristelsen til å «kjøre på autopilot» skaper også sårbarhet for manipulasjon i systemet. Gode manipulatorer omgår ofte det kognitive systemet, masserer det emosjonelle og intuitive. Grete Nordhelle, som både er advokat og psykolog, med stor fartstid i barnefordelingssaker hevder nettopp at sakkyndige ofte faller for manipulasjon. Hun har skrevet egen bok om dette, noe som burde vært pensum for psykologer som tar oppdrag som sakkyndige. Du finner et resyme av dette her.
Totalen av dette skaper altså en latent risiko for at kommersielle aktører, som er kyniske, kan melke systemet, at kommersielle aktører opparbeider for høyt volum, går på autopilot, blir åpne for manipulasjon og løper oppdragsgivers ærend. Alt dette kan kanskje oppsummeres med begrepet faglig korrupsjon, bevisst eller ubevisst.
I et modent samfunn vil man ha sørget for frikobling mellom oppdragsmengde og resultat. Det vil si at resultatet av den faglige bistanden ikke påvirker muligheten for videre oppdrag. Spesielt i Norge sliter vi nok ofte med for små forhold, og for tette bånd mellom sentrale aktører i systemet. Dette skaper sosiale relasjoner som er dysfunksjonelle sett opp mot den totale oppgaven som skal løses.
Løsningen er å organisere tildelingen av oppdrag slik at den er uavhengig og sosialt isolert fra alle aktørene i systemet. Det kan være en sentral statlig funksjon, som styres av en fjerntliggende etat. Kriteriene er rent faglige, samt evalueringer av jobben som gjøres. Det inkluderer også klientenes evalueringer, som selvsagt skal innhentes i hver eneste sak. Signifikante faktorer kan være mange. Eksempler på viktige faktorer er konfliktnivå og tillit, men også evalueringer på lang sikt hvor involverte barn også følges opp.
Men dette alene løser neppe hele problemet. Sannsynligvis bør ikke fagpersoner som jobber i dette feltet ha kommersielle interesser i det hele tatt. Det vil alltid være en fristelse å blåse opp bagateller i den hensikt å gjøre seg selv og sitt eget fag viktigere enn det er. Kravet til vitenskapelighet og fagfellevurdert forskning må settes svært høyt. Psykologene avkreves å kunne skille mellom spekulativt skjønn og forskningsbaserte vurderinger. Jeg er vel vitende om at dette er vanskelig gitt det faktum at psykologifaget har naturlige begrensinger i forhold til grad av vitenskapelighet. Men kravet må fortsatt gjelde, da vi absolutt ser at utvekster av uvitenskapelig overtro kan ta full fyr innenfor feltet. Innsikt i dette perspektivet er også et viktig evalueringskriterium. Jeg har sett at Einar Salvesen, en av initiativtakerne til KIB, har foreslått offentlige team som håndterer dette feltet. Han har jo sett dette på nært hold, og er reflektert nok til å analysere hva problemet egentlig er.
Så har vi altså oppgaven med å ivareta barn i barnevernets varetekt. Igjen er det viktig å ta med at de aller fleste fosterforeldre er velmenende og opptatt av å gjøre sitt beste. Men det er åpenbart at dersom betalingen for tjenesten blir høy nok, så vil det i seg selv representere en fristelse til å gå inn i dette med andre motiver. Jeg har snakket med mennesker som selv har vært fosterbarn, og som har opplevd en markant forskjellsbehandling, og i stor grad blitt avgrenset til å være på rommet med alt sitt (til og med ytterklær). Denne gutten fortalte også om hvordan fosterforeldrene hadde et «opplegg» og skapte glansbilde-stemning når barnevernet skulle komme.
Fra Sverige har jeg sett gjengitt rystende historier om høye summer for barnevernsbarn, og at fosterforeldre har karret til seg alt de kunne få tak i, uten at systemet hadde kontroll. I et hjem med fem fosterbarn døde en 15 år gammel jente fordi hun ikke fikk legehjelp. Det er noen år siden jeg snappet opp dette på Youtube, så jeg kan dessverre ikke dokumentere det.
Jeg har også sett forskning som antyder opp til hundregangen i risiko for vold begått av steforeldre i forhold til biologiske foreldre. Tar selvsagt forbehold om at referansen omhandler forhold i USA.
Vi ser at det stadig etterspørres forsterforeldre. Behovet skaper sannsynligvis et prispress i systemet. Men nettopp denne utviklingen øker også risikoen for at de kommersielle motivene blir drivkraften, og at profitt er hovedmotivet. Det ser ikke pent ut når ledere av barnevernsinstitusjoner går ut i media og oppfordrer barnevernet til å være raskere til å ta flere barn. Mennesker i slike roller er ikke de rette til å få en talerstol i media, nettopp fordi deres budskap så lett kan assosieres med markedsføring.
Målet må jo være å få ned antall omsorgsovertakelser. Det hevdes at Norge er godt over gjennomsnittet i antallet barneovertakelser opp mot folketall. Samtidig kan jo samfunnet ikke avskjære seg fra å ha dette instrumentet i verktøykassen. Men, når det først skjer, så bør man legge mye innsats i å unngå at konflikt eskalerer. Det gjør man ved å opprettholde verdighet for alle parter i prosessen. I stedet for å bli degradert, må foreldre i størst mulig grad inviteres til medeierskap i prosessen.
Samfunnet vil alltid ha behov for forsterforeldre. Men barnevernsinstitusjoner bør ikke være kommersielle. Det vil fjerne insitament til kommersiell markedsføring av omsorgsovertakelser.
2- Vide fullmakter
Dersom man går inn på det juridiske ser man at intensjonene er gode, men lovene har høy grad av unntaksbestemmelser som gir barnevernet vide fullmakter. Da handler det ikke bare om omgåelse av lover, men også om nærmest fri tilgang til personinformasjon, inkludert helsejournaler. Dersom det blir en allmenn oppfatning at våre psykiske helsejournaler som overvåkes av barnevernet, og at dette kan blir brukt mot oss, så vil dette kunne medføre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp, av frykt for å pådra seg problemer med det offentlige senere i livet. Foreldre kan la være å søke hjelp for sine barn, av frykt for at navnet deres skal komme inn «i rullene». Distinksjonen mellom kriminelt rulleblad og helsejournaler viskes ut. Personvern blir langt viktigere dersom en stat utvikler totalitære utvekster.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at vide fullmakter og full tilgang til sensitiv helseinformasjon kombinert med svak faglighet og dårlig skjønn er ingen god miks. Derfor har man selvsagt kontrollmekanismer for å dekke opp for dette. Problemet er at disse kontrollmekanismene ofte svikter. Det betyr i praksis stor makt og svake kontrollmekanismer. Det er oppskrift på latens for utvikling av totalitære kulturer. Husk at kulturutvikling er selvpåvirkende. Kulturen skaper seg selv med utgangspunkt i det den driver med. Jo mer gjennomslag man får, ved hjelp av spill og totalitære virkemidler, desto mer vil det stimulere til enda mer bruk av det samme. Det utvikles en toksisk subkultur, som etter hvert utvikler moralsk fartsblindhet.
Man sier ofte at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg tviler ikke på at måten lovverket er rigget på, har utgangspunkt i viljen til å skape det best mulig oppvekstmiljø for barn i Norge. Problemet er mangelen på forståelse av menneskenaturen, og hva slike maktmidler uten reell kontroll gjør med kulturen. Jeg har utviklet ideen om det såkalte statsmonsteret her. Dette gjelder ikke bare stater. Det gjelder i høyeste grad alle subkulturer med tilgang til maktmekanismer nok til å herse med andre mennesker og komme unna med det.
3- Fra fag til skjønn til synsing til spill
Det er forståelig at det må være et visst rom for skjønn i den enkelte sak. Ethvert barn er unikt, og enhver familie er unik. Hensikten er sannsynligvis å skape nødvendig fleksibilitet og handlekraft. Men man må være klar over at henvisning til skjønn også fungerer som en autoritær hersketeknikk. Igjen, dersom man kombinerer ukritisk bruk av skjønn med vide fullmakter, så er det en oppskrift på utvikling av en totalitær kultur. Igjen er det viktig å unngå å se isolert bare på virkemidlene. Man må også få øynene opp for hva virkemidlene gjør med kulturen som får dem til sin disposisjon. Kultur skapes og formes også av virkemidlene den anvender seg av. Det er dette vi kan lære av menneskenaturen.
Henvisning til bruk av skjønn i forhold til foreldre, barn og myndigheter skaper full åpning for krenkelse og dominant atferd. Å si at «dette er vår vurdering» uten å begrunne analytisk, er det samme som å henvise til egen autoritet. Det at dette innebærer krenkelse og stor innflytelse på det som skjer, åpner for at barnevernere kan fristes av tilfredsstillelsen som ligger i denne utøvelsen. Vi mennesker har innebygget trang til å dominere andre. Når, vi får det til, tilfredsstilles vi, og våre belønningssystemer oppfordrer til gjentakelse, noe som igjen kan skape avhengighet. I neste omgang får vi strategier for rettferdiggjøring av atferden, og gjennom dette formes kulturen i dysfunksjonell retning.
Bruk av skjønn må ha utgangspunkt i faglig kompetanse. Det må selvsagt brukes i faser av prosessen for å opprettholde et visst mangfold og bredde i det som skjer. Men det krever at bruk av magefølelse eller intuisjon ikke kan fungere som begrunnelse i seg selv. Det bør med andre ord ikke være adgang til å begrunne vedtak eller handlinger under ren henvisning til skjønn. Derfor må det være et krav at alle barnevernets handlinger må begrunnes faglig, under henvisning til faglighet i form av forskrifter, vitenskap, forskning, analyse osv.
Det vil ikke si at intuisjonen ikke er nyttig. Man kan bevisstgjøre seg på å bruke intuisjonen som en radar som gir informasjon om hvordan verden møter individet. Denne informasjonen kan så inngå i en strategi for å hjelpe individet.
Denne bevisstgjøringen handler også om å være bevisst på at ikke rene intuisjoner legger seg til i fortolkningsskjemaet, og blir til noe som igjen definerer individet, i stedet for å se og anerkjenne subjektet. Husk at det er vår natur å gjøre akkurat dette. Profesjonalitet handler om bevisst overstyring av det. Det er også en vesentlig moralsk komponent i dette. Det handler om menneskeverd. Det er heller ikke noe som er gitt. Vår menneskelige natur trekker ofte i en annen retning enn menneskeverdet. Som sivilisasjon er vi i behov av å ha en dugnad som motvirker dette, nettopp for å holde menneskeverdet i hevd. Det er jo samfunnets viktigste sosiale kapital.
Når Einar Salvesen snakker om «den menneskelige faktor» så tenker jeg at det blant annet handler om bevissthet på menneskeverd. Da handler det om vilje til å se og forstå andre individer. Det å kommunisere via dialog, med utgangspunkt i faglige begrunnelser, handler ikke bare om dialogen, men også om signalisering av likeverd. Det å handtere mennesker uten å krenke, er det viktigste man kan gjøre for å forebygge mot konflikteskalering. Det er utrolig hvor gode løsninger man kan få på plass, dersom man søker å involvere alle aktører på en konstruktiv måte i prosessen. At dette også er til beste for barnet, er vel umulig å trekke i tvil.
4- Kontrollmekanismer som sover
Den viktigste designfeilen i forhold til fylkesnemnden er at den er politisk valgt. Det eksisterer altså et avhengighetsforhold mellom styrende myndigheter og nemnda. Det kobler nemda sosialt og mentalt til staten. Opp mot menneskenaturen gir dette en sosial identitet som kobles mot denne gruppen. Dette er fundamentalt. Man kunne jo dagdrømme om at, når saken til slutt havner i rettssystemet, så er jo nettopp dette designet for uavhengighet. Dessverre fungerer ikke alltid dette. Da er det kanskje den elitistiske identiteten som blir styrende.
Jeg så en gang en dommer eller sorenskriver uttale seg i media, og uttalte noe slikt som at «det barnevernet ber om det får de». Det vil si det samme som at rettsprosessen er proforma. Igjen, kan man forstå dette som naivitet. «Barnevernet, det handler jo om barnets beste. Da må vi ikke hindre barnevernet i sin virksomhet, og gi dem alt de ber om».
Og jeg, som lekmann blir jo selvsagt overrasket over at velutdannede jurister, ikke har forstått sin rolle i prosessen. For dette har utgangspunkt i en idealisering av den underliggende prosess. Det vil si at alle barnevernere er feilfrie, de har alltid barnets beste i sine tanker, de er godt nok kvalifiserte, og har de beste intensjoner med alt de holder på med. Og, motsatt: «alle klienter som syter og klager over dette, de tenker bare på sin egeninteresse, de forsøker å eie barnet, de har alle slags skavanker som gjør dem uegnet til å meddele noe som helst i sin sak. Det er ikke deres sak, det er banets sak. Men dette skjønner de jo selvsagt ikke. Følgelig er alt som kommer fra det holdet, upålitelig, ukvalifisert og ubalansert. Men som proforma skal de jo ha sin rettssikkerhet, men dog uten reell mulighet for gjennomslag.»
Jeg er ikke fremmed for tanken på at det sort-hvitt bildet jeg nå tegnet, alt for ofte er regjerende, både i nemder og rettsaker.
Jeg betegner dette for naivt, fordi det på ingen måte gjenspeiler den komplekse virkeligheten som eksisterer på området. Men, aller mest, handler det om mangel på forståelse av menneskenaturen. For det første så vil det meste av aktørene i prosessen, utenom familien som rammes, identifisere seg som, enten å jobbe for det offentlige, eller som eliten. Jamfør Einar Salvesens uttalelser i dette intervjuet. Dette gir gruppeidentitet. Les mer om de mekanismer som dette utløser her. Jeg vil også trekke inn et annet fenomen, nemlig det jeg kaller for alliansesignalisering, og den intellektuelle synkroniseringen som følger av det. Her kan det også være på sin plass å nevne intuisjon, magefølelse, system 1, den ubevisste tankemotoren, og hvordan dette er systemer som er inkompatibelt med oppgaven som kontrollerende og korrigerende kontrollinstans. Dommere, jurister og politikere i nemnder tenderer til å gå på autopilot, ha overtro på egen intuisjon, uten å være klar over at denne kun gjenspeiler evolverte mekanismer som skapte sosial suksess i førmenneskelig tid, og er på ingen måte en sannhetsmaskin i forhold til de utfordringer man er tiltrodd å skulle løse. Det er ikke tilfeldig at det er belastende å bli en varsler. For nettopp det signaliserer illojalitet mot fellesskapet. Tenk over det. Det er nettopp det som skaper motviljen til å begynne å tenke kritisk om gruppens ortodoksi.
Her kommer enda et viktig aspekt inn, nemlig sosiale bindinger. De behøver ikke nødvendigvis være så tette eller nære. Men det kan være nok til å utløse disse gruppeidentitetsmekanismene. Derfor tar jeg i «Det Modne Samfunn» til orde for såkalte sosiale brannmurer. Det handler om å innrette systemet slik at sosiale bindinger ikke forstyrrer nøytraliteten i prosessen. For det er nemlig mye lettere å beholde sitt kritiske gangsyn dersom man ikke oppfatter seg som en del av en inngruppe. I praksis betyr det nok at kontrollinstansen har klare regler for betydelig sosial distanse mot aktørene i prosessen. Jeg har faktisk tenkt at en av grunnene til at Norge kommer på radaren på dette området, også kan handle om at vi opererer i små forhold, hvor den lokale elitedannelsen blir altomfattende, fordi den besitter alle maktposisjoner i lokalsamfunnet. Under større forhold blir den sosiale distansen stor nok til at slike institusjoner lettere fungerer etter hensikten.
Så her blir da en viktig del av reformen å skape denne sosiale distansen, og ikke minst bevisstgjøre kontrollinstansen på dens samfunnsnødvendige funksjon. Det er ikke til «barnets beste» å ha et dysfunksjonelt system til å ivareta barnets interesse. Velfungerende kontrollinstanser er helt nødvendig for få dette til.
Så vil jeg foreslå å opprette en offentlig havarikommisjon for statlig forvaltning. Det gjelder ikke bare barnevernet, men all form for statlig forvaltning som kan tenkes å begå sosialt havari. Så må man definere kriteriene for havari innenfor det enkelte forvaltningsområde. Innenfor barnevernet ville jeg foreslått kriterier som konfliktnivå mellom aktører, klienter som i evaluering uttrykker dyp mistillit, alle prosesser der man ender opp med å benytte krenkende tvangsmidler, der prosesser medfører skade på helse, inkludert sosiale skadevirkninger, der det ender i selvmord eller flukt fra barnevernet, eller ungdom som kommer i ettertid og anklager prosessen de ufrivillig ble en del av som barn. På den andre siden, der barnevernet forsømmer seg der de burde ha tatt grep (som f.eks. den kjente Kristoffer-saken). Summen av dette er at det handler om manglende presisjon. Og dette blir ikke bedre dersom man ikke utvikler en lære-kultur, hvor havari blir gransket helt ned på detaljnivå, ikke for å henge ut noen, men for å høste læring og gjøre de nødvendige justeringer for å tette igjen dysfunksjonelle hull.
Men så er det viktig med mekanismer som plukker uegnede personer ut av systemet. Sosiale spillere, og mennesker med psykopatiske- eller totalitære trekk har ingenting i slike systemer å gjøre. Problemet er at de ofte er vanskelig å detektere. Her kan man innføre verktøy som obligatorisk video opptak av alle møter med klienter. Men også arrangere «narresaker» med skuespillere. Og selvsagt også evaluering, hvor klienter får gi sin tilbakemelding, på alle stadier i prosessen. Klientevalueringer skal være transparente og ha enten algoritmer, eller manuelle rutiner som trigger på utvalgte kriterier, for på den måten å avdekke, enten manglende kompetanse eller personlig uegnethet.
Dette er ment som virkemidler som søker å filtrere bort mennesker som tiltrekkes slike jobber med utgangspunkt i psykopatiske trekk. Man bør også være obs på mennesker som selv er skadet, enten av overgrep eller vold. Her kan man finne motivasjoner av typen «personlig vendetta», eller overfikseringer som leder til tunnelsyn. Det er ikke diskvalifiserende å ha slike livserfaringer, men man skal være oppmerksom på at skaden kan har potensiale til å reprodusere seg, og ha på plass mekanismer som kompenserer for dette.
5- Barnets beste
Jeg har reflektert over at selve navnet «barnevern» kan fungere kontraproduktivt. Hovedpoenget er at det er i barnets beste interesse å vokse opp i en funksjonell familie. Det er i barnets beste å vokse opp med en mor og en far som fungerer best mulig i samfunnet. Dette er barnets beste alternativ. Barn som vokser opp med en velfungerende far og mor, er de som klarer seg best i verden. Det er ikke i et barns interesse at foreldre brytes ned eller marginaliseres i sine omgivelser. En far eller mor som diskrediteres av sine omgivelser er svært dårlig nytt for barnet, og jeg er blant dem som tenker at barnets vegring mot å utlevere foreldre, er et utrykk for at dette er noe som biologien «vet om» og innrettet vår emosjonelle profil deretter.
Jeg er etter hvert blitt klar over at barn i barnevernets omsorg har mange ganger så høy dødelighet som gjennomsnittet. Man kan jo spekulere i årsakene til dette. Men en åpenbar faktor å tenke på er nettopp at samtlige slike barn vokser opp uten sine biologiske foreldre.
Jeg har allerede vært inne på statistikken rundt steforeldre. Dette er som forutsagt av moderne evolusjonspsykologi. Det handler om slektskapsseleksjon. Vi mennesker fungerer bedre sammen med de vi er i nær slekt med enn fjernere artsfrender. Fenomenet går igjen gjennom hele dyreriket, og er matematisk påvist av teoretikere som W.D. Hamilton. I dag er fenomenet slektskapsseleksjon allment akseptert, har et bunnsolid teoretisk fundament og er overveldende empirisk bekreftet. Her møter vi menneskenaturen igjen. Barnets viktigste allierte når det kommer til denne verden er først og fremst mor, dernest far og sine søsken. Bindingen mellom mor og barn blir kjemisk etablert gjennom svangerskap og amming (oxytocin). At barnet har en naturlig vegring mot å bryte denne alliansen er en «biologisk sannhet». Dette vet man også innenfor akademia.
Praksisen vi ser i dag er fremgangsmåter som ligner på Kafka-prosesser. Det er fremgangsmåter som innebærer at foreldre blir krenket, trakassert, manipulert, overkjørt, diskreditert eller usynliggjort. Dette knekker foreldrene psykisk og blir ofte til selvoppfyllende profetier. Gitt kunnskapen over er dette svært dårlig nytt for barnet, som gjennom dette mister sine viktigste naturlig allierte, og deretter blir prisgitt det som skjer videre. Mange barn fortsetter jo da direkte inn i katastrofen.
Ideen om «barnets beste» som en motsetning til «familiens beste» innebærer at helheten faller bort, og man står igjen med et fragmentarisk bilde av det som skjer. Det å utsette barnet for noe slikt kan karakteriseres å gjøre barnet sosialt foreldreløs.
Konklusjonen er at det er i barnets beste å ta vare på familiens verdighet gjennom hele prosessen. Dette gjør man ved å involvere foreldrene som sentrale ressurspersoner i den prosessen som skal skje.
Selvsagt dukker det opp tilfeller hvor dette ikke er mulig, og hvor det er interessekonflikt mellom foreldre og barn. Da snakker vi om familier hvor barn utsettes for vold eller overgrep og hvor dette mønstret ikke kan brytes, uten å bryte relasjonen. Men selv i slike situasjoner finnes det en verdig og en uverdig fremgangsmåte.
I forhold til oppdragervold, så tenker jeg at man på ingen måte ivaretar barnets interesse med blålys-dramatikk og utøvelse av amerikansk nulltoleranse. Et barn som forteller å ha blitt dratt i øret, er ikke i en akuttsituasjon fra den ene dagen til den andre. I Norge har vi hatt forbud mot oppdragervold siden 80-tallet. Den gangen gikk diskusjonen høyt. Men som kultur har vi definitivt utviklet andre og mer verdige oppdragelsesteknikker, og vi er stolte av det. Dette er sklidd inn i vår kultur og vi har utviklet normer som harmonerer med dette. Problemet, i dag, handler i stor grad om møtet med andre kulturer.
Her fungerer barnevernets praksis åpenbart kontraproduktivt. Vi kan mene hva vi vil om oppdragervold. Mange av oss som vokste opp før 80-allet vet hva det er snakk om. Personlig har jeg ikke gått skadefri ut av slike prosesser. Men jeg er overbevist om at det å bli revet ut av min familie hadde vært et enda verre alternativ. Det minste av ondene er å sette foreldrene «på skolebenken» overbevise dem om at dette er unødvendig og undervise dem alternative metoder. Kanskje vil det fungere med en «lykkelig slutt» i en majoritet av tilfellene.
6- Bekymringsmeldingen
Man har etter hvert formalisert standard henvendelse til barnevern i form av bekymringsmeldinger. Det burde ikke være noe problem, dersom dette fungerte etter hensikten. Forskriftene krever at bekymringsmeldinger skal evalueres av barnevernet, og at åpenbart grunnløse meldinger skal frafalles. På den måten har politikerne sikret seg mot tilfeldig misbruk av systemet. Dette må også ses i sammenheng med at dersom barnevernet hadde fungert etter hensikten, jobbet faglig, seriøst og genuint orientert seg mot barnets beste. Så er dette uproblematisk. Men man skal ikke grave lenge i sosiale media og i folks oppfatning, for man ser spekulasjoner om bruk av bekymringsmeldinger, som hevn og som instrumenter i det sosiale spill.
Da man på 80-tallet åpnet for dødsstraff for blasfemi i Pakistan, så økte anmeldelsesfrekvensen dramatisk. For her tildeler man åpenbart et kort som kan spilles i tide og utide i den hensikt å få has på noen. Vi kjenner alle saken med Asia Bibi som ble dømt til døden for blasfemi etter en krangel med naboer på åkeren. Poenget med å dra dette inn her, er at når man går ut og oppfordrer til «mer aktive nabokjerringer» slik Stoltenberg gjorde, i beste mening, så har man samtidig lagt ut en fristelse. Og dette brukes. En av historiene fra Naustdal, som Rune Fardal presenterer handler om naboen som bekymringsmeldte nabobarnet, og endte opp med å kjøpe huset deres til spotpris på ureglementert tvangsauksjon. De som ble rammet mistet jobben, selv om de senere ble frikjent i retten for beskyldingene. Om dette var planlagt, en belønning, eller bare et «heldig utfall», kan man jo spekulere på. Poenget er at evaluering av bekymringsmeldingen er vid åpen for «skjønn» og dermed også for diskriminerende Kafka-prosesser. Andre saker forteller om at det «hagler» med anonyme urettmessige bekymringsmeldinger.
Regelen sier at barnevernet har tre måneder på seg til å evaluere og undersøke meldingen. Etter tre måneder skal saken enten være avsluttet, eller man skal ha etablert tiltak. Igjen, sett ovenfra høres dette veldig bra ut. For da er familiens opplevelse av belastning ved å bli undersøkt av barnevernet, avgrenset til en tålelig tidsperiode. Men dette er i teorien. Praksis er ofte slik:
- Bekymringsmelding kommer inn
- Det blir møter og eller kanskje hjemmebesøk.
- Det blir stille.
- Når tidsfristen nærmer seg, gjerne på en fredag, så har barnevernet plutselig fått «ny informasjon» som skaper nye bekymringer, og saken videreføres i tre måneder til.
- Slik kan saker fortsette og versere i systemet i årevis.
Ofte er nedlatenheten stor. Det foregår et åpenbart spill. Foreldre vet aldri om det er et administrativt møte, om de er i forhør, eller under diagnostisk observasjon. De utsettes for åpenbar manipulasjon. De blir avmektige i møtet med et mektig system, som oppfattes både irrasjonelt, svikefullt og med usynlige agendaer. Det knekker foreldre psykisk. Og de kan jo ikke oppsøke hjelp, i redsel for at det kan bli brukt mot dem.
Det politikerne tror er en begrenset profesjonell undersøkelse, er for mange, en årelang utmattende kafka-prosess, hvor de er prisgitt et mektig system som synes utemmet av enhver lov eller forskrift. Den menneskelige kostnaden for dette i samfunnet er neppe evaluert. Og selvsagt pådrar dette også økonomiske kostnader, i form av tapt psykisk helse med påfølgende tap av arbeidsevne. Selvsagt er dette en fristelse å bruke som instrument for å ramme andre.
Systemet viser seg å fungere vilkårlig opp mot den store strømmen av bekymringsmeldinger. Familien er prisgitt, og det skulle ikke forbause om man finner en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og måten grunnløse bekymringsmeldinger handteres på. En likelydende melding vil neppe bli evaluert på samme måte, om den var på ordførerens familie, kantra den polske familien som leier der nede i gata.
OK, dette er en påstand. En politiker med «guts» ville kunne sette i gang forskning på dette. Skuespillere, og fiktive bekymring-meldinger, isenesatte oppkonstruerte saker over det ganske land, ville gitt noen pekepinner på i hvilken grad dette egentlig fungerer.
Slike tester har også en preventiv effekt, og ville ha skjerpet systemet.
7- Barnevernere, den menneskelige faktor og toksiske subkulturer
Det er viktig å poengtere at dette ikke handler om å henge ut barnevernere som gruppe. Jeg er fortsatt er overbevisst om at barnevernere utgjør en betydelig plussfaktor for barns oppvekst i vårt land. Min kritikk handler om systemet. Det handler om når systemet havarerer. Men det handler også om det noen kaller for moralsk uflaks. Da handler det om å havne i en sosial malstrøm som til tider kan utløse det verste i oss. Les gjerne min refleksjon om «Det Grå Mennesket» her.
Dersom man går inn i saker som gir innblikk i barnevernets arbeid, så oppdager man at feltet ligger i et skjæringspunkt mellom juss, psykologi, etterforskning, avhørsmetodikk og saksadministrasjon. Kanskje flere fag burde inn her, som for eksempel vitenskapsteori og etikk. Slik som systemet fremstår i dag, så oppfattes det som ustrukturert og tilfeldig administrativt, en blanding av etterforskning og amatørpsykologi med store spekulative innslag. Det virker som det er lite forskriftsmessig styrt, og det eksisterer store lokale variasjoner.
Vi har også en allmenn erkjennelse av at kompetansen er for svak. Så har man en diskusjon i samfunnet om dette, og det er jo sunt. I de mange intervjuene jeg har sett, nevner Einar Salvesen ofte begrepet «Den menneskelige faktor». Det er neppe tilfeldig. Vi har en lignende filtrering i forhold til lærere. Jeg tenker at dette handler om å unngå å få inn mennesker som tiltrekkes av makt eller aggressivt begjær, eller fanatisk ideologi, inn i dette. Det burde kreves et minstemål av etisk standard, da særlig orientert om verdighets-basert moral. Mennesker som bærer på hat-ideologier, uansett gruppe, burde ikke være velkomne inn i barnevernet. Sting utvidet det kulturelle perspektivet for oss, under den kalde krigen med setningen: «If the russians loves their children too». Det må kreves kompetanse til å ha perspektiv ut over gruppeidentiteter og stigmatiseringer. Mennesker er mennesker, uansett hvilken gruppeidentitet individet knyttes an til. Dette kan enkelt oppsummeres i form av tilslutning til allmenngyldig ubetinget menneskeverd.
Min bekymring er erkjennelsen om at selve systemet er rigget på en slik måte at det skaper dysfunksjonelle prosesser.
Når jeg begynte med å ramse opp alle de kompetanseområder som barnevernere kommer innom, så innser vi faren for at bredden i dette blir så omfattende at kompetansen blir smurt tynt ut over alt.
En måte å løse dette på kan være at barnevernere i all hovedsak fungerer som saksadministratorer, som trekker på kompetente fagressurser der det er nødvendig. Barnevernerens fag er i all hovedsak profesjonell administrasjon av saken, god menneskekunnskap, flink til å handtere mennesker på en måte som vekker tillit, allmennkunnskap nok på nevnte kompetanseområder til å kunne avgjøre nødvendigheten av å trekke inn fagkompetanse når det er nødvendig. Men barnevernet skal ikke ha noen påvirkning på tildeling av oppdag. Vedkommende saksbehandler melder bare inn behov. Dette er en viktig frikobling for å unngå usunne koblinger.
Det utvikles bedre forskrifter. Alle møter skal være dokumentert, i form av video og referat. Referatet skal være åpent for alle involverte, og godkjennes av alle involverte. Det første alle foreldre skal møtes med, er evalueringsskjema, og forklaring av rettigheter, orientering om hvordan barnevernet arbeider, hvilke rutiner som utløses i deres sakskategori og den praktiske gjennomføringen av dette.
Fra første stund inviteres foreldrene med i «teamet» som skal hjelpe barnet. Det holder ikke å si at «klienten forstår ikke …». Det er saksbehandlers oppgave å sørge for at klienten forstår, og har tillit. Her nytter det ikke å gjemme seg bak faglighet eller autoritære begrunnelse. En del av likeverdstanken er at saksbehandler skal resonnere sammen med klienten, opplyse, om nødvendig henvise til opplæringsvideoer, sende på kurs, forklare forskning og være åpen om dilemmaer.
Er det mistanker mot foreldrene, skal dette opplyses, og handteres av politiet eller egnede etterforskere som har nødvendig kompetanse. Barnevernerens rolle inkluderer ikke etterforskning, avhør, diagnostisering eller psykologiske spekulasjoner. I forhold til tiltak, så er det ikke saksbehandler som beslutter. Beslutninger gjøres i et faglig plenum, gjerne med foreldrene til stede og hvor foreldrene har uttalelsesrett, og hvor administrator gjerne inntar en rolle som hjelper foreldrenes stemme i å bli hørt. Første prioritet er å hjelpe og bistå familien opp til et akseptabelt nivå av omsorg for barnet.
Hovedhensikten med denne fremgangsmåten er å forhindre mistillit og utvikling av konflikt, samt å søke å mobilisere foreldrene til innsats for å avhjelpe barnets situasjon.
Så er jeg selvsagt klar over at man ikke unngår tilfeller hvor en slik fremgangsmåte er innenfor det jeg kaller for den utopiske sonen (se neste punkt). Det kan være vold eller overgrep involvert i problematikken. Men, som jeg har vært inne på før, så er vi ofte i behov av å ned-dramatisere situasjonen for å unngå at barn skades ytterligere av overdramatisering. Her tenker jeg at det er viktig at barnet blir hørt, på en ekte måte. Altså ikke ledet eller fortolket, men hvor barnets intenderte budskap blir tatt på alvor. Men her vil ikke jeg gå lengre inn i problematikken, annet enn at jeg skjønner at den inneholder en rekke dilemmaer som krever vanskelige avgjørelser. Det som imidlertid bør være kravet er at prosessen er profesjonell, faglig forsvarlig, grundig dokumentert og uavhengig kvalitetssikret. Men også her er det et klart mål at prosessen skal kunne gjennomføres med minst mulig krenkelse for alle parter. Det er på dette området barnevernerens kompetanse kommer til sin fulle anvendelse.
Havarerte barnevernere
Igjen er det viktig å poengtere at sannsynligvis fungerer flertallet av barnevernere som tiltenkt, og de gjør en god jobb. Det som er bekymringen er at dagens praksis har elementer i seg som ikke bare kan skade skade barn og foreldre, men også barnevernene selv. Det forutsetter at barneverneren er sårbar for dette. Hypotesen er at opplevelse av dramatikk, avmektige foreldre og kanskje akkurat det «å ta barn» fra de avmektige, kan sannsynligvis være skadelig på den måten at det utløser et rush av tilfredsstillelse, når dramatikken tar overhånd. Det kan skape avhengighet. Barneverneren fanges av psykisk avhengighet av å ville gjenta situasjonen.
Når man kommer i nærkontakt med barnevernssaker og ser hvordan man slipper gjennom med brudd på regler, ugyldige resonnementer, ubalanserte fremstillinger og ufaglige konklusjoner, så kan man fristes til å tenke at personene bak dette må være «noe redusert». Enhver gjennomsnittsperson som kaster sine øyne både, ja selv barn ville kunne avsløre slikt. Fristelsen til å undervurdere havarerte barnevernere er altså stor. Problemet er at vi nok tar fullstendig feil. Sannsynligvis vet barneverneren, vel så godt som oss, at dette ikke er holdbart, at det står skrevet manipulasjon med store bokstaver, over hele rapporten. Ja, nettopp sier kanskje den havarerte barneverneren. Det er nettopp poenget: «Se hva jeg klarer å komme gjennom med». Kanskje kan man kalle opp akkurat dette fenomenet, etter en viss president, og kalle det for Trumpisme. Alle ser at det er tøv. Men alle lystrer. Er det noen som kan tenke seg en mer markant maktdemonstrasjon. «Det er ikke to forgassere det er …? Seks». Dette er også grunnen til at, ja det er greit med kompetanse, men dessverre ligger problemet på et dypere plan. Kanskje er det en feiltakelse at slike rapporter vitner om manglende kompetanse. Dette handler ikke om kompetanse. Det handler ikke om fag, logikk eller analyse. «analyse er for pingler». Dette handler om å signalisere dominans. Det handler om å demonstrere makt.
På den måten kan den naive lokkes til å tro at det er «undermåls» han har med å gjøre. Og så handler det heller om overlegen maktutøvelse.
Det at man er så streng på menneskelig egnethet i forhold til lærere, vitner om anerkjennelse av at her er det forskjeller ute og går. Mennesker som er svake for sosialt spill, bør fanges opp, helst før de kommer så langt, men også systemet i seg selv må ha effektive kontrollmekanismer for dette. Det beste verktøyet er konsekvente evalueringer. Peker en saksbehandler seg ut, med mange dårlige tilbakemeldinger og høye konfliktnivåer i sakene, så bør vedkommende testes ut for personlig egnethet.
8- Den utopiske sonen
Det er ikke lenge siden jeg utvidet refleksjonen om utopisk tenkning til å inneholde begrepet «Den utopiske sonen». Da handler det om forskjellen mellom utopisk idealisme og moden realisme. Les gjerne om utopisk tenkning her. De fleste utopier er uoppnåelige glansbilder. Den utopiske sonen handler om at ambisjon og innsats for å oppfylle utopien, passerer et nivå hvor videre innsats blir kontraproduktiv. Det vil si at det skaper mer ulykke og lidelse enn det forhindrer.
I forhold til barn, så kan en slik ultimat utopi handle om at «barn skal aldri lide overlast». Denne utopien støttes opp av en veldig sterk tilbøyelighet i oss mennesker, nemlig at barn har høy naturlig empatisk appell. Dette er en så pass kraftig emosjonell impuls, at dette alltid er et retorisk trumfkort. Alt som rammer barn, treffer oss voldsomt og det mobiliserer oss emosjonelt. Dette skaper massesuggererte bølger, som igjen kan drive prosessen inn i utopiske soner. Les gjerne eksempel 3 i refleksjonen om utopiske soner, hvor jeg antyder at den screeningen etter seksuelle overgrep, som i dag er etablert, kan fungere kontraproduktivt og skape mer lidelse enn det forhindrer.
Det å måtte avfinne seg med ufullkommenhet og samfunnets utilstrekkelighet, innebærer også å akseptere et visst forskjells-nivå i barns oppvekstvilkår. Vi må innse at samfunnet er mangfoldig, både kulturelt men ikke minst individuelt. Det å legge lista etter glansbildeforestillinger og elitistiske standarder, åpner for massive sosiale utrenskningsprosesser. Når jeg sier at slike prosesser vulgariseres, så handler det om at mennesker i posisjon, benytter seg av slike prosesser, kupper dem og setter dem i sin tjeneste, enten det handler om sosial profitt, eller aggressivt begjær. Slike dysfunksjonelle prosesser indikeres best på tap av generelt menneskeverd. Da handler det om overfokus på det som skal beskyttes, mens helheten faller ut. Menneskeverdet kommer under press. Man rettferdiggjør å «ofre noen egg», gjerne ved hjelp av kynisme eller demonisering.
Jeg tenker at en viktig komponent i sosial utjevning handler om å utjevne barns oppvekstvilkår. Forskningen er vel nok så entydig på at oppvekstvilkårene har alt å si for barns utvikling. Selvsagt er jeg enig i at samfunnet må investere innsats i dette. Og mye av dette realiseres jo i stor grad ved hjelp av barnehager og skoler. Jeg kaller det gjerne for sosiale omfordelingsprosesser, og jeg har heller ingenting imot at vi har på plass ytterligere instrumenter av typen «barnevern» for å støtte de aller svakeste familiene. Men vår kloke læremester Per Fugelli, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, kom opp med begrepet «nokpunktet». Det handler nøyaktig om det vi snakker om her. Vi må finne balansepunktet der nok er nok. Da handler det også om å besinne seg, og avfinne seg med at her alltid vil eksistere skjevheter, også i barns oppvekstvilkår. Hele vår eksistens er skapt av mangfold. Samfunnet kunne ikke eksistert uten mangfold. Med mangfold følger det forskjeller. Det viktigste etiske grepet vi kan gjøre i forhold til mangfold er å opprettholde menneskeverdet. Det gjør oss mindre sårbare for forskjellighetens negative utslag. Det gjør oss mindre sårbare for utsatt som følge av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Ja, jeg er tilhenger av at det skal vokse opp mennesker med downs syndrom i vårt samfunn. Da handler det nettopp om dette. Dette er mennesker som formidler dette budskapet, bare ved å være tilstede i samfunnet. Det formidler også verdier som lett fordunster i et materialistisk samfunn, preget av velstand og allmenn suksess. Sett i dette perspektivet, kan kanskje barnevernets dysfunksjon forstås som et speil av en dekadent utvikling skapt av samfunnets materielle suksess. Sagt med billige ord: Det skaper perfeksjonisme og knuser menneskeverdet på veien.
9- Barnevernskritikken
Det å ha utbredt tillit i et samfunn er den viktigste humankapitalen man kan ha. «Barnets beste», handler i høy grad om å sikre et godt oppvekstmiljø. Spør sosiologene. I områder der tilliten forvitrer, så forvitrer også hele miljøet. Kriminalitet, rus og sosiale problemer tar overhånd. Det å opprettholde tillit er derfor en del av en dugnad som vi alle må være bevisst på og ta del i. Men det handler i høy grad også om hvordan myndighetene utøver sin gjerning.
Tillit skapes av bevissthet på menneskeverd. Vi må se individet, og det må innvilges ubetinget menneskeverd. Jeg tenker at forekomsten av konspirasjonsteorier, i et samfunn er et mål på tillitsnivået. Jo lavere tillit, desto mer konspirasjonsteorier. Eksistensen av konspirasjonsteorier, handler ikke bare om å riste på hodet av noen eksentriske «tullinger». Det er et fenomen man kan høste informasjon ut av. Derfor bør man måle og registrere dette. For det sier litt om hvilken vei det bærer i samfunnet vårt. Det samme gjelder forekomsten av korrupsjon i et samfunn. Vårt samfunn skårer veldig bra på disse variablene. Men dette kommer ikke av seg selv. På den økonomiske siden har vi en tradisjon og utviklet fagkompetanse på revisjon, noe som demmer opp for en stor del av økonomisk korrupsjon. Men korrupsjon handler ikke bare om økonomi. Jeg har utvidet definisjonen her. Vårt rettssystem er den viktigste forposten for å demme opp mot sosial korrupsjon. Jeg har definert sosial korrupsjon som korrupsjon som er motivert av sosial profitt. Da kan det handle om alt fra makt, til posisjoner, til prestisje, til status og karriere.
Dersom jeg hadde vært politiker, eller samfunnsplanlegger, så ville jeg merket meg at også barnevernet er gjenstand for konspirasjonsteorier. Det gjelder både generelt og i den enkelte sak, som havarerer. Mennesket søker å skape historier, der informasjonen mangler eller i møte med det uforståelige. I utlandet spekulerer man i at fødselstallene er så lave i vårt land, at man bruker barnevernet som instrument for å rane til oss flere barn. Andre konspirasjonsteorier handler om økonomiske motiv, all den tid at dette er et område som omsetter for rundt 20 milliarder i året. Man fristes jo til å riste på hodet av dette, og tenke at ja det finnes mange «tullinger» der ute. Igjen, det handler ikke om tullinger, men det er et signal om at systemet er utformet på en slik måte at det åpner for mistillit og spekulasjoner. Det er nok. Derfor er enhver konspirasjonsteori, hvor høytflyvende den enn måtte være, et fenomen som enhver seriøs samfunnsplanlegger burde ta på alvor, ikke for at det nødvendigvis er noe i spekulasjonen, men fordi her finnes hull og uforståelige prosesser som åpner for mistillit. Er det tette sosiale bånd mellom meg som innkjøper og leverandøren. Vi går på restaurant sammen, og vi kjøper vin til hverandre til jul. Den største kritikken mot en slik praksis, er at det åpner for spekulasjoner og legger et press på tilliten. Når jeg går inn for at leverandøren skal få hovedkontrakten, så har jeg eksponert meg for mistro. I næringslivet har vi kommet langt i bevissthet på å innrette oss slik, at denne type mistro ikke får utvikle seg.
Den høye tilliten vi har mellom stat og innbyggere er helt avhengig av et høyt bevissthetsnivå på slike forhold. Refleksjonene over antyder at det er en fundamental svikt på dette området.
Det har alltid vært kritikk mot barnevernet. Men de siste årene har kritikken vært massiv, både fra samfunnskritikere, på sosiale media, fra fagfolk og ikke minst i utenlandske miljøer. Det er på gang en barnevernsreform, men den ser ikke ut til å ha ambisjoner om å gjøre noe med de grunnleggende problemene. Den adresserer kompetansen. Det er jo bra, men spørsmålet er om det vil avhjelpe i den gruppen av saker som sosiale media renner over med. Det meste av kritikken i massemedia handler om tilfellene der barnevernet ikke grep inn, eller gjorde nok. Men den store underskogen av kritikk på sosiale media, handler om tilfellene der barnevernet åpenbart forgriper seg på familiene. Slike familier får jo ikke drahjelp av et barnevern som blir enda mer hypersensitivt, får enda flere og kraftigere instrumenter, enda videre fullmakter og enda mer ubestridt autoritet.
Jeg vil berømme varslere som KIB, som består av fagfolk, psykologer, fastleger, og jurister som for noen år tilbake samlet seg bak en bekymringsmelding på norsk barnevern. Det samme gjelder enkeltpersoner, som Rune Fardal, som med små midler men med stor innsats, videre-bringer enkeltsakene og menneskene og gir menneskene som rammes en stemme i sosiale media. Fortellingene som kommer frem er rystende og skremmende. Dessverre kan det se ut som at storsamfunnet, i stedet for å applaudere dette, motarbeider og til og med sanksjonerer slike initiativer.
Jeg tenker at ja, selvsagt ser vi dette bare fra den ene siden. Det er den muligheten vi har. Men like fullt, dersom man virkelig skal lære om norsk barnevern, så er det beste perspektivet nedenfra og opp. Djevelen ligger i detaljene. Ovenfra og ned, ser man en papirkonstruksjon som henger sammen i en struktur, som virker gjennomtenkt og som er teoretisk feilfri. Hvor mange ganger har jeg ikke sett mine egne datasystemer på denne måten. Men det er når dette skal fungere i praksis at fasiten avsløres. En granskning av norsk barnevern handler i stor grad om case-studies, hvor enkeltsaker gjennomgås og forstås i detaljer, inkludert familiene som rammes. Det er dette Rune Fardal inviterer til med sin familiekanal på Youtube. Ser man mange nok av disse videoene, så ser man mønstre. Det er de «klassiske feilene» som Einar Salvesen snakker om.
Det hevdes at en del av disse kritikerne opplever trakassering fra myndigheter. De møtes i alle fall ikke med verdighet, og svært lite av dette slippes fram i etablerte massemedia. Dersom dette er tilfellet, legger det seg bare til den mistilliten som allerede er der fra før. Det oppfattes en totalitær eim over det hele, som får mennesker til å assosiere med Stasi eller Gestapo. Det er neppe rettferdig, men poenget er at samfunnet her har en praksis som undergraver verdifull tillit. Det burde få varsellampene til å lyse. Men varslerne blir ikke tatt på alvor. Personlig hyller jeg alle som evner å gå ut på denne måten, investerer tid, penger, karriere og innsats for å varsle om dyp urett i samfunnet. Dette er helter, som kanskje en gang får sin anerkjennelse. For det kan komme en tid, da det norske samfunnet, som så mange ganger før har måttet krype til korset, kommer til sans og samling, manner seg opp, og ber om unnskyldning.
Ja, politikerne er nok naive, eller er det noe mer graverende som foregår?
Dialogen over er pukket fra en av Rune Fardals rystende videoer hvor han intervjuer ofre for havarerte barnevernssaker. Omstendighetene som fortelles, at vedkommende saksbehandler ble tatt av saken, gjør at dette virker troverdig. Men selvsagt må vi ta forbehold. Jeg linker ikke til selve videoen da den inneholder for mye avslørende detaljer som kan identifisere mennesker. Det dialogen avslører, er bevisst juks. Noen har utformet en rapport, som er tilpasset en agenda. Dette er noe de må klare å «komme unna med» i forhold til sjefen, og de spekulerer i at lydopptak som forteller noe annet, er ugyldig bevismateriale.
Enhver som ikke er involvert i dette vil stille seg uforstående til hva dette er og hva det betyr. Hva driver de med? Hva er agendaen? Hva er motivasjonen? Det er her jeg tenker at det ofte er for lett å havne i konspirasjonsteorier. Det kan være det. Dette er opplagt en konspirasjon. Det er to mennesker som åpenbart har en jukseagenda sammen. Det er per. definisjon en konspirasjon. Men hva driver dem? Dersom det ikke er penger eller karriere, hva er det da? Jeg tenker at svaret ofte kan kobles svimlende nær tilbøyeligheter som ligger i vår menneskelige natur. Et viktig element er at når man jobber i barnevernet så skjer det ofte dramatikk. Denne dramatikken handler ikke bare om klienter og barn, men som barneverner er man også en del av og påvirkes av slike prosesser. Mest sannsynlig kan den være skadelig for noen, på den måten at man opplever tilfredsstillelse og en psyke som krever gjentakelse, gjerne mer og sterkere. Det å oppleve suksess med manipulative virkemidler, gir sannsynligvis en sterk følelse av tilfredsstillelse. Det er som å vinne i pengespill og bli spilleavhengig.
Tendensen til å teste ut og utvikle manipulasjonskompetansen, legger sannsynligvis i oss fra vi er barn. Barn forsøker å strekke grensene, og de som lykkes best har dermed utviklet et verdifullt verktøy å ta med seg inn i voksenlivet. For det kan brukes og videreutvikles for sosial suksess. Barnesinnet som opplever dette, kjenner sannsynligvis på et rush av belønningssystemene, i kraft av å lykkes med slikt. Men barnet er fortsatt i oss som voksen. På samme måten som huskatten leker med musa, så utvikler enkelte mennesker tendensen til å plage andre mennesker, dersom de oppfatter at det gir suksess og man kommer unna med det. Dette er menneskenaturen. Det er en selvforsterkende prosess, som kan ta av og bli dysfunksjonell, på samme måten som det å vinne en betydelig gevinst kan utløse spilleavhengighet. Dette er ikke så veldig forskjellig fra politi, som utvikler voldstendenser, som følge av samme type mekanismer. Men menneskenaturen er mangfoldig. Her lister jeg opp noen varianter som er nært koblet til menneskenaturen:
- Drama-avhengighet
Forekomsten av drama gjør noen avhengige, og skaper impulser om å lage mer drama.
- Overopphoping og frem-dyrking av psykopatiske trekk
Opplevelsen av å lykkes med manipulasjon gir tilfredsstillelse, tro på egen manipulasjonskompetanse og behov for å strekke grensene stadig lengre.
- Sosial utrenskning
Et urgammelt behov for å utstøte sårbare individer fra flokken.
- Opplevelsen av å bety en forskjell
Manglende selvfølelse kompenseres ved å forsterke opplevelsen av egen eksistens ved alarmisme, eller piske opp drama, og oppleve sosial gjennomslagskraft.
- Toksisk Alliansesignalisering
Alt dette kan skje fordi vi har et system som åpner for at det kan skje. I Saudi-Arabia er det visst nok lov å drepe sin datter. Mange over nitti prosent av fedre, dreper jo ikke sine døtre. Men det faktum at systemet tillater det, gjør at noen benytter seg av det. Så det skjer. Der systemet åpner for misbruk, der vil misbruk skjer. Der systemet ikke åpner for misbruk, men hvor kontrollmekanismene svikter. Der vil misbruk skje. Så er det akkurat dette, at våre handlinger er selvpåvirkende. Er jeg med på noe som gir stimulans, så roper villdyret etter mer, mer, mer. Sannsynligvis er sosial dramatikk vel så avhengighetsskapende som fjellklatring. Selvsagt finner de hverandre, de som tiltrekkes av dette. Slik oppstår samarbeidet, allianser og toksisk kultur.
Dette handler selvsagt ikke bare om barnevern. I alle sammenhenger hvor individer og subkulturer gis maktmidler i sine hender, så skjer dette. Det å forstå menneskenaturen er å vite at man ikke tildeler maktmekanismer, uten filtrering på personlig egnethet, uten uventede kontroller, uten uavhengige kontrollmekanismer, uten evaluerings-systemer og læringskulturer på plass. Dette gjelder i høyeste grad også politi og rettsvesen. Jeg skjønner godt vegringen mot bevæpning av politiet. Vi ser utslagene av politivold, hvor lett dette tar fyr, hvor lett kulturen forgiftes. Dette er ikke nytt. Vi har sett det gang på gang.
Naive politikere tenker at det kun handler om å utforme nye og bedre forskrifter; bedre presiseringer, bedre formuleringer, klarere visjoner. De ville blitt rystet i sitt innerste dersom de hadde sett i hvor liten grad slike regler og direktiver, etterleves og respekteres. I handen på Jørgine Hattemaker er ikke bokstavene verdt papiret de er skrevet på.
Min oppfordring til politikerne er: Våkne opp, ta ditt ansvar, ta grep og tenk nytt, for et bedre og mer velfungerende barnevern.
Kanskje går det an å snakke om å utvikle et «kongesyn på mennesket». Kongen ser bare blide mennesker, i penklær og fra sin beste side. Eventyrene er fulle av konger, prinsesser og elite som kledte seg ut, kamuflerte seg og gikk ut i verden i den hensikt å realitetsorientere seg. Case-studies av barnevernet kunne kanskje være et bra sted å begynne.
Igjen: For å være en god politiker må man forstå mennesket. For å forstå mennesket, må man forstå menneskets natur. For å forstå menneskets natur må man forstå mekanismene som skaper mennesket. For å forstå mekanismene som skaper mennesket må man forstå evolusjonsteorien. For å forstå evolusjonsteorien, så må man forstå evolusjonsmekanismene.
Politikere som er blind for dette, er dømt til å gjenta de samme feilene, om og om og om igjen. Det er de dårlige politikerne. Dem er det dessverre alt for mange av.
