Jeg må innrømme at mine omgivelser gjerne setter merkelappen pessimist på meg. Ja, det har gått så langt at jeg, til tider, har blitt sammenlignet med Ludvig i Flåklypa. De fleste vil jo gjerne fremstå som optimister. Det heter seg at optimister er lykkeligere og de lever lengre.
Så burde jeg kanskje ta rev i seilene og bli litt mer optimistisk. Men, la oss nå reflektere litt over disse to holdningene. En som er pessimist er bekymret for fremtiden. Han er lite risikovillig og har en tendens til å holde på det han har. Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Svakheten ved å være pessimist er at man kan bli handlingslammet. Man tør ikke å bevege seg ut av komfortsonen og søker alltid den tryggeste veien. Man tar minst mulig risiko. Og selvsagt kan dette gå for langt. Jeg har mange ganger tenkt på at man kan bli bergtatt av behovet for trygghet. Går det for langt blir det sykelig. Det kan ende opp med at man nesten ikke kommer seg ut av huset. Dersom det går så langt, så ender jo dette med å bli en risiko i seg selv. Refleksjonen her er at det ikke er mulig å leve et menneskeliv uten risiko. Det er viktig å ta inn over seg at risiko alltid vil være en del av livet. Samtidig innser vi at det er uansvarlig ikke å ha fokus på sikkerhet. Det er jo faktisk slik at enkle tiltak faktisk kan bedre sikkerheten dramatisk. Et eksempel kan være å ta på seg hjelm når man sykler. Det er jo et enkelt tiltak som ikke koster alt for mye. Det viser seg at det å investere i sikkerhet er slik at jo mer man investerer, jo mindre sikkerhet får man igjen pr. investerte krone. I tillegg til hjelmen kan vi gå videre med armbeskyttere, knebeskyttere, sykkelstier, fartsgrense, elektroniske detektorer, kameraer og computere. Hver bit øker sikkerheten. Men gevinsten blir mindre og mindre. Vi kommer aldri i mål. Vår sikkerhet blir aldri hundre prosent. Det rasjonelle er jo å spørre seg: hva er et rimelig balansenivå mellom innsatsfaktorer og et akseptabelt sikkerhetsnivå? Det vi så kan merke oss er at det ikke er noe fasitsvar på det spørsmålet. For det er stor forskjell på de ressursene vi mennesker disponerer. Sikkerhet krever investering, men det er ikke alle som har like god råd. Fattige mennesker må akseptere høyere risiko enn rike. Det gir ikke den privilegerte noen selvfølgelig rett til å herse med den fattige og anklage vedkommende for uansvarlighet.
Så til optimistene. Optimisme handler om troen på at alt går bra. Mine anstrengelser gir avkasting og risikomomenter er mer teoretiske. En optimist gleder seg til fremtiden og bekymrer seg mindre. Det er derfor naturlig for en optimist å ta større risiko, og satse mer. Risikoen med dette er at optimister får en overtro på seg selv og sin egen flaks. Det kan bety mer impulsive handlinger, mindre planmessighet, mindre ansvarlighet. Overtro på seg selv og sin flaks er et fenomen. Verden er full av ulykker, men de skjer ikke meg. En optimist kan typisk påbegynne store oppussingsprosjekter hjemme, uten plan for finansiering og innsats. Jeg har sett folk ødelegge husene sine på den måten. I det hele tatt handler overoptimisme i stor grad om uansvarlighet. Man tar sats på store prosjekter uten å ha tenkt gjennom det godt nok, i den tro at alt jeg gjør ender med suksess. Ofte ender det med knall og fall.
Det vi innser er at vi her har to grøfter å gå i. Det er ikke klokt å overdrive, hverken pessimisme eller optimisme. Mitt svar på dette er selvsagt realisme og rasjonalitet. Det er egentlig det beslutningsteorien min går ut på. Det handler om ikke å miste kontakt med realitetene, samtidig som vi har et reflektert forhold til risiko. Mitt motto for det modne mennesket handler om at vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det. I forhold til pessimisme og optimisme så innebærer dette at vi forbereder oss på det verste, men håper på det beste.
Jeg tenker at det å være pessimist eller optimist nok kan handle om personlighet, eller den erfaring som har formet vår personlighet, særlig i ung alder. Det kan kanskje være slik at troen på verden formes sterkest i barneårene. Barn med høy mestringsrate og som kjenner på god støtte fra foreldre og omgivelser, vil nok i gjennomsnitt være oftere optimister enn pessimister. Det motsatte vil gjerne gi utrygge barn som er mer pessimistiske. Kanskje kan dette gå så langt som til epigenetikk. Det vil si at vi kan ha et tidsvindu som bestemmer hvilke sett av gener kroppen tar i bruk, og at dette kan forme hele vår personlighet. Om det er slik er jo det enda en grunn til å ha fokus på det gode oppvekstmiljøet for barn.
Dette kan også ha mye å gjøre med det jeg kaller for sosial appell, og da særlig empatisk appell. Dette styrer forholdet til risiko. Dersom fiaskoen er av sosial karakter, altså den rammer ikke i form av en fysisk ulykke, men heller at man havner i en sårbar situasjon hvor man trenger hjelp fra andre, så er det lettere å ta en slik risiko dersom man er vant med at omgivelsene stiller opp. Mye tyder dessverre på det at omgivelsene stiller lettere opp for en attraktiv person enn en som ikke er det. Dersom dette er en hypotese som holder mål så forutsier den at attraktive personer oftere er optimister enn mindre attraktive personer. Men da snakker vi egentlig ikke om optimisme eller pessimisme. Vi snakker om realisme. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Og det vi har, handler også om vår sosiale kapital.
Ja, jeg trenger nok å skjerpe meg i blant slik at jeg ikke overdriver min pessimisme. En gang, i min ungdom, så våget jeg å smile til en godt voksen dame. Og hun reagerte spontant med denne kommentaren: «Smil, så smiler verden tilbake.» Det tok jeg til meg. Men jeg må stadig oppdra meg selv til å prøve å leve etter det. Det som er viktig er å lære å kjenne seg selv og sine svakheter. Først da kan man endre på ting. Men, som sagt, det gjelder ikke bare pessimister som meg. Det gjelder i høyeste grad også optimister, som til tider må trekkes litt ned for å styre unna de verste katastrofene.