Debatten om «seksuell markedsverdi» ønskes velkommen. Ikke det jeg tenker dette er så viktig i seg selv, men fordi den åpner for mange viktige etiske perspektiver som kan reflekteres over. Til slutt summerer de seg alle opp til ett grunnspørsmål: menneskeverdets status i samfunnet, i kulturen og i vår tenkning.
Dette er andre del av min respons på denne episoden i NRK Debatten. Første del finner du her. Her utyper jeg mer det problematiske ved å angripe språk på denne måten. Og jeg utdyper også koblingen til menneskeverd. Til slutt benytter jeg friheten i en bortgjemt blogg, til å gjøre noe jeg aldri før har gjort. Jeg inviterer på date. Måtte gudinnene stå meg bi.
Når språk blir hersketeknikk
Da Jordan Peterson i 2016 gikk ut mot Bill C-16, den canadiske loven om kjønnsmangfold, så vil den oppmerksomme oppdage at dette ikke hadde så mye med kjønn å gjøre, men i langt større grad med språk. Bill C-16 hadde noen formuleringer som kunne forstås som å utgjøre risiko for sanksjonering på språkbruk, også uforvarende.
I løpet av vår generasjon har man utviklet en innsikt i språk på den måten at språk handler om mer enn kommunikasjon. Vi tenker med språk, vi utvikler konsepter med språk, det er en vekselvirkning mellom språk og forståelse, og språk er en del av identitet.
Det er nok ikke bare Peterson som har innsett språkets dypere funksjoner. Innsikten har nok vært der lenge. Da George Orwell introduserte «nytale» som et konsept som gjennomsyret dystopien 1984, så vitner det om samme innsikt, og også tendensene han så innenfor totalitære politiske miljøer.
Når jeg søker «språk» i eget filosofibibliotek, så innser jeg at dette utgjør en stor og grunnleggende del av min filosofiske tenkning. Her har jeg reflektert over sammenheng mellom språk og tenkning. Her om språk i det sosiale spill. Mye av dette er konkretisert for eksempel her og her og her.
Jeg oppdaget også et veldig mye av basisutviklingen i såkalt postmodernisme er fokusert nettopp på språk. Se for eksempel her, her og her.
Da jeg utvekslingen mellom Kjøs og Strand og «satte kaffen i halsen», kom jeg opp med uttrykket «språklig intoleranse», og jeg skrev spontant om det samme her. Så ja fenomenet med intolerante angrep på språkbruk har tiltatt, men når jeg tenker meg om. Så handler nok min barndoms tankeprotest mot intoleranse mot banning om akkurat det samme.
Generelt hevder jeg altså at vi har en tiltagende fremvekst av intoleranse i samfunnet. Det er verdt et studium i seg selv, og jeg tenker at dette utgjør en risiko for demokratiet. Den språklige intoleransen er en manifestasjon av det samme. Og la meg med en gang si at ja, språket er en uløselig infiltrert del alle sosiale prosesser, ikke minst det sosiale spill. Og selvsagt blir språket en vesentlig komponent i alt fra hersketeknikker, til sosial segmentering, til diskriminering av alle slag.
Samtidig påpeker jeg altså språkets nære sammenheng ved vår tenkning. Hemmer du språket så hemmer du den frie tenkning. Hemmer du språket så hindrer du utrykket. Dikterer du språket så krenker du menneskeligheten i oss. Undertrykker du språket så undertrykker du individet.
Dersom vi går videre på dette, så handler jo dette til slutt også om en vekselvirkning mellom språk og kultur. Og kanskje er det slik at, hemmer du språket så hemmer du også kulturen. Dette må i så fall sees i sammenheng med at kulturutviklingen har akselerert dramatisk i løpet av min levetid, særlig avhjulpet av internett, sosiale media de siste årene. Mekanismene bak dette har jeg beskrevet her. Videre leder det til det jeg kaller for sosiale utrensknings-prosesser. Det er en vulgarisering av vår tids anti-diskriminerings idealer. Paradoksalt nok så medfører det nettopp diskriminering, men nå bare på andre sorteringsvariabler. Dette kan skje fordi storkulturen er i ferd med å utvikle dekadanse og overflatiskhet.
Da jeg for noen tiår tilbake fikk høre at det såkalte «n-ordet», var blitt fy-fy, så reagerte jeg med skepsis, men respekterte det. Jeg tenkte at intensjonen var god, og en jeg deler. Min skepsis handlet om virkemidlet. Man da man gikk løs på kulturarven for å vaske den opp mot vår tids standard, reagerte jeg med forferdelse. Og iveren for å fortsette med dette har jo bare fortsatt, og kanskje forsterket seg. Her har jeg et blogginnlegg om dette.
I dag tenker jeg at dette var en skråplaneffekt og en del av den intoleransekulturen som vi ser vokse frem i dag. Kanskje dette var med å utløse en selvforsterkende prosess hvis mekanismer jeg har beskrevet her og her. Totalen av dette er sosial kontroll, utøvd gjennom det jeg kaller for sosial vold. Det fenomenet jeg har beskrevet her. Da handler det altså om min bruk av begrepet «sosial vold». Jeg opplever at offentligheten holder seg med en slags narsissistisk preget blindhet for fenomenet.
Er menneskeverdet på retur?
Jeg setter altså dette sammen med tap av menneskeverd i vår kultur. Denne antatte svekkelsen er det jeg kaller for vår tids dekadanse. Men er det et empirisk faktum? Vel det kunne blitt en lang samtale, for bildet er selvsagt nyansert. Dette har jeg reflektert over her og her. For det er ikke slik at vi slutter å verdsette hverandre, eller at vi slutter å respektere hverandre. I vår tid kan vi for eksempel være stolt av å ha etablert like rettigheter for homofile. Vi er kommet lengre enn noen andre kulturer med likestilling mellom kjønnene. Og vi har høyt fokus på å få til det samme på det som tidligere var tradisjonelle utgrupper, som for eksempel urfolk, eller utsatte etniske grupper som jøder.
Det jeg stiller meg spørsmål om er i hvilken grad disse prosessene er styrt av overflatiske motebølger og spontan normdannelse. For en ting er jo å kaste seg på bølgen med å vise respekt og inkludering for slike grupper, men er det egentlig likeverd det er snakk om? Eller er det dydssignalisering eller det jeg kaller for alliansesynkronisering? Jeg tenker at i dag har vi godt belegg for å hevde at det er det siste som er tilfellet. Sagt i klartakt: Vår kultur er blitt mer moralsk på overflaten, men det grunnleggende, nemlig dannelsen og innsikten er i ferd med å gå tapt. Det er derfor lovene preges av lister over «hvilke grupper det ikke er lov til å diskriminere». Hadde vi hatt en solid basis av menneskeverd i befolkningen, så hadde slike lister vært unødvendige.
I starten av debatten viser Fredrik Solvang til dette innslaget på NRK. For meg så står dette som et stjerneeksempel på hva jeg snakker om nå. Det er altså Åsa Linderborg som vegrer seg å komme på TV fordi hun synes hun ser så gammel ut. Hun skammer seg over at ungdommens skjønnhet falmer.
Her er noen sitater:
Å akseptere aldringen blir spesielt vanskelig når omgivelsene heller ikke gjør det
Jeg ser på dem og føler meg fremmed for det som jeg selv har kjempet for i en førti års tid; at kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.
Eller av skrytende innlegg om hvor slitsomt det kan være å gå ut når man, underforstått, er så pen at man ikke får være i fred for alle menn som vil varte en opp
Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.
Jeg vet at jeg er mer forfengelig og kokett enn de fleste, men vi lever tross alt i en utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid, og jeg har vansker med å frigjøre meg fra det.
Mye kunne vært sagt og analysert om den problematikken som reises her, men for meg er den reisen Åsa Linderborg beskriver som er interessant. Dette er åpenbart en godt over gjennomsnittet flott dame. I artikkelen beskrives en kortversjon av hvordan falmende ungdoms skjønnhet er styrende for hvordan omgivelsene møter henne. Da er vi tilbake til Trude Drevland og «aldersdiskriminering». Hun har garantert vært gjennom samme reisen. Men det dypere her er jo diskriminering på utseende. Allerede fra barnsben av er det jo store forskjeller på oss her. Så mange av oss vil jo aldri oppleve denne reisen på denne måten, for de hadde ikke denne glansen i utgangspunktet. Da er vi tilbake til Jørgen (nevnt i forrige innlegg) og den foraktede incel-bevegelsen.
Variabelen «uteseende» er ikke på lovens «liste» over grupper det ikke er lov til å diskriminere.
Da temaet var oppe i Debatten møtte vi også Shazia Majid opp og kler sin bakgrunn som pakistansk kvinne opp i et fullmodent radikalfeministisk språk. Hun påpeker det vi andre av politisk korrekthet ikke kan påpeke, nemlig uretten mot kvinner i hennes kultur. Og jeg tenker at den radikalfeministiske språkbruken er mer treffende nettopp her. Jeg har en bortgjemt forsiktig kritikk av islamsk kvinnesyn her. Tendensen er nok også til stede, særlig i en del konservative kristne miljøer. Men når det kommer til psykologien, så handler nok dette, som jeg sa i mitt forrige innlegg om metafor-bruken. Leser man psykologenes innlegg med velvilje, så er uttrykket «markedsverdi» absolutt gangbart. Vi må bare ikke forveksle det med menneskeverd. Men det er kanskje vanskelig særlig med utgangspunkt i kulturer med innslag av så høy brutalitetstoleranse som en del muslimske kulturer.
Min analyse av kvinnesyn i muslimske kulturer er nok omstridt. Poenget er erkjennelsen av at vi mennesker har impulser som på ingen måte er kompatibel med etiske standarder vi gjerne skulle smykke oss med. Det oppsummerer seg i det jeg kaller for «den biologiske kjønnsknuten». Mitt inntrykk er at Islam løser dette ved å fokusere moralen på ære i stedet for på verdi. Menneskeverdet sammenfaller da med din ære, og de æresløse blir da brutalt ofret på det alteret. I realiteten kollapser menneskeverdet under trykket av islamsk ideologi.
Dette er jo ikke enestående. Vi kjenner det igjen i fascisme, nazisme, kommunisme og fra konservativ kristendom. Nietzsche gjorde jo «naturens rett» til sitt filosofiske varemerke. Alle slike ideologer kollapser menneskeverdet.
For den etisk reflekterende blir det jo et grunnspørsmål om å akseptere at «naturens lov» dikterer moralen, eller om vi skal utvikle etiske standarder som kommer i opposisjon til disse maskuline sider ved menneskets natur.
Jeg tenker at det underliggende etiske premisset vi kan trekke ut av argumentasjonen både til Nina Strand, Shazia Majid og Trude Drevland, leder oss i direkte opposisjon til disse negative impulsene i vår egen natur. Det handler om alder og om kvinneverd, og appellen er basert på likestilling, derav også selvsagt likeverd. Responsen på begrepet «markedsverdi» lar seg vanskelig forstå som noe annet enn en ureflektert kobling mellom menneskeverd og markedsverdi. Og det er assosiasjonen til krenkelsen av aldrende kvinners menneskeverd som gir kruttet i argumentasjonen. Trude Drevland sier direkte «Uansett alder og uansett kjønn, så har vi altså en verdi», og Shazia Majid siterer Abid Raja: «All menneskereduserende retorikk er skadelig». Nærmere menneskeverdet enn det går det neppe an å komme. Og der finner jeg det jeg vil kalle for en felles referanseramme. Det er noe jeg kunne dagdrømme om å ha en konstruktiv dialog med disse gudinnene om. For bordet fanger. Ubevisst er kortet spilt. Hva er menneskeverd? Min utfordring: Er menneskeverdet egentlig menneskeverd dersom det ikke er ubetinget? Og er det ubetinget, så gjelder det med nødvendighet absolutt alle mennesker, uansett. Disse tre gudinner har, på hver sin måte satt sin agenda på dagsorden. De har hver på sin måte signalisert en standard, som jeg ikke tviler på at noen i den debatten er uenig med.
Men det har konsekvenser å tilslutte seg menneskeverdet. Det er det jeg kaller for å skape det etiske grunnfjellet i vårt samfunn. Det er på ingen måte gitt. Det er en dugnad. Det enkle er at det kan bli slutt på å holde oss med lister over hvem vi ikke kan diskriminere og krenke. Det er etisk uakseptabelt å diskriminere og krenke, absolutt alle mennesker på denne planeten. Lister blir overflødige.
Det vanskelige er jo som sagt at vi har impulser i oss som peker i helt andre retninger. Før vi vet ordet av det lar vi oss suggerere med på hat-ideologer, vi taper respekt for enkeltmennesker, vi forakter og skaper oss monsterfantasier om utgrupper. Dette er også radikalfeminismens fallgruve. Det har jeg reflektert over her.
Det er åpenbart at det idealet jeg her peker på, er en utopi. Vi mennesker vil alltid være på kant med idealet. Min tanke er at det ikke skal medføre at vi senker standarden. Det er menneskets lodd å måtte bale med dette, så lenge vi holder oss med samfunn og sivilisasjon. Innsikten er å se dette, utvikle en forståelse av det, erkjenne vår utilstrekkelighet og ikke minst hjelpe hverandre med å ære menneskeverdet i stedet for å tråkke på det.
En gudinne til må nevnes. Det er Sanna Sarromaa. Et lite tips her: Jeg har sett denne episoden av Debatten flere ganger, siden jeg skriver blogg om den. Mitt førsteinntrykk av Sanna Sarromaa var kanskje litt lunkent. Kanskje fordi det stuntet hvor hun ber om vurdering av egen markedsverdi, ikke slo så godt an hos meg. Men etter å ha sett dette flere ganger, så legger jeg meg flat og tilber gudinnen. Og det gjelder ikke bare Sanna, men alle andre deltakere vokser også i mine øyne etter hvert som jeg hører nøyere etter på hva de faktisk sier. Og det forteller jo meg at å dømme etter første-impuls er en overflatisk og feilbarlig metode. Tilbake til Sanna Sarromaa, en fantastisk flott dame, med dialekt fra en landsdel jeg liker svært godt.
Hun sier hun er «på bruktmarkedet». Det ligger humor i dette, og ikke minst avstandtaken fra spissfindigheter. På en humoristisk og reflektert måte omfavner hun begrepet gitt psykologenes intensjon med et slikt begrep i en slik sammenheng. Det gjør meg imponert over det rommet hun skaper, gjennom å ta denne litt humoristiske holdningen til det hele. Til alt overmål byr hun på seg selv og de utfordringer hennes livssituasjon måtte ha å by på. Det kaller jeg for en moden holdning.
Jeg er skeptisk til at veien videre handler om å skrote begrepet. Det lar seg nok gjøre med en lang akademisk diskusjon om hvilke passende begreper psykologene kunne «substituert» det utdaterte begrepet med. Poenget her er behovet for å kunne beskrive forhold og sosiale mekanismer som til de grader har eksistensiell relevans i våre liv. Dette trenger vi kompetanse på. Dette trenger vi forskning på. Og vi har grunnleggende behov for et fulldekkende begrepsmessig rammeverk for å beskrive det hele. Fordelen med metaforer er at de representerer broer til innsikt på temaet. Det er en langt høyere terskel å for eksempel skulle grave ut enda noen latinske gloser som ingen av oss har hørt om før, bare fordi noen leser budskapet med vrangvilje. Jeg tenker at dette er en avsporing. Men kanskje en nødvendig avsporing for å få noe enda viktigere på dagsorden, nemlig menneskeverd.
Invitasjon på date
Nå tar jeg alle disse guder og gudinner på alvor og inviterer på date langt over min stand. Vel, jeg er gift, så det er vel ikke partner-date vi snakker om. Men kanskje en type tenke-og-reflektere-date. Noen ganger fristes jeg til å tenke at kvinner statistisk sett står overfor et dilemma på dating-markedet. Det er følgende: Det er flere drittsekker blant de gutta med høy markedsverdi og god sosioøkonomisk status. Skal du ha dypere kvaliteter må du lete andre steder. Noen av oss som befinner oss langt der nede, er nok ikke like spennende. Ja, vi er tøfler, og altfor snille. Men, er du ute etter den dype meningsfulle samtalen, så finner du den her. Og den finner garantert sted under høflighet og respekt og uten en eneste slibrig tilnærmelse.
Så ærede høyheter Trude Drevland, Shazia Majid, Nina Strand, Sanna Sarromaa, Monica og alle psykologene. Dere er herved invitert under deres verdighet og stand på tenke-date med et ekte elendig menneske uten markedsverdi. Først til mølla spanderer jeg. Resten får betale sin egen mat (nesten likestilling :-).