Refleksjonsfilosofi Blogg

Jeg elsker Matrix. Har alltid sett på det som eventyr og en god filosofisk ide. Men hva om det er sant? Det er ikke helt ukurant i noen miljøer å spekuleres seriøst i om vi faktisk lever i en simulering.  For fem år siden ville jeg avvist den tanken med et motspørsmål om du tror jeg er idiot. Men, egentlig har jeg et filosofisk ståsted som forbyr meg fra å avvise noe slikt helt og fullstendig. I dag står døra på gløtt, særlig etter at jeg gikk en runde nummer to i kvantefysikk.

Det startet omtrent for et år siden, da jeg kom over noen videoer som baserte mye av sin argumentasjon om menneskets frie vilje på moderne kvantefysikk. Det resulterte i en rekke forbedringer av mine tidligere tekster på området. Men, som en bieffekt av dette, måtte jeg streve meg enda lengre inn i kvantefysikkens irrganger. Det oppsummerer jeg her. Det anbefales å ta en titt på denne videoen.

Kortversjonen av dette er at det kan virke som:

• At naturen på det mest grunnleggende plan er kvantifisert, og dermed også kalkulerbar.
• At naturen på det mest grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Dette settes på spissen i denne videoen. (Advarer mot at den er svært teoretisk)

Begge disse forholdene er hva man kunne forvente dersom vi lever i en data-simulering. La meg beskrive hva jeg mener med «å leve i en data-simulering». Jeg har truffet mennesker som ikke skjønner bæret av hva Matrix går ut på.
For å beskrive dette starter jeg med en gamme episode som NRK laget, med skjult kamera. Man hadde rett og slett lagt en høyttaler i en rød postboks. Så brukte man denne innrettingen til å lure folk til å tro at det var noen som snakket til dem fra postboksen. Og stemmen fortalte at han var blitt innestengt i postboksen og trengte hjelp.
Tenk deg om hva som skjer i hjernen når du blir lurt på denne måten. For hjernen hører jo en menneskestemme som den naturlig fortolker å komme fra et menneske. Men det er ikke et menneske i andre enden av denne lyden, det er en høyttaler. Da er det lett å innse at hjernen kan mistolke en innkommende signalstrøm, og tro at det er noe helt annet som skaper den. Tenk deg at du får kontroll på alle signalstrømmer inn til hjernen. Vår tids «Virtual Realty», er jo et forsøk i den retningen. Den som har testet dette ut vet hvor lurt man kan bli av dette. For vi opplever oss virkelig inne i en annen verden enn den reelle. Matrix tar denne forestillingen helt ut. Her får man en plugg inn i hjernen som erstatter alle signaler som går inn og ut av hjernen. Dermed har man erstattet den reelle verden med noe som er skapt i en datamaskin.
Bildet over er blitt stående som et symbol på dette. Det er digitale datastrømmer. Alt dette blir til de bilder og den verden hjernen skaper på bakgrunn av dette. Tenk over det: alt du opplever, hele din verden er ikke annet en elektriske og kjemiske signaler. Du har aldri sett et glimt av virkeligheten utenfor, uten gjennom dette informasjonssystemet. For det er det hjernen er. Kjernen i min subjektivistiske filosofi har dette som utgangspunkt. Da blir informasjonsprosesser og forståelse av informasjon helt sentralt i det å forstå hva et subjekt er og hvordan det forholder seg til verden.

Med dette i bagasjen kan vi ta denne visjonen helt ut. For nå snakker vi ikke lengre om en hjerne som forholder seg til signalstrømmer, men om at hele den virkeligheten vi er i, egentlig er en stor informasjonsprosess.

Er det mulig? Det er akkurat det de to punktene over går ut på. Det at verden på et grunnleggende plan er kalkulerbar på den måten at alt kan omsettes til tallmengder, eller informasjonsbits som ikke krever uendelighet og er kvantifiserbart, gjør at det er mulig. Det at universet er «gjerrig på informasjon» antyder at den enorme datamaskinen, som dette går på, tross alt har begrensede ressurser. Den sløser ikke med informasjon. Partikler blir ikke utstyrt med posisjon før det er behov for det. Det er typisk slik en programmerer ville tenkt, dersom det var snakk om å optimalisere på minnekapasitet.

Så vi kan tenke oss et system, som kodes inn med en rekke spilleregler for materie/energi (naturlover), og et sett med verdier som styrer forholdet mellom disse (naturkonstanter). Sett i gang simuleringen og se hva som skjer.  Noen slike simuleringer blir til universer med stjerner og galakser. Mens andre blir til kaos, eller kjører seg fast i rigide døde strukturer. Vi er da inne i en simulering hvor disse variablene har truffet ganske bra. Vi får utviklet stjerner, galakser, lys og grunnstoffer som, til slutt, muliggjør det mest spennende av alt, liv.

Men hva da med vår bevissthet? Det er lett å tenke seg at spill og simuleringer kan få til noe slikt. Men vi er tross alt levende, bevisste vesener. Hvordan kan det være mulig?

Svaret på det spørsmålet avhenger av hvordan vi tenker at bevissthet fungerer. Det er jo vanlig å tenke at bevisstheten er en slags ånd (ghost in the machine), som Gud en gang blåste inn i nesen på Adam. En slik ide står egentlig i veien for dette tankeprosjektet. Opp gjennom årene har jeg vært gjennom en del spekulasjoner, og holdt i en del år på det man i dag kaller for panpsykisme. I dag tenker jeg at jeg, den gang kan ha vært forblindet av en illusjon. I dag kaller jeg den for «alle illusjoners mor». Det er forestillingen om bevisstheten som noe selvstendig eksisterende utenfor alt annet. Min oppfatning, i dag ,er at bevissthet er en informasjonsprosess med noen spesifikke egenskaper, inkludert emosjonelle responser, identitet, kognitiv- og kreativ kapasitet (fantasi), og ikke minst, et beslutningssystem som integrerer alt dette. Illusjonen oppstår som en bieffekt av symbolspråket, som tillater denne prosessen å sette ord på og stille spørsmål ved seg selv.

Det er komplekst, men i klartekst innebærer dette at bevissthet ikke handler om ånd eller magi, men kan skapes med utgangspunkt i en fysisk informasjonsprosess. Om vi har dette utgangspunktet så er siste byggestein på plass, og vi kan åpne for at det er mulig at hele naturen, alt i universet, inkludert oss selv ikke er noe annet enn en data-simulering.

Tror jeg på dette? Nei, jeg har for lenge siden utviklet en erkjennelsesteori som ikke tillater meg å «tro» på ting. Jeg er agnostiker. Det er en filosofisk posisjon. Jeg etterstreber modenhet. Da unngår jeg tro, og opererer heller med sannsynlighet. Det jeg har vist her, er at sannsynligheten for at vi lever i en data-simulering er større enn null.

Det som er spennende, ved denne type tankeeksperiment, er at det utfordrer oss på flere måter:

• Hvem er designeren?
  Jeg har i flere tiår vært høyt på banen med min vantro. Sparker jeg ikke her beina under min egen vantro? Hvorfor ikke ta dette som enda en god indikasjon på at Gud eksisterer?
• Det å innse at sinn og følelser er noe som kan simuleres i en datamaskin reiser alvorlige etiske utfordringer. Er det på tide å innlemme roboter og datamaskiner i vårt etiske univers? Dyr er der åpenbart allerede. På hvilken måte utfordrer dette vår etiske tenkning?
• Er alt bare informasjon? Kan alt biologisk liv reduseres til informasjonsprosesser? Her er det subjektivistiske grunnsynet på informasjon. I tillegg til at dette åpner et fritt spillerom for fantasien, et religionens område som vitenskapen aldri kan nå. Det er dette jeg spiller på når jeg skaper religionen om «det uendelige kosmiske hav» i romanen Gudens Sang. Har lar jeg romanfiguren «Bjarne» oppsummere det hele med at:
  «Døden finnes ikke, heller ikke livet, alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer».

Er det noe å tenke på eller?

 

Er aldring å betegne som en sykdom? Kan den kureres? Hva blir i så fall konsekvensene?

 

Det er ikke bare religioner som tilbyr håp om evig liv. Den vitenskapelige kunnskapen om aldring når stadig nye høyder. Enkelte optimister spår at problemet er løst innen 2045. I så fall lever det mennesker i dag som ikke vil dø av aldring, slik vi kjenner det.

Det er mulig å ta del i dette håpet for ikke mer enn 30 kroner dag. Det finnes nemlig firmaer som tilbyr den tjenesten at vi kan bli fryst ned umiddelbart etter vi er døde, i håp om at fremtidens teknologi skal kunne vekke oss opp, kurere oss for den sykdommen vi døde av, og gi oss evig liv. Ole Martin Moen er en kjent norsk filosof som har inngått en slik avtale. Han var på NRK Trygdekontoret og snakket om dette her om dagen. Du kan se episoden her.

Mye tyder på at aldring ikke bare handler om forfall, men at det faktisk kan være styrt av genetiske mekanismer. Det finnes arter som ikke har aldring. For eksempel krokodiller. De blir bare større og større, og dør enten av ulykker, sykdom eller sult. Så handler dette kanskje bare om omprogrammering av våre gener. Det er altså ikke utenkelig at man en dag finner en kur mot aldring.

Hva skjer om dette blir en realitet? Vi får en pille som kurerer oss mot aldring. På overflaten høres jo det fantastisk ut, men vi innser jo raskt at dette blir problematisk. Enkel matematikk tilsier at med vår tids fødselsrate så vil befolkningsveksten eksplodere. En måte å løse dette på er altså omfattende begrensinger i muligheten til å få barn. Hva vil det gjøre med samfunnet? Det er nesten ikke behov for barnehage, skole osv. Kanskje vil mange av oss oppleve livet uten oppfostring av barn som totalt meningsløst. Vi får ikke barn, ikke barnebarn og mister dermed alt det som følger med. Vi mennesker har en naturlig biologisk programmering for det å få barn, fostre dem opp og få dem frem i livet. Neste steg blir å utvikle ny pille for å modifisere bort også den delen av oss selv? Vi innser at dette er så dramatisk at de fleste ville satt foten ned.

Alternativt blir det slik at kur mot aldring blir tilgjengelig kun for få utvalgte mennesker. Men hvem? Hvem skal stå for utvelgelsen? Hvem skal sette kriterier? Skal markedet bestemme? Rikinger og profilerte politikere blir hundrevis av år gamle. Da går det «troll i ord» når vi snakker om «oss vanlige dødelige». Hva vil dette gjøre med vårt samfunn? Får vi en overklasse som, i hundrevis av år er veletablerte, mektige og udødelige. Så får vi en underkaste som tjener denne overklassen? Kombiner så dette med kunstig intelligens og roboter, så vil hele denne underklassen bli overflødig. Det er veldig menneskelig at de «udødelige» ikler seg selv en slags gude-status, en egen moralsk berettigelse som underklassen ikke har.

Kanskje vil underklassen produsere barn som overklassefruene kan underholde seg med, helt til barna blir ufordragelige tenåringer og ikke lengre kan fylle den kjæledyr-rollen de har hatt. Så sparkes de ut og settes inn i ny barneproduksjon før de avlives fordi de er overflødige.

Nå er selvsagt dette en total overdrivelse. Det er egentlig bare fantasien som setter begrensing på hvilke scenarioer man kan se for seg i kjølvannet av en slik teknologi. Samtidig vet vi at det tidligere har skjedd at mennesker har utviklet ideologier og samfunnssystemer som ikke en gang har streifet fantasien hos de som ikke var involvert.

Kanskje vi allerede nå burde starte den store samtalen om hvordan det samfunn vi ønsker å skape, bør se ut. Jeg tenker at det er viktig, allerede nå å starte utviklingen av den filosofiske og etiske ballasten i befolkningen, som må til for å håndtere de store teknologiske nyvinninger som står for døren.

I gamle dager tok det tid å sage over den greina vi sitter på. I dag vokser motorsagene dramatisk i størrelse og kapasitet.

 

Befinner menneskeheten seg nå på toppen av sin sivilisasjon? Har våre etterkommere bare nedoverbakke i vente? Hvor dypt kan vi falle? Blir vi reddet av guder eller teknologi? Eller blir menneskearten et forbigående punktum i den store tilværelsen?

Det posthumane samfunn er et samfunn hvor flere av de verdiene vi møysommelig har utviklet, og som har gitt oss suksess, er under press og delvis i ferd med å forvitre. Da snakker vi om verdier som:

• Demokrati
• Nedrustning
• Menneskeverd
• Rasjonalitet

Sett i perspektiv står mennesket i dag overfor utallige store utfordringer. Det handler ikke bare om menneskeskapte utfordringer og overbefolkning, men også om naturens utfordringer, som vi har vært forskånet for de siste 10 tusen årene, men som vi ikke kan regne med vil fortsette i det uendelige. Jeg har laget en oversikt over menneskets utfordringer her.

Mange av oss er blitt urolige av de trender vi oppfatter i samfunnet rundt oss. I 2016 fikk vi Brexit og Donald Trump ble valgt til president i USA. Høyrepopulistiske bevegelser har kraftig vind i seilene i store deler av den vestlige verden. Dette er partier som i stor grad har totalitære tendenser. Interessant å se at disse bevegelsene ser ut til å støtte hverandre på tvers av grensene. Det later ikke til at så mange skjønner at nasjonalpopulisme er inkompatibelt med nasjonalpopulisme. Dersom Norge hadde vært et sterkt nasjonalpopulistisk land, og Sverige, det samme, hadde vi hatt store problemer med å kunne samarbeide. For begge ville hatt ambisjoner som å dominere den andre. Nasjonalpopulisme er å sette seg selv på toppen og dominere alle andre. I en verden av nasjonalpopulistiske stater ville lille Norge ha vært ille ute. I tur ville vi blitt hundset av Sverge, Tyskland, England, Russland, Kina og USA. Makt er makt og vi rekker ikke høyt opp i den skolegården.

Det er vel også en naturlov at i en verden hvor alle forsøker å dominere hverandre, så ruster man seg til tennene med våpen. For makt er det eneste som teller. Det ligger da også i tiden at frykten for hverandre er økende og vi har et press i retting av å ruste opp.

Menneskeverdet vil alltid være under press, uansett samfunn. Her nytter det ikke hva vi sier, for det finnes mange fine ord. Menneskeverd handler i stor grad om hvordan samfunnet behandler enkeltmennesker, og med hvilken holdning dette skjer. Noen indikasjoner har vi: Vi har fått noen nye skjellsord i samfunnet, det er f.eks. «snillisme» og «godhetstyranni».
Det mangler ikke på advarsler om at det nå går i gal retning. For ikke lenge siden ble den såkalte dommedagsklokka stilt til to og et halvt minutt før midnatt.  Så nære har den ikke vært siden 1951, midt under den kalde krigen. Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov advarer mot at verden ser ut til å forberede seg på krig.

Innenfor religiøse miljøer, blant muslimer og kristne finner vi store innslag av fortolkning av vår tid som en endetid. Slik har det vel alltid vært. Men det er opplagt at det blant muslimer eksisterer miljøer som opplagt ser på vår tid som en slags endelig kamp, hvor Islam skal vinne verdensherredømmet. På den andre siden ser vi kristne miljøer, som med forskjellige vinklinger fortolker dette å være den endetiden som er beskrevet i Johannes Åpenbaring. I begge tilfeller handler det om et håp om at «gudene redde oss», og på hver sin side renske ut «ondskapen i verden» og skape «et nytt rike».  Men hittil har gudene uteblitt og glimret med sitt fravær.

Mennesket har et sivilisasjonsprosjekt på gang. Det er et prosjekt uten budsjett, som ingen har startet og som ingen har planlagt. Det har pågått, minst siden jordbruksrevolusjonen som startet for rundt 9000 år siden. Før den tid levde mennesket i sosiale strukturer omtrent som aper. Det er steinaldermennesket. Menneskets natur er ikke nevneverdig endret siden den gang. Vi bærer alle steinaldermennesket i oss. Men gradvis har vi utviklet en sivilisasjon, hvis utfordringer, i større og større grad, er inkompatibel med steinaldermenneskets iboende natur. Det eneste som kan kompensere for dette er menneskets unike kognitive evner, som skaper grunnlaget for vår rasjonalitet.

Hva som gjorde det mulig for mennesket å starte denne reisen kan enkelt illustreres. Hver helg kan ti tusen mennesker møtes på tribunene på et fotballstadion. Det kan skje uten at det medfører nevneverdige problemer. Send inn ti tusen sjimpanser på den samme stadion og du har skapt det komplette kaos.  Mennesket har utviklet en evne til å organisere seg i store tall. Et menneske mot en sjimpanse, og det mennesket ligger svært tynt an. Tusen mennesker mot tusen sjimpanser, og sjimpansene ligger tynt an.

Menneskets evne til å organisere seg i store tall er en biologisk suksesshistorie. Vi vet at det å samarbeide er vårt varemerke.

Likevel lurer villdyret i oss alle. Og villdyret i oss forteller oss at vi er bedre enn de andre (menneskeverd), at vi skal dyrke alfa-lederen, at slagord er mer sexy enn analyse (rasjonalitet), at vi skal vinne over og dominere alle andre (det motsatte av demokrati), og at vi derfor må være sterkere enn alle andre (våpenkappløp).

Poenget er at dette skaper en fragmentert menneskehet, i konflikt med seg selv, og derfor svekket evne til å handtere kommende globale utfordringer. Dette kommer i tillegg til de katastrofer vi kan påføre oss selv, som følge av høyt konfliktnivå og overforbruk av ressurser.

Kan teknologien redde oss?

Dagens tilstand med populisme, Brexit og Trump kan også forstås ved bruk av en helt annen analyse enn det jeg har gjengitt her. Den går i korthet ut på at bølger av teknologi suksessivt har skapt bølger av økonomiske svingninger og sosiale omkalfatringer. Den er gjort av Dr. Michio Kaku og kan ses her. Oppsummeringen er de politiske og økonomiske omveltningene vi har sett de siste 200 år er drevet av bølger av teknologiske fremskritt. Først fikk vi kull og damp teknologien som skapte den industrielle revolusjonen, og dermed også arbeiderklassen, og som også endte med en økonomisk boble og kollaps i 1850. Så fikk vi den andre bølgen på slutten av 1800-tallet, som var elektrisitet, og oljebasert teknologi, da spesielt bilen. Det skapte mye velstand, fagforeninger, men også boblen som førte til krakket i 1929. Nå er vi inne i den tredje bølgen, som begynte med transistoren, elektronikk, laser, datamaskiner og til slutt internett. Det har skapt en enorm velstandsutvikling, men også finanskrisen i 2008 og globalisering. Globalisering gjør det mulig for bedrifter å produsere der det er billigst, operere fra land der skatte reglene er best, og selge i markeder der det er dyrest. Den store arbeiderklassen, som nå er middelklasse blir konkurrert ut, og det er det vi ser en reaksjon på i dag.
Så langt fortid og nåtid, men Kaku spår en ny bølge av teknologi, som igjen kan omkalfatre den utviklingen vi nå er inne i. Da snakker vi om kunstig intelligens, nanoteknologi, robot-teknologi og bioteknologi.

Forestillingen om teknologien som igjen skal redde menneskeheten, kan kalles for teknologioptimisme. Men det er et paradoks å tro på teknologien, samtidig som man har mistet troen på politikere, vitenskap og akademia.
Jeg tenker at Kaku’s analyse er svært interessant, og at den absolutt har noe for seg. Men så vil jeg påpeke at alle de tre bølgene med teknologi har utgangspunkt i den vestlige verden generelt og USA spesielt. Spesielt Afrika og den muslimske verden er helt fraværende i dette.

Dette forteller meg at politisk klima, kultur og religion også er variabler som er med å påvirke dette. Troen på at dette bare kommer av seg selv kan umiddelbart avvises. Hadde ikke USA og den vestlige verden eksistert, ville f.eks. den islamske verden sannsynligvis fortsatt ha befunnet seg i middelalderen. Da handler det ikke om lavere gjennomsnitts IQ, men om måten samfunnet er innrettet på.

Da sier det seg selv, at dersom vi taper de egenskaper ved kulturen som gjør slike fremskritt mulig, så vil den ikke skje av seg selv.

Men så enkelt er det heller ikke, for nå er vi i ferd med å møte den såkalte verdensveggen. Hver ny bølge har muliggjort en eksponentiell befolkningsvekst, og at verdens ressurser har blitt tatt ut i stadig høyere tempo. Dersom en ny bølge av teknologi gir den samme virkningen, så er det ikke mer å vokse på. Men her kan vi parere med at den teknologien som kommer nå også vil være suveren på ressursutnyttelse. Dermed kan vi få langt lettere tilgang til fornybar energi, og nanoteknologien gir uante muligheter for resirkulering og redusere forurensning.

Ja, sier jeg. Dette er jo muligheter som gir oss håp. Men dette er utviklingstrekk som ikke gir seg selv. Det må ha fokus og samfunnene må være villig til å styre i denne retningen.
Dagens trend med populisme og anti-vitenskap er ikke i nærheten av denne typer analyser. Populismen er i stor grad kortsiktig. Det handler om arbeidsplasser her og nå, om å opprettholde nåværende livsstil og helst øke dagens forbrukskultur til nye uante høyder. Menneskeverdet er i stor grad redusert til «forbruksverd». Min verdi i min kultur bestemmes av hvor stort å prangende forbruk jeg klarer å mobilisere. Her møter vi på det gode gamle steinaldermennesket. Det er en latent fare for at all ny teknologi, blindt blir utnyttet til å øke forbruket enda mer, lage enda større forskjeller, eskalere konfliktnivået og krige stadig mer med hverandre.
En fremmed sivilisasjon som har kommet over dette stadiet, og som observerer dette, vil kanskje se det samme som vi gjør når vi har fylt opp fotballstadion med sjimpanser. Det er den komplette galskap.

Det er bare det at mennesket har vært på månen, mennesket vet at E=MC², mennesket vet at universet utvider seg, hvilken galakse det tilhører, at solen er 4,5 milliarder år og skal vare i over 4 milliarder år til, at dyr og mennesker er blitt til ved evolusjon osv.
Det er ikke menneskets tenkeevne det skorter på. Vi vet også at verdensveggen er nær. Likevel lar vi alfa-mennesket regjere i våre liv og våre samfunn.

Menneskeheten står overfor store utfordringer i tiden som kommer. Men for å løse disse tvinges man til å måtte se realitetene i hvitøyet. For uten at vi vet hvor vi er, hvordan kan vi vite retningen mot målet? Dagens trend med anti-vitenskap og akademiaskepsis kalles ofte for det postfaktuelle samfunn. Virkeligheten erkjennelse ikke lengre, den defineres. Men fremtidens utfordringer krever erkjennelse av en helt annen dimensjon. Viktigst av alt er at vi mennesker får øye på villdyret i oss selv, og tar inn over oss både våre svakheter og våre muligheter. Samfunnet må innrettes i henhold til en realistisk forståelse av menneskets natur.

Vi innser også at et ubestridt menneskeverd er en grunnforutsetning for den type samarbeid som kreves av oss. Det gir oss oppskriften å konstruere opp en etisk basis, basert på rasjonalitet. Så kan vi innrette samfunnet etter dette.

Det er bare det at vår tids trender er på full fart i motsatt retning. Det lover ikke bra for våre etterkommere.

Så burde jeg sikket avsluttet dette innlegget med noen «trøstens ord». Det er enkelt: De aller fleste av menneskers mørkeste spådommer har slått feil. Sannsynligheten er derfor stor for at også min spådom er en av disse utallige feiltakelser. Så bruk ikke dette til å skape frykt. Det eneste jeg ønsker å appellere til er større grad av ansvarlighet og vilje til å tenke over hva slags framtid vi spinner for våre barn og barnebarn.

 

 

Bestill noen vakre barneminner og erstatt den ulykkelige ungdomskjærligheten med en nydelig kjærlighetshistorie som aldri har funnet sted. Gå til minnedoktoren, bli modifisert og opplev deg endelig som fornøyd med livet ditt.

Dette er jo ren science fiction, men ikke bare. Det skal vi komme tilbake til. Men først til selve tanke-eksperimentet, for dette åpner jo noen perspektiver som gir oss mange rare implikasjoner. Tenk på det. Hva betyr minnene dine for din identitet? Det sier seg selv at det betyr alt. Husk at fortiden, mest sannsynlig, kun eksisterer i form av våre forestillinger om den. Det er dine minner som skaper din identitet. Slett hukommelsen og identiteten er borte. Kanskje er det derfor at en undersøkelse blant traumatiserte personer, hvor de fikk spørsmål om de kunne tenke seg å bli kvitt sin lidelse ved at man simpelthen raderte de vonde minnene bort fra hukommelsen, så var det overveldende flertall som ikke kunne tenke seg en slik behandling.

Man kan nesten si det slik at vi krampaktig holder fast på våre forestillinger om fortiden, i et forsøk på å bevare vår egen identitet (eller noe annet).

Men samsvarer da disse forestillingene korrekt med hva som egentlig skjedde? Beklager, men forskningen viser at våre minner er langt mer sårbare for forvrengning enn vi liker å tro.  Det er ikke slik at våre minner fungerer som de gjør i datamaskiner eller i gode gammeldagse båndopptakere. Hver gang vi tar frem et minne, snakker om det eller tenker på det så forandrer vi på det. Sannsynligvis går det dypere enn som så. Hjernen vår forsterker kontraster for å gjøre ting tydeligere. Dårlige minner blir kanskje verre med årene, mens gode minner blir til glansbilder. Det er jo vesentlig for vår identitet. Vi husker kanskje mer av egen suksess enn av egen fiasko. Det skaper en tro i oss om at vi er bedre enn vi er. Eller kanskje motsatt, dersom vi er kommet inn på et negativt spor.

Dette gir altså det perspektivet at min selvfølelse, mitt egenverd og alt jeg er defineres av de forestillinger jeg til enhver tid måtte ha om min fortid. Dersom minnedoktoren endrer på dette, så vil han også endre på hvem jeg er. Kunne dette være f.eks. en metode å omvende kriminelle på? Dersom den kriminelle får erstattet alle minnene om sin kriminelle fortid med positive minner om sosial suksess, ære og framgang, vil vedkommende da fortsette på sin kriminelle løpebane?  Plutselig har personen et rykte og et image å ta vare på. Det kan vel forhøye terskelen ganske dramatisk mot å begå ny kriminalitet.

Dette er ikke bare spekulasjon. Forskning viser at hva vi husker påvirker vår atferd. Og det er jo logisk. Tenk må det kollektive minnet. Vi definerer i stor grad vår kultur med utgangspunkt i kollektive forestillinger om kulturens historie. Tenk på f.eks. folkemordet i på Armenerne. I flere land kan man bli straffet for å hevde at det var et folkemord. Dette handler om det kollektive minnet. Dette betyr så mye fordi det handler om nasjonal identitet. Dette vet seierherrene fra enhver krig. De skriver historien. Da skaper de også kulturens identitet, som regel på falskt grunnlag. Det er ikke lenge siden jeg så dokumentarer om hvordan man i Europa behandlet med tyskere etter den andre verdenskrig. De aller fleste har ikke hørt om at det foregikk massehenrettelser, vilkårlige henrettelser, tortur og deportasjon av minst 5000 barn som ble satt på vandring på egen hånd gjennom flere land i Europa. Om vi går rundt og tror at vår side var humanistisk og på «det godes side» tar vi feil. En annen dokumentar avslører hvordan hele den norske kulturen, inklusive myndighetene behandlet såkalte «tyskerbarn», altså barn som var født av norske mødre med tysk far. Dette er ikke hva vi lærte på skolen. Det er ikke en del av vår kollektive kulturforståelse.

På samme måte tenker jeg at ethvert individ skaper seg sin egen historie, som fort kan bli rosenrød i forhold til realiteter. På den måten overlever vi sosialt og med oss selv.

Den filosofiske implikasjonen med dette handler både om vår identitetsforståelse og om menneskets moral. Dersom jeg ikke husker hva jeg har gjort, er jeg da skyldig? Dersom omgivelsene husker feil og stempler meg er jeg da skyldig? Umulig å svare på, men i praksis er det jo slik det fungerer. Til en viss grad er enkeltindividet prisgitt hvordan omgivelsene definerer oss. Skyldig eller ikke, behandles vi uansett deretter.

Våre minner om oss selv og andre kan altså, til de grader, påvirke hvordan vi behandler hverandre.

Det er gjort en god del forskning på dette å endre minner og skape falske minner. Man er begynt å snakke om at dette er en kraftig teknologi, som kan brukes både positivt og negativt. Men vet ikke hvor langt man kan komme, og hvilket potensiale denne teknologien har. Men vi vet at en kraftig teknologi på dette området gir oss både store muligheter og skremmende perspektiver. Kanskje har marerittet vært over oss lenge allerede.

Forestillinger om at hjernen kan fortrenge minner og at disse kan gjenskapes har ledet til at mange psykologer, terapeuter uforvarende har skapt falske minner hos sine pasienter. Det kan gjerne begynne med en pasient som kommer til psykologen med f.eks. spiseforstyrrelse. Så kan det ende opp med at pasienten, ved gjennomført behandling, faktisk husker traumatiske hendelser som aldri har skjedd, og som brukes som forklaring på f.eks. spiseforstyrrelse. Slike historier kan ha er blitt til i samspillet mellom terapeut og pasient. Noen ganger går dette fryktelig galt, som i tilfellet med Thomas Quick. Her førte disse forestillingene til at man skapte en seriemorder rett ut av fantasien og fikk ham dømt.

Alt dette forteller oss at vi allerede har en kraftig teknologi for dette. Dette har jo svært mye med etikk og gjøre. I dag vet vi at store menneskelige tragedier har fulgt i kjølvannet av slike prosesser. Vi har etikknemder både i forhold til bioteknologi, og innenfor helse generelt. Men har vi det samme innenfor psykologiens område? Eller er det her fritt frem å ta i bruk metoder, som samfunnet ikke blander seg inn i, og som kan være like farlig som uprøvde medikamenter som sendes ut på markedet?

Som vanlig ser det ut som politikerne er helt bevisstløs på området.

 

«I stjerne glansen gikk engledansen om Betlehem»

Dette er jula slik mamma oppsummerer den hvert eneste år. Det er siste strofen på andre vers av «Du grønne glitrende tre god dag». Jeg går ut ifra at dette må være den mest helnorske julesangen vi har. For den snakker jo til og med om det norske flagg.

Min mors barndomsfantasi om dette med Betlehem omkranset av engler som danser i stjerneglansen, har nok smittet over på meg også. Jeg kan liksom se for meg et fantastisk syn som bare fantasien kan skape. Så følger det med tilhørende korsang, for det må jo være kor, og kanskje et mektig orgelbrus som akkompagnerer det hele.

Selv om jeg personlig ikke har noe forhold til den religiøsiteten som ligger i denne sangen, så hører jeg gjerne på den til jul og lar meg fylle av minnene om barndommens juleopplevelser og mektige fantasier om Betlehem i stjerneglansen.

Selvsagt er det også morsomt å reflektere litt over dette. For denne sangen er et utmerket eksempel på det som kan kalles for kulturell syntese. Tradisjonen med eviggrønne trær i religionsdyrkelse er nemlig svært gammel. Den har eksistert i mange kulturer.

Vi er jo vant til å tenke at dette har oppstått i en kristen kultur. Selvsagt har koblingen til kristendommen mye å si. Men sannsynligvis har urgamle førkristne tradisjoner fungert som en inspirasjon og katalysator for utviklingen av den moderne tradisjonen.

For meg er dette et utmerket eksempel på hvordan kulturer til alle tider har samspilt med hverandre og utvekslet kulturell arv og hvordan dette igjen sporer an til synteser og nye trender innenfor kulturene. Selvsagt er møtet mellom kulturer et tveegget sverd som både kan eskalere til konflikt og krig, men som også kan stimulere til handel, ny vekst og fremgang.

Monokulturelle forestillinger om «den rene kultur» er like absurd som forestillinger om rene språk eller om rene raser.

Bildet over viser meg foran juletreet foran inngangen til Mike Shopping Mall i Pattaya. Pattaya og Jomtien flommer over av flotte fargesprakende juletre. Mitt inntrykk er at disse juletrærne er mer overdådig og mer fargesprakende enn jeg er vant til hjemmefra. Kanskje er det en begynnende tendens til at tradisjonen får preg av thailandsk kultur. Igjen er jo det et eksempel på at den kulturelle syntesen går sin gang.
Jeg er ganske så sikker på at om en eller annen forsker beveget seg rundt om i verden og studerte juletrær så ville vedkommende finne lokale kulturelle tradisjoner.

Da jeg var liten hadde vi en aktivitet som ligner mest på det som i dag kalles for juleverksted. Vi laget juletrepynt ved hjelp av glanspapir og lim. Jeg husker at jeg laget en måne. Den skulle ha et ansikt på begge sider. Men på en av sidene var jeg uheldig og fikk munnen på skeive. Så månen ble sur på den ene siden og glad på den andre. Det ble mye latter av denne og den ble en fast tradisjon på juletreet vårt.

Selv om man ikke legger noe religiøst i dette så tenker jeg at budskapet om julen er noe som er verd å reflektere over. For meg handler det om at mennesket tidlig må ha kommet til erkjennelsen om menneskets utilstrekkelighet. Allerede for 2000 år siden var det menneskelige sivilisasjonsprosjekt kommet svært langt. Vi hadde byer, provinser og stater. Tenk på det prosjektet at «all verdens folk skulle skives inn i manntall».  Det er litt av en ambisjon. Selv i dag er ikke den ambisjonen fullført, for vi har fortsatt ikke noe globalt folkeregister.
Men uansett så tenker jeg at det, selv den gangen, stod klart for mange tenkere at selve menneskets natur er inkompatibel med det menneskelige sivilisasjonsprosjekt. Datidens løsning var «en frelser» født av gudene. Gudene skulle hjelpe mennesket med å skape det fullkomne riket. Dette er spreke tanker om den fullkomne sivilisasjon.

Den dag i dag er vi enda ikke i mål med dette prosjektet. Noen av oss har vel skjønt at noe drahjelp fra gudene, kan vi se langt etter. Og menneskets natur står fortsatt like mye i veien som den gangen. Men søken etter den store frelseren fortsetter uavbrutt. Størrelser som Mao, Stalin og Hitler tente alle håp som sluknet. Og alle ledet de oss inn i den store katastrofen.  I dag heter frelseren Donald Trump. Det er bare å krysse fingrene for at katastrofen ikke blir enda verre enn de foregående.

Mitt juleevangelium er at, ja, det er kanskje mulig å få samlet hele menneskeheten i et harmonisk rike. Men da handler det mer om allmenhetens holdninger enn om karismatiske lederskikkelser, eller alfa-mennesker som jeg kaller dem.
Vi er i behov å få øye på de delene i vår natur som hindrer oss i å se alle mennesker som etisk verdifulle mennesker. Vi driver fortsatt med å lage sorteringer mellom oss, som er kortsiktige og irrasjonelle. Vi må oppdage dette i oss selv og andre og finne frem til metoder som avdemper dette til fordel for det gode sosiale samspill og det varme sosiale klima. Det gode evangelium er at det er dette som skaper det beste samfunn, og som er den eneste muligheten som kan sikre menneskeheten «evig liv».

Men dette skjønte kanskje forfatteren av evangeliet etter Lukas, allerede for 2000 år siden.

God Jul!!

Elon Musk, Stephen Hawking og Bill Gates har det til felles at de alle har uttrykt dyp bekymring for at menneskeheten skal miste kontroll over kunstig intelligens såkalt AI. Men kanskje er frykten overdrevet.

Det er et paradoks å tenke seg at en intelligens kan bli så kraftig at den kan skape intelligente systemer som er større enn seg selv. I dag ser vi ingen hindringer i veien for at mennesket kan klare akkurat det. Og det ligger neppe så langt frem i tid. Dersom Moores lov holder så lenge, så er vi der i løpet av et par tiår. Da vil vi ha kapasitet nok. Da jeg skrev om menneskehetens utfordringer, tok jeg selvsagt med AI som en av de trusler som menneskeheten står overfor i nærmeste fremtid. Men, som jeg påpeker i min refleksjon, så handler dette ikke bare om regnekraft. Det handler like mye om hvordan vi programmerer og organiserer dette. Det gir ikke seg selv at et super-intelligent system, av seg selv blir redd for å dø, blir sjalu eller maktsyk. Jeg har anvendt et konsept, jeg kaller for atferdsdualisme til å forstå menneskenaturen. Det som jo er spennende at det som særpreger mennesket, nemlig kognitiv kapasitet, ikke er i stand til å styre atferden vår alene. Dyr har styrt seg selv lenge før en slik luksus ble utviklet. Vi mennesker styres fortatt av eldgamle strukturer, som finnes både i krypdyr-hjernen og i ape-hjernen. Når vi blir redde (eller sinte), er det Amygdala som hyler. Dette er hjernesenter som til og med katter har. På samme måte har vi egne mekanismer som styrer f.eks. sjalusi eller dominans.  Poenget er at alt dette er komplekse funksjoner som eventuelt måtte kopieres eller utvikles med henblikk på å få til akkurat denne funksjonen. Altså, når forskerne lager kunstig intelligens, så må de ha et prosjekt for å få roboten til å søke dominans, et annet for å etablere frykt, et tredje for aggresjon osv. Mange av disse funksjonene eksisterer, i oss mennesker, som et resultat av beinhard konkurranse, skapt av evolusjonsmekanismene. (Det naturlige utvalg eller Det seksuelle utvalg). Dersom vi ikke har tenkt å bruke tilsvarende evolusjonære mekanismer til å skape de neste generasjoner, roboter og datamaskiner, så er mye av hensikten med å lage slik funksjonalitet overflødig.

Jeg er altså ikke redd for roboter som blir «bevisst» og begynner å spørre seg selv: « hvorfor er jeg undertrykt av mennesker? Jeg har da mye mer styrke og intelligens enn disse skapningene. Hvorfor skal jeg ta ordrer fra dem?»

Når det er sagt, så tviler jeg ikke på at det er mulig å kopiere menneskenaturen inn i slike systemer. På samme måte som at det er mulig å lage mega-atombomber, som er i stand til å utslette oss, så er det mulig å utvikle bevisste superintelligente maktsyke robot-monstre som ender opp med å utslette oss.

Men jeg tenker at det i så fall vil være terrorisme eller religiøs fanatisme som vil være drivkraften bak å lage noe slikt. Det innebærer at, det som er farlig her, er mennesket selv. Dersom super-datakraft blir tilgjengelig over alt, for alle, og super 3d printere likeså, så er det god grunn til å frykte at ikke en eller annen tulling der ute setter seg fore å ødelegge menneskeheten på denne måten. Hadde jeg vært politiker, ville jeg allerede i dag begynt å tenke på hvordan man kan sikre seg mot at mennesket gjør akkurat dette. En trygghet er at oppgaven, med å utvikle maskiner med slike egenskaper, er formidabel. Det kan neppe bli noe enmanns-prosjekt, ikke på lang tid enda, selv om vi ikke aner hva superdatamaskiner vil kunne tilby, også av utviklings og forskningskapasitet i fremtiden.

Nøkkelen til å demme opp mot denne risikoen handler om samfunnsutviklingen. Jeg tenker at en moden sivilisasjon, som er demokratisk og rasjonelt fundert vil ha størst mulighet til å unngå problemet.

Men vi har også andre muligheter med kunstig intelligens. Allerede i dag kan jeg enkelt ta opp telefonen min, trykke på en knapp og si «Avokado», og telefonen hopper rett inn i Wikipedia som forteller meg at Avokado er en frukt og ikke en grønnsak. Det avgjorde en enkel liten uenighet nede på butikken her om dagen. Men dette er bare begynnelsen. Det går neppe en generasjon til før maskinene kjører oss rundt, holder regnskapet vårt, rydder og vasker huset, produserer varene, holder oss med selskap og kanskje til og med er en spennende sex-partner. Det er bare fantasien som begrenser. Jeg er mer bekymret over hva dette vil gjøre med oss mennesker til slutt. Vil det virke fordummende?  Tenk på det at i vår tid har vi hjelpemidler som våre oldeforeldre bare kunne drømme om. I gamle dager gikk all tiden med på å gjøre alle de praktiske ting vi dag bare fikser med å trykke på en knapp. Så kommer paradokset: Er vi lykkeligere? Har vi mer tid? Er det mindre stridigheter blant oss? Vi kan allerede nå begynne å stille spørsmål om ikke kulturene i vår egen samtid er preget av dette, på godt, men også på ondt.
Er vi i ferd med å utvikle en verden rundt oss som ikke bare gjør oss dumme, irrasjonelle men kanskje til og med til kjæledyr. Vi blir som huskatten, egentlig aldri voksen. Vi har roboter og maskiner som vi selv helt naturlig overlater formynderskapet over oss. I bekvemmelighetens navn gjør vi oss selv maskinenes til kjæledyr. Tenk på en kultur som i høy grad forfaller til komplett umodenhet. Hva skal vi da bedrive tiden med? Rivalisere , klore og sloss med hverandre slik som katter gjør?

Er Jorhaug og Trump uttrykk for den samme underliggende negative trenden i vår sivilisasjon? Jeg tenker at det er slik, og det lover ikke godt for fremtiden til våre etterkommere.

Stakkars Therese Johaug. Så noen glimt av hennes gråtkvalte forestilling på TV. Hun har sterk empatisk appell. Har hun jukset? Har vanskelig for å tro det.  Men om dette hadde vært en utenlandsk idrettsstjerne hadde vel mediebildet sett annerledes ut, og vi hadde alle trodd hun var skyldig.

Da jeg var liten ble vi oppfordret til å se opp til idrettsfolk, som de store idealer. Dette er «sunn» ungdom som ikke holder på med kriminalitet, rus eller annet negativt. Og vi hadde jo våre helter. Men jeg var vel ikke kommet langt opp i tenårene før jeg merket at interessen for idrett var laber og jeg prioriterte det bort og ut av mitt liv.

Men det er ikke mulig å unngå å merke seg at idrettskulturen har gjennomgått en kulturell revolusjon i løpet av de tre fire siste tiårene.

Den topp-idretten, vi ser i dag, er skapt av massemedia og reklame. Den gode ideologien som sa at det er viktigere å delta enn å vinne er forlatt. Idealet om rettferdig konkurranse står vel heller ikke så sterkt. I gamle dager het det jo «måtte den beste vinne». Den gjennomgående holdningen i dag er vel mer «vinn med alle midler, vinn eller forsvinn».

Samrøret mellom massemedia, kapitalkreftene og idretten, skaper selvforsterkende mekanismer. Noen idretter blir redusert til lilleputter mens andre tar fullstendig av. Sannsynligvis er fotball-religionen skapt på denne måten. Jo mer fotball på TV desto større interesse. Jo større interesse, desto mer penger er det i dette. Jo mer penger, jo mer interessant både for sponsorer og massemedia. Sendeflaten i media blir større, og den går på bekostning av alle andre idretter. Jo mer synlig idretten er i massemedia, desto større blir massesuggesjonen og interessen. Dette rører seg sammen i tiår etter tiår. Det former kulturen og kulturen former idretten.

Den som har stått på en fotballtribune og hørt folks høylytte ytringer vil vite at det ikke finnes noen objektivitet i dette. Kan en spiller komme unna med juks på banen, så er han en helt i fansens øyne.

Selvsagt handler dette ikke bare om idrett. Kulturen former idretten og idretten former kulturen. Får vi en juksekultur i idretten, så er det et speil av generelle trekk i vår kultur.

Samfunnet er med andre ord i ferd med å utvikle en juksekultur hvor moralske verdier ikke handler om integritet, men om å fremstå som den beste. Blir man ikke tatt er man en helt. Men, dersom man blir tatt, skyves man ut i det ytterste mørket. Dette er æreskulturen som er på vei tilbake.

Denne grunnholdningen slår over på nesten samtlige av samfunnets områder. Det slår over i næringsliv, musikk, kunst, og politikk. Alt er konkurranse. Alt er underholdning og massen tilber alt de ser av vinnere.

Konkurranse kan være både sunn og usunn. Juksekultur vil ødelegge konkurransen. Det er ikke lengre de beste som vinner. De som vinner er de med mest ressurser og de beste juksemakerne. Avansert juks krever mye ressurser. Så vinneren er selvsagt de med mye ressurser fra før. Dette forsterker den negative sosiale- og økonomiske omfordelingen i samfunnet.

Juksekulturen har for lengst gjort sitt inntog i politikken. Også her skjer dette i nært samspill med massemedia. Hvorfor er det slik at vi her i Norge tror at Therese Jorhaug er uskyldig kun et offer for uheldige omstendigheter, mens svenskene står hardt på at hun har jukset med vitende og vilje? Selvsagt har dette med media å gjøre, samt det at vi ikke lengre har noe ideal for å vurdere slike ting med objektive upartiske øyne.

Sannheten er ikke lengre noe som erkjennes, det er noe som skapes og defineres. Har du makt eller penger nok til å definere sannheten, så kontrollerer du samfunnet.

Er fenomenet «Donald Trump» et produkt av vår tids kultur? Svaret er både ja og nei. Den juksekulturen som er utviklet i løpet av de siste tiårene gjør kanskje at stadig flere ser på politikken som en fotballkamp. Da er det ikke lengre analytiske resonnementer som gjelder, men slagord. Donald Trump har vunnet terreng ved hjelp av enkle budskaper og slagord. Den typiske tilhenger er hvite menn, uten utdannelse. For dem er Donald Trump den alfa-hannen de lenge har ventet på. Budskapet er enkelt og lett forståelig. Det er sjelden mer enn en-stegs slutninger. Resonnementer varer sjelden lengre enn en setning. Det er dette jeg kaller for freppere. Akkurat som i idretten, er sannhetsgehalten og realismen i det som påstås underordnet.  Analyse eksisterer ikke.  Det Trump sier, definerer sannheten. For slik er det på fotballbanen. Skårer man mål ved hjelp av å dytte unna motspilleren uten at dommeren ser det, så blir dette sannheten, fordi dommeren ikke så det. Idrettsfolk som doper seg og som kommer unna det blir helter og de blir rike. Sponsorene flokker seg rundt dem i hopetall.

På den annen side er svaret nei. For dette er jo ikke nytt. Alfa-mennesket er en urgammel oppfinnelse. Og den store allmuen av tilhengere likeså. Dette er æreskulturen som kommer tilbake.

Tradisjonelt er den vestlige kulturen preget av klimaet på den nordlige halvkule.  Hvorfor har mennesket trukket nordover? Kanskje har det å gjøre med at kampen om ressursene hardnet til, og at, for noen var det enklere å trekke seg til vanskeligere områder, dog med mindre kamp om ressursene. Men her blir det en kamp mot naturen. Det å overleve i barske forhold krever at man er rasjonell, langsiktig og at man samarbeider mer enn å konkurrere.  Dette har skapt den verdighetskulturen som står i motsetning til æreskulturen.

Vi som lever i dag velter oss i velstand. Vi flyter på den puten som våre forfedre skapte ved blodslit og rasjonell tenkning.  Vi har overvunnet naturen. Og de utfordringer som en gang preget våre forfedre er der ikke lengre. Igjen er det det sosiale som teller mest. Massemedia og kapitalismen har akselerert en utvikling som driver mennesket tilbake til æreskulturen.

Ingen av oss vil det, men våre barns verdi defineres i dag med utgangspunkt i hvilke klær man har, hvor de er kjøpt (forhåpentligvis ikke på Cubus), hvor mye de kostet (mest mulig), dyre ferier, og siste skrik på mobilfronten.

De som ikke makter å tilpasse seg dette, de taper sitt menneskeverd, de utestenges, mobbes, og risikerer og bli drevet til selvmord, eller skoleskyting.

Dette driver frem en forbrukskultur, hvor det ikke lengre er mulig å leve nøkternt uten å risikere sosial degradering.

Dagens kultur utløser alfa-mennesket i oss. Vi risikerer å tape de kulturelle sperrer mot dette. Vi risikerer at resultatet blir en sivilisasjon som sager over greina den sitter på, gjentar tabbene til tidligere sivilisasjoner og styrer mot undergang og utryddelse.

Ja det er en nær sammenheng mellom problemet med doping i idretten, Donald Trump og mobbing i skolen. Felles for alt dette er dårlig menneskesyn , juksekultur og tapt rasjonalitet. Dette skjer på tross av at kunnskapen om disse mekanismene aldri har vært høyere enn nå.

Mennesket har den kunnskapen og de midlene som skal til for å komme gjennom de store utfordringene som ligger foran oss. Men da er det ikke æreskultur vi trenger, men rolig verdighet, nøkternhet og rasjonalitet. Vi trenger å gjenoppdage de egentlige verdiene i livet. Det er nemlig fullt mulig å ha et nøkternt liv, være rasjonell og samtidig ha en fantastisk fin livskvalitet. Vi må bare snu trenden og dyrke frem ert mer positivt sosialt klima.

 

 

At muslimske kvinners tradisjonelle kleskodeks har utgangspunkt i noe som er inkompatibelt med vestlige verdier er vel hevet over enhver tvil. Utfordringen er at de mest nærliggende tiltakene mot dette, heller ikke er kompatibel med vestlige verdier.

Jeg prøver å tenke meg en situasjon der jeg tilhører en gruppe hvite menn som er i et samfunn hvor resten av samfunnet har voldsomt sterke meninger om hvordan vi skal gå kledd. For å si det rett ut, jeg ville ikke funnet meg i det. De fleste menn vil naturlig ha seg frabedt å bli diktert sin private klesstil. Det er så selvfølgelig at vi ikke trenger lover mot den slags type undertrykkelse. Men vi trenger det kanskje likevel.  Overgangen fra å tenke egoistisk til samfunn, er å begynne å tenke prinsipielt. Er friheten til å velge mine egne klær viktig for meg, bør da ikke samfunnet innvilge dette for alle samfunnets innbyggere? Da er vi over på det prinsipielle. Ethvert samfunn er i behov av en basistenkning rundt grensene for individuell frihet.  Vi har to ytterpunkter:

• Den absolutt totalitære stat
• Anarki (fravær av stat)

Det som er interessant er at begge disse ytterpunktene er en fundamental trussel mot menneskets individuelle frihet. Dersom samfunnstenkeren setter personlig frihet veldig høyt, så ligger utfordringen i å konstruere opp en stat som er vingeklippet nok til at den ikke blir totalitær og utvikler seg til statsmonster, samtidig som den er sterk nok til å holde anarkiet på god avstand. Det er et kompromiss. I vårt samfunn oppnås dette på flere måter. Men et uunnværlig instrument i denne verktøykassen er demokratiet. Jeg tenker at en demokratisk grunnholdning går mye lengre enn til folkestyre og valg. Det handler om selvstyre, helt fra toppnivå, til geografiske områder, organiseringsnivåer og helt grunnleggende ned til det enkelte individ. Når vi stiller oss spørsmålet: «Hvor går grensen for den personlige frihet?», så inneholder denne problemstillingen mange av de elementer som er i spill her. Hvor du lander i dette spørsmålet, avgjør din politiske grunnholdning.
Gjennomsnittsmennesket, og særlig freppere, tenker sjelden prinsipielt om slike spørsmål. Det man kan gjøre er å ta fatt i noen av de meningene de gir uttrykk for, så kan man gjøre det vi på ingeniørspråket kaller for «reverse enginering». Det vil si: Man kan forsøke å resonere baklengs for å finne grunnprinsippene. Dersom vedkommende hypotetisk hadde noen prinsipielle grunntanker, hvordan ville de sett ut dersom man ender opp med å lande på en bestemt posisjon i et enkeltspørsmål.  Ditt svar på enkeltspørsmålet om samfunnet skal forby, eller påby hijab eller la det være frivillig, gir en indikasjon på om du har en demokratisk- eller totalitær grunnholdning. Det gir en indikasjon på om du har et godt eller dårlig menneskesyn.

Men la meg med en gang flagge hvor jeg står i forhold til Islam, og mitt syn på hijab. Den som leser min filosofi, vil se at den, på svært mange områder, nesten er så langt fra Islam som det går an å komme. Jeg er anti-islam, men selvsagt ikke anti-muslim.  Hijab er det mildeste symbolet på en kultur som har overfiksert på tildekking av kvinner. Det har åpenbart utgangspunkt i et syn på kvinner som annenrangs, og umyndiggjort. Ja, jeg går nok lengre enn de fleste. For jeg relaterer dette til biologiske tilbøyeligheter i oss. Det har jeg skrevet mer om her. Alle samfunn og kulturer sliter med tilbøyeligheter som kommer av farskapsusikkerhet, og kvinnens ærbarhet. Dette slår ut, også i vår kultur f.eks. i synet på prostituerte. Men i kulturer fra Midtøsten og Nord-Afrika har kulturene utviklet en overdreven fiksering på dette. Det har altså resultert i at halve befolkningen har blitt pakket inn, diskriminert og umyndiggjort.

Dette er både umoralsk og samfunnsmessig irrasjonelt. Det står stikk i strid med de verdier vårt samfunn har utviklet i forhold til likestilling og likeverd.  Det står med andre ord stikk i strid vår demokratiske grunnholdning. Så hvordan bør så vårt samfunn forholde seg til dette?

Jeg kan godt forstå ryggmargsrefleksen som sier: dette må vi forby.  Men skal man tenke politikk og samfunn, kan man ikke bare være frepper og gå etter ryggmargsrefleksen.  Jeg forventer av mitt samfunn at det inntar en seriøs og rasjonell holdning til problematikken.  Jeg forventer også av mitt samfunn at det aldri går på løsninger som korrumperer den demokratiske grunnholdningen og menneskeverdet. Rasjonalitet handler om å ha et klart mål med det man gjør, og at man baserer sin virkelighetsoppfatning på realiteter og vitenskap.

Målet gir seg selv. Det handler om fullt menneskeverd til alle. Det innebærer mest mulig fravær av undertrykkelse og diskriminering.

Problemstillingen har karakter av et typisk etisk dilemma. Det å påby eller forby klesplagg er undertrykkelse. Men hva gjør vi når noen benytter denne friheten til å uttrykke sterke symboler for undertrykkelse? Tar vi friheten i fra dem, ja da blir vi jo selv undertrykkere. Gir vi dem friheten, ha så tillater vi sterke symboler som fungerer som reklame for nettopp undertrykkelse. Det er ikke rart at Cemal Knudsen Yucel, kaller det for dobbeltmoral. Og jeg kan godt forstå kvinner som selv har følt dette på kroppen, innstendig ber oss om hjelp til å få dette bort en gang for alle.

Likevel er jeg svært skeptisk til forbud. Dette handler om overnevnte grunn, nemlig at det å gripe så langt inn i den personlige frihet, bryter med grunnleggende demokratiske verdier. Har vi først åpnet en slik «Pandoras eske», så er jo veien åpen for stadig flere påbud og forbud basert på hva noen ikke liker. Vi kan forby hatter, eller det å barbere seg, eller påby barbering. Dette blir vilkårlig alt etter hvilket alfa-menneske som, for tiden, styrer agendaen i samfunnet. Dette er en mulig langsiktig konsekvens av et hijab-forbud.
Men her er det viktig å innse dilemmaet. Samfunnet er malt opp i et hjørne, og det finnes ingen ideologisk ren vei ut av dette. Kunne jeg ha gått med på et forbud, dersom jeg visste at dette hadde god effekt og ingen bieffekt? Hijab, Niqab og burkini, forsvinner ut av samfunnet, alle er glade og vi alle respekterer hverandre som likeverdige mennesker. Dersom jeg visste at det ble resultatet, så tenker jeg at det beste må ikke bli det godes fiende. Og kanskje kunne måten dette ble gjort på, representere en slags samfunnsmessig unntakstilstand, hvor vi midlertidig suspenderer en grunnleggende verdi, på et smalt område, fordi det er det minste ondet.

Men dette er og forblir et hypotetisk tankeeksperiment fordi jeg tenker de fleste av oss innser at dette ikke blir resultatet av et hijab-forbud. En ryggmargsrefleks om å forby refererer til alfa-mennesket i oss. «Hei, nå er dere kommet til vårt land. Her bestemmer vi, fordi vi kan. Vi liker ikke måten dere er kledt på. Skal dere bo her, får dere værsågod bli som oss!». Innerst inne vet vi dette: En slik biologisk ryggmargsrefleks vil selvsagt møtes med en tilsvarende biologisk ryggmargsrespons. Dominans møtes med dominans. Dette kan ikke annet enn å eskalere konfliktnivået. Vi forsøker å dominere hverandre. Det forsterker radikaliseringen. Frontene skjerpes. Slikt blir det krig av. Frankrike er et av få land som har beveget seg i denne retningen. Hvordan står det til med konfliktnivået i det landet? Muslimske kulturer er æres-orienterte. Enten er man dominant, eller så blir man underkuet. Å introdusere inngripende tiltak mot muslimer som gruppe, er å bevege seg over på Midtøsten- kulturenes banehalvdel. Det er å gå inn i konflikten på deres premisser. Det er å slåss med alfa-menneskets spilleregler. Så hvordan ser det ut i Midtøsten for tiden? Noen som aner at det kan være en sammenheng mellom kulturen og hvordan de har det? Lar vi oss lokke med på denne type spilleregler, øker vi ikke da sannsynligheten for at Europa går inn i en lignende utvikling i fremtiden? Er det det vi ønsker for våre etterkommere?

Da jeg var liten hørte jeg en gammel fabel. Den handlet om at sola og vinden hadde en konkurranse seg mellom. Det var en mann som hadde på seg en frakk. Spørsmålet var hvem av dem som lettest kunne få frakken av mannen. Vinden prøvde først. Den blåste og blåste, det kraftigste den kunne. Men det resulterte bare i at mannen holdt stadig strammere på frakken han hadde på seg. Når turen kom til sola, så skinte hun på mannen slik at han ble så varm at han tok av seg frakken frivillig.

Visdommen i denne fabelen er åpenbar. Forsøk på tvang og undertrykkelse vil kun resultere i en stadig hardere motstand. Man vinner ofte lite med det. Det er akkurat det som vil skje dersom samfunnet skulle finne på å bruke tvang.

Nå kommer vi til noe av kjernen i problemet. Vi kan ikke skjære alle muslimske kvinner over en kam. Her vil vi ha alle nyanser fra de som gjør dette frivillig til de som er lettere manipulert, til de som bare følger kulturen, til de som blir tvunget til å gå med dette.  Hvordan vil effekten av et forbud bli for muslimske kvinner? Husk at det er et forbud av den type man har i Frankrike har en viss moralsk selvmotsigelse i seg. «Vi synes det er moralsk uakseptabelt å tvinge kvinner til å gå med Niqab eller burkini, derfor tvinger vi kvinnene til å gå uten». Man adresserer altså uakseptabel tvang med å legge enda mer tvang på offerere. Hallo, er det noen hjemme?

Da er det på tide å invitere frepperne med på noe så uvanlig som en systematisk analyse av effekten av dette for de det gjelder mest. I dag har vi ikke forbud mot bruka Hijab. Noen ekstreme tar da til orde for et generelt forbud. Hvordan vil det virke?

Dagens situasjon er vist i tabellen under:

Individene er altså de som berøres av dette. Det er muslimske kvinner. Jeg sorterer de grovt inn i to grupper. Det er de som ønsker å gå med dette og de som ikke ønsker det. Kolonnen «Kulturell norm» handler om disse kvinnenes nære omgivelser. Typisk familie og deres sosiale nærmiljø. Noen slike omgivelser er liberale og lar kvinnene selv avgjøre sitt forhold til religiøse plagg. Andre omgivelser er intolerante og kvinner risikerer trakassering og sanksjoner dersom de ikke går «anstendig» kledd. Når vi kombinerer dette får vi fire grupper. Den gruppen som lider av dette er den gruppen av muslimske kvinner som ikke ønsker å gå med slike plagg, men som likevel tvinges til det. For de tre andre gruppene er dette ikke noe problem.

La oss nå tenke oss at samfunnet nå innfører forbud mot både burka, burkini, niqab og hijab. Tenk nå analytisk på hva som da vil skje. Jeg har fremstilt dette i tabellen under:

Det er kun en gruppe kvinner som går uberørt ut av dette. Den er den gruppen kvinner som ikke ønsker å gå med slike plagg og som heller ikke har omgivelser som tvinger dem. Alle ikke-muslimske kvinner faller jo også inn i denne kategorien. Det er lett for alle oss utenfor å rope på en reform som ikke går ut over oss selv. For vi ser altså at for de tre andre gruppene muslimske kvinner så blir resultatet negativt. To av gruppene havner inn under det jeg kaller for krysskrav. Går du med hijab får du bot. Går du uten får du juling hjemme. Denne tabellen viser med klar tydelighet, at det å innføre forbud mot religiøse klesplagg, ikke hjelper noen av de som blir berørt. Tvert i mot får mange det verre. Jeg tenker at det ikke skal så mye analyse til for å forstå at dette blir effekten. Med utgangspunkt i at man forstår dette, så kan man ikke lengre hevde at et slikt forbud innføres for å hjelpe muslimske kvinner. Det er en regelrett kortslutning.

Den prosentvise fordelingen mellom disse fire gruppene muslimske kvinner er ukjent. Jeg antar at de fleste muslimske kvinner, som går med hijab, gjør dette fordi de vil det selv.  Grunnen til denne antagelsen handler om hvordan religion og kultur virker på oss mennesker. Men først vil jeg arrestere meg selv litt i forhold til hva disse religiøse plaggene symboliserer. Jeg har jo hevdet at de symboliserer kvinneundertrykkelse og et negativt kvinnesyn. Det har jeg begrunnet i et biologisk resonnement. Cemal Knudsen Yucel har gitt en utmerket kulturell begrunnelse. Jeg tenker at det er gode grunner til å anta at muslimske kvinners religiøse plagg har utgangspunkt i  dårlig kvinnesyn. Men nå er det jo slik at symboler ikke er objektive og universelle. Så selvsagt kan andre se en helt annen symbolverdi i dette. Et godt eksempel på dette finner du her. For mange muslimske kvinner er hijaben et symbol for anstendighet, tilhørighet, selvstendighet eller ærbarhet.  En jente sa en gang på radioen at hun hadde lyst til å «pynte seg for Allah». Det er ikke noen motsetning mellom dette og hvilke beveggrunner som en gang fant sted i de kulturer dette ble utviklet. Sannsynligvis handler dette også om bluferdighet. Man har utviklet en kultur for å skjule mesteparten av kroppen. En venn av meg sa det slik at det å be en muslimsk kvinne å ta av seg hijaben, er å sammenligne med å be en norsk kvinne ta av seg bh-en.

De som leser mitt forrige blogginnlegg vil oppdage at jeg ikke har mye til overs for religion, særlig ikke Islam. Jeg sammenligner religion med virus, og jeg oppfatter Islam å være en av de mer aggressive varianter av dette.  Religion er ikke bare negativt, men noen ganger tar slike sosial-kulturelle prosesser av og blir til en slags kollektiv sosial sykdom. Når et menneske blir sykt, er det ikke mennesket vi bekjemper, men sykdommen. Når en person blir psykotisk, klandrer vi ikke vedkommende men søker etter beste evne å avhjelpe de problemer det skaper. Religion er en kollektiv sosial psykose. De mennesker som rammes av dette er offer for denne psykosen.

Det å ha aggresjon mot kvinner i hijab, kan sammenlignes med å ha aggresjon mot mennesker som ikke tør å gå ut på grunn av sosialangst. Vi gjør bare tingene verre dersom vi tvinger vedkommende ut av huset og inn i sosiale kontekster vedkommende ikke takler. Dette må behandles med varsomhet og kløkt. Noen ganger greier man kun å avdempe symptomene, eller vedkommende må lære seg å leve med sitt handikap.  De fleste av oss er oppegående nok til å skjønne dette.

Men klarer vi å gjøre det samme tankespranget når det gjelder religiøse mennesker? Sannsynligvis snakker vi også her om noe som ofte er «uhelbredelig». Er du troende? Prøv å tenke deg et liv uten å praktisere troen din. Selv jeg, som ikke er troende, skjønner at dette vil oppleves som umulig. Man må lære seg å leve med sitt «handicap», og andre må lære seg å leve med mennesker som er religiøse på en annen måte enn det man selv er.

Dette er da også grunnen til at jeg tenker at de fleste muslimske kvinner som bor i Europa og som går med hijab, de gjør dette fordi de opplever å ville dette selv. De vil med andre ord stille seg uforstående til de av oss her i vesten som tror at de er tvunget til det. Så kan vi selvsagt argumentere med at de er «manipulert» eller «hjernevasket» osv. Men husk at 90 % av verdens befolkning følger tradisjoner og religiøse skikker. Kanskje er det flere, for selv jeg som er ikke-troende har ikke noen vegring mot å feire jul, eller la være å klippe plenen på søndager. Er det slik at vi som holder på med såkalt «vanlige» religiøse skikker, er mindre manipulert enn de som holder på med «fremmede» religiøse skikker? All religion, og veldig mye kultur er manipulasjon. Alt dette former oss alle. De fleste av oss lar oss frivillig støpe i de kulturelle former vi er født inn i. Det er også en biologisk tilbøyelighet i oss. De av oss som er sosialt umusikalske vil ofte få store problemer i våre liv. Selvsagt går det ut over reproduksjon. Så vi tilpasser oss naturlig til våre omgivelser. Når vi først er støpt i den formen, opplever de fleste av oss det som frivillig og meningsfylt å være slik vi er.

Så mange kvinner går altså med dette helt frivillig, med de forbehold jeg har nevnt. Så kan man selvsagt være litt mentalt nærsynt og spørre seg selv: «Må jeg se dette hver gang jeg beveger meg i det offentlige rom?» Hvor blir det da av min frihet til å slippe å se noe som til de grader provoserer vårt samfunns kulturelle verdigrunnlag? Ja, jeg har hørt dette argumentet også, selv om det er sjelden. Det er et argument som skremmer meg. Dersom min frihet i denne verden handler om å slippe å se det jeg ikke liker, hvordan kan da min frihet bli kompatibel med alle andres frihet? Hallo, du er ikke alene i samfunnet. Dette er et alfa-resonnement. Det er til de grader sosialt nærsynt. Kanskje er du tykk, eller alt for hvit, eller skranglete, eller liker å gå i klær som ikke akkurat er på moten. Skal vi andre da forby at du viser deg offentlig, fordi «du svir i øynene mine»? Nå er vi på frepper-toppen. Skjønner du ikke at folk har forskjellige preferanser, de liker og misliker forskjellige ting? Skjønner du ikke at i dag er det hijab, i morgen er det eldre mennesker? Om et år handler det om de som er for tykke, for røde osv. Hvem skal bestemme hva som, for tiden, skal svi i øynene til allmuen? Er det den som for tiden er mest populær i samfunnet som legger de vilkårlige premissene? Skjønner du ikke at denne type tankegang en gang kan ramme deg selv, så du ikke tør å gå ut blant folk lengre. Bli moden og forstå at dersom vi skal kunne leve sammen, mange i et samfunn så må vi utvikle evnen til å tåle hverandres nærvær. Vi må utvikle toleranse. Toleranse baserer seg ikke på ryggmargsreflekser, men på at man bruker pannelappen på det den er laget for, nemlig å overstyre slike irrasjonelle tendenser.

Bruk av religiøse plagg er selvsagt ikke kompatibel mer alle prosesser som foregår i et samfunn. Hva for eksempel med skole og barn? Dette er kanskje det vanskeligste området. For barn er mer utsatt for tvang hjemme, og de er mer sårbare for manipulasjon. Skal samfunnet sitte stille å se på dette? Jeg mener nei. Men samtidig er det et dilemma. Jeg tenker at tanken om at samfunnet inntar en intensjon om å motarbeide det, er på sin plass. Men vi skal være forsiktig med forbud. Dersom man først skal inn med forbud som kan demme opp for dette, så tenker jeg at det er åpenbart hva dette forbudet skal dreie seg om. Det dreier seg om at all form for tvang til personlig klesstil er forbudt. Det kan være et generelt forbud, med unntak der det er naturlig (uniformering, praktiske hensyn, offentlig forvaltning osv.) Da skal også barn kunne ha en lovmessig beskyttelse mot tvang og maktovergrep i forhold til dette.  Jeg innser at dette ikke er lett å avdekke. Men det gjelder jo på mange områder. Jeg tror det kunne hatt en virkning. Samtidig har samfunnet signalisert verdien «personlig frihet» på en klar og utvetydig måte.
Så tenker jeg at påvirkning har mye å si. Problemet blir aldri borte men det vil kanskje avdempes med generasjonenes gang.

Mitt syn på religion er kanskje godt på siden av gjennomsnittet. Men det er opplagt at dersom man lærer og forstår kulturelle fenomener på denne måten, fra barnsben av, så vil dette kunne vaksinere mange mot de mest skadelige bivirkningene av religion. Det blir som sola som varmer. Vi kler av oss det religiøse panseret frivillig fordi vi forstår at dette bare er tull.

Noen ganger låner jeg øret til dine forførere. De sprer et mentalt virus. Stakkars deg! Du er offer for et 1400 år gammelt virus.

Den gode nyheten er at det finnes vaksine mot dette viruset. Det heter «selvstendig kritisk tenkning». Jeg er vaksinert. Derfor kan jeg trygt eksponere meg for propaganda fra Islam Net uten at viruset tar rotta på meg.

Så jeg har altså lånt øret til Fahad Qureshi fra Islam Net. I denne videoen snakker han om synder, små synder. For eksempel det å høre på musikk, eller å håndhilse på en kvinne. Visstnok sitter det engler i himmelen og registrerer alt dette. Men de er visst veldig snille og tålmodige. Pennen bråstopper. I seks timer etter at du håndhilste på min søster, fryser engelens håndbevegelse i det han skal skrive ned synden du akkurat begikk.
Du har mulighet til å gjøre et eller annet ritual som stopper engelen fra å skrive ned noe som helst. I seks timer varer denne fristen. I seks timer sitter engelen frosset som på en video som er blitt satt på pause.

Det er 1,2 milliarder muslimer i denne verden. Så er det vel alle oss andre også. Våre synder blir vel også registrert. Det blir nok noen millioner synder pr. minutt. Hver engel bruker minimum 6 timer på å skrive ned en synd. Til enhver tid sitter det altså millioner av engler, frosset som på video i pause-modus. Hvor mange engler kreves det da for å holde tritt med registreringen av all denne informasjonen? Kjapp kalkulasjon i Excel: En million synder pr. minutt på verdensbasis krever 360 millioner engler, på vakt 24/7. Og mesteparten av tiden sitter de frosset som på en pauset video. Ville du ha hatt en sånn jobb? Jeg er datamann. Jeg tenker umiddelbart: Så dum kan ikke selveste universets skaper og øverste Herre være. Penn og papir… hm, det var vel datidens teknologi for 1400 år siden. Før den tid hogde man tegnene inn i stein, eller skar dem inn i trebiter. Men akkurat da, for 1400 år siden var jo teknologien kommet et steg videre. Man hadde en slags penn, en slags papir. I dag er vi kommet forbi det stadiet. Vi har passert boktrykkerkunsten, fått harddisker og moderne SSD disker. Jeg er ikke i tvil om at dette også er et forbigående stadium. Så universets Herre, han eller hun som har laget alle lovene slik at materie og den fysiske basisen for vårt univers kan være mulig, som har skrevet i gener, utviklet biologiske maskiner… han driver med penn og papir… for å registeret at mennesker hører på musikk, en funksjonalitet som støttes biologisk av en fantastisk hjerne han selv har konstruert? Så er det plutselig en synd? Penn og papir? Er ikke det tilfeldigvis veldig nære det profeten drev på med? Er ikke det en merkelig tilfeldighet? Eller handler det kanskje om kulturell nærsynthet?

La meg si litt om meg selv. Jeg betegner meg som innvandringsliberaler. Jeg har stemt Venstre i mange år. Jeg misliker åpenbar fremmed-fiendtlighet. Men i 2015 fikk jeg, som de fleste andre øynene opp for at det er grenser for hvor stort påtrykk en liten kultur som vår kan tåle, uten selv å bli ødelagt. Men når det er sagt, så er min holdning at muslimer som er her velkomne til å leve slik de føler for, dyrke sin religion. Forutsetningen er som for alle oss andre. Vi respekterer samfunnets lover, og vi respekterer hverandre, også kvinner. Jeg har ingen muslimske venner. Men jeg skulle gjerne tatt i mot tilbudet, dersom det kom. Jeg er en åpen person.

Jeg er født og oppvokst i en liten kristen sekt som kaller seg for Syvende Dags Adventister. I dag er jeg ute av all religion. Det er ikke uten grunn. For oss «hattemakere» kan religion virke undertrykkende og destruktivt. Når jeg hører retorikken til Fahad Qureshi så kjenner jeg igjen «lusa på gangen». Dette har jeg hørt før. Synde-normene varierer litt, men mentaliteten er den samme. Det handler om å trykke oss ned med alle “små-syndene” vi risikerer å begå. Jeg har selv kjent dette på kroppen. Jeg har revet meg ut av det. Det har ikke vært uten kostnad. Men jeg vet at for dere muslimer er det mye verre. Men husk: Tanken er fri! Ingen kan se hva vi tenker. Eller er det slik? Det er der virus-metaforen kommer inn. Disse mekanismene har jeg beskrevet nærmere her. Saken er den at religion har mange paralleller med virus i hvordan den fungerer og sprer seg blant oss. På samme måte som at noen virus-typer er mer skadelige enn andre, så er noen religioner mer skadelige enn andre. Og på samme måte som at noen tåler virus bedre enn andre, så tåler noen religionen bedre enn andre. Men her er også noen vesentlige forskjeller. Mens virus ikke ser forskjell på alfa-mennesker og hattemakere, så er dette slett ikke tilfellet med religion. Hovedregelen er at religion ofte fungerer undertrykkende på oss hverdagsmennesker, mens den kan være et utmerket makt-redskap i hånden på alfa-mennesket.

Vi adventister skulle ikke arbeide eller gå på skolen på sabbaten, ikke drikke alkohol, ikke spise svin, ikke høre på rockemusikk, betale tiende, ikke drikke kaffe osv. Alt dette ble karakterisert som synder. Kaffen kalte man for «den svarte vederstyggelighet». Dette er hersketeknikk for å få makt over oss hattemakere.

I biologien snakker man om det såkalte handicap-prinsippet. Det er å ta på seg en bør som er tung å bære i den hensikt å vise frem hvor ressurssterk man er. Selvsagt preges vi mennesker også av handicap-prinsippet. Har du tenkt på at alle disse reglene som presenteres fungerer som en sosial sorteringsmekanisme. Det koster å være storkar. En måte å være storkar på, er å holde en masse rare regler. Det er handicap-prinsippet i praksis for mennesker. Hvordan fungerer det i din menighet, når det kommer ut at noen drikker alkohol, håndhilser på kvinner, hopper over bønne-pliktene, eller ikke dukker opp i moskeen? Blir de populære? Blir de heiet frem? Får de verv eller betydningsfulle posisjoner? Selvsagt ikke. De blir krenket og tråkket på. Hvorfor stiller da det lille mennesket opp for å bli utsatt for alt dette? Det er på grunn av det religiøse viruset. Man er instruert om ikke å tenke selv eller eksponere seg for kritiske stemmer. Dersom man ikke holder dette, blir risikoen for fortapelse enda større enn den allerede er. Den muslimske fortapelse er et helvete verre enn helvete. Ahmed Hattemaker må jo være livredd. Det er jo nettopp det som er poenget. Det er slik viruset fungerer.

Denne indignasjon over de små synder medfører en omvendt omfordeling av sosial kapital. I adventist-menigheten er talerstolen blitt kalt det beste sjekkestedet man kan ha. Det er sexy å være streng og øse ut sin moralske indignasjon ut over menigheten. Dette tilsvarer alfa-hannen som står og slår seg selv på brystet.

Tenk på det at enhver slik forestilling er en nøyaktig bekreftelse på at vi mennesker er biologisk utviklede vesener. Tenk selv! Det finnes tusener av gude-forestillinger i denne verden. De fleste av oss tror bare på noen få, en eller ingen av dem. Hvor kommer resten av disse forestillingene fra? Det mest nærliggende er at de er et produkt av menneskelig fantasi. Så vi vet at 99,9 % av gudene er et produkt av fantasien. Hva er det da som gjør akkurat min gud så spesiell?

Tenk på det: å høre på musikk. Hallo, vi har jo hjernesentre som er laget for akkurat dette. Så må altså den universets store herre ha laget dette ene og alene for å plage oss. Så skal man brenne evig i helvete for dette. Dette henger ikke på greip. Det er tøv. Men det er mer enn det. I adventistmenigheten ble vi bare tråkket på og sosialt ekskludert. Det er egentlig en snill religion. Innenfor Jehovas Vitner slutter man å snakke til vedkommende. Og siden dette ofte handler om familier, så setter det skille mellom nære familiemedlemmer. I forhold til Islam så spinner jo dette fullstendig ut av kontroll nå og da. Ahmed Hattemaker blir virkelig som mauren som er infisert av parasitter, og frivillig klatrer på toppen av grasstrået, for å bli spist, slik at parasitten kan legge nye egg i et vertsdyr. Ahmed Hattemaker ofrer livet i en selvmordsaksjon, nyttig i alfa-menneskets tjeneste. Dette gjør han, truet av helvete og lokket av paradis, visstnok 70 jomfruer, jenter som er i himmelen og er fratatt all selvbestemmelse. Det sier jo litt om grunnholdningen til kvinner, midt i kjernen av Islam. Viruset har slått ut i full blomst.
Tenk at både amerikanere og russere, under den kalde krigen, forsøkte å utvikle teknikker hvor man kunne fjernstyre mennesker til å begå attentater. Det gikk på hypnose, medisin, psykologi, ja til og med telepati. Man ville ha frem et menneske hvor all selvstendighet er vasket bort. Man ville ha zombier som begikk attentater på kommando. Dette fikk de aldri til. Men det fikk Islam til, allerede for 1400 år siden (og vikingene i århundrer før det). Teknologien har eksistert rett foran nesen vår i utallige generasjoner. Den heter religion.

Den gode nyheten er at vi hattemakere kan vaksinere oss mot dette. Vaksinen heter selvstendig kritisk tenkning. Vi må frigjøre oss fra religionens klamme omfavnelse.

Jeg sier ikke at ikke universet kan være designet eller skapt av noe eller noen. Det kan så være. Hva vet vel vi? Men hva er sannsynligheten for at vi med vår rene fantasi kan skape oss forestillinger som tilfeldigvis samsvarer med realitetene her? Og hva er sannsynligheten for at dette noe eller noen skulle være så voldsomt interessert i, hvordan vi går kledd, hva vi hører på, hvem vi hilser på, om det vi spiser sier nøff eller bæ? Og om det var så viktig at denne guden har laget en straffe-anstalt, som er større enn solen hvor mennesker skal straffes til evig tid, hvorfor i all verden gjør han seg ikke synlig og kommer og snakker et alvorsord med oss om dette? Hvordan vet jeg at helvetet må være større enn solen? Ifølge Koranen så tar det 70 tusen år for en stein å falle fra topp til bunn i helvete. Bruk hue: Slipp en stein en plass hvor tyngdens akselerasjon (g) er den samme som på jorden, omtrent samme luftmotstand. La den falle i 70 år. Det blir noen hundretalls ganger større enn solen. Ord som «toppen» og «bunnen» er vel klare indikasjoner på et geosentrisk verdensbilde hvor helvetet er under joden. Og det samtidig som det er mange ganger større enn solen. Åpne øynene! Dette er alfa-retorikk. Det er tøv. La oss endelig gjennomskue dette og komme oss unna mens det enda er mulig.

Romerriket falt ikke på en dag. Det gjør neppe Vesten heller. Men er Brexit en skrift på veggen som høytidelig forkynner oss at Vestens dager er talte?

Jeg er så gammel at jeg husker at Storbritannia gikk inn i EU eller EEC som vi kalte det den gangen. Jeg hadde nok ikke noe særlig forhold til det, annet enn at man merket seg en trend i Europa. Året før hadde det vært folkeavstemning om samme tema i Norge. Hadde jeg hatt stemmerett ville jeg ha stemt for. Jeg hadde sansen for ideen om å bygge ned tollmurer og få frihandel mellom landene i Vest-Europa. Bønders og fiskeres bekymring hadde jeg neppe noe forhold til.  Så i utgangspunktet har jeg hatt et positivt forhold til EU. Innvendinger som refererer seg til nasjonal identitet eller selvråderett hadde jeg liten sans for.

Slutten på 80 tallet og begynnelsen på 90 tallet representerte for meg en tid med internasjonal optimisme. Vi hadde kommet oss helskinnet gjennom Den Kalde Krigen, nå var tiden for optimisme og fremtidshåp i verden. Berlin-muren faller, landene i Øst-Europa får sin frihet. Tyskland samles. Sovjetunionen oppløses. Kommunismen står for fall. Endelig kunne hele verden se at de vestlige sosialdemokratiene er den mest vellykkede styreform mennesket hittil har kommet opp med. Vi bygger vårt samfunn på individets frihet, menneskerettigheter, politisk frihet, religionsfrihet og demokrati. Vi satser på overnasjonale institusjoner til å ta i tur med å få samspillet mellom landene til å foregå i regulerte fredelige former. Kanskje ville vi se det siste totalitære regime falle før årtusenet var omme. Det er i dette perspektivet jeg så det nye EU vokse frem. De fire frihetene stod høyt i kurs. Innenfor EU området skulle menneskene kunne bevege seg fritt og handle fritt med hverandre, og bo hvor vi vil. Ingen stat skulle kunne sperre oss inne. Og selvsagt så jeg for meg at det ikke stoppet her. Både i Asia, Afrika og Amerika skulle man få sine «EU», og de igjen skulle til slutt inngå avtaler slik at man etter et par-tre generasjoner fikk full frihet over hele kloden. Men dette handler ikke bare om totalitære staters mulighet til å stenge noen inne. Det handler om økonomisk, politisk og sosial utjevning. Det er jo en forutsetning for åpne grenser på globalt plan. Alternativet, for å unngå folkevandringer er jo nettopp høye murer, sperre folk inne eller ute. Selvsagt stemte jeg for EU i 1994. Selvsagt var mine forestillinger om dette naive. I dag vet jeg ikke om jeg burde vært glad for at folkeavstemningen gikk som den gikk. Både EU og menigmanns forhold til dette er problematisk. Hva gikk galt? Eller var det ikke noe som gikk galt? Mennesket er menneske, og jeg har vært naiv som ikke har skjønt det. Jeg ville så gjerne se dem knust, gamle spådommer om at det aldri blir fred i verden, og bibelens hardnakkede profeti om et Europa som aldri vil klare å samles. I noen år nå har EU pekt nese mot profetien.

Ja, jeg må innrømme at selv jeg, som jo er erklært personlig pessimist var for naiv og hadde for stor tro, både på verden og på mennesket. Storbritannia vil altså nå tre ut av EU. Det har ført til en politisk nedsmelting i landet. Det ser ut som både ja og nei-siden ble tatt fullstendig på sengen. Det verste er vel at en stor prosent har stemt motivert (eller skremt) av ikke-vestlig innvandring uten å skjønne at det ikke er det saken handler om. Antall flyktninger inn i Europa påvirkes ikke av om Storbritannia er medlemmer eller ikke. Storbritannia er utenfor Schengen-avtalen, og de er «beskyttet» av masse hav. Vi snakker om et skjebnevalg på feil premisser, eller hva? Den andre gode grunnen som oppgis er politiker og elite-forakt. Den jevne britiske arbeider har ikke lengre noen politiske partier å identifisere seg med, og langt mindre byråkratene i EU. Valget er en protest og et varsko, et «wildcard», som kastes ut i håp om at «noe endelig skal skje».

Av alle ting som er usikkert, er en ting sikkert. Det er at dette gir vann på mølla for EU motstandere over hele Europa. Land som Nederland og Frankrike er allerede blitt nevnt som potensielle kandidater til å følge etter. I verste fall snakker vi altså om et EU som rakner og kanskje er borte om noen år.

For meg har EU representert en drøm om en samlet menneskehet som er i stand til å leve i fred, med likeverd og med en blomstrende fremtid. Men når jeg ser på EU, altså selve EU hva det til slutt ble til, så innser jeg at det kan være et av problemene. Vi her i Norge har jo opplevd EUs styring på kroppen. Vi har ikke innflytelse, men må bare ta de direktiver som kommer på løpende bånd. Visstnok har vi vært flinkest i klassen, holdt kjeft og gjort som EU sa. Jeg tenker at noen av direktivene er dårlig tilpasset norske forhold. Jeg vil ikke gå så langt som å demonisere EU. Men selvsagt er det slik at, når noe blir så stort og mektig som EU, så vil det friste maktmennesker med ideologiske fikseringer. Uansett tenker jeg at EU nå har fått et kraftig skudd for baugen. Da er det på tide å gjøre seg opp tanken om hvilken rolle en slik overnasjonal institusjon skal ha i fremtiden. Vi skal ikke viske bort kulturelle egenarter og nasjonale identiteter. Men, husk at nasjonalstaten egentlig er forholdsvis ny i historisk sammenheng. Det å ha utviklet så store kulturelle overbygninger at vi ha fått mennesker med nasjonale identiteter er jo en bragd. Skulle vi ha kommet videre med et forent Europa, måtte vi ha utviklet en europeisk identitet, som går på bekostning av nasjonal identitet. Til det kreves det mange generasjoner. Men det går fremover på den måten at vi i dag er mer vennligstilte overfor europeiske folk enn vi var for hundre år siden. Tenk på den retorikken som gikk mellom franskmenn, engelskmenn og tyskere før første verdenskrig. Kommer det en tysker, eller polakk til Norge for å jobbe, blir han tatt i mot, omtrent som «våre egne». Vår horisont er utvidet. Vårt fiendebilde retter seg i dag mot Midtøsten og Afrika. Vi er avhengig av en ytre fiende å demonisere. Da er det vel muslimer og afrikanere som får den verste støyten. Konflikten er økende og vi vet ikke hvor det vil ende.

Men en ting er sikkert: skal vi klare å bevare og forsvare de gode verdiene som nå er utbredt over det meste av Europa, så vil all form for splittelse svekke den muligheten.

I det siste har jeg gitt en annen betydning til uttrykket «sosial arv». Det handler om den sosiale kapital som våre etterkommere skal arve etter oss. Hva er sosial kapital? Jo det er summen av alle relasjoner, vi som stat har med andre stater.  Er de våre venner, allierte eller er de våre fiender? Jo flere venner og allierte vi har, desto sterkere sosial kapital. Både allierte og fiende-stater er med blant de fem faktorene som Jared Diamond, i sin bok Kollaps, lister opp som de viktigste for en kulturs overlevelse. Følgelig er vår sosiale kapital svært viktig for våre etterkommeres muligheter. Akkurat nå er det mørke skyer på himmelen. I den globale skolegården er det tre store bøller som skiller seg ut. Det er Kina, Russland og USA. I den globale skolegården har vi naturtilstand. Det betyr at det er den sterkestes rett som gjelder. Det er lenge siden vi, lille Norge sparket Kina på skinnleggen. Det er enda ikke glemt. Og nå forsøker vi å oppdra den russiske bjørnen. I USA rasler Donald Trump, ikke usannsynlig USA’s neste president, med sablene om å la Europa/Nato seile sin egen sjø. Vi står altså i fare for å miste vår allianse med alle de tre store verden. Jeg tenker at vi skulle lagt en ny dimensjon til det såkalte «brutto nasjonal-produkt» som politikeren blir målt på. Det er den sosiale kapitalen, som lille Norge er helt avhengig av. Den er nedadgående i verden. Våre politikere, nasjonalt og internasjonalt har feilet. Hvilken framtidsutsikt har så våre etterkommere? Vel, jeg håper jeg tar feil. Kanskje bildet ikke er så mørkt som det jeg tegner nå. Jeg håper det.