Rettsvesen – Refleksjonsfilosofi Blogg

Sjokkhavari i rettsvesenet

Det var vondt å se da advokaten til Birgitte Tegns foreldre dukket opp på NRK og medelte at klientene var i sjokk. Selv nå mer enn 20 år etter tragedien fortsetter den å ramme, nå også som følge av svikt i politi og rettsvesen.

Saken er omtalt på NRK.no her. Se innslaget på dagsrevyen her. Mitt spørsmål er om det var nødvendig at det skulle bli slik. Vi nærmer oss nå noe som ligner en fasit på en politietterforskning og en rettsprosess som fremstår som et havari. Ringvirkningen av denne tragedien har vært smertefull for mange, men selvsagt mest for foreldrene. Men det er en viss sannsynlighet for at tragedien er verre enn som så. Fem år senere ble Tina Jørgensen brutalt drept i Stavanger. Det er en viss sannsynlighet for at det faktisk er samme gjerningsmann.

Nå er det lett å være etterpåklok og man skal være forsiktig med å dømme politietterforskningen nord og ned. Slike saker er svært komplekse, og krever mye ressurser. Det må prioriteres, og i slike runder med prioriteringen skal det ikke mye til for at det kan gå feil. Mye tyder på at her har etterforskningen tatt en feil sving i en avgjørende fase. Etter å ha lest boka om Tengs-saken, skrevet av Bjørn Olav Jahr, er det åpenbare lærepunkter i denne saken.

Det mest kritikkverdige er måten man fikk fetteren til å tilstå på, og hvilken vekt denne tilståelsen fikk i tingretten. I dag er det rimelig å si at denne tilståelsen var verdiløs. Vi har en likhet med Thomas Quick saken på den måten at hele prosessen bygger på en ide om fortrengte minner. Allerede da i 1997 hadde man overbevisende forskning på at dette er en myte. Fetteren hadde ingen minner om drapet, men ble forledet til å tro at han måtte ha gjort det likevel, og så fortrengt minnet.

Etter denne tid har det norske politiet lagt om sine metoder fullstendig, blant annet på bakgrunn av denne saken.

Dersom man ser og leser oppslagene på NRK, så er det en ting jeg reagerer på. Det er den klokketroen på rettsvesenet som legges for dagen. Advokaten sier at foreldrene til Birgitte Tengs har forholdt seg til at fetteren var skyldig helt siden han ble arrestert. Så ble han altså dømt, og deretter frikjent, men likevel dømt til å betale erstatning. Denne dommen, sier advokaten, har foreldrene forholdt seg til som et svar på at han er skyldig, men at bevisene ikke var sterke nok til å kunne bli straffet for det.
Det var den samme dommeren som dømte ham i tingretten, som også dømte ham til erstatning. Denne dommeren får ikke spesielt godt skussmål i Jahrs bok. Det beskrives at han framstod som meget partisk og sikker i sin sak på at fetteren var skyldig. Norge ble dømt i menneskerettsdomstolen i Strasbourg for denne erstatningsdommen.

Problemet her er en sannsynlig allmenn oppfatning i vårt samfunn at «dom er lik fasit» eller «dom er lik sannhet». Når en dom faller så er det slutt på usikkerheten. «Nå vet vi sannheten».

Mitt spørsmål er om ikke dette er en slags ikke-religiøs overtro på at slike rettsprosesser fungerer omtrent gudommelige orakler. Er en dom et fasitsvar med to streker under? Jeg må innrømme min egen skepsis over mange år. Og mine siste to blogger om baneheiasaken har forsterket den tvilen.

På et vis tenker jeg at det å tro blindt på rettsprosesser, selv om de er norske, er en form for kollektiv umodenhet. For noen år siden oppsummerte jeg følgende:

Det er ikke mangel på tro som er normalmenneskets problem, det er mangel på tvil!

Og som jeg skriver i refleksjonen om «det kritiske mennesket», så har det sin naturlige forklaring i at det er langt lettere å tro enn å tvile. Og jeg tenker at denne overdrevne klokketroen på rettsvesenet har medført mange ulykker opp gjennom årene. Og som jeg antyder i første blogginnlegg om Baneheia, så kan det ha å gjøre med en bevisst eller ubevisst strategi for rettsvernet til å fremstå med en slags ufeilbarlighetens autoritet.

I de sammen bloggene uttrykker jeg skepsis til om jurist-utdannelsen gir studentene en forsvarlig kompetanse i kompleks bevisvurdering. Kroneksemplet er jo mobilbeviset i Baneheia-saken, hvor en skyldig dom betinges av sannsynligheten på den hjelpehypotesen som må til for nøytralisering av mobilbeviset. Dette reduserer sannsynligheten for Kristiansens skyld til langt under 10%. Dette må ha gått en rekke jurister hus forbi. Politijuristene må ha glippet. Statsadvokaten må ha glippet. Forsvareren må ha glippet, dommerne må ha glippet, og seks grundige gjennomganger av topp-jurister i gjenopptakelseskommisjon må ha glippet. Dette antyder mer enn tilfeldigheter.

For ordens skyld: Selvsagt finnes det en rekke advokater med lynskarpe analytiske evner, slik at dette ikke er et angrep eller en stigmatisering av jurister og advokater generelt. Min kritikk handler om tvil på den formelle basiskompetansen som kreves for analyse av beviser. Mangelfull fagkompetanse på området medfører at man faller tilbake på den enkeltes naturlige talent og handlingsrom. Det introduserer i så fall en uakseptabel vilkårlighet i rettsprosessene.

I siste episode av Baneheia-dokumentaren til Discovery uttaler faktisk Arvid Sjødin følgende:

Det man har lært av Baneheia-saken er at man må få inn en større bevismessig lærdom i Norge. Når jeg gikk på universitetet og avla ed på at jeg skulle bekjempe urett med rett, så lærte vi jo om strafferett og vi lærte om juss. Men det var en ting vi aldri lærte noe om, det var bevis. Og dette har jo ledet til en del store problemer opp gjennom årene. Det kan man se, når man ser på statsadvokatens vurderinger i forhold til bevis mot Viggo. De vil ikke engang innrømme at de har gjort feil. I denne saken og, så har jo flertallet i kommisjonen virkelig slått ned på avhørene som har blitt foretatt. Det man har sett, er at det ha skjedd noe viktig når det gjelder avhørsteknikk i Norge. Og der har man allerede lært. Men når det gjelder bevis-vurderinger så står der mye igjen. Det burde vært et eget fag på universitetet.

Jeg reflekterer som følger. Den profesjonen vi kaller for «juss» har kanskje årtusen lange tradisjoner bak seg, om vi strekker det litt. Det er ikke bare «ærverdig», det går en uavbrutt linje bakover via hekseri, trolldomskunst, blasfemi og inkvisisjon. Man kan nok skilte med mange reformer opp gjennom tidene. Min refleksjon er at vi her har å gjøre med en kulturarv med mange lik i lasten.

Jeg er kommet i tvil på at vår tids rettssystem er kompatibelt med de utfordringer som samfunnet forventer i dag. Det har vært diskusjon om voldtektssaker. Det er et eget tema, som jeg har vært inne på her. Det har kanskje vært mindre diskusjon om barnefordelingssaker og barnevernssaker. Alt dette byr på utfordringer som neppe kan knas gjennom en og samme sjablongmessige mal, samme hvor tradisjonsrikt systemet er. Og for å flagge eget ståsted, så er jeg radikal, vel vitende om at det er urealistisk, men jeg gjør mitt til for å så noen frø. Min generelle betraktning på dette finner du her.

En hypotese er at tradisjonsrikdommen kan ha hatt en viss effekt av sovepute. Det har skjedd enormt mye de siste århundrene, som kan by på innhold i et fremtidig fag på bevisvurdering. Det er vel få jurister som har hørt om Booles Algebra. Ja, George Boole utviklet logikkens matematikk allerede på 1800-tallet. Dette er barnelærdom for oss som driver med systemutvikling. Så har vi videre Bertrand Russell, som påviste sammenhengen mellom logikken og matematikken. Dette er noe mer enn de enkle syllogismene til Aristoteles, som også juss-studenter må ha slitt seg gjennom Ex phil, for endelig å komme inn på juss-faget. Videre har vel filosofene etter hvert navngitt den ene tankefeilen etter den andre. Og listen har etter hvert blitt lang. Den tanken har slått meg at juss-faget er et såkalt humanistisk fag, som står i en egen kategori i forhold til tekniske og naturvitenskapelige fag. Kan det være at juss-faget er langt mer orientert om det sosiale spill og retorikk, kunsten å overbevise og får gjennomslag, enn på kjedelige tekniske analyser og matematikk.

Innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag har man for lengst lært utviklet metoder for å regne på sannsynligheter og risiko. Metodene eksisterer, matematikken eksisterer, teoriene eksisterer. Det handler kun om det å tilpasse dette, formalisere det og ta det i bruk. I mange år har jeg fabulert om et eget fagområde som jeg har kalt kilde-revisjon. Det er beskrevet her.

Og jeg har laget et eksempel på modellering med utgangspunkt i Baneheia-saken. Jeg sier ikke at måten jeg har gjort det på er den beste oppskriften. Dette er metoder som må forskes på og utvikles. Mitt forslag er at man tar kobler det med ekspertise fra nettopp det teknisk naturvitenskapelige område, nettopp fordi her finnes mye som kan gjenbrukes. Og kanskje er det området systemutvikling som kan være det beste utgangspunktet. Da handler det ikke bare om metoder, men også om utvikling av støttesystemer for dette. Noe av dette har jeg skissert i refleksjonen om kilde-revisjon.

Jeg er overbevisst om at dette er metodikker som både kan hjelpe oss i etterforskning, men også i rettsprosesser. Da handler det ikke bare om god støtte til å handtere komplekse saker på en faglig forsvarlig måte, det handler også om å redusere forekomst og gjennomslag av sosialt spill i slike saker, og ikke minst å forhindre at det utvikles sosial patologi, med tilhørende sakshavari som resultat.
Til syvende og sist handler dette også om vår kultur og allmennoppfatningen om hva rettssystemet skal være, og hvilken rolle det har. Når staten skal respondere, er det ikke på basis av en fasit sannhet, men på den mest kvalitetssikrede virkelighetsoppfatningen som kan fremskaffes der og da. Og det er en virkelighetsoppfatning, beheftet med usikkerhet. Framskrittet handler om å estimere og kvantifisere slik usikkerhet. Vi er vant til dette på andre områder. Vi spiller på odds, og vi studerer værmeldinger fra moderne metrologi. Det er ikke vanskelig å venne seg til usikkerheten også i denne type prosesser. Noen ganger er det vondt å måtte akseptere usikkerhet, særlig når vi snakker om store tragedier. Men jeg tenker at det er en del av allmenndannelsen for det moderne menneske, å måtte utvikle den modenheten som skal til, for å kunne handtere livets realiteter. Alternativet, som er en slags overtro på det umulige, gir ikke bare flere feiltakelser, men innebærer også risiko for å forsterke tragedien, og ikke minst full åpning for vilkårlighet, manipulasjon og sosialt spill. Tro meg, kjære Jørgen Hattemaker: Det vil vi faen ikke ha noe mer av!

Baneheia-saken II Refleksjoner

Viggo Kristiansen er løslatt. Hva nå? I forrige blogginnlegg presenterte jeg en fremgangsmåte i den hensikt å øke kvaliteten og effektivitet på vurdering av slike saker. Hensikten var å presentere metoden. Men konklusjonen ble så pass krystallklar at den feilen som er begått, er verdt en refleksjon i seg selv.

Følgende refleksjoner har opptatt meg i det siste:

Etterlattes reaksjoner: Er dette et mønster blant etterlatte generelt? Og kan det eventuelt gis en psykologisk forklaring?
Sakshavari 1: Hva har erkjennelse av sakshavari å si for kvalitetssikringen av sosiale prosesser?
Sakshavari 2: Hvordan kunne dette sakshavariet skje? Kunne det vært unngått, og hvilke konsekvenser har det fått?

Etterlattes reaksjoner

De fleste av oss har heldigvis sluppet å oppleve en slik tragedie som de etterlatte har gjennomgått. Men det betyr også at noen av oss kan ha vanskeligheter med å forstå det vi ser av responser på dette. Det jeg spekulerer på er etterlattes tendens til å klamre seg til at den mistenkte er skyldig. For jeg mener at denne saken på ingen måte er enestående. Jeg vet ikke om det er forsket på. Det har jo etter hvert blitt en del saker hvor uskyldige er dømt, og så kommer det frem informasjon i ettertid som undergraver troen på at vedkommende faktisk var skyldig. Vi har en lignende situasjon, for eksempel, i Birgitte Tegns-saken. Mitt inntrykk er, som sagt, at her kan det være et mønster hvor etterlatte motsetter seg denne type kuvendinger i rettssystemet. I Baneheia-saken gikk altså etterlatte så langt at de ba om politibeskyttelse når Kristiansen slippes ut. På meg virker ikke dette rasjonelt. Jeg skal ikke utdype det. Men det jeg stusser over er hvorfor ikke noe lignende skjedde da Andersen slapp ut for noen år siden. Tenk over det: Dersom dommen mot Kristiansen virkelig er feil, hva forteller det da om Jan Helge Andersen? Dersom dette er tilfellet, hvilken risiko er det da rundt en slik person?
Men, mest av alt kunne det være interessant med psykologisk forskning på etterlatte, generelt, om det virkelig er noen mønster som går igjen og hvorfor det eventuelt er slik. Jeg har et par forslag: For det første representerer en dømt person et svar. En ting er å miste sine kjære på en sånn forferdelig måte. Noe annet er å ikke vite hva som har skjedd. Behovet for å vite er sterkt, særlig når det handler om forferdelige tragedier. Dette handler kanskje grunnleggende om trygghet. Å ikke vite hva som har skjedd innebærer at man er avskåret fra å kunne forebygge, noe som igjen oppleves som mangel på kontroll.
For det andre er det min analyse at det er en sammenheng mellom straff og verdighet. Mennesker som blir offer for urett, får samtidig sin verdighet tråkket på. Den primære impulsen som respons på dette, handler om å gjenopprette denne verdigheten gjennom å straffe overtrederen. Det er en egen biologisk logikk i at jo hardere straff, desto mer verdighet. Ingen straff ingen verdighet. I min tenkning bryter jeg med denne logikken, fordi den er umoralsk, men også kontraproduktiv i et sivilisert samfunn. Men det betyr jo at man også må tenke ut av boksen når det gjelder behovet, å ta verdigheten tilbake. Dette har jeg reflektert over her. Poenget i denne sammenhengen er først og fremst at vi står overfor en av norgeshistoriens verste ugjerninger (i nyere tid). Impulsen har nok truffet de fleste av oss. Min hypotese er at slike impulser former våre handlinger mer enn vi aner. Da snakker vi også om politi, advokater og rettsvesen.
I denne saken kan det være at et annet forhold har spilt inn. Det gjelder forskjellen mellom Andersen og Kristiansen som personer. Poenget er at Kristiansen fremstod som mer brautende, mens Andersen fremstod som mer forsagt. Kan det være at slike personlighetstrekk får vår intuisjon til å trigge? Den gjerningsprofilen som ble utarbeidet foreslo at ugjerningen kunne være begått av en person man ikke forventet kunne gjøre noe slikt. I det ligger det en advarsel om å ikke la intuisjonen få for stor innflytelse. Kristiansen fremstod som «mer monster» enn Andersen. Jeg har den hypotesen at vi tenderer til å forsvare vår intuisjon med nebb og klør. For dersom individet mister troen på egen intuisjon, og man «bare må basere seg på fornuft og analyse», så blir dette ikke bare mye vanskeligere, det betyr også et tilbakeslag for individets evne til sosial flyt. Dette har jeg reflektert over her. En viktig del av dette, er at når intuisjonen lander på sitt, så fortolker vi intuitivt alt inn i det lyset. Vi blir såkalt selvbekreftende. Mekanismene bak dette har jeg beskrevet her. Poenget i denne sammenheng går litt tilbake på dette med trygghet. Det gir en slags mening at det bare er «monstre» som begår slike grusomheter. Og monstre skal vi helst klare å peile inn på lang avstand. Det gir en opplevelse av å kunne forebygge lignende ugjerninger i fremtiden. Tanken på at «ulven er blant oss» uten at vi aner det, er en skremmende motsigelse av dette.

Sakshavari 1: erkjennelsen

Ingen kvalitetssikringssystemer vil kunne fungere uten at finner og erkjenner feilene som man kan lære av. Det vil i klartekst si at feil er den absolutt viktigste ressursen vi har, for å kunne bli bedre. Det finnes to motstridende grunntoner i sosiale prosesser: Det er den biologiske: Hvem kan vi skylde på? Så har vi den siviliserte: Hva kan vi lære av dette? Jeg kaller den første for biologisk fordi dette er den første og primære impulsen når ting går galt. Det siviliserte alternativet forutsetter et godt sosialt klima kombinert med bevissthet om at her må vi alle mobilisere kognitivt, nettopp for å motvirke våre primitive impulser.
Men vi har det problemet at mens tekniske feil; havarier og ulykker er synlig opp i dagen, så er det langt vanskeligere å identifisere havarier i sosiale prosesser. For hva definerer at noe har gått galt i prosessen? Sannsynligvis er man avhengig av å utvikle en form for diagnostiske metoder for å erkjenne slike havarier. Noen indikasjoner kan være sterk konflikt, eller svært avvikende virkelighetsoppfatning. Andre indikasjoner er sterke avvik mellom mål og resultat. Så kan man kanskje forsøke seg på å definere moralsk forfall, og utvikle metoder for å måle det. For eksempel forekomst av juks, manipulasjon, korrupsjon osv.
Uansett, så er det faktisk vesentlig å kunne erkjenne sakshavarier. Gjør vi ikke det, så forfaller kulturen. Jeg kaller det gjerne for sosial dekadanse. Det har jeg reflektert over her.

I denne saken, dersom Kristiansen skulle bli frikjent, så har faktisk samfunnet erkjent et formidabelt sakshavari. Dersom min modell er i nærheten av å kunne måle noe slikt, så er konklusjonen at det er overveldende sannsynlighet for at dette faktisk er et sakshavari. Det å trekke denne konklusjon er ikke et nederlag, eller en skam, det er en styrke. Dersom konklusjonen mot formodning skulle bli en annen, vil nok jeg oppfatte det slik at her har samfunnet gått glipp av betydelige muligheter for læring og forbedring. Vi må heve oss over den biologiske impulsen å betrakte havariet som «en ripe i lakken», og la det bli styrende for enda en meningsløs dekkoperasjon.

Sakshavari 2: Hvordan kunne det gå så galt?

Dersom vi først kommer hit, er det mye dyp lærdom å høste. Et vesentlig spørsmål er om man kunne ha avslørt havariet allerede under rettsprosessene i 2001. Min hypotese er at det kunne og burde man ha gjort. Retten fikk seg forelagt to sterke tekniske bevis som motsa hverandre. Dette burde fått noen og enhver til å heve øyebrynene. Det skjedde ikke. Hvorfor? Her er det enkle resonnementet som kunne ha snudd utviklingen den gang: Dersom den mest nærliggende hypotesen som følger av mobil-beviset – at Kristiansen ikke var på åstedet- må avvises, er man avhengig av å finne alternative hypoteser som forklarer mobilbeviset. Resonnementet her er å forstå at dersom alternativ-hypoteser ikke lar seg etablere, så blir konklusjonen stående: Kristiansen kan ikke ha vært på åstedet. Det som «er nytt» i min modell er forsøke på å estimere sannsynligheter på et sett av hypoteser som dekker mulighetsrommet for forklaring av mobilhypotesen. For da kan man forholde seg til dette rent matematisk. Vi innser at det totale bevisbildet mot Kristiansen aldri kan estimeres høyere enn estimatet av eventuelle hjelpehypoteser. Dersom man kom opp med én alternativ hypotese som er like plausibel som hoved-hypotesen, så snakker vi om en 50/50-prosents fordeling. Det er langt under kravet som skal til for å dømme en person i en slik sak. Kravet er at, for å dømme en person i en straffesak, så snakker vi om estimater fra 99% og oppover.

Poenget er at mobilbeviset i seg selv, skaper så stor tvil i saken at Kristiansen ikke burde blitt dømt.

I min modell, så har jeg konstruert opp flere alternative hjelpehypoteser i et forsøk på å forklare mobilbeviset med utgangspunkt i at Kristiansen var på åstedet. Ingenting av det jeg har kommet opp med er i nærheten av å forklare mobilbeviset på noen troverdig måte.

Jeg tenker at dette kunne og burde man ha sett allerede i første rettsinstans. Det skjedde altså ikke. Det er det som er sakshavariet, og det er det som bør studeres. Kanskje kan man høste lærepunkter av det.

Jeg tenker at årsaken til havariet er kompleks og sammensatt. Det er jo dette man burde hatt en havarikommisjon for å sett på. Jeg mener det er verdt investeringen fordi vi her sannsynligvis kan utvikle innsikt som gjør at vi innretter oss slik at det har en forebyggende effekt. I denne saken er konsekvensene av å bomme meget store. Det mest synlige er jo at vi har hatt en person sittende i fengsel i 21 år. Men det færre tenker på er at denne dommen også kan ha skapt en blindhet for risikoen rundt Jan Helge Andersen. Dette kommer jeg tilbake til. Her er min liste av hypoteser på hva som medførte havariet i denne prosessen:

Mislighold av DNA-beviset
DNA-beviset var avgjørende for at prosessen tok den retningen som den gjorde. DNA-bevis er generelt sterke tekniske bevis. Dette omdømmet var der allerede i 2000. Det var jo dette som utvetydig felte Jan Helge Andersen. Discovery-dokumentaren om saken beskriver at sakkyndige fra rettsmedisinsk institutt hadde en uheldig rolle i måten bevisene ble presentert på i retten. Da politiet gikk offentlig ut og knyttet Kristiansen til saken, var det på basis av en foreløpig rapport fra et spansk laboratorium. Rapporten beskrev utslag på mannlige DNA-fragmenter som ikke kunne stamme fra Andersen, men som passet med Kristiansen. Dette medførte en konklusjon om at det måtte ha vært to gjerningsmenn involvert. Denne konklusjonen stod svakt allerede da. Men det ser ut som at den usikkerheten som fulgte med dette verken ble kommunisert av daværende sakkyndige fra RMI eller fra politiet. Det var dette som utløste utsagnet om at «Dersom det ikke var Kristiansen, hvem andre skulle det være?». DNA-beviset er evaluert her. Det kritikkverdige her er at usikkerheten rundt beviset ikke ble kommunisert inn i rettsprosessen. Her kan man bare spekulere på årsaker. Jeg tenker at det å ha den rollen å servere det avgjørende fellende bevis, er en kraftig sosial stimulans. Fristelsen til å servere «Det gode budskap», kan dermed ha vært en medvirkende årsak til at budskapet nok har gjennomgått en form for tilpasning. Dette er en mulighet som får forsterket sannsynlighet gjennom det faktum at prøvene fremstår å ha blitt underslått ved forespørsel i 2010, da man ønsket en ny testing. Vedkommende sakkyndige var da direktør ved RMI. Etter at hun forsvant ut og Ole Gunnar Ballo overtok, viste det seg at prøvene eksisterte likevel.
En annen spekulasjon er at usikkerheten kan ha forsvunnet i en form for vekselvirkning mellom politietterforskere og RMI. Dette er noe av det samme. Men politiet kan allerede på dette stadium ha vært så langt inn i sitt tunnelsyn at det smittet over på samhandling mellom RMI og etterforskningsmiljøet.
Tunnelsyn i politietterforskningen
Les gjerne dette innlegget om den konkrete politietterforskningen, med innblikk i hvordan politiet tenkte og hvordan dette ledet dem inn i tunnelsynet.
Det er viktig å påpeke at politiet har lagt om sine etterforskningsmetoder siden den gang. Eldre metoder har fungert hypotesebekreftende. Selv om vi finner mye bra politiarbeid i denne saken, så er det selvsagt også begått en del tabber. Tunnelsynet handler om at venneparet Kristiansen og Andersen ble sett på under ett. Dette leder blant annet til at Andersen, av politiet, ble sporet inn på muligheten for ansvarsfraskrivelse gjennom å lyve mest mulig på Kristiansen. Og her ble han hele veien støttet og hjulpet frem. Dette må sees i sammenheng med at Andersen fremstår med det jeg oppfatter som høy manipulasjonskompetanse.
Demoniseringen av Kristiansen
Kristiansen var diagnostisert med ADHD, og hadde i tillegg forgrepet seg mot en småjente i nabolaget. Det som er verdt å påpeke her, er at mindre sedelighetsproblematikk var ingredienser både i Fritz Moen-saken, Birgitte Tengs-saken, den danske saken mot Erik Solbakke Hansen og ikke minst den svenske saken mot Thomas Quick. Jeg har den hypotesen at sedelighetsproblematikk er så stigmatisert at det er egnet til å spore av denne type saker. Det faktum at Kristiansen innrømte et slikt forhold, fikk media til å gå amok, og kappes om å skape et monster av ham. Og selvsagt, vil man, i livet til en ADHD-preget gutt finne nok til å kunne lage tendensiøse sammenstillinger. Dette blir en del av bildet. Men jeg tenker at selv profesjonelle kan bli påvirket av dette. Da er veien kort inn i bekreftelsesfelle og tunnelsyn.
Andersens manipulasjonskompetanse
Andersen beskrives som en person som alltid snakker med et smil om munnen. Akkurat denne evnen inngår nok som ingrediens i evnen til å utstråle sjarme. Og nettopp sjarme er en viktig forutsetning for å kunne utvikle manipulasjonskompetanse. Vi ser et helt klart mønster i at Andersen konsekvent forsøker å lyve seg selv mest mulig bort fra ugjerninger og ansvar. En god sammenfatning av dette finner du her.
En god manipulator klarer å fordreie historien akkurat så mye som skal til for å oppnå et formål. Da handler det om å kunne lyve akkurat der det er nødvendig og helst på en måte som er umulig å verifisere. Dette har jeg beskrevet her. Når jeg ser på beskrivelsene av Andersens fremstillinger, så tenker jeg at han ikke nødvendigvis er veldig høykompetent på dette området. For eksempel er fremstillingen om at han denne dagen skulle ut og trene med HV, noe han fortalte både foreldrene, Kristiansen og til slutt politiet, er jo noe som er veldig lett verifiserbart. Hadde HV trening med oppmøte utenfor Baneheia denne ettermiddagen? Det var jo med denne forklaringen at Andersen snakket seg inn i saken. Det som er det mest påfallende i dette er at denne fremstillingen ble servert til foreldrene før ugjerningene fant sted. Og jeg synes det er svært merkelig at politiet ikke tok dette som den klare indikasjonen det er, på at Andersen faktisk hadde lysskye planer denne dagen. Hypotesen er at politiet overser dette, i sin iver etter å få Kristiansen knyttet opp mot saken.
Vi får altså en kombinasjon av politiets motiv for å få Kristiansen-hypotesen til å passe, og Andersens kreative bortforklaringer. Og dette skaper sannsynligvis en grunnmentalitet som får en svært skadelig effekt på etterforskningen. For gang på gang så kan det ser ut som at manipulasjonen muliggjøres av politiets sterke ønske om å få dette til å passe inn. Og her går de svært langt i forsøket på å få dette til. Når Andersen høster beskrivelser som «troverdig» og med «fotografisk hukommelse», så må dette psykologisk forstås som rettferdiggjøringer egnet for å kunne koble fra det kritiske blikk som burde ha vært der.
Forklaringen på denne type mekanismer er ikke ukjent i akademiske kretser. Dette kan være en manifestasjon av det som kalles for gruppetenkning, noe som igjen forrykker nøytraliteten og skaper bias. Mine forslag til mekanismer som innvirker på dette er det jeg kaller for alliansesignalisering og tenkesurfing.
Jeg vil også nevne enda en variant, som jeg tror kan slå inn her. Det er det jeg kaller for å bil «sosialt investert». Dette er også en kjent effekt innenfor psykologien. Er man med på noe som er omstridt og som kanskje medfører store konsekvenser, så blir man sosialt investert. Det vil si man tenderer til å gå i forsvarsposisjon og bli hypotesebekreftende.
Det som kanskje er mest forbløffende opp i det hele er i hvilken grad Andersen klarte å overbevise sakkyndige om sin troverdighet. Se gjerne intervjuene med sakkyndige Bakke i Discovery-dokumentaren. Gitt at dette faktisk er et sakshavari, så blir spørsmålet om usikkerhet rundt denne type sakkyndige-vurdering et brennhett tema. Her problematiserer jeg psykologien, og her problematiserer jeg sakkyndigrollen.
For å oppsummere så har vi altså flere forhold som skaper kulturell latens for at prosessen forlater sin nøytralitet. Vi har et menneske med egenskaper og historikk som utgjør sårbarhet for demonisering. Så har vi en aktør med god manipulasjonskompetanse. Så har vi offentlige etater som mangler forebygging mot psykososiale patologier som undergraver rasjonalitet og kritisk tenkning. Samlet slett sett skaper dette latens for sakshavari.

Hva kan vi lære?

Man kunne jo dagdrømme om at konklusjonen i denne saken blir erkjennelse av sakshavari, med tilhørende innsats i form av havarikommisjon og ikke minst det som kan kalles humankritisk forskning på sosiale prosesser. Da tenker jeg en forskning som mer enn sosialpsykologien er fokusert på kulturell helse og utvikling av patologiske tilstander i sosiale prosesser.

Da handler det jo om å forebygge på basis av kunnskap og forståelse av svakhetene i sosiale prosesser, sett opp mot kulturell stabilitet, bærekraft og ikke minst den moralske siden av dette. Den åpenbare uretten i denne saken er jo at Kristiansen har fått ødelagt store deler av sitt liv. Det lar seg neppe kompensere med noen titalls millioner i erstatning.

Men her andre konsekvenser i dette som er verdt å merke seg. Problemet her er den risikoen som ligger i at Jan Helge Andersen er feilvurdert. Det innebærer muligheten for at behandlingen av ham, ikke adresserer den egentlige risikoen. I tillegg fikk han ikke forvarings-dom. Dette er jo en innretning som er til, for personer som kan være farlige. Poenget er ikke her om det har skjedd noe eller ikke. En fyllekjører kan nok unnskylde seg i retten med at «alt gikk jo bra», men det rettslige standardsvaret på dette handler om «Den risikoen du utsatte deg selv og andre for». Det å handtere Andersen med utgangspunkt i feil virkelighetsforståelse handler om at resultatet blir tilfeldig. Konklusjonen er altså at rettsvesenet på irrasjonelt grunnlag har utsatt samfunnet for risiko. Dette er en konsekvens, og den tenker jeg er svært alvorlig.

En annen hypotese jeg har er at juristers faglige evne til å analysere sakskomplekser faktisk kan være svakere enn vi liker å tro. Det fremstår som om at det er stor forskjell på jurister. Det i seg selv antyder faglige mangler på dette området.

Kan det være slik at «faget» bærer på «lik i lasten» av århundrer av tradisjoner på området? Det å ha glippet på akkurat den logikken jeg presenterer rundt mobil-beviset i denne saken, er noe som forundrer meg. Det som kanskje forundrer mest, er jo John Christian Eldens kommentar til mobilbeviset (episode 5 i Discovery-dokumentaren):

I mange saker tidligere, så har man automatisk lagt utskrifter fra Telenor til grunn. Påtalemyndighetene har hele tiden hevdet at dette er kron-bevis, at de er umanipulerbare, at det må være sannheten. Det er jo litt påtagelig da at når man første gang får bevis som taler for en tiltalt, som utelukker, ja da stoler påtalemyndigheten ikke lengre på det, da vil man bringe inn tvil.

Det dette antyder er at ellers like bevistyper faktisk behandles vilkårlig i norske rettsprosesser. Dersom dette skjer, åpner det for sosialt spill, manipulasjon og vilkårlighet i rettsprosessen. Dette er absolutt ikke noe man kan ha hengende ved seg i en sivilisert rettsstat. Det er åpenbart at dersom man skulle peke på forskjeller mellom en «banan-republikk» og et seriøst demokrati, så er sannsynligvis rettssystemet noe av det første man ser på. Dersom dette er prosesser som er manipulerbare, basert på retorikk, manipulasjon og vilkårlighet, så tenker jeg at det ikke tegner godt for tilstanden til denne statsmakten.

Vårt rettssystem er betegnet som en av de beste i verden. Det kan jo godt være. Men mange av oss har etter hvert fått opp øynene for svakheter i systemet. Norge har blitt dømt i EMK og fått påpekninger, blant annet i barnevernssaker, men også for urimelig bruk av isolasjon.
Men uansett så tenker jeg at det å fremstå som en av «de beste i verden» også kan bli en sovepute. Hypotesen er at systemene ser gode ut på papiret, men at man må ned og oppleve systemet fra «nedsiden» for å kjenne på den egentlige tilstanden.

Mye av min filosofi i løpet av de siste 20 årene har sentrert seg mer og mer rundt tematikken rundt det som kan kalles for patologiske sosiale prosesser. Jeg har blitt overrasket etter å ha sett en del rettsprosesser på nært hold. Det jeg er overrasket over, er i hvilken grad manipulasjon, sosialt spill og vilkårlighet har fått spille inn på dette. Et annet overraskende mønster, er den blindheten som ser ut til å eksistere når man betrakter systemet fra et elitistisk / teoretisk synspunkt. Baneheia-saken har dessverre forsterket dette inntrykket. Og jeg håper at den nåværende prosessen faktisk lander på en oppriktig erkjennelse på at her har det gått galt. Det er først da man kan øyne håp om forbedring.

Min plan for fremtidens blogging er uansett å fokusere mer på denne type problemstillinger.

Baneheia-dommen var en grov feil

Jeg har modellert saken og beregnet at sannsynligheten for at dommen var feil, nærmer seg hundre prosent. Hva kan ha gått feil i to rettsinstanser?

Herved lanserer jeg bruk av teknologi og nye teknikker for å analysere denne type sakskompleks, nemlig bruk av sannsynlighetsmodeller med tilhørende matematikk for å beregne det mest sannsynlige scenario i en slik sak. Jeg har brukt tilgjengelig materiale fra tilgjengelig offentlige kilder, og forsøkt å fange opp essensen i saken, og deretter strukturert dette i en modell, som brukes til sannsynlighets-estimater.

Selve modellen og analysen har jeg lagt ut her. Resultatet viser en overveldende overvekt for at Kristiansen er uskyldig dømt, og at Andersen begikk ugjerningene på egen hånd. Modellen kan selvsagt gjennomgås og kritiseres og man kan være uenig. Poenget med å vise en slik modell er ikke selve Baneheia-saken, men å lansere en type fremgangsmåte som kan bli mer fruktbar i slike saker.

Akkurat denne saken ble valgt ut som eksempel, fordi det finnes mye materiale om den. Uenigheten er stor og akkurat i disse dager er den aktuell fordi Viggo Kristiansen får saken sin opp igjen. Blir han frikjent står vi overfor den største og verste retts-skandalen i norsk historie.

Men litt angrer jeg, for det har vært en grusom forferdelig sak å sette seg inn i. Det var ikke til å unngå å snuble inn i detaljer, og jeg må innrømme dette tok på nattesøvnen min, når det stod på som verst.

Jeg kan godt skjønne de som ønsker ro i saken og at man kan legge den bak seg. Men det forutsetter at politi og rettsapparat fungerer på en faglig forsvarlig måte. Og her er mye bra politiarbeid i denne saken, men her er også begått tabber og prosessen ser ut til delvis å ha sporet av. Dersom det har gått galt, så handler det ikke bare den store tragedien det er at noen blir uskyldig dømt, men også om forebygging. En feilbedømmelse av Jan Helge Andersen utgjør i seg selv en risiko. Tenk over hvilken person vi har med å gjøre, dersom det virkelig var slik at han begikk ugjerningen alene, denne skjebnesvangre fredagen i 2000, og i tillegg fikk overdratt mesteparten av skylden på en uskyldig bestekamerat, og i tillegg maktet å lure både politi, sakkyndige og hele rettsapparatet.

Den modellen jeg har bygget opp, er ikke noe fasitsvar med to streker under. Mitt anliggende, handler om tvil på om jurister og etterforskere besitter de beste verktøy for å analysere sakskomplekser av et slikt omfang, på en faglig forsvarlig måte.
Her må jeg skynde meg å si at norsk politi har gjennomgått store reformer siden den tid. Og norsk rettsvesen er kjent som blant de beste i verden. Så det er all grunn til å anta at mye går riktig i norske rettsaler i dag.

Samtidig konstaterer jeg at en slik sak som denne, hvor det har blitt gitt seks avslag på gjenopptakelse burde få oss til å stusse. Man bruker år og måneder på å analysere saken og så konkludere negativt. Jeg spekulerer på hva som er fremgangsmåten og avveiningene her. Jeg er nysgjerrig på hva som egentlig skjer på innsiden av slike prosesser.

Så er det slik at jeg i andre sammenhenger har utviklet noen teknikker for å estimere sannsynligheter i sakskomplekser. Teknikken er på langt nær ferdigutviklet. Jeg vil med dette bare påpeke at det faktisk kan gå an å nærme seg slike sakskomplekser på en mer systematisk og helhetlig måte, som sikrer oss mer mot forglemmelser, bias eller for smalt fokus, eller rett og slett retorikk og sosialt spill.

Vi må ha på plass faglig forsvarlige teknikker, som tar høyde for og kompenserer de svakheter vi alle mennesker har, når vi utfordres på sakskomplekser som krever mer enn enkle en-stegs slutninger.

Jeg nevnte sosialt spill. De siste årene har mitt hobby-filosofiske fokus fokusert mer og mer på dynamikken i sosiale prosesser. Det har etter hvert gått opp for meg at den negative innflytelsen slike prosesser har på våre analytiske kapasiteter, ofte kan være formidabel.
Mitt forslag til svar på mysteriet hvordan høyt kompetente, intelligente mennesker kan bli dratt med i slike feller, handler om nettopp sosiale prosesser. Jeg har vært inne på noe av kjernen i dette i denne bloggen. Og selvsagt er dette fenomener man har kjent til lenge. Se for eksempel her.

I innledningen til modell-beskrivelsen nevner jeg en annen hypotese, også basert på sosialt spill, men litt på siden av slike gruppetenknings-mekanismer. Da handler det om forvaltningen av rettsvesenets legitimitet i befolkningen. For denne legitimiteten funderes kanskje bevisst på å skape et inntrykk av høy faglig integritet med tilhørende nærmest ufeilbarlighet. Hypoteser av typen «spill for galleriet» blir fort nærliggende, når man registrerer den høye terskelen for gjenopptakelse av saker, og grunngivingen for dette: «ingen nye bevis». Dette signaliserer jo indirekte at retten ikke kan gjøre feilvurderinger av foreliggende bevisbilde. Dette gir igjen inntrykk av at, gitt bevisbildet, så har man metoder for å trekke entydige faglige slutninger ut av dette, og komme til «riktig konklusjon».
Min mistanke går i retningen av at vekten er større på det «å fremstå som» enn på å etterstrebe den gullstandarden på faglig integritet som dette krever. Og, som jeg nevner, kan det være en grunn til det. Grunnen kan være at den reelle usikkerheten i mange saker kan være så høy, at den fordekkes for å opprettholde det nødvendige antall domfellelser til å kunne oppnå den preventive effekten som hele systemet er ment å ha.
Forbedret metodikk for systematisk analyse av sakskomplekset har potensiale til å undergrave dette. Dette er ikke fordi slike metoder vil gi oss lettere tilgang til riktigere konklusjoner, men heller at usikkerheten rundt de faktiske forhold blir synligere. Og det passer dårlig med den dikotomiske tenkningen rundt «skyldig eller ikke skyldig». For det heter jo «bevist utenfor enhver rimelig tvil». En riktigere analysemetode vil synliggjøre tvil på en systematisk måte. Det fordrer at man må rekonstruere hvordan man skal forholde seg til det. Med andre ord en revolusjon opp mot nåværende rettstenkning. Det er neppe realistisk, men det forhindrer ikke at fritt tenkende overkreative som meg, spekulerer i hvordan akkurat det kunne ha vært innrettet. Det har jeg gjort her. Men jeg på langt nær ferdigtenkt på området.

Når det gjelder Baneheia-saken så ble jeg litt skuffet over at modellen ikke bedre demonstrerte slik usikkerhet. Men egentlig handler jo det om at Jan Helge Andersen, både har innrømmet, og knyttes til ugjerningen via teknisk entydig DNA-bevis. Det er også hevet over enhver tvil at han lyver for å unndra seg ansvar. Spørsmålet er hvor stort omfanget på løgnen er. Her kommer DNA-beiset inn, som skulle sette den grensen.

Hovedproblemet for rettsprosessen er at man fikk seg forelagt to motstridende tekniske bevis. Her måtte mobil-beviset vike. Konklusjonen på min analyse er at dette med nesten hundre prosent sikkerhet var feil. For mobilbeviset er langt sterkere enn DNA-beviset.

En vesentlig refleksjon er at ethvert kvalitetssikringssystem er basert på muligheten til å kunne erkjenne feil. Uten at man erkjenner feil, hvordan kan man da lære og forbedre? Derfor er det vesentlig at man i alle slike prosesser har innebygde mekanismer for å kunne få feilene frem i lyset, ikke for å «finne den skyldige» men for å lære. Dette er forskjellen på æres-kultur og lærekultur. I skrivende stund har vi gående en kommisjon for å avdekke feil og mangler i håndteringen av Covid19. Den er nedsatt av regjeringen selv. Og det står det respekt av. Slike prosesser går aldri feilfritt, og selv den beste begår tabber og feil. Vi innser at dersom klandre-tendensene får overtaket, så blir det kontra-produktivt fordi det skaper motiver for å dekke over eller forhindre kritisk søkelys på det som har skjedd. Den beste politikeren er den som vedgår feil, og byr på seg selv for å dele lærepunktene.

Vi innser at rettsvesenet har en kultur for «skyld og uskyld». Det har kanskje bygget seg inn i kulturen, på den måten at man aldri erkjenner sakshavari. Dermed glipper man på den læringen som kunne vært høstet av slike prosesser.
Jeg håper på at Viggo Kristiansen frikjennes i denne saken. Da er det ikke bare for Kristiansens del, men også for samfunnet. For det vil fremtvinge alle de mange spørsmålene som kommer i kjølvannet av hvorfor dette kunne gå så galt. Kanskje vi for en gang skyld kunne høstet og implementert lærepunktene av dette. For det er vel ingen som tror at systemet ikke kan bli bedre.