Author: Runar Wessel

Spørsmål om guders eksistens er fakta-spørsmål. Metoden som brukes er erkjennelse. Resultatet av erkjennelse påvirkes ikke av valg, men av evidens. Moral handler derimot om verdispørsmål. De moralske utfordringer som ateismen medfører kan dermed ikke anvendes som argument mot ateisme i seg selv. Hva gjør man da når troen svikter?

I debatter mellom kristne og ateister dukker ofte moral-kortet opp. Det er hovedtema i denne debatten mellom Sam Harris og William Lane Craig. Det er denne moralske utforingen som er tema i denne blogposten, men la meg først si litt om min ateisme. Først og fremst snakker jeg selvsagt ikke på vegne av alle ateister. Ateister er sannsynligvis like mangfoldige som alle andre.

Rent filosofisk vil jeg kalle meg for agnostiker. Det har jo hendt at diskusjoner oss vantro imellom går skyhøyt på distinksjonen mellom ateisme og agnostisisme. Men jeg har jo hørt selv hardbarkede artister som Richard Dawkins uttrykke at det er umulig å bevise at Gud ikke eksisterer.

Min måte å tenke om erkjennelse på, gjør meg ydmyk. Vår evne til erkjennelse er både usikker, og har potensiale i seg til å føre oss langt ut på viddene. Det er også en erkjennelse. Og den kan jo sitte langt inne hos noen. For vi vil jo så gjerne være sikker i vår sak.

Jeg uttrykker all mulig respekt for troende mennesker. Jeg har sluttet å innbille meg at jeg er ateist, fordi jeg er smartere enn andre, har mer kunnskap enn andre, har bedre holdninger, eller har tenkt mer enn de fleste.

Jeg tenker slik at det å tro på noe, betyr at forestillingen er så sterk, så virkelighetsnær at den påvirker mine handlinger og beslutninger. En som tror på Gud, tar hensyn til dette når han styrer sitt liv.

Dessverre kan jeg ikke skryte av å ha utviklet så høy tillit til noen religion. Ingen forestillinger, hverken om guder eller overnaturlige ting har nådd så høyt opp på tillitsskalaen min at jeg lar det påvirke styringen av mitt liv. For meg er det å tro, ikke et verb, men en tilstand. Man erverver seg en tro, man har en tro. Jeg kan beskrives som et menneske som mangler denne evnen. Jeg har ingen tro på gudsforestillinger, og det gjør meg i praksis til ateist. Det er forskjellig fra det å aktivt tro at Gud ikke eksisterer, som jo mer handler om en filosofisk posisjon hvor man tillegger seg selv så mye dømmekraft at man kan bedømme slike spørsmål med absolutt sikkerhet.

Så til moralspørsmålet. Det er kanskje best formulert av Dr. William L. Craig i dette innlegget. Om jeg skulle prøve å formulere det med egne ord, så er det ikke slik med verdier som det er med erkjennelse. Dersom du og jeg er uenige om et fakta-spørsmål, har vi mulighet til en felles referanseramme utenfor mennesket selv. Det er empirien. Det er jo dette vitenskapen har rendyrket. Vi observerer, måler, resonnerer, drar delkonklusjoner, og kommer sågar noen ganger til konklusjoner. Kanskje kan vi kalle det for mellommennskelig triangulering. Se på det som en trekant, hvor du og jeg representerer to av punktene, og det tredje refererer noe utenfor oss selv, og som kan regulere vår felles forståelse. Dette kan vi gjøre som en fellesmenneskelig prosess, uavhengig av kultur, med kun den ene forutsetningen at vi anerkjenner den felles menneskelige referanserammen som empirien utgjør.

Men, når vi så kommer til moral, hva skal vi da bruke? For erkjennelsens referanseramme er verdifri. Moral handler om verdier. Vi kan ikke observere eller resonnere oss frem til verdier.

Det er her Dr. Craig kommer med den velkjente løsningen, nemlig at Gud er denne referanserammen. Når du og jeg er uenige om moralske spørsmål, så kan vi begge referere til noe utenfor oss selv, utenfor mennesket, nemlig Gud, og la guden fungere som den absolutte moralske autoritet. Vi har fått en moralsk mellommenneskelig triangulering. Dermed er moralen reddet.

Men når man først bare er ateist, så eksisterer jo ikke denne løsningen. Hva gjør man da? Det er som å oppdage at man har rodd så langt ut at man ikke lengre ser land, eller at man er midt i ørkenen og oppdager at kompasset ikke virker. Man kan ikke si at dette er gale konklusjoner fordi de medfører risiko for at vi aldri kommer hjem. Et ødelagt kompass, er et ødelagt kompass. Så hva gjør vi med det?

Om vi virkelig havnet i ørkenen uten kompass, så virker jo situasjonen temmelig håpløs, men de færreste av oss ville vel ha gitt umiddelbart opp. Det er her mitt livsmotto kommer til anvendelse:

Vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det.

Og det kan redde oss: vi har stjernehimmelen, vi har en klokke, vi har solen og vi har kanskje et kart. Vel, det kan bli en slags redning.

Det beste eksemplet jeg har på en reell situasjon som dette er Apollo 13. Karbonfiltrene var designet for to personer, ikke tre. Hva gjør man da? Vel man gav ikke opp. Jeg glemmer ikke scenen fra filmen hvor NASA måtte komme opp med en løsning veldig fort. Det var snakk om timer, før astronautene ville bli forgiftet. Hva gjør de? De lager en liste over alt som er tilgjengelig, og som kanskje kan brukes: sokker, tape, papp, plastikkdingser av forskjellig slag osv. Ingen av disse delene var designet med tanke på karbonfiltre. Men «Man tar det man har og gjør det beste ut av det». Så de fant en løsning. Og astronautene kom trygt tilbake til jorden.

Noen ganger er ikke verden ideell. Noen ganger må vi tenke ut av boksen, ikke fordi vi skulle ønske det var slik, men rett og slett for at det er sånn det er akkurat nå.

Jeg er ateist, det er tilstanden, så hva gjør jeg med Dr. Craigs moralske problem?

En mulig løsning er jo å late som om Gud eksisterer. Altså, jeg tror ikke på Gud, men bifaller ideen om Gud, fordi den skaper det kollektive sentrum som skal til for å kunne skape et samfunn, en sivilisasjon. Denne posisjonen kalles for pragmatisme. Vår tids mest synlige eksponent for denne tilnærmingen er den kjente psykologiprofessoren Jordan Peterson. Det er en posisjon jeg har en viss sans for. Petersen regner seg selv som troende, med hovedvekt på det kristne. Men når du hører ham snakke så oppdager du raskt at troen aldri kommer i veien for forskning, vitenskap og psykologi. Peterson er darwinist, og kalkulerer med alle de skavanker og rariteter vi mennesker har pådratt oss gjennom utallige generasjoner med evolusjon. Han benytter den kjente sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jungs teori om arketyper, som forklaringsmodell på hvordan religiøse dogmer har utviklet seg og blitt formet til noe som berører oss alle og som vi kjenner oss igjen i.
Den kjente historikeren Yuval Noah Harari hevder at mennesket er i behov av kollektive fiktive fortellinger og forestillinger, for å kunne fungere i så store tall, at vi klarer å danne samfunn, og sivilisasjon.
Så da kan man selvsagt si det slik, at ja vi holder oss med en kollektiv samlende fortelling, ikke fordi den er sann men fordi den fungerer.

Om jeg skal kritisere dette, så vil jeg påpeke at slike kollektive fortellinger, fungerer som all annen medisin: Det hjelper for noe, men har også bivirkninger. Først vil jeg stille spørsmålstegn ved om en slik fortelling kan fungere selv om jeg egentlig ikke tror på den. Det er ikke et spørsmål jeg har noe bombastisk svar på, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det er noe falskt ved det hele. Det er som om når guttungen oppdager at Julenissen ikke finnes, og ser på oss med granskende blikk. Hva mer er det vi har diktet opp, og lurer folk med? Særlig stort blir dette problemet når vi, med utgangspunkt i dette, begynner å forfekte moral og moralske plikter. Moralske plikter basert på noe som egentlig er … eh løgn? Det er noe vi påstår fordi det fungerer. Hva annet er det vi driver og påstår fordi det fungerer? Fungerer for hvem? Diktatoren? En ting som er åpenbart er at en slik pragmatisk strategi absolutt ikke ville nådd opp i Dr. Craigs tankeunivers. Kanskje virker det forskjellig fra person til person. Det er bare å se seg rundt. Det er spesielt to bivirkninger jeg er redd for. Det ene er det fenomenet jeg kaller for å bli bergtatt av forestillingen. Det betyr at historien, ikke bare oppfattes som sann, men også altoppslukende. Det skaper fanatikere som kan gå til drastiske skritt for å «omvende verden». Og dette går i tospann med en annen gruppe, nemlig alfa-mennesket, som alltid vet å ta tak i slike historier, vulgarisere dem og tilpasse dem sitt eget maktspill.

Poenget er at pragmatisme utgjør akkurat samme risiko for bivirkninger som religion. Og, om vi skal være ærlig så ender jo dette opp som religion. Det vil alltid være bare et mindretall, gjerne innenfor akademia, som er reelle pragmatikere på området. I den grad et blir avslørt, så blir det jo skandale.

Sam Harris er (nesten) ikke pragmatiker. Han forsøker seg på å koble moralen til vitenskapen. Jeg er blant dem som hevder at det kan være vanskelig, nettopp av de grunnene jeg allerede har nevnt. Vitenskapen befatter seg med fakta-spørsmål. Hvordan kan man da bygge bro over til verdispørsmål? Man kan ikke gjøre det uten å gjøre et hopp fra er til bør. Dr. Craig påpeker dette, og jeg har tatt for meg dette problemet her. Jeg synes Harris gjør en god jobb i å forsvare sin posisjon. For det skal jo bare et lite hopp fra er til bør til før man er i gang. Harris snakker om «well being». Jeg oversetter det med god livskvalitet. Ingen vitenskap kan objektivt si at det er det vi bør streve etter. Men når vi først har dette på plass, så kan jo både livskvalitet og strategier for å komme dit, undersøkes vitenskapelig. Og, i den grad vi alle tilslutter oss et fellesmenneskelig prosjekt for god livskvalitet for alle, så kan jo vi objektivt snakke om hvilke veier som fører frem, og hvilke som ikke gjør det. Jeg har vært en del i debatter med objektivister, som jeg mener enten er blind for «det lille hoppet», eller rett og slett definerer det som objektivt. Jeg vil hevde at det ikke er det. Det er også en av grunnene til at jeg kaller meg for subjektivist. Her er et tankeeksperiment som utfordrer akkurat dette. Uansett så imponerer det åpenbart ikke Dr. Craig, som jo i all hovedsak bruker det meste av sin tid til å angripe akkurat denne svakheten.

Sam Harris binder seg til masten ved å hevde eksistensen av objektiv moral. Jeg tenker at på samme måte som fri vilje er en illusjon, så er forestillingen om objektiv moral en illusjon. Alt dette henger sammen i Dr. Craigs tankeunivers. Guds eksistens, fri vilje og objektiv moral er tre påler som støtter hverandre opp, og som til sammen danner det tankesystem som tryller frem den moralske funksjon i våre samfunn. Faller en av disse, så faller alle. Fri vilje har jeg tatt for meg her. Guds eksistens snakker jeg om her. Og her snakker jeg om absolutt moral.

Om jeg skulle ha debattert dette med en slik størrelse som Dr. Craig, så har han jo også rett i at jeg, fordi jeg er ateist, ikke kan ha utgangspunkt i noe annet enn det som faller innenfor «det naturlige», gjerne avgrenset av vitenskapelig erkjennelse. Her er det ingenting åndelig, transcendent eller overnaturlig som kunne hjelpe meg på vei.

Spørsmålet er om man klarer å finne moralens basis innenfor det som da blir igjen. Og, her innrømmer jeg at det ikke er mulig å få til dette på samme måte som Dr. Craigs gudehypotese. Samtidig får jeg jo den utfordringen å måtte forklare hvordan moral i det hele tatt kan eksistere, med utgangspunkt i en natur, som åpenbart er amoralsk, og en evolusjonsprosess som åpenbart er avhengig av lidelse og død, for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan i all verden kan såkalte høymoralske standarder ha oppstått fra det absolutte moralske vakuum som naturen i seg selv utgjør?

Mine tanker om dette blir selvsagt avgrensede, skrøpelig og spekulative, opp mot alle vitenskapelige og filosofiske standarder. Her må man ty til, både definisjoner og mange spekulative hypotester som dekker opp for de mange hull som vitenskapen pr. nå ikke klarer å dekke opp. Men vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

En vesentlig forskjell på meg og Dr. Craig vil kanskje koke ned til synet på verditeori. Hva er verdier? Hvilken funksjon har de? Hvor kommer de fra? Måten jeg tenker verdi på er at verdier har utgangspunkt i subjektet. Uten subjektet er verdibegrepet uten mening. Det går greit å tenke seg et livløst univers, uten subjekter. Det er bare noe som er der, noe materielt; en virkelighet uavhengig av meg eller hvilket som helst annet subjekt. Det er denne egenskapen ved det materielle, som gjør det så pass nærliggende å forestille seg at dette er noe objektivt. Verdier har ingen plass i dette før subjektet kommer på banen. Det er fordi en vesentlig del av det å være et subjekt er å kunne ta beslutninger. Og beslutninger forutsetter evnen til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Det er det som gjør at subjektet kan oppfatte noe som verdifullt.

Jeg tenker at moralsk tenkning blir meningsløs uten at vi har denne evnen i bunnen; evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Dette står i nær tilknytning det komplekse informasjonssystemet som hele vår organisme utgjør. Selvkopierende kjemiske systemer, som bare flyter rundt og er fullstendig prisgitt sine omgivelser, har bare begrenset potensiale for kompleksitet. Slik kan nok livet ha begynt, men det er åpenbart at kjemiske systemer som begynner å oppføre seg «strategisk» og på den måten sprer sine kopier bedre enn de passive, vil hope seg opp i den sorteringsprosessen som det naturlige utvalg utgjør. Det vil si atferd. Først automatresponser, men etter hvert sofistikerte responser, basert på signaler fra omverden, og minnefunksjoner. Vår hjerne er et beslutningsorgan som har tatt denne strategien til det ekstreme.

Men suksess i en biologisk verden, innebærer konkurranse, nullsumspill, utnyttelse og konsumering av hverandre. Det fungerer utmerket helt til det utvikles forskjellige former for samarbeid. I forhold til samarbeid er de egoistiske tilbøyelighetene utilstrekkelige og delvis kontraproduktive. Det meste av samarbeid i naturen er genetisk betinget av nært slektskap. Men så har vi altså fått arter som baserer samarbeidet på flokk og sosialt samspill. Og det er her spenningsforholdet mellom egeninteresse og gruppeinteresse har vokst frem. Vi kjenner det, især fra pattedyrene. For eksempel hunder, delfiner, rotter, sjimpanser eller elefanter. Men hos alle disse artene begrenses samarbeidsevnen av konkret personlig erfaring med hverandre. Jeg tenker at det meste vi har med oss av det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter, er utviklet i slike omgivelser. Det handler om alt fra respekt, høflighet, rettferdighet, stolthet, skam, samvittighet, autoritet, lydighet, osv. alt har utgangspunkt i adapsjoner som er blitt til som følge av en lang biologisk forhistorie som flokkdyr. Evnen til sosial interaksjon begrenes i all hovedsak av kognitiv kapasitet.

Med Homo Sapiens har utviklingen tatt en avstikker inn mot språk, kognitive- og sosiale prosesser. Alt dette henger sammen. Språk gir evne til abstraksjon. Evne til abstraksjon gir språk. Alt dette vekselvirker i noe som en gang ble til et kognitivt våpenkappløp. Det var en slik hjerne, med slike evner til symbolspråk og abstraksjonsevne som gjorde det mulig med en helt ny type virtuelt kulturelt strata, nemlig det jeg kaller for «det sosiale univers». Det sosiale univers består av kollektive kulturelle forestillinger og tenkemåter, såkalte memer. Disse utvikles med de samme darwinistiske mekanismer som det biologiske. Men her har vi altså en grunnbase av menneskehjerner, hvor informasjonsprosessene vokser, utvikler seg og har sin egen form for eksistens, ikke nødvendigvis til vårt beste. Men det er et sidespor, for poenget er at noen av disse prosessene skaper det kulturelt kollektive rom som gjør det mulig for mennesket å skape stadig større sosiale strukturer: familiegrupper, stammer, riker, nasjoner og til slutt sivilisasjoner. I evolusjonært perspektiv har denne utviklingen gått dramatisk fort. Vi har fortsatt villdyret i oss. Den gamle hjernen er der fortsatt. Vi har den nederste delen av hjernen, som minner om krypdyrhjernen. Vi har et mellomlag, tilfelles med pattedyrene, ofte referert som «apehjernen». Det er det limbiske system. Det er her det emosjonelle systemet har sitt opphav. Så har vi hjernebarken, som et lag over der igjen, som er ekstravagant stor hos oss mennesker, og som gir oss vår kognitive kapasitet. Poenget er at mennesket er en art med kraftig mental vokseverk. Selveste naturen har uforvarende satt en splint i vårt sinn, en splint som knuger og forfølger oss dag og natt. Det eneste som kan roe ned villdyret er død, rus, bedøvelse eller en av de mange fantasilandskaper som vår kreative kognitive funksjonalitet er i stand til å fremskaffe. Slik flommer det sosiale univers over av store og små historier. Det er narrativ, som i større eller mindre grad har sin effekt, slik at villdyret går til ro for en stakket stund og gir oss fred. Da sier det seg selv at noen historier har større effekt enn andre. Dette har intet med virkelighet eller sannhet å gjøre, men med den respons historien gir i vårt sinn. Slik raffineres og utvikles slike historier til de blir store byggverk.

Hva er det i Dr. Craigs historie som tilbyr en slik ro? Jeg kan bare spekulere. Det er åpenbart at spenningen mellom egeninteressen og gruppeinteressen alltid er og forblir et hett tema i slike historier. For det er på det rene at den rene egoistiske atferd vil destabilisere sentrale gruppemekanismer så grundig at gruppens eksistens kan bryte sammen. Om mange nok gjør det samme, får vi den berømte naturtilstanden som Thomas Hobbes snakket om. Enhver gruppes stabilitet forutsetter derfor at det finnes kollektive forsvarsmekanismer som motvirker dette. Problemet kan settes på spissen på den måten at enkeltindividets kortsiktige egeninteresse ofte er i konflikt med gruppeinteressen. For enkeltindividet kan dette løses på flere måter: Vi har den moralske strategien, som er å holde seg innenfor gruppenormene. Så har vi et utall av svindlerstrategier hvor enkeltindividet fremstår moralsk, men egentlig ikke er det. Så har vi alfa-strategien, som er å ha så mye makt, at man definerer særrettigheter, eller særregler for seg selv. «Jeg kan ta fra deg, men du kan ikke ta fra meg». Særrettigheter kan også oppnås ved manipulasjon, eller sterk sosial gjennomslagskraft.  Så kan vi selvsagt ha forskjellige varianter av manglende selvkontroll og sosialt selvmord.

Poenget her er at her er et spenningsforhold, og her finnes en rekke veier utenom, hvorav en del representerer regelrett svindel, falskhet, utnyttelse eller hykleri. Ingen av disse vil bli tatt lett på i den grad de gjennomskues. Men det å gjennomskue er også en høyst usikker prosess. Man kan bli feilaktig gjennomskuet, eller oppleve at normene endrer seg over natten, eller at andre regler gjelder for deg enn for naboen. Alle disse spillene faller inn under det moralske domenet. Og de eksisterte lenge før mennesket ble menneske. Derfor er det å fremstå med høy moralsk integritet og det å måtte kunne svare for seg på en overbevisende måte, et vesentlig verktøy for å holde seg sosialt flytende innad i gruppen.

Dr. Craigs problem har kanskje sin rot i dette spillet. Det handler grunnleggende om frykt og trygghet, men også om det å bygge sin moralske kapital så solid at man blir moralsk uangripelig. Drømmen om det etiske grunnfjellet, i form av et moralsk fundament, som er så urokkelig og fast at det det kun er epistemiske prosesser som avdekker dets innhold, gjør det mulig å ta enhver egeninteresse ut av ligningen. Så lange jeg jeg er innenfor denne moralske objektiviteten, er jeg objektivt moralsk uklanderlig. Det er ikke lengre mulig å mistenke min egeninteresse for å ha noe med dette å gjøre. Jeg bare gjør det som påligger meg, opp mot denne absolutte moralske standard. Hvilken trygghet dette må være.

Men kostnaden kan bli formidabel. Det er ingen god ide å undertrykke seg selv på denne måten. Les her om det grå mennesket. Unnskyld meg, men det er slike mekanismer som gjør folkemord mulige. Husk at selve ideen om absolutt objektiv moral, gjør deg selv amoralsk. Enten bedømmer du den moralen som erkjennes, eller du gjør det ikke. Bedømmer du den, så trenger du den ikke, for da vet du jo fra før hva som er godt og ondt. Om du ikke bedømmer den, blir du et lydig redskap for hva som helst. Kan du da virkelig klandre noen for Holocaust?

Det jeg beskriver her er kjernen i min kritikk av ideen om objektiv moral. Selve forestillingen reiser tre grunnleggende problemer: Det ontologiske, det epistemiske og det moralske. Dr. Craigs gudehypotese tilbyr en skinnløsning for det ontologiske problemet, en enda svakere skinnløsning for det epistemiske, problemet. Og her stopper det. For han virker stort sett immun mot det moralske problemet, jeg akkurat har skissert og som jeg regner som hovedproblemet.

Moralen stråler ut ifra ditt eget subjekt. Enhver moralsk innsikt forutsetter et subjekt, fordi det er subjektet som er moralens ontologiske basis. Uten subjekt, ingen moral. Derfor kaller jeg meg for subjektivist.

Men her er jeg smertelig klar over at dette reiser utfordringer som kanskje er like dramatiske som de jeg har påpekt for objektiv moral. Jeg reflekterer over noe av dette her. Like fullt tror jeg jeg har påpekt noe som er vanskelig å komme rundt. Men jeg skjønner godt at hverken filosofer eller teologen tør å gå inn den porten som kalles subjektivisme. For dersom subjektivismen vulgariseres, blir den farlig.

Jeg kan ikke si at jeg har alle løsningene, men her er en skisse til en humanistisk måte nærme seg dette på:

• Tilslutning til etisk menneskeverd
  Til forskjell fra Dr. Craigs tankesystem, som søker logikkens tvingende nødvendighet, og fra Sam Harris umerkelige lille hopp fra Er-til-Bør, så er dette med tilslutning et personlig ansvar for det enkelte individ. Jeg kan ikke rette pekefingeren mot alt mulig annet, hverken guder, vitenskap eller ideologien. Det prinsippet om den omvendte pekefinger. Det finnes ingen fasit i dette. Som enkeltindivider kan noen av oss absolutt ha mest å tjene på å være mer pragmatisk i forhold til menneskeverd. Så her finnes tusen veier utenom, inkludert religion og diverse ideologier. Alt dette regner jeg som mentale strategier for å rettferdiggjøre hvorfor akkurat jeg «har rett» til å ta meg til rette på andres bekostning, forakte eller krenke andre. En tilslutning til ubetinget etisk menneskeverd innebærer en sosial forpliktelse til å avstå fra fristelsen til slike strategier. Har jeg tråkket på andres menneskeverd så har jeg intet moralsk forsvar mot det. Her er det bare å bøye hodet og innse at jeg har feilet.
  Dette er bevegelsen fra objektiv moral til en intersubjektiv moral, hvor individet selv tillegges det moralske ansvar på en mer åpen og direkte måte. Det gode samfunn betinger at en stor nok andel av befolkningen slutter opp om dette.
• Staten erstatter Gud
  Staten kan selvsagt ikke erstatte den religiøse troen, men selve funksjonen med å forsvare sentrale kjerneverdier, nødvendig for samfunnets stabilitet, kan ivaretas av en stat. Det er jo noe som skjer hele tiden. Mangel på gudstro medfører ikke samfunnskollaps, så lenge staten har innretninger og institusjoner som ivaretar dette. Da tenker jeg selvsagt på politi og rettsvesen, eller andre type institusjoner som ivaretar det samme. I denne strukturen gjelder det at «makt gir rett». Selvsagt kunne Dr. Craig etterspørre hva det er som gir staten denne legitimiteten? Hvis man studerer regimer opp gjennom tidene, så er det jo nettopp ideen om at «enhver myndighet er innsatt av Gud», som har gitt denne legitimiteten. Men selvsagt er jo dette bare en ide, blant mange mulige. En annen slik mulighet er demokrati. Og det er en formidabel forskjell på disse to ideene; gudestaten og demokratiet. For i gudestaten der gjelder et ubegrenset «makt gir rett». Det er som å slippe en atomreaktor fri, uten restriksjoner. Det kan bety forskjellen på et statsmonster og et modent samfunn. En stat må holdes i ørene av et velfungerende demokrati. Her er vi avhengig av å balansere maktene mot hverandre på en sinnrik måte, slik at vi sikrer mot «sosial nedsmelting». Det er det som er den store kunsten, og som vi enda ikke helt behersker. Det vesentlige her er å forholde seg til menneskenaturen, og ta den med i ligningen. Den som ikke våger å se villdyret i hvitøyet, er dømt til å bli dets slave.
• Rasjonalitet
  I det sosiale spill har vi en tilbøyelighet til å skjule våre egeninteresser for hverandre, og late som om at vi er uten (med henvisning til kollektivisme eller objektiv moral). Det å innvilge hverandre etisk menneskeverd innebærer også det å anerkjenne at vi alle er individer med egeninteresse. Og det er viktig, for uten egeninteressen blir vi svakere til å bevisstgjøre oss på våre egne mål. En forutsetning for rasjonalitet er målbevissthet. Det gjør det også mulig å skille mellom målet og virkemidlene. Slik kan vi, dersom vi har felles mål, fokusere nettopp på virkemidler. Da handler det om det objektive, om fakta, mekanismer, teknologi og prosessforståelse. Men det er heller ikke illegitimt å ha interessekonflikt. Da snakker vi forhandlinger, kompromisser osv. Det er vanskelig, men ikke umulig å handtere slike konflikter uten å måtte tråkke på hverandres menneskeverd.
  I Det Modne Samfunn, har jeg lagt stor vekt på at staten må fungere gjennomsyret rasjonelt. Da inkluderer det selvsagt også en kollektiv målbevissthet. Så langt jeg kan se det, så det kun en fellesmenneskelig referanse som er mulig: det er at staten er til for alle, at ingen er «likere enn andre»; staten søker løsninger som er best mulig for flest mulig, samtidig som den tar ansvar for de som faller utenfor. Det er dette jeg kaller for samfunnsoppdraget. Selvsagt kan enkeltgrupper hevde særinteresse mål av type «adel» eller «arbeidere» eller «kvinner». Men ingen av disse har et fellesmenneskelig nedslagsfelt. Og det er der staten må være.

Som en oppsummering er det å anta at Dr. Craig ikke ville blitt særlig mer imponert over min lille skisse, enn av Sam Harris forsøk. Samtidig konstaterer jeg at disse høye herrer uttrykker en slags enighet om hva sluttproduktet er. Det er en kjerne av moralske verdier som er nødvendige for å kunne fungere sammen i et godt samfunn med hverandre. Så ville nok uenigheten kommet opp i forhold til detaljer. Hva med selvbestemt abort? Hva med omskjæring? Hva med utroskap? Hva med aktiv dødshjelp? Hva med straffenivå? Osv. Jeg tenker at det er en klar forskjell på mennesker som bare løper til en bok for å finne svar, og på de som forsøker å tenke selvstendig om dette, med utgangspunkt i et samfunnsperspektiv hvor staten er til for alle, ikke bare for «bokens folk». I praksis ender vi opp med spørsmål om hvordan samfunnet skal innrettes i forhold til alt dette, og hvilket frihetsrom den enkelte borger innvilges. I praksis ender dette opp med politikk, hvor vår demokratiske grunnholdning, inkludert synet på livssynsfrihet blir styrende. Her er det ikke slik at politiske skillelinjer sammenfaller med ateisme kontra troende. Det er fullt mulig å være troende, men samtidig ha en demokratisk grunnholdning som innvilgelser den enkelte borger sin livssynsfrihet. Det vil si f.eks. fulle rettigheter for homofile, selv om en selv mener at homofili er synd. Og det samme gjelder motsatt. Det er slett ikke gitt at alle ateister har noen god demokratisk grunnholdning. For selv om jeg er ateist og har «oppkonstruert» min moralske tenkning i en retning, så kan man godt finne andre med langt mer totalitære grunnholdninger, både på ekstrem høyreside og ekstrem venstreside i politikken. Vi må ikke glemme at de færreste av oss har en systematisk gjennomtenkt moralsk grunnholdning. Jeg tror faktisk at de fleste er i behov av å «oppdage» sine egne holdninger, gjerne som en «reverse engineering» av standpunkter de forfekter. For det er neppe slik at vi starter ut med en moralsk grunnholdning, så følger alt annet av dette. Det er heller motsatt. Vi hiver oss på trender og holdninger, og binder oss dermed til masten, noen ganger på noe vi egentlig ikke har tenkt helt over. Det er derfor jeg tenker at et av moralens mest grunnleggende spørsmål er det jeg kaller for Den omvendte moralske pekefinger: Hva står jeg for? Egentlig?

 

Kanskje er det slik at om forekomsten av såkalte dannede mennesker i en populasjon synker under en viss kritisk masse så vil kulturen kollapse. Filosofisk refleksjon er åpenbart på tilbakegang i samfunnet. Kan det ha en sammenheng med den store kulturelle krisen vesten befinner seg i?

I denne artikkelen i aftenposten forteller Mathias Opdal Weseth at Akershus Høyre går for å legge ned Ex. Phil. Slik som han beskriver det ser det ut som om faget er blitt irrelevant, har stor strykprosent, og koster et helt semester.

Så gir han en noe lettvint beskrivelse av ideen med såkalt «dannelse». Kanskje er det slik at på den tiden Ex. Phil, ble til så hadde vi en arrogant overklasse i Danmark og Norge (og resten av Europa). Men jeg er usikker på om det er det som har inspirert til opprettelsen av faget og at man etterhvert har utviklet en forestilling om «det dannede mennesket».

På begynnelsen av 1700 fant noen ut at vi trenger allmenn skolering i samfunnet. Den jevne samfunnsborger burde lære seg å lese og skrive, også fattige. Dette var en trend i Europa. Hva var motivasjonen? Den var religiøs, men den fikk en formidabel bivirkning. I 1739 startet man med omgangsskoler i Norge. Bivirkningen var at forekomsten av analfabetisme i samfunnet sank jevnt og trutt. Det er lett å se at den innsatsen som ble gjort den gang, med en helt annen motivasjon, ble avgjørende for utviklingen av det moderne samfunn. Og jeg kan tenke meg at mange, både voksne og barn klagde over dette. Det er jo ikke lett, hverken for barn eller voksne å se relevansen i det å kunne lese og skrive, i et samfunn hvor de fleste klarer seg utmerket uten.

Kanskje er det litt på samme måte med filosofi. For mange er det nok håpløst å se relevansen i dette. I dagens samfunn har man det ekstremt travelt. Ungdom er motivert for å investere, etablere seg, og komme i gang med livet. Slik som jeg har skjønt det, er hovedfokus mer på å skaffe seg det formelle springbrettet, mindre på nysgjerrighet og interesse for fagenes innhold. Da er det lett å forstå at man anser det som bortkastet å måtte bruke et helt semester på å «pugge» filosofi.

Jeg tenker at det er en indikasjon på at faget trenger fornyelse. Men jeg håper at den fornyelsen ikke handler om å misligholde den filosofiske arven, og la den seile sin egen sjø.

Tilgang til utdannelse er avgjørende for hvor godt den enkelte av oss klarer oss her i livet. Men husk, at vi også har et samfunnsansvar. Jeg er redd for at forvitring av filosofisk allmennkunnskap kan skape nok dekadens til å sette hele samfunnssystemet i fare. Ja, vi ser allerede indikasjoner.

Men før jeg går på indikasjoner er det viktig å få sagt at jeg på ingen måte er preges av monokausalitet i mitt syn på dette. Samfunnets helsetilstand, avhenger av utallige variabler og komplekse sammenhenger. Men jeg tror at utbredelse av evne til filosofisk refleksjon er en av dem. Og jeg tror den er relevant. Her er noen koblinger jeg har gjort den siste tiden:

• Valdressaken
  I skrivende stund på går en rettsak i Gjøvik. Den er et underlig tragisk skue. Jeg tror ikke det er noen som ikke blir berørt av den menneskelige tragedien som ligger bak valdressaken. Vi har altså en mor som er tiltalt for mishandling av datteren, med døden til følge. Realiteten er at datteren døde av anoreksi, i en alder av 13 år. Det har vært så store tumulter rundt denne saken at det er skrevet bok om den. Vi kan slå fast at noe i voksenverden må ha sviktet, enten det handler om skole, helsevesen, barnevern, familie. Min reaksjon er at rettsaken er patetisk. Hvem har skylden? Saken reiser flere filosofiske temaer som det er verdt å reflektere over:
  1. Menneskeverd
     Mobbing, utfrysing, perfeksjonisme, kroppshysteri osv. Alt dette er nok ingredienser som sporer unge jenter inn på sporet av slanking, med de faremomenter som ligger inn i dette.
     Alt dette har en fellesnevner: menneskeverd. Det etiske menneskeverdet i samfunnet er forvitret. Du er ikke noe hvis du ikke er ung, rik, vakker eller flink. Dette kunne vi ha skrevet utallige bøker om. Poenget er å påpeke tilstanden: Menneskeverdet er i ferd med å forvitre. Kan trening i filosofisk refleksjon avhjelpe slike problemer? Jeg tenker at det kan det.
  2. Blamegame
     Valdressaken har bakgrunn i dyp tragedie. Hvem har skylden? Ofte kommer dette spørsmålet som en ryggmargsrefleks, stilt overfor en slik tragedie. Kanskje er det ikke så mange som har reflektert over at den rasjonelle motsetningen er å spørre: Hva er det som har skjedd? Vi innser at det er et spenningsforhold mellom disse. For den første varianten åpner for muligheten til å ydmyke noen, til sosialt spill, til aggressiv utløsning. Den siste varianten krever oss på en helt annen måte. Vi må tenke, vi må undersøke, vi må forstå. Den første varianten er uttrykk for en fordømmelseskultur, mens den andre varianten uttrykker en læringskultur. Vi snakker om to forskjellige typer kulturer. Det å sortere mellom disse krever filosofisk refleksjon. Det er også en refleksjon som vil kreve mye av oss. Men gjennom den, kunne vi jo håpe at mange nok kom til å innse hvilken variant som medfører minst menneskelig lidelse.
  3. Et rettsvesen på avveie
     Nåværende rettssystem er en sosial arv med røtter tilbake, minst til Hammurabis lover (1700 fvt.) og kanskje helt tilbake til steinalderen. Selvsagt har det skjedd mange omveltninger siden den gang, og de mest fundamentale omveltningene er det jo nettopp filosofer som har stått for. Men enhver filosof er fanget i sin tid, og mye vann er rent i havet siden filosofiske størrelser som Immanuel Kant gjorde rent bord på rettstenkingens område på begynnelsen av 1800-tallet.
     Når jeg ser valdressaken kan jeg ikke hjelpe for å tenke at det vi nå er vitne til er en juridisk programmeringsfeil. Er vi her vitne til nok en sak som åpenbart er inkompatibel med måten vårt rettsvesen er innrettet og fungerer på?
     Denne jenta døde av en sykdom. Men sykdommen har også store sosiale implikasjoner. Det vi her sett er et sosialt havari. Et sosialt havari, krever en sosial havarikommisjon, hvor formålet først og fremst handler om å høste lærdom, for å se om det igjen kan medføre endringer og kompetanse som kan forhindre lignende tilfeller i fremtiden.
     Men, bare det å stille spørsmålstegn ved dette er som å stikke hånden i et vepsebol. Er det noe som virkelig er hellig i vårt samfunn så er det rettsvesenet. Og om det skulle i støpeskjeen så kommer vi ikke utenom å tenke om moral, om menneskenaturen, om vitenskap og ikke minst hva slags samfunn vi ønsker å holde oss med. Alt dette er dype filosofiske spørsmål. Men poenget er å erkjenne nødvendigheten av å stille dem på nytt. Toneangivende filosofer i fortiden er utdatert. Dette vil vi skjønne dersom vi tar den investeringen det er å sette oss inn i hva som er tenkt, og hva som ledet frem til dagens tilstand. Men det er nok å si at både samfunn, kunnskap og teknologi har endret seg dramatisk i løpet av noen få generasjoner. Vi vet (om vi vil) mye mer om menneskenaturen. Vi vet mye mer om psykologi, om evolusjonsmekanismene som formet oss. Samtidig setter teknologien stadig større premisser for våre liv og vårt samfunn, på godt og ondt. Alt dette det nødvendig, og det setter oss i stand til å utforme modige nytenkende ideer på området. Hadde vi gjort dette for noen år siden, så hadde vi kanskje sluppet både valdrssaken og den tragedien som ledet frem til den … om vi ville.
• Sumaya Jirde Ali: I går bevilget jeg meg endelig tid til å gå, på nettet for få med meg Torp på NRK. Her er det den 20 år gamle somaliske Sumaya Jirde Ali som er gjest. Mye av dette handler om hetsen hun er utsatt for. Sammenhengen med filosofi er åpenbart. For å stabilisere dialogen må vi følge saklighetsnormene. En av dem er ad-hominem; personangrep. Refleksjonen er at personangrep ikke sier noe om saken, og det er kontraproduktivt fordi det skaper affekt, og forskning viser at affekt gjør oss dummere.
• Sumaya Jirde Ali 2: Sinnet mot Sumaya Jirde Ali kommer blant annet av utsagn som «Fu*k Politiet», «Fu*k Sylvi Listhaug». Dette har skapt sinne, og er brukt av nettstedet Resett.no, i en forholdsvis reflektert artikkel, men hvor kommentarfeltene flommer over av hets. Uansett modererte hun seg i samtalen med Torp. Det viser læring og evne til modenhet. Litt bedre filosofisk skolering i utgangspunktet, og hun hadde unngått denne «tabben».
• Sylvi Listhaugs monstre: Med det samme vi snakker om «Fu*k Listhaug», så penser vi raskt inn på en nylig debatt, da hun gikk ut og kalte pedofile for monstre. Også denne debatten er svært polarisert. Jeg har enda ikke hørt at Listhaug er rasjonelt konfrontert med dette. Hva ønsker hun å oppnå med dette? Tror hun at det blir færre overgrep av at hun sender ut slike signaler? Er det ikke å forebygge overgrep som er oppgaven hennes? Eller hva er målet? Hva er strategien? Hvilke mekanismer gjør at denne strategien fungerer? Ingen av de debattene jeg har sett har vært i nærheten av å stille de rasjonelle spørsmålene om dette. Bedre filosofisk skolering i samfunnet, og noen hadde vel kommet på å adressere det som er viktig i denne saken. Bedre filosofisk skolering hadde kanskje fått frem en etisk refleksjon på dette også. Er det greit å definere mennesker ut av menneskeheten? Det har blitt gjort før, og det har ført til folkemord. Enda en filosofisk refleksjon: Hva er det egentlig som motiverer her? Det mest nærliggende er den emosjonelle tilstanden vi kaller aggresjon. Her er en refleksjon som antyder at nettopp aggresjon er den sterkeste kjønnsdriften vi har, og at den er langt mer skadelig enn seksualdriften.
• Verdidebatt
  Jeg må jo ha vært ganske passiv produktiv i går, for i dusjen så fikk jeg også med meg en debatt i Verdibørsen 11/1 om «kvinner som hater menns nettdebatt». Denne samtalen handler om Vårt Lands debattforum, som heter verdidebatt, hvor det viser seg at 95% av debattantene er menn. Innføring av strengere regime med utkastelse, i forhold til dårlig oppførsel og manglende respekt for retningslinjer har ikke hjulpet på dette problemet. Så denne samtalen på verdibørsen dreier seg i all hovedsak om årsaken til at det er blitt slik. Det som spesifikt nevnes er at kvinner som våger seg utpå i dette, helt uavhengig av kompetanse opplever at de blir belært. Innleggene blir vrang-lest, og vridd over på menns favorittemaer. Denne debatten trigget meg til å reflektere over dette med spontan segregering og utvikling av separate kjønnskulturer. Kanskje har noe av problemet å gjøre med inkompatibilitet mellom manne- og kvinne-kulturer i vår tid. Det som oppfattes som belæring, er kanskje ikke det. Det kan være uttrykk for et annet perspektiv, men også det at menn kanskje i større grad er fokusert på å fylle enhver arena, der muligheten byr seg. Husk at dialog veldig ofte har innslag av rivalisering. En del av dette handler om «å vise seg frem», briljere med kunnskap og dype perspektiver. Vår kulturs rivaliseringsverktøy, handler ikke så mye om fysisk styrke, som det handler om kompetanse og oppvisning av intellektuell kapasitet.
  En filosofisk refleksjon over dette handler kanskje om, først å erkjenne at dialog ikke blir perfekt, men også om å utvikle kompetanse på hverandres kjønnskulturer, slik at man ikke misoppfatter noe som ofte bare handler om markeringer, som et utslag av å ville dupere meddebattantene fordi hun er kvinne. Jeg tenker også, at utfordringen, slik som den fremstilles på verdibørsen, virker som et luksusproblem. Responser på et innlegg kan være alt fra trolling, til ignorering, til vridning av tema, til Dunning-Kruger utfall, hvor vedkommende åpenbart ikke har peiling, men likevel utrykker sterke meninger, til den totale ignorering. Velg selv hva som er verst. En respons som legger mye i å forklare bakgrunn og struktur for et alternativt perspektiv, må da være gull verdt. For meg er det et uttrykk for likeverd. For det appellerer til fornuften, min evne til kognitiv forståelse.
  Men, dette løser selvsagt ikke problemet med spontan kjønnssegregering på verdidebatt.no.
• Polarisering
  I hele den vestlige verden, men særlig i USA og Canada, er det i ferd med å utvikle seg en tilstand av politisk polarisering. Unyansert kan det beskrives som en sterk ytre høyre, bevegelse, en like sterk ytre venstre bevegelse og et vakuum i sentrum. Høyresiden manifesterer seg i form av en høyrepopulistisk bølge, særlig i Øst Europa, men hvor den sterkeste manifestasjonen er valget av Donald Trump i USA. Venstresiden manifesterer seg mest i forhold til at de dominerer media, universitetene, akademia og ved at de ofte dominerer den politiske dagsorden ved sin medie-dominans. Synlige manifestasjoner er politisk korrekthet, stadig sterkere språkkontroll, og ikke minst METOO kampanjen.
  Mens jeg, på fritiden skriver denne bloggen, så befinner vi oss i skrivende stund midt i en gryende regjeringskrise. Igjen er det Sylvi Listhaug som er i fokus. Den prosessen vi når ser utspille seg blant politikerne kan karakteriseres med ett ord: uverdig.
  Vi har et spill blant våre mest sentrale politikere som har lite med politikk å gjøre, men som ligner mer på en barnehage. Listhaug gikk ut i sosiale media hvor hun sier at AP er mer opptatt av terroristers rettssikkerhet, enn av samfunnets sikkerhet. Jeg har jo nevnt Listhaug før, og hun må jo regnes som et geni på retorisk emosjonell kommunikasjon. Innholdet i spillet handler altså om emosjonelle utsagn, fornærmelser, krenkelser, ydmykelser og personangrep. Alt dette er ingredienser i æres kulturens sosiale spill. «Si unnskyld», «unnskyld», «det er ikke godt nok, si ordentlig unnskyld» … Noen som har hørt slike spill i barnehagen før?
  Hva har dette med filosofi å gjøre? Svært mye. Listhaugs utsagn i sosiale media, er ikke mye å skryte av sosialt sett. Men så kommer altså Støre og sier at dette blåser liv i det samme hatet som førte til 22.juli terroren. Har han rett? Sannsynligvis. Hvorfor? Fordi en stor nok andel av befolkningen ikke er i stand til å absorbere Listhaugs utsagn, uten å lese et rent emosjonelt budskap ut av dette: Hat
  Hva kommer det av om ikke det handler om manglende evne til refleksjon? Det er det ikke mye kognitive ressurser investert i dette. Ville innsats på god dannelse, som inneholder kritisk tenkning, historiekunnskap, evne til nyansering, kontekstfleksibilitet, prosessforståelse osv. fått færre til å dra frem en steinalders ryggmargsrefleks i form av hat?
  Og med det samme vi er inne på befolkningens absorbsjonsevne, så handler dette også om sosiale media. Er vår befolkning moden nok til å absorbere mulighetene ny teknologi gir, uten å gå bananas? Man gir jo ikke en treåring tilgang til et maskingevær.
  Mye tyder på at sosiale media er en del av de mekanismene som driver oss mot polarisering. Det handler om oppmerksomhetsøkonomien. Din og min oppmerksomhet er blitt handelsvare. Den er kuppet av kommersielle interesser. Vi har lenge visst at det som fenger vår oppmerksomhet er emosjonell retorikk. Et kommersielt drevet media, sosiale media, og liker-klikk, driver kulturen inn i et spor hvor fornuften legges brakk, og konstruktiv dialog blir politisk ukorrekt.
  Dette ødelegger arenaer for konstruktiv dialog, hvor meninger kunne brytes. Kulturen er på tur inn i et spor hvor uenighet betyr fiendskap, og fiendskap betyr konflikt, og hvor enhver uenig skal overdynges med ukvemsord og demonkarakteristikker. Dette blir det polarisering av. En hver nyansering, blir enten sett på som tannløs, svak eller kjedelig, eller bedømt som politisk ukorrekt.
  Summen av dette er nettopp polarisering. Man kunne jo håpe på et mindre eksplosivt norsk folkelynne kunne demme opp for alt dette, og bli en motkraft. Kanskje vi burde ta oss en «annerledesland»- identitet likevel, slik at vi ikke importerer den sterke polariseringen som ellers rir den vestlige verden.

Så hvorfor bør vi ha større innslag av filosofi i skolen? Svaret er enkelt: Vi lever i et demokrati. Det betyr ikke bare stemmerett. Her følger også plikter med. Det bør ligge mer refleksjon enn aggresjon, sympatier eller antipatier bak, når vi avgjør vår stemme. Når jeg avgir stemme, så handler det ikke bare om meg og mine følelser, men om mine medmennesker, mitt samfunn, våre etterkommere, ja hele verden. Det er egentlig litt av et ansvar. Og kom ikke til meg å si at dette er noe vi bare tar «på magefølelsen».  Kanskje er det slik, som jeg nevnte i innledningen. Når forekomsten av dannelse, refleksjon og kritisk tenkning kommer under en viss grense, så vet vi ikke av før vi har valgt bort demokratiet og alle viktige verdiene som alt dette innebærer. Hva vi får i stedet? Det tror jeg blir tilfeldig. Men sannsynligheten er stor for at det er en negativ sosial arv vi uforvarende kan gi videre til våre etterkommere. Er det det vi vil?

Vær så snill! Er det ikke noen oppegående forfattere, psykologer eller sosiologer som kunne skrive en bok med denne tittelen? Ideen dukket opp da jeg snappet debatten mellom Jordan Peterson og Cathy Newman på Britiske Channel 4

Jeg elsker debattanalyse. Det er egentlig sjelden vare. Men denne videoen er altså sett over 5 millioner ganger på Youtube. Kommentarer har flommet over, og etter hvert har mange kjente Youtubere lagt ut sine analyser og kommentarer. Min første innskytelse var å kaste meg over dette, med en utfyllende debattanalyse. Det viser seg helt overflødig. Andre har gjort dette, langt bedre en jeg kunne prestert. Det som er så fantastisk med det er alle de utallige vinklingene på dette, og hvilken livsvisdom som kan høstes ut av det. Jeg må dessverre si at det meste av kommentarer og innslag har en slagside. Cathy Newman kommer dessverre ikke godt ut av dette, og jeg savner selvsagt noen som tar til motmæle, ikke med slagord, men med saklig argumentasjon. Selvsagt har Newman sine støttespillere på twitter og facebook. Men det har dessverre ikke jeg fått sett så mye av.

Men la meg først begynne med å si litt om Jordan Peterson. Kortversjonen er at han er fra Canada, professor i psykologi, med årelang klinisk erfaring. Han fikk for alvor fokus på seg da han la ut en serie med videoer hvor han kritiserte et canadisk lovforslag om transkjønnedes rettigheter (Bill C16). Oppsummeringen av denne kritikken dreier seg om at han nekter å etterleve lovens påbud om egne tituleringer av transkjønnede. Det tilsvarende på norsk er vel pronomen av type hen (i stedet for hun og han). Dermed hadde han lagt seg ut med hele den canadiske og amerikanske venstre-elite.

Personlig må jeg innrømme å ha vært nok så fokusert på Jordan Peterson, det siste året. Jeg har fulgt ham, på Youtube og i debatter og i utallige foredrag. Og han har gjort et sterkt inntrykk på meg. Dette er på tross av at vi på noen områder nok har temmelig forskjellig ståsted. Han tror på Gud og kristendom, noe jeg ikke gjør. Og han er en sterk forsvarer av alfa-mennesket, noe jeg nok har et mer nyansert syn på. Og jeg har ingen motforestillinger mot å titulere transkjønnede som de måtte ønske. Men her tenker jeg at Petersons syn er mer nyansert enn som så. Han er på ingen måte, hverken transfob, homofob, sexist eller rasist, på tross for at han beskyldes for alt dette. Dette handler i stor grad om at det politiske klimaet i USA og Canada er sterkt polarisert. Det er for øvrig en utvikling jeg frykter skal komme her til lands også.

Men Jordan Peterson har definitivt lagt en demper på min egen «alfa-fobi», og han har maktet å åpne øynene mye mer i form av respekt for troende og ikke minst de gamle myter og tekster de bygger på. Og han har åpnet øynene mine for Carl Gustav Jung, den sveitsiske psykologen som utviklet ideene om arketypene, og hvordan dette kan anvendes til å trekke dypere arketypiske forestillinger ut av de gamle tekstene. Dette er et lag, som er dypere og mer grunnleggende enn det prester og teologer har maktet å få ut av dette. Men det er et annet tema.

Men temaet nå er at revolverjournalisten Cathy Newman hanket Peterson inn i sitt studio. Jeg oppfatter henne for å være radikalfeminist, både på den måten hun fortolker Peterson, og gjennom de teknikker hun bruker for å innpasse ham i sin ideologiske form, som demonisert fiende. Men kanskje er dette rått parti. Peterson er klinisk psykolog, med flere titalls tusen timer bak seg. Han forteller i ettertid at Newman før intervjuet virket vennlig og behagelig, men at hun i det sekundet kameraet gikk på endret seg fullstendig. Da våknet psykologen i ham. En erfaren revolverjournalist med skitne metoder, opp mot en enda mer erfaren og lynskarp psykolog, er det rått parti? Sannsynligvis. Newman viste seg å hamre løs et utall ganger med akkurat samme trick.  Det kan kanskje kalles for «så du sier at …» tricket. Det innebærer at hun konsekvent mistolker Petersons utsagn på den verst tenkelige måte, så langt ut og bortenfor at Peterson får problemer med å forholde seg seriøst til det. På et sted i videoen klarer han ikke å la være å le rett ut, og påpeke det. Men debattens høydepunkt kommer på når det nærmer seg slutten. Her presterer altså Newman å konfrontere Peterson med følgende: «Hvorfor skal din rett til ytringsfrihet trumfe en transpersons rett til ikke å bli krenket?» Her er det åpenbart at Newman beskylder Peterson for noe hun holder på med akkurat i dette øyeblikk. Peterson påpeker akkurat dette, og det setter Newman ut for en stakket stund. Akkurat det øyeblikket fungerer vel som omtrent som når hjemmelaget skårer et nydelig mål.
Hele intervjuets dummeste spørsmål kommer like etterpå, og må betegnes som et regelrett selvmål. Og dette skal vi bruke litt tid på. Peterson blir konfrontert med at han snakker om at selv hummere organiserer seg i hierarker. Peterson kommer med en forklaring som gir mening, i alle fall for en biologiinteressert person som meg. Dette handler egentlig om menneskets tendenser til akkurat det samme. Vi organiseres oss spontant i hierarkier. Det springende punktet er hvorfor det er slik. Her bruker Peterson hummeren som eksempel på at dette er en tendens som forekommer svært ofte i naturen, og som har eksistert lenge før mennesket oppstod. Han trekker sammenligninger mellom måten sentralnervesystemet fungerer, som for å understreke at dette er svært gamle mekanismer.

Intervjuets dummeste spørsmål, forteller oss at enten skjønner hun absolutt ingenting av dette, eller så er hun kun ute etter å diskreditere. Hun spør: «Så du sier at vi burde organisere vårt samfunn slik som hummere gjør?»

Her vil jeg hoppe ut, og ta fatt i noe som jeg tenker er en radikalfeministisk grunntone. Dypest sett handler dette om det jeg har kalt for vinduet for fordømmelse. Det handler om spenningsforholdet mellom fordømmelse og forståelse. Jo mer vi forstår jo mindre blir rommet for å fordømme. Den radikalfeministiske analysen inneholder en generell anklage mot menn. Hva er årsaken til tingenes begredelige tilstand? Den urgamle responsen er å koble dette opp mot «agenter», altså noen, i stedet for noe. Islam går faktisk så langt at man tilskriver Allah absolutt alt av hendelser. Poenget er å påpeke at denne tendensen til å fortolke alt som noens handlinger, er urgammel. Derfor er det en naturlig primærrespons å oppfatte at alt som skjer er noens vilje. Det fører igjen til den nærliggende tendensen til at all ulykke er noens skyld eller feil. «Det er noen som vil dette. Det finnes onde krefter blant oss». Det gamle testamentet i Bibelen er fullt av historier om ulykker, som enten Gud eller Satan står bak, eller mennesker som enten har provosert Gud, eller gått i ledtog med Satan. Dette skaper igjen en utmerket arena for det anklagende mennesket. Man slår tre fluer i en smekk. Man får ryddet noen man ikke liker av veien, man får aggressiv utløsning, og man har gjort tiltak som løser problemet. Denne siste varianten blir da også med på å skape en illusorisk trygghet.

Jeg vil også skyte inn noe annet, som er en del av denne diskusjonen. Det handler om forskjellen mellom like muligheter og likt utkomme. Om noen med like muligheter oppnår ulikt utkomme, hvordan forholder vi oss til det? Her beveger vi oss inn på akkurat det samme spenningsforholdet mellom fordømmelse og forklaring. Dersom utkommet er ulikt, er det noens vonde vilje, eller bør vi lete etter en årsaksforklaring? Og det er her jeg overraskes, eller rett og slett spekulerer i om at årsaksforklaringen faktisk ikke er så nærliggende for alle, som den er i mitt eget mentale landskap. La oss ta et banalt eksempel. Du setter en gruppe barn til å løpe 60-meteren. Og resultatene fordeler seg fra 7 sekunder opp til nesten 12. Så kan jo noen tenke at dette er jo ikke rettferdig. Hvorfor skal vi rangere barn på denne måten? Hva med de som havner nederst? Hva gjør vi med det? Den vitenskapelige fremgangsmåten ville være å se på årsaker til problemet. På den måten kunne man kommet opp med variabler som kan påvirkes, som f.eks. trening, motivasjon, ernæring osv. På den måten kunne man langsomt ha forbedret prestasjonene til mange barn.

Men den andre måten å tenke om dette på er å legge skylden på den idioten som fant på å bruke stoppeklokke til å måle prestasjonene. Han får sparken, klokka kastes og alle barn får notert 8 blank, uansett hvor raske eller langsomme de måtte være.

Eller vi kan være mer sofistikerte radikalfeminister og måle gjennomsnittet pr kjønn. Man oppdager at guttene kommer bedre ut. Det er kjønnsdiskriminerende, slik at vi reduserer resultatet for noen gutter og gir det til jentene slik at gjennomsnittet for jenter blir likt med gutter.

Eksemplet fra virkeligheten handler om læreren som akkurat hadde lært om bell-kurven for fordeling av karakterer mellom elever. Så når han hadde prøve og de fleste elevene skårer bra, så fordeler han likevel karakterene slik at noen, som egentlig kvalifiserte for G, fikk LG slik at fordelingen i klassen skulle stemme med landsgjennomsnittet.

Et annet banalt eksempel er kortspill. Vi får utdelt noen tilfeldige kort, og med de skal vi spille et spill. Det som avgjør spillet er hvilke kort vi får, kombinert med hvor flink vi er til å spille dem. Selvsagt ville vi sett rart på mennesker som ikke analyserer sine egne kort, og samtidig bare spiller dem tilfeldig. Selvsagt vil de tape hver gang. Og på toppen av det hele klager de på at det er urettferdig at de taper hver gang. Kanskje de skaffer seg en megafon, en masse støttespillere som roper og bråker helt til vi forandrer resultatlisten slik at det blir likt for alle. Dette er igjen et banalt eksempel. Og det antyder effekten av å realitetsorientere sin virkelighetsoppfatning (studere kortene), og tenke ut strategier, på bakgrunn av dette (rasjonalitet). Dette må da ses i kontrast mot det å bare diktere resultatene (ved hjelp av makt og juks).

Jeg assosierer mye av dette med en ukritisk vekt på symptomer, med tilsvarende blindhet for årsakstenkning. Det er som om du har feber, så tar du en paracet og feberen forsvinner, så tror du at du er frisk. Nei, du er ikke frisk, du har bare tatt bort symptomet.

Så Cathy Newman gir inntrykk av ikke å forstå at Peterson forsøker å forklare vår tendens til hierarkisk organisering med urgamle biologiske tilbøyeligheter (studere kortene, realitetsorientere virkelighetsoppfatningen). Måten hun stiller spørsmålet på gir inntrykk av at hun oppfatter at dette er Petersons begrunnelse for hvorfor han vil at vi skal organisere oss som hummere gjør. Hun gir inntrykk av at hun ikke klarer å se forskjellen på årsaksforklaringer og normative utsagn. Dette siste vitner jo nettopp om et overfokus på at tingenes tilstand alltid er resultat av noens vilje. Hun forveksler realitetsorientering av virkelighetsoppfatning, med at utsagnet handler om forsvar for et standpunkt (Som Peterson ikke har gitt uttrykk for). Det som egentlig handler om forøket på å etablere en felles referanseramme for å analysere og forholde seg til problemstillingen, mistolkes til å handle om en forsvarstale for noens vilje. Og disse «noen» er i radikalfeministenes forestilling, menn som med konspirativ vilje forårsaker alt dette og som bevisst holder kvinner nede.

Kanskje, jeg sier bare kanskje, for her er jeg på tynn is. Men evnen til å observere et system, analysere det, forstå det og lete etter variabler som kan påvirke det, og manipulere gjennom dette, er kanskje mer en manneting? Petersons resonnement er et forsøk på å bringe til torgs en forståelse av hvordan ting er, ikke nødvendigvis hvordan de bør være. Dette er ikke en slutning fra er til bør. Det er et forsøk på å si: Slik ser kortene våre ut. Det er dette vi har å rutte med. Så kan vi begynne å tenke på, ja men hva kan vi gjøre med dette? Først etablere virkelighetsforståelsen. Deretter bli enige om mål, så kan vi foreslå strategier for å komme dit. Alt dette kan vi være uenige om. Men det er kontraproduktivt å blande dette sammen.

En refleksjon man kan ta seg er forskjellen på et lite barns forhold til sine foreldre, kontra en moden person som er ute i skogen og nådeløst overlatt til å basere seg på egne ressurser for overlevelse. Det lille barnet kan leve med en forestilling om foreldrenes allmakt. Alt det som skjer er et resultat av foreldrenes vilje. Dette er magitenkning. Det ligger en trygghet i dette. Barnet oppfatter seg som elsket av foreldrene, og foreldrene er allmektige. Derfor er barnet opplever barnet trygghet og forventinger om at godene kommer på løpende bånd, på foreldrenes vilje.

Det modne mennesket som er alene ute i skogen, og kun kan basere seg på egne ressurser, vil neppe overleve dersom vedkommende er en magitenker. Det som kreves er ingeniørtenkning. For å overleve i naturen, må du etablere forståelse; hvordan naturen er, hvordan den virker, og hvilke påvirkningsmuligheter jeg har.

Dette antyder en fundamental mentalitetsforskjell på mennesker som oppfatter seg selv som det jeg kaller for berettiget, altså en relasjon til en overmakt som leverer godene og tryggheten, opp mot mennesker som produserer godene og tryggheten. Den første varianten er sosialt orientert, og mangler kanskje kompetanse på ingeniørtenkning, i det hele tatt det å analysere, forstå og manipulere prosesser. Tenk over det: Det å legge en så entydig skyld på alt som er galt på mannen, samt å klandre menn for dette, alt dette baserer seg jo på den forestillingen at menn har makt og evne til å løse all verdens problemer; allmakt. Det klanderverdige i dette må jo da være at menn «vil ikke», noe som da blir stående som mannens moralske problem. Dette er noe menn kan (de er allmektige), men de vil ikke (fordi de er umoralske). Og for dette kan da menn, som kollektiv gruppe ansvarlig-gjøres. Når jeg har formulert det slik, så handler kanskje dette om en underbevisst forestilling som er med på å drive denne fortellingen. Det er det jeg kaller for arketypen om alfa-hannen.

Summen av dette skaper en nesten biologisk tendens til feilkommunikasjon mellom det maskuline og det feminine. Når Peterson søker å etablere forståelse og utvikle en felles virkelighetsoppfatning, som de to sammen kunne forholde seg til, ha som utgangspunkt og så videre være sammen om spørsmålet «Hva gjør vi med dette»? Så mistolker Newman dette som Petersons forsvar for å opprettholde tingenes tilstand (altså forsvar for et standpunkt). Denne kommunikasjonen blir dermed fatal. Og det kan kanskje uttrykkes best på den måten som Peterson gjorde det i en lengre video hvor han analyserte deler av dette intervjuet. Her sier han noe som jeg anser som et øyeblikk av stor visdom, nemlig at han på ingen måte anser dette som en seier, men heller som et tap for alle sammen. Fordi det fant ikke sted noen reell dialog mellom to mennesker. Det som skjedde var et typisk slag i dominanshierarkiet. Jamnfør min refleksjon om forskjellen på symbolspråk og signalspråk. Dette var en kamp, ikke en dialog.

Men, når vi først er inne på hierarkier. Først vil jeg påpeke at både kvinner og menn spontant strukturerer seg i hierarkier. Noen ganger, ofte i litt eldre kulturer, men også i barnekulturer så finner vi spontan kulturell kjønnssegregering. Selvsagt finner vi i slike jente- og kvinne-kulturer, akkurat det samme mønstre. Det finnes alfa-kvinner på topp og så videre nedover i rekkene. Kvinner er dominante så det holder. For noen år siden leste jeg om merkevesker. Jeg fikk bakoversveis av å få vite at enkelte av dem koster flere titalls tusen kroner. Jeg klør meg i hodet over en kvinne som er villig til å betale 40000 for en veske, som nesten kunne blitt erstattet med en plastpose (slik mange kvinner bruker veskene sine). Men jeg er mann med et snev av Asperger. Jeg tenker i funksjoner, og forstår ikke at kvinner bruker disse veskene til å «flashe» med. De flasher veskene for å dominere hverandre. Og dette stikker meget dypt i kvinnekulturen. Om det er noen som innbiller seg at ungjentene fyller seg med Butinox, og sparer til «ny rumpe» på 18-årsdagen, at dette handler om å imponere menn, så kan den myten avlives her og nå. Dette er den biologinære effekten av kvinner med så store ressurser at dominans-prosessene går amok, rett og slett.

Så vi har hierarkier blant menn, og blant kvinner. Og, i alle sammenhenger hvor vi blandes, så er det på ingen måte slik at alle menn befinner seg øverst og kvinnene nederst. I alle sosiale strata finner vi både menn og kvinner. Og innenfor hvert stratum finnes egne hierarkier. Den eneste forskjellen er at gjennomsnittsfordelingen er forskjellig. Menn har større spredning. De er i flertall, både øverst og nederst i hierarkiet.

Realitetene er ganske så forskjellig fra det patriarkatet som radikalfeministene beskriver.

Jeg vil også kommentere et forhold som jeg ikke har sett noen andre har kommentert. Det er fokuset på lønnsgapet iblant programledere i BBC og på at av de hundre viktigste toppstillinger i UK, så innehar kvinner bare 7 av dem. I ettertid har det vært en oppvask rundt lønnsgapet. Og flere av de best betalte mannlige programledere har gått med på kraftige reduksjoner i sine lønninger som et offer for å komme dette lønnsgapet imøte. Lønnslistene har vært i media, og det er åpenbare kjønnsforskjeller som ligger i dette. Men, til forskjell fra den snevre radikalfeministiske fortolkningen så er jeg mer nysgjerrig på å lete etter dypere forklaringer på dette. For jeg tror ikke på at kjønnet på en så direkte måte dirigerer lønnsfastsettelsen. Da tror jeg på en mer sofistikert utgave av Petersons forsøk på å forklare dette, nemlig at de egenskaper som ender opp med å påvirke lønnsnivået i positiv retning er noe som menn i gjennomsnitt har mer av enn kvinner. Peterson baserer seg på vitenskap, så han kan ikke spekulere slik jeg kan gjøre. Og da er det denne en egenskap som er en typisk alfa-egenskap, som slår til. Det handler rett og slett om evnen til å være mer direkte, kravstor og storforlangende, noe som igjen avspeiler at alfa-menn tenderer til å ha en nærmest narsissistisk overtro på egen fortreffelighet. Dette avspeiler en vekselvirkning av hva de tror om seg selv, og hva omgivelsene tror om dem. Jeg tenker også at dette er en del av det jeg kaller for alfa-attraksjon, og at alfa-menn, i gjennomsnitt har mer av dette enn alfa-kvinner. Og her hjelper naturen dem på vei, både i form av høyde, stemme, utstråling av styrke, trygghet og status. Ingen kommer jo inn som programleder i BBC uten å ha slike egenskaper.

Er dette rettferdig. Selvsagt ikke, eller …? For et menneske som slår så hardt an på bølger av alfa-attraksjon er gull verdt for en mediebedrift. For det er definitivt med på å profilere bedriften og betyr nesten alt for hvordan programmene som skapes blir mottatt av publikum. Den biologinære linsen som de som bedømmer dette, ser dette gjennom er jo den samme linsen som publikum vil ha. En unnselig programleder, som flakker med blikket og har et kroppsspråk som «ber om unnskyldning for å være til», vil aldri kunne bli populært i massemedia, uansett hvor bra programkonseptet er. Jeg relaterer dette til massesuggesjon, og det jeg kaller for beatles-effekten. Og her vet vi at menns slagkraft overgår kvinnens. Er det noen som noensinne har observert tilsvarende effekt som det vi i dag ser med f.eks. Justin Bieber, eller våre egne Marcus & Martinus? Jeg sier ikke at det ikke kan skje. Men jeg har ikke sett dette enda, med et tenåringshysteri på samme måte som dyrkingen av mannlige idoler.  Og det er et tankekors, og det krever analyse og forklaringer. Dette kan være en faktor som spiller inn.

Så har vi dette med topplederstillinger i næringslivet. Bare en liten prosent av dem er kvinner. Vi ser det samme her til lands. Hva kommer det av? Jeg skal ikke gå dypere inn i det spørsmålet, annet enn at begge disse to sakene, som hun jo bruker mye tid på i intervjuet, har et karakteristisk fellestrekk. Det er overfokus er på topp-eliten. Dette er noe jeg tidligere har påpekt, og jeg vil antyde det så sterkt at mye av radikalfeminismen er mannsklasseblind. Hundre eller to hundre topp-lederstillinger, og et titalls glansbilde-stillinger i BBC, dette angår en så liten del av den totale befolkningen at det er irrelevant. Vi er ikke i nærheten av å rekke opp til en promille. Dette er elitens dekadente problemstillinger, og det er irrelevant både for Jørgen og Jørgine Hattemaker. Lengre nede i systemene er lønnsnivåene langt bedre regulert. Og her er kjønn, lovpålagt og avtalemessig radert bort. En kvinnelig trikkefører følger akkurat samme tariff som en mannlig. Den kampen er vunnet for årtider siden, og det gjelder garantert også i UK.

Det mønstret, vi ser her, er etter min mening et typisk radikalfeministisk trekk. Og det er biologinært. Fokus er på alfa-menn, og dette får en løs ureflektert generalisering til å gjelde alle menn. Alfa-menn er maktmennesker, de er kravstore. Her er det flere psykopater og narsissister enn i gjennomsnittet av befolkningen. Jeg tenker at en uforholdsmessig stor del av den radikalfeministiske analysen baserer seg på alfa-hannen, som modell for menn. Det er en generalisering som er bevisstløs, og helt uten vitenskapelig belegg. Det er herifra forestillinger om menn på makt-toppen, på dominanstoppen, på psykopat-toppen, og med særegne privilegier, kommer fra.

Nå er jeg ikke så bastant at jeg vil hevde at dette er noe som gjennomsyrer all feministisk teori, og at her selvsagt eksisterer refleksjoner som også er analyser som ser Jørgen Hattemaker. Det jeg påpeker er at dette er det som slår gjennom, får oppmerksomhet og som når gjennom til den store massen av hverdagsmennesker. Og det har ingen relevans. En intervjuer, som genuint er opptatt av kvinner og kvinners kår i verden, ville aldri ha brukt energi på å sentrere halve intervjuet på hennes eget dekadente smale navlebeskuende lille verden. Kanskje ikke en gang på UK’s arbeiderklassekvinner, for selv disse er langt mer privilegerte enn sine medsøstre i Midøsten, Afrika og i Sør-amerika. Hvorfor er de overhodet ikke innom at det faktisk talt sitter flere titalls kvinner fengslet på livstid i El Salvador, mer eller mindre urettmessig beskyldt for abort? Her om dagen snappet jeg opp, en sak hvor en allerede hadde sittet i 10 år, hun var dømt til 30. Men de jobbet med å få saken hennes opp. Hun hadde mistet barnet i 9 måned, og blitt beskyldt for å ha prøvd på abort. Hvem ville ventet til 9-ende måned, dersom det var planen å ta abort? Så her er det mye grums å ta tak i. Når hører vi at radikalfeminister engasjerer seg i slike saker, kvinners kår i Somalia, i Saudi Arabia, i IS? Flere kvinner sitter nå i dette øyeblikk fengslet i Irak, hvor deres eneste forbrytelse er å ha vært gift med medlemmer av IS, ofte tvangsgiftet. De risikerer å bli hengt. De er gravide og de har barn med seg i fengslet.

Poenget er at radikalfeminister, på en underfundig måte har fredet kvinners kår i andre kulturer. Noe av dette kan nok tilbakeføres til postmodernistisk tankegods, se her og her. Andre kulturer enn den vestlige er hellige for dem. Dette er kulturrelativisme. Så her ligger kanskje noe ideologi under. Men kom ikke til meg, og proklamer en genuin omtanke for kvinner generelt. Radikalfeminismen er en dekadent, navlebeskuende bevegelse med overfokus på seg selv, og sitt eget smale fokus oppover på vår egen vestlige elite. Og dette intervjuet er et klasse-eksempel på akkurat den trenden.

Når alt dette er sagt, så er min helhetlige bedømmelse av intervjuet ikke så negativt som flertallet på nettet vil ha det til. Jeg kaller Cathy Newman for revolverjournalist. Men samtidig synes jeg hun, særlig i den første delen av intervjuet får frem et ganske nyansert bilde av Peterson. Hun avbryter ikke mye, stiller konstruktive spørsmål og lar ham snakke. Kanskje kan man også si et det er naturlig når Peterson er så omstridt som han er, at hun stiller skarpe spørsmål. Den berettigede kritikken handler for meg om at hun overdriver dette og er usedvanlig urimelig, samt at vinklingen er en typisk snever radikalfeministisk linse.

Så langt selve intervjuet. Men det som kanskje har vært mest givende og underholdende for meg er som sagt alle analysene i ettertid. Her er det mye å hente for en sugen tenker som meg. Over tid har jeg samlet opp noen videoer om dette temaet, som jeg har oppfattet som interessant eller i alle fall underholdende. Det var min store youtube-helt, Gad Saad, som først gjorde meg oppmerksom på denne. I tillegg til å være en meget reflektert tenker, opptrer han også satirisk. Så mitt første møte med dette var satire. Og han fortsetter dette:  Saads satire, eller harselas med Newman. Og det var nok til at jeg ble nysgjerrig, søkte opp originalen, og tok det derifra.

Så dukket denne analysen opp. Den er lagt ut av Scott Adams, mannen som er kjent for å ha skapt tegneseriefiguren Dilbert. Adams opererer med en hypotese om at Newman avslører en kombinasjon av kognitiv dissonans og hallusinasjon. Den kognitive dissonansen kan relateres til konflikten mellom den virkelige Peterson, som sitter der foran henne, og hennes forstilling basert på radikalfeministisk hat og demonisering. Det han hevder er at hver gang realitetene nærmer seg, så erstatter Newman, dette med en hallusinasjon. Denne hallusinasjonen er da en ubevisst mental respons som gjenoppretter ubehaget skapt av kognitiv dissonans. Jeg vet ikke om jeg hundre prosent kjøper denne analysen, selv om jeg er åpen for den. Han hevder at Peterson har samme analysen. Det har ikke jeg sett. Tvert imot legger Peterson frem en analyse basert på Jungs teorier i denne videoen. Men Adams refleksjon går litt videre i en retning som jeg ikke kan la være å kommentere. Da snakker vi egentlig om vitnepsykologi. Når noe skjer, så kan vi bli skremt av hvor forskjellig vi kan oppfatte det. Adams bruker den nylige kontroversen rundt Donald Trumps angivelige «shithole»-betegnelse på enkelte land han liker dårlig. Poenget er at selv om personer som var til stede i samme møte har forskjellige oppfatninger om hva Trump egentlig sa, så behøver det ikke å bety at noen av dem lyver. Vår hukommelse er upålitelig, og vår oppfattelsesevne er upålitelig.

Her kan jeg spe på med en historie fra eget liv, hvor jeg i en samtale sa noe som jeg umiddelbart skjønte ble feiloppfattet. Det skapte umiddelbart en amper stemning i samtalen. Opp i disse tumultene så sier min samtalepartner noe slikt som: «Ikke unnskyld deg! Jeg hørte hva du sa». Det fikk meg senere til å reflektere over hvor blind vi kan bli i forhold til å erkjenne svakheten i våre egne sinn. For det første er troen på at man husker ordrett hva en person sa, en overtro. Forskning burde være nok til at vi alle venner oss til å reservere oss mot hukommelsens upålitelighet. Hva skjer når vi hører en annen si noe? Vi hører ordene (signalstrømmen), vi fortolker ordene, deretter skaper vi oss en forestilling om den mening som er formidlet. Når vi deretter skal gjenskape dette i minnet, så er det ikke bare en kopi av signalstrømmen som ligger der. For det er det ikke. Minnet gjenbrukes. Så vår fantasi setter sammen rester av signalstrømmen med forestillingen om mening, så kodes dette over i nytt språk. Det er det vi husker. Derfor preges det vi hører, av hva vi tror, vår dårlige hukommelse, vår fantasi og fargede fortolkning. Så selv om min venn mot formodning, ordrett husket hva jeg sa, så kan fortolkningen gå fullstendig feil, slik at formidlingen av mening fra A til B, feilet. I faget «dialog» er det meget viktig å være klar over denne utfordringen.

Og da, for å komme tilbake til Peterson/Newman, så kan åpenbart noe av forklaringen handle om at Newman lider av en ekstrem bias i sin fortolkning, at hun faktisk gjengir det hun fortolker, med egne ord. Jeg tenker at denne effekten også gjør seg gjeldende. Men så tenker jeg at hun også er revolverjournalist. Noe av dette gjør hun med vilje. Hun møtte selvsagt vel forberedt til dette intervjuet. Hun hadde nok en del spørsmål klare, og styrte samtalen i en slik retning at det skapte situasjoner hvor hennes ferdiglagede spørsmål nesten passet. Sannsynligheten er nok en kombinasjon.

Neste video ut er enda en av mine store Youtube-helter, Karen Straughan. Og hun er virkelig en helt, fordi hun selv er kvinne men står selv i spissen for forsvaret av den massive anti-manns bevegelsen som radikalfeminismen har skapt. Straughan viser seg ikke bare å ha en lynskarp tunge, hun er også svært godt informert, velartikulert med svært god innsikt i hva hun snakker om. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for nettopp kvinner som reiser seg og tar denne kampen. For de får selvsagt mye juling på sosiale media. Jeg tar av meg hatten. Vi trenger slike våpendragere som Straughan. Jeg anbefaler å se videoen i sin helhet. Straughan gir alternative svar på de utfordringer Newman serverer, ikke til kritikk for Petersons svar, men kanskje mer som en kvinne møter en kvinne. Og hun er ufattelig slagferdig. Men kanskje det beste høydepunktet er her (og ca. 5 minutter fremover). Dette er et moralsk høydepunkt hvor Karen Straughan makter å påpeke det fundamentalt umoralske i radikalfeminismens ideologi; nemlig den totale ignoreringen av noe annet enn snever egeninteresse. Så fortsetter hun å påpeke hvor kontraproduktiv, ignorant og destruktiv denne holdningen er. Dette setter hun på spissen og påpeker både det moralske ansvar vi har, og hva vi alle kan tjene på å hjelpe hverandre frem, og avdempe konfliktnivået som radikalfeminismen så sterkt forsøker å blåse opp.

Så kan jeg ikke la være å si litt om dette (og ca. 1 minutt fremover). Diskusjonen handler om lønnsgapet blant programledere i BBC, og Newman påpeker at Petersons respons virker provokativt. Som Straughan påpeker, så er det jo å snu saken på hode. For når, Peterson hevder at kjønn bare står for en liten del av forklaringen – han snakker jo nå generelt, og ikke nødvendigvis om BBC spesielt – så innebærer den forklaringen en forståelse som undergraver radikalfeminismens fordømmelse av menn. Og her setter Straughan fingeren på den egentlige drivkraften i hele den radikalfeministiske bevegelsen: aggresjon.  Det er ikke bare jeg som ser dette. Andre enn meg, til og med kvinner ser dette også. Den radikalfeministiske bevegelsen er i all hovedsak aggresjonsdrevet. Og siden forståelse og fordømmelse er motsetninger, så er dette et nullsumspill. Jo mer vi forstår, jo mindre aggresjon, og motsatt. Kan du se hvordan dette resulterer i en drivkraft i retning av anti-vitenskap og en uvilje mot realitetsorientering? Kan du se den antivitenskapelige drivkraften i den radikalfeministiske bevegelse? Dette er basert på sinne. Og alt vi vet av historiske forløp til folkemord, er nettopp basert på sinne. Derfor bør vi ha øynene åpne for den destruktive og negative trusselen fra denne bevegelsen.

Siste kommentar er Straughans respons på «hummer-argumentet». Det handler igjen om min beundring for Karen Straughan. Hun viser en slik ufattelig innsikt og evne til å formidle denne forståelsen i et kortfattet krystallklart språk. På et par setninger klarer hun å formidle at det eneste som er sosialt konstruert er det radikalfeministiske eventyret om menns oppfinnelse av hierarkier, og den enøyde forståelsen av slike, som patriarkalsk drevne sosialt konstruerte strukturer. Men igjen, som jeg har vært inne på før: realitetsorientering er en trussel mot radikalfeminismen. Så jeg tenker at en slik erkjennelse vil bli imøtegått med alle midler, fordi det passer ikke inn med kampen, med aggresjonen, eller karrierene til dem som tjener grovt på å lukke våre øyne. Det er derfor jeg har ført radikalfeminismen opp på listen over antivitenskapelige bevegelser.

Neste video ut er et intervju med den danske psykologen Louise Mazanti. Her vil jeg begynne med å konstatere hvor verdifullt det er når reflekterte kvinner observerer, analyserer og setter ord på en slik prosess. Jeg tenker, at for oss menn, jeg skal ikke snakke på vegne av alle, men i alle fall for meg, så er dette en unik mulighet til å få del i intellektuell innsikt sett med kvinnelinser, i alle fall så langt det er mulig for en begrenset mann. Igjen anbefaler jeg å investere i den tiden det tar å se denne videoen.

Igjen føler jeg at Mazanti kommer med en bekreftelse på tidligere iakttagelser:

• Radikalfeminismen drives av aggresjon
• Det er ingen samtale som foregår, det er en maktkamp.
  Dette er jo også Petersons analyse.
• Dette er feminisme på avveie. Det er derfor jeg er nøye med å kalle dette for radikalfeminisme. I realiteten så svikter den feminismen. Den svikter både kvinner og menn over hele verden, og den svikter det beste i våre kulturer.

Så hører vi psykologen snakke. Og hun snakker om og anerkjenner at sinnet er der, og at vi, både menn og kvinner må forholde oss til det. Så sinnet trenger et utløp. Men det trenger å utløses på en intelligent måte.

Så skjer det at det går et lys opp for meg mens hun snakker. Det jeg sier nå er selvsagt svært kontroversielt. Kan det være at kvinnens viktigste kjønnsdrift, ikke er seksualitet, men aggresjon? Tenk over det. Kvinnens største reproduktive utfordring er å forsvare sitt reproduktive maskineri, slik at det er hennes egne preferanser som får komme til uttrykk, ikke andres. Her får hennes aggresjon en sentral rolle inn i dette naturlige forsvaret.

Denne ideen har fått meg til å gå inn i filosofibiblioteket, og spekulere videre over dette. Du finner det her og her. Jeg er fullt ut klar over at det å «definere» kvinnens mest sentrale kjønnsdrift, ikke nødvendigvis bare har med vitenskapen å gjøre. Det er ingen vits i å trylle med språk om det ikke hadde en hensikt. Dette handler også om sosial definisjonsmakt. Så enhver som rygger på en slik definering, kan bare ta det hundre prosent med ro. Min sosiale definisjonsmakt er lik null. Ferdig med det. Men akkurat her i bloggen er det jeg som styrer. Og har altså forsøkt med på denne språklige tryllekunsten. Hensikten er å få frem at forholdet mann-kvinne i en sivilisert kultur er alles ansvar, ikke bare det ene kjønnet. At menns seksualdrift ofte er på avveie er et kjent faktum. I enhver kultur kreves det innsats for å holde dette i sjakk. Det som ikke er fullt så synlig, er det tilsvarende feministiske problemet er aggresjon. Og det er akkurat det Mazanti bekrefter. Hele samtalen i dette intervjuet har omdreiningspunkt om en feministisk bevegelse som mer eller mindre har blitt pervertert av aggresjon. Det er kanskje ikke åpenbart, men legg merke til det: Aggresjon er også en drift som søker utløsning. Det ligger tilfredsstillelse i å utløse aggresjon. Jeg er slett ikke så sikker på at radikalfeminismens ytterste mål er et samfunn hvor menn er snille som lam. Det er kanskje heller snakk om å opprettholde demoniseringen, fordi dette er den pornoen som driver en aggresjonsonani på vei mot stadige utløsninger. Utløsningen materialiserer seg gjennom sosial vold, og det jeg kaller for vold via proxi. Menns synder straffes. Om ikke forbrytelsen kommer innenfor det juridiske, så kan man i alle fall utlevere, knuse karriere og omdømme. Det endelige mål handler ikke om et bedre samfunn, eller færre overtredelser, men nytelsen av å dominere, ydmyke og påføring av lidelse. For det er det som er aggresjonens primære kanal for utløp.

Det er viktig å si at raseri nok er en like stor kraft i begge kjønn. Det er bare å innse at vi alle har dette i oss. Aggresjon kan brukes konstruktivt. Det er kanskje det Mazanti mener når hun snakker om å ha en «intelligent samtale» om dette. Men ingen kan nekte for at aggresjonen har en mørk og dyster side. Dette er en del av villdyret i oss, som de fleste av oss ikke vil kjennes ved. Og nettopp denne fornektelsen gir ofte villdyret fritt spillerom, særlig i de tilfeller det egges av massesuggesjon.

Sosiale meda har tatt massens aggresjonsonani til et helt nytt nivå. I steinalderen kunne kanskje en mobb på opp til hundre stykker gå amok, rope, kaste steiner og stokker og til slutt få sin utløsning gjennom å lynsje en eller flere uheldige. I dag kan hundretusener delta i det samme ritualet på sosiale media. Vi vet ikke hvordan dette kan materialisere seg til slutt. Men det vi kan vite er at denne kraften er destruktiv. Den har potensiale til å rive vår kultur i fillebiter. Jeg tenker og håper at denne utgangen ikke er særlig sannsynlig. Men muligheten er der.

 

Jeg har en video til før jeg gir meg. Igjen er det en kvinne som reflekterer, og da er mine ører på stilker. Litt googling og jeg finner ut at hun som snakker heter Alison Tieman. Hun er med i en gruppe som driver Youtube-kanalen Honeybadger Brigade. Hun er åpenbart omstridt, men også åpenbart reflektert og kunnskapsrik. Igjen anbefaler jeg å se videoen i sin helhet. Hun har mange interessante poenger og observasjoner, som jeg ville vært sjanseløs til å oppdage. Men her er noen stikkord som jeg bet meg merke i og som jeg vil kommentere:

Ansvarliggjøring
Det er et punkt i videoen hvor Peterson peker direkte på Newman. Det er når han påpeker at kvinner tar 80% av alle kjøpsbeslutninger i markedet. Det overrasket meg, også så det kommer jeg straks tilbake til. For det Tieman peker på er at her er en av de få gangene hvor Peterson direkte ansvarlig-gjør Newman. Her påpeker hun en dynamikk, som fikk meg til å tenke. For dette handler om at offerrollen inviterer til ansvarsfraskrivelse. Det kan nok være en fin sosial strategi, men rent psykologisk er dette intet sjakktrekk. Det å måtte stå for noe, bli ansvarliggjort er også en del av det å anerkjenne likeverdighet. Barn er likeverdig, men de er umodne og derfor tilsvarende avhengig av at andre tar ansvaret for dem. Viljen og muligheten til å ta ansvar er essensiell i forhold til det å oppnå likeverdighet på den måten at nå er vi på lik linje og kan kommunisere usensurert i voksenmodus. Det er konstruktiv dialog. Uten at Tieman sier det direkte, så får jeg en slags intuisjon om at nettopp denne prosessen, som kommer av muligheten og viljen til å ta ansvar, rent psykologisk er med på å fylle et mentalt vakuum. Det kobler jeg umiddelbart til selvfølelse. Det å utvikle selvfølelse er helt sentralt for en sunn psyke. Kanskje er det slik at mulighet og vilje til å ta ansvar er en viktig positiv bidragsyter til akkurat dette. Når jeg er inne på problemstillingen her, så er det akkurat dette med å snu trenden fra offer-rollen til at også kvinner har et ansvar opp i mot å tøyle sine aggressive tilbøyeligheter, og at dette faktisk er et offer, på lik linje som det vi menn må bære i vår innsats for å tøyle våre impulser. Jeg kaller dette for et offer. For det er et offer å gi avkall på tilfredsstillelse. Men det må til for at vi skal kunne leve sammen på en sivilisert måte. Men så får kanskje nettopp en slik ansvarliggjøring en positiv bivirkning. Kanskje kan nettopp det bidra til å demme opp for en nagende opplevelse av å være undertrykt eller krenket. Disse tingene henger sannsynligvis nøye sammen.

Forbruksgapet
Opplysningen om forbruksgapet er interessant. Jeg har lenge syslet med en spekulasjon om nettopp dette. Min spekulasjon er kanskje subjektivt utløst av at jeg oppfatter 70-80 prosent av alle butikkene i et kjøpesenter som totalt uinteressant. Det har ledet meg på sporet av om dette også kan ha med kjønn å gjøre. Har markedet tilpasset seg et mønster hvor de fleste kundene er kvinner? Kunne dette måles? Og hva sier vi dersom vi oppdaget at kvinner har et markant større personlig forbruk enn menn? Men alt hva jeg har spekulert, så synes jeg ikke trenden er tydelig nok, og at det ville vært håpløst å prøve å måle. Nå får jeg altså høre at 80% av forbruksmarkedet er dominert av kvinner. I disse 80% ligger det selvsagt også en rekke felles-innkjøp; dagligvarer, klær, sko og leker til barna, pynteting til hjemmet osv. Jeg har tidligere slått det ifra meg, selv om jeg stadig kjenner på fristelsen til å kunne bringe dette inn som et moment i debatten om inntektsgapet. Jeg kan imidlertid ikke dy meg, når jeg tenker på slike ting som kosmetikk, vesker, klær, sko, frisør, plastisk kirurgi, og det faktum at shopping åpenbart er en kvinne-ting. Det sies at lykkerusen av et kjøp varer i gjennomsnitt 20 sekunder. Men samtidig innser jeg at alle menn ikke er som meg. Jeg bruker klær til de er utslitt, og klipper meg når jeg får beskjed om at «nå er det på tide …», har aldri brukt penger på sportsutstyr, et minimum på bil osv. Samtidig handler det nok også om min aldersgruppe. Dette med personlig forbruk er uansett interessant. For det er neppe hundre prosent samsvar mellom personlig forbruk og egen inntekt. Tieman påpeker at det alltid har vært grupper i samfunnet som forbruker mer verdier enn de skaper. Og her er oppfatningen jevnt over at største tyngden av verdiskapingen i samfunnet gjøres av unge og middelaldrende menn. Og de gruppene som er forbruksorienterte tenderer mot dekadens; svakere realitetsorientering. Man tenderer mot å bli eksperter på moter, trender og det sosiale spill, men lider samtidig av blindhet for hva som egentlig driver samfunnet og hva som kreves. Dette kan medføre opplevelse av meningsløshet og tomhet, og til slutt psykiske lidelser. Dette har jeg vært inne på her.

Identitetsdominans
Tieman snakker om en effektiv teknikk som er å dominere den andres identitet, og at dette er en utstrakt radikalfeministisk strategi. Hun antyder at dette er Newmans hovedstrategi. Hun søker å få Petersen presset inn i sitt eget fiendebilde; presse en identitet på ham. Det fikk meg til å sette sammen ordet «identitetsdominans». Dette har jeg planer å ta med meg i refleksjonen om sosial definisjonsmakt. For dette handler om at andre tar kontroll over individets sosiale identitet, og bruker det som et verktøy for å dominere individet. Jeg tenker at dette åpenbart er en svært uetisk metode for å kontrollere andre. Identitetsdominans minner også mye om det jeg kaller for sosial stempling. Det henger igjen nøye sammen med personangrep, som jo i sin mest primitive form reduseres til at man kaller hverandre, slik barn driver med. Det å oppleve at man forsøkes tvunget inn i en sosial demonform, kan drive noen og enhver i forsvarsposisjon. Newman er selvsagt ikke så direkte. Men teknikken hun bruker (med å tillegge Peterson ord og meninger han ikke står for), leder jo i den retningen.
Språket er redusert til et verktøy av dominans
Dette er litt i samme gaten som identitetsdominans. Jeg kaller det for signalspråk. Det har jeg reflektert over her. Og jeg deler forestillingen om signalspråk som verktøy til dominans. Jeg er også enig i at signalspråk er en kraftig redusert utgave av menneskespråket. Det blokkerer vår mulighet til dialog; det å tenke sammen. Imidlertid er det alt for dramatisk å antyde at dette er slutten på språket slik vi kjenner det. Språket vil være der. Men bekymringen er at utvekslingen kun vil skje innenfor grensene av ekkokamre. Det virker fragmenterende i kulturen. Jeg setter dette sammen med den antivitenskapelige trenden vi ser i dag. Husk at vitenskap er et felles menneskelig prosjekt. Den baseres grunnleggende på åpenhet og bruk av verktøy som alle mennesker i prinsippet skal kunne ha tilgang til. Det er jo det som skaper vitenskapens nøytralitet. Dialog handler om at mange tenker sammen. Da er uenighet en svært verdifull ressurs. Vi oppnår innsikt ved å la våre forestillinger brytes mot hverandre. På den måten foredles menneskets total kapital av kunnskap og kompetanse.

Politisk korrekthet, manglende åpenhet, sensur, intoleranse og sentrering om ekkokamre, er alle elementer i en generell antivitenskapelig trend. Og hva er det da som skal fylle vakuumet etter vitenskapen? Sosial definisjonsmakt? Irrasjonalitet? Den sterkestes rett? Alt dette er fascisme. Vi har sett det før og det er dårlig nytt, ikke bare for Jørgen Hattemaker, men for hele menneskeheten.

Hva er drivkraften bak bevegelsen?
Denne setningen (fritt gjengitt) fikk meg til å heve øyebrynene:

Det er ikke konspirasjonsteorien (kulturmarxismen) som er problemet. Problemet er en kultur på full fart mot stupet, uten noen ved spakene. Problemet ligger i dynamikken mellom kjønnene.

Dette synes jeg er en interessant analyse. Og jeg er åpen for at det er noe i dette. Jeg har allerede vært inne på at postmodernisme ikke er annet enn en samling filosofiske arbeider, metoder og tankemessige rammeverk, som det kan være fristende og ta ut vulgærversjonene av dersom det skulle tjene et formål.

Når jeg hører ting som minner om konspirasjonsteori er det handler det første spørsmålet som dukker opp i hodet mitt alltid om det jeg kaller for sosial paleo-konstruksjon. Tieman adresserer en sosial prosess som ingen har tenkt ut, ingen har planlagt den og ingen har satt den ut i livet. Oppdag at slike prosesser ofte tar av og lever sitt eget liv. De er ikke noens verk. Det er kun snakk om mekanismer. Den aggressive tilnærmingen er å finne noen å skylde på. Den er kontraproduktiv. Den fører oss ingen andre veier enn inn i en tilspisset konflikt. Alternativet er å utvikle forståelse. Det er å ta i bruk vår kognitive kapasitet i en anstrengelse for å analysere og søke å forstå hva som skjer. Det er slik vi mennesker handterer mekanismer. For gjennom å forstå, så kan det kanskje være mulig å finne en konstruktiv vei ut av dette.

Så det er en dynamikk mellom kjønnene som må analyseres og forstås. Det har jeg gjort et forsøk på her. Det er ikke det at jeg tror at jeg har skjønt så mye av dette, og at jeg har den endelige løsningen. Det jeg påpeker er en måte å tenke om dette på, som jeg tror kan være fruktbar. Mennesket må forstås med utgangspunkt i hva det er, og den historie det har. Dette kan ikke slettes ut, hverken ved religiøse eller politiske ideologier. Vi må ta oss sammen, gi opp ønsketenkningen, og summere opp hva vi egentlig har med å gjøre. Det er her vi må begynne for å komme ut av elendigheten.

Postmodernmamma ble noe bekymret da hun oppdaget at lille Jørgen på fem hadde fått et stort sett med legoklosser av farmor til jul. For et slikt sett åpner jo for å kunne bygge alt mulig, til og med våpen eller andre forkastelige patriarkalske symboler.

 

Kunne ikke gutten heller fått en dukke, eller i alle fall en bamse? Det hadde jo vært mye mer nøytralt. Men, hun valgte å ikke reagere, da hun så hvor lysende glad gutten ble for å få Lego. Men nok er nok. Dagen etter kommer gutten og viser stolt frem sin konstruksjon. Det er en brannmann. Postmodernmamma skjuler sitt raseri, men handler resolutt. Hun ødelegger konstruksjonen med et par velrettede slag. Så bygger hun en skolejente.

–  Sånn, sier hun, og gir til gutten. – Sånn skal det bygges OK? Jørgen er skuffet og nikker.

Men neste dag renner det fullstendig over da gutten igjen stolt kommer og viser en brannbil han har bygget. Nå er hun ordentlig sint idet hun knuser brannbilen, og resolutt river hver eneste lego-kloss fra hverandre. Dette er langt over streken. Nå må det settes inn tiltak. Denne gangen henter hun lim. Hun regelrett limer sammen en skolejente, kaster resten av klossene, og setter skolejenten i glasskapet til tørking. Et par dager etter tropper hun opp i barnehagen, og hun er ikke nådig. Det eneste stedet hvor gutten kan ha lært å gjøre noe så forkastelig som å bygge en brannbil, må være i barnehagen. Men barnehagen nekter for at det kan ha skjedd der. Likevel går de med på at Jørgen heretter må ha spesialopplæring i feminin lek i minst tre timer hver dag, og at dette tilbudet skal vare helt til alle manifestasjoner av patriarkalsk tankeforstyrrelse er borte.

Dette er kanskje en vel urettferdig karikatur av radikalfeminismen, men la gå. Den tjener sitt formål. Radikalfeminismen har sannsynligvis hentet mye inspirasjon fra postmodernismen. I denne historien er lego-konstruksjonene en metafor for de ideer og historier vi holder oss med i vår bestrebelse på å fungere i den verden vi befinner oss. Disse er jo sammensatt av elementer fra erfaringer, hva vi har hørt, oppfattet, sett og fantasert om. Så er alt kledt inn i begrepsstrukturer og språk. Dette er mentale byggkonstruksjoner. Postmodernister kaller det gjerne for «narrativ».

Dette er viktigere for oss enn vi aner. Det har psykologene visst i flere generasjoner. For å få et kognitivt grep om fenomenene omgivelsene omgir oss med, er vår fornuft avhengig av historier. Historie består av språk, struktur, begreper osv. satt sammen på en helhetlig måte, som skaper oss et kognitivt rom vi kan navigere i. Og for å holde oss til psykologien: nettopp et slikt kognitivt rom gjør det på en underfundig måte mulig å nå inn til å påvirke de underliggende mentale prosessene i oss. De er som regel språkløse, ikke så sjelden emosjonelle. Synlig eller usynlig lever de sitt eget liv, helt til våre kognitive muskler endelig får tak i dem, rister litt i dem, demper dem eller stimulerer dem, i det hele tatt trekker og tweeker i den psykiske underverden.

På samme måte fungerer historie som en katalysator for å skape tyngdepunkter som sosiale prosesser kan ha omdreiningspunkt rundt. Dermed blir en sentral del av mekanismene som gjør oss i stand til å fungere og samspille i store grupper, noe som igjen er et kjennetegn på menneskeartens suksess.

Måten vi forstår verden på er via historier. Historiens innhold avgjør hvordan vi griper an verden. Det å plukke fra hverandre slike historier, innebærer med andre ord å plukke fra hverandre, måter å forstå og navigere i verden på. Det er den andre metaforen i historien om postmodernmamma og lille Jørgen. Det å knuse byggverket, rive klossene fra hverandre, representerer å ødelegge en måte å vinkle og forstå seg selv, andre og verden på. Men psykologer vil nok si at det noen ganger er nødvendig. Det er spesielt når historien tenderer til å låse individet inn i et destruktivt spor. Det kan være ødeleggende, både psykisk og sosialt. Så her har vi to varianter. Det ene er når historien er av en karakter som skader psykisk og sosial helse. Så har vi den andre varianten, som er det at en original kreativ historie, kan skape en helt ny og interessant vinkling på en problematikk, noe som lar oss se fenomenet gjennom andre linser. Det gjør oss i stand til å utvikle stadig mer nyanserte syn på ting. Det er utvilsomt nyttig, særlig i de komplekse sosiale omgivelser vi alle befinner oss i. Postmodernmammas overreaksjon på lille Jørgens byggverk, resolutte «dekonstruksjon» og det at hun limer sammen klossene til «sin historie» er en metafor for det jeg kaller for radikalfeminismens tvangstanke om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet. Egentlig er jeg urettferdig når jeg setter stemplet «postmodernisme» på akkurat dette. For vi kan vel takke, nettopp postmodernistisk tenkning for erkjennelsen av at det finnes like mange historier som det finnes mennesker, og kanskje enda flere.

Ideen om at enhver historie er like bra som en hvilken som helst annen, er nok mer en myte om postmodernismen. For det er åpenbart lett å tilbakevise. Poenget er at postmodernismen også inneholder verktøy, nettopp for å dekonstruere enhver historie, oppløse den til et meningsløst kaos. Det er denne halvdelen av postmodernismen, som jeg tenker radikalfeminister gjør bruk av. Og det er et verktøy som angriper enhver annen historie enn den de holder seg med.

Men la meg nå gå litt mer praktisk til verks for å vise hva jeg egentlig snakker om. Hvordan er mitt sinn skrudd sammen? Det finnes en rekke psykologiske og filosofiske teorier, delvis overlappende som søker å gripe an hele eller deler av dette fenomenet. Men alt dette kan til syvende og sist reduseres til hjerneceller, og alle de elektriske og kjemiske signalene som går mellom dem. Og det stopper ikke der. For alt dette kan igjen reduseres til organisk kjemi, som igjen kan reduseres til molekyler og atomer, som igjen kan reduseres til elementærpartikler, som igjen kan reduseres til kvantefysikk, og kanskje videre til string-teori, og forunderlige resonanser og vibrasjoner. Men det er umulig for en hjerne av vårt kaliber å forstå mentale prosesser ved hjelp av kvantefysikk. Før vi er kommet til den første hjernecellen, så er livet vårt passert. Vi mennesker er tvunget til å forstå ting stykkevis og delt. Det er lett å dekonstruere forestillingen om en hjernecelle, ved å vise at dette er mentale konstruksjoner, fordi vi har gitt navn til strukturer, som egentlig ikke har noen selvstendig eksistens, men kun sin eksistens i de bestanddeler de oppfattes å bestå av. Og dette blir kanskje mye verre når vi begynner å beskrive samspillet mellom to hjerneceller, og på enda høyere nivå, samspill mellom grupper av dem, og videre opp til hele strukturer. Så vi mennesker søker å handtere dette ved å skape oss historier som passer med hvert nivå i en slik prosess. Hver historie har sine strukturer, sitt språk, sitt eget begrepsapparat. Dette er lett å kritisere fordi her finnes komplekse vekselvirkninger, både med parallelle, nivåer og over- og underliggende nivåer.

Det kan være at når du leser dette så knyter det seg litt i deg. For det gir et glimt av noe som krever mer enn din kognitive kapasitet klarer å levere. Og det kjennes smertefullt ut. Vi har, som sagt, etterhvert utviklet metoder for å søke å forstå dette stykkevis og delt. Vi beveger oss fra modul til modul, fra nivå til nivå. Og for hver enhet så skaper vi et fokus som avgrenser problemet til akkurat dette domenet. Man kaller det for reduksjonisme. Og vi er for lengst kommet til den erkjennelsen at denne metoden på ingen måte er fullstendig, at den har sine begrensinger som vi må slite med.

Men selvsagt er det ikke bare postmodernister som dekonstruerer historier. Selv om metodisk dekonstruksjon ble utviklet på 60-tallet av Jaques Derrida, så er jo dette noe vi mennesker har drevet med siden tidenes morgen. Det er jo ikke for ingenting det heter «å plukke fortellingen fra hverandre». Det beste eksemplet på det har jeg fra mitt eget liv. Jeg har vært så heldig og funnet en venn som er villig til å samtale på et litt mer abstrahert nivå enn «hva jeg kjøpte på butikken i går». Vi er ofte uenige, og det er svært verdifullt i seg selv. Så jeg har utviklet en beslutningsteori, som har blitt sentral i min måte å tenke filosofi på, fordi den setter et så klart skille mellom verdier og fakta, og som samtidig på en elegant måte viser hvordan dette kombineres i beslutningsprosessen. Jeg relaterer fakta til kognitive funksjoner i hjernen, mens verdier relateres til emosjonelle funksjoner i hjernen.  Jeg kaller hele konseptet for atferdsdualisme.

Dette er en slik historie. Det en struktur, som består av språk og begreper. Når jeg kommer med denne strukturen, så er det å sammenligne med lille Jørgen som har noe fint å vise frem. Det jeg kan vise frem er hvor mye livsvisdom som kan høstes ut av denne måten å tenke på, særlig på områder som etikk, vitenskap, mental funksjonering og ikke minst sosialt samspill. Men det er klart. Historien kan rives fra hverandre. For på underliggende nivåer er dette kun informasjonsprosesser, og videre under dette, kun elektriske og kjemiske signaler mellom hjerneceller. På den måten kan det påvises at min historie ikke har noen åpenbare relasjoner til det reelt eksisterende. Men her skal vi være klar over at selve begrepet «informasjon» kan dekonstrueres på akkurat samme måte. Det har jeg gjort her. Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer. Vi kan dekonstruere oss selv, alt vi er og alt vi består av. På den måten kan vi avvise vår egen eksistens. Det kan jo kanskje være et morsomt tankespill, men vi er nå her likevel.

Jeg tenker at mye av dette handler om hvilken grunntone vi anlegger når vi skal forholde oss til denne livsreisen vi er på og alle våre medpassasjerer på denne reisen. Det å se et menneske, og ha vilje til å ta imot det som bys frem, handler i stor grad om viljen til å ta inn de historier det individet har å fortelle. Dette er historier som kan være både i innbyrdes konflikt, og ikke minst i konflikt med de linsene jeg ser verden gjennom. Det å ha et sinn som rommer historier som er i innbyrdes konflikt med hverandre, refereres ofte som kognitiv dissonans. Vi har innebygde mekanismer som serverer oss ubehag som følge av kognitiv dissonans. Følgelig om alt er mine egne historier, så kan dette føre til strategier hvor jeg unngår at historiene møter hverandre i mitt sinn. Poenget er at vår hjerne, forståelig nok, er utviklet til å mislike motsigelser. Det å trene seg opp til å tåle historier som er i konflikt mer hverandre er en del av det å bli moden. Det handler kanskje først og fremst om den selverkjennelsen at mine egne historier er ufullstendige, ufullkomne og befengt med grader av usikkerhet. Dette er motsatsen til fanatisme, som jo handler om en ubetinget overtro på egne historiers fortreffelighet. Det modne mennesket har lært seg å akseptere at usikkerheten når ned i det dypeste av alle dyp. Det er denne viljen til å akseptere egen utilstrekkelighet som åpner for evnen til å ta inn andres historier, og forholde seg til dem, og undersøke hvilken livsvisdom som kan høstes av dem. Noen kaller det for kontekstfleksibilitet.

Evnen til å t inn andres historier er en del av det å se et annet menneske. Da tenker jeg ikke bare på å fysisk se noen, eller å høre dem snakke. Å se et annet menneske er å ta slike historier inn på et dypere plan. Det innebærer genuin nysgjerrighet, og vilje til å søke å forstå individet på individets egne premisser. Når vi fortolker hverandre, så benytter vi oss som regel av egne innebygde fortolkningsskjemaer. Så lenge du tviholder på eget fortolkningsskjema, så er du nesten garantert å mistolke den andre, eller i det hele tatt gå glipp av hva den andre har å by på.

Det å se den andre, på den andres premisser forutsetter evnen til å ta inn den andres fortolkningsskjema. Det forutsetter igjen at du har utviklet et kognitivt rom for å kunne gjøre det. Prosessen med å få det til, kaller jeg for konstruktiv dialog. Konstruktiv dialog er ikke bare behagelig småprat. For det handler også om konfrontasjon, analyse og viljen til å studere hverandres mentale universer, selv om det kjennes ubehagelig fra tid til annen. Se på ubehaget som det å gå opp på en fjelltopp. Det kan være ubehagelig, men der er alltid belønninger i sikte. Belønningen er evnen til å nyansere og det å mestre å kunne ta mange perspektiver. Belønningen er også en rikere tenkning og fortolking av verden. Men framfor alt vil det å oppdage mangfoldet langsomt men sikkert endre grunntonen i dine holdninger til andre. Det er bevegelsen bort fra fanatisme og over mot humanisme. Det handler om å se og sette pris på sine medpassasjerer på denne livsreisen vi er på. Fanatisme handler ikke bare om trange fortolkningsskjema, det handler kanskje mest om et underliggende raseri og menneskehat. Fanatisme er som regel drevet av en underliggende aggresjon.

Det å tvinge individer inn i trange sjablongmessige fortolkningsskjema er å definere dem. Det er det jeg kaller for sosial definisjonsmakt. Her om dagen lærte jeg et nytt ord på det. Det er identitetsdominans. For det handler om at de negative karakteristikkene som kastes på individet, skal presse individets sosiale identitet inn i en form som passer sammen med definisjonsmaktens smale bilde av verden.

Det er på denne måten radikalfeminismen fungerer. Eller, la meg moderere meg til at det er slik jeg oppfatter radikalfeminismen fungerer. For også radikalfeminister fortjener et ærlig forsøk på å bli forstått. Jeg er fortsatt åpen for at en dypere konstruktiv dialog med en ekte radikalfeminist kunne gitt meg noen nye perspektiver. Men innen det skjer så har altså jeg en historie om en radikalfeminisme som i all hovedsak er drevet av fanatisme og aggresjon. Og det som skremmer meg, er at det smale fortolkningsskjemaet om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet er gjentatt så ofte og står så uimotsagt i mainstream media, et det er i ferd med å overta den kulturelle definisjonsmakten. Da risikerer vi å få en samfunnsmakt som i stor grad baserer seg på en grunntone, preget av aggresjon og menneskeforakt. Det har vi sett før i verden. Og jeg er blant dem som skremmes av perspektivet.

Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, jeg banner ikke! … Faen, der glemte jeg pipa mi på polet i går.
Dette var en av vitsene vi lo av i min barndom. For selv et barn vil raskt oppfatte at stor kontrast mellom liv og lære ikke gjør noe særlig bra inntrykk. Da er det interessant å oppdage at vår tids store kulturelle motor, den postmodernistiske bevegelsen har klart å få dette til, uten at media eller opinion merker noe som helst.

Mye av kraften i vår tids postmoderne bevegelse er hentet fra en moralsk indignasjon over ekstrem rasisme i vår nære historiske fortid. Den store oppvåkningen kom ved slutten av andre verdenskrig. Da gikk det opp for verden hva som egentlig har foregått: Jøder, romfolk, handicappede, utviklingshemmede, religiøse og politiske minoriteter, var blitt utryddet i industrielt baserte utryddelsesleirer. De neste tiårene brukte vi på å rydde opp i eget hus: vi sluttet å sterilisere Tatere, og vi lært oss etter hvert å respektere og sette pris på samisk særegenhet og kultur.

Men alt dette kom ikke uten kamp, og bevisst fokusering på holdningsendringer. Og det virket. Jeg glemmer fortsatt ikke at vi sang «men inni er vi like». Og det gjorde inntrykk. Jeg hadde en bevissthet mot rasisme, allerede som barn. Men helt konsistent var det ikke. Nedlatende holdninger mot det samiske, preget også min oppvekst. Men, den moralske grunnholdningen gjorde sitt til at, når jeg vokste til og fikk tenkt meg om, så la jeg også dette bak meg.

Det gikk nok lang tid før jeg formulerte mine egne anti-rasistiske holdninger for meg selv. Kontrasten, altså det jeg hadde å ta avstand fra, lå som sagt i vår nære historiske fortid, men også i rasekonfliktene vi så i USA. Jeg er så gammel at jeg husker at Martin Luter King ble skutt i 1968, hans tale, og raseopptøyene på slutten av 60-tallet.

Selvsagt har nok utviklingen av menneskerettigheter, og ideen om at ethvert menneske har et iboende menneskeverd, som krever vår respekt, preget mine holdninger, og det preger meg den dag i dag.

Så hva er rasisme? Jeg har reflektert over det her. Essensen er at, dersom man rangerer menneskeverd på bakgrunn av rase-sorteringer av mennesker, og aksepterer diskriminering på bakgrunn av dette, så er det rasisme.

I min refleksjon over likestilling, så fanges dette opp, på samme måte som man fanger opp alle muligere andre sorteringer som det kan være fristende og diskriminere etter. Det er enkelt. Det handler kun om å avholde seg fra all form for forskjellsbehandling på bakgrunn av gruppeidentitet. Dette faller igjen helt naturlig, med utgangspunkt i empatisk etikk, som innvilger ethvert individ et ubestridelig og ukrenkelig menneskeverd.

Dette er så enkelt, at man må enten være kverulant eller fanatiker for å klare å rote det til. Rent etisk handler det kun om vår velvilje i forhold til våre medpassasjerer i dette livet. Politisk er det noe vanskeligere, men ikke umulig. Hovedoppgaven er å abstrahere alle gruppeidentiteter ut av lovverket.

Men kulturelt er dette, vanskeligere, mye vanskeligere. Og det er nettopp her vi har litt for mange prosesser som går i feil retning. Som jeg sa til en venn i går: Jeg liker ikke den utviklingen jeg ser, jeg liker ikke tiden jeg lever i, og jeg liker stadig mindre det samfunn jeg er en del av.

Men jeg har ikke tenkt å vandre gjennom dette livet med lukket munn. Lavmælt sier jeg hva jeg mener, så får andre forholde seg til det som de vil.

Etter andre verdenskrig har det å være ekte rasist kommet i sterkt vanry. Det er et sosialt stempel som virker sterkt, både ekskluderende, men som også vekker moralsk indignasjon. Det å gi uttrykk for rasistiske holdninger er ofte straffbart, kan medføre både fengselsstraff og stempel i rullebladet.

Da henleder jeg oppmerksomheten til språket. For «rasisme» er et begrep. Og noen begreper har såkalt ladning. Det vil si at de forbindes med positive eller negative oppfatninger av de individene som får karakteristikkene. «Rasisme» er et sterkt negativt stempel. Det er så sterkt, og så stigmatiserende at de fleste av oss gjør det vi kan for å holde det unna oss selv.

Slike ladede begreper er en fristelse for alle retorikere. For dette er noen av det beste våpen man kan ha til personangrep og moralsk diskreditering av andre. I norsktimene på NKI lærte vi at personangrep er brudd på saklighetsnormene. Man skulle tro at politikere, og media avholdt seg fra å bruke usaklige argumenter i sine debatter, men nei. Disse gamle saklighet-normene har for lengst forvitret fra et debattklima som ligner mer og mer på en sandkasse.

Så går det som det må gå da. Man kaster dritt etter hverandre. Man får hele profesjoner som er eksperter på drittpakker og diskrediteringer. Dette er disrespekt for våre demokratiske verdier. Men det er en annen sak.

Så rasiststemplet har altså haglet mer og mer rundt, og etter flere tiår har det gått inflasjon i begrepet. Det favner alt og ingenting. I USA skal det neppe mer til enn at man sympatiserer med det republikanske partiet, før man fortjener stemplet «rasist». Det går i samme retning med begreper som sexisme, homofobi, islamofobi, voldtekt, seksuell trakassering osv.

Men det er altså nå miraklet kommer: den postmodernistiske bevegelse utvikler nå identitetspolitikken, som åpenbart åpner for rasisme og rasistisk tenkning, samtidig som de sniker seg unna det faktum at de dermed gjør seg selv til rasister.

Det kalles ofte for «omvendt rasisme», fordi det er hvite menn som adresseres. Men det finnes selvsagt ikke omvendt rasisme. Rasisme er rasisme, uansett hvilken retning den tar. Tendensen kjennes på kroppen i hele den vestlige verden, men mest i akademiske miljøer i USA og Canada. Her drives bevegelsen av humanistisk akademia, og studentaktivister (roperne).

Kanskje en god betegnelse på dette er «Mobbokrati». For alle er redde for denne aktivismen. Og med god grunn. Spesialiteten er karriere- og omdømmeknusing. Dette er mobbevelde, med enorm makt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg føler det svært ubehagelig å snakke om dette. Dette er fordi rasisme tvinger deg over på rasistens banehalvdel, på den måten at du tvinges til å forholde deg til rasistens sortering av mennesker i grupper. Jeg tvinges til å snakke om «hvite menn», som gruppe og argumentere med utgangspunkt i det. Det er nok i seg selv til å få stemplet som rasist. Men jeg er selvsagt ikke interessert i å flokke meg sammen med andre hvite menn, for å «kjempe vår sak» i verden. Det å gjøre dette er en selvoppfyllende profeti. For da kan alle peke på oss og si: se der har vi rasister og nazister.

Poenget er at man merker en eim av fiendtlighet, da særlig i media, som jo leder an i dette, men også fra politikere og venstre-aktivister. Det handler om at de grenser man setter for å beskytte andre grupper, ikke lengre gjelder hvite menn. Og når jeg sier menn, sa handler jo dette selvsagt ikke bare om rasisme, men også om sexesme. Her er en video som setter det på spissen. Vi ser hvordan det å ha kappet penis av en mann, kan gjøres til underholdning, og at gjerningspersonen nærmes hylles som en helt på TV.

Den postmodernistiske bevegelsen har adoptert teorien om makt og undertrykkelse fra marxismen. Det som før var klassekamp, handler nå om kvinner, etniske minoriteter, undertrykkelse av seksuelle minoriteter osv. Fokus på dette er jo veldig bra, så lenge man ikke utvikler et overfokus på gruppeidentitet, for deretter og ensidig legge skylden en gruppe, nemlig hvite menn. Når et samfunn åpner for en ensidig demonisering av enkeltgrupper, så er det et likhetstrekk, med nettopp hva den nazistiske bevegelsen gjorde med Jøder for noen generasjoner siden. Vi så det samme i Rwanda.
Så vi har altså en ide om at hvite menn opp gjennom historien, har drevet med utstrakt rasisme og sexisme, og dermed har kollektiv skyld for tingenes tilstand. Gruppen tillegges det som kalles for «hvite privilegier». Og man omtales som en homogen gruppe, hvor alle har de samme privilegier, den samme makt og de samme motivene for alt vi gjør, nemlig «å holde på våre privilegier». Følgelig må vi bøye hodene våre og tåle alt det som kommer vår vei, uten å ta til motmæle. Det være seg hån, stigmatisering, og demonisering. Og selvsagt skal man, uten og mukke tre tilbake i alle sammenhenger, være rene produksjonsmidler med stålkontroll på alle impulser som kunne få oss til å virke menneskelige utenfor den sosiale komfortsonen.

Dette er mulig fordi den gruppen som tillegges privilegier og makt, må finne seg i å tåle absolutt alt av trakassering, demonisering og diskriminering.

Hokus-pokus så har man altså svingt Harry Potters sosiale tryllestav og selv blitt de rasister man raser mot, dog uten å erverve seg det belastende stempelet.

Jeg ser at flere og flere av de jeg snakker med, og i sosiale media, hele tiden forsøker seg på tankeeksperimenter hvor man snur rollene, slik som i videoen over. Det er som om man håper at noen skal oppdage at spillereglene endrer seg med gruppeidentitet. Man kan ikke utsette Islam for samme kritikk som kristendom. Man kan ikke låne fra andre kulturer, på samme måte som andre kulturer låner fra oss. Man kan ikke si det samme om kvinner som man sier om menn.

Alle ser dette, men vi er naive dersom vi tror at det bare er å snu rollene så vil man oppdage urettferdigheten i dette. Dette handler ikke om rettferdighet, men om ideologi, og makten til å forfølge ideologien. Ideologien er at en gruppe er definert ut, som demonisk fordi den defineres å ha makt og privilegier. Men den egentlige makten ligger jo ikke her. Den egentlige makten ligger jo hos de som er i stand til å diskriminere uten å bli konfrontert med det. Dette er ideologi som demoniserer makt, samtidig som man nådeløst bruker den selv: vi gjør det fordi vi kan. Og vi kan fordi vi har det sosiale overtaket. Maktregnskapet bikker på ingen måte i retning av Jørgen Hattemaker.

Dersom jeg fortsetter på den veien jeg er på, nå i denne bloggen, så viser jeg med det at jeg har latt meg fange inn i den samme postmoderne retorikken. Men hva skjer dersom jeg fortsetter å være hvit sint mann, tar til gatene, begynner å rope og skråle, brenne biler, gjøre hærverk, angripe kvinner og enhver som ikke ser ut til å tilhøre «min gruppe»?

Kan du se hvordan denne prosessen har en polariserende effekt? Det er som om en usynlig sosial forbannelse har fått et solid grep om oss, og river oss fra hverandre.

Jeg hører ikke til blant dem som tenker at den venstre-orienterte postmoderne bevegelsen er en enormt mektig konspiratorisk bevegelse, med bevisst forsett om å ødelegge vesten. Kanskje finnes det slike elementer i en del aktivist-miljøer og i den radikalfeministiske bevegelsen. Men dette utgjør ikke et samlet hemmelig maktsentrum av smarte mennesker som spiller ut ferdig tygde planer med onde hensikter.

Min lille filosofiske oppdagelse er sosial paleo-konstruksjon. Det handler kort og godt om sosiale prosesser som tenderer til å leve sitt eget liv. Og dette er svært komplekst. Kvinne-bevegelse, homobevegelse og anti-rasistiske bevegelse er alle initiert av noen som ville noe, noen som så uretten i samfunnene og ville endre på det. Dette var forkjempere med edle mål og som tok i bruk effektive virkemidler for å realisere dette. Poenget er at ingen hadde planer om hva som skjer når kampen er vunnet. Vel, slike kamper vinnes vel aldri hundre prosent. Kulturell omforming er en seig prosess, som må gå over mange generasjoner. Men like fullt må disse kampene regnes som enorme sosiale suksesser. Poenget er at slike sosiale prosesser har en tendens til å utvikle sine egne veier, under tyngden av sin egen suksess. For å opprettholde kampgløden kan en suksessrik organisasjon bli fristet til å sette seg stadig mer radikale og utopiske mål. Dette gir rom for krefter, som ikke er humanistiske, med krigermentalitet, og som drives av aggresjon og fiendebilder. Vi indoktrineres med illusjoner om at det eksisterer en brutal kamp mellom kvinner og menn, mellom kulturer, mellom raser, mellom religioner osv. Dersom vi lar oss bergta av slike illusjoner, og lar det påvirke atferden vår, så risikerer vi at dette materialiserer seg og blir til selvoppfyllende profetier. Det er det som er den store forbannelsen som ligger som en eim over vår sivilisasjon. Dersom vi ikke passer oss, river oss ut av denne forbannelsen, så vil vårt skjøre sosiale samhold fragmenteres langs konfliktlinjer som vil dekonstruere alt av veletablerte sosiale strukturer, som vi bygger vår sivilisasjon på. Jeg advarer: Dersom vi ikke nå tar oss sammen og blir medmennesker, så kan vi ende med å skubbe hele sivilisasjonen utfor stupet.

Det er en vei ut av dette uføret. Det er å ta tilbake humanismen. Anti-rasisme er ikke omvendt rasisme, det er humanisme. Det er en anerkjennelse av hvert enkelt menneskets iboende menneskeverd, slik som det står i menneskerettighetserklæringen. Etter Den Andre Verdenskrig nådde vi et kollektivt nivå hvor nok mennesker så dette, til å få sosial gjennomslagskraft nok til å erklære individets ukrenkelige verdighet. For dette er ikke noe som er, på samme måte som fysikk, kjemi og naturlover. Dette er uttrykk for vilje. Det er det som gjør det så sårbart. Dersom mange nok av oss, ikke lengre vil dette, ikke vil tilslutte seg det, så blir det heller ikke slik. Dette er noe som du og jeg aktivt må ta stilling til. Dersom vi taper denne kampen, kan jeg fortelle deg hva alternativet er: KRIG! Nok en gang skal hus bombes, mennesker settes opp på linje og massakreres. Nok en gang skal vi komme livredde opp av ruinene, bærende på et forbrent barn, hylende uten en ringeste ide om hva slags galskap vi voksne nok engang har klart å stelle til. Tror du krig dukker opp som troll i eske av ingenting? TROR DU? Tror du ikke det er lange sosiale prosesser i forveien som leder i denne retningen?  Tror du de som holdt på med dette, drevet av aggresjon, med sine demoniseringer av de andre, med alle mulige slags umenneskeliggjørende karakteristikker, sine små underholdende sosiale spill, noensinne tenkte at dette til slutt ender i ruinhaugen?

Ta deg sammen og bli et MEDMENNESKE!

Det vi er vitne til er en sosial betennelsesreaksjon. Det finnes metoder å møte det på som virker konfliktdempende. Forhåpentligvis kan sårene gro og vi kan igjen gå over til et samfunn drevet av omsorg for hverandre, i stedet for aggresjon.

Mange av oss trenger faktisk, fysisk å oppdage at det ikke eksisterer noen generell kjønnskamp mellom menn og kvinner, at homofile og lesbiske stort sett blir respektert og akseptert, at mennesker fra andre etnisiteter stort sett kan gå trygt i våre samfunn. For å få til dette er vi nødt til å skape møteplasser mellom oss, og dialog. Vi må være bevisst på å skape arenaer hvor vi kan møtes, bli kjent som mennesker, få venner og oppdage hverandres menneskelighet, ja også sårbarheter. Nettopp det å tørre å vise våre menneskelige skavanker og ufullkommenheter, er en fantastisk fin inngangsport til å utløse opplevelsen av menneskelige felleskap mellom oss.

Hit kunne man invitert alt fra radikal-feminister, til “hvite sinte menn”, til homofile, til medlemmer av organisasjoner som «Stopp Islamiseringen av Norge».  Målet er å få til de gode dialoger på tvers uten at vi driver og kaller og beskylder hverandre. Livet er kort. Hvorfor i all verden skal vi misbruke det på å gjøre livet miserabelt for oss selv og andre? Vi reiser sammen i dette livet, hver på vår måte. La oss oppøve vår evne til å tåle hverandre, til å tåle mangfoldet, og til å være med og berike reisen for oss alle sammen. Hvorfor ikke spør jeg?

Hvor mye medynk føler jeg når jeg hører om en 20 år gammel kvinne som opplever ubehagelige tilnærmelser fra en betydelig eldre og mektigere mann på en parti-sammenkomst? Jeg lukker øynene og kjenner ingenting. Burde jeg kjenne noe? Kanskje er det fordi jeg er en eldre mann, og jeg aner ikke et fnugg om følelseslivet til yngre kvinner av i dag.

Men kjenner jeg så mye medynk over en kjendismann, som ble overmodig av alkohol, ikke lengre klarte å kontrollere impulser og går hen og prøver seg på en tiltrekkende dame som er så alt for ung? Så ble han avvist, full av fylleangst dagen derpå og håper hele episoden skal forsvinne i glemselens mørke. Men mange år etterpå oppdager han at historien har levd sitt eget liv i omgivelsene rundt ham, at det er blitt snakket om ham, men ikke med, ikke før saken eksploderer i media. Kjenner jeg medynk med ham? Jeg lukker øynene. Nei, jeg kjenner ingenting.

Hva om han har barn i skolealderen, som må gå på skolen hver dag og vite at alle andre vet noe skammelig om sin egen far, kanskje få høre det, kanskje oppleve ubehageligheter. Kjenner jeg medynk med dette? Jeg overraskes over at selv dette gir lite respons i min emosjonelle resonansbunn.  Er jeg helt følelsesflat? Eier jeg ikke omsorg? Er jeg da psykopat? Så begynner jeg å lete i mitt eget sinn etter spor av medynk; spontane emosjonelle responser på ting jeg ser andre utsettes for. Jeg innser jo raskt at mitt sinn er fullt av minner hvor jeg opplevde å synes synd på andre. Jeg syntes synd på broren min da han brakk skia, dagen etter at han fikk nye ski i julegave. Jeg syntes synd på søsteren min, etter at jeg selv pakket henne full av iskald snø, men så gråter hun, og det stopper min ugjerning. Men selv i dag kjenner jeg følelsen, når jeg tenker på synet av den lille jenta som gråter, på grunn av det jeg gjorde. Og jeg kjenner på utallige episoder med mine egne barn, med alle de knall og fall de var utsatt for i oppveksten. Noen ganger tar medynken så tak i meg at jeg får problemer med å stå. Som for eksempel da jeg hørte en historie fra Kina. TRIGGERWARNING TRIGGERWARNING: Er du en sart sjel les ikke dette:

Det var under ettbarnspolitikken i Kina. Tradisjon og kultur favoriserer guttebarn. Så har vi altså et par som får et jentebarn og dermed et «problem». Så skjer det at moren blir gravid igjen. Familien flytter langt avsides for å skjule dette. Og de får da en sønn. Datteren kan da ha vært rundt tre år. De klekker da ut en plan om å kvitte seg med datteren i det skjulte. Og de gjør da dette på en forunderlig måte. De forteller jenta at hun skal graves ned fordi de ikke har bruk for henne lengre. Jenta er selvsagt motvillig men blir så tatt med ut i skogen. Der graver de et hull, som de legger barnet opp i. Barnet blir redd, gråter fortvilet, og kan ikke skjønne hvorfor mor og far må grave henne ned. Hun ber tynt for seg kjemper imot og vil opp igjen. Det ender med at de slår henne i svime med spaden, og graver henne ned. Historien er fremkommet via politiforklaringer i ettertid.

Da jeg første gang hørte denne historien, som nok var langt mer detaljert enn det jeg husker nå, så brøt jeg sammen og slet med dette i dagevis. Den dag i dag griper denne historien meg fortsatt. Når jeg kjenner på denne følelsen så vet jeg at den er unik. Jeg oppdager at det er forskjell på å sette seg inn i en annens situasjon, søke å mane frem hva den andre opplever, og det å regelrett synes synd på noen. Begge deler handler om empati, men denne siste varianten er så direkte, så språkløs, spesialdesignet for å drive individet til omsorg, beskyttelse eller fortvilelse over å ikke kunne hjelpe til når det gjelder. Jeg oppdager også at min evne til medfølelse med andre utenfor slekt og venner som regel knytter seg til det fatale; det å få dødelig kreft, det å bli dømt til døden eller lange fengselsstraffer, det å bli lynsjet, det å sulte i hjel, det å havne i krig, det å utsettes for voldtekt. Selvsagt slår dette sterkere inn når det er barn involvert; synet av den døde smågutten på stranden, eller hvordan lille James Bulger møtte sin skjebne, torturert i hjel av to litt eldre gutter.

Jeg tar med dette i et forsøk på å sette litt perspektiv på det vår tids sosiale utrenskningsprosess. Men jeg er usikker på hvor universell denne delen av min empati er. For det er åpenbart at vi har andre følelser som effektivt kan sette vår empati i sjakk matt. Da tenker jeg spesielt på aggresjon og hat. Det kommer jeg tilbake til.

 

I et stort samfunn med utallige nære og fjerne, kjente og ukjente, så er det ikke rart at vår hjerne ikke mobiliserer medfølelsen for alt og alle. Den har regelrett ikke kapasitet, på samme måte som at jeg som individ heller ikke har kapasitet til å avhjelpe alt som er galt i samfunnet. Hjernen har en biologisk agenda, og den er ikke alltid kompatibel med utfordringene i en moderne sivilisasjon.

Dersom vi skulle basere samfunnets felles etiske basis på hva hver og en av oss måtte føle av medynk, så vil dette raskt føre til konflikt. Jeg kan tenke meg at det er derfor de fleste filosofier ikke baserer sine etiske teorier på medynk. Det er her jeg skiller meg ut fra de fleste andre tenkere, fordi jeg likevel holder på at empati er den grunnleggende emosjonelle responsen som etikken skal bygge på.

Men om jeg stoppet her, så vil kanskje noen postmodernister nikke på hodet å gi meg tommelen opp. Fordi en postmodernistisk refleksjon er nettopp at følelser trumfer fornuften. Her reflekterer jeg over hvorfor det ikke er noen god ide at hverken følelser eller fornuft får overtaket. Dette er helintegrerte systemer, som ikke er laget for å vinne over hverandre. Tvert imot er det balanseringen mellom disse to som utgjør det beste villkåret for det gode sosiale samspillet mellom oss.

Jeg har lagt empatien i bunnen for min «empatiske etikk». Det er fordi at empati er den eneste følelsen vi har, som er ensidig rettet utover mot andre individers ve og vel. Det meste vi har av andre følelser baserer seg i all hovedsak på frykt og begjær. Aggresjon er også en form for begjær. Den er medfølelsens rake motsetning. Mens omsorg handler om å oppfatte andres lidelse som sin egen lidelse og dermed fungerer som motivasjon for handlinger som reduserer lidelsen, så handler aggresjonen om å omsette andres lidelse til egen nytelse, og dermed handlinger som forsterker lidelsen. Derfor er disse to i direkte konflikt med hverandre. Og de går på bekostning av hverandre. Det har jeg beskrevet nærmere her.

Nei, jeg synes det er vanskelig å mobilisere medfølelse for en 20-åring som fikk ubehagelig mye oppmerksomhet på en partifest for noen år siden. Og selvsagt vil min hjerne komme opp med forestillinger om dyds-signalisering, oppmerksomhetstrang, eller bare ren skjær aggresjon mot en man ikke liker. Så tenker jeg, med min mannshjerne, at en person som er så tiltrekkende at enkelte i omgivelsene tar stor sosial risiko i forsøk på å tilnærme seg vedkommende, må befinne seg på livets solside. Det er en enorm sosial og seksuell kapital å sitte med.

Hvilken sosial superflaks har ikke den som både har den kompetansen og den sjarmen som skal til for å få innpass i partiets innerste sirkler, noe de fleste av oss andre bare kunne drømme om. Og hvilke fremtidsmuligheter avtegner seg ikke av et slikt utgangspunkt. Om hun vil, så er hun en del av den innerste elite. Hun har muligheten til en lysende karriere, interessante oppgaver, bli betrodd, bli utvalgt og skinne som en sol. Nei, jeg sliter med å mobilisere medfølelsen for at hun, som en bivirkning, også får oppleve et ubehagelig trykk av seksuell oppmerksomhet på slike sammenkomster. Så tenker jeg på noen av hennes medsøstre. Noen som hadde en litt mer uformelig kropp, og som kanskje fikk høre slibrige kommentarer opp gjennom oppveksten, som mistet selvfølelsen, som falt av lasset. Kanskje i 20 åringens historie, så gikk det en slik jente i hennes klasse. I slike mobbeprosesser er det som regel et fåtall som er aktive plagere. Resten er mer anonym. Jeg kaller de for grå mennesker. De tar aldri noen i forsvar. Så kanskje denne 20 åringen var en slik litt mer anonym person. Hun så ikke denne jenten, inviterte henne ikke, og glemte henne så fort skoletiden var over. Så det sitter kanskje en jente hjemme på denne kvelden, en som bare kunne drømme om å bli invitert på partifest, og som uansett aldri ville fått oppmerksomhet fra noen som helst på en slik sammenkomst. Det er ikke tilnærmelser, men mangelen på slike som har trykket henne ned. Det er ikke et hav av invitasjoner og oppmerksomhet, men nettopp mangelen på sådanne, som knuger henne kveld, etter kveld, etter kveld, etter kveld. Hvem har hun å klage til?

Jeg tar dette med som et eksempel på hvordan man uforvarende kan delta i prosesser som krenker andre på det dypeste, og skader dem for resten av livet. Om det hadde vært et sluttregnskap for hver av oss, på dette livet, slik noen religiøse drømmer om, hvem av oss kan da skryte av å ha kommet gjennom livet uten slike «sorte» flekker på vårt moralske rulleblad?

Men selvsagt må jeg arrestere meg selv her. Jeg har ikke snakket med den det gjelder, og jeg aner ikke hvordan dette kan ha blitt opplevd, og hvordan det har preget henne. Vi skal ha respekt for andres rapportering om ubehagelige opplevelser. Som eldre mann med en helt annen bakgrunn er det fort å gjøre en empatisk feilslutning i slike tilfeller. Det er ikke min mening å dømme noen. Hva vet vel jeg om hva det innebærer å være ung jente og utsatt for seksuell trakassering? Selvsagt er det uakseptabelt. Selvsagt burde slike overtredelser medføre smikk på fingrene, med et klart signal om hvor grensen går.

Men la oss komme litt videre. For et grunnleggende etisk spørsmål her er: hvordan rangerer vi lidelser opp mot hverandre? Er den etiske kjøttvekten av lidelse avhengig av hvem som lider? Vi kan uansett konkludere med at det er slik våre følelser fungerer. Vi har en tendens til å la oss styre av det jeg kaller for naturlig empatisk appell. Det er dårlig nytt dersom du hverken er pen, tiltalende eller i slekt. I et samfunn hvor, måten vi behandler hverandre på, styres av udempede emosjonelle impulser, så vil den som ikke er pen, har status eller er sosialt attraktiv måtte forvente å leve sitt liv som andreklasses-borger. Kanskje er det verre enn som så. Det finnes tonnevis av forskning på at et vakkert utseende setter individet i en sosial særklasse. Og motsatt: det er fort gjort at lite tiltalende eller sosialt upopulære mennesker forbindes med det onde mennesket.  Så om du får et barn, som er overvektig og har noen skavanker her og der, så er vedkommende prisgitt innflytelsesrike menneskers emosjonelle impulser. Det betyr som regel krenkelse. Er det slik vi vil ha det?

Ideen om at følelser alltid trumfer fornuften, er handler i realiteten om mennesket som gir avkall på sin menneskelighet og lar seg falle tilbake til dyrenes livsverden.

Så hva kan man si om denne dragkampen mellom fornuft og følelser? Er det slik at da må vi snu på det og la fornuften trumfe følelsene? Jeg er blant dem som tenker at det er en like dårlig ide. Faktisk er det vel slik at om vi fjernet alle følelser fra vårt sinn, så er det på linje med å bli lobotomert.  Man vet ikke lengre hva man selv foretrekker, og det gjør at man blir ute av stand til å ta beslutninger. Det er bare å venne seg til at vi må leve med og forholde oss til begge disse to systemene, som jo utfyller hverandre og gjør oss i stand til å opptre som rasjonelle individer med evne til å ta beslutninger. Min modell av beslutningsteorien integrerer begge.

Men hva med samfunnet? Det er åpenbart at et samfunn, hvor vi skrotet fornuften vil reduseres til et samfunn tilsvarende det man kan se blant menneskeaper i dag, kanskje bare mer sosialt dysfunksjonelt. Sjimpanser er smarte dyr med masse kognitive ressurser. Men slipper du ti tusen av dem inn på en fotballtribune, så vil du raskt oppdage forskjellen.

Dersom du ikke hører til den øverste 1% alfa-toppen så tviler jeg på at du er interessert i å leve i et samfunn hvor rasjonaliteten er radert ut.

Når jeg jobbet med empatisk etikk, så strevde selvsagt også jeg med å bygge en bro mellom naturlig empati som jo er følelsesbasert og over til et etisk system, som jo krever store innslag av vår kognitive kapasitet, slik at vi oppnår å skape perspektiv og til å kunne tenke prinsipielt. En viktig utfordring er at man ikke skaper en etikk som ender med å overstyre denne viktige emosjonelle radaren, og dermed blir et redskap for de som vil de-humanisere og skaffe seg en moralsk begrunnelse for å begå umoral.

Når jeg ikke føler noe for andres lidelse, så vet jeg at jeg hadde kunnet følt noe dersom det var mine nærmeste, noen jeg kjenner godt eller meg selv. Det er nettopp denne evnen til å ta den gode egenskapen som empati egentlig er, og forlenge den til å gjelde alle mennesker, ja i det hele tatt alle vesener med evne til å lide, som er nøkkelen til å kunne utnytte empatien i en universell etisk tenkemåte.

En 20 år gammel vakker kvinne har evne til å lide. Og hun får drahjelp av naturlig empatisk appell. Men en eldre overvektig mann, kan lide akkurat like mye. Men han mangler de naturlige ressursene til å appellere til omgivelsene. Sånn vil det alltid være. Det er utopi å tro noe annet. Men, dette kan avdempes ved bruk av fornuft, tankeeksperimenter, meta-perspektiv og prinsipiell tenkning. «Du skal ikke så inderlig vel …» Vi kjenner resten, og det krever kognitiv kapasitet å prosessere dette. «Hva du har gjort mot en av disse minste, har du også gjort mot meg …». Vi kjenner dette uttrykket også. Jeg har gjort det til syretesten på i hvilken grad samfunnet er sivilisert. Men alt dette krever at vi tar i bruk vår fornuft, der våre følelser åpenbart ikke strekker til.

Så når jeg spør om lidelsens kjøttvekt avgjøres av hvem som lider, så er det et dypt samfunnsmessig spørsmål. Jeg tenker at i et sivilisert samfunn så kan det ikke være slik. Ethvert avvik fra det prinsippet er på noens vilje. Det blir vilkårlig. Vilkårlighet i hvordan samfunnsborgere behandles, regnes som usivilisert.

Det er umulig at du og jeg, som enkeltmennesker, ikke lar oss påvirke av biologisk programmering som favoriserer oss selv, våre nærmeste og de vi liker. Men samfunnet kan ikke agere vilkårlig.

En faktor som også må legges inn i denne kabalen, er vår tendens til å dele verden inn i gode og onde mennesker. Vel, venn deg til det: gode og onde mennesker er «sosiale konstruksjoner». Vi har alle gode og dårlige sider ved oss, og ofte er det omstendigheter som avgjør hva som manifesteres i oss. Vi kan godt definere handlinger som onde, eller gode. Men det er urettferdig å la noen få handlinger definere hele mennesket.

Koblingen mot temaet lidelse, er tendensen til å overse at det vi anser som «onde mennesker» lider, eller enda verre: å nyte det. Altså en ekstrem-versjon av koblingen mellom lidelsens kjøttvekt og hvem som lider. Det å definere andre mennesker eller grupper av mennesker ut av menneskeheten, åpner døren på vid gap til å sette all vår moral ut av spill. Og dersom de sosiale omgivelsene tillater det, blir dette en ventil for vår aggresjon, hvor vi nyter lidelsen til mennesker som ingen andre vil forsvare likevel.

Dette leder oss til et annet trekk ved den postmodernistiske bevegelse, nemlig overfokus på gruppeidentitet. Identitetspolitikken utgjør en latent risiko for at menneskeverdet kommer under press. Det er nærliggende å assosiere med Facisme, Maoisme, eller Stalinisme. Alt hadde basis i ideologier basert på gruppeidentitet. Det å peke ut en bestemt gruppe som «årsaken til alt som er galt i samfunnet» er starten på noe som mange ganger tidligere har ledet til folkemord. Man skulle tro at en bevegelse som jo så intenst kjemper mot all form for diskriminering, selv holder sin sti ren og ikke holder på med det samme. Men det viser seg dessverre ikke å være tilfelle, tvert imot. Dette er fullt ut mulig ved hjelp av den magien som kalles ord og definisjonsmakt. Det går jeg videre inn på i neste bloggpost.

Postmodernismen truer. Den har akkurat landet i en bedrift nær deg. Pass deg!! Kanskje DU er neste mann på listen.

Da jeg, nysgjerrig som jeg er, endelig oppfattet at noen kobler veldig mange av samfunnets trender til en filosofisk bevegelse, som kalles postmodernisme, så kastet jeg meg hobbyfilosofisk over fenomenet. Det ble mye å bearbeide. En tekst på over 140 word-sider er lagt til i filosofibiblioteket. Og enda føler jeg at jeg bare har skrapet overflaten.

Mens jeg holder på med dette, så kommer den berømmelige #METOO kampanjen rullende. Med vilje nevner ikke denne, hverken i overskrift eller ingress, vel vitende om at et kritisk nøkternt blikk på dette kan få meg i trøbbel. Jeg er vanlig arbeidstaker og derfor nokså prisgitt om noen skulle føle seg støtt over at jeg også har kritiske bemerkninger til det som skjer nå.

Men nå må jeg skynde meg å si at jeg ikke er blind for det positive med denne kampanjen. Samfunnsendringen med stadig økende kvinnelig deltakelse i samfunnet gjør det nødvendig å definere arbeidslivet fullstendig ut av kjønnsmarkedet. Våre arbeidsplasser er ikke sjekkesteder. Der er vi personer, ikke kjønn.  Det gjelder det meste av offentlige arenaer. Poenget er at både kvinner og menn skal kunne og har krav på å føle seg trygge i samfunnet. Vi er i ferd med å løse dette ved hjelp av teknologi. Skal du på «sjekkern», så er det bare å komme seg på en datingside. Der møter du likesinnede, og alle der vet at det er det som er gamet.

Så, særlig vi gamlinger, trenger å lære en lekse, slik at vi får med oss hurtige endringer i normene i vår kultur.

Det jeg reagerer på er formen dette har fått. Det er her jeg tenker at en viss politisk slagside har ført dette inn i en uheldig retning.

Men først: Har METOO noe med postmodernisme å gjøre? Kanskje ikke direkte, men her er opplagt berøringspunkter som må kommenteres.

Bare det faktum at jeg vegrer meg for å skrive kritisk om dette er jo et tegn på at noe er galt i samfunnet. Det kan kobles direkte fenomenet «politisk korrekthet», som jo handler om at det er visse tema man ikke snakker om, visse holdninger man ikke uttrykker uten at det kan få konsekvenser. Koblingen mot postmodernisme finner du her. I korthet handler det om at det er ikke hva man sier som betyr noe, men hvilken gruppe man tilhører (identitetspolitikk). Tilhører man en gruppe som er bedømt undertrykkende, så vil ethvert utsagn fortolkes som motivert av å ville opprettholde den undertrykkelse gruppens makt eller privilegier. Dette er en utvidet variant av den radikalfeministiske teorien om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet.

Da har vi allerede nevnt at mye av inspirasjonen bak dette kommer fra radikalfeminismen, som jo er den ideologien som går lengst i å basere seg på postmodernistisk tenkning.

Det tredje berøringspunktet handler om det samme. Det er aksjonsformen. Og det er kanskje det som bekymrer meg mest. Aksjonsformen er aggressiv. Det handler om å anklage, offentlig skamme og rive ned andre mennesker. Den er med andre ord destruktiv.

Det fjerde berøringspunktet er ideen om at følelser trumfer fornuft. Dette er en gammel ide som postmodernismen har tatt opp i seg. Den konkrete manifestasjonen handler om hva som avgjør om trakassering har funnet sted. Det er ikke lengre bevis som avgjør, men hvordan den fornærmede uttrykker å ha opplevd det.

Jeg reagerer som sagt mest på aksjonsformen. Her reagerer jeg på tendensen til at vi får et slags rettssystem utenfor det tradisjonelle rettssystemet, med kraftige virkemidler for sanksjoner. Da tenker jeg spesielt på renomme- og karriereknusing; at folk mister jobbene sine, kun som følge av påstander og at det avgjørende kriteriet er hvordan anklageren følte det.

Jeg kan forstå fristelsen, men stusser over at ikke flere skjønner at dette åpner for utpressing, sosialt spill og sosial utrenskning av menn «man ikke liker». At andre har tenkt samme tanken, ser vi jo nå i skrivende stund i det spillet som foregår rundt prosessen mot Trond Giske. Her er det åpenbart noen som kobler dette til maktkamp mellom fraksjoner i AP.

Personlig har jeg alltid reagert på megafon-aktivisme. Det er en god grunn til det. Aggressiv massesuggesjon får frem det verste i oss mennesker. Det er kun eksterne rammer som holder mobben fra å lynsje. Tilbøyeligheten kan direkte tilbakeføres til steinaldermenneskets lynsjegjenger som patruljerer territorialgrenser, slik sjimpanser gjør den dag i dag. Jeg har kalt min tekst om postmodernismen for «Fra Villdyr til Menneske og tilbake igjen». Hovedbudskapet i teksten er at postmodernismen jo angriper opplysningstidens idealer, som språk, logikk, dialog, rasjonalitet, analyse og individbasert moral. Mesteparten av dette kan tilbakeføres til de deler av vår hjerne som definerer oss som mennesker. Vulgariseringen av denne kritikken handler om at man tar de svakheter, man finner, og bruker dem som argument for å kaste alle disse verktøy over bord. Da risikerer vi å fjerne menneskets menneskelighet. Da står vi igjen tilbake med villdyret. Det er det aggressive megafon-mennesket som roper, anklager destruerer og lynsjer.
I vår tid er megafonen digitalisert og blitt til sosiale media. De store horder av mennesker har fått en enda større megafon å rope i.

Jeg tenker at det ikke er noen moral i dette. Jeg har en syre-test på moral, som ikke er ulik den som forfektes av Jesus: «Det du har gjort mot en av mine minste …». Denne er heller ikke ulik Nordal Griegs: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Min etiske variant av dette er nok mer teoretisk og kjedelig. Du finner det her og her. Jeg lanserer etisk menneskeverd som et forsalg til en konvensjonell felles menneskelig etisk referanseramme.

Men samtidig er det viktig å advare mot fanatisme og utopisk tenkning. Vi mennesker er ufullkomne, selv om vi noen ganger forsøker å fremstå som glansbilder.

Jeg begynte med å si, at de holdningsendringer som finner sted i vår tid, sannsynligvis tvinger seg frem som følge av måten vi innretter vårt samfunn på. I så måte må vi kunne anse normene i seg selv som mer tilpasset vår sivilisasjon. Men det er ikke slik at menneskers feil på slike områder sier så veldig mye om deres grunnleggende moral.

Adolf Hitler fikk f.eks. veldig godt skussmål av sine sekretærer og medarbeidere. Det var aldri noe tull med han, og han behandlet dem alltid med respekt. Men det i seg selv sier ingenting om mannens grunnleggende moralsyn.

Nå i jula fikk jeg med meg en gammel Olsen-banden klassiker. Kjell og Benny var forespeilet stillinger som underdirektører i et velrenommert firma. På spørsmål om hva underdirektører driver med på jobben, kom det fra Benny, at de stort sett skal kommandere folk rundt og «klappe sekretærene på baken». Dette var 70-tallet. Ingen reagerte på denne humoren den gang. Sett i lys av dagens holdninger, så hadde noe slikt neppe funnet veien gjennom selvsensuren.

Så hørte jeg akkurat Gro Balas på Dagsnytt 18, 3/1/18. Hun kunne fortelle at de allerede i 1981 gav ut en bok, hvor et av temaene var såkalt «seksuell sjikane». Den gangen ble boken aktivt boikottet av LO.

Poenget er å bli bevisst på at vi er inne i en fase med hurtige holdningsendringer. Det som før nok var ugreit, men som man så mellom fingrene med, eller helst så en annen vei, har nå et helt annet gehør, og anses som mye mer alvorlig. Da er det selvsagt ikke alle som får dette med seg. Men at feilsteg her skal definere dem som umennesker, blir for meg fullstendig feil.

Man kan møte menneskers feilsteg på to måter:

• Den aggressive måten
  Å møte feilsteg med personangrep, skamming, hat eller sosial stempling er destruktivt. Det har store sosiale og menneskelige kostnader. Ingen er alene. Det er ikke mulig å rive ned et menneske uten at det går ut over et helt nettverk av andre. Det ødelegger det sosiale klima. Vi må gå på nåler for hverandre. Vi blir til redde, blankpolerte massemennesker.
• Den konstruktive måten
  Den konstruktive måten er å se verdien i hvert enkelt menneske, slik at vi hjelper hverandre, ikke ved å rive ned, men å støtte hverandre videre i den sosiale prosessen.
  Den konstruktive måten er at man går ut i media og sørger for at flest mulig får med seg at, la nå fortid være fortid, men fra nå av endrer vi på normene. Så kan man ha et år med samtaler hvor man analyserer de nye grensene. Så, når noen føler seg forulempet, så skal de ha et sted å gå, og man utformer prosesser med mål om å få til forsoning; en prosess hvor alle parter kan gå styrket ut, som venner og med forbedret sosial kompetanse. Selvsagt får man kanskje tilfeller med mønstre av gjentakelser. Da kan det være på sin plass med profesjonell hjelp, evt. at vedkommende ikke passer inn på arbeidsplassen.

Noen vil kanskje hevde at det siste alternativet ikke virker. Det vet vi jo egentlig ikke noe om på det første alternativet heller. Poenget er at de menneskelige og sosiale kostnadene er høye med det aggressive alternativet. I tillegg så signaliserer det dårlig menneskesyn: «Det er OK å hate og rive ned andre mennesker, så lenge det er i den rette kontekst».

Alternativ nr. 2 er ikke fullt så sexy. Men til gjengjeld er det konstruktivt. Det river ikke ned men bygger opp. Det er ikke ekskluderende men inkluderende. Og jeg tror det virker. Alt man oppnår med å jage folk rundt er øyentjeneri, overflatiskhet og høyt sosialt spill.

Min største skuffelse av både radikalfeminisme, marxisme og postmodernisme er moralsynet, eller rettere sagt mangelen på moral. Ja, det er rett og slett truende. Hva Pol Pot, Stalin, Mao og Hitler hadde til felles er mangelen på etisk menneskeverd. Det manglet neppe på normer og regler. Det er ikke det som avgjør det moralske grunnsynet.

Når man ser den trenden som er i samfunnet, så er det lett å ty til konspirasjonsteorier. En slik teori er at denne utviklingen er drevet frem av marxister som «hater vesten», og som legger sine strategier for å destruere hele kulturen.

Personlig stiller jeg meg tvilende til en at slik strategi har noen særlig høy utbredelse, utenom kanskje noen få fanatikere. Men, når man kommer opp med en slik teori, så innebærer jo det at man ser elementer i dette som virker eksistensielt truende på oss. For saken er jo den at dersom en forestilling om konflikt mellom kjønnene får bredt fotfeste i vår kultur så innebærer jo det en risiko for at vår kultur vil fragmenteres med frontlinjer som blir til et finmasket nett, tvers gjennom alle sosiale strukturer, som et vindusglass som går i oppløsning. Med andre ord: sosial dekonstruksjon av den vestlige kulturen.

Dette vil jo være idioti dersom forestillingen om den store kjønnskampen i store trekk er oppkonstruert. Husk at dette kan bli en selvoppfyllende profeti. En forestilling om konflikt gjør at vi agerer deretter. Dermed tar dette fyr og materialiserer seg gjennom et voksende antall reelle konflikter.

Men om jeg er skeptisk til en teori om at det sitter noen mektige mennesker med onde hensikter og trekker i trådene, hvor de fleste av oss opptrer som nyttige idioter, så betyr jo det at spørsmålet er åpent: Hva er det som skjer? Er det farlig?

Jeg har utviklet skissene til en alternativ teori for kulturell utvikling. Jeg kaller den for sosial paleokonstruksjon. Du kan lese mer om den her.  Poenget er at det vi kan ha å gjøre med er kulturelle prosesser som drives av sosiale motorer hvor ingen av enkeltindividene i prosessen har noen plan eller mål for det som skjer. Ingen har tenkt det ut, ingen har planlagt det, ingen har satt det ut i livet. Prosessen drives av mekanismer som er større enn individet, omtrent som når termittene bygger sine konstruksjoner uten at enkeltindividene har noe konsept for helheten i dette. Se her og her.

Jeg tenker at drivkreftene i det som skjer nå er drevet av frykt og aggresjon. Vi er redde for hverandre. Sportsredaktøren i TV2 ble sykemeldt og er i hardt vær fordi at vedkommende ikke tok tidligere varsler på alvor.
I Sverige rystes Aftonbladet av pågående konflikter som følge av #METOO kampanjen, noe som har ført til at sjefsredaktøren er sykemeldt. Hun anklages fra begge sider, for å ta personvernet for høytidelig som begrunnelse for å stoppe et opprop, og for å ha sparket den 82 år gamle Staffan Heimerson, for å ha skrevet en kommentar hvor han trekker paralleller mellom #METOO kampanjen med heksejakt og Stalins politiske utrenskninger.
Den leder som ikke tar opp hansken og gjør det som forventes av mobben, vil selv havne i alvorlig trøbbel. Dette påvirker handlingsmønstret til alle ledende personer. Her er det viktig med ubetinget oppslutning til de nyinnstrammede normene, nulltoleransen og brutale sosiale reaksjoner. Alt dette skaper det noen kaller for dydssignalering. Ledere og alle profilerte går i media og roper ut sin moralske indignasjon over overtrederne. På den måten sikrer man egne posisjoner, og noen oppnår sågar heltestatus.

Denne prosessen går av seg selv. Alle er redde hverandre og reaksjonene er aggressive og uforsonlige. Man søker å overgå hverandre i oppslutningen om dette. Ingen vet egentlig hvor dette kommer til å ende. Men jeg er stygt redd for at dette kommer til å endre det sosiale klima i våre nordiske land. Det kan bli hardere og mer brutalt.

En liten digresjon: Jeg kjenner flere historier fra Nord-Norge om jøder som fikk gå i fred under hele krigen. Vi hadde en jøde i nabobygda, som drev butikk der, i alle krigsårene. Det går lignende historier fra Narvik, og Bodø. Jeg vet ikke om historikere har studert akkurat dette. Men om det er sant, så sier det kanskje litt om en mentalitetsforskjell mellom den nordlige og den sørlige landsdelen. For ellers er historien om norske jøders skjebne under krigen, en begredelig, ja rett og slett skammelig historie.  Jeg mener å huske at det var mellom fem og seks hundre jøder som ble samlet opp og sendt til utryddingsleire i Tyskland. Dette hadde ikke tyskerne fått til uten aktivt samarbeid fra det norske samfunnet. Kanskje det samarbeidet i større grad ble sabotert i Nord-Norge.

En annen raritet er oppgjøret etter krigen. Det er meg fortalt at ingen i det området jeg kom fra fikk ble utpekt som «tyskertøser», og fikk gjennomgå omgivelsenes moralske indignasjon, barbert på hodet og skammet på alle måter. Heller har jeg ikke hørt historier som ligner på den behandlingen som «tyskerbarn» fikk gjennomgå ellers i landet. Tvert imot ble de behandlet som likeverdige mennesker (det skulle jo bare mangle).

Nå skal ikke jeg forherlige Nord-Norge, og her er det nok mye jeg ikke vet. Men det jeg vil påpeke er at mentaliteten i kulturen kan utgjøre en forskjell på måten slike moral-panikker kan utvikle seg på. Denne sammenligningen blir markant når vi begynner å se på hvordan tyskere ble behandlet i kjølvannet av freden. NRK hadde lenge liggende en BBC-dokumentar, som het noe slikt som «fredens brutalitet». Den forteller om de alliertes herjinger i resten av Europa. Dokumentaren åpner med en scene som er like sjokkerende som den er utrolig. En lang rekke med menn og kvinner, foran en massegrav, og de meies ned. Tyskere ble utsatt for summariske henrettelser, tortur og forvisning. Til og med barn ble torturert, og forvist på egenhånd etter at foreldrene deres var blitt drept. Det fortelles om tusenvis av tyske barn på flukt gjennom Europas skoger, at de ble jaget når de søkte hjelp.

Dette skjedde altså ikke i vårt land. Kanskje fordi vi har en mindre aggressiv kultur, med et mer menneskevennlig sosialt klima. Og kanskje er det til og med en forskjell fra nord til sør.

Min bekymring er da, at denne fordelen vi har, som har gitt oss muligheten til å skape gode samfunn, basert på tillit og menneskeverd, er i ferd med å forvitre. Vi er på tur inn i en utvikling hvor aggresjon, hat og frykt blir de dominerende kreftene i kulturutviklingen. Og dette skjer fordi teknologien har tatt oss så mye nærmere de store kulturene lengre sør.

En del av dette bildet er at det ser ut som at vår kultur tynges ned av et teppe av skam. NRK’s serie med samme navn har gått sin seiersgang over hele den vestlige verden. Vi skjemmes. Ungdom skjemmes. Eldre skjemmes. Jenter skjemmes så mye at de får spiseforstyrrelser, de får angst, depresjon og de tar livet av seg. Kanskje kan forekomsten av skam i samfunnet fungere som en indikasjon på hvordan det står til med det sosiale klima i vårt samfunn. Og da sier alle indikasjoner at det står ikke så bra til. Så blir skammen til et nullsumspill. #METOO handler mye om dette; om å flytte skammen mellom mennesker.

Ingen spør hvor all denne skammen kommer fra? Er det fordi vi har gått fra en medmenneskelig verdighetskultur til å bli en offerkultur, hvor det å mislykkes må være noens skyld. Så driver vi og flytter skyld og skam mellom oss, i et slags evig svarteperspill.

Dette er det aggressive alternativet. Jeg skuffer snøen over til naboen og han skuffer den tilbake. Dette fungerer som en slags sosial naturtilstand, som fungerer på et nivå hvor samfunnets normale reguleringsmekanismer ikke slipper til. Vi kan ikke lengre skade og drepe hverandre fysisk, men vi kan saktens ødelegge hverandre sosialt uten at noen letter et øyebryn.

For å forstå moralen i dette eller mangelen på sådan, må man se nærmere på radikalfeminismen og dens viktigste inspirasjonskilde, nemlig marxismen. Radikalfeminismen har adoptert den marxistiske tenkingen og begrepsapparatet som jo startet med fokus på klasseskiller. Etter at dette kollapset i løpet av 70-80 tallet har man tatt i bruk samme tenkningen (teorien om grupper som undertrykker og blir undertrykt) i forhold til kjønn og mellom andre grupper hvor man har identifisert skjevt maktforhold. Ettersom analysen ensidig er fokusert på makt, så avgrenses reaksjonsformen også til ren maktbruk. Makt mot makt. Man har innført kjønnsmaktperspektivet som ensidig analyserer alle menns handlinger med utgangspunkt i en maktanalyse. Et argument tas ikke som et argument. I stedet analyseres etos i et maktperspektiv. Den som tilhører en såkalt overordnet gruppe vil dermed alltid fortolkes som drevet av et maktperspektiv. Dette går så langt som til vitenskap, observasjon og logikk. Til og med matematikken er av noen ekstreme hevdet å være en «hvit mannlig oppfinnelse, i den hensikt å undertrykke andre».
Med dette utgangspunktet blir det viktig å identifisere gruppeidentiteten. Dermed blir såkalt «identitetspolitikk» viktig. Tradisjonelt har man operert med tre grupper som er undertrykket:

• Afrikanere
• Kvinner
• Homofile, lesbiske og transkjønnede.

Senere har man føyd til følgende grupper:

• Latinamerikanere
• Handikappede
• Urbefolkning
• Muslimer

De moralske normene som gjelder her er at de som har en slik gruppeidentitet har definisjonsmakt på krenkelse. Da gjelder det ikke bare egen opplevelse, men også den som har forvoldt krenkelsen. Dette gjelder selv om vedkommende ikke hadde noen intensjon om å krenke. Dette åpner for definisjonsmakt til å definere andres handling som trakassering, og deretter karakterisere vedkommende som sexist, rasist osv. Og siden vedkommende tilhører en av de nevnte offergruppene så gir det vedkommende automatisk rett.

Og husk at her gjelder ikke foreldede forestillinger om ytringsfrihetens grenser. Det å imøtegå f.eks. en muslim med saklig konstruktiv kritikk av Islam er nok til å bli karakterisert som islamofob, fordi det krenket den muslimens følelser. Dermed kan vanlig saklig argumentasjon, fakta-utsagn osv. bli karakterisert som hatytringer, og karakteristikker som rasist og sexist sitter løst.

Nå vil nok noen reagere på asymmetrien i dette. Utsagn av type «kvinner er dårligere enn menn til å kjøre bil» kan fort bli bedømt som sexistisk. Men om vi sier at «menn er dårligere til å kjøre bil enn kvinner» så er det alltid OK. Så kunne man kanskje påpeke denne asymmetrien i håp om at noen skal kunne oppfatte at det er urettferdig. Men her er det viktig å forstå logikken i dette normsettet: Den som tilhører den undertrykkende gruppen har ingen slike rettigheter som disse undertrykte gruppene. Han har ingen rettigheter i det hele tatt. Når f.eks. Ane Stø kan sitte i Dagsnytt 18 22/11 å lire av seg at menn stort sett er årsaken til alt som er galt i samfunnet, så er dette uproblematisk. Dette er ikke noe arbeidsuhell. Det er ikke slik at man ikke ser dette. Men her har vi en aksiomatisk doktrine som nærmest fradømmer individer som tilhører den definerte undertrykkende gruppen, menneskeverdet.

Her må jeg inn med et lite hjertesukk. Mitt enkle resonnement er at diskriminering kun er mulig dersom vi sorterer individer i grupper. Dersom vi oppfatter hverandre først og fremst som personer, så forsvinner hele problemet av seg selv. Min logikk er da at mindre fokus på grupper, gir mindre diskriminering. Menneskets tilbøyelighet til kategorisering er svært fleksibel. Samtidig vet vi at straks vi har fokus på kategorisering av mennesker så våkner våre gamle inn/utgruppe steinalder mentalitet. Kampen mot diskriminering handler etter min mening om i størst mulig grad å være bevisst på dette og søke å prime oss selv slik at våre kategori-tilbøyeligheter ikke våkner så lett til livet.
Når vi har å gjøre med en ideologi, som til de grader er blitt gruppeorientert, og som med denne strukturen har definert hele samfunnets diskurs på området, så slipper man ikke unna å måtte begynne å måtte snakke om farger og kjønn på mennesker. Og her er det at vi hvite menn, altså kommer ut som den store undertrykkende gruppen. Hvordan er det mulig for meg å snakke om «oss hvite menn» uten å bli definert som rasist? Vi er fanget i en diskurs som hindrer oss i å åpne en konstruktiv dialog om alt dette. Så blir det jo selvsagt slik at når jeg snakker om hvite menn, så utgjør selve denne språkbruken en latent risiko for å bli karakterisert, nettopp som rasist.

Noen kaller dette for omvendt rasisme. De hellige grupper skal ikke røres, men man er fri til å kaste all dritt i retning av (jeg hater å si det …) hvite menn.

Jeg tenker at det ikke eksisterer noe slikt som omvendt rasisme.  For omvendt rasisme forutsetter en rasistisk tilnærming i utgangspunktet. Man har allerede sortert individene i grupper basert på rase. Man har allerede definert forskjellsbehandling basert på disse definisjonene. Da heter det ikke omvendt rasisme, da heter det rasisme. Det som skaper problemet er et overfokus på etnisitet, kjønn seksuell legning osv.

Ja, jeg er tilhenger av et samfunn som har permanent fokus på å motvirke skjevheter mellom grupper. Men den mer grunnleggende verdien her er å komme så nær som mulig et ideal om å rettferdig likebehandling på individnivå. Den radikalfeministiske tilnærmingen har fjernet seg fullstendig fra dette. Dermed er den også amoralsk når det kommer til enkeltindividet. Jeg tror ikke at det er tilfeldig at det er blitt sånn. For dette er en ideologi basert på hat og aggresjon. Det kan være gode grunner til det. For kvinner har saktens fått gjennomgått mye urett opp gjennom tidene. Men all erfaring viser at å bygge samfunn på hatideologier, ødelegger menneskeverdet i samfunnet, og utallige ganger har det ført til folkemord.

Det som nå er i ferd med å skje er at vi «hvite» menn sannsynligvis nok en gang lar oss oppdra. En overfokusert offerkultur vil få oss til å gå på nåler. Er det kvinner i nærheten, så veier vi våre ord. Tenk på viktoriatiden. Kvinnesynet gikk vel også ut på at «kvinner er sarte og de tåler ikke så mye». Dette ble kompensert med overdreven høflighet. Møte med kvinner i det offentlige rom var preget av ritualer, både i ord og handling. Slik sikret man at man ikke uforvarende dumpet for hardt bort i en kvinnes «sarte følelsessystem». En del av likestillingen skulle jo være å komme bort fra slike holdninger, som jo åpenbart er sexistiske. Men dette er nå på vei tilbake for fullt. Hva gjør man i arbeidslivet når man ikke lengre kan være uenig med en kvinne uten å risikere beskyldinger om trakassering? Hvem vil ansette en transkjønnet eller muslim, når man vet at dialoger hvor uenighet inngår er for risikable og kan koste oss jobben?

Det å dyrke frem offerkulturen får motsatt virkning enn tiltenkt. Muslimer vil, bli sett på som sarte sjeler som ikke tåler en støyt. Nå er dette satt på spissen. Jeg er veldig klar over at de fleste kvinner, muslimer, homofile og andre grupper vil ha seg frabedt å bli definert inn i en slags offerstatus. Likeverdighet handler i høy grad av vår evne til å tåle å se hverandre i hvitøyet. Det handler i høy grad om å tåle å bli motsagt. Det handler i høy grad om å tåle humor som strekker oss litt i øret. Vi kan like godt le av elendigheten som å gråte av den.

Da jeg oppsummerte mitt postmodernistiske prosjekt, så endte jeg opp med følgende oppfordring til meg selv og andre: Ta deg sammen, og bli et medmenneske! Det er den eneste måten vi kan oppnå likeverd på.

En god venn ringte meg her om dagen med en skikkelig utfordring: Når er datamaskiner så kraftige at det blir et spørsmål om etikk å slå dem av? Min umiddelbare ryggmargsrefleks var: «aldri», noe min venn protesterte ganske kraftig på. Hvem av oss er på jordet?

La meg starte med å bringe oppmerksomheten på noe jeg kaller for ingeniørtenkning, kontra magi tenkning.  Les gjerne dette. Kortversjon er forskjellen på forestillinger basert på «hokus pokus» og forestillinger basert på hypoteser om mekanismer. Det som ofte slår meg, når jeg hører slikt, er at noen har en ide om at, bare man putter nok megaflops inn i en datamaskin, så begynner den plutselig å få menneskelige egenskaper. Hokus pokus, så våkner den liksom til selvbevissthet. En ingeniørtenker kan falle for fristelsen til å sammenligne dette med en gravemaskin. Når har vi laget gravemaskinen, kraftig nok til at den blir til et monster? Vi innser at spørsmålet er tullete. En gravemaskin kan bli så kraftig den bare vil, men den er og forblir en gravemaskin. Skal vi lage et monster, må vi vite hva vi mener, så forsøke å konstruere det.

Men, utfordringen over, reiser noen helt grunnleggende spørsmål som menneskeheten har syslet med i flere tusen år:

• Hva er verdt å ta etisk hensyn til?
• Hva er bevissthet?

Det andre spørsmålet er egentlig en stillingtagen til det første spørsmålet. For det sier implisitt at det som ikke har evne til bevissthet, er ikke verdt å ta etisk hensyn til. Det kan bli kontroversielt i seg selv. For mange år siden var jeg innom problemstillingen her. I de senere år har jeg også utviklet empatisk etikk, hvor jeg tilslutter meg ideen om at evne til livskvalitet er det grunnleggende kriterium for å inngå i etiske vurderinger. Det er verdt å bemerke at, dermed er etikken generalisert, og vil automatisk fange opp etiske problemstillinger som går utover den nærsynte menneskelige antroposentrisme. Da har vi en universell etikk som naturlig også vil favne dyr, potensielle tekniske innretninger og alt av liv som naturen eller måtte ha kommet opp med i universet. Andre kan være uenige med meg i det. Da blir selvsagt tilnærmingen en annen.

Men det er åpenbart at, dersom livskvalitet er kriteriet, så blir bevissthet sentralt i dette. Man må være bevisst for å kunne oppleve det gode liv. Man må være bevisst for å kunne lide. Og nettopp denne siste varianten, nevnte jeg i vår korte samtale: dersom vi utvikler en datamaskin med evne til å lide, da har vi noen etiske hensyn å ta med i våre vurderinger.

Så da koker det hele ned til spørsmålet om det er mulig å skape kunstig bevissthet. Vel, det var kanskje litt forhastet. For selv om noe skulle ha bevissthet, så er det ikke sikkert at det har evne til livskvalitet. Det avhenger jo av evnen til å oppleve mening med noe. Så er det spørsmål hva som skaper den meningen.

Når min venn er opptatt av det å «slå av maskinen» så gjør han en typisk antroposentrisk kortslutning. Han refererer ubevisst til egen frykt for å dø. Når vi opplever vårt liv truet, skaper det frykt. Frykten er ubehagelig. Vi lider. Men hva om datamaskinen ikke bryr seg om det å bli slått av?  Den sier bare «So what?». Hva om datamaskinen, bare elsker å adlyde kommandoer fra mennesker, så når den får beskjed om å slå seg av, så er det den selvfølgeligste ting av verden? Poenget er at vi mennesker er redd for å dø fordi vi er programmert til å være det. Vi har en egen innretning i hjernen for å føle frykt. Den heter Amygdala, og den er programmert til å gløde og sette i gang alle slags forsvarsmekanismer, dersom den oppdager at livet er truet. Dette er et program, det er en algoritme. Uten at vi hadde den, ville vi ikke brydd oss, når livet er truet.

Jeg har utviklet et konsept som heter atferdsdualisme. Hensikten er å skape et analyseverktøy som setter oss i stand til å oppdage slike antroposentriske tankefeil. Atferdsdualisme setter et klart skille mellom fakta og virkelighet, på den ene siden og vilje og følelser på den andre siden. Vi må oppdage at redsel for å dø, ikke er noen ren logisk slutning. Millioner på millioner av datamaskiner, med superevner til å gjøre logiske slutninger, skrur seg daglig av, uten en eneste bekymring om det som skjer.
Fakta og virkelighetsoppfatning handler om å utvikle modeller av virkeligheten som gjør det mulig å handtere og samspille med den. Viljen, som kommer fra følelsene, er summen av millioner av generasjoners erfaring med kunsten å overleve og reprodusere seg selv. Vi er biologisk programmert til å unnvike døden, fordi de individer, i fortiden, som ikke gjorde det, de ble ikke våre forfedre.

Datamaskiner har ikke denne forhistorien. Og vi mennesker har enda ikke funnet det formålstjenlig å utvikle programvare for frykt og redsel for å dø.

Er forresten det, å bli slått av, det samme som å dø?  Når jeg slår av datamaskinen, så starter den en rekke prosedyrer, som sikrer at maskinen skal klare å komme i gang igjen på en konsistent måte. Så når vi starter maskinen, så fortsetter den med utgangspunkt i den konsistente tilstanden den var i da vi slo den av. Er det å sammenligne med at vi sover, eller at bjørnen ligger i dvale?

Våre dagers datamaskiner er i all hovedsak fakta-informasjons behandlende maskiner. De hjelper oss med å holde styr på vår virkelighetsoppfatning. De blir matet med fakta, og prosesserer og analyserer dette, og kommer opp med resultater som vi mennesker kan ha nytte av.

Dagens tradisjonelle datamaskiner har ikke fysisk atferd, slik som biologiske vesener har. Dette er i ferd med å endres, etter hvert som robotteknologien utvikler seg. Da får vi behov for maskiner som tar beslutninger om hva de selv skal gjøre. Det krever mer enn ren fakta-prosessering. For å kunne ta beslutninger må man ha evne til å foretrekke noe foran noe annet. Det er min definisjon på verdier. Et vesentlig poeng er at et fakta-prosesserende informasjonssystem aldri kan komme opp med egne verdier. Verdiene må initieres utenfra. Så dersom vi ønsker en robot, som er redd for å dø, så må vi bevisst utvikle denne egenskapen i maskinen.

Uansett hvor mye prosesseringskapasitet en maskin har, uansett hvor mye minne, så vil den aldri «plutselig» komme opp med en ide om at den er redd for å dø.

Min venn hevder at vi nå utvikler adaptive systemer, altså systemer som har evne til å lære. Ja, det har vi holdt på med lenge, og det endrer ikke på dette.

Vår felles store helt, Alan Turing sa at:

In order to be a perfect and beautiful computing machine, it is not requisite to know what arithmetic is

En datamaskin kan utmerket gjøre avanserte beregninger uten å ha peiling på, eller forståelse av aritmetikk. Vi mennesker klarer å beregne ting i hodet, men først må vi forstå konseptet, eller verktøyet. Men, en algoritme som gjør det samme, trenger ikke den samme konseptuelle forståelsen, for å kunne utføre beregningen. Maskiner kan prosessere, analysere, beregne, ja til og med gjenkjenne ansikter, og ansiktsuttrykk uten å ha den ringeste aning om hva den holder på med. Det er å sammenligne med at 95 % av vår egen hjerne, som holder på med informasjonsprosessering, uten at den bevisste delen av oss selv, har den ringeste ide om hva som foregår.

Her nærmer vi oss noen interessante spørsmål. Hvordan blir bevissthet til? Hvordan blir vilje til? Hvordan blir følelser til? Hvordan kan vi vite at en innretning har bevissthet, og ikke bare simulerer noe? Pr. i dag er det ingen som har den fjerneste ide om hvordan vi kan måle bevissthet.

Hypoteser om bevissthet:

• Ånd eller sjel:
  Noen kaller denne hypotesen for «Ghost in the machine». Det bor en ånd i hjertet mitt (eller hjernen). Det er lenge siden jeg frafalt den hypotesen. Noen av resonnementene jeg gjorde finnes her og her.
• Panpsykisme
  I mine samme gamle arbeider kom jeg opp med en teori, jeg trodde jeg var alene om. Det var jeg selvsagt ikke. Panpsykisme handler om at bevissthet, på et grunnleggende plan, er knyttet til all materie. Så dersom man konsentrerer materien i tette informasjonsbehandlende strukturer, så akkumuleres dette opp til å bli den bevisstheten vi opplever. Om vi antok denne hypotesen, så ville kanskje min vennes forestilling ha noe for seg. Jeg synes det er en flott teori. Men, i dag, regner jeg den ikke som spesielt sannsynlig.
• Materialisme
  Bevissthet emergerer som følge av fysiske informasjonsprosesser, f.eks. i en hjerne. Dette er det forslaget min venn insisterte på for noen år siden, og som jeg, etter å ha vurdert det, anser som den mest sannsynlige forklaringen. Mye av dette er beskrevet her.
  Dette synet på bevissthet gjør det absolutt mulig å tenke seg at mennesket teoretisk vil kunne utvikle kunstige innretninger med bevissthet. Men det forutsetter at man forstår hvordan informasjonsprosesser kan skape bevissthet. Altså ingeniørtenkning.

 

I dag tenker jeg at forestillingen om bevissthet er alle illusjoners mor. Vi har evnen til å abstrahere egenskaper, sette navn på dem, skape begreper av dem og på den måten skape oss forestillinger. Men ofte er det slik at egenskaper er virtuelle, eller noe som ikke kan leve sitt eget liv utenom i den sammenheng de forekommer. Bevissthet behøver ikke å være annet enn et navn på noen spesifikke informasjonsprosesser som foregår i vår hjerne. Det er gjerne de mest integrerte, som har «et siste ord» i å ta beslutninger og sette atferd ut i livet.

Psykologer hevder at 95% av det som foregår i vår hjerne er ubevisst. Men, av en eller annen grunn har naturen kommet opp med et sinnrikt kontrollsenter på toppen av det hele. Dette har neppe skjedd uten at det har gitt reproduksjonsmessige fordeler.

Kanskje er det slik at, om vi vil skape bevissthet, så må vi kopiere mye av dette. En del psykologer hevder at følelser, det å kjenne på kroppens tilstander er en sentral del av det å skape bevissthet. I så fall må også dette simuleres. En robot har jo en «kropp» så her er det naturlig. En ren datamaskin må kanskje ha en simulert kropp.

Selv er jeg inne på dette med beslutningsevne, som involverer kombinasjonen av identitet, følelser, forståelse, virkelighetsoppfatning, hukommelse som skaper en fortid og fantasi som skaper en fremtid. Mye av dette har jeg oppsummert her. I tillegg er jeg etter hvert blitt mer og mer klar over i hvor stor grad språk spiller inn her. Mye av våre bevisste tanke-prosesser er indre samtaler. Kanskje har dette startet som et behov i den sosiale interaksjon med andre individer. Vi trenger ofte å tenke ut hvordan våre språkhandlinger vil fungere i omgivelsene. Til dette trenger vi fantasi. Vi snakker i fantasien, og vips så har vi fått en formidabel katalysator for vår egen tankeprosess.

Det er ikke dermed sagt at jeg hevder at uten språk, ingen bevissthet. For små barn, og dyr, har selvsagt også bevissthet. Men det vi snakker om her er grader eller nivå på bevisstheten og egenskaper ved tankeprosessen.

Summen av dette er at jeg tenker at bevissthet ikke bare er noe som «oppstår» bare vi har datakraft nok. Den må konstrueres, eller utvikles med et bevisst formål om å skape en slik innretning. Men veien dit, behøver ikke nødvendigvis å gå gjennom tradisjonell systemutvikling. Vi kan godt tenke oss adaptive systemer som går så langt at den simulerer selve evolusjonsprosessen. Vi skaper virtuelle verdener, som går av seg selv og ender opp med å utvikle selvbevisste informasjonsprosesser. På den måten kan man tenke seg at datamaskiner kan komme opp med dette på egen hand, men det forutsetter at vi greier å sette opp virtuelle verdener som stimulerer til utvikling i den retningen.

Som en oppsummering tenker jeg at det er større grunn til å bekymre seg for etisk kyllingen jeg får på tallerken om 14 dager enn om IBM-Watson eller andre superkraftige datasystemer. Menneskehetens største etiske problem, i vår tid, er hvordan vi behandler våre medskapninger på denne kloden, og ikke minst hvordan vi behandler våre etterkommere, sett i lys av hvordan vi forvalter klodens ressurser.

Den dagen vi bevisst konstruerer innretninger som kopierer det, vi vet er komponenter i vårt eget menneskelige sinn, da er det naturlig å begynne å bekymre seg etisk for dette. Dette kan absolutt skje, men ikke før vi har utviklet kompetanse på sinn, og utvikler en kunstig konstruksjon av det, med vitende og vilje.

Jeg elsker Matrix. Har alltid sett på det som eventyr og en god filosofisk ide. Men hva om det er sant? Det er ikke helt ukurant i noen miljøer å spekuleres seriøst i om vi faktisk lever i en simulering.  For fem år siden ville jeg avvist den tanken med et motspørsmål om du tror jeg er idiot. Men, egentlig har jeg et filosofisk ståsted som forbyr meg fra å avvise noe slikt helt og fullstendig. I dag står døra på gløtt, særlig etter at jeg gikk en runde nummer to i kvantefysikk.

Det startet omtrent for et år siden, da jeg kom over noen videoer som baserte mye av sin argumentasjon om menneskets frie vilje på moderne kvantefysikk. Det resulterte i en rekke forbedringer av mine tidligere tekster på området. Men, som en bieffekt av dette, måtte jeg streve meg enda lengre inn i kvantefysikkens irrganger. Det oppsummerer jeg her. Det anbefales å ta en titt på denne videoen.

Kortversjonen av dette er at det kan virke som:

• At naturen på det mest grunnleggende plan er kvantifisert, og dermed også kalkulerbar.
• At naturen på det mest grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Dette settes på spissen i denne videoen. (Advarer mot at den er svært teoretisk)

Begge disse forholdene er hva man kunne forvente dersom vi lever i en data-simulering. La meg beskrive hva jeg mener med «å leve i en data-simulering». Jeg har truffet mennesker som ikke skjønner bæret av hva Matrix går ut på.
For å beskrive dette starter jeg med en gamme episode som NRK laget, med skjult kamera. Man hadde rett og slett lagt en høyttaler i en rød postboks. Så brukte man denne innrettingen til å lure folk til å tro at det var noen som snakket til dem fra postboksen. Og stemmen fortalte at han var blitt innestengt i postboksen og trengte hjelp.
Tenk deg om hva som skjer i hjernen når du blir lurt på denne måten. For hjernen hører jo en menneskestemme som den naturlig fortolker å komme fra et menneske. Men det er ikke et menneske i andre enden av denne lyden, det er en høyttaler. Da er det lett å innse at hjernen kan mistolke en innkommende signalstrøm, og tro at det er noe helt annet som skaper den. Tenk deg at du får kontroll på alle signalstrømmer inn til hjernen. Vår tids «Virtual Realty», er jo et forsøk i den retningen. Den som har testet dette ut vet hvor lurt man kan bli av dette. For vi opplever oss virkelig inne i en annen verden enn den reelle. Matrix tar denne forestillingen helt ut. Her får man en plugg inn i hjernen som erstatter alle signaler som går inn og ut av hjernen. Dermed har man erstattet den reelle verden med noe som er skapt i en datamaskin.
Bildet over er blitt stående som et symbol på dette. Det er digitale datastrømmer. Alt dette blir til de bilder og den verden hjernen skaper på bakgrunn av dette. Tenk over det: alt du opplever, hele din verden er ikke annet en elektriske og kjemiske signaler. Du har aldri sett et glimt av virkeligheten utenfor, uten gjennom dette informasjonssystemet. For det er det hjernen er. Kjernen i min subjektivistiske filosofi har dette som utgangspunkt. Da blir informasjonsprosesser og forståelse av informasjon helt sentralt i det å forstå hva et subjekt er og hvordan det forholder seg til verden.

Med dette i bagasjen kan vi ta denne visjonen helt ut. For nå snakker vi ikke lengre om en hjerne som forholder seg til signalstrømmer, men om at hele den virkeligheten vi er i, egentlig er en stor informasjonsprosess.

Er det mulig? Det er akkurat det de to punktene over går ut på. Det at verden på et grunnleggende plan er kalkulerbar på den måten at alt kan omsettes til tallmengder, eller informasjonsbits som ikke krever uendelighet og er kvantifiserbart, gjør at det er mulig. Det at universet er «gjerrig på informasjon» antyder at den enorme datamaskinen, som dette går på, tross alt har begrensede ressurser. Den sløser ikke med informasjon. Partikler blir ikke utstyrt med posisjon før det er behov for det. Det er typisk slik en programmerer ville tenkt, dersom det var snakk om å optimalisere på minnekapasitet.

Så vi kan tenke oss et system, som kodes inn med en rekke spilleregler for materie/energi (naturlover), og et sett med verdier som styrer forholdet mellom disse (naturkonstanter). Sett i gang simuleringen og se hva som skjer.  Noen slike simuleringer blir til universer med stjerner og galakser. Mens andre blir til kaos, eller kjører seg fast i rigide døde strukturer. Vi er da inne i en simulering hvor disse variablene har truffet ganske bra. Vi får utviklet stjerner, galakser, lys og grunnstoffer som, til slutt, muliggjør det mest spennende av alt, liv.

Men hva da med vår bevissthet? Det er lett å tenke seg at spill og simuleringer kan få til noe slikt. Men vi er tross alt levende, bevisste vesener. Hvordan kan det være mulig?

Svaret på det spørsmålet avhenger av hvordan vi tenker at bevissthet fungerer. Det er jo vanlig å tenke at bevisstheten er en slags ånd (ghost in the machine), som Gud en gang blåste inn i nesen på Adam. En slik ide står egentlig i veien for dette tankeprosjektet. Opp gjennom årene har jeg vært gjennom en del spekulasjoner, og holdt i en del år på det man i dag kaller for panpsykisme. I dag tenker jeg at jeg, den gang kan ha vært forblindet av en illusjon. I dag kaller jeg den for «alle illusjoners mor». Det er forestillingen om bevisstheten som noe selvstendig eksisterende utenfor alt annet. Min oppfatning, i dag ,er at bevissthet er en informasjonsprosess med noen spesifikke egenskaper, inkludert emosjonelle responser, identitet, kognitiv- og kreativ kapasitet (fantasi), og ikke minst, et beslutningssystem som integrerer alt dette. Illusjonen oppstår som en bieffekt av symbolspråket, som tillater denne prosessen å sette ord på og stille spørsmål ved seg selv.

Det er komplekst, men i klartekst innebærer dette at bevissthet ikke handler om ånd eller magi, men kan skapes med utgangspunkt i en fysisk informasjonsprosess. Om vi har dette utgangspunktet så er siste byggestein på plass, og vi kan åpne for at det er mulig at hele naturen, alt i universet, inkludert oss selv ikke er noe annet enn en data-simulering.

Tror jeg på dette? Nei, jeg har for lenge siden utviklet en erkjennelsesteori som ikke tillater meg å «tro» på ting. Jeg er agnostiker. Det er en filosofisk posisjon. Jeg etterstreber modenhet. Da unngår jeg tro, og opererer heller med sannsynlighet. Det jeg har vist her, er at sannsynligheten for at vi lever i en data-simulering er større enn null.

Det som er spennende, ved denne type tankeeksperiment, er at det utfordrer oss på flere måter:

• Hvem er designeren?
  Jeg har i flere tiår vært høyt på banen med min vantro. Sparker jeg ikke her beina under min egen vantro? Hvorfor ikke ta dette som enda en god indikasjon på at Gud eksisterer?
• Det å innse at sinn og følelser er noe som kan simuleres i en datamaskin reiser alvorlige etiske utfordringer. Er det på tide å innlemme roboter og datamaskiner i vårt etiske univers? Dyr er der åpenbart allerede. På hvilken måte utfordrer dette vår etiske tenkning?
• Er alt bare informasjon? Kan alt biologisk liv reduseres til informasjonsprosesser? Her er det subjektivistiske grunnsynet på informasjon. I tillegg til at dette åpner et fritt spillerom for fantasien, et religionens område som vitenskapen aldri kan nå. Det er dette jeg spiller på når jeg skaper religionen om «det uendelige kosmiske hav» i romanen Gudens Sang. Har lar jeg romanfiguren «Bjarne» oppsummere det hele med at:
  «Døden finnes ikke, heller ikke livet, alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer».

Er det noe å tenke på eller?

 

Er aldring å betegne som en sykdom? Kan den kureres? Hva blir i så fall konsekvensene?

 

Det er ikke bare religioner som tilbyr håp om evig liv. Den vitenskapelige kunnskapen om aldring når stadig nye høyder. Enkelte optimister spår at problemet er løst innen 2045. I så fall lever det mennesker i dag som ikke vil dø av aldring, slik vi kjenner det.

Det er mulig å ta del i dette håpet for ikke mer enn 30 kroner dag. Det finnes nemlig firmaer som tilbyr den tjenesten at vi kan bli fryst ned umiddelbart etter vi er døde, i håp om at fremtidens teknologi skal kunne vekke oss opp, kurere oss for den sykdommen vi døde av, og gi oss evig liv. Ole Martin Moen er en kjent norsk filosof som har inngått en slik avtale. Han var på NRK Trygdekontoret og snakket om dette her om dagen. Du kan se episoden her.

Mye tyder på at aldring ikke bare handler om forfall, men at det faktisk kan være styrt av genetiske mekanismer. Det finnes arter som ikke har aldring. For eksempel krokodiller. De blir bare større og større, og dør enten av ulykker, sykdom eller sult. Så handler dette kanskje bare om omprogrammering av våre gener. Det er altså ikke utenkelig at man en dag finner en kur mot aldring.

Hva skjer om dette blir en realitet? Vi får en pille som kurerer oss mot aldring. På overflaten høres jo det fantastisk ut, men vi innser jo raskt at dette blir problematisk. Enkel matematikk tilsier at med vår tids fødselsrate så vil befolkningsveksten eksplodere. En måte å løse dette på er altså omfattende begrensinger i muligheten til å få barn. Hva vil det gjøre med samfunnet? Det er nesten ikke behov for barnehage, skole osv. Kanskje vil mange av oss oppleve livet uten oppfostring av barn som totalt meningsløst. Vi får ikke barn, ikke barnebarn og mister dermed alt det som følger med. Vi mennesker har en naturlig biologisk programmering for det å få barn, fostre dem opp og få dem frem i livet. Neste steg blir å utvikle ny pille for å modifisere bort også den delen av oss selv? Vi innser at dette er så dramatisk at de fleste ville satt foten ned.

Alternativt blir det slik at kur mot aldring blir tilgjengelig kun for få utvalgte mennesker. Men hvem? Hvem skal stå for utvelgelsen? Hvem skal sette kriterier? Skal markedet bestemme? Rikinger og profilerte politikere blir hundrevis av år gamle. Da går det «troll i ord» når vi snakker om «oss vanlige dødelige». Hva vil dette gjøre med vårt samfunn? Får vi en overklasse som, i hundrevis av år er veletablerte, mektige og udødelige. Så får vi en underkaste som tjener denne overklassen? Kombiner så dette med kunstig intelligens og roboter, så vil hele denne underklassen bli overflødig. Det er veldig menneskelig at de «udødelige» ikler seg selv en slags gude-status, en egen moralsk berettigelse som underklassen ikke har.

Kanskje vil underklassen produsere barn som overklassefruene kan underholde seg med, helt til barna blir ufordragelige tenåringer og ikke lengre kan fylle den kjæledyr-rollen de har hatt. Så sparkes de ut og settes inn i ny barneproduksjon før de avlives fordi de er overflødige.

Nå er selvsagt dette en total overdrivelse. Det er egentlig bare fantasien som setter begrensing på hvilke scenarioer man kan se for seg i kjølvannet av en slik teknologi. Samtidig vet vi at det tidligere har skjedd at mennesker har utviklet ideologier og samfunnssystemer som ikke en gang har streifet fantasien hos de som ikke var involvert.

Kanskje vi allerede nå burde starte den store samtalen om hvordan det samfunn vi ønsker å skape, bør se ut. Jeg tenker at det er viktig, allerede nå å starte utviklingen av den filosofiske og etiske ballasten i befolkningen, som må til for å håndtere de store teknologiske nyvinninger som står for døren.

I gamle dager tok det tid å sage over den greina vi sitter på. I dag vokser motorsagene dramatisk i størrelse og kapasitet.