Jeg kom over et leserinnlegg hvor vedkommende var frustrert over reklameavdelingen der han jobbet. Han titulerte dem som «blomsterbarn». Jeg måtte le, men innså raskt at vi egentlig snakker om en nokså treffende betegnelse. Så jeg har skruppelløst stjålet betegnelsen og lager nå min lille refleksjon rundt dette.
Og for å ha sagt det med en gang: vi har alle både blomsterbarnet og ingeniøren i oss. Dette er ikke noen sortering av mennesker, men heller en sortering av roller.
Vedkommende var altså oppgitt over reklameavdelingen, som han opplevde lagde storm i vannglass over fargenyanser, fonter, kommaer og punktumer. Det er blomsterbarn-fokuset. Ingeniørfokuset er å skape funksjonalitet. Det skal virke, mest mulig fleksibelt, tåle alle scenarioer problemløst. Under panseret er det et virvar av mekanismer, kompromisser, tilpasninger og strategier for illusorisk å gi et inntrykk av sømløs funksjonalitet. Og det er komplekst, så uendelig komplekst at det er en stor utfordring å holde oversikten. Ressursene til å holde styr på dette er ofte knappe. Slik har det alltid vært. Og tidsfristene er korte. Daglig oppstår det feil og problemer, ting som ikke skulle skje, ting som ikke burde skje, mekanismer med lag på lag av beskyttelsesmekanismer mot feil. Systemene samspiller med en rekke utenforliggende systemer, ting man hverken har innflytelse på eller nok informasjon om. Forutsetninger endres i hurtig tempo, beskyttelsesmekanismene svikter og vi får skylden. Til tider koker det og blomsterbarna raser. Når man så midt opp i armer og bein får storm i et vannglass fordi en farge ikke har den riktige nyansen, ja da er det lett å bli frustrert.
Min refleksjon starter med den illusoriske glansbildeverden, man kan ane, kommer som et resultat av en problemfri tilværelse. Problemfritt betyr stort livsoverskudd. De nedre deler av Marlows behovspyramide er dekket. Det er selvsagt ingen nødvendighet i dette. Mennesker med stort livsoverskudd kan nok utvikle seg i mange retninger. Men jeg tror vi kan si at vi aner en trend. Og trenden er større fokus på det estetiske, kutymer, og et finkulturelt sosialt spill. Egentlig har jeg den forestillingen at det ikke finnes noe slikt som et problemfritt liv. Mennesket har et iboende behov for å ha problemer. Og da blir problemenes proporsjoner demisjonerte i forhold til det. Jeg pleier ofte å si det slik at de som ikke har problemer, de lager problemer. Og kanskje har det sammenheng med et iboende behov for å bruke seg selv. Har man ingen utfordringer, hva skal man bruke seg selv til? Mennesket har en iboende tilbøyelighet til å ville bruke seg selv. Problemfrihet kan resultere i mangel på utfordringer. Mangel på utfordringer gir den effekten som er beskrevet over. Man lager problemer for å holde tomheten på en armlengdes avstand.
Over panseret er livet enkelt. Verden er unyansert og sannhetene er ofte klare sort hvitt bilder. Blomsterbarn kan ofte opptre som Dunning-Krugers, altså at de skjønner så lite at de tror de skjønner alt.
For det er jo slik at jo mer man setter seg inn i et tema, desto mer nyansert blir det. Jo mer man graver, desto mer komplekst blir det. Jeg pleier å si at jo mer man vet, jo mer skjønner man at man ikke vet.
Ved konfrontasjon vil noen blomsterbarn opptre med selvsikker retorikk. En analytiker vil nødvendigvis måtte møte dette med forklaringer, komplekse forklaringer som ofte kan ta form av «undervisning», noe som oppfattes både som belærende og kjedelig. Arenaen tillater som regel bare kommunikasjon i slagordformat. Og kanskje er det også slik at det eksisterer en latent motvilje til å gå inn i temaet i et forsøk på å forstå. For det å basere seg på forståelse i stedet for slagord, vil ofte bli oppfattet som usexy og har dårlig sosial appell. Kanskje kan det være slik at den som idealiserer sin blomsterbarn-tilværelse anser det å «gå i detaljer» som det samme som å bli skitten på fingrene. Det er noe man ikke befatter seg med i finere kretser. Der er det kun om å gjøre å uttrykke «de rette» oppfatningene. Og da mener jeg ikke «de rette» fordi det beskriver realiteter, men fordi det er riktig kutyme.
Moralen i dette er at på de fleste områder i verden er vi jo alle blomsterbarn. Det vil si at vi ikke er i nærheten av å fatte rekkevidden av det som er under pansret. Det vi trenger da er en god porsjon selvinnsikt, og ikke minst evne til å utøve vanlig respekt og høflighet. Selvinnsikten handler først og fremst om å erkjenne egen uvitenhet på området. Det betyr ikke at man må sluke rått alt som kommer fra andre som «vet bedre». Det er viktig å beholde sine kritiske antenner aktive. Men det betyr å oppøve evnen til å vise ydmykhet og til å forsøke å forstå før man danner seg sterke meninger om ting. Og husk, det å sette seg godt inn i et emne, resulterer aldri i sterke meninger. Det er fordi man ser nyansene og innser både usikkerhet og egen utilstrekkelighet. Sterke meninger er uvitenhetens domene.
Jeg nevnte respekt. For det er en forunderlig mekanisme jeg synes å observere. Kanskje kan den kalles for adel-effekten. Det sies om fortidens engelske adel at de oppfattet seg selv som eksklusive. Og det handlet ikke bare om at de var rik, men også om at de var naturlig privilegerte. Det kom til uttrykk på den måten at personer som var såkalt «nyrike», altså de som hadde tjent opp formuen sin selv, og ikke arvet den, de fikk ikke uten videre innpass blant fiffen. For selv om de var rike, så var de på en måte tilskitnet. De hadde jo arbeidet, drevet med business, telt penger og ført regnskaper. Alt dette er aktiviteter for «mindreverdige mennesker». Så det var visst ikke helt enkelt å komme inn i disse kretsene.
Jeg tror at tendenser til en slik «adel-effekt» ikke nødvendigvis er så sjelden. Dette har jo noe med glansbildeverden å gjøre. Når var det sist vi hørte om prinsen, i eventyret, at han var ute på åkeren og skar kål? Poenget er at glansbildeverden er en fullkommen rein verden. Og de som tilhører der er vakre, velkledde, rike og vellykkede. Det harmonerer dårlig med å måtte ta i en skift-nøkkel. Dersom vi tar med oss slike holdninger i hverdagen, får vi ikke bare blomsterbarn, vi får også blomsterbarn som forakter de av oss som bedriver verdiskaping. Blomsterbarn idealiserer forbruk av verdier som det eneste som definerer menneskets verdi. Om man bare har et snev av slike holdninger, så resulterer det i at man mangler respekt for andre. Det er det jeg kaller for dårlig menneskesyn.
Om du skulle ha valgt din sjef, ville du hatt et blomsterbarn eller en ingeniør? Ville du hatt et glansbilde eller et rasjonelt menneske? Om du ikke er i tvil, pass da på at du ikke stemmer på noen av disse ved neste valg.