Nei, jeg nekter å bli karbonmoralist

Tror du på global oppvarming? I gamle dager fikk man spørsmål om man trodde på Gud, eller Jesus. I dag er det viktigere å flagge at man tror på global oppvarming. Tror man ikke det, er man utenfor dagens religiøse paradigme. Nå må jeg skynde meg å si at jeg betrakter meg som klimaskeptiker-skeptiker. Jeg antar det som sannsynlig at vi er i en periode med global oppvarming. Men jeg har ikke satt meg nok inn i problemet til å gjøre kjeften min tre ganger større enn den er og utbasunere oppfatninger om ting jeg enda ikke opplever at jeg har god nok peiling på.

Men selv om jeg er klima skeptiker-skeptiker så har jeg medmenneskelig sympati for alle de som ikke tilhører den rette religiøse folden.
Det å utbasunere at nå er debatten over, nå legges det lokk på all skepsis, er neppe uttrykk for en god demokratisk grunnholdning. Det er uttrykk for dårlig politisk gangsyn, og det driver mange inn i konspirasjonsteorier og politikerforakt. Sannsynligvis skaper det flere skeptikere enn tilhengere.

Ingen av oss på gulvet liker å føle oss manipulert med, stigmatisert og frosset ut.

Den religiøse tilnærmingen går selvsagt lengre enn som så. Vi har fått en ny moral. Før var det sex som var skittent, nå er det karbon. Hallo, vi har hørt den plata før og vi vet hva den tjener til. Våre karbonregnskaper vil etter hvert definere oss som utenfor eller innenfor det gode selskap. Og de av oss som ikke har råd til å bytte bil, etterisolere boligen, ikke får logistikken til å gå opp, med barnehage, jobb og alskens fritidsaktiviteter, en annen moralisme som rir vårt land for tiden, de defineres ut av det gode selskap. Dette er sosial utrenskning. Før var det lausunger, seksuell orientering eller feil tro, nå er det karbonregnskapet.

Mangt en gang tar jeg meg i å fundere over min egen klimastatus. Tenk om en journalist kom bort til meg på Gardermoen og konfronterte meg med mine klimavaner. For det må jo være Gardermoen. Der blir man liksom tatt med buksa nede, omtrent som på bordell i gamle dager. Der står man med boardingkortet i den ene handa og kofferten i den andre. Det er ingen formildende omstendighet.

Så spør journalisten kanskje: hvor mange ganger flyr du i året? Og jeg fristes til å begynne med forsvarstaler, eller rene benektelser. Hvor mye ekstra co2 blir det av om jeg er med det flyet eller ikke? Jeg antar man enkelt tar flyets drivstoff-forbruk, deler det på antall passasjerer og omgjør tallet til co2 utslipp. Det er jo enkel matematikk. Eller er det det? Hva når flyet flyr tomt? Ja, så viser det seg at mesteparten av utslippene relaterer seg til det tomme flyet. Følgelig kunne jeg kanskje mer enn halvere mitt bidrag bare der.

Så kunne jeg fortsatt på min forsvarstale: jeg spiser lite kjøtt, har hjemmekontor, har ikke hytte på fjellet eller båt på fjorden. Hvert år kommer jeg under minstesatsen på kjørelengden hos forsikringsselskapet. Jeg kjører lite bil, er hjemme og stuller med mitt.
Men jeg holder klokelig kjeft om at jeg minst et par ganger i året drar på langtur rundt halve jordkloden, og dermed pådrar meg tonnevis av karbon, på den sorte lenken som smies, centimeter for centimeter, meter for meter, og som blir så brutalt synlig den dagen jeg legger på røret og havner i helvete.

Og det er bare begynnelsen på all min utilstrekkelighet. Journalisten har allerede avslørt meg:
Jaså, så du kjører lite bil? Det betyr at du sjelden besøker familien din du? Er nesten ikke sammen med barnebarna du? Du er ikke en aktiv friluftsmann du? Men… obs. det var en annen moralisme. Nå må vi holde oss til en, det er karbonmoralismen.

OK, for så å fullføre mitt ærlige skriftemål, i håp om å slippe litt lettere unna: mitt umoderne hus neppe rekke opp til nåtidens energistandard. Vi fryser på vinteren. Vi bruker strøm, mye strøm og påføres dårlig samvittighet.

Ja, jeg har hørt den før. Hvis alle i verden skulle brukt like mye ressurser som oss nordmenn, så trenger vi minst to jordkloder. Men har man da tatt med i kalkulasjonen det brutale faktum at dersom de blir utestengt i sprengkulda en vinternatt så kan det bety kroken på døra for ditt liv på denne planeten? Vel, vil vel kanskje noen si: så er det en mindre som tar plass på denne overfylte planeten.

Det er her jeg kjører spettet i jorda med et rungende «ikke f**n». Selve livet på denne planeten er blitt til mot alle odds. Utviklingen av livet er et hån mot naturlovene. Og min egen eksistens her er i ren trass:

På nesset har dæm ein liten åker
det e han Ragnvald sin
Men det sei æ dåkker,
at poteten væks

Med arbeid e ikkje han Ragnvald ødsel
ingen trur det e av jord og gjødsel
at poteten væks

Nei steinåt e den, og vill om våran
Men æ kan se gjennom kaldværsbåran
at poteten væks

Æ kan ikkje ainna forklaring finne
det e i TROLLSKAP, DET E I SINNE
at poteten væks

 

Dikt av Arvid Hansen

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *