Category: Uncategorized

Tror du på global oppvarming? I gamle dager fikk man spørsmål om man trodde på Gud, eller Jesus. I dag er det viktigere å flagge at man tror på global oppvarming. Tror man ikke det, er man utenfor dagens religiøse paradigme. Nå må jeg skynde meg å si at jeg betrakter meg som klimaskeptiker-skeptiker. Jeg antar det som sannsynlig at vi er i en periode med global oppvarming. Men jeg har ikke satt meg nok inn i problemet til å gjøre kjeften min tre ganger større enn den er og utbasunere oppfatninger om ting jeg enda ikke opplever at jeg har god nok peiling på.

Men selv om jeg er klima skeptiker-skeptiker så har jeg medmenneskelig sympati for alle de som ikke tilhører den rette religiøse folden.
Det å utbasunere at nå er debatten over, nå legges det lokk på all skepsis, er neppe uttrykk for en god demokratisk grunnholdning. Det er uttrykk for dårlig politisk gangsyn, og det driver mange inn i konspirasjonsteorier og politikerforakt. Sannsynligvis skaper det flere skeptikere enn tilhengere.

Ingen av oss på gulvet liker å føle oss manipulert med, stigmatisert og frosset ut.

Den religiøse tilnærmingen går selvsagt lengre enn som så. Vi har fått en ny moral. Før var det sex som var skittent, nå er det karbon. Hallo, vi har hørt den plata før og vi vet hva den tjener til. Våre karbonregnskaper vil etter hvert definere oss som utenfor eller innenfor det gode selskap. Og de av oss som ikke har råd til å bytte bil, etterisolere boligen, ikke får logistikken til å gå opp, med barnehage, jobb og alskens fritidsaktiviteter, en annen moralisme som rir vårt land for tiden, de defineres ut av det gode selskap. Dette er sosial utrenskning. Før var det lausunger, seksuell orientering eller feil tro, nå er det karbonregnskapet.

Mangt en gang tar jeg meg i å fundere over min egen klimastatus. Tenk om en journalist kom bort til meg på Gardermoen og konfronterte meg med mine klimavaner. For det må jo være Gardermoen. Der blir man liksom tatt med buksa nede, omtrent som på bordell i gamle dager. Der står man med boardingkortet i den ene handa og kofferten i den andre. Det er ingen formildende omstendighet.

Så spør journalisten kanskje: hvor mange ganger flyr du i året? Og jeg fristes til å begynne med forsvarstaler, eller rene benektelser. Hvor mye ekstra co2 blir det av om jeg er med det flyet eller ikke? Jeg antar man enkelt tar flyets drivstoff-forbruk, deler det på antall passasjerer og omgjør tallet til co2 utslipp. Det er jo enkel matematikk. Eller er det det? Hva når flyet flyr tomt? Ja, så viser det seg at mesteparten av utslippene relaterer seg til det tomme flyet. Følgelig kunne jeg kanskje mer enn halvere mitt bidrag bare der.

Så kunne jeg fortsatt på min forsvarstale: jeg spiser lite kjøtt, har hjemmekontor, har ikke hytte på fjellet eller båt på fjorden. Hvert år kommer jeg under minstesatsen på kjørelengden hos forsikringsselskapet. Jeg kjører lite bil, er hjemme og stuller med mitt.
Men jeg holder klokelig kjeft om at jeg minst et par ganger i året drar på langtur rundt halve jordkloden, og dermed pådrar meg tonnevis av karbon, på den sorte lenken som smies, centimeter for centimeter, meter for meter, og som blir så brutalt synlig den dagen jeg legger på røret og havner i helvete.

Og det er bare begynnelsen på all min utilstrekkelighet. Journalisten har allerede avslørt meg:
Jaså, så du kjører lite bil? Det betyr at du sjelden besøker familien din du? Er nesten ikke sammen med barnebarna du? Du er ikke en aktiv friluftsmann du? Men… obs. det var en annen moralisme. Nå må vi holde oss til en, det er karbonmoralismen.

OK, for så å fullføre mitt ærlige skriftemål, i håp om å slippe litt lettere unna: mitt umoderne hus neppe rekke opp til nåtidens energistandard. Vi fryser på vinteren. Vi bruker strøm, mye strøm og påføres dårlig samvittighet.

Ja, jeg har hørt den før. Hvis alle i verden skulle brukt like mye ressurser som oss nordmenn, så trenger vi minst to jordkloder. Men har man da tatt med i kalkulasjonen det brutale faktum at dersom de blir utestengt i sprengkulda en vinternatt så kan det bety kroken på døra for ditt liv på denne planeten? Vel, vil vel kanskje noen si: så er det en mindre som tar plass på denne overfylte planeten.

Det er her jeg kjører spettet i jorda med et rungende «ikke f**n». Selve livet på denne planeten er blitt til mot alle odds. Utviklingen av livet er et hån mot naturlovene. Og min egen eksistens her er i ren trass:

På nesset har dæm ein liten åker
det e han Ragnvald sin
Men det sei æ dåkker,
at poteten væks

Med arbeid e ikkje han Ragnvald ødsel
ingen trur det e av jord og gjødsel
at poteten væks

Nei steinåt e den, og vill om våran
Men æ kan se gjennom kaldværsbåran
at poteten væks

Æ kan ikkje ainna forklaring finne
det e i TROLLSKAP, DET E I SINNE
at poteten væks

 

Dikt av Arvid Hansen

Første gang jeg hørte om Ole Jørgen Anfindsen var i kjølvannet av 22.juli. Der ble han forbundet med den type miljøer som skal ha inspirert Breivik. Med andre ord snakker vi om en profilert innvandrings kritiker og Islam-kritiker. Ikke akkurat helt på min banehalvdel altså. Men nå er jo jeg nysgjerrig av natur, og jeg råket stadig bort i det nettstedet han driver, honestThinking.no fordi jeg er interessert i kreasjonisme. Og da har jeg ofte blitt sittende og lese en del. Jeg oppdaget jo fort at dette er en reflektert tenker. Jeg glemmer aldri Anfindsens opptreden i Aktuelt på NRK høsten 2011. Jeg reagerte sterkt på måte programlederen behandlet ham den gangen. Og, selv om jeg ikke deler de synspunkter han kom med den gangen, så endte min sympati med Anfindsen. Jeg synes han taklet hele seansens på en forbilledlig måte. Og igjen, jeg oppfattet ham som et reflektert menneske.

Når han nå dukker opp på Verdibørsen, som muslimsk kristen, etter å ha gjennomgått en livsreise, ja da spisset jeg ørene. Nå har ikke jeg tenkt å kommentere alt som kom frem her. Men det var et par ting han sa som jeg fant veldig interessant.

• Hans livsreise og fascinasjon av Islam
  Over flere år har jeg utviklet en refleksjon som jeg kaller for sosial punktering. Det er erkjennelsen av at mangel på kontakt mellom grupper (sosial distanse) akkumulerer sosiale spenninger, og at det beste virkemidlet mot dette er sosial punktering. Det vil i klartekst si: Gå over grensen til «din fiende» og møt ham som menneske til menneske. Bli kjent med miljøet, spis sammen, ha dialog Opplev at fiendebildet smelter bort som troll i solen. Jeg beundrer Anfindsen som den sterke islam kritiker han er (eller var) at han gjorde akkurat det. I dag ser han klart forskjell på Islam og ekstremisme. Personlig er jeg også kritisk til Islam, eller i alle fall islamisme. Men jeg kjenner ingen muslimer, og har derfor ikke det privilegiet å få mine meninger lutret opp mot dialog med muslimer. Jeg prøver derfor å opprettholde en ydmykhet og åpenhet i forhold til mine posisjoner. Men jeg har merket meg mennesker i media som Hadia Tajik og Abid Raja, som jo er muslimer og som på en forbilledlig måte viser at Islam er forenelig med moderne demokrati. I diskusjoner med mine mest islam-kritiske venner, pleier jeg gjerne å trekke frem akkurat disse. Det er en realitetsorientering å erkjenne at Islam er og vil bli en del av fremtidens norske kultur. Det handler om å lære seg å leve med og i harmoni med dette. Den reisen Anfindsen her har gjort og som han forteller åpent om, gir forhåpentligvis mange en vekker. Min oppfordring til begge sider er nå uansett denne: Bli kjent, skaff deg venner på tvers av ditt mentale ståsted. Jeg er sikker på at gevinsten ikke uteblir. Det er en berikelse i mangfoldet. Ja, jeg er sikker på at muslimer også har mye å tilføre meg, og motsatt. Det gjelder de fleste av oss.
• Moralsk mangfold
  Anfindsen forteller om sosialpsykologen Jonatan Haidt, og hans studier rundt mennesker og deres forskjellige moraloppfatninger. Ifølge Anfindsen hevder Hait at alle mennesker har sin egen moralske matrise som de bruker i sin bedømmelse. Men de fleste innser at det kan være mange måter å bedømme moral på. Men så er det altså noen som er så pass enøyd på «sin måte» som den eneste rette at de ikke respekterer andre synsvinkler. Dette blir da karakterisert som en form for fundamentalisme, på lik link med kristen- og muslimsk fundamentalisme. Det er en interessant betraktning. Det ser ut som intervjuet blir klippet her. Det skulle vært interessant å høre Anfindsens videre refleksjoner over dette.
  Uansett er dette en type refleksjon jeg har vært opptatt av. Men jeg har ikke koblet det til fundamentalisme, slik som det er gjort her.
  Min tenkning går i retning av at hovedproblemet her er manglende evne til å se forskjell på personlig livssyn og hvilke grunnprinsipper et samfunn bør tuftes på. Det går fint an å være muslim i et sekulært samfunn. Men det er mer problematisk å være sekulær i et muslimsk samfunn. Det er også fullt mulig å være fundamentalistisk- kristen eller muslim, og likevel forsvare homofiles rettigheter i samfunnet. Poenget er at politikk handler om samfunnssyn, mens fundamentalismen regnes som en personlig sak. Men, dersom man viser vilje til å bruke samfunnsinstrumentet til å tvinge andre til å leve etter egne personlige moralske prinsipper, så er man, etter min mening inne på en totalitær politisk retning. I min begreps verden handler altså dette om det å være totalitær. Men kan godt være fundamentalist, men likevel ha en politisk grunnholdning som er demokratisk. Det er kombinasjonen fundamentalisme og totalitær politisk grunnholdning som er farlig. I et samfunn må man ha kjøreregler for at samfunnet skal kunne fungere. Men det betyr ikke diktat av alle typer etiske spørsmål. I det modne samfunn vil mennesket innvilges livssynsfrihet. Det er en utvidet religionsfrihet som også tar med deler av etikken.

 

Å kalle en terrorist eller en selvmordsbomber for et offer er vel kanskje alt for drøy kost for mange. Men tenk litt over det. Tenk at du er ung. Du har livet foran deg. Du har muligheter til et liv med mening. Så du fratatt kontrollen over eget liv. Andre bruker deg kynisk til sine formål. Din egeninteresse er satt til side. Du blir ofret. Og du tar med deg mange mennesker i en grufull voldelig handling.

Men er det mulig? Er det mulig å ta kontrollen over at annet menneske slik at det kan «fjernstyres» til absolutt alt? Vel det er i alle fall mulig med diverse innsekter. For eksempel er de visse typer maur, som helt frivillig kryper på toppen av blomster og gress og sitter der og venter på å bli spist av en eller annen drøvtygger. Årsaken er en parasitt som infiserer insektets kontrollsystemer. De blir begge spist. Og i magen på vertsdyret gjennomgår parasitten et nytt stadium. Det legger egg som blir med i dyrets avføring. Dette får maurer i seg, og slik gjentar syklusen seg. Altså, parasitten tar kontroll over maurens atferd, slik at mauren tjener parasittens egeninteresse i stedet for sin egen. I naturen finnes det mange eksempler på slike mekanismer. Men er det mulig for mennesker? Sannsynligvis er det ikke så enkelt. Det ryktes at både russere og amerikanere eksperimenterte med dette på 50 tallet. Heldigvis var nok mesteparten av dette mislykket. Men kanskje overså de kraften i en eldgammel teknikk. Den heter religion. En ganske stor prosent av vår tids terrorister er «infisert» av et kraftig «mentalt virus», godt innpakket i religionens søte honning.

Det ryktes at terroristene som kjørte flyene inn i World Trade Center kneppet opp skjortene sine for å møte «sin skaper» med brystet bart. Det skulle visst nok gi en ekstra effekt på æren og kanskje også på frelsen. For de av oss som ikke er fullt så overbevist på et der er noe bak «den veggen», så er det kanskje irriterende å tenke på at de aldri får vite hvor grundig feil de har tatt. Der kuttet de sine unge liv i et raid som ikke fører til annet enn død og ødeleggelse for alt for mange uskyldige mennesker.

Noen ganger fantaserer jeg om at terroristen møter en slags skaper bak veggen, en som rett ut spør ham: Hva i helvete det er du driver på med? Bare spørsmålet får ham til å rygge. En gud som banner? Totalt utenfor alle forventinger.

Ja så forsvarer vedkommende seg kanskje med at:

Jeg har jo ofret livet for en god sak. Jeg har dødd i krig. Jeg har kjempet min Jihad. Nå står jeg foran min skaper og forventer heltestatus i evigheten. jeg forventer spranget rett over i paradis, 72 jomfruer og hele pakka.

Det er da denne guden stikker hendene i lomma og reiser seg med et slags oppgitt sukk.

72 jomfruer?

Ja, så er vi blitt fortalt.

Av hvem?

Av alle de beste imamene, av religiøse ledere, av mennesker som vet hva de snakker om.

Og det har du trodd på?

Ja, burde jeg ikke det?

Vel, jeg kan bekrefte her og nå at det er tøv.

Ja men du kan ikke klandre meg. Jeg hadde jo dette fra de beste kildene. Jeg har virkelig gått inn for å gjøre det vi oppfattet å være rett.

Bruk nå for helvete hue litt her. For eksempel de 72 jomfruene. Hvor skulle de komme fra?

Du har vel skapt dem.

Som mennesker?

Ja det er vel mennesker vi snakker om her.

Men er ikke mennesket utstyrt med valgfrihet?

Jo selvsagt.

Hvordan kan disse mennesker være skapt uten frihet til å velge hvem de skal leve sammen med, i en hel evighet? Hvorfor skal disse jentene ha mindre frihet enn det dere har? Har dere overhodet tenkt på denne type problemstillinger?

Nei, det var jo imamene og de lærde som fortalte oss det.

Og det tror dere blindt på?

Ja skulle vi ikke det?

Tenk dere en kristen prest som forteller sin menighet at dersom de stemmer ham frem til pave, så vil de komme i en eksklusiv klubb i himmelen, hvor man blir spesielt beæret og får egne privilegier. Vil dere ha trodd på dette?

Selvsagt ikke?

Hvorfor ikke? Nei det er jo opplagt at den presten bare forsøker å lure sin menighet å hjelpe ham frem til sin suksess.

Hvordan vet du det? Tenk på det. En allmektig gud som skaper alle mennesker. Så skulle han altså lage et system for å lokke med paradis og jomfruer, true med helvete og fortelle hver enkelt at det moralske gangsynet du er født, det kan du bare kaste på havet. Og så ber ham dem drepe hverandre? En kristen som går på samme limpinnen, men bare tilhører en annen leir, ja han er dum og grusom han. Er han ikke? Hva er det da som gjør deg til et spesielt godt menneske? Hallo i huet ditt. Hvor er du opp i det hele? Hvorfor vurderer dere ikke forestillingene fra egne rekker like kritisk som forestillinger fra andre kulturer?

Tenk på hvor redd vedkommende hadde blitt, særlig gitt det gudebildet han har gått rundt og trodd blindt på. En stor og god gud kunne kanskje vist ham sin storhet, ved nettopp ikke å sende ham inn i et primitivt helvete for ekstrem lidelse for alle som har blitt lurt og tatt feil. Men kanskje de kunne satt seg ned litt sammen, ved kjøkkenbordet og reflektert litt over tilværelsen, ledd litt grått en skvett, vært mennesker sammen og fått det hele i perspektiv.

Det er vel ikke særlig sannsynlig at terrorister våkner opp, hverken i himmel eller helvete. Men noen ganger tar jeg meg i å tenke «stakkars menneske». Jeg er blant dem som ville foretrukket at terroristene blir tatt i livet. Da er det ikke nødvendigvis dom og straff som er min drivkraft, det er nysgjerrigheten. Hva er det egentlig som driver noen til noe så dramatiske handlinger? For å få vite det må man ha vilje til å jobbe seg inn i terroristens sinn. Som alle andre er terroristen født inn i denne verden, som en liten hjelpeløs baby. Ett eller flere steder på dette menneskets livsvei har noe gått galt. Hadde vi forstått mer av slike mekanismer, kunne vi kanskje vært i stand til å gjøre tiltak som demper sannsynligheten. Her er noen av mine hypoteser:

• Religioner er mentale virus. Det er forskjell på virus. Noen er harmløse. Andre er skadelige, og noen er fatale. På samme måte er det med religioner. Noen er harmløse, andre forsurer livet, mens andre igjen kan være fatale. Og fatalt har det blitt når det religiøse viruset tar kontroll over menneskesinnet slik individet skapes om til lydige redskap for sine ledere, til å bruke akkurat som de måtte ønske. Her har jeg foreslått de grunnleggende mekanismer i et slikt mentalt statskupp.
  Den gode nyheten er at dette er noe man kan vaksinere seg mot, og det er noe som er mulig å behandle. Begge deler dreier seg om å få individet til å ta i bruk sin egen rasjonalitet og fornuft.
• Sosiale mekanismer:
  1. Den sosiale ventilasjonseffekten
     Det handler om muligheten til å kanalisere ut frustrasjon og aggresjon.
  2. Massesuggesjon
  3. Heroisme
     Det handler om muligheten til å gå fra lavstatus til å bli en helt.
  4. Avindividualisering
     Om forøket på å gjøre seg synlig.
  5. Amoralitet
     Forestillingen om absolutt moral kommer fra religionen. Den får individet til å undertrykke sin egen naturlige moralitet.

I skrivende stund befinner jeg meg i Thailand, i Jomtien. Jeg har det privilegium å kunne jobbe her fra en måned i året. For et par dager siden hadde vi min mor på telefonen. Hun hadde fått med seg nyheten om IS-terrorister som skal ha kommet inn i Thailand for å angripe russiske mål. Og russiske mål er det nok av her i området. Jeg prøver å overholde mitt personlige prinsipp om aldri noensinne å la meg dirigere av terrortrusler.

Vel, det er jo en måte å møte det på. Mest av alt tenker jeg det er vesentlig å møte vår tids utfordring med rasjonell analyse. Våre viktigste demokratiske verdier er under press. Her om dagen var presidentkandidat Donald Trump ute og hevdet at han ville stenge USA for muslimer. Det var vel ikke helt uventet fra den fronten. Det som overrasket meg var hvor mange nordmenn som var enige med ham. Avstemningsspørsmålet var enkelt og greit: Er du enig med Trump? Jeg klikket selvsagt på nei. Jeg ville aldri stemt for innskrenkning av religionsfrihet. Det er jo det samme som å kaste siste rest av demokrati på båten. Hvem skal bestemme vår religion? Er det staten? Er det pengekreftene? Hva er da forskjellen mellom oss og Saudi Arabia? Hva er det neste? Kanskje vi skal forby jøder i samme slengen? Hvordan skulle et slikt forbud håndheves? Innføre opplysning om religiøs tilhørighet i passet? Er det noen som har hørt om falske konvertitter? Historien er full av eksempler på dette. Og hva tror du dette vil gjøre med verdens over en milliard muslimer? Klarer du virkelig ikke å se at slike tiltak er en gavepakke til ekstremistene? Da har deres terror-strategi lykkes, og de vil rekruttere stadig flere angripere. Dette er ikke rasjonalitet. Dette er biologinære reaksjonsmønstre. Det er viktig at vi som samfunn ikke «mister hue» i en slik utfordring. Enten vi vil det eller ikke så vil verdensreligionene være med oss inn i fremtiden. De har vart i utallige generasjoner, og mest sannsynlig kommer de til å være med oss så lenge mennesket er menneske. Det er mange utfordringer menneskeheten må lære seg å leve med. Hvordan er det med sykdommer? Vi utrydder sjelden bakterier og virus. I stedet lærer vi oss å leve med dem. Vi utvikler vaksiner. Da tåler vi å bli eksponert uten at det blir livstruende. Jeg tror ikke strategien er så veldig forskjellig i forhold til religion. Mennesket kan gjøres mer mentalt robust, slik at de negative utslagene av religion ikke får overtaket. På samme måte som livsstilen påvirker vår sårbarhet overfor sykdommer, så vil menneskehetens kollektive livsstil kunne gjøre det samme. Selvsagt vet vi at religion bare er en av mange faktorer som leder til terrorisme. Andre nøkkelfaktorer er politikk, grunnleggende menneskesyn, utdannelse, økonomi og generelt sosialt klima. Her er det er mye å ta tak i om menneskeheten skal kunne komme videre med sitt sivilisasjonsprosjekt.

For noen år tilbake hadde jeg og Peder en av våre uenighetssamtaler. Du vet slike samtaler hvor spenningen stiger, avbrytelsene blir hyppigere og lærekurven er bratt. Hva kan man tolke av en løs skjorteknapp? Veldig mye, mente Peder. En løs skjorteknapp taler sitt tydelige språk om mennesket innenfor skjorta. Det er en som er slurvete med seg selv. Og er han slurvete med seg selv, hvordan er han da med alt annet han holder på med? I det hele tatt er tilliten tapt i utgangspunktet.

Vel, dette var vel ikke eksakt Peders ord. Men de gikk omtrent i den retningen. Resten fyller jeg på stråmannsargumentet for å få frem en holdning vi ofte støter på. Dette handler om den brutale lynkjappe bedømmingen av mennesker vi møter på vår vei. Og den kjenner vel de fleste av oss.

Først vil jeg si noe om det å gi utrykk for en slik holdning. For dette handler sannsynligvis ikke bare om å gi uttrykk for en holdning. Jeg har lenge hatt mistanke om at dette også handler om hvordan den, som uttrykker dette, selv ønsker å fremstå. Altså en slags meta-kommunikasjon som befinner seg utenfor ordene. Budskapet kan da være noe slik som:

• «Jeg er en lynkjapp menneskebedømmer, derfor er jeg også smart»
• «Jeg setter høye standarder for meg selv»
• «Jeg har sosial råd til å velge og vrake mellom mennesker, derfor er jeg en populær person»

Jeg sier ikke at mennesker som gir uttrykk for skepsis til mennesker på bakgrunn av standarder, er seg bevisst slike non-verbale budskap. Dette behøver slett ikke å handle om kognitive strategier. Det er rett snakk om et sosialt spill med rot i mekanismer som var der før vi fikk språket.

Men så til selve argumentasjonen. Det Peder leser som slurv, leser jeg gjerne som en indre ro, en som har større perspektiver på livet enn forfengeligheten. Noen fasit på dette finnes jo ikke. Det kan være tusen årsaker til en løs skjorteknapp. Er jeg kreativ nok kan jeg komme opp scenarioer som fritar skjorteeieren fullstendig for ansvaret. For eksempel kan han akkurat ha kjøpt skjorta, med produksjonsfeil. En av de mektig underbetalte damene på den skitne skjortefabrikken i Kina, ble kanskje avbrutt av en plutselig strømstans, noe som medførte at stingene bare ble halvveis. Og kontrolløren var fyllesjuk og så ikke fadesen før skjorta var pakket og på full fart ut av døra til lukrative europeiske markeder. Og den sexy ekspeditøren ble så betatt av den behagelige kunden at hun hadde hendene på ham, også i fasen etter at han fått på seg skjorten. Og i et anfall av å forsøke å rive seg løs fikk knappen en litt røff behandling. Så den ble hengende uten at noen så det. Så når han da kom på jobbintervju, etter å ha safet alle usikre variabler, så mistet han muligheten til den jobben han var som skapt for. En løs skjorteknapp og bedriften mistet den ene muligheten til en suksess som heretter kun finnes i fantasien.

Poenget her at årsakssammenhengene her ikke er kjent. Det betyr altså muligheten for at en forhastet konklusjon er diametralt motsatt av realitetene.

Men selvsagt er sannsynligheten størst for at den personen, vi står overfor, virkelig ikke har skjorteknapper som sitt største fokus. Hva forteller det? Det kan fortolkes i mange retninger:

• Peders tolkning: dette er en slurvete person.
  Ja, slik kan det nok være. Men er dette en egenskap som definerer hele individet? Den reflekterte må nok svare nei på dette. Å være slurvete med noe kan være fordi man ikke er oppmerksom på det, eller at man bevisst har valgt å disponere sitt livsoverskudd på andre områder. Det siste kan vitne om rasjonalitet. Man er klar over sine begrensinger og at man må prioritere, og man har prioritert. Livsoverskudd er ikke noe som er likt fordelt utover. Også dette kan avhenge av tilfeldigheter. Der det finnes knapphet vil den som forholder seg til realiteter og gjør sine prioriteringer komme lengre enn den som satset på trivialiteter.
• Min tolkning: dette er en ærlig og reflektert person. Det vil si at vedkommende bevisst har lagt bort forfengeligheten. Kan det være noen grunn til det? En grunn kan handle om erkjennelsen av at forfengeligheten i sin ytterste konsekvens ender opp i et dårlig menneskesyn. Den vakre kan aldri være sikker på om «det er meg som menneske hun er interessert i, eller bare min skjønnhet». Hvilke kvaliteter er det egentlig vi verdsetter ved hverandre? Det skal vel ikke så mye ingeniørtenkning til for å erkjenne at dersom forfengelighet ble vår kulturs viktigste «guiding star», så har kulturen et alvorlig problem.
  En løs skjorteknapp kan være individets nonverbale uttrykk for at «jeg bryr meg mer om mennesker enn om glansbilder». Ja takk sier jeg. Du er velkommen som min venn.

Nå må jeg skynde meg å si at jeg absolutt setter pris på å se vakre mennesker. Jeg er veldig glad for at de finnes og at de setter sin ekstra spiss på vår hverdag. Jeg har heller ingen moralske innvendinger mot at mennesker dyrker frem sitt utseende. Tvert i mot. Det er en del av livsutfoldelsen. Det skulle bare mangle at ikke vi andre skulle beundre og la oss forføre av dette.

Min moralske grense går der dette blir et ensidig altomfattende kriterium for menneskets verdighet. Om jeg skulle bli skjøvet ut av noen miljøer fordi jeg mangler de riktige merkeklærne eller ikke har de estetiske kvaliteter som kreves, ja så er det vel ikke så stort tap for meg. Ville jeg i det hele tatt trives i en klubb med et så smalt syn på menneskeverdet? Jeg ville neppe ha noe der å gjøre, ikke for meg selv i alle fall. Kanskje jeg kunne fått noen av de som var der på «bedre tanker» med et litt videre perspektiv på mennesket og på livet. Men det får bli deres tap.
Så ja, jeg må nok pent innrømme at jeg tilhører en gruppe mennesker, som nå og da stiller med en løs skjorteknapp. Og noen ganger må jeg nok minnes på av mine omgivelser at «nå er det vel på tide å klippe seg», eller «du burde få deg ny bukse». Og selvsagt lystrer jeg mine omgivelser på dette. Jeg ser jo at jeg har et ansvar for å se sånn noenlunde ut, slik at jeg ikke helt ødelegger dagen for de rundt meg.
Men samtidig er jeg veldig klar over mekanismene, som ofte spiller inn, når vi mennesker bedømmer hverandre. For her er det en del biologisk programmering ute og går. Vi er biologisk programmerte til å gå etter reproduksjonens nådeløse lov. Da er det skjønnhet og ressurser som er kriteriene.
Samtidig vet vi at et velfungerende menneskesamfunn ikke kan bestå uten differensiering eller mangfold. Og da må vi ofte bruke vår egen fornuft til å overstyre vår forhåndsprogrammerte intuisjon. Alle mennesker fortjener en arena å spille seg selv ut på. Det er først da vi har muligheter til å oppdage hvilke kvaliteter individet har å by på. Kunsten er å oppdage det, se det mennesket, og hjelpe til med å dyrke deres potensialer frem til full blomstring. Husk at ethvert menneske som manøvreres ut av spill vil kunne ende opp uten evne til å bidra. Det er et uvurderlig tap, både for individet selv, men også for kulturen rundt.