Første gang jeg hørte om Ole Jørgen Anfindsen var i kjølvannet av 22.juli. Der ble han forbundet med den type miljøer som skal ha inspirert Breivik. Med andre ord snakker vi om en profilert innvandrings kritiker og Islam-kritiker. Ikke akkurat helt på min banehalvdel altså. Men nå er jo jeg nysgjerrig av natur, og jeg råket stadig bort i det nettstedet han driver, honestThinking.no fordi jeg er interessert i kreasjonisme. Og da har jeg ofte blitt sittende og lese en del. Jeg oppdaget jo fort at dette er en reflektert tenker. Jeg glemmer aldri Anfindsens opptreden i Aktuelt på NRK høsten 2011. Jeg reagerte sterkt på måte programlederen behandlet ham den gangen. Og, selv om jeg ikke deler de synspunkter han kom med den gangen, så endte min sympati med Anfindsen. Jeg synes han taklet hele seansens på en forbilledlig måte. Og igjen, jeg oppfattet ham som et reflektert menneske.
Når han nå dukker opp på Verdibørsen, som muslimsk kristen, etter å ha gjennomgått en livsreise, ja da spisset jeg ørene. Nå har ikke jeg tenkt å kommentere alt som kom frem her. Men det var et par ting han sa som jeg fant veldig interessant.
- Hans livsreise og fascinasjon av Islam
Over flere år har jeg utviklet en refleksjon som jeg kaller for sosial punktering. Det er erkjennelsen av at mangel på kontakt mellom grupper (sosial distanse) akkumulerer sosiale spenninger, og at det beste virkemidlet mot dette er sosial punktering. Det vil i klartekst si: Gå over grensen til «din fiende» og møt ham som menneske til menneske. Bli kjent med miljøet, spis sammen, ha dialog Opplev at fiendebildet smelter bort som troll i solen. Jeg beundrer Anfindsen som den sterke islam kritiker han er (eller var) at han gjorde akkurat det. I dag ser han klart forskjell på Islam og ekstremisme. Personlig er jeg også kritisk til Islam, eller i alle fall islamisme. Men jeg kjenner ingen muslimer, og har derfor ikke det privilegiet å få mine meninger lutret opp mot dialog med muslimer. Jeg prøver derfor å opprettholde en ydmykhet og åpenhet i forhold til mine posisjoner. Men jeg har merket meg mennesker i media som Hadia Tajik og Abid Raja, som jo er muslimer og som på en forbilledlig måte viser at Islam er forenelig med moderne demokrati. I diskusjoner med mine mest islam-kritiske venner, pleier jeg gjerne å trekke frem akkurat disse. Det er en realitetsorientering å erkjenne at Islam er og vil bli en del av fremtidens norske kultur. Det handler om å lære seg å leve med og i harmoni med dette. Den reisen Anfindsen her har gjort og som han forteller åpent om, gir forhåpentligvis mange en vekker. Min oppfordring til begge sider er nå uansett denne: Bli kjent, skaff deg venner på tvers av ditt mentale ståsted. Jeg er sikker på at gevinsten ikke uteblir. Det er en berikelse i mangfoldet. Ja, jeg er sikker på at muslimer også har mye å tilføre meg, og motsatt. Det gjelder de fleste av oss. - Moralsk mangfold
Anfindsen forteller om sosialpsykologen Jonatan Haidt, og hans studier rundt mennesker og deres forskjellige moraloppfatninger. Ifølge Anfindsen hevder Hait at alle mennesker har sin egen moralske matrise som de bruker i sin bedømmelse. Men de fleste innser at det kan være mange måter å bedømme moral på. Men så er det altså noen som er så pass enøyd på «sin måte» som den eneste rette at de ikke respekterer andre synsvinkler. Dette blir da karakterisert som en form for fundamentalisme, på lik link med kristen- og muslimsk fundamentalisme. Det er en interessant betraktning. Det ser ut som intervjuet blir klippet her. Det skulle vært interessant å høre Anfindsens videre refleksjoner over dette.
Uansett er dette en type refleksjon jeg har vært opptatt av. Men jeg har ikke koblet det til fundamentalisme, slik som det er gjort her.
Min tenkning går i retning av at hovedproblemet her er manglende evne til å se forskjell på personlig livssyn og hvilke grunnprinsipper et samfunn bør tuftes på. Det går fint an å være muslim i et sekulært samfunn. Men det er mer problematisk å være sekulær i et muslimsk samfunn. Det er også fullt mulig å være fundamentalistisk- kristen eller muslim, og likevel forsvare homofiles rettigheter i samfunnet. Poenget er at politikk handler om samfunnssyn, mens fundamentalismen regnes som en personlig sak. Men, dersom man viser vilje til å bruke samfunnsinstrumentet til å tvinge andre til å leve etter egne personlige moralske prinsipper, så er man, etter min mening inne på en totalitær politisk retning. I min begreps verden handler altså dette om det å være totalitær. Men kan godt være fundamentalist, men likevel ha en politisk grunnholdning som er demokratisk. Det er kombinasjonen fundamentalisme og totalitær politisk grunnholdning som er farlig. I et samfunn må man ha kjøreregler for at samfunnet skal kunne fungere. Men det betyr ikke diktat av alle typer etiske spørsmål. I det modne samfunn vil mennesket innvilges livssynsfrihet. Det er en utvidet religionsfrihet som også tar med deler av etikken.