Jeg har en verdensrekord… tror jeg. Dersom man måler tiden fra den dagen man bestemmer seg for å starte en blogg til man er i gang, så tror jeg jeg havner på første plass. Jeg kan jo ikke akkurat bevise det, men jeg hørte vel om blogging for første gang for rundt 10 år siden. Det hørtes spennende ut. Jeg har noe på hjertet. Problemet er vel sannsynligvis at jeg har for mye på hjertet. Og det jeg har på hjertet sorteres ofte under kategorien «filosofi». Så en gang i 2006-2007 var jeg bestemt på at jeg ville starte en filosofiblogg. Men først ville jeg ta alle mine gamle filosofiske tekster, renske opp i dem og legge dem ut som en slags filosofisk basis jeg kunne referere til. For det er jo slik at alt henger sammen med alt. Det å utvikle en slik basis ville altså kunne spare meg for å måtte forklare mine tanker om og om igjen. Og dette har jeg altså holdt på med i de siste årene. Men dette er en evig prosess. Jo mer man skriver og setter ord på ting, jo mer refleksjoner skaper det. Og jo mer refleksjoner det skaper, desto mer er det å skrive. Og dette utvikler seg, så selvsagt er jeg ikke enig i alt jeg selv har skrevet opp gjennom disse årene. Det er en prosess, og nå er den kommet til et stadium hvor noe av dette kan presenteres.
Men hvordan åpner man en blogg? Mye har skjedd de siste årene, og jeg har kanskje skrevet mer enn jeg har lest. I alle fall når det gjelder blogger. Så jeg har ikke fulgt med i timen. Når jeg nå beveger meg inn i bloggjungelen så blir jeg litt overrasket. Fem minutter søking og jeg finner utallige blogger, om livet, hverdagen og alt som er rundt. Førsteinntrykket er at her er det en overvekt av kvinner i skuddet. Det er mulig at de listene jeg har sett er topp-ratings og at søte unge kvinner og deres hverdagsliv er det som er mest spennende å lese om. Så har jeg forsøkt å finne deres første innlegg. Men her er det ingen ting om «Hei og hallo, nå skal jeg starte blogg her, og jeg håper det går bra…», nei de går rett på sak og blogger om hverdagen. Og så mange bilder det var… søte damer i alle positurer med epost-adresse… Man kan jo bare drømme om hva slags meldinger de får inn via dette. Stakkars dem, men det er vel en del av gamet.
Men… nå skal ikke jeg moralisere her. Jeg elsker hverdagsmennesket, jeg hyller livsutfoldelsen og mangfoldet. Dette er mennesker som lever og slik skal det være. Men jeg innser da også at jeg risikerer å bli en ensom ulv med mine ting… en blogg, på siden av bloggene, på siden av livet, forfattet av et menneske som kanskje er så langt fra et glansbilde som det går an å komme. Hva er min hverdag? Vel, det første jeg kommer på, er at i forrige uke hadde vi et dramatisk terrorangrep i Paris. Jeg vet ikke helt hva tallet er men opp mot 120 omkomne. Isis har skiftet taktikk og angriper såkalte myke mål. Vi er midt inne i en flyktningkrise som nå har nådd innenfor våre landegrenser, med strømmer i tusentall. Polariseringen i samfunnet er i ferd med å eskalere. Og bakenfor lurer global oppvarming, overbefolkning og masseutryddelse av dyrearter, i et tempo som overgår alt hva man tidligere har sett.
Men Runar, dette er jo ikke hverdagen din, dette er jo politikk og andre kjedelige ting. Vel, hverdagen består vel av det man er opptatt av. Og jeg innrømmer gladelig min svakhet. Jeg er blind for de nære ting. Jeg sliter med å engasjere meg. Og det går selvsagt ut over de rundt meg. Ja, jeg skulle ønske jeg kunne skrive om banankake, tatovering under trusa, om hvordan strikke halvpatent, spillene mine, hjem til helga, om julebord og alt vi skal ha på oss… nei jeg klarer ikke å engasjere meg i slikt. Er jeg unormal? Selvsagt er jeg det. Julebord… he he, det er vel en stund siden. Kan ikke akkurat skryte av å være i farta. Blogger er vel blitt omtrent som Facebook. Det er et utstillingsvindu som skal fortelle om at man er i farta og er vellykket i livet. Neste uke reiser jeg til Singapore. Gjett om jeg er fristet til å gå ut på fjesboka med dette. Jeg skal til Singapore… jeg er i farta. Jeg er en vinner. Jeg er et glansbilde. Men… kanskje ikke. Når var siste post på fjesboka? Når jeg var i Thailand for et år siden… he he, hva gjorde jeg i mellomtiden? Sitte hjemme, programmere, plages, være stresset, bli sliten, gå rundt i stua, bare for å bevege meg. Jeg har vært flink å gå i sommer, men nå som kulda har kommet har det blitt slappere med mosjonen. Jeg legger på meg. F**n jeg nærmer meg 80 kg nå igjen. Det var noen glimt av min nære hverdag. Om jeg skulle blogge om det måtte jeg pynte mye på det.
I sommer gjorde jeg med ferdig med nummer to av «Knausgårds kamp». Knausgård utleverer seg selv og de rundt ham. Egentlig er han en fin filosofisk tenker den godeste Knausgård. Han beveger seg kanskje innenfor det feltet noen ville kalle for livsfilosofi. Og for å kunne gjøre det må man utlevere, i alle fall seg selv. For dersom livet går på skinner, man er et glansbilde og livet går på skinner, hva skal man da med en livsfilosofi? Refleksjon og filosofi blir dyrket frem av motgang. Det er det sårbare menneske som tenker de dypeste tankene. Det er det sårbare mennesket som tar de store perspektivene. Men hvordan kan man snakke om dette dersom man ikke tar seg selv og sin livserfaring med i ligningen? En annen bok jeg kom gjennom i sommer var «Per», ført i pennen av Per Fugelli og hans sønn Aksel. Den gjorde inntrykk. Per Fugelli er Norges livsfilosof nummer en. Jeg liker hans refleksjoner om «nokpunktet» og «nullvisjonen». Nok-punktet handler om å begrense sin søken etter det perfekte. Man får et bedre liv av å bli fornøyd med det som er «bra nok». Nullvisjonen handler om troen på et liv og et samfunn uten problemer og elendighet. Det er en utopi. Vi trenger nok å lære oss å leve, også med motgangen og det vonde som livet har å by på. Jeg beundrer Per for å sette slike begreper på dagsorden. Og jeg vil legge til: Motgang er ikke bare av det onde. For det gir oss perspektiv og får oss til å tenke ut av boksen. Men igjen. Jeg skriver ikke dette for å moralisere over de som har det godt her i landet og som lever sine bekymringsløse liv. Det er flott. Norge blir gang på gang kåret til det beste land å bo i. Vi aner ikke hvor heldige vi er. Men det vil ikke si det samme som at ikke mange av oss sliter. Hvor er deres stemme i media? Hvor er deres blogger? De rager i alle fall ikke på topp-plasseringene. Det er når livet går oss i mot at vi trenger noe mer enn glansbilder å forholde oss til. Min filosofi adresserer på mange måter nettopp dette. Den er sentrert rundt det utilstrekkelige mennesket. Hvordan kan jeg forholde meg til et liv som jeg ikke helt får til? Er det tenkemåter og perspektiver som gjør det lettere å få det beste ut av det? Jeg tror ikke det finnes noe universalt svar på det. Men jeg har tro på at menneskets kognitive ressurser er en viktig ressurs som kan brukes i forhold til denne utfordringen. For det er en utfordring: Jeg er født. Verden er som den er. Jeg har med meg en genetisk og en sosial bagasje. Jeg har noen erfaringer. Min utfordring er: Hvordan kan jeg spille mine kort for å gjøre det beste ut av det? Livet er et vindu som starter med fødselen og ender med døden. Ingen i verden kan fortelle oss hva som finnes utenfor disse grensene. Vår måte å møte denne utfordringen på, vil nødvendigvis avhenge av våre grunnoppfatninger på verden, på mennesket, på moralen og på oss selv. Alt dette har jeg noen refleksjoner om. Og det å reflektere har i alle fall for meg fungert som god terapi og gjort meg forholdsvis robust overfor de utfordringer jeg har møtt her i livet. Og jeg ønsker da å dele disse refleksjonene, ikke nødvendigvis fordi de er fasitsvar, men heller fordi de kan sette i gang dine egne refleksjoner, og kanskje hjelpe til å få gode perspektiver som kan hjelpe oss på denne livsveien vi alle befinner oss på.
Det var litt personlig om meg og min filosofi. Min filosofi har jeg store planer for. En av disse er denne bloggen. Planen her er å kommentere dagsaktuelle saker, politikk, vitenskap, livssyn og livet. Med andre ord en ganske fri blogg, som jeg håper noen kan ha interesse av å følge med på. Jeg ønsker da meg selv lykke til videre med dette prosjektet 🙂