Gå gjerne inn og se Dagsnytt 18 5/11 2015.
Se det innslaget som begynner ca. 14 minutter inn i sendingen.
Det sies at dersom man skal kjenne noen så skal man enten gifte seg med dem eller man skal arve sammen med dem. Poenget er vel noe slikt som at vi neppe ser alle sider ved et menneske bare å være sammen i solskinn. Kanskje kan den samme læringen gjøre seg gjeldende nå når landet befinner seg i en krisesituasjon. Et tema i Dagsnytt 18 handler om flyktningkrisen. Men det er ikke det som er temaet i dette innlegget. Temaet handler om politikk og retorikk. Flyktningkrisen gjør det nødvendig for norske politikere å legge bort retorikken og vise handlekraft. Krisesituasjoner påkaller en fast håns og rasjonell styring. Vi skal være glad for at vi har handlekraftige politikere som klarer denne rasjonelle øvelsen når det virkelig gjelder. Men det er klart at det som blir sagt om politikken generelt i en slik situasjon kan få noen og enhver til å reflektere litt. For hva sier dette om den hverdagspolitikken som råder i landet under normaltilstand? Her har jeg plukket ut en del av de kommentarene som kom i løpet av dette innslaget:
Trine Skei Grande:
Det folk ønsker nå er at vi skal slutte opp med symbolkrangelen. Vi skal vise til håndfaste konkrete ting som vi kan gjøre for å løse utfordringen akkurat som den er i dag.
Jeg tror at hvis man vil, hvis man virkelig vil, så kan vi klare dette. Men da må det være ganske mye vilje og den må også alle rundt det bordet dele for at vi skal klare å komme i mål.
Veldig mye er det bred enighet om. Det er retorikk, det er symboler, det er alt dette som skiller oss på en så hard måte som det har gjort, så jeg håper at når vi nå står samlet overfor en utfordring… så kan vi klare å få røyket ut det som er retorikk og får satt i gang det som er politikk. … så skal det løses bredt, vi skal ikke prøve å gjøre det til en ideologisk slagmark, og jeg tror at det er nettopp det som Norge nå etterlyser, det er noen politikere med klare svar, ikke de som slår retorikk i hodet på hverandre
Trygve Slagsvold Vedum:
Det jeg synes er viktig… vi må ikke være opptatt av avsenderen, vi må være opptatt av innholdet i forslagene.
.. Men det kan ikke være sånn at hvis vi er enig i forslaget, men synes avsenderen er en dårlig avsender så skal vi være mot forslaget For det er den type parti-taktikk vi nå må legge bort, se på forslagene, vurdere de saklig og skikkelig.
…Nei vi er enige i mye, fra mange… og hvis du begynner å se på dem så er det stor grad av enighet. Men så har det vært partimessige behov hos noen partier for å markere uenighet. Men hvis vi slår av valgkampretorikken så tror jeg… det man ser er at det er et alvor som preger stortinget nå, der folk ser at det er behov for et handlekraftig forlik…
Min vinkling på dette er at det forteller litt om hverdagspolitikken. Den forteller at mye av det vi ser er retorikk og symbolmarkeringer. Det er interessant å se at politikernes bruk av selve begrepet retorikk, ligner på min egen forståelse av begrepet. Min bekymring er at dette spillet kan undergrave rasjonaliteten i det som ender opp med å bli praktisk politikk. Med andre ord, at sosialt spill, gjør styringen av Norge dummere enn den ville ha vært med rasjonaliteten i høysetet. Nå må jeg skynde meg å si at dette ikke nødvendigvis har så veldig mye personene å gjøre. Jeg er overbevisst om at mange av de som bekler politiske posisjoner i dag, også er der fordi de ønsker å gjøre en god jobb for landet. Dette handler kanskje mer om måten den store samfunnsdialogen er rigget på i vårt samfunn. En bieffekt av det er sannsynligvis at den arenaen dette skaper tvinger politikerne over i sosialt spill og retorikk. Om dette er en riktig antagelse så betyr det at styring og forvalting av landet ikke alltid er så rasjonell som den burde være. Og selvsagt faller mange som offer for nettopp dette. Måten vi innretter samfunnet på vil påvirke enkeltmennesker, både positivt og negativ. Politikeres kjepphester har skapt mangt en tåre opp gjennom tidene. Er det mulig å gjøre noe med det? Sannsynligvis ganske mye. For dette har noe med sosialt klima å gjøre, og det er en påvirkbar variabel. Poenget er at en politiker i dag må kunne kombinere det å selge seg selv og partiet, med det å være en rasjonell beslutningstaker. Det innebærer at det alltid vil være personer med høy sosial kompetanse som alltid får jobben med å ta beslutninger. Men det er ingen nødvendighet i at alle personer med høy sosial gjennomslagskraft er de beste beslutningstakerne. Men en ting er sikkert at når man drives inn i et sosialt spill, så går ofte rasjonaliteten tapt. I dag gjør teknologien det mulig å styrke demokratiet ved å spre det mer direkte ut, og nøytralisere det sosiale spill i den store samfunnssamtalen. Jeg har kalt konseptet for nettverksdemokrati.