Romerriket falt ikke på en dag. Det gjør neppe Vesten heller. Men er Brexit en skrift på veggen som høytidelig forkynner oss at Vestens dager er talte?
Jeg er så gammel at jeg husker at Storbritannia gikk inn i EU eller EEC som vi kalte det den gangen. Jeg hadde nok ikke noe særlig forhold til det, annet enn at man merket seg en trend i Europa. Året før hadde det vært folkeavstemning om samme tema i Norge. Hadde jeg hatt stemmerett ville jeg ha stemt for. Jeg hadde sansen for ideen om å bygge ned tollmurer og få frihandel mellom landene i Vest-Europa. Bønders og fiskeres bekymring hadde jeg neppe noe forhold til. Så i utgangspunktet har jeg hatt et positivt forhold til EU. Innvendinger som refererer seg til nasjonal identitet eller selvråderett hadde jeg liten sans for.
Slutten på 80 tallet og begynnelsen på 90 tallet representerte for meg en tid med internasjonal optimisme. Vi hadde kommet oss helskinnet gjennom Den Kalde Krigen, nå var tiden for optimisme og fremtidshåp i verden. Berlin-muren faller, landene i Øst-Europa får sin frihet. Tyskland samles. Sovjetunionen oppløses. Kommunismen står for fall. Endelig kunne hele verden se at de vestlige sosialdemokratiene er den mest vellykkede styreform mennesket hittil har kommet opp med. Vi bygger vårt samfunn på individets frihet, menneskerettigheter, politisk frihet, religionsfrihet og demokrati. Vi satser på overnasjonale institusjoner til å ta i tur med å få samspillet mellom landene til å foregå i regulerte fredelige former. Kanskje ville vi se det siste totalitære regime falle før årtusenet var omme. Det er i dette perspektivet jeg så det nye EU vokse frem. De fire frihetene stod høyt i kurs. Innenfor EU området skulle menneskene kunne bevege seg fritt og handle fritt med hverandre, og bo hvor vi vil. Ingen stat skulle kunne sperre oss inne. Og selvsagt så jeg for meg at det ikke stoppet her. Både i Asia, Afrika og Amerika skulle man få sine «EU», og de igjen skulle til slutt inngå avtaler slik at man etter et par-tre generasjoner fikk full frihet over hele kloden. Men dette handler ikke bare om totalitære staters mulighet til å stenge noen inne. Det handler om økonomisk, politisk og sosial utjevning. Det er jo en forutsetning for åpne grenser på globalt plan. Alternativet, for å unngå folkevandringer er jo nettopp høye murer, sperre folk inne eller ute. Selvsagt stemte jeg for EU i 1994. Selvsagt var mine forestillinger om dette naive. I dag vet jeg ikke om jeg burde vært glad for at folkeavstemningen gikk som den gikk. Både EU og menigmanns forhold til dette er problematisk. Hva gikk galt? Eller var det ikke noe som gikk galt? Mennesket er menneske, og jeg har vært naiv som ikke har skjønt det. Jeg ville så gjerne se dem knust, gamle spådommer om at det aldri blir fred i verden, og bibelens hardnakkede profeti om et Europa som aldri vil klare å samles. I noen år nå har EU pekt nese mot profetien.
Ja, jeg må innrømme at selv jeg, som jo er erklært personlig pessimist var for naiv og hadde for stor tro, både på verden og på mennesket. Storbritannia vil altså nå tre ut av EU. Det har ført til en politisk nedsmelting i landet. Det ser ut som både ja og nei-siden ble tatt fullstendig på sengen. Det verste er vel at en stor prosent har stemt motivert (eller skremt) av ikke-vestlig innvandring uten å skjønne at det ikke er det saken handler om. Antall flyktninger inn i Europa påvirkes ikke av om Storbritannia er medlemmer eller ikke. Storbritannia er utenfor Schengen-avtalen, og de er «beskyttet» av masse hav. Vi snakker om et skjebnevalg på feil premisser, eller hva? Den andre gode grunnen som oppgis er politiker og elite-forakt. Den jevne britiske arbeider har ikke lengre noen politiske partier å identifisere seg med, og langt mindre byråkratene i EU. Valget er en protest og et varsko, et «wildcard», som kastes ut i håp om at «noe endelig skal skje».
Av alle ting som er usikkert, er en ting sikkert. Det er at dette gir vann på mølla for EU motstandere over hele Europa. Land som Nederland og Frankrike er allerede blitt nevnt som potensielle kandidater til å følge etter. I verste fall snakker vi altså om et EU som rakner og kanskje er borte om noen år.
For meg har EU representert en drøm om en samlet menneskehet som er i stand til å leve i fred, med likeverd og med en blomstrende fremtid. Men når jeg ser på EU, altså selve EU hva det til slutt ble til, så innser jeg at det kan være et av problemene. Vi her i Norge har jo opplevd EUs styring på kroppen. Vi har ikke innflytelse, men må bare ta de direktiver som kommer på løpende bånd. Visstnok har vi vært flinkest i klassen, holdt kjeft og gjort som EU sa. Jeg tenker at noen av direktivene er dårlig tilpasset norske forhold. Jeg vil ikke gå så langt som å demonisere EU. Men selvsagt er det slik at, når noe blir så stort og mektig som EU, så vil det friste maktmennesker med ideologiske fikseringer. Uansett tenker jeg at EU nå har fått et kraftig skudd for baugen. Da er det på tide å gjøre seg opp tanken om hvilken rolle en slik overnasjonal institusjon skal ha i fremtiden. Vi skal ikke viske bort kulturelle egenarter og nasjonale identiteter. Men, husk at nasjonalstaten egentlig er forholdsvis ny i historisk sammenheng. Det å ha utviklet så store kulturelle overbygninger at vi ha fått mennesker med nasjonale identiteter er jo en bragd. Skulle vi ha kommet videre med et forent Europa, måtte vi ha utviklet en europeisk identitet, som går på bekostning av nasjonal identitet. Til det kreves det mange generasjoner. Men det går fremover på den måten at vi i dag er mer vennligstilte overfor europeiske folk enn vi var for hundre år siden. Tenk på den retorikken som gikk mellom franskmenn, engelskmenn og tyskere før første verdenskrig. Kommer det en tysker, eller polakk til Norge for å jobbe, blir han tatt i mot, omtrent som «våre egne». Vår horisont er utvidet. Vårt fiendebilde retter seg i dag mot Midtøsten og Afrika. Vi er avhengig av en ytre fiende å demonisere. Da er det vel muslimer og afrikanere som får den verste støyten. Konflikten er økende og vi vet ikke hvor det vil ende.
Men en ting er sikkert: skal vi klare å bevare og forsvare de gode verdiene som nå er utbredt over det meste av Europa, så vil all form for splittelse svekke den muligheten.
I det siste har jeg gitt en annen betydning til uttrykket «sosial arv». Det handler om den sosiale kapital som våre etterkommere skal arve etter oss. Hva er sosial kapital? Jo det er summen av alle relasjoner, vi som stat har med andre stater. Er de våre venner, allierte eller er de våre fiender? Jo flere venner og allierte vi har, desto sterkere sosial kapital. Både allierte og fiende-stater er med blant de fem faktorene som Jared Diamond, i sin bok Kollaps, lister opp som de viktigste for en kulturs overlevelse. Følgelig er vår sosiale kapital svært viktig for våre etterkommeres muligheter. Akkurat nå er det mørke skyer på himmelen. I den globale skolegården er det tre store bøller som skiller seg ut. Det er Kina, Russland og USA. I den globale skolegården har vi naturtilstand. Det betyr at det er den sterkestes rett som gjelder. Det er lenge siden vi, lille Norge sparket Kina på skinnleggen. Det er enda ikke glemt. Og nå forsøker vi å oppdra den russiske bjørnen. I USA rasler Donald Trump, ikke usannsynlig USA’s neste president, med sablene om å la Europa/Nato seile sin egen sjø. Vi står altså i fare for å miste vår allianse med alle de tre store verden. Jeg tenker at vi skulle lagt en ny dimensjon til det såkalte «brutto nasjonal-produkt» som politikeren blir målt på. Det er den sosiale kapitalen, som lille Norge er helt avhengig av. Den er nedadgående i verden. Våre politikere, nasjonalt og internasjonalt har feilet. Hvilken framtidsutsikt har så våre etterkommere? Vel, jeg håper jeg tar feil. Kanskje bildet ikke er så mørkt som det jeg tegner nå. Jeg håper det.