Det er så deilig å slippe å gå på disse religiøse møtene hvor man står og geberder seg i en slags massesuggesjonens rus. Jeg ble sittende og se på en dokumentar på NRK om «Guds Lærlinger», og selv da måtte jeg ta meg sammen for å tåle å se på all denne be-ingen, og lovsangen. Men det som fikk meg til å begynne å reflektere var at jeg på samme tid SMS-et med min datter som var blitt lokket med på et arrangement nede i Adventkirken. Hun stod midt oppe i det, og gav uttrykk for det samme ubehaget. Da kom jeg til å tenke på at vi er nok ikke de eneste som opplever det slik. Dette er neppe noe fenomen som er forsket særlig på. Så kan man ta seg noen hypoteser om hva dette egentlig er for noe. Her er et par hypoteser jeg kan komme på:
- En nedarvet frykt for massesuggesjon
Massen representerer trygghet og tilfredsstillelse for flertallet, men er en trussel for mennesker som befinner seg noen hakk utenfor A4-normalen. Massen er nådeløst brutal, uten refleksjon, uten analyse og uten moral. Denne videoen viser den mørke siden av religiøst hysteri. Denne type felles voldsorgier har nok eksistert så lenge mennesket har eksistert, og kanskje enda tidligere.
Derfor er det ikke utenkelig at massens opphisselse kan pirke bort i en underliggende frykt hos noen. Sannsynligvis ikke hos flertallet. For flertallet er jo inkludert, og har nok gode signaler på at de er inne i varmen. Det er de som befinner seg i den sosiale utkanten som har grunn til å frykte massen. Det behøver ikke å være en bevisst frykt. Det er god grunn til å tenke at utveksling av sosiale signaler også skjer ubevisst. Det kan være blikk, kroppsholdninger eller begrenset entusiasme, interesse, oppmerksomhet osv. Det kan være nok til man ubevisst eller intuitivt reagerer på den suggererte massen. Og da fremstår det kanskje, i bevisstheten, som en opplevelse av ubehag. Min opplevelse av dette er at jeg skjerper min sosiale observasjon. Jeg observerer, spekulerer og registrerer det alt-oppslukte mennesket. Det ser ut som individene mister litt av sin selvbevissthet, og glir inn i et slags avindividualisert koordinert atferds mønster. Og jeg kjenner at jeg på ingen måte identifiserer meg med dette. Det virker ikke bare frastøtende, men også foraktelig tåpelig. Så er dette kanskje intuisjonens språkløse budskap om at «her bør du trekke deg unna». Kanskje er dette en gammel lærdom fra ur-tiden. Er du et menneske som befinner deg i den sosiale utkanten, så må du unngå å komme på radaren til slike massesuggererte grupper. - Faren for tap av egen selvråderett
Religion har veldig mye til felles med virus. Virus er jo ikke liv i seg selv, men reproduserer sin kode gjennom å overta og bruke levende celler. På samme måte blir individet lokket eller født inn i en religiøs gruppe. Her eksponeres individet for forskjellige teknikker for å få det til å oppgi sin egeninteresse. Deretter settes individet inn i religionens tjeneste, enten som en som bidrar med penger eller frivillig innsats, eller mer aktivt en som går ut og verver nye medlemmer.
Massesuggesjon kan være en av flere slike teknikker for å knekke individets egenvilje. Ubehaget som oppleves er underbevisstheten som oppdager faren og som kvitterer med ubehag og motvilje. Dette forsvarsapparatet kan bryte sammen. Det vil, av individet og dets omgivelser, tolkes om en omvendelse. Igjen er det nok slik at forsvaret og motviljen vil avhenge av individets muligheter innad i gruppen. Det er et tveegget sverd. Vil jeg vinne på å bli med, eller risikerer jeg å bli kynisk utnyttet? Individer som er sosialt veltilpasset har ofte mer å vinne på å stå inne i gruppen enn utenfor. Her er store muligheter, både for sterke sosiale allianser, selvutvikling og partnere. Et individ som befinner seg i den sosiale utkant vil ha større risiko for å bli utnyttet. Det går ikke lang tid etter en «omvendelse» før det er etterspørsel etter pengeboka eller annen innsats. Og det stopper ikke her. Det er selvsagt også risiko for å bli en av gruppens hakkekyllinger. Det vil si at gruppen trekker sosiale og moralske veksler på individets utilstrekkelighet. Mangt et menneske er blitt både melket og utsatt for sosiale og moralske krenkelser i slike sammenhenger. Det er risikoen for denne tragedien som manifesterer seg som ubehag.
Jeg kan jo kanskje kritiseres for at jeg fullstendig overser den religiøse dimensjonen opp i alt dette. Og det må jeg jo være åpen for all den tid jeg må innrømme at mine egne religiøse antenner er nokså fraværende. Jeg tenker at menneskets behov for å underkaste seg og tilbe kan forklares biologisk. De fenomener vi er inne her, bruker bare «gud» som en metafor for sosiale mekanismer. Reflekter over de påstandene jeg kommer med nå:
- Det er ikke Gud man underkaster seg, det er mennesker.
- Det er ikke Gud man tror på, det er andre mennesker.
- Det er ikke Guds vilje man underlegger seg, det er andre menneskers vilje.
- Det er ikke Gud man omvender seg til, det er andre mennesker.
- Det er ikke Gud man tilber, det er den menneskelige overmakten i gruppen.
Alle disse øvelsene har en sterk sosial dimensjon. Reflekter over det, så ser du at det er tilfelle.
Jeg tenker at opplevelse av ubehag i nærheten av religiøst suggererte mennesker kan være et signal om at her står din egen frihet på spill. Det er et signal om at her hører du ikke hjemme. Det er et signal om at du kan bli bergtatt og utnyttet av andre. Selv tok jeg konsekvensen av dette for lenge siden. Jeg holder meg unna, og jeg hyller min egen frihet.
ELLER
En dag etter at jeg skrev dette fant jeg meg selv stående med hendene ut i en moderat ekstatisk tilstand. Hva utløste så dette? Jo denne thailandske sangen. Det er en sang jeg har hørt på mange titalls ganger i løpet av de siste årene. Den skapte ekstasen i meg fra første dag.
Når jeg kom til meg selv kom jo spørsmålet: hvor mye har religiøs ekstase med musikk å gjøre? Er det slik at den glaserte septim-gospelen oppleves for den innvidde, som jeg opplever musikk som evner å rive meg med? Er det slik den religiøse opplever skjelvende «out-of key-i-hvert skjelv»- sangsoloer eller gnagende allsang? Tenk om man hadde byttet ut musikken med thai «luktung», eller med techno/dance eller litt god gammeldags heavy-metal? Da er nok sannsynligheten langt større for at også jeg hadde stått der med armene utslått, og blitt lokket med både i den ene og den andre fella. Kan jeg bare kaste hypotesene overbord, og relatere det hele til min, noe på siden av kristenheten og sære musikksmak? Ja det må gudene vite.