«I stjerne glansen gikk engledansen om Betlehem»
Dette er jula slik mamma oppsummerer den hvert eneste år. Det er siste strofen på andre vers av «Du grønne glitrende tre god dag». Jeg går ut ifra at dette må være den mest helnorske julesangen vi har. For den snakker jo til og med om det norske flagg.
Min mors barndomsfantasi om dette med Betlehem omkranset av engler som danser i stjerneglansen, har nok smittet over på meg også. Jeg kan liksom se for meg et fantastisk syn som bare fantasien kan skape. Så følger det med tilhørende korsang, for det må jo være kor, og kanskje et mektig orgelbrus som akkompagnerer det hele.
Selv om jeg personlig ikke har noe forhold til den religiøsiteten som ligger i denne sangen, så hører jeg gjerne på den til jul og lar meg fylle av minnene om barndommens juleopplevelser og mektige fantasier om Betlehem i stjerneglansen.
Selvsagt er det også morsomt å reflektere litt over dette. For denne sangen er et utmerket eksempel på det som kan kalles for kulturell syntese. Tradisjonen med eviggrønne trær i religionsdyrkelse er nemlig svært gammel. Den har eksistert i mange kulturer.
Vi er jo vant til å tenke at dette har oppstått i en kristen kultur. Selvsagt har koblingen til kristendommen mye å si. Men sannsynligvis har urgamle førkristne tradisjoner fungert som en inspirasjon og katalysator for utviklingen av den moderne tradisjonen.
For meg er dette et utmerket eksempel på hvordan kulturer til alle tider har samspilt med hverandre og utvekslet kulturell arv og hvordan dette igjen sporer an til synteser og nye trender innenfor kulturene. Selvsagt er møtet mellom kulturer et tveegget sverd som både kan eskalere til konflikt og krig, men som også kan stimulere til handel, ny vekst og fremgang.
Monokulturelle forestillinger om «den rene kultur» er like absurd som forestillinger om rene språk eller om rene raser.
Bildet over viser meg foran juletreet foran inngangen til Mike Shopping Mall i Pattaya. Pattaya og Jomtien flommer over av flotte fargesprakende juletre. Mitt inntrykk er at disse juletrærne er mer overdådig og mer fargesprakende enn jeg er vant til hjemmefra. Kanskje er det en begynnende tendens til at tradisjonen får preg av thailandsk kultur. Igjen er jo det et eksempel på at den kulturelle syntesen går sin gang.
Jeg er ganske så sikker på at om en eller annen forsker beveget seg rundt om i verden og studerte juletrær så ville vedkommende finne lokale kulturelle tradisjoner.
Da jeg var liten hadde vi en aktivitet som ligner mest på det som i dag kalles for juleverksted. Vi laget juletrepynt ved hjelp av glanspapir og lim. Jeg husker at jeg laget en måne. Den skulle ha et ansikt på begge sider. Men på en av sidene var jeg uheldig og fikk munnen på skeive. Så månen ble sur på den ene siden og glad på den andre. Det ble mye latter av denne og den ble en fast tradisjon på juletreet vårt.
Selv om man ikke legger noe religiøst i dette så tenker jeg at budskapet om julen er noe som er verd å reflektere over. For meg handler det om at mennesket tidlig må ha kommet til erkjennelsen om menneskets utilstrekkelighet. Allerede for 2000 år siden var det menneskelige sivilisasjonsprosjekt kommet svært langt. Vi hadde byer, provinser og stater. Tenk på det prosjektet at «all verdens folk skulle skives inn i manntall». Det er litt av en ambisjon. Selv i dag er ikke den ambisjonen fullført, for vi har fortsatt ikke noe globalt folkeregister.
Men uansett så tenker jeg at det, selv den gangen, stod klart for mange tenkere at selve menneskets natur er inkompatibel med det menneskelige sivilisasjonsprosjekt. Datidens løsning var «en frelser» født av gudene. Gudene skulle hjelpe mennesket med å skape det fullkomne riket. Dette er spreke tanker om den fullkomne sivilisasjon.
Den dag i dag er vi enda ikke i mål med dette prosjektet. Noen av oss har vel skjønt at noe drahjelp fra gudene, kan vi se langt etter. Og menneskets natur står fortsatt like mye i veien som den gangen. Men søken etter den store frelseren fortsetter uavbrutt. Størrelser som Mao, Stalin og Hitler tente alle håp som sluknet. Og alle ledet de oss inn i den store katastrofen. I dag heter frelseren Donald Trump. Det er bare å krysse fingrene for at katastrofen ikke blir enda verre enn de foregående.
Mitt juleevangelium er at, ja, det er kanskje mulig å få samlet hele menneskeheten i et harmonisk rike. Men da handler det mer om allmenhetens holdninger enn om karismatiske lederskikkelser, eller alfa-mennesker som jeg kaller dem.
Vi er i behov å få øye på de delene i vår natur som hindrer oss i å se alle mennesker som etisk verdifulle mennesker. Vi driver fortsatt med å lage sorteringer mellom oss, som er kortsiktige og irrasjonelle. Vi må oppdage dette i oss selv og andre og finne frem til metoder som avdemper dette til fordel for det gode sosiale samspill og det varme sosiale klima. Det gode evangelium er at det er dette som skaper det beste samfunn, og som er den eneste muligheten som kan sikre menneskeheten «evig liv».
Men dette skjønte kanskje forfatteren av evangeliet etter Lukas, allerede for 2000 år siden.
God Jul!!