Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, jeg banner ikke! … Faen, der glemte jeg pipa mi på polet i går.
Dette var en av vitsene vi lo av i min barndom. For selv et barn vil raskt oppfatte at stor kontrast mellom liv og lære ikke gjør noe særlig bra inntrykk. Da er det interessant å oppdage at vår tids store kulturelle motor, den postmodernistiske bevegelsen har klart å få dette til, uten at media eller opinion merker noe som helst.
Mye av kraften i vår tids postmoderne bevegelse er hentet fra en moralsk indignasjon over ekstrem rasisme i vår nære historiske fortid. Den store oppvåkningen kom ved slutten av andre verdenskrig. Da gikk det opp for verden hva som egentlig har foregått: Jøder, romfolk, handicappede, utviklingshemmede, religiøse og politiske minoriteter, var blitt utryddet i industrielt baserte utryddelsesleirer. De neste tiårene brukte vi på å rydde opp i eget hus: vi sluttet å sterilisere Tatere, og vi lært oss etter hvert å respektere og sette pris på samisk særegenhet og kultur.
Men alt dette kom ikke uten kamp, og bevisst fokusering på holdningsendringer. Og det virket. Jeg glemmer fortsatt ikke at vi sang «men inni er vi like». Og det gjorde inntrykk. Jeg hadde en bevissthet mot rasisme, allerede som barn. Men helt konsistent var det ikke. Nedlatende holdninger mot det samiske, preget også min oppvekst. Men, den moralske grunnholdningen gjorde sitt til at, når jeg vokste til og fikk tenkt meg om, så la jeg også dette bak meg.
Det gikk nok lang tid før jeg formulerte mine egne anti-rasistiske holdninger for meg selv. Kontrasten, altså det jeg hadde å ta avstand fra, lå som sagt i vår nære historiske fortid, men også i rasekonfliktene vi så i USA. Jeg er så gammel at jeg husker at Martin Luter King ble skutt i 1968, hans tale, og raseopptøyene på slutten av 60-tallet.
Selvsagt har nok utviklingen av menneskerettigheter, og ideen om at ethvert menneske har et iboende menneskeverd, som krever vår respekt, preget mine holdninger, og det preger meg den dag i dag.
Så hva er rasisme? Jeg har reflektert over det her. Essensen er at, dersom man rangerer menneskeverd på bakgrunn av rase-sorteringer av mennesker, og aksepterer diskriminering på bakgrunn av dette, så er det rasisme.
I min refleksjon over likestilling, så fanges dette opp, på samme måte som man fanger opp alle muligere andre sorteringer som det kan være fristende og diskriminere etter. Det er enkelt. Det handler kun om å avholde seg fra all form for forskjellsbehandling på bakgrunn av gruppeidentitet. Dette faller igjen helt naturlig, med utgangspunkt i empatisk etikk, som innvilger ethvert individ et ubestridelig og ukrenkelig menneskeverd.
Dette er så enkelt, at man må enten være kverulant eller fanatiker for å klare å rote det til. Rent etisk handler det kun om vår velvilje i forhold til våre medpassasjerer i dette livet. Politisk er det noe vanskeligere, men ikke umulig. Hovedoppgaven er å abstrahere alle gruppeidentiteter ut av lovverket.
Men kulturelt er dette, vanskeligere, mye vanskeligere. Og det er nettopp her vi har litt for mange prosesser som går i feil retning. Som jeg sa til en venn i går: Jeg liker ikke den utviklingen jeg ser, jeg liker ikke tiden jeg lever i, og jeg liker stadig mindre det samfunn jeg er en del av.
Men jeg har ikke tenkt å vandre gjennom dette livet med lukket munn. Lavmælt sier jeg hva jeg mener, så får andre forholde seg til det som de vil.
Etter andre verdenskrig har det å være ekte rasist kommet i sterkt vanry. Det er et sosialt stempel som virker sterkt, både ekskluderende, men som også vekker moralsk indignasjon. Det å gi uttrykk for rasistiske holdninger er ofte straffbart, kan medføre både fengselsstraff og stempel i rullebladet.
Da henleder jeg oppmerksomheten til språket. For «rasisme» er et begrep. Og noen begreper har såkalt ladning. Det vil si at de forbindes med positive eller negative oppfatninger av de individene som får karakteristikkene. «Rasisme» er et sterkt negativt stempel. Det er så sterkt, og så stigmatiserende at de fleste av oss gjør det vi kan for å holde det unna oss selv.
Slike ladede begreper er en fristelse for alle retorikere. For dette er noen av det beste våpen man kan ha til personangrep og moralsk diskreditering av andre. I norsktimene på NKI lærte vi at personangrep er brudd på saklighetsnormene. Man skulle tro at politikere, og media avholdt seg fra å bruke usaklige argumenter i sine debatter, men nei. Disse gamle saklighet-normene har for lengst forvitret fra et debattklima som ligner mer og mer på en sandkasse.
Så går det som det må gå da. Man kaster dritt etter hverandre. Man får hele profesjoner som er eksperter på drittpakker og diskrediteringer. Dette er disrespekt for våre demokratiske verdier. Men det er en annen sak.
Så rasiststemplet har altså haglet mer og mer rundt, og etter flere tiår har det gått inflasjon i begrepet. Det favner alt og ingenting. I USA skal det neppe mer til enn at man sympatiserer med det republikanske partiet, før man fortjener stemplet «rasist». Det går i samme retning med begreper som sexisme, homofobi, islamofobi, voldtekt, seksuell trakassering osv.
Men det er altså nå miraklet kommer: den postmodernistiske bevegelse utvikler nå identitetspolitikken, som åpenbart åpner for rasisme og rasistisk tenkning, samtidig som de sniker seg unna det faktum at de dermed gjør seg selv til rasister.
Det kalles ofte for «omvendt rasisme», fordi det er hvite menn som adresseres. Men det finnes selvsagt ikke omvendt rasisme. Rasisme er rasisme, uansett hvilken retning den tar. Tendensen kjennes på kroppen i hele den vestlige verden, men mest i akademiske miljøer i USA og Canada. Her drives bevegelsen av humanistisk akademia, og studentaktivister (roperne).
Kanskje en god betegnelse på dette er «Mobbokrati». For alle er redde for denne aktivismen. Og med god grunn. Spesialiteten er karriere- og omdømmeknusing. Dette er mobbevelde, med enorm makt.
Jeg har tidligere nevnt at jeg føler det svært ubehagelig å snakke om dette. Dette er fordi rasisme tvinger deg over på rasistens banehalvdel, på den måten at du tvinges til å forholde deg til rasistens sortering av mennesker i grupper. Jeg tvinges til å snakke om «hvite menn», som gruppe og argumentere med utgangspunkt i det. Det er nok i seg selv til å få stemplet som rasist. Men jeg er selvsagt ikke interessert i å flokke meg sammen med andre hvite menn, for å «kjempe vår sak» i verden. Det å gjøre dette er en selvoppfyllende profeti. For da kan alle peke på oss og si: se der har vi rasister og nazister.
Poenget er at man merker en eim av fiendtlighet, da særlig i media, som jo leder an i dette, men også fra politikere og venstre-aktivister. Det handler om at de grenser man setter for å beskytte andre grupper, ikke lengre gjelder hvite menn. Og når jeg sier menn, sa handler jo dette selvsagt ikke bare om rasisme, men også om sexesme. Her er en video som setter det på spissen. Vi ser hvordan det å ha kappet penis av en mann, kan gjøres til underholdning, og at gjerningspersonen nærmes hylles som en helt på TV.
Den postmodernistiske bevegelsen har adoptert teorien om makt og undertrykkelse fra marxismen. Det som før var klassekamp, handler nå om kvinner, etniske minoriteter, undertrykkelse av seksuelle minoriteter osv. Fokus på dette er jo veldig bra, så lenge man ikke utvikler et overfokus på gruppeidentitet, for deretter og ensidig legge skylden en gruppe, nemlig hvite menn. Når et samfunn åpner for en ensidig demonisering av enkeltgrupper, så er det et likhetstrekk, med nettopp hva den nazistiske bevegelsen gjorde med Jøder for noen generasjoner siden. Vi så det samme i Rwanda.
Så vi har altså en ide om at hvite menn opp gjennom historien, har drevet med utstrakt rasisme og sexisme, og dermed har kollektiv skyld for tingenes tilstand. Gruppen tillegges det som kalles for «hvite privilegier». Og man omtales som en homogen gruppe, hvor alle har de samme privilegier, den samme makt og de samme motivene for alt vi gjør, nemlig «å holde på våre privilegier». Følgelig må vi bøye hodene våre og tåle alt det som kommer vår vei, uten å ta til motmæle. Det være seg hån, stigmatisering, og demonisering. Og selvsagt skal man, uten og mukke tre tilbake i alle sammenhenger, være rene produksjonsmidler med stålkontroll på alle impulser som kunne få oss til å virke menneskelige utenfor den sosiale komfortsonen.
Dette er mulig fordi den gruppen som tillegges privilegier og makt, må finne seg i å tåle absolutt alt av trakassering, demonisering og diskriminering.
Hokus-pokus så har man altså svingt Harry Potters sosiale tryllestav og selv blitt de rasister man raser mot, dog uten å erverve seg det belastende stempelet.
Jeg ser at flere og flere av de jeg snakker med, og i sosiale media, hele tiden forsøker seg på tankeeksperimenter hvor man snur rollene, slik som i videoen over. Det er som om man håper at noen skal oppdage at spillereglene endrer seg med gruppeidentitet. Man kan ikke utsette Islam for samme kritikk som kristendom. Man kan ikke låne fra andre kulturer, på samme måte som andre kulturer låner fra oss. Man kan ikke si det samme om kvinner som man sier om menn.
Alle ser dette, men vi er naive dersom vi tror at det bare er å snu rollene så vil man oppdage urettferdigheten i dette. Dette handler ikke om rettferdighet, men om ideologi, og makten til å forfølge ideologien. Ideologien er at en gruppe er definert ut, som demonisk fordi den defineres å ha makt og privilegier. Men den egentlige makten ligger jo ikke her. Den egentlige makten ligger jo hos de som er i stand til å diskriminere uten å bli konfrontert med det. Dette er ideologi som demoniserer makt, samtidig som man nådeløst bruker den selv: vi gjør det fordi vi kan. Og vi kan fordi vi har det sosiale overtaket. Maktregnskapet bikker på ingen måte i retning av Jørgen Hattemaker.
Dersom jeg fortsetter på den veien jeg er på, nå i denne bloggen, så viser jeg med det at jeg har latt meg fange inn i den samme postmoderne retorikken. Men hva skjer dersom jeg fortsetter å være hvit sint mann, tar til gatene, begynner å rope og skråle, brenne biler, gjøre hærverk, angripe kvinner og enhver som ikke ser ut til å tilhøre «min gruppe»?
Kan du se hvordan denne prosessen har en polariserende effekt? Det er som om en usynlig sosial forbannelse har fått et solid grep om oss, og river oss fra hverandre.
Jeg hører ikke til blant dem som tenker at den venstre-orienterte postmoderne bevegelsen er en enormt mektig konspiratorisk bevegelse, med bevisst forsett om å ødelegge vesten. Kanskje finnes det slike elementer i en del aktivist-miljøer og i den radikalfeministiske bevegelsen. Men dette utgjør ikke et samlet hemmelig maktsentrum av smarte mennesker som spiller ut ferdig tygde planer med onde hensikter.
Min lille filosofiske oppdagelse er sosial paleo-konstruksjon. Det handler kort og godt om sosiale prosesser som tenderer til å leve sitt eget liv. Og dette er svært komplekst. Kvinne-bevegelse, homobevegelse og anti-rasistiske bevegelse er alle initiert av noen som ville noe, noen som så uretten i samfunnene og ville endre på det. Dette var forkjempere med edle mål og som tok i bruk effektive virkemidler for å realisere dette. Poenget er at ingen hadde planer om hva som skjer når kampen er vunnet. Vel, slike kamper vinnes vel aldri hundre prosent. Kulturell omforming er en seig prosess, som må gå over mange generasjoner. Men like fullt må disse kampene regnes som enorme sosiale suksesser. Poenget er at slike sosiale prosesser har en tendens til å utvikle sine egne veier, under tyngden av sin egen suksess. For å opprettholde kampgløden kan en suksessrik organisasjon bli fristet til å sette seg stadig mer radikale og utopiske mål. Dette gir rom for krefter, som ikke er humanistiske, med krigermentalitet, og som drives av aggresjon og fiendebilder. Vi indoktrineres med illusjoner om at det eksisterer en brutal kamp mellom kvinner og menn, mellom kulturer, mellom raser, mellom religioner osv. Dersom vi lar oss bergta av slike illusjoner, og lar det påvirke atferden vår, så risikerer vi at dette materialiserer seg og blir til selvoppfyllende profetier. Det er det som er den store forbannelsen som ligger som en eim over vår sivilisasjon. Dersom vi ikke passer oss, river oss ut av denne forbannelsen, så vil vårt skjøre sosiale samhold fragmenteres langs konfliktlinjer som vil dekonstruere alt av veletablerte sosiale strukturer, som vi bygger vår sivilisasjon på. Jeg advarer: Dersom vi ikke nå tar oss sammen og blir medmennesker, så kan vi ende med å skubbe hele sivilisasjonen utfor stupet.
Det er en vei ut av dette uføret. Det er å ta tilbake humanismen. Anti-rasisme er ikke omvendt rasisme, det er humanisme. Det er en anerkjennelse av hvert enkelt menneskets iboende menneskeverd, slik som det står i menneskerettighetserklæringen. Etter Den Andre Verdenskrig nådde vi et kollektivt nivå hvor nok mennesker så dette, til å få sosial gjennomslagskraft nok til å erklære individets ukrenkelige verdighet. For dette er ikke noe som er, på samme måte som fysikk, kjemi og naturlover. Dette er uttrykk for vilje. Det er det som gjør det så sårbart. Dersom mange nok av oss, ikke lengre vil dette, ikke vil tilslutte seg det, så blir det heller ikke slik. Dette er noe som du og jeg aktivt må ta stilling til. Dersom vi taper denne kampen, kan jeg fortelle deg hva alternativet er: KRIG! Nok en gang skal hus bombes, mennesker settes opp på linje og massakreres. Nok en gang skal vi komme livredde opp av ruinene, bærende på et forbrent barn, hylende uten en ringeste ide om hva slags galskap vi voksne nok engang har klart å stelle til. Tror du krig dukker opp som troll i eske av ingenting? TROR DU? Tror du ikke det er lange sosiale prosesser i forveien som leder i denne retningen? Tror du de som holdt på med dette, drevet av aggresjon, med sine demoniseringer av de andre, med alle mulige slags umenneskeliggjørende karakteristikker, sine små underholdende sosiale spill, noensinne tenkte at dette til slutt ender i ruinhaugen?
Ta deg sammen og bli et MEDMENNESKE!
Det vi er vitne til er en sosial betennelsesreaksjon. Det finnes metoder å møte det på som virker konfliktdempende. Forhåpentligvis kan sårene gro og vi kan igjen gå over til et samfunn drevet av omsorg for hverandre, i stedet for aggresjon.
Mange av oss trenger faktisk, fysisk å oppdage at det ikke eksisterer noen generell kjønnskamp mellom menn og kvinner, at homofile og lesbiske stort sett blir respektert og akseptert, at mennesker fra andre etnisiteter stort sett kan gå trygt i våre samfunn. For å få til dette er vi nødt til å skape møteplasser mellom oss, og dialog. Vi må være bevisst på å skape arenaer hvor vi kan møtes, bli kjent som mennesker, få venner og oppdage hverandres menneskelighet, ja også sårbarheter. Nettopp det å tørre å vise våre menneskelige skavanker og ufullkommenheter, er en fantastisk fin inngangsport til å utløse opplevelsen av menneskelige felleskap mellom oss.
Hit kunne man invitert alt fra radikal-feminister, til “hvite sinte menn”, til homofile, til medlemmer av organisasjoner som «Stopp Islamiseringen av Norge». Målet er å få til de gode dialoger på tvers uten at vi driver og kaller og beskylder hverandre. Livet er kort. Hvorfor i all verden skal vi misbruke det på å gjøre livet miserabelt for oss selv og andre? Vi reiser sammen i dette livet, hver på vår måte. La oss oppøve vår evne til å tåle hverandre, til å tåle mangfoldet, og til å være med og berike reisen for oss alle sammen. Hvorfor ikke spør jeg?