For noen år tilbake hadde jeg og Peder en av våre uenighetssamtaler. Du vet slike samtaler hvor spenningen stiger, avbrytelsene blir hyppigere og lærekurven er bratt. Hva kan man tolke av en løs skjorteknapp? Veldig mye, mente Peder. En løs skjorteknapp taler sitt tydelige språk om mennesket innenfor skjorta. Det er en som er slurvete med seg selv. Og er han slurvete med seg selv, hvordan er han da med alt annet han holder på med? I det hele tatt er tilliten tapt i utgangspunktet.
Vel, dette var vel ikke eksakt Peders ord. Men de gikk omtrent i den retningen. Resten fyller jeg på stråmannsargumentet for å få frem en holdning vi ofte støter på. Dette handler om den brutale lynkjappe bedømmingen av mennesker vi møter på vår vei. Og den kjenner vel de fleste av oss.
Først vil jeg si noe om det å gi utrykk for en slik holdning. For dette handler sannsynligvis ikke bare om å gi uttrykk for en holdning. Jeg har lenge hatt mistanke om at dette også handler om hvordan den, som uttrykker dette, selv ønsker å fremstå. Altså en slags meta-kommunikasjon som befinner seg utenfor ordene. Budskapet kan da være noe slik som:
- «Jeg er en lynkjapp menneskebedømmer, derfor er jeg også smart»
- «Jeg setter høye standarder for meg selv»
- «Jeg har sosial råd til å velge og vrake mellom mennesker, derfor er jeg en populær person»
Jeg sier ikke at mennesker som gir uttrykk for skepsis til mennesker på bakgrunn av standarder, er seg bevisst slike non-verbale budskap. Dette behøver slett ikke å handle om kognitive strategier. Det er rett snakk om et sosialt spill med rot i mekanismer som var der før vi fikk språket.
Men så til selve argumentasjonen. Det Peder leser som slurv, leser jeg gjerne som en indre ro, en som har større perspektiver på livet enn forfengeligheten. Noen fasit på dette finnes jo ikke. Det kan være tusen årsaker til en løs skjorteknapp. Er jeg kreativ nok kan jeg komme opp scenarioer som fritar skjorteeieren fullstendig for ansvaret. For eksempel kan han akkurat ha kjøpt skjorta, med produksjonsfeil. En av de mektig underbetalte damene på den skitne skjortefabrikken i Kina, ble kanskje avbrutt av en plutselig strømstans, noe som medførte at stingene bare ble halvveis. Og kontrolløren var fyllesjuk og så ikke fadesen før skjorta var pakket og på full fart ut av døra til lukrative europeiske markeder. Og den sexy ekspeditøren ble så betatt av den behagelige kunden at hun hadde hendene på ham, også i fasen etter at han fått på seg skjorten. Og i et anfall av å forsøke å rive seg løs fikk knappen en litt røff behandling. Så den ble hengende uten at noen så det. Så når han da kom på jobbintervju, etter å ha safet alle usikre variabler, så mistet han muligheten til den jobben han var som skapt for. En løs skjorteknapp og bedriften mistet den ene muligheten til en suksess som heretter kun finnes i fantasien.
Poenget her at årsakssammenhengene her ikke er kjent. Det betyr altså muligheten for at en forhastet konklusjon er diametralt motsatt av realitetene.
Men selvsagt er sannsynligheten størst for at den personen, vi står overfor, virkelig ikke har skjorteknapper som sitt største fokus. Hva forteller det? Det kan fortolkes i mange retninger:
- Peders tolkning: dette er en slurvete person.
Ja, slik kan det nok være. Men er dette en egenskap som definerer hele individet? Den reflekterte må nok svare nei på dette. Å være slurvete med noe kan være fordi man ikke er oppmerksom på det, eller at man bevisst har valgt å disponere sitt livsoverskudd på andre områder. Det siste kan vitne om rasjonalitet. Man er klar over sine begrensinger og at man må prioritere, og man har prioritert. Livsoverskudd er ikke noe som er likt fordelt utover. Også dette kan avhenge av tilfeldigheter. Der det finnes knapphet vil den som forholder seg til realiteter og gjør sine prioriteringer komme lengre enn den som satset på trivialiteter. - Min tolkning: dette er en ærlig og reflektert person. Det vil si at vedkommende bevisst har lagt bort forfengeligheten. Kan det være noen grunn til det? En grunn kan handle om erkjennelsen av at forfengeligheten i sin ytterste konsekvens ender opp i et dårlig menneskesyn. Den vakre kan aldri være sikker på om «det er meg som menneske hun er interessert i, eller bare min skjønnhet». Hvilke kvaliteter er det egentlig vi verdsetter ved hverandre? Det skal vel ikke så mye ingeniørtenkning til for å erkjenne at dersom forfengelighet ble vår kulturs viktigste «guiding star», så har kulturen et alvorlig problem.
En løs skjorteknapp kan være individets nonverbale uttrykk for at «jeg bryr meg mer om mennesker enn om glansbilder». Ja takk sier jeg. Du er velkommen som min venn.
Nå må jeg skynde meg å si at jeg absolutt setter pris på å se vakre mennesker. Jeg er veldig glad for at de finnes og at de setter sin ekstra spiss på vår hverdag. Jeg har heller ingen moralske innvendinger mot at mennesker dyrker frem sitt utseende. Tvert i mot. Det er en del av livsutfoldelsen. Det skulle bare mangle at ikke vi andre skulle beundre og la oss forføre av dette.
Min moralske grense går der dette blir et ensidig altomfattende kriterium for menneskets verdighet. Om jeg skulle bli skjøvet ut av noen miljøer fordi jeg mangler de riktige merkeklærne eller ikke har de estetiske kvaliteter som kreves, ja så er det vel ikke så stort tap for meg. Ville jeg i det hele tatt trives i en klubb med et så smalt syn på menneskeverdet? Jeg ville neppe ha noe der å gjøre, ikke for meg selv i alle fall. Kanskje jeg kunne fått noen av de som var der på «bedre tanker» med et litt videre perspektiv på mennesket og på livet. Men det får bli deres tap.
Så ja, jeg må nok pent innrømme at jeg tilhører en gruppe mennesker, som nå og da stiller med en løs skjorteknapp. Og noen ganger må jeg nok minnes på av mine omgivelser at «nå er det vel på tide å klippe seg», eller «du burde få deg ny bukse». Og selvsagt lystrer jeg mine omgivelser på dette. Jeg ser jo at jeg har et ansvar for å se sånn noenlunde ut, slik at jeg ikke helt ødelegger dagen for de rundt meg.
Men samtidig er jeg veldig klar over mekanismene, som ofte spiller inn, når vi mennesker bedømmer hverandre. For her er det en del biologisk programmering ute og går. Vi er biologisk programmerte til å gå etter reproduksjonens nådeløse lov. Da er det skjønnhet og ressurser som er kriteriene.
Samtidig vet vi at et velfungerende menneskesamfunn ikke kan bestå uten differensiering eller mangfold. Og da må vi ofte bruke vår egen fornuft til å overstyre vår forhåndsprogrammerte intuisjon. Alle mennesker fortjener en arena å spille seg selv ut på. Det er først da vi har muligheter til å oppdage hvilke kvaliteter individet har å by på. Kunsten er å oppdage det, se det mennesket, og hjelpe til med å dyrke deres potensialer frem til full blomstring. Husk at ethvert menneske som manøvreres ut av spill vil kunne ende opp uten evne til å bidra. Det er et uvurderlig tap, både for individet selv, men også for kulturen rundt.