Er enhver sivilisasjon som ikke er fundert på et transcendent verdi- og trossystem dømt til undergang? Trenger vi religion som et kollektivt idemessig gravitasjonssentrum for å fungere som samfunn?
I siste bloggpost om det å være ateist, var jeg så vidt innom psykologi-professor Jordan Peterson, som eksponent for det jeg oppfatter å innta en pragmatisk posisjon. Det er at vi ikke holder oss med ideen om Gud, fordi vi er så overbevist om Guds eksistens, men som en nødvendig basisdoktrine for i det hele tatt å kunne utvikle og stabilisere et samfunn som fungerer, som et gode for de fleste av oss. Du kan høre Peterson snakke overbevisende om denne tenkemåten her. Hør gjerne gjennom dette før du går videre.
I denne bloggposten vil jeg prøve å si litt om mine tanker rundt disse problemstillingene. Men jeg starter først med utgangspunktet. Da gjentar jeg at det å være ateist ikke er et valg. Om Gud finnes eller ikke, er et fakta-spørsmål. Og jeg er ganske nøye med å unngå å blande dette med verdi-spørsmål.
Så nevnte jeg, i forrige bloggpost at de moralske utfordringer som dette innebærer kan løses pragmatisk ved å late som om Gud eksisterer, eller rettere sagt, ved å late som om jeg tror at Gud eksisterer. Når jeg spiss-formulerer det slik, så blir den uærlige komponenten i dette veldig synlig. Og er det noe Jordan Peterson virkelig adresserer, så er det betydningen av å snakke sant. Og da mener jeg ikke utsagn om Guds eksistens, men utsagn om hva jeg tror om Guds eksistens. Det er denne tilstanden i min hjernes informasjonssystem, som jeg ikke er i stand til å omkalfatre fra den ene dagen til den andre, jeg kanskje bør snakke sant om. For igjen, om jeg, i en så fundamental moralsk tenkning, har utgangspunkt i en løgn, hvor moralsk kan da dette bli?
Og heldigvis sier jeg, har vi det fortsatt slik i vårt samfunn, at om jeg meddeler omverden min mentale tilstand på dette området, så blir jeg ikke gjenstand for omgivelsenes trakassering og sanksjoner. Så mine omgivelser er foreløpig moden og storsinnet nok til å tåle at et mindretall går rundt og har det slik. Det gjør at jeg kan si det høyt. Hadde dette samfunnet plutselig innført strenge sharia-lover vet jeg ikke om Jordan Petersons råd hadde vært så bra. Men det er en annen debatt.
Så jeg er ateist. Hvordan tenker jeg da om den utfordring som ligger i dette?
Så la meg si litt om hvordan jeg forstår denne utfordringen. Den består, så langt jeg skjønner det av tre deler:
- Det moralske språket blir ugyldig
Begreper som godt, ondt, rettferdighet, godhet, ondskap, rett og galt har alle dype røtter i utallige generasjoners kollektive tenkning om moral. Og alt dette er som regel viklet inn i mytologiske fortellinger. En ateist, som avviser all mytologi, vil, med rette, kunne utfordres på ureflektert bruk av disse begrepene. Fordi, som Peterson hevder, de forutsetter noe som ateisten ikke tror på. Kritikken er da at vi tar slike begreper for gitt, uten å reflektere over at de forutsetter en transcendent basis. Den åpenbare veien rundt er jo forsøket på å redefinere begrepene. Dette er noe jeg har holdt på med, og som jeg ser at Sam Harris også driver med. For det er jo ingen annen måte å komme unna dette på. Men dette åpner igjen for nye sårbarheter. Vi har selve definisjonsproblemet, så har vi autoritetsproblemet. Definisjonsproblemet handler om at det er vanskelig å definere abstrakte begreper, uten å bruke ande ord, som også må defineres (nominell definisjon). Om man holder på slik lenge nok, så kommer man ofte tilbake til det ordet man begynte med. Med andre ord sirkeldefinisjon. Hovedproblemet er altså å fundere begrepet over i den språkløse verden (ostensive definisjoner).
Så har vi dette med autoritet. Ja jeg kan, på egen hånd, komme opp med refleksjoner og definisjoner på moralske begreper, men hvem er jeg som tror jeg kan diktere dette for all verden? For å gjøre dette må man ha en autoritet som er høyere enn mennesket. Den troendes løsning er Gud. - Dersom det ikke finnes noen Gud, så er alt tillatt
Det var omtrent slik Dostojevskij spissformulerte det. Og, slik jeg forstår det, er dette omdreiningspunkt i romanen «Forbrytelse og Straff». Her går han dypt inn i dette. Problemstillingen går ut på at om situasjonen er slik at det er åpenbart for oss at alle, eller i alle fall de fleste av oss ville tjene på en syndig handling, hva skulle da hindre oss fra å gjøre dette? Den egentlige moralske debatten her er mellom situasjonsetikk og pliktetikk. I så måte er det en debatt som i lang tid har foregått mellom teologer på begge sider av streken. Men som ateist så mangler jo jeg tilgang til den pliktetiske løsningen etablert via ideen om en transcendent Gud. Dermed vil enhver ateist, til syvende og sist måtte svare for hele den skyllebøtten mot situasjonsetikk, som teologer har kommet opp med opp gjennom tidene. - Rasjonalitet
I dette innslaget snakker Peterson om rasjonalitet. For, slik jeg har forstått det, så graviterer Sam Harris løsning seg rundt rasjonaliteten, som erstatning for religion og myter. Kritikk av denne posisjonen (ny-ateisme) finner du her. De problemstillinger Peterson streifer i forhold til dette, deler jeg hundre prosent. Ta for eksempel Adolf Eichmann, som jeg anser som en meget rasjonell person. Det var en tid i en kultur hvor nazi-ideologien var eneste gangbare ortodoksi. Det var en kultur som blomstret i framgang og styrke, og som ingen kunne forutse ville kunne rase i løpet av de første generasjonene. Jeg kaller det for sosial rasjonalitet. Er du ute etter fremgang og suksess, så er det komplett rasjonelt å gjøre som Eichmann gjorde. Poenget er at rasjonalitet som strategi er mål-fleksibel. Du må selv sette ditt mål, bredde dybde, perspektiv og begrensinger. Rasjonaliteten i seg selv er verdinøytral. Det vil ikke si det samme som at den fungerer uten verdier. Det gjør den ikke. Poenget er at den ikke skiller på hvilke verdier som settes inn i systemet. Nazi-verdier fungerer like utmerket som f.eks. et kjærlighetsprinsipp.
Det å utvikle all den logistikken som skulle til for å deportere alle Europas jøder og sluse dem inn mot masseutryddelsens industri-sentra, er en perfekt rasjonell ting å gjøre, dersom det er utryddelse av jøder som er målet.
Dette kan kun oppfattes som irrasjonelt for mennesker som har andre mål.
Etter at jeg laget forrige bloggpost har jeg gått nærmere inn på refleksjonen rundt dette som noen kaller for triangulering. Og det har gått opp for meg at triangulering er en naturlig sosial strategi for implementering av makt; en maktmekanisme. Og den passer perfekt til implementering av moral. Min åpenbaring er at strategien i seg selv er verdinøytral. På samme måten som for rasjonaliteten er den like god på å implementere Sharia, som på å implementere Nazisme. Det vil si at metoden i seg selv sier ingenting om moralens innhold. Og kan derfor ikke fungere som fundament for noe moralsystem.
Dette føyer seg jo bare inn i det jeg i forrige bloggpost definerte som det moralske problemet med forestillingen om den absolutte moral.
I min refleksjon om triangulering har jeg beskrevet hva dette er, hvordan det fungerer og hvordan dette er biologisk utviklet, og hvorfor vi mennesker har en emosjonell programmering som er kompatibel med dette.
Min hypotese er at det er denne emosjonelle profileringen som lurer vår hjerne til å ta dette for gitt, og handtere det som noe absolutt. Les gjerne hele denne refleksjonen her og her, for å se hvordan jeg har tenkt.
Som ateist, så er det selvsagt nærmere min virkelighetsoppfatning å forstå dette på denne måten, enn å tenke seg at det er noe overnaturlig. Og igjen, selv om vi går for det jeg kaller for imaginær triangulering, så butter vi jo igjen mot problemstillingene listet opp rundt forestillingen om objektiv moral.
Det som slår meg når jeg går gjennom dette, er ikke bare ateisme i seg selv, men tanken om ateisme – det vil si ateisme som tankeeksperiment – faktisk er en øyeåpner i forhold til dette. For det, som i første omgang ser ut til å handle om et problem som følger av ateisme, viser seg å være en dypere og mer grunnleggende utfordring ved vår måte å tenke moral på.
Og det gjør jo problemstillingene som Jordan Peterson er inne på, desto mer relevant å ta inn over seg. For, etter min mening er dette reelt. Det handler ikke bare om «dumme» ateister.
Språkproblemet er generelt. Enhver som bruker begreper som «god», «ond», eller «rettferdighet» har en abstrakt forestilling om hva begrepene betyr. Noe av dette kan være både ubevisst, uklart og ureflektert. Dette er problemstillinger som handler om svakhetene i det naturlige språk.
I forhold til moralske begreper så befinner disse seg delvis som fornemmelser i vårt indre mentale landskap, delvis som uklare skyer i det sosiale univers. Det gjør det vanskelig å komme opp med tvingende nødvendige allmenngyldige definisjoner på slike begreper.
Min respons på dette er at, ja jeg anerkjenner problemet. Og jeg tar inn over meg at drømmen om et fulldekkende allmenngyldig begrepssystem på moralens område er en utopi. Men det handler også om at forskjellige etiske teorier eller tenkemåter, krever forskjellige strukturer, og kanskje også forskjellig avgrensing av begrepene.
Men jeg vil da også påpeke at denne problemstillingen ikke bare gjelder for ateisten. Det er en generell problemstilling. Det er bare det at når vi ripper ut hele spektret av religion og mytologi, så blir problemet straks mer synlig og påtrengende. For selvsagt vil også enhver religiøs, troende eller pragmatiker også måtte forholde seg med en viss presisjon til de begreper vedkommende bruker. Dette kan sikkert gjøres ved hjelp av fortellinger, anekdoter og myter. Det kan en ateist også gjøre. Forskjellen er bare at da fungerer anekdotene kun som tankeeksperimenter, ikke som fortellinger fra en påstått virkelighet. Og når vi tenker oss om, så trenger ikke slike fortellinger å ha noen virkelighetsforankring, for å kunne lære oss noe. Og jeg skal være den første til å anerkjenne de gamle teksters relevans og moralske sprengkraft i forhold til akkurat dette. Også jeg kan delta i å tenke sammen om lignelsen om «Den barmhjertige samaritan». Også jeg har mulighet til å høste innsikt av fortellingen om «Den fortapte sønn».
Det er kanskje forskjellen på meg og noen såkalte radikale ny-ateister. Jeg anerkjenner de gamle fortellingenes relevans, og jeg erkjenner betydningen dette kan ha hatt for utviklingen av vår sivilisasjon. Jeg skal være den første til å innrømme at selv, om jeg mangler tro så er jeg åpenbart preget at mye kristent moralsk tankegods. Det som er tapt er den absolutte autoriteten i dette. Det gir meg større frihet til også å tenke kritisk om dette. Det vil ikke si det samme som at verdien i denne kulturarven er tapt. I så måte er det jo fint mulig å bruke begreper som er viklet inn i slike historier, gjerne også med referanse til slike anekdoter, dersom det kunne hjelpe på fellesforståelsen av begrepet. Men samtidig har også jeg frihet til å gjøre egne avgrensninger og finne andre kreative anvendelsesområder. Husk at filosofi egentlig handler mye om dette: sette ord på ting, utvikle en verktøykasse av begreper for å stadig trenge inn i nye områder av vårt mentale og sosiale univers.
Jeg tenker at Daniel Dennett, med sin darwinistiske tenkning om hvordan begreper språk og ord, er sosiale paleo-konstruksjoner, åpner noen interessante perspektiver på dette. Det meste i våre språk er slike konstruksjoner, viklet inn i den kulturelle historien, i hverandre i noe som fremstår både som kaotisk, men likevel med en forbløffende grad av orden. Da er det også åpenbart at det meste vi bruker av ord og begreper, er formet i prosesser hvor det har inngått forestillinger, som ingen i dag aner hva var, og som i alle fall ingen tror på. Alt vi har av Encyclopedia, synonymordbøker, leksikon osv. handler jo i stor grad om forsøk på å redefinere, stramme opp og spisse våre gamle begreper, som ingen vet hvor de kommer fra, men som så lett lar seg tilpasse og bruke til forskjellige formål. Vi har for lengst oppdaget språkets fleksibilitet, dets svakheter og styrker. Det er en enorm lingvistisk kapital vi har arvet, og den er skreddersydd for abstrakt tenkning.
Men dette er ikke universal språklig enginrering. Terminologi fra helseverden kan godt begrepsmessig overlappe med terminologi fra ingeniørfag, men definisjonene er tilpasset hvert enkelt område. Slik blir det også med filosofisk tenkning og med filosofisk/vitenskapelig hypotesedannelse.
Det betyr at vi må innvilge hverandre vår mulighet til å bruke språket til å tenke med, gjøre nødvendige presiseringer og til å formidle våre tanker. Man kan jo tenke seg en mer militant ideologisk eller religiøs retning som tar en slags patent på hele det moralske vokabularet. Det vil jo stoppe kjeften på annerledestenkende for all fremtid. Men jeg tenker at det representerer en ny form for totalitærisme som bryter med fundamentale menneskerettigheter. Det er jo ikke mye moral i det.
I mine tekster har jeg ofte påpekt sirkeldefinisjoner av typen «Gud er rettferdig», «Men hva betyr rettferdighet?». «Det er det som Gud er». Poenget er at definisjonsproblemet er et generelt problem. Det avgrenser seg ikke bare til moralspørsmål, eller ateister. Dette er et generelt språkproblem.
Selvsagt er det mulig å redefinere begrepene, ikke nødvendigvis universelt, men på en måte som gir mening innen for en bestemt tankeverden. Viljen til å innvilge dette, og viljen til å benytte dette verktøyet til å få glimt inn i andres tankeverden, er til syvende og sist også et moralsk spørsmål. Er det slik at vi søker å tenke sammen på denne livsveien, eller skal vi bare søke å undertvinge hverandre?
Språkproblemet er der. Språkproblemet gjelder for alle. Men det er det vi har. Min appell er at vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.
Neste problem Peterson adresserer er rasjonalitetsproblemet. Og han er ikke den eneste som arresterer Sam Harris, på en slags forherligelse av rasjonalitet, som erstatning for religion. Jeg har allerede påpekt at rasjonalitet som konsept er verdinøytralt. Samtidig er mitt syn på rasjonalitet, at den ikke kan fungere uten verdier. Det som er verdinøytralt er at man kan anvende hvilket som helst verdisett, og det vil fungere like godt.
Her vil jeg påpeke at trianguleringskonseptet lider av akkurat samme problem. En overmakt som implementerer moral, kan være alt fra en Islamsk Stat med sine Sharia-lover, til den snilleste og kjærligste varianten av den kristne guddom. Konseptet i seg selv er verdi-nøytralt, og kan ikke forherliges i seg selv. Jeg tror selvsagt at filosofer har sett dette for lenge siden. Det er derfor Ayn Rand snakker om «Rasjonell egoisme». Det hun legger inn i rasjonaliteten er verdien av et samfunn hvor samspillet er stabilt og fungerer over tid. Det er i individets egeninteresse å leve i et slikt samfunn. Da er det en konklusjon, at det er i ens egeninteresse på lang sikt, at det lønner seg å oppføre seg, holde avtaler, gjøre opp for seg, være rimelig; oppføre seg med tanke på gjensidighet.
Men jeg tror ikke vi kommer videre med dette uten å flagge egne verdier i dette, på en direkte og ukomplisert måte. Det er nettopp dette empatisk etikk gjør. I stedet for å forherlige en strategi, så går empatisk etikk rett på kilden. Og kilden egen og andres søken etter livskvalitet og det gode liv. Jeg kan kjenne det i meg selv, og jeg kan utnytte min kognitive kapasitet til å utvide konseptet til å gjelde alle innretninger med evne til livskvalitet. Dette handler ikke om min autoritet, makt eller min gjennomføringskraft. Det handler heller ikke om hva flertallet i samfunnet måtte ha for seg på akkurat det punktet. Det handler kun om verdier. Og verdier er det som gir retning til våre handlinger. Livskvalitet er basis for det verdisettet jeg setter inn i min rasjonalitet. Det er også det verdisettet jeg flagger ut til omverdenen. Det ligger en selvforpliktelse i det. Så kan enhver gå inn måle alle mine tekster, mine utsagn og mine handlinger opp mot dette. Og dette kan jeg arresteres på. Og selvsagt kommer jeg til kort. Det betyr at, av alt jeg måtte ha sagt eller foretatt meg opp gjennom tidene, som strider mot dette, ikke kan forsvares med min etiske standard. Jeg er selv en person som kommer til kort i alt dette, og slik er det med alle andre også. Dette er et mål for min rasjonalitet. Det er et utopisk mål som må være der for å gi retning.
Her tenker jeg det kan være på sin plass å bringe inn begrepet «humanisme». Det humanistiske i dette er for meg, viljen til å knytte alle mennesker inn denne moralske sirkel. Og når jeg sier alle, så mener jeg ALLE, inkludert mennesker vi elsker å hate, våre fiendebilder og mennesker med en problematisk fortid. Måten vi forholder oss til de laveste av de lave, de kriminelle, de mest elendige, utgjør den nedre grense for vår etikk. Det er det egentlige menneskeverdet. Det er det etiske grunnfjellet.
Men det er også verdt å påpeke en annen vesentlig egenskap med humanistisk rasjonalitet. Jeg definerer rasjonalitet som målbevissthet kombinert med realistisk virkelighetsoppfatning.
Akkurat det med realistisk virkelighetsoppfatning er jo diskuterbart. Vi som er ingeniører og jobber nær realitetene, er jo helt avhengig av grundig realitetsorientering i vårt arbeid. Men det gjelder slett ikke alle. Det er jo mange mennesker som i all hovedsak opererer i det jeg kaller for «det sosiale univers». I det fysiske universet, utvikles virkelighetsoppfatningen gjennom erkjennelse. I det sosiale universet er innslaget av sosial definering langt mer omfattende. Så det er mulig å definere en sosial virkelighet «som den passer oss». Dette er ikke humanisme. Humanismen er ingeniørtenkende. Det er fordi den fysiske virkelighet er det eneste vi mennesker har som felles referanseramme for erkjennelse av virkeligheten. Det å tilslutte seg det absolutte menneskeverd, innebærer også viljen til å forplikte seg på denne felles referanserammen. Ikke fordi vår erkjennelsesevne er perfekt, heller ikke fordi vår får fornuft er ufeilbarlig. Alt dette har svakheter. Men det er fordi dette er den eneste vi kan være felles om, i vår forståelse av verden. Derfor er vilje til forpliktelse på vitenskapen også en del av humanismen.
Så det vi plugger inn i den verdinøytrale modellen vi kaller for rasjonalitet, er humanisme. Dermed er modellen komplett med verdier, og holdning til vitenskapelig erkjennelse.
Alt dette går an å kritisere. Modellen er full av problemer og sårbarheter. Men igjen, vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Og da er det verdt å merke seg at denne formen for rasjonalitet er den eneste som kan være fellesmenneskelig, og som tar alle mennesker med i den moralske sirkel. Jeg tenker at vi intuitivt innser at det å stenge noen mennesker ute av den moralske sirkel, ikke representerer noen prisverdig moralsk grunnholdning.
Da er vi kommet til den siste og kanskje vanskeligste utfordringen Peterson snakker om. Det er det som beskrives som Dostojevskij hovedtema i «Forbrytelse og Straff»: «Uten Gud er alt tillatt». Her vil jeg reflektere over to ting. Først selve det etiske problemets kjerne, og deretter problemets relevans.
Problemets kjerne kan kanskje enklest beskrives i en utfordring jeg har fått av en venn, ved gjentatte ganger:
Dersom jeg, med hundre prosent sikkerhet visste at ved å drepe hundre mennesker, så ville jeg kunne redde en million. Ville jeg gjort det?
Og for å ta det helt konkret. Kanskje nettopp dette var A.B. Breiviks virkelighetsoppfatning da han gikk løs på ungdommene på utøya. Og da har jeg med en gang pekt på hva som er utfordringen: Virkelighetsoppfatning, og erkjennelsen av menneskets evne til å bli så bergtatt av en forestilling at all tvil blir borte. Etter å ha sett og hørt om at dette skjer, gjentatte ganger har jeg kommet til den erkjennelsen at min opplevelse av å føle meg hundre prosent sikker på noe, ikke er noen garanti for at det er sant. Dette er noe som er så viktig at alle barn burde lære det på skolen. Vår egen hjerne lurer oss. Det eneste som kan redde oss er kunnskap om disse mekanismene. Enten ser jeg villdyret i hvitøyet, eller jeg blir slave av det. I min innledning til Det Fanatiske Mennesket, gjør jeg noen enkle refleksjoner om Magda Goebbels, moren som tok livet av alle sine seks barn, for at de skulle slippe å vokse opp i en ikke-nazistisk stat.
Nei, jeg går ikke med på utfordringen at «jeg vet» om utfallet av en massakre på hundre mennesker. For en gang skyld benekter jeg et tankeeksperiment. Og jeg kan selvsagt presses på det. For la oss si at det virkelig er slik at jeg «redder verden» med å massakrere hundre mennesker, og at jeg ikke bare forstår dette, men jeg opplever meg også sikker på det. Jeg er blant dem som likevel ville ha trukket meg fra en slik fristelse. I en virkelighet hvor jeg trodde at Gud, uansett forbyr meg å begå massakre, ville jeg ha dette som en slags rettferdiggjøring av mine manglende handlinger. Som ateist vil jeg mangle dette sosiale redskaper til å rettferdiggjøre meg selv. Stilt overfor et slikt dilemma er sannsynligheten stor for at jeg ville ha tapt uansett. I ettertid ville massens reaksjon på dette avhenge av resultatet. Var det virkelig slik at en million menneskeliv gikk tapt, fordi jeg ikke «gjorde min plikt», så ville jeg bli bedømt som feiging, og i verste fall lynsjet. Men om jeg nå begikk denne massakren ville risikoen uansett være stor for at massen ikke forstår at jeg reddet en million, og jeg ville blitt lynsjet uansett. Så jeg tror at det å «berge sitt eget skinn» i en slik situasjon er mer eller mindre irrelevant. Du er i risikosonen til å bli fordømt uansett. Så en ting er jo fristelsen til å berge sitt eget skinn er irrelevant. Da hadde det vært greit å si at OK, da gjør jeg det jeg vet er rett. Men hva betyr det å vite hva som er rett? Er det å vite hva «Gud mener»? Eller er det loven vi snakker om? Begge deler blir en slags juridisk rett og galt. Og om jeg, som ateist ikke har noen «Guds lov» å forholde meg til, så har jeg i alle fall samfunnets lover. Og det jeg sier her er helt vesentlig. For sannsynligvis vil samfunnets lover, for de aller fleste bety mye mer. Nei, jeg benekter at «uten Gud er alt tillatt». Det er i en slags utopisk naturtilstand at alt er tillatt. Men det er bare en tenkt tilstand. Nettopp fordi alt er tillatt, så vil mennesker begynne å dominere hverandre. Vi får spontan dannelse av dominanshierarkiet. Og, for alle som ikke er på toppen av det hierarkiet, så er ikke lengre alt tillatt. Poenget er at trianguleringsmekanismen spontant er på plass så snart vi har en menneskegruppe som samspiller.
Men merk at det å ha en slik overordnet autoritet kun, i høyden kan frita meg fra ansvar. Det fritar meg ikke fra det etiske dilemmaet. Er det riktig å drepe hundre mennesker for å redde en million andre? Jeg kan slippe å svare på det ved å la «kongen» eller «Gud» svare for meg. Men empatisk etikk går dypere enn dette. For det vi oppdager er at slike trianguleringsmekanismer kan forblinde oss slik at vi tror at dilemmaet er løst. Men problemet i seg selv er ikke løst. Jeg har bare blitt fritatt fra å løse det. Og nettopp den frikoblingen som denne muligheten gir, hvor det moralske systemet blir en skinnløsning, men hvor det moralske resultatet kan bli hva som helst, alt etter «hva gudene sier», de åpner igjen for det jeg kaller for «etiske singulariteter». Det åpner for muligheten til å forsvare hva som helst, også grusomheter, ved hjelp av et moralsk system. Det er moralisme. Empatisk etikk forsvarer ikke denne løsningen. Tvert imot så setter empatisk etikk ord på selve dilemmaet. Det er, og vil alltid være galt å drepe hundre mennesker. Det er, og vil alltid være galt å la være å redde en million mennesker. Og vi kommer ikke unna dette bare ved å gjøre en enkel summering. Vi kommer ikke unna at empatisk etikk uansett alltid bedømmer det å drepe hundre mennesker som galt, uansett omstendigheter. Det gjelder uansett om det skulle være guder eller mennesker eller dyr som dreper. Det er like galt å la være å redde en million mennesker. Det er dette som er dilemmaet. Dilemmaet knuger oss ned i vår avmakt. Det forteller oss at i forhold til saken i seg selv, så er vi mennesker nådeløst utilstrekkelige. All verdens etiske teorier makter ikke å glatte over dette. Empatisk etikk er på dette området, ærlig, og gir ingen verktøy for å komme unna dette. Andre etiske modeller som søker å glatte over dette, handler kun om sosiale prosesser, sentrert om å unnslippe den sosiale konstruksjonen vi kaller for skyld. De løser ikke problemet, men god retorikk kan gjøre mirakler i forhold til å unnslippe fordømmelse og straff.
Så kan vi selvsagt som utilstrekkelige mennesker begynne å snakke om å velge «det minste av onder». Det kan øke forståeligheten av våre handlinger. Dette er absolutt viktige sosiale prosesser som er nødvendig, oss «syndere» imellom. Men, opp imot det moralske idealet som empatisk etikk kobles opp mot, vil det aldri gjøre handlingen moralsk akseptabel. På den måten er moralen flyttet ut av det sosiale domenet for handtering av alt det ugreie mellom oss. Det står der kun som et utopisk ideal. Det er noe vi kan måle opp mot, men aldri bli fullkomne på.
Mye mer kunne vært sagt om dette. Min drøm er jo å kunne gå inn i den store menneskelige samtale, på disse premissene, hvor vi blir mer bevisst hva moral ikke er: Det er ikke en retorikk for rettferdiggjøring av oss selv og våre handlinger. Den er heller intet moralsk smykke, eller noe spar-ess i det sosiale spill. For vi er alle håpløst til kort i forhold til et slikt ideal. Så det kunne i det minste legge en demper på bruken av dette i det sosiale spill. Det kunne dempet vår fristelse til å forakte hverandre, og til å søke aggresjonens utløp ved å stemple hverandre som moralsk mindreverdige. Vi mennesker har ikke mer dritt på oss enn den vi tillegger hverandre. Vi må bli modne nok til å legge skittkrigen bak oss, så kunne vi begynne å snakke moral på en anstendig måte.
Til slutt vil jeg si litt om relevans opp mot dette å kunne «fundere moralen på fast grunn». Jeg har en del refleksjoner om dette. Les gjerne det som står her og her og her. En oppsummering av dette er at refleksjoner over moralens dypeste fundament, ikke akkurat er det hverdagsmennesket klør seg mest i hodet over. Som regel er dette en beskjeftigelse som privilegerte mennesker med mye livsoverskudd kan engasjere seg i. Og selv her er engasjementet neppe alltid genuint. Det kan like gjerne handle om sosialt spill, og hvem som er flinkest i klassen til å komme opp med de mest sofistikerte argumentene. Det er ikke dermed sagt at ikke hverdagsmennesket er moralsk. Det er bare det at moralen er så tett integrert i de sosiale prosesser at den, i seg selv, blir usynlig. For hverdagsmennesket handler moral om lovens lange arm, religiøse dogmer og myter, hva andre måtte tenke og tabuer som flyter rundt. Og dette gjelder uavhengig av personlig tro. Fremfor alt så ser det ut som at innhold i livssyn og religion har lite innvirkning på hverdagsmenneskets moralitet. Det grå mennesket, er det grå mennesket uavhengig enhver ideologi. Lag en sosial aksept for utstøting og folkemord på enkelt-grupper, og det blir resultatet, uavhengig av ideologi. For dette er, i all hovedsak, styrt av villdyret i oss; alfa-mennesket og alle dets tilbedere. Riktignok kan vi slå hverandre i hodet med at Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot var ateister. Men alle menneskene rundt dem, og folkene som lydig fulgte opp, hadde nok troende flertall. Hva som gjør akkurat disse så store, handler neppe om noe annet enn sammenfall med folketall og teknologi. I ettertid har vi jo massakrene på Balkan og i Rwanda. Kanskje er det slik at ideologi har mindre innflytelse på dette enn vi liker å tro. Alt som skal til er oppfattelsen av en allmenn sosial aksept for å begå ugjerninger, og flertallet av oss står klar til å hugge til.
Men hva så med alfa-regimet på toppen av pyramiden? Hva om man ikke føler seg bundet av en imaginær overmakt står hevet over alle mennesker? Dette kan jo medføre at det ikke lengre finnes noen sperrer for hva et slik regime kan foreta seg. Ville det det da ikke vært en betryggelse at regimet føler seg forpliktet og ansvarlig overfor en enda høyere imaginær overmakt? Jeg tenker at det kan slå begge veier. For, som tidligere nevnt: selve implementerings-mekanismen med «makt bak budene» er verdinøytral. Systemet fungerer like godt for det vi oppfatter som moralske bud som for umoralske bud. Hva stopper alfa-regimet fra å etablere sin egen transcendente røde direktelinje opp til Gud? Om den andre enden befinner seg i Allahs himmel, Jahves-himmel, djevelens helvete, eller i alfa-kongens fantasilandskap, er det jo ingen av oss som kan kontrollere. Poenget er igjen å understreke at selve implementeringsmekanismen er verdinøytral. Den sier ingenting om innholdet i moralen som følger med. Dersom alfa-regimet i utgangspunktet er moralsk, f.eks. har gode tanker om menneskerettigheter og menneskeverd, så står dette på egne ben, fordi alfa-regimet i seg selv representere den makt som implementerer dette. Det trenger ikke selv å svare for noe. Så kunne man kanskje si at, for å forsterke det hele så tyr alfa-regimet til en slags imaginær guddom som står for den ytterste imaginære legitimering av dette. Men, som sagt, for Jørgen Hattemaker, vil jo dette stort sett bare bli fjern teori. Det er alfa-regimets implementering som er relevant, ikke en teoretisk imaginær overbygning. Men jeg tenker at akkurat dette, altså et moralsk alfa-regime er forholdsvis sjelden. Lykkelig er det folk som for en stakket stund får et godt og menneskevennlig regime til å styre over seg.
De aller fleste regimer er ikke på denne måten. Alfa-regimer har en tendens til å bli narsissistisk, seg selv nok, og tilsvarende tape respekten for sine medborgere, med all den grøss og gru det kan medføre. Makt korrumperer. Og det er her jeg virkelig tenker at religionen fort kan bli et tveegget sverd. For riktig nok kan redselen for Guds straffedommer kanskje bremse regimet fra sine verste handlinger. Men jeg tenker at den siden av sverdet er ganske sløvt. Dersom regimet først er umoralsk, så er sannsynligheten for narsissistisk opplevelse av en egen særberettigelse temmelig stor. Enhver religion, enhver ideologi kan omformes i alfa-menneskets interesse slik at det gjenspeiler denne særberettigelsen og plasserer den berettigede inn i en egen moralsk kategori, samtidig som hverdagsmenneskene skyves ut av den moralske sirkel. På den måten kan regimets umoralske forsett rettferdiggjøres av ideologier, som kanskje en gang var ment for det motsatte. Enhver idelogi, også religion har potensiale for denne type vulgarisering. Den gode hersker trenger ikke slike moralske forsvarsmurer for seg selv. Men her har det onde regimet et verktøy som gjør det mulig å presse uretten mye lengre, før opprøret bryter løs.
Det faktum at imaginær triangulering kan fungere som et slikt våpen gjør at man burde kunne stille noen kritiske spørsmål ved visdommen til en guddom som arrangerer tingene på denne måten. For det første er guden usynlig og for de fleste og stort sett fraværende i sitt uttrykk. Da overlates formidlingen til enhver som måtte ha overbevisningskraft nok til å forlede flertallet til å tro at han har en eller annen direktelinje til guddommen. Tenk deg hvilken maktforsterker som ligger i dette.
Dette er da også grunnen til at jeg lenge har foreslått at denne måten å rigge det på neppe er resultat av en god og vis Guds tenkning. For dette legger veien vid åpen for ethvert alfa-regime til å misbruke sin makt, hvilket 99% av dem faktisk gjør, dersom muligheten byr seg.
En klok og vis gud ville ha kommunisert moralen direkte til hvert enkelt menneske. Så kanskje er det det Gud har gjort. Det vil jo løse svært mange av de problemene som er nevnt.
Akkurat denne løsningen er det Esben Ottosen er inne på i verdibørsen her. Ottosen åpner for muligheten for at Gud har nedlagt sin objektive moral i oss, i form av et slags moralsk kompass. Denne hypotesen løser flere av de problemstillingene jeg har nevnt over. Vi blir i stand til å gjøre moralske vurderinger, også av det som kommer utenfra og som påstås å ha guddommelig opprinnelse. Moralen eksisterer i oss, og vi har en felles fornemmelse av dens innhold. Men da er vi selvsagt tilbake til spørsmålet om det fortsatt kan kalles for objektiv moral. For så langt jeg oppfatter det, så handler objektivitet om noe som er utenfor og uavhengig av mennesket selv. Det kan man jo ikke si om denne løsningen. Og problemet blir jo påtrengende når vi videre oppdager at kompasset er uklart og påviser at det moralske nord spriker med alt for store usikkerhetsmarginer.
Jeg synes uansett at det er fint at Ottosen er åpen for dette. Så får det bli en akademisk diskusjon hva man kaller det for. Men, i og med denne kuvendingen, så er jo plutselig vi ateister igjen med på det moralske laget. Med moralen i oss, vet jo vi hva vi snakker om, akkurat like mye (eller like lite) som alle andre.
